Redigerer Istid

{{andrebetydninger}}
{{Denne|istid generelt|den seneste istiden i Nord-Europa inntil for ca. 11&nbsp;700 år siden|Siste istid}}
[[Fil:AntarcticaDomeCSnow.jpg|miniatyr|Isdekket på Antarktis forteller at vi lever i en istid i [[glasiologi]]sk forstand.]]
[[fil:Vostok Petit data.svg|miniatyr|Grafer som viser temperaturer, CO<sub>2</sub>-nivå og støvmengde på målestasjonen [[Vostok]] i Antarktis de siste 400&nbsp;000 år, basert på boreprøver fra innlandsisen.]]
'''Istid''' er et begrep innen [[geovitenskap]] og [[klimatologi]] som betegner en tidsperiode med lavere temperaturer, hvor større områder enn ellers er dekket av [[is]]. De siste 2–3 millioner år har det innebåret at tempererte områder får isdekke. Definisjonen er relativ og sirkulær, idet den innebærer at istiden avgrenses av mildere perioder hvor det er mindre isdekke på jorden enn i de kaldere istidene. I jordens urtid har man trolig hatt både perioder hvor hele jordkloden var isdekt («the snowball earth»), og man har hatt enkeltstående tidsperioder med en isolert nedisning som ikke gjentok seg før etter meget lang tid. Først med de mer regelmessige isperiodene på den nordlige halvkule i [[neogen]] får begrepet istid større mening, etter at flere nordlige istider har vært avløst av mildere ''[[mellomistid]]er''. 

Den dansk-norske geologen [[Jens Esmark]] var den første som påviste at det hadde vært istid i Norge.<ref>{{Kilde www|url=http://nbl.snl.no/Jens_Esmark|tittel=Jens Esmark (utdypning)|utgiver=Norsk biografisk leksikon}}</ref> Ved [[Haukalivatnet]] ved [[Forsand (tettsted)|Forsand]] ved [[Lysefjorden (Forsand)|Lysefjorden]] ligger en [[endemorene]] (kalt Vassryggen) som omkring år [[1823]] inspirerte Esmark til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Inspirasjonen skjedde trolig da han sammen med reisefølget Otto Tank la merke til at morenen i Forsand nær sjønivå lignet morenen etterlatt av Rauddalsbreen (nordlig utløper av [[Jostedalsbreen]]) som da hadde trukket seg tilbake etter [[den lille istid]].<ref>Hestmark, G. (2018). Jens Esmark's mountain glacier traverse 1823− the key to his discovery of Ice Ages. ''Boreas'', 47(1), 1-10.</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Ulla/Førre undersøkelsene | utgivelsessted = Stavanger | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030548075 | side = }}</ref><ref>[https://morgenbladet.no/boker/2018/06/oppdage-en-oppdager Å oppdage en oppdager], ''Morgenbladet'' 1. juni 2018, s. 14.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://arkiv.klassekampen.no/article/20170805/ARTICLE/170809976|tittel=Isens spor|besøksdato=2021-02-28|fornavn=Tom Egil|etternavn=Hverven|verk=Klassekampen}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Jens Esmark's mountain glacier traverse 1823 − the key to his discovery of Ice Ages|publikasjon=Boreas|doi=10.1111/bor.12260|url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/bor.12260|dato=2018|fornavn=Geir|etternavn=Hestmark|serie=1|språk=en|bind=47|sider=1–10|issn=1502-3885|besøksdato=2021-02-28|sitat=The discovery of Ice Ages is one of the most revolutionary advances made in the Earth sciences. In 1824 Danish‐Norwegian geoscientist Jens Esmark published a paper stating that there was indisputable evidence that Norway and other parts of Europe had previously been covered by enormous glaciers carving out valleys and fjords, in a cold climate caused by changes in the eccentricity of Earth's orbit. Esmark and his travel companion Otto Tank arrived at this insight by analogous reasoning: enigmatic landscape features they observed close to sea level along the Norwegian coast strongly resembled features they observed in the front of a retreating glacier during a mountain traverse in the summer of 1823.}}</ref> 

