Redigerer Isokrates

{{Infoboks forfatter
| navn = Isokrates
| bilde = Isocrates pushkin.jpg
| bildestørrelse = 200px
| bildetekst = Isokrates, gipskopi i Pusjkinmuseet i Moskva av en delvis moderne byste, men hvor hodet synes kunne dateres tilbake til 200-tallet e.Kr.<ref>[https://www.treccani.it/enciclopedia/isocrate_(Enciclopedia-dell'-Arte-Antica)/ «Isocrate»], ''Enciclopedia dell' Arte Antica'' (1961)</ref>
| pseudonym = 
| født = 436 f.Kr.
| fsted = 
| død = 338 f.Kr
| dsted = 
| beskjeftigelse = [[Logograf]] (taleskriver), retoriker
| nasjonalitet = [[Antikkens Hellas|Hellas]]
| språk = [[Gresk]]
| periode = [[Antikkens Hellas]]
| genre = 
| emne = 
| bevegelse = 
| debutarbeid = 
| påvirkninger = 
| signatur = 
| url = 
| fotnoter = 
}}
'''Isokrates''' (gresk: Ἰσοκράτης; født [[436 f.Kr.|436]], død [[338 f.Kr.]]) var en gresk [[retorikk|retoriker]] og en av de ti [[attiske talere|attiske talerne]]. På hans tid var han antagelig den mest innflytelsesrike retorikeren i [[Hellas]] og ga mange bidrag til retorikken og utdannelse gjennom hans lærergjerning og skrevne arbeider.

Gresk retorikk er vanligvis sporet tilbake til [[Korax og Teisias|Korax av Syrakus]] som først formulerte et sett med retoriske regler i det 400-tallet f.Kr. Hans elev, [[Korax og Teisias|Tisias]], hadde innflytelse på utviklingen av retorikken i [[rettssal]]ene. Ifølge noen motstridende beretninger var han omtalt som læreren til Isokrates. Innen to generasjoner hadde retorikk blitt en viktig kunstart, dets vekst ble drevet framover av sosiale og politiske endringer, som [[demokrati]] og domstolene.<ref>Phillips, David D. (27. mars 2003): [http://www.stoa.org/demos/article_orator_biographies@page=5&greekEncoding=UnicodeC.html «Orator Biographies»], ''Stoa.org''</ref><ref>Potter, Ben (17. april 2015): [https://classicalwisdom.com/people/isocrates-essayist/ «Isocrates: The Essayist»] {{Wayback|url=https://classicalwisdom.com/people/isocrates-essayist/ |date=20200811224715 }}, ''Classical Wisdom Weekly''. Sitat: «In 338 BC, two years shy of Alexander's coronation and his own 100th birthday, Isocrates starved himself to death after yet another appeal to Philip fell on deaf ears.»</ref>

== Tidlig liv og påvirkninger ==
Isokrates ble født inn i en velstående familie i [[Athen]] på høyden av bystatens makt kort før utbruddet av [[Peloponneskrigen]] (431–404 f.Kr.). Det senere [[Østromerriket|bysantinske]] ''[[Suda]]'' skrev at Isokrates var sønn av Teodoros som eide et verksted som produserte musikkinstrumentet [[aulos]]. Moren hans het Heduto. Han hadde en søster og tre brødre; to av brødrene var Tisippos (Τίσιππος) og Teomnestos (Θεόμνηστος).<ref name="Isocrates"> Isocrates (2004): Isocrates II. Oversatt av Terry L. Papillon. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-70245-5 – via ProQuest Ebook Central.</ref><ref> [https://www.cs.uky.edu/~raphael/sol/sol-entries/iota/652 «SOL Search: iota,652»], ''SUDA Encyclopedia''. University of Kentucky.</ref>

Isokrates fikk en førsteklasses utdanning. «Han er rapportert å ha studert med flere framtredende lærere, blant andre Tisias (en av de tradisjonelle grunnleggerne av retorikk), sofistene [[Prodikos]] og [[Gorgias]], og den moderate [[Oligarki|oligarken]] [[Theramenes]], og å ha assosiert med [[Sokrates]], men disse rapportene kan gjenspeile senere synspunkter av hans intellektuelle røtter mer enn historiske fakta».<ref name="Isocrates"/>

