Redigerer Italias historie

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Italias historie}}
'''Italia''' ble forent i [[1861]], og har siden da hatt stor betydning [[kultur]]elt og sosialt både for hele [[Middelhavet|middelhavsområdet]] og Europa. Viktige kulturer og riker har eksistert der siden forhistoriske tider.

Etter at [[Magna Graecia]], den [[Etruskisk sivilisasjon|etruskiske sivilisasjonen]] og spesielt [[Den romerske republikk]] hadde dominert denne delen av verden i mange århundrer ble Italia et land med mennesker som bidro med uvurderlige bidrag til [[europeisk]] [[filosofi]], [[vitenskap]] og [[kunst]] i løpet av [[middelalderen]] og [[renessansen]]. Italia var dominert av [[bystat]]er i det meste av middelalderen og renessansen, og [[Appenninerhalvøya]] ble derfor ikke [[Italias samling|samlet til Italia]] før midten av det [[19. århundret]].

== Tidlig historie ==
Den første kjente italieneren er antakeligvis [[Ötzi|ismannen Ötzi]] som ble overrasket av dårlig vær i yngre steinalder helt nord i landet. En lang rekke folkestammer var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 500-1000 f.Kr.

[[Fil:Etruskischer Meister 002.jpg|thumb|Veggmaleri med detalj av to etruskiske dansere, ''Tomba del Triclinio'', ca. 480 f.Kr.]]
Den første sivilisasjon på Den italienske halvøya var den [[etruskerne|etruskiske]], som ikke tilhørte de [[italikere|de italiske stammene]], og antagelig heller ikke snakket et [[indoeuropeiske språk]].

* I [[Toscana]] og [[Umbria]] bodde [[etruskerne]]
* På [[Posletta]] bodde det grupper av [[keltere]]
* Ulike [[Italikere|italiske]] <!-- korrekt betegnelse -->stammer bodde i [[Lazio]] og [[Campania]]. Av disse var romerne de mest kjente.
* På Sicilia bodde det ulike folkeslag, slik som sikanere og sikuler
* Greske nybyggere hadde grunnlagt en lang rekke byer i Sør-Italia og Sicilia, slik som [[Siracusa]], [[Catania]], [[Messina]], [[Taranto]] og [[Napoli]]. 
* Nybyggere fra [[Kartago]] hadde kontroll over den vestlige delen av Sicilia, med viktige kolonier som [[Mozia]] og [[Palermo]].

== Grekere, kartagere og romere ==
{{utdypende artikkel|Punerkrigene}}
På slutten av [[400-tallet]] utkjempet grekerne og kartagerne flere kriger mot hverandre om herredømmet over [[Sicilia]]. Samtidig vokste byen [[Roma]] frem som et sentrum midt på halvøya. Herfra erobret de stadig større deler av Italia, helt til de på slutten av 200-tallet kom i konflikt med [[Kartago]], som de utkjempet flere kriger med, de såkalte [[Punerkrigene|puniske krigene]]. Den siste krigen førte til at Kartago ble fullstendig utslettet.

== Romerriket ==
[[Fil:Roman army in nashville.jpg|thumb|[[Romerriket]] ble verdens største imperium, og dominerte middelhavsområdet i hundrevis av år.]]
{{utdypende artikkel|Romerriket}}
Etter å ha fjernet rivaliseringen fra Kartago, kunne romerne bygge ut sitt herredømme over Middelhavet, og i tiden omkring Kristi fødsel behersket de Europa nord til [[Rhinen]] og [[Donau]], vest til Atlanterhavet samt Nord-Afrika, Midtøsten og Lilleasia. Samtidig forlot Roma sin republikanske styreform og ble et keiserdømme. Under Trajan nådde riket sin største utstrekning, og hadde da slukt [[England]], [[Wales]], [[Romania]] og [[Irak]] i tillegg til tidligere erobringer. Romerne bygde veier, [[akvedukt]]er, teatre, store stadionanlegg og anla byer over hele sitt rike. Hovedstaden Roma var en millionby hvor en del av innbyggerne levde i enorm luksus.

== Romerrikes fall ==
{{utdypende artikkel|Italias historie i senantikken og middelalderen}}
Romerriket skulle imidlertid etter hvert svekkes av indre rivninger. På [[300-tallet]] ble riket delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i [[Konstantinopel]]. Samtidig ble kristendommen, som tidligere hadde vært forfulgt, tillatt og etter hvert statsreligion. Rundt år 400 ble halvøya herjet av [[Germanere|germanske]] folkestammer som rev riket fra hverandre, drepte en stor del av befolkningen og satte kultur og samfunnsliv tilbake. I [[476]] opphørte det vestromerske riket.

== Fremmede erobrere ==
I [[535]] gikk så den [[Østromerriket|bysantinske]] hærføreren [[Belisarius]] i land i Sør-Italia og erobret halvøya. Imidlertid kom nok en stamme inn i Italia få år etter, nemlig [[langobardene]]. I århundrer fremover var halvøya delt mellom disse to, inntil Nord- og Sentral-Italia ble erobret av frankerne på slutten av [[700-tallet]]. Samtidig vokste kirken fram til å bli en maktfaktor. I [[827]] gikk [[araberne]] i land på Sicilia, og brukte resten av århundret på å erobre denne rike øya. Her ble en rik kultur utviklet.

== Byene gjenoppstår ==
I sumpområdene i Veneto vokste byen [[Venezia]] fram til å bli et sentrum for handelen mellom øst og vest. Konflikten mellom paven og [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|den tysk-romerske keiseren]], som overtok dominansen etter [[Frankerriket]] dominerte italiensk politikk gjennom hele middelalderen. På 1000-tallet etablerte franske [[normannere]] en stat i Sør-Italia, og derfra gjenerobret de Sicilia fra araberne. Sicilia skulle senere falle først i franske, så i spanske hender på [[1200-tallet]]. 

I [[middelalderen]] vokste også en rekke andre byer frem. [[Pisa]] og [[Amalfi]] var tidlige stormakter, men også [[Milano]], [[Napoli]] og andre byer var viktige. På 1200-tallet og framover var [[Genova]] og [[Republikken Venezia|Venezia]] de to dominerende handelsbyene i Middelhavet, mens ullproduserende byer som [[Firenze]] og [[Siena]] i [[Toscana]] også oppnådde stor rikdom.

== Renessansen ==
[[Fil:Leonardo self.jpg|thumb|[[Leonardo da Vinci]], italiensk renessansemann.]]
:''Utdypende artikkel: [[Den italienske renessansen]]''
I den rike handelsbyen Firenze oppsto den kulturelle, kunstneriske og filosofiske strømningen ''[[renessansen]]'' (italiensk ''rinascimento'', «gjenfødelse») i løpet av [[1400-tallet]], noe som utløste en enestående kulturell blomstring. Denne blomstringen var dels basert på ullindustri, dels på handel og industri i området. Familien [[Medici]], som kontrollerte Firenze i århundrer, var så rike at til og med den franske kongen skyldte dem penger.

== En nedgangstid ==
{{utdypende|Italias historie under fremmed dominans}}
[[1500-tallet]] var imidlertid en nedgangstid, hvor byer som Venezia mistet innflytelse, med oppdagelsen av [[Amerika]] og sjøveien til [[India]] begynte verdenshandelen å gå andre veier. [[Tyrkia|Tyrkernes]] styrkede stilling på [[Balkan]] var også en trussel. Imidlertid utvidet Venezia landområdene sine, og kontrollerte snart det meste av det nordøstlige Italia. Den franske invasjonen på 1520-tallet førte til store ødeleggelser. Også tyrkisk og nordafrikansk [[pirat]]virksomhet anrettet ødeleggelser, massedrap og slaveri. [[Spania]] styrket i denne perioden sitt nærvær på halvøya, og kontrollerte hele Sør-Italia, samt for eksempel byen [[Milano]] i nord. Spanjolene beholdt sitt grep om Italia på [[1600-tallet]], men med [[den spanske arvefølgekrigen]] på begynnelsen av [[1700-tallet]] trådte [[Østerrike]] inn på arenaen, og kontrollerte snart store områder i Italia. I hele denne perioden blomstret imidlertid musikk, maleri og arkitektur, og Italia beholdt sin kulturelle lederposisjon i Europa. En stat som etter hvert oppnådde stor innflytelse, var den nordvestlige staten [[Piemonte]], men sin hovedstad i Torino.

== Napoleonskrigene ==
[[Napoléon Bonaparte]]s invasjon av halvøya i [[1797]] gjorde ende på [[Republikken Venezia|Venezia]] og de øvrige statene på halvøya. Ved [[Wienerkongressen]] i [[1815]] ble noen av monarkiene gjenopprettet, mens andre ble oppslukt av Østerrike, som etter hvert kontrollerte det meste av Nord-Italia.

== Risorgimento ==
[[Fil:Garibaldi (1866).jpg|thumb|[[Giuseppe Garibaldi]] var den mest sentrale skikkelsen da Italia ble samlet.]]
:''Utdypende artikkel: [[Italias samling]]''
På [[1800-tallet]] oppsto imidlertid ideen om Italias enhet, og frihetshelten [[Giuseppe Garibaldi]] ledet på slutten av [[1850-tallet]] en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra [[Piemonte]] og [[Frankrike]]. Den italienske gjenforeningen ble kalt ''[[Risorgimento]]''. Østerrike måtte etter [[andre italienske frigjøringskrig]] avstå [[Lombardia]] i [[1859]] etter fransk inngripen, og [[Veneto]] kom etter i [[1866]]. I [[1870]] benyttet italienerne sjansen til å [[Erobringen av Roma|erobre Roma]] og Roma ble etablert som hovedstad i det gjenforente [[Kongedømmet Italia]]. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene.

== Første verdenskrig ==
{{utdypende artikkel|Italiafronten (første verdenskrig)}}
Etter et år av nøytralitet, trådte Italia i [[1915]] inn i [[første verdenskrig]] på [[Ententemaktene]]s side. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene kunne landet [[Irredentisme|få provinsene]] [[Trentino]], [[Sør-Tirol]], [[Istria]] med havnebyen [[Trieste]] og [[Dalmatia]]. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med et [[skyttergravskrig]] ikke ulik den på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]].

I [[1917]] gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerrikske allierte og italienerne ble drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra [[Venezia]]. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv og vant det avgjørende slaget ved [[Vittorio Veneto]], også kalt Italias [[Verdun]].

Ved freden i [[Versailles]] fikk imidlertid Italia det som i dag er regionene Trentino-Alto Adige, inkludert en tysktalende minoritet, og Friuli-Venezia Giulia, inkludert Trieste. I tillegg sikret Italia seg Istria-halvøya i dagens Kroatia, noen av de dalmatiske øyene og noe senere byen [[Rijeka]].

== Fascistene ==
[[Fil:Impero italiano.svg|mini|IDet italienske imperiet på sitt største i 1940-41, inkludert [[Savoie]], [[Nice]], [[Kroatia]], [[Dalmatia]], [[Hellas]] og [[Egypt]] (det italienske området Tientsin i Kina ikke vist)]]
{{utdypende|Italias historie (1922–1945)}}

[[Versaillestraktaten]] skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var faktisk den første krig som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med [[De allierte (første verdenskrig)|de andre allierte]]. Særlig den amerikanske president [[Woodrow Wilson]]s holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av [[den russiske revolusjon]] med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.

I [[1922]] utnyttet [[Benito Mussolini]] misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin [[fascisme|fascistiske bevegelse]]. Han utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. I [[1929]] ble [[Lateranoverenskomsten]] inngått, og denne sikret [[Vatikanet]] et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa ble Mussolinis regime sett på som et moderne forsøk på å unngå [[bolsjevisme]] og for å få et land til å fungere. [[Børskrakket i 1929]] berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble [[1930-årene]] ble storhetstid for [[fascisme]]n i Italia. 

I 1935 innledet Italia [[den italiensk-etiopiske krig]] som følge av den fascistiske ekspansjonstrang. Italia hadde på denne tiden allerede [[Eritrea]] og [[Italiensk Somaliland]] som [[koloni]]er, og ønsket å skape en stor italiensk koloni på [[Afrikas horn]], med navn A.O.I.(Afrika Orientale Italiana). Erobringen av Etiopia førte til internasjonal isolering av Italia og dette resulterte i en tilnærming til [[Tyskland]] hvor [[Adolf Hitler]] på dette tidspunktet hadde tatt makten.
 
Etter utbruddet av [[andre verdenskrig]] angrep Italia [[Albania]] og okkuperte landet, mens invasjonen av Hellas året etter ble mislykket. Under [[felttoget i Frankrike]] gikk Italia inn i krigen på Tysklands side og okkuperte et lite område langs den franske riviera. Italia ble også innviklet i  krigen i Nord-Afrika. I 1943 måtte imidlertid italienerne evakuere Nord-Afrika, og samme år [[Operasjon Husky|invaderte de allierte Sicilia]]. Krigen ble dermed ført på hjemlig jord. Sommeren 1944 falt Roma, mens de nordligste delene forble under kontroll av aksemaktene gjennom [[Den italienske sosialrepublikk]].

== Etterkrigstid ==
:''Utdypende artikkel: [[Italias historie under republikken]]''
I 1946 ble monarkiet avskaffet ved folkeavstemning. Etterkrigstiden var en økonomisk oppgangstid uten like, og ny industri oppsto i de rike nordlige delene. Fra det fattige sør utvandret folk til nord og til utlandet. Politisk var all makt i hendene på det kristelig-demokratiske partiet ([[Democrazia Cristiana|DC]]), som ved hjelp av alliansebygging klarte å holde seg ved makten og hindre Vest-Europas største kommunistparti ([[Partito Comunista Italiano|PCI]]) noen som helst innflytelse. På slutten av 1980-tallet førte imidlertid en rekke korrupsjonsskandaler ([[Tangentopoli]]) til en omveltning i det politiske landskapet som førte til at kristeligdemokratene gikk i oppløsning, og nye krefter kom til. 

I 1999 innførte Italia [[euro]] som felles valuta.

{{portal|Historie}}
{{europeisk historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italias historie]]