Redigerer Italias historie under monarkiet og første verdenskrig

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Italias historie}}
[[Fil:Flag of Italy (1861-1946).svg|thumb|[[Kongeriket Italia]]s flagg [[1861]]–[[1946]]]]
'''Italias historie under monarkiet og første verdenskrig''' er den perioden hvor [[Kongedømmet Italia]] er  et [[konstitusjonelt monarki]], og perioden strekker seg fra [[Italias samling]] og fram til den [[Fascisme|fascistiske]] maktovertakelsen i [[1922]] som innleder [[Italias historie (1922-1945)|den fascistiske perioden]] hvor landet fortsatt formelt er et monarki, men ikke lenger et konstitusjonelt monarki.

== Italias samling ==
{{utdypende artikkel|Italias samling}}
Det Italia vi kjenner i dag, ble en [[nasjonalstat]] i forbindelse med den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på [[Appenninerhalvøya|Den italienske halvøy]] ble forent til [[kongedømmet Italia]] i det [[19. århundre]] og begynnelsen av det [[20. århundre]]. Denne prosessen startet ved slutten av [[Napoléon Bonaparte]]s herredømme og [[Wienerkongressen]] i 1815,  mens [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved [[traktaten i Saint-Germain]] etter [[første verdenskrig]] da også de siste statene som i dag er en del av Italia ble med i kongedømmet.

Samlingen ble gjennomført med utgangspunkt i [[Kongedømmet Sardinia]] og dets konge [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]] fra [[Huset Savoia]]. Den politiske arkitekten bak samlingsprosessen var [[Piemonte-Sardinia]]s statsminister, grev [[Camillo Benso di Cavour]]. [[5. mars]] [[1860]] hadde [[Parma]], [[Toscana]], [[Modena]] og [[Romagna]] avgjort gjennom folkeavstemninger bestemt at de ville gå sammen med Sardinia.

Senere, i mai [[1860]] ledet den italienske patrioten [[Giuseppe Garibaldi]] sine styrker, omkring 2&nbsp;000 mann, inn i det [[Habsburg]]-kontrollerte kongedømmet [[De to sicilier]] og erobret Sør-Italia, ved ført å innta Sicilia, og deretter fastlandet. Imens sendte Viktor Emmanuel sendte styrker inn i [[Umbria]].

Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med [[Sardinia]]. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet [[Italia]] proklameres i mars [[1861]]. Med unntak av [[Venezia]] og rikets naturlige hovedstad [[Roma]] var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i [[1866]].

[[17. mars]] [[1861]] ble [[kongedømmet Italia]] proklamert. Sardinia (og spesielt [[Piemonte]]) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia.

== Perioden fram til første verdenskrig ==
[[Fil:Agostino Depretis.jpg|thumb|[[Agostino Depretis]] var statsminister i tre perioder, første gang i 1876. Han døde i embetet [[29. juli]] [[1887]]]]
[[Fil:Young giolitti.jpg|thumb|[[Giovanni Giolitti]] var italiensk statsminister fem ganger i tilsammen 11 år i perioden [[1892]] til [[1921]]]]

=== Industrialisering i nord, fattigdom i sør ===
En motivasjon bak samlingsbestrebelsene var at et samlet Italia kunne bli en del av de moderne [[stormakt]]ene. I den nordlige delen av landet pågikk en omfattende industrialisering og utvikling av en moderne infrastruktur fra [[1890-årene]], herunder utbygging av jernbanelinjer til [[Frankrike]], [[Tyskland]] og [[Østerrike]] gjennom [[Alpene]]. I tillegg ble det bygget to jernbanelinjer i nord/sør-retning av landet. Mye av industrialiseringen ble finansiert med tyske, britiske og franske midler. I tillegg støtte og oppmuntret de italienske myndighetene utvikling av tung-industri som bilfabrikker, stålverk og skipsverft, og opptok en proteksjonistisk handelpolitikk med utlandet fra [[1880-årene]]. Også landbruket i Nord-Italia ble modernisert, men det sørlige Italia, som den gangen lå så langt fra markedene, ble oversett i disse moderniseringstiltakene. Dette førte til en stor utvandring av sør-italienere til både Nord-Italia med også til andre europeiske, industriland.