Hans ungdom var preget av en dyster periode etter at [[Perikles]] hadde dødd, en framstående athensk leder og statsmann, det var en periode der rikdom – både offentlig og privat – forsvant, og politiske beslutninger var dårlig gjennomtenkt og voldelige. Isokrates ville ha vært 14 år gammel da demokratiet stemte for å drepe alle de mannlige innbyggerne i den lille [[Trakere|trakiske]] byen [[Skione]] i [[Khalkidiki]].<ref>Cawkwell, G. Law. (27. august 2020): [https://www.britannica.com/biography/Isocrates «Isocrates»], ''Encyclopedia Britannica''</ref> Det er beretninger, blant annet av Isokrates selv,<ref>Isocrates: [https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Isoc.%2015.161&lang=original Antidosis]. 15 161. ''Perseus.tufts.edu''. Sitat: «I had lost in the Peloponnesian War the patrimony which remained to me from what my father had spent...»</ref> som sier at Peloponneskrigen utslettet farens eiendom, og Isokrates ble tvunget til å tjene til livets opphold på annen måte.<ref>Dobson, J.F.: [https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0075:chapter=6 «Chapter 6: Isocrates»], ''The Greek Orators'' – via ''Perseus.tufts.edu''.</ref>

Sent i livet giftet han seg med en kvinne ved navn Platane (datter av [[Sofistene|sofisten]] [[Hippias fra Elis|Hippias]]) og adopterte en av hennes sønner i et tidligere ekteskap,<ref name="Isocrates"/> som var den senere tragedieforfatteren [[Afareos]] og som Isokrates underviste på sin skole.<ref>Schmitz, Leonhard (1870): [https://quod.lib.umich.edu/m/moa/ACL3129.0001.001/239?rgn=full+text;view=image;q1=aphareus «Aphareus»], Smith, William, red.: ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology''.</ref>

== Karriere == 
«Isokrates unngikk tilsynelatende det offentlige liv under de ustabile årene av Peloponneskrigen».<ref name="Isocrates"/>

Hans profesjonelle karriere sies å ha startet med logografi (λογογράφος, ''logografos''), tilsvarende grovt dagens betegnelse «taleskriver».<ref>[https://www.etymonline.com/search?q=Logographer logograph (n.)], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Han praktiserte som en innleid taleskriver i rettssalen. Athenske borgere hyret ikke [[advokat]]er; juridisk prosedyre krevde at man representerte seg selv. I stedet ville den som måtte møte opp ansette folk som Isokrates til å skrive taler for dem. Isokrates hadde et stort talent for dette ettersom han manglet selvtillit til selv å snakke offentlig. Hans svake stemme motiverte ham til å publisere hefter, og selv om han ikke spilte noen direkte rolle i statssaker, påvirket hans skriftlige tale offentligheten og ga betydelig innsikt i dagens store politiske spørsmål.<ref name="Cawkwell">Cawkwell, George Law (1998): [https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/acref/9780198601654.001.0001/acref-9780198601654-e-343?rskey=P6cKCB&result=343 Isocrates], Hornblower, Simon; Spawforth, Antony, red.: ''The Oxford Companion to Classical Civilization''. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860165-4.</ref>

Rundt 392 f.Kr. opprettet Isokrates sin egen skole for retorikk (den gang hadde Athen ingen standard pensum for høyere utdanning; [[sofistene]] var typisk omreisende som underviste der de kunne), og viste seg å være ikke bare en innflytelsesrik lærer, men en klok forretningsmann. Honorarene hans var uvanlig høye, og han tok ikke imot mer enn ni elever om gangen. Mange av dem fortsatte med å være framtredende filosofer, lovgivere, historikere, [[orator]]er,<ref>[https://naob.no/ordbok/orator «orator»], ''NAOB''</ref> forfattere og militære og politiske ledere.<ref name="Isocrates"/><ref name="Matsen">Matsen, Patricia; Rollinson, Philip; Sousa, Marion (1990): ''Readings from Classical Rhetoric''. Southern Illinois.</ref> Som en konsekvens samlet han en betydelig formue. Ifølge [[Plinius den eldre]] kunne han selge en enkelt tale for tjue attiske talenter.<ref>Plinius: ''[[Naturalis Historia]]'', VII.30</ref> «I kjernen av læren hans var en aristokratisk forestilling om ''[[arete]]'' («dyd, fortreffelighet»), som kunne oppnås ved å forfølge filosofi – ikke så mye den dialektiske studien av abstrakte emner som [[Erkjennelsesteori|epistemologi]] og [[metafysikk]] som [[Platon]] markerte som «filosofi» som studiet og praktisk anvendelse av [[etikk]], [[politikk]] og offentlige taler».<ref name="Isocrates"/>