==Definisjoner==
I dagligtalen mener vi med ''istid'' gjerne perioder med isdekke over det [[Nord-Amerika|nordamerikanske]] og det [[Eurasia|eurasiske]] kontinentet, og i så fall sluttet siste istid for rundt 9&nbsp;000 år før vår tid. I [[glasiologi]]sk forstand er en istid en periode i jordas historie da minst en [[Geografisk pol|pol]] er dekket av is hele året.<ref name="GW">Murawski, H., Meyer, W. (2004): ''Geologisches Wörterbuch.'' Spektrum Akademischer Verlag, 11. opplag, 262 s. ISBN 3-8274-1445-8</ref> Denne begrepsbruken innebærer at vi befinner oss i en istid – de siste 30 millioner år har nesten hele [[Antarktis]] vært dekket av is, og de siste omtrent 2,7 millioner årene også deler av [[Arktis]]. Jorda har i henhold til den formelle glasiologiske definisjonen befunnet seg i den [[kenozoiske istid]] hele denne tiden.

Denne artikkelen og andre artikler om jordas klima forstår ''istid'' i glasiologisk forstand. De lange kalde periodene med store isframstøt kalles «glasiale perioder» og de korte varmere periodene mellom kalles «interglasial».

==Istider i jordhistorien== 
[[Fil:IceAgeEarth.jpg|miniatyr|Computergenerert bilde av jorden under siste [[Siste istids maksimum|glasiale maksimum.]]]]
Det er kjent fire større istider i jordas historie. Den første er en hypotetisk periode 2,7 til 2,3 milliarder år før vår tid (tidlig [[proterozoikum]]). Den tidligste veldokumenterte istiden, og antagelig den mest omfattende i de siste 1 milliarder år, fant sted fra 850 til 635 millioner år før vår tid (sen [[proterozoikum]]). En teori er at det permanente sjøisdekket nådde helt ned til ekvator, og at slutten av denne istiden foranlediget den kambriske eksplosjonen, en periode med rask diversifikasjon av flercellet liv i [[kambrium]]. Denne teorien er ny og omstridt.

Den nåværende istidsperioden begynte for 34 millioner år siden, da det begynte å danne seg isbreer i fjellene i Antarktis. For 14 millioner år siden sank den globale temperaturen med 8&nbsp;°C, og hele [[Antarktika]] ble dekket av is. Isdekket økte i omfang gjennom kvartæristiden (pleistocen) som begynte for omkring tre millioner år siden, med spredning til den nordlige halvkule for 3,2 millioner år siden. For 2,58 millioner år siden gikk hele jorden inn i en istid da innholdet av atmosfærisk CO<sub>2</sub> sank til under 600 [[Parts per million|ppm]]. Man antar det skyldes en kombinasjon av flere forhold, som endringer i jordens bane og dannelsen av fjellkjeden [[Himalaya]]. [[Erosjon]] av de nye fjellene absorberte CO<sub>2</sub> fra atmosfæren til et nivå 200 ppm høyere enn dagens nivå.<ref>[https://www.newscientist.com/article/dn18949-the-history-of-ice-on-earth/ The history of ice on Earth | New Scientist]</ref><ref>[https://www.scientificamerican.com/article/can-the-fern-that-cooled-the-planet-do-it-again/ Can the Fern That Cooled the Planet Do It Again? - Scientific American]</ref> Siden starten på siste istid har jorden hatt ca. 30 mer eller mindre utstrakte nedisinger i 40&nbsp;000-års-, og senere 100&nbsp;000-årssykler.

De siste istidene har vart ca. 100&nbsp;000 år hver, avbrutt av varmere klima (mellomistider eller interglasialer) som har vart ca. 10&nbsp;000 år hver. I selve istiden er det store temperatursvingninger, slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100&nbsp;000, 80&nbsp;000 og 35&nbsp;000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. Den siste nedisingen sluttet for omtrent 11&nbsp;000 år siden. 

Innenfor istidene har de interglasiale periodene variert med hensyn på klimaet. Den forrige, [[eem (interglasial)|eem]], var markert varmere enn den nåværende, som muligens er den kaldeste av de siste 5 interglasialene. Den varmeste perioden etter siste [[Weichsel (glasial)|glasiale periode]] var {{formatnum:8000}} år f.kr., da Jostedalsbreen (og alle andre breer i Norge) var smeltet helt bort. Temperaturen har avtatt noe de siste 6&nbsp;000 år, og nådde minimum ved ''den lille «istiden»'' for 300 år siden. Siden da har temperaturen steget. Variasjonen i jordas bane om sola kan tolkes slik at neste nedising burde begynne om 30&nbsp;000 år.

[[Fil:Last Glacial Maximum Vegetation Map.svg|300px|thumb|Antatte vegetasjonssoner for 18&nbsp;000 år siden. (på engelsk)]]

=== Huronistiden ===
Huronistiden var en periode for rundt 2,4 til 2,1 milliarder år siden i den tidlige fasen av [[proterozoikum]]. Nord og nordøst for [[Lake Huron]], som strekker seg fra Sault Ste, er en flere hundre kilometer lang geologisk formasjon kalt Huronian Supergroup. Lignende beviser for denne istiden er paleoproterozoiske islagsavsetninger i [[Michigan]] og [[Australia|Vest-Australia]]. Denne istiden kan ha vært forårsaket av reduksjon av atmosfærisk [[metan]], en [[klimagass]], under [[oksygenkatastrofen]].<ref>{{Cite journal| last=Kopp| first=Robert|date=14. juni 2005|title=The Paleoproterozoic snowball Earth: A climate disaster triggered by the evolution of oxygenic photosynthesis |journal=PNAS |volume=102 |issue=32 |pages=11131–6| doi=10.1073/pnas.0504878102 |pmid=16061801| pmc=1183582| bibcode=2005PNAS..10211131K}}</ref><ref name=UT>{{Kilde www | forfatter= Williams, Matt | url= https://www.universetoday.com/74714/what-is-an-ice-age/ | tittel= What is an Ice Age? | besøksdato= 2. april 2019 | utgiver= Universe Today | arkiv_url= | dato = 3. januar 2017 }}</ref> En annen teori er at global nedkjøling startet på grunn av en 250 millioner år lang periode uten vulkansk aktivitet. Dette ga redusert nivå av CO<sub>2</sub> i atmosfæren, og dermed redusert drivhuseffekt.<ref name=MM>{{Kilde www | forfatter= Marshall, Michael | url= https://www.newscientist.com/article/dn18949-the-history-of-ice-on-earth/ | tittel= The history of ice on Earth | besøksdato= 2. april 2019 | utgiver= NewScientist | arkiv_url= | dato = 24. mai 2010 }}</ref>

=== Kryogenium ===
Den neste veldokumenterte istiden, Kryogenium, var sannsynligvis den alvorligste de siste milliarder årene og skjedde fra 720 til 630 millioner år siden. Denne kan ha formet en såkalt ''snøballjord'' hvor isbreer fra polene strakk seg helt ned til ekvator,<ref>{{cite journal |vauthors=Hyde WT, Crowley TJ, Baum SK, Peltier WR |author-link4=William Richard Peltier |title=Neoproterozoic 'snowball Earth' simulations with a coupled climate/ice-sheet model |journal=Nature |volume=405 |issue=6785 |pages=425–9 |date=mai 2000 |pmid=10839531 |doi=10.1038/35013005 |url=http://www.meteo.mcgill.ca/~tremblay/Courses/ATOC530/Hyde.et.al.Nature.2000.pdf |bibcode=2000Natur.405..425H }}</ref> En hypotese er at istiden startet på grunn av dannelse av liv i form av organiser med én, eller muligens flere celler. Da disse døde la de seg på sjøbunnen og forårsaket reduksjon av CO<sub>2</sub> i atmosfæren, noe som reduserte drivhuseffekten og ga nedkjøing.<ref name=MM/> Epoken ble muligens avsluttet ved akkumulering av [[klimagass]]er, som for eksempel CO<sub>2</sub> produsert av vulkaner. Tilstedeværelsen av is på kontinentene og pakkis på havene vil hemme både [[forvitring]] av [[silikat]] og [[fotosyntese]], som er de to store kilder for opptak av CO<sub>2</sub> i den epoken jorden er inne i nå.<ref>{{cite web |author=Chris Clowes |date=2003 |url=http://www.palaeos.com/Proterozoic/Neoproterozoic/Cryogenian/Snowballs.html |archiveurl=https://web.archive.org/web/20090615181543/http://www.palaeos.com/Proterozoic/Neoproterozoic/Cryogenian/Snowballs.html |archivedate=15. juni 2009 |title="Snowball" Scenarios of the Cryogenian |work=Paleos: Life through deep time }} {{Kilde www |url=http://www.palaeos.com/Proterozoic/Neoproterozoic/Cryogenian/Snowballs.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-05-02 |arkiv-dato=2009-06-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090615181543/http://www.palaeos.com/Proterozoic/Neoproterozoic/Cryogenian/Snowballs.html |url-status=unfit }}</ref> Dannelse av klimagasser skapte dermed en drivhuseffekt som avsluttet istiden.<ref name=UT/> Det har blitt foreslått at slutten av denne istiden var ansvarlig for den etterfølgende [[Ediacara]] og [[den kambriske eksplosjon]], selv om denne modellen er ny og kontroversiell.

=== Andes-Sahara-istiden ===
Andean-Sahara-istiden for 460 til 420 millioner år siden, i periodene fra tidlig [[ordovicium]] og [[silur]]. Beviser for denne perioden er geologiske prøver fra fjellkjeden [[Tassili n'Ajjer]] i den vestlige delen av Sahara, derav navnet på istiden. Det finnes også korrelerte geologiske prøver fra Andesfjellene i Sør-Amerika og andre steder.<ref name=UT/>

[[Fil:Five Myr Climate Change.svg|mini|Data fra sedimentprøver viser de fluktuerende sekvenser av isbreer og mellomistide i løpet de siste millioner år.]]

=== Karooistiden ===
Utviklingen av planteliv på landjord skjedde ved starten av [[Devon (geologi)|devon]] og førte til en langvarig økning i oksygen-nivået og reduksjon av CO<sub>2</sub>-konsentrasjonen i atmosfæren. Dette resulterte i en global nedkjøling og neste istid, kjent som Karooistiden, for mellom 360 og 260 millioner år siden. Beviser for at denne istiden fant sted er sedimenter i regionen [[Karoo]] i Sør-Afrika, med korrelerte funn i Argentina.<ref>{{Cite journal |last=Montañez |first=Isabel P. |last2=Poulsen| first2=Christopher J.|date=2013-05-30|title=The Late Paleozoic Ice Age: An Evolving Paradigm|journal=Annual Review of Earth and Planetary Sciences |language=en |volume=41 |issue=1 |pages=629–656 |doi=10.1146/annurev.earth.031208.100118|issn=0084-6597}}"The late Paleozoic icehouse was the longest-lived ice age of the Phanerozoic, and its demise constitutes the only recorded turnover to a greenhouse state."</ref><ref name=UT/> Det finnes noen beviser for at det i denne perioden var istider som kom og gikk.<ref name=MM/>