=== Erobring av Kirkestaten, Roma som hovedstad ===
I ly av [[den fransk-prøyssiske krig]], erklærte kongedømmet Italia krig mot [[Kirkestaten]] den [[10. september]] [[1870]], og den 20. september nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under general Raffaele Cadorna inn i byen og Kirkestatens opphørte.

I [[1871]] ble den italienske hovedstad flyttet fra [[Firenze]] til [[Roma]]. Pavens tidligere residens [[Quirinalpalasset]] ble den kongelige residensen, og paven trakk seg i protest tilbake til [[Vatikanet]], der han anså seg selv som «fangen i Vatikanet». Han nektet å forlate Vatikanet og heller ikke utpå [[Petersplassen]].

På [[1920-tallet]] oppgav pavedømmet sitt krav på retur av Kirkestaten. I [[1929]] ble [[Laterantraktaten]] undertegnet, og dermed ble [[Vatikanstaten]] opprettet som en [[Enklave og eksklave|enklave]] innen Italia.

=== Politikk ===
Den italienske staten var ganske svak, og hadde vanskeligheter med å gå legitimitet, særlig i sør, hvor man i motsetning til i nord både var inntatt militært, og ikke opplevde noen positive effekter gjennom økonomisk utvikling som følge av samlingen. Dette er også en bakgrunn for at det i hele denne perioden (og helt fram til Sicilia ble en [[autonom region]] i [[1946]]) eksisterte [[Separatisme|separatistiske]] strømninger på Sicilia.

Videre åpnet de svake politiske strukturene for både korrupsjon, bytte av tjenester og utnevnelser av venner og andre man kunne av fordeler av til offentlige verv. Den konservative statsministeren [[Marco Minghetti]] ble i [[1876]] skiftet ut med sosialisten [[Agostino Depretis]], og han og [[Benedetto Cairoli]] satt sammenhengende som statsminister fram til 1887 og avløst av [[Francesco Crispi]] fram mot århundreskiftet. Denne lange sosialistperiode ble imidlertid preget av omfattende korrupsjon, ustabilitet, fortsatt fattigdom i sør og uro ble møtt med autoritære midler. Denne situasjonen, kombinert med den sårbare, men også sterkt lønnsomme sitrondyrkingen på Sicilia, ga bakgrunnen for framveksten av [[Mafia#Den sicilianske mafiaen|den organiserte kriminaliteten på Sicilia]], noe som gjorde den sentrale statlige styringen enda vanskeligere.

Samtidig hersket det en frykt for at grensene ikke var sikre i nord, og i [[1882]] sluttet Italia seg til [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] som et defensivt tiltak mot [[Østerrike-Ungarn]], som var også en alliansepartner, men slik sørget Italia for velvilje fra [[Tysklands historie (1871-1918)|Tyskland]].

Men det sterke fokuset på utenrikspolitikken førte til at utviklingen av landbruket som hadde vært i nedgang, ble forsømt slik at fattigdommen og klasseskillet på landsbygda bare økte. Samlet førte dette til at offentlige, økonomiske virkemidler ikke fungerte.

I [[1890-årene]] ble [[Giovanni Giolitti]] statsminister første gang. Han var en tidligere medarbeider av Depretis og Garibaldi, og hadde vært drivkraften for tilslutningen til Trippelalliansen. Han var også en autoritær politiker, som ikke vek tilbake for å bruke unntakslover mot sine politiske motstandere, men innførte også en liberal helsereform og etablerte også mekanismer for å anke politiske vedtak som ble opplevet som overgrep.

I [[1913]] ble det innført stemmerett for alle menn, og dette førte til at sosialistpartiet ble den desiderte sterkeste politiske kraften.

=== Italiensk kolonialisme ===
[[Fil:Er-map.gif|thumb|[[Eritrea]]]]
[[Fil:Horn1930ad.png|thumb|[[Italiensk Somaliland]]]]
Italias fokus på utenrikspolitikken i denne perioden var ikke bare rettet mot sikring av grensene i nord mot Østerrike-Ungarn, og også utfra et ønske om å få en del av den internasjonale økonomien. Etter landets samling vokste det fram en forestilling om at også Italia fortjente sitt oversjøiske imperium, på lik linje med de andre europeiske kolonimaktene, samt at de hadde en spesiell posisjon i Middelhaven, som ble sett på som et ''mare nostrum'' («vårt hav») som det var i [[Romertiden]]. Men Italia kom sent med i [[Kappløpet om Afrika]] og hadde ikke politisk eller militær styrke til å gjøre seg gjeldende i dette. Men Italia deltok på [[Berlinkonferansen]] i 1884-1885 som regulerte en fordeling av områdene i [[Afrika]] og bestemte blant annet at det skulle være handelsfrihet i de områdene som var at interesse for Italia.

==== Eritrea ====
Etter at flere europeiske land hadde styrt [[Eritrea]], utkjempet italienske styrker fra Somalia i januar 1887 et slag i [[Dogali]] mot militsen til Ras Alula Engida, og italienerne hadde et tap på 500 mann. Som følge av disse store tapene, måtte regjeringen gå av, samtidig med at statsminister Agostino Depretis døde 29. juli samme år. Han ble erstattet av Francesco Crispi som hadde planer om italiensk bosetting i området.

[[2. mai]] [[1889]] ble det derfor undertegnet en fredsavtale med den [[Etiopia|etiopiske]] keiseren [[Menelik II av Etiopia|Menelik II]] som anerkjente den italienske kolonien i Eritrea, med hovedstad i [[Asmara]].

==== Italiensk Somaliland ====
Tilsvarende tok Italia kontroll over ulike deler av [[Somalia]] utover [[1880-tallet]], i likhet med også [[Frankrike]] og [[Storbritannia]].

Mot slutten av [[1888]] inngikk Italia en allianse med sultan Yusuf Ali Kenadid som satte hans sultanat Hobyo under italiensk beskyttelse som et [[protektorat]]. Dette var særlig rettet mot trusler fra sultanen av [[Zanzibar]]. Året etter inngikk Italia en tilsvarende avtale med Kenadids rival Boqor Osman i sultanatet Majeerteen.

Den italienske motivasjonen for å engasjere seg i dette området, var den tilgangen til strategiske havner i forhold til [[Suezkanalen]] og [[Adenbukta]]. Sammen med det siste området som italienerne sikret seg kontroll over, [[Kismaayo]], utgjorde dette [[Italiensk Somaliland]]. Det ble også oppmuntret til italiensk bosetning, for slik å sikre bedre kontroll over området.

==== Etiopia ====
[[Fil:Menelik II.jpg|thumb|[[Menelik II av Etiopia]]]]
Italia hadde støttet Menelik IIs erobring av Tigrey og Amhara, samt også Meneliks utnevnelse til keiser av Etiopia 25. mars 1889, etterfulgt av fredsavtalen om Eritrea. Imidlertid var teksten i fredsavtalen ulik i [[italiensk]] versjon og i [[amharisk]], hvor den italienske omtalte Etiopia som et protektorat, mens den amhariske utgaven åpnet bare for at Etiopia og Italia kunne ha en felles utenrikspolitikk.

For å sikre at sin tolkning ble realiteter, gikk Italia i 1895 til angrep på Etiopia fra både Eritrea og Somalia, i den såkalte [[den første italiensk-abessinske krig]]. Krigen ble utkjempet fram til det kommende året, og endte med et avgjørende italiensk nederlag i [[slaget ved Adwa]] 1. mars 1896 som kom under en italiensk tilbaketrekning. Etiopias militære seier i krigen gjorde landet til det eneste afrikanske land som motstod europeisk kolonisasjon militært, fram til  [[Mussolini]] erobret landet i [[1936]] under [[den italiensk-abessinske krig]], og gjorde Etiopia til en del av [[Italiensk Øst-Afrika]].