== Retorisk program ==
[[Fil:Parc_de_Versailles,_Rond-Point_des_Philosophes,_Isocrate,_Pierre_Granier_MR1870_03.jpg|thumb|Fransk skulptur av Isokrates i Parc de Versailles i [[Versailles]]]]
Ifølge George Norlin definerte Isokrates retorikk som ytre følelse og indre tanke om ikke bare uttrykk, men fornuft, følelse og fantasi. Som de fleste som studerte retorikk før og etter ham, mente Isokrates at den ble brukt til å overtale oss selv og andre, men også brukt til å lede offentlige anliggender. Isokrates beskrev retorikk som «den begavelsen av vår menneskelige natur som hever oss over det rene dyreriket og gjør oss i stand til å leve det [[Sivilisasjon|siviliserte]] livet.» <ref name="Norlin">Norlin, George (1928): [https://archive.org/details/isocrateswitheng02isocuoft «Isocrates»], London W. Heinemann; s. ix–xlvii.</ref> Isokrates definerte entydig sin tilnærming i talen «Mot sofistene».<ref>Benson, Thomas W.; Prosser, Michael H. (2013): [https://www.google.no/books/edition/Readings_in_Classical_Rhetoric/vhSXoY0hDdcC?hl=no&gbpv=0 ''Readings in Classical Rhetoric''], Taylor & Francis, s. 43</ref>

Denne polemikken ble skrevet for å forklare og kunngjøre resonnementene og pedagogiske prinsippene bak den nye skolen hans. Han fremmet en bred utdanning ved å tale mot to typer retoriske lærere: [[Eristikk|eristikkere]], som kranglet om teoretiske og etiske spørsmål, og [[sofistene]], som underviste i teknikker for politiske debatt.<ref name="Matsen"/> Mens Isokrates av mange blir sett på som en [[retorikk|retor]] og som praktiserer retorikk, refererer han selv til studiet sitt som filosofi — som han hevder er hans egen. «Mot sofistene» er Isokrates sitt første publiserte verk der han redegjør for filosofi. Hans viktigste metode er å sette hans måter å undervise på i kontrast til sofisteri. Mens Isokrates ikke går imot den sofistiske undervisningsmetoden som helhet, understreker han sin uenighet til dårlig sofistisk praksis.<ref> Livingstone, Niall (2007): «Writing Politics: Isocrates' Rhetoric of Philosophy», ''Rhetorica: A Journal of the History of Rhetoric''. '''25''' (1), s. 15–34.</ref>

En grunn til mistroen til sofistene, som ikke var en ensartet gruppe, var tendensen til relativistisk tankegang med skeptisisme til kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i etisk-politiske spørsmål: Finnes det én rett eller én moral? Men mishaget var særlig rettet mot at sofistene lærte bort ved betaling å argumentere og debattere, og således argumentere for eller imot alle ting. «Sofistane degenererte til å bli spissfindige ordkløyvarer, det vil si «sofistar» i vår tydning av ordet.»<ref>Skirbekk, Gunnar (1980): ''Filosofiens historie 1'', Universitetsforlaget, s. 43</ref>

Isokrates' program for retorisk utdanning understreket evnen til å bruke språk for å løse praktiske problemer. Han understreket at elevene trengte tre ting for å lære: en naturlig evne som var medfødt, kunnskapstrening gitt av lærere og lærebøker, og anvendt praksis formet av lærere.<ref name="Matsen"/> Han la også vekt på samfunnsopplæring, opplæring av studenter til å tjene staten. Elevene øvde på å komponere og holde taler om ulike emner. Han anså naturlig evne og praksis for å være viktigere enn regler eller prinsipper for retorikk. I stedet for å avgrense statiske regler, understreket Isokrates «dugelighet for anledningen» eller ''[[kairos]]'' (retorens evne til å tilpasse seg skiftende omstendigheter og situasjoner). Skolen hans varte i over femti år, og etablerte på mange måter kjernen i liberal kunstutdanning slik vi kjenner den i dag, herunder talekunst, komposisjon, historie, statsborgerskap, kultur og moral.<ref name="Matsen"/>

== Den første retorikkskolen ==
Før Isokrates besto undervisningen av førstegenerasjons sofister, som gikk fra by til by som omreisende, som lærte alle individer som var interessert i politiske yrker, hvordan de kunne være effektive i offentlige taler. Noen populære reisende på slutten av 400-tallet f.Kr. blant annet [[Gorgias]] og [[Protagoras]].<ref name="Mitchell">Mitchell, Gordon: [https://web.archive.org/web/20140918063412/https://www.coursesites.com/webapps/Bb-sites-course-creation-BBLEARN/courseHomepage.htmlx?course_id=_278442_1 «Isocrates»], ''Coursesites.com''. Arkivert fra [https://www.coursesites.com/webapps/Bb-sites-course-creation-BBLEARN/courseHomepage.htmlx?course_id=_278442_1 originalen] 18. september 2014.</ref> Rundt 392-390 f.Kr. grunnla Isokrates sitt akademi i Athen ved [[Lyceum]], som er kjent som det første akademiet i retorikk. Grunnlaget for dette akademiet brakte studenter til Athen for å studere. Før dette reiste lærere blant byer og holdt foredrag for alle interesserte.<ref name="Mitchell"/> De første elevene på Isokrates skole var athenere.

Etter at Isokrates utga sin tekst ''Panegyrikk'' i 380 f.Kr., spredte imidlertid hans rykte til mange andre deler av [[antikkens Hellas]].<ref name="Norlin"/> Etter grunnleggelsen av Isokrates' akademi, grunnla Platon, en samtidig rival av Isokrates, [[Platons akademi|sitt eget akademi]] som en rivaliserende filosofiskole.<ref name="Mitchell"/> Isokrates oppmuntret elevene sine til å vandre og observere offentlig oppførsel i ''[[polis]]'' (Athen) for å lære gjennom [[imitasjon]]. Elevene hans hadde som mål å lære å tjene byen.<ref name="Mitchell"/> Noen av studentene hans var blant andre [[Isaios]], [[Lykurgos av Athen|Lykurgos]], [[Hypereides]], [[Eforos]], [[Theopompos]], [[Speusippos]] og [[Timotheos (statsmann)|Timotheos]]. Mange av disse studentene forble under undervisning av Isokrates i tre til fire år. Timotheos satte så stor pris på Isokrates at han reiste en statue ved [[Eleusis]] og dedikerte den til ham.<ref name="Norlin"/>

== Innflytelse ==
[[Fil:Papyrus Oxyrhynchus 1183 - Princeton University Library, AM 4097 - Isocrates, Trapeziticus 44–48.jpg|thumb|right|[[Oxyrhynchus papyri|P. Oxy.]] 1183, Papyrus fra sent på første århundre e.Kr. som inneholder Isokrates' ''Trapeziticus'' 44–48.]]
På grunn av Platons angrep på sofistene, ble Isokrates skole – som hadde sine røtter, om ikke hele sin misjon, i retorikk, sofistenes domene – sett på som uetisk og svikefull. Likevel er mange av Platons kritikk vanskelig å underbygge i det faktiske arbeidet til Isokrates; mot slutten av Platons dialog ''[[Faidros]]'' viser Platon til, og med, [[Sokrates]] som berømmet Isokrates (selv om noen forskere har ment at dette kan være [[sarkasme]]). Isokrates så på den ideelle taleren som en som ikke bare må ha retoriske gaver, men også en bred kunnskap om [[filosofi]], [[vitenskap]] og [[kunst]]. Han fremmet de greske idealene om frihet, selvkontroll og dyd; i dette påvirket han flere romerske retorikere, som [[Cicero]] og [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilianus]], og påvirket kjernekonseptene i liberal kunstutdanning, det vil si [[de frie kunstene]].

Nyvinningene til Isokrates innen retorikken ga uttrykk og rytme mer oppmerksomhet enn noen annen gresk forfