Redigerer Jens Christian Hauge

{{Infoboks politiker
| verv = [[Liste over Norges forsvarsministre|Norges forsvarsminister]]
| regjering = [[Einar Gerhardsens andre regjering|Gerhardsen II]], [[Oscar Torps regjering|Torp]]
| periode = 5. november 1945–5. januar 1952
| forgjenger = [[Oscar Torp]]
| etterfølger = [[Nils Langhelle]]
| verv2 = [[Liste over Norges justisministre|Norges justisminister]]
| periode2 = 22. januar 1955–1. november 1955
| regjering2 = [[Einar Gerhardsens tredje regjering|Gerhardsen III]]
| forgjenger2 = [[Gustav Sjaastad]]
| etterfølger2 = [[Jens Haugland]]
}}
'''Jens Christian Hauge''' ([[1915]]–[[2006]]) var en [[Nordmenn|norsk]] [[advokat]], [[Hjemmefronten|hjemmefrontmann]], [[statsråd]] i to departement i tre [[Arbeiderpartiet|Arbeiderparti]]regjeringer i perioden 1945–1955, og industribygger.

Jens Christian Hauge er ofte omtalt som ''Jens Chr. Hauge'', og i tillegg opererte han med en rekke dekknavn i sin tid i [[Milorg]]. I 1958 giftet han seg med [[Liv Grannes Sjøberg]], som hadde vært britisk SOE-agent ([[Special Operations Executive]]) under krigen, og var Norges høyest dekorerte motstandskvinne.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/historie/i/vAn8pm/norske-kvinner-under-andre-verdenskrig-kommer-frem-i-lyset|tittel=Norske kvinner under andre verdenskrig kommer frem i lyset|besøksdato=2023-10-02|dato=2021-03-08|språk=nb|verk=www.aftenposten.no|sitat=Hvem: Liv Elisabeth Grannes (gift Hauge) (1918–2004). Fra Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. {{!}} Hva: Var britisk SOE-agent (Special Operations Executive) under krigen. Hjalp til med smugling av britiske våpen til Nord-Norge. Grannes ble i 1946 dekorert med George-medaljen, for sitt arbeid i hjemmefronten. Hun virket i distriktet rundt Mosjøen og senere i London, hvor hun arbeidet i Forsvarets overkommando, de hemmelige tjenestene.}}</ref>

== Privatliv ==
Jens Christian ble født 15. mai 1915 på [[Ljan]] i [[Aker kommune]] som sønn av underoffiser og kontorbetjent i [[Storebrand]] Johan Marius Hauge og hans kone håndarbeidslærer Karen Johanne.<ref name="Njølstad s17">Njølstad, s. 17</ref><ref name="Njølstad s25">Njølstad, s. 25</ref> Han vokste opp på Ljan sammen med sin fire år eldre søster, Aase.<ref name="Njølstad s25" />

Jens Christian giftet seg 2. september 1938 med Anna Sofie «Lillann» [[Dedekam (slekt)|Dedekam]], datter av skipsreder {{Ikkerød|Peter Dedekam}} i [[Arendal]].<ref name="Njølstad s25" /><ref name="Njølstad s27">Njølstad, s. 27</ref><ref name="Njølstad s53">Njølstad, s. 53</ref> Ekteskapet ble oppløst i 1958 og han giftet seg samme år med [[Liv Grannes|Liv Elisabeth Sjøberg (født Grannes)]], enke etter [[Nils Berdahl]].

== Utdannelse og tidlig karriere ==
Jens Christian Hauge tok juridisk embetseksamen høsten 1937.<ref name="Njølstad s17" /> Etter avlagt eksamen var han i et års tid vitenskapelig assistent for professor [[Ragnar Knoph]] og [[manuduktør]] (privatforeleser) for jusstudenter i Oslo.<ref name="Njølstad s17" /> Hauge markerte seg offentlig og politisk første gang i april 1936, da han stod som undertegner av et opprop om å tegne medlemskap i [[Norsk Kvinnesaksforening]].<ref>{{cite news |last= |first= |date=1936-05-05|title=Upprop|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digavis_norsktidend_null_null_19360505_2_103_1 |work=Norsk Tidend|location= |access-date= }}</ref>