==== Libya ====
I [[1911]] godkjente Giovanni Giolittis regjeringen å sende militære styrker for å okkupere [[Libya]]. Italia erklærte krig mot [[Det osmanske rike]] som hadde holdt Libya siden [[1500-tallet]] som de tre provinsene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika . Dette ble [[den italiensk-tyrkiske krig]] som Italia gikk seirende ut av og slo de tre provinsene sammen til Libya. Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien. Under den italiensk-tyrkiske krig inntok Italia også [[Dodekanesene]] i [[Egeerhavet]] fra osmanerne, noe som ble anerkjent i [[freden i Sèvres]] i [[1920]].

== Første verdenskrig ==
[[Fil:Battle of Caporetto.jpg|thumb|1917: [[Caporetto-offensiven]] og italiensk tilbaketrekning til [[Piave]]-elven]]
{{utdypende artikkel|Den italienske fronten under første verdenskrig}}
Ved utbruddet av [[første verdenskrig]] påberopte Italia seg [[nøytralitet]] og hevdet at [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] fra [[1882]] utelukkende var en forsvarsallianse, og ikke kunne iverksettes ved offensive tiltak og denne krigen var igangsatt av [[Østerrike-Ungarn]]. Imidlertid forsøkte både [[sentralmaktene]] og [[Trippelententen]] og få Italia over på sin side og i april 1915 gikk den italienske regjeringen med på å erklære Østerrike-Ungarn krig, mot at de skulle få territorielle gevinster etter krigen. Dette var [[Trentino-Sør-Tyrol]], [[Provinsen Trieste]], [[Istria]] og [[Dalmatia]]).

I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner og iverksatte [[24. oktober]] den såkalte [[Caporetto-offensiven]] under ledelse av [[Otto von Below]]. [[10. november]] falt den italienske byen Belluno i [[Provinsen Belluno|provinsen med samme navn]], og dette var det siste italienske tapet. [[8. november]] ble [[Armando Diaz]] utnevnt til ny sjef for generalstaben etter den egenrådige Luigi Cardorna. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til [[Piave]]-elven, ikke langt fra [[Venezia]], tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.

Etter ytterligere et år med [[skyttergravskrig]] og en vellykket italiensk offensiv sensommeren 1918 falt de østerriksk-ungarske styrkene sammen og startet fredsforhandlinger under [[Vittorio Veneto|slaget om Vittorio Veneto]].

== Virkninger av første verdenskrig ==
{{utdypende artikkel|Saint-Germain-traktaten}}
Den østerrikske-italienske våpenhvilen i Villa Giusti ble undertegnet [[3. november]] [[1918]], og ble iverksatt dagen etter. De italienske styrkene benyttet anledningen til å okkupere [[Tirol]] og tok over 300&nbsp;000 østerriksk-ungarske [[krigsfange]]r. [[Saint-Germain-traktaten]] bygget på avtalen i London fra 1915, og slo fast at områdene [[Sør-Tyrol]], [[Trentino|Welschtyrol]] og [[Kanaldalen]] ble overført til [[Italia]], og at [[Istria]] også ble en del av landet. Imidlertid ble ikke Dalmatia en del av Italia, men i stedet en del av det nyopprettede [[Kongeriket Jugoslavia]].

[[Versaillestraktaten]] skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med [[De allierte (første verdenskrig)|de andre allierte]]. Særlig den amerikanske president [[Woodrow Wilson]]s holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. Sinnet over at Fiume ikke ble en del av Italia, førte til et opprør blant de italienske soldatene som var stasjonert i byen, og [[Gabriele D'Annunzio]] ble bedt om å lede en irregulær italiensk styrke som 12. september 1919, ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktakaten, okkuperte byen og området rundt og etablerte den uavhengige staten [[Reggenza Italiana del Carnaro]]. Først 29. desember 1920 kapitulerte D'Annunzio etter et omfattende italiensk bombardement av byen.

I kjølvannet av misnøyen og ekko av [[den russiske revolusjon]] med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.

Utbruddet av første verdenskrig hadde medført at den utvikling som hadde vært i retning av demokratiske strukturer stoppet opp, og tiden rett etter krigsavslutningen var vanskelig. Samtidig vokste det fram politiske krefter som mente at Italia var snytt i krigsoppgjøret. I [[1922]] utnyttet [[Benito Mussolini]] misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin [[fascisme|fascistiske bevegelse]]. 
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italias historie]]