=== Pleistocen- og kvartær-istidene ===
[[Kvartær]] startet for 2,58 millioner år siden, og det var i denne periode at dannelsen isbreer på den nordlige halvkule begynte. Disse istidene er kjent som pleistocen- og kvartær-istidene. Siden da har jorden gjennomløpt sykluser av istider med isbreer som strakte seg ut, og trakk seg tilbake med tidsskalaer på 40 000 og 100 000 år. Disse kalles istider og mellomistider. Jorden er for tiden i en mellomistid, der den siste istiden ble avsluttet for rundt 10 000 år siden. Alt som er igjen av de store kontinentale [[isbre]]ene er [[Grønlandsisen]], isen over [[Antarktis]] og mindre isbreer, som på [[Baffin Island]].<ref name=UT/><ref>{{snl|istid|istid}}</ref>

Definisjonen på kvartær-istiden er dannelsen av den arktiske iskappe. [[Den antarktiske innlandsisen]] begynte sin dannelse tidligere, for om lag 34 millioner år siden, i midten av [[kenozoikum]]. Begrepet [[kenozoiske istid]] brukes for å inkludere denne tidlige fasen.<ref name="UHCL">University of Houston-Clear Lake - Disasters Class Notes - Chapter 12: Climate Change sce.uhcl.edu/Pitts/disastersclassnotes/chapter_12_Climate_Change.doc</ref>

[[Paleoklimatologi|Paleoklimatologene]] mener at det for 110 000 og 15 000 år siden var flere perioder med nedkjøling og oppvarming på den nordlige halvkule. Disse hendelsene kalles [[Dansgaard-Oeschger-hendelse]]r, oppkalt etter [[Willi Dansgaard]] og [[Hans Oeschger]]. Kunnskapen om dette har en fra iskjerneprøver fra [[Grønlandsisen]] samt sedimentprøver fra Atlanterhavet. Karakteristisk for disse hendelsene er at en oppvarming på 10 °C skjer over noen tiår, etterfulgt av et årtusen med gradvis redusert temperatur.{{sfn|Grønås|2011|p=351–352}} Samtidig med oppvarming på den nordlige halvkule skjedde en nedkjøling på den sørlige, mens det motsatte inntraff ved nedkjøling på den nordlige halvkule.{{sfn|Grønås|2011|p=355}}

Den norske klimaforskeren Morten Hald har sammen med kolleger gjort undersøkelser av fortidens klima basert på sedimenter i [[Andforden]] i Troms. Ut fra dette har en funnet at temperaturen om sommeren for rundt {{nowrap|13 000}} år siden var på cirka 8 °C, noe lavere enn i dag. På denne tiden var [[Weichsel (glasial)|den siste istiden]] på hell. Mye av isdekket over dagens Skandinavia smeltet, således var fjordene og kysten isfrie. Resten av Europa hadde temperaturer som i dag. Så kom det en nedkjøling for rundt 12 800 år siden, med temperaturer ved havnivå ved Andfjorden på rundt 3 °C. Dette førte til at innlandsisen igjen vokste. Enda en gang kom en oppvarming for rundt 11 800 år siden, da temperaturen økte til 10 °C på kort tid. Nye sterke variasjoner fulgte de neste 300 årene, der temperaturen varierte i intervallet 2–10 °C. For cirka 11 500 år siden stabiliserte klimaet seg, og disse ustabilitetene opphørte.{{sfn|Grønås|2011|p=351–352}}

Isbreer etterlater [[morene]]r som inneholder et vell av materiale, blant annet organisk materiale, kvarts og kalium som kan brukes for å datere periodene der en isbre vokste og trakk seg tilbake. Tilsvarende kan [[tefrokronologi]] brukes til å analyser områder der breen har trukket seg tilbake. Her kan tilstedeværelse av jord eller vulkansk [[tefra]] benyttes for å fastslå årstall for når denne deponeringen inntraff.

==Se også==
* [[Den lille istid]]
* [[Kvartærgeologi]]
* [[Neogen]]
* [[Oslofeltet]]
* [[Urstrømdal]]
* [[Ra (geologi)]]

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: ''Landet blir til'', kapitler 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.
* Muller & MacDonald: ''Ice ages and astronomical causes'', Springer 2002.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Geologi]]
[[Kategori:Kuldeanomalier| ]]