Hauge startet i november 1938 sin juridiske plikttjeneste som [[dommerfullmektig]] i [[Kragerø]].<ref name="Njølstad s17" /> Hauge med familie returnerte til Oslo i januar 1940 og gjenopptok arbeidet som manuduktør.<ref name="Njølstad s17" />

12. april 1940 søkte Hauge jobb ved [[Oslo Politikammer]] og startet å arbeide der allerede neste dag som konstituert hjelpepolitifullmektig ved [[Møllergata 19 (Oslo)|Møllergata 19]]. Han arbeidet som aktor i [[Oslo byrett]] på mindre straffesaker.<ref name="Njølstad s18">Njølstad, s. 18</ref>

I juni 1940 ble Oslo Politikammers priskontor opprettet og Hauge søkte seg dit og ble på grunn av sine kvalifikasjoner utnevnt til dets leder.<ref name="Njølstad s18" />

Hauge fortsatte som manuduktør ved [[Universitetet i Oslo]] ved siden av stillingen i Prispolitiet. Det var hans forelesninger som resulterte i ransakingen hos Prispolitiet og hans private bolig den 12. august 1941, med etterfølgende arrest på ordre fra NS-justisministeren [[Sverre Riisnæs]]. Bakgrunnen var hans harselas med, og opposisjon mot [[Nasjonal Samling]].<ref name="Njølstad s19-21">Njølstad, s. 19–21</ref><ref name="Njølstad s36-49">Njølstad, s. 36–49</ref>

Hauge satt i varetekt på [[Oslo kretsfengsel|Bayer'n]] og [[Bredtvedt fengsel|Bredtvedt]] frem til retten ble satt den 17. oktober kl. 10.<ref name="Njølstad s22-24">Njølstad, s. 22–24</ref><ref name="Njølstad s77-78">Njølstad, s. 77–78</ref><ref name="Njølstad s79-83">Njølstad, s. 79–83</ref> Det var satt av én dag til rettssaken, og Hauge fikk tillatelse til å reise hjem i påvente av domsavsigelsen neste dag, 18. oktober kl. 13.<ref name="Njølstad s83">Njølstad, s. 83</ref><ref name="Njølstad s84">Njølstad, s. 84</ref> Han ble idømt fengselsstraff på 100 dager med fradrag av 66 dagers varetekt. Hauge aksepterte fengslingsvilkårene i dommen (vann og brød) for å tidligst mulig å kunne avslutte fengselsoppholdet.<ref name="Njølstad s84" />

Fengselsoppholdet endret Hauge fra å være en utpreget sivilist som delvis tok avstand fra militæret, til å gå inn i motstandsbevegelsen.<ref name="Njølstad s21">Njølstad, s. 21</ref>

== Motstandsmannen ==
Jens Chr. Hauge slapp ut av Bredtvet fengsel 30. oktober 1941 kl. 18 etter å ha sonet totalt 80 av idømte 100 dager.<ref name="Njølstad s87">Njølstad, s. 87</ref> Etter frigivelsen kontaktet han bestekameraten [[Helge Sivertsen]] og sammen diskuterte de hva de skulle gjøre. De så en militær motstandsbevegelse i Norge som det beste alternativet. Problemet deres var at de ikke engang visste om en slik organisasjon eksisterte. Hvis den eksisterte var det også et annet problem: Hvem kunne man spørre om å bli medlem? Sivertsen foreslo at de kontaktet [[Knut Møyen]] som før krigen hadde ledet Studentenes frivillige militæropplæring, og som de begge kjente igjennom [[Studenterhytta (Nordmarka)|Studenterhytta i Nordmarka]].<ref name="Njølstad s89-95">Njølstad, s. 89–95</ref>

=== Møyens «skygge» ===
Hauge og Sivertsen hadde sitt første møte i romjulen 1941 med Møyen i dennes leilighet i [[Kirkeveien (Oslo)|Kirkeveien]] 69. De hadde virkelig klart å kontakte den rette personen da Møyen var leder for det «første milorg». Møyen ønsket Hauge som sin anonyme «skygge», viselederen som skulle ta over organisasjonen i tilfelle Møyen ble tatt eller måtte reise.<ref name="Njølstad s89-95" /> Hauge måtte vite alt som Møyen visste, men ingen andre fikk vite hvem han var, bare at han eksisterte og ville kontakte dem hvis Møyen ikke lenger kunne.<ref name="Njølstad s95">Njølstad, s. 95</ref>

Møyen ønsket å få utarbeidet et «forsiktighetsdirektiv» for kampgruppene på Østlandet, og muligens hele landet. Utarbeidelsen av dette direktiv ble en av Hauges første oppgaver.<ref name="Njølstad s101">Njølstad, s. 101</ref> Hauge fylte senere flere viktige stabsfunksjoner for Møyen.<ref name="Njølstad s95" />

=== «Skyggen» aktiveres ===
Sommeren 1942 ble en rekke av lederne på Østlandet rullet opp av [[Gestapo]]. Møyen gikk i dekning på Grünerløkka før han reiste til Sverige og så videre til England. Over en periode på to uker introduserte Møyen Hauge personlig for flere av regionlederne samt tre representanter for Sentralledelsen. Hauge passet på at ingen fikk vite hans virkelige identitet og presenterte seg med et nytt dekknavn overfor hver av kontaktene han møtte.<ref name="Njølstad s113">Njølstad, s. 113</ref>

Jens Christian Hauge ble utnevnt til inspektør for Østlandet i juli 1942. Han fungerte også som regionssjef i en seks måneders periode inntil han i januar 1943 ble forfremmet til generalinspektør for all Milorg-virksomhet i Norge.<ref name="Njølstad s111">Njølstad, s. 111</ref>

Organisasjonen som Hauge overtok etter Møyen var ikke særlig stor. Det var vanskelig å finne folk som ville påta seg oppdrag, og vanskelig å kontakte nye. Han benyttet først sitt private kontaktnett og sin vennekrets. Hans personlige sekretær med dekknavnet «Minnie», [[Mai Eitrem]], var en av hans kones venninner. {{Ikkerød|Aasmund Espeland}}, [[Sigurd Lorentzen]] og [[Rolv Ryssdal]] var også nære venner som han rekrutterte. Helge Sivertsen ble vervet for å bygge opp Milorgs informasjonstjeneste personlig av Hauge.<ref name="Njølstad s112-116">Njølstad, s. 112–116</ref>

«Bittern»-ekspedisjonen høsten 1942 droppet fire SOE-agenter («Lingekarer») i Nordmarka. De skulle lære opp Milorgs personell i likvidering. De hadde også med seg en liste på 62 navn som SOE ønsket drept. Hauge konfiskerte denne listen da den inneholdt for mange høyt profilerte nazister. Hauge så for seg store problemer og mange represalier hvis hele listen ble likvidert. Hauge skal ha uttalt: «Vi har mottatt dere for at dere skal trene opp våre folk, og det skal dere gjøre. Men det blir ikke utført noen likvideringer her uten samtykke fra meg.» «Bittern»-ekspedisjonens fadese førte til et bedre samarbeid mellom Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet i London og Milorg i Norge.<ref name="Njølstad s116-119">Njølstad, s. 116–119</ref>

[[SOE]]-agenten «Store-Tor» ([[Torbjørn Gützler Gulbrandsen]])<ref name="Njølstad s119">Njølstad, s. 119</ref> ble sluppet av Gestapo-sjefen [[Siegfried Wolfgang Fehmer|Fehmer]] i en arrangert rømning den 29. september 1942. Han tok kontakt med «Nr. 24» ([[Gunnar Sønsteby]]) som  igjen ordnet med et møte med Hauge under dekknavnet «Sam». Hauge gjennomskuet ikke at rømningen var arrangert, men han avgjorde at en så ettersøkt person ikke kunne operere i Norge veldig lenge. Hauge så til at han kom seg tilbake til England. Hadde Fehmer gjort en «bedre» jobb med å skygge «Store-Tor» ville han høyst trolig ha tatt både Hauge og Sønsteby i oktober 1942.<ref name="Njølstad s120">Njølstad, s. 120</ref>

I oktober 1942 ble Hauge hastig innkalt til [[Milorg#Rådet|Rådet]]. Møtet ble kalt inn på grunn av represaliene etter «[[Majavatnaffæren]]» hvor to tyske soldater ble skutt. Rådet forfattet den famøse meldingen om at tyskere ikke under noen omstendighet måtte drepes, ikke engang i selvforsvar, som gikk til Stockholm for viderebefordring til London hadde en ordlyd som Hauge syntes var vel restriktiv. Meldingen ble mer eller mindre ignorert i London.<ref name="Njølstad s122">Njølstad, s. 122</ref>

=== Hauge blir «Stor I» ===
Ved Sentralledelsens reorganisering i januar-februar 1943 (på grunn av blant annet opprullinger) ble Hauge forfremmet til «Stor I», generalsekretær for Rådet.<ref name="Njølstad s123-124">Njølstad, s. 123–124</ref>

Etter at sambandssjef {{Ikkerød|Jacob Strømme}} ble arrestert i oktober 1942 lå milorg og sentralledelsen lavt på sambandsfronten på grunn av faren for at Strømme skulle snakke, noe han trolig ikke gjorde og som førte til hans henrettelse på Trandum etter en personlig ordre fra general Falkenhorst i mars 1944. Hauge var en nøkkelperson i Sentralledelsens verving av disponent [[Salve Staubo]] som ny sambandssjef i januar 1943.<ref name="Njølstad s126-127">Njølstad, s. 126–127</ref>

Hauge fulgte tett med på hva som skjedde på sambandssiden i sin rolle som «Stor-I». Han hadde faste fredagsmøter med Staubo og spionsjefen kaptein {{Ikkerød|Kåre Vennerød}}. Disse møtene ble utført med påtatte masker, av sikkerhetsgrunner, som fungerte så bra at ikke engang Staubo og Vennerød gjenkjente hverandre (de var tidligere skolekamerater).<ref name="Njølstad s127">Njølstad, s. 127</ref>

Hauge vervet også våpensjefen [[Bror With]] som var Staubos svoger, kjent som «Granat-Larsen». With produserte granater og «stenguns». Et av krigens stolteste øyeblikk for Hauge var de norskproduserte «stenguns».<ref name="Njølstad s129">Njølstad, s. 129</ref>

=== Dobbeltliv ===
Hauge måtte av sikkerhetsgrunner opprettholde et sivilt liv ved siden av det illegale arbeidet. Det viktigste skalkeskjulet var hans forskningsarbeid. Hauge hadde forbud mot å undervise og mottok ingen lønn eller stipend som forsker. Han måtte utad opprettholde aktiviteter slik at det så ut som om han tjente til livsoppholdet. Som en del av dette skalkeskjulet var han nesten daglig på [[Deichmanske bibliotek]], [[Universitetsbiblioteket i Oslo|Universitetsbiblioteket]] eller [[Det juridiske fakultet (UiO)|Det juridiske fakultets]] bibliotek hvor han i det minste leste det som fantes av internasjonale aviser.<ref name="Njølstad s132-135">Njølstad, s. 132–135</ref>

Den tyske okkupasjonsmakten og statspolitiet sjekket systematisk alle brev til utlandet. Hauge sendte derfor et brev til [[Berlingske Tidende]] hvor han ba om et gratisabonnement.<ref name="Njølstad s132-135" />

Trolig inngikk også de nesten daglige møtene med [[Johs. Andenæs]] som en del av hans dekke da han aldri vervet Andenæs inn i Milorg. Det var mulig at Hauge så på Andenæs som for risikabel da han  aprildagene 1940 ble såret på [[Skarnes]], samt at han hadde forarget Riisnæs ved å ikke takke ja til stillingen som riksadvokatfullmektig, men det kan også være at Hauge så på han som viktig for sitt alibi.<ref name="Njølstad s132-135" />

Et annet alibi var matproduksjonen i morens have i Furubakken. Poteter og grønnsaker ble dyrket mellom frukttrærne. Storesøster Aases dukkestue ble til hønsegård, samt han bygget kaninbur.<ref name="Njølstad s132-135" />

13. november 1942 kom Statspolitiet på besøk på Ljan hvor de spurte etter Hauge. Han ble neste dag innkalt til avhør hos Statspolitiet i deres kontorer i Kirkeveien 23. De hadde bemerket seg at han hadde hatt mye kontakt med Johs. Andenæs. Justisdepartementet hadde beordret etterforskning av de to for å ha gitt ulovlig [[manuduksjon]] «et sted i Valdres». Hauge klarte i løpet av få minutter å få misforståelsen oppklart og han klarte i løpet av avhøret å få Statspolitiet til å journalføre det bildet av hans livssituasjon og økonomiske situasjon som han ønsket de skulle ha. Hauge svarte så godt for seg at Statspolitiet henla saken uten tiltak.<ref name="Njølstad s132-135" />

=== Milorgs første aksjon ===
Milorg var ikke en sabotasjeorganisasjon i stort format fra starten av, noe som var en klar føring fra rådet. I april 1943 fikk Hauge og [[Kai Holst]] Rådet med på en dristig, men ikke særlig effektiv aksjon mot registerkortarkivet til Oslo kommunes arbeidskontor i [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 31. Milorgs sentralledelse så på arbeidsmobiliseringen som en stor fare. Holst hadde fått forespørsel fra «Osvald» ([[Asbjørn Sunde]]) om han kunne være til hjelp angående arbeidsmobiliseringen. Hauge godkjente at Holst fikk lov til å få Sunde til å legge en plan for en mulig aksjon som han så kunne legge frem for Rådet. Hauge hadde med Sunde i mars 1943 slik at han kunne forsikre seg at Sunde var den rette personen til aksjonen. Sunde hadde ingen anelse om hvem han møtte.<ref name="Njølstad s142-145">Njølstad, s. 142–145</ref>

Hauge fremla planen for Rådet noen dager senere og Rådet ga godkjenning for aksjonen. Vedtaket avsluttet passivitetslinjen til Rådet, etablert ett år tidligere. Hauge så på aksjonen som et steg i riktig retning for Milorg.<ref name="Njølstad s142-145" />

Hauge satt i en av sine dekkleiligheter og ventet på rapport fra «Kaka» ([[Kai Holst|Holst]]) på aksjonsdagen 20. april 1943 (dagen Hitler ble 54). «Kakas» to timer sene ankomst tilsa at det ikke hadde gått som det skulle, men isolert sett var den vellykket. Kontoret i Pilestredet 31 ble helt ødelagt.<ref name="Njølstad s142-145" />

=== Til Sverige ===
Hauge foretok sin første utenlandsreise i mai 1943 sammen med {{Ikkerød|Wladimir Hansson}} til Sverige for å møte [[Forsvarets Overkommando]]s representanter. Den første runden med møter foregikk 7.-9. mai i [[Köpmannebro]] i [[Dalsland]]. Etter en kort tur til Oslo for å informere Rådet reiste han tilbake et par uker senere, denne gang til [[Stockholm]].<ref name="Njølstad s145-148">Njølstad, s. 145–148</ref>

Han var Milorgs representant i [[hjemmefronten]]s ledelse fra høsten 1944, og beordret flere likvidasjoner av nazister.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article645685.ece
 |tittel = Maktbruk for sin tid
 |besøksdato = 2012-04-22
 |utgiver = bt.no
 |dato = 2008-10-16
}}</ref> Jens Chr. Hauge var sentral i arbeidet med å bilegge motsetningene mellom de sivile og de militære delene av motstandsarbeidet, og fikk gjennomført linjen at den væpnede motstanden skulle innordnes regjeringen i [[London]] og [[Forsvarets Overkommando]]. Under krigen startet Hauge prosessen med å få forsvaret under sivil kontroll, et arbeid han fortsatte med etter krigen mens han var forsvarsminister. Denne prosessen møtte til dels sterk motstand.

== Forsvarsminister ==
Hauge var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne uten politisk bakgrunn fra før krigen, og begynte sin politiske karriere i 1945, takket være sin motstandslederstatus.{{Tr}} Etter å ha arbeidet noen få uker som direktør i Erstatningsdirektoratet, var planen at Hauge skulle være sekretær for hjemmefrontlederen [[Paal Berg]] som først fikk i oppdrag å danne en samlingsregjering. Da denne ga opp, arvet [[Einar Gerhardsen]] ham som sekretær i sin [[Einar Gerhardsens første regjering|første regjering]] fra juni 1945.

I 1945 var det ingen som visste helt sikkert hvilket parti Hauge sympatiserte med, og han ble derfor tilbudt førsteplassen på Oslo [[Venstre]]s stortingsliste samme høst av prisdirektør [[Wilhelm Thagaard]]. Hauge takket nei, og valgte i stedet å melde seg inn i [[Arbeiderpartiet]]. Til å begynne med var det flere sentrale arbeiderpartiledere som så med forakt på den såkalte «14-dagerssosialisten», blant annet LO-leder [[Konrad Nordahl]] og redaktør i [[Arbeiderbladet]], [[Martin Tranmæl]].

Etter stortingsvalget ble Hauge – 30 år gammel – utnevnt til [[forsvarsminister]] i [[Einar Gerhardsens andre regjering]] og [[Oscar Torps regjering]] fra 5. november 1945 til 6. januar 1952. Under hans tid som forsvarsminister for Norge i etterkrigsårene satte han igang en rekke endringer i forsvaret, både den synlige og den ''hemmelige'' delen. [[Josef Stalin|Stalins]] maktovertakelser i [[Tsjekkoslovakia]] og pakt-tilbud til [[Finland]] skremte den norske regjeringen, som tok sine videre steg for å sikre hjemlandet. Deriblant ble den såkalte [[Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden|Stay Behind]]-organisasjonen opprettet av Hauge. I tillegg satte han igang en styrking av «radiokontroll-tjenesten» samt utenlands informasjonstjenester via Handelsflåten og andre metoder. Flyrekognosering og agenter ble også satt inn for å skaffe etterretning om situasjonen på [[Svalbard]].

Hauge la vekt på at Forsvaret skulle være under styring av politiske myndigheter, noe som bragte ham i konflikt med de norske generalene; etter tur gikk [[Otto Ruge]], [[Halvor Hansson]] og [[Olaf Helset]] av, mens Hauge ble sittende med Gerhardsens fulle tillit.{{Tr}}

Ved Stortingsproposisjon nr. 1 (1945–46) (Forsvarsbudsjettet) ble [[Forsvarets forskningsinstitutt]] foreslått opprettet av Hauge våren 1946 for å ta over kunnskapen fra [[Forsvarets forskningsinstitutt#Historie|Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg]] (FOTU) som ble opprettet i 1942.

Hauge fikk også planene om en [[atomreaktor]] i Norge behandlet i [[Stortinget]] på rekordtid etter å ha blitt overbevist av [[Gunnar Randers]] og [[Odd Dahl]] om viktigheten av et slikt program. [[Institutt for energiteknikk#Historikk|Forskningsreaktoren JEEP]] ble deretter konstruert på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] i fellesskap med [[Nederland]].

Under sin periode som forsvarsminister var han med på å forberede Norges tilslutning til [[NATO]] i 1949.

Etter Gerhardsens overraskende avgang i november 1951 og en kort periode i Oscar Torps regjering, fulgte Hauge med over til Arbeiderpartiets partikontor på [[Youngstorget]], der han gikk inn i en nyopprettet stilling. Her dannet han sammen med Gerhardsen og partisekretær [[Haakon Lie]] et ideologisk-organisatorisk maktsentrum som befestet grunnprinsippene som har styrt utviklingen i mye av etterkrigstiden. En aktiv industripolitikk, korporativt samvirke, [[demokrati]] og en vestlig orientering (USA).

== Advokat og justisminister ==

Hauge gikk videre som privatpraktiserende [[høyesterettsadvokat]] fra 1954, men fortsatte å ha sitt kontor på Youngstorget, i kontorfellesskap med Arbeiderpartiet. Han ble utnevnt til justisminister i [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] fra 22. januar 1955 mot sin egen vilje. Hauge ville helst fortsette advokatpraksisen sin og mente det ikke passet så godt for ham å gå inn i regjeringen. Da Gerhardsen påpekte at ingen hadde spurt ham om det passet heller, skjønte Hauge at han ikke hadde noe annet valg enn å gjøre sin venn en tjeneste. Han gikk overraskende ut av regjeringen 1. november 1955, da han ikke fikk medhold i [[Stortinget]] i at embets- og tjenestemenn som var suspendert som følge av landssvik, men som ikke var medlem av [[Nasjonal Samling]] etter [[24. november]] [[1944]], hadde krav på lønn i suspensjonstiden. Hauge mente man burde bøye seg for [[Norges Høyesterett|Høyesteretts]] tolkning, men stortingsflertallet mente at foreldelsen ga grunnlag for at man ikke trengte å betale ut lønn til embets- og tjenestemennene.

I 1958 var Jens Christian Hauge involvert i salg av norskprodusert [[tungtvann]], tidligere eksportert til Storbritannia. Israel fikk kjøpe tungtvannet, mot at det ikke skulle brukes til militære formål, og at Norge hadde rett til å inspisere at så ikke skjedde. Etter oppslag i britiske og amerikanske medier i 1960 om utvikling av en israelsk atombombe, ble Hauge av den norske stat sendt til Israel for å inspisere bruken av tungtvannet. I sin rapport til det norske utenriksdepartementet skrev Hauge at tungtvannet hverken var brukt, eller planlagt brukt, for produksjon av atomvåpen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1863-norsk-eksport-av-tungtvann.html|tittel=Norsk eksport av tungtvann|besøksdato=29. august 2023|forfattere=Finn Erhard Johannessen|dato=12. juni 2017|forlag=Norgeshistorie|sitat=Avtalen som ble inngått mellom Noratom og det israelske atomenergibyrået, ble derfor forsynt med et avsnitt om at tungtvannet bare skulle brukes til sivile formål, og at Norge skulle ha rett til å kontrollere dette.}}</ref> Forfatteren og journalisten [[Odd Karsten Tveit]] omtaler det som en løgn fra Hauge.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dn.no/magasinet/portrettet/odd-karsten-tveit/israel/palestina/sannhetenes-oyeblikk/2-1-1504689|tittel=Sannhetenes øyeblikk|besøksdato=29. august 2023|forfattere=Nils Anker|dato=25. august 2023|forlag=Dagens Næringsliv|sitat=Helt fra da Norge, ad omveier, solgte 20 tonn tungtvann til Israel i 1959 – og den fallerte motstandshelten Jens Chr. Hauge løy om sine funn ved en etterfølgende inspeksjon hos det som da ble en atommakt – til Oslo-avtalens mange feller.}}</ref>

=== Styreverv ===

Gjennom sitt politiske virke og sin advokatvirksomhet hadde Hauge diverse styreverv. Her kan nevnes:

* [[Noratom]], styremedlem og juridisk rådgiver
* [[Raufoss Ammunisjonsfabrikk]]er
* [[Kongsberg Våpenfabrikk]] 
* [[Marinens Hovedverft]]
* [[Radionette]], formann 1971–1972
* [[Tandbergs Radiofabrikk]]
* [[Det Norske Luftfartselskap]], formann 1962–1983
* [[Scandinavian Airlines System]], alternerende formann 1962–1983
* [[Statoil]], første formann 1972–1974
* [[Norges Hjemmefrontmuseum]], formann 1962–1970
* [[Nationaltheatret]], formann 1972–1981

=== Annen aktivitet ===
* Hauge var med på å stifte [[Fritt Ord]] den [[7. juni]] [[1974]].
* Hauge var voldgiftsdommer ved [[Verdensbanken|Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister]] (ICSID) fra 1975.
* Hauge var [[Odvar Nordlis regjering|Regjeringen Odvar Nordli]]s hovedforhandler med AB Volvo om et svensk-norsk [[AB Volvo]] i 1978.
* Hauge var med på [[Bilderberggruppen|Bilderberger]]-møtet, på St. Simons Island, i USA, i [[1957]].
* Hauge var med i komiteen for å få reist et minnesmerke over [[Wollweber-gruppen]]s falne.

== Utmerkelser ==

I 1995 ble han tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, [[Medaljen for borgerdåd]] i gull.

Jens Christian Hauge døde 30. oktober 2006 i Oslo.<ref>[https://www.aftenposten.no/norge/i/Rr2MO/Jens-Christian-Hauge-er-dod] Jens Christian Hauge er død - Aftenposten 30. oktober 2006</ref> Hauge ble bisatt fra [[Ris kirke]] i Oslo 7. november 2006. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå [[begravelse på statens bekostning|på statens bekostning]].<ref>[https://www.aftenposten.no/norge/i/Rr2MO/Jens-Christian-Hauge-er-dod Jens Christian Hauge er død] - Aftenposten 30. oktober 2006.</ref><ref>{{Kilde www
 |url = http://odin.dep.no/smk/norsk/aktuelt/pressesenter/pressem/001001-071595/dok-bn.html
 |tittel = Pressemelding: Hauge bisettes 7. november
 |besøksdato = 2012-04-22
 |utgiver = Statsministerens kontor
 |dato = 2006-11-01
}}</ref>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* Norsk Krigsleksikon: ''Hauge, Jens Christian''
* {{Kilde bok
  | forfatter= [[Olav Njølstad|Njølstad, Olav]]
  | utgivelsesår= 2008
  | tittel= Jens Chr. Hauge: Fullt og helt
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=H. Aschehaug & Co. (W. Nygaard)
  | side=
  | isbn=9788203229886
 }}

* Jens Chr. Hauge: Frigjøringen - Gyldendal 1970, 4. opplag 1994
* Einar Gerhardsen: ''I medgang og motgang – erindringer 1955–65'', Oslo 1972
* Svein Andreassen /Bernt Bull: ''Jens Chr. Hauge. 25 år etter. Dialog mellom to generasjoner'' - Arbeiderbladet 8. mai 1970/«Krigsinvaliden - Nr. 2-1970.  s. 219-231.
* Jens Chr. Hauge: ''Mennesker'', Oslo 1989
* Ask, Alf Ole og [[Bjørn Westlie]]: ''Maktens ansikt: et portrett av Jens Chr. Hauge'', Oslo 1991

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}
* [https://snl.no/Jens_Chr._Hauge Jens Chr. Hauge] - Store norske leksikon
* [https://nbl.snl.no/Jens_Chr_Hauge Jens Chr. Hauge - Norsk biografisk leksikon]
* [http://www.aftenposten.no/fakta/tusenarsskiftet/article563649.ece En helt usedvanlig mann] – artikkel i [[Aftenposten]] 23. oktober 1991 i forbindelse med utgivelse av boken ''Maktens ansikt''
* [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1039249.ece Advokat for samfunnskollektivet] – kronikk av Rune Slagstad i Aftenposten 14. mai 2005 i forbindelse med Hauges 90-årsdag
* [http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1514667.ece Motet til å ta det store ansvar] – nekrolog av Rune Slagstad i Aftenposten
* [https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4K49/Rune-Slagstad-om-Jens-Chr-Hauge-En-nasjonal-strateg-i-krig-og-fred En nasjonal strateg i krig og fred] - Kronikk av Rune Slagstad - Aftenposten 14. mai 2015 

{{Norges justisministre}}
{{Norges forsvarsministre etter 1945}}
{{Norge under andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Hauge, Jens Christian}}
[[Kategori:Norske justisministre]]
[[Kategori:Norske forsvarsministre]]
[[Kategori:Ap-statsråder]]
[[Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen II]]
[[Kategori:Statsråder i Regjeringen Torp]]
[[Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen III]]
[[Kategori:Norske statsråder etter 1945]]
[[Kategori:Medaljen for borgerdåd]]
[[Kategori:Norske advokater]]
[[Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening]]
[[Kategori:Personer tilknyttet Kongsberg Våpenfabrikk]]
[[Kategori:Personer tilknyttet Statoil]]
[[Kategori:Medlemmer av Milorg]]
[[Kategori:Fritt Ord]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund]]
[[Kategori:Begravelser på statens bekostning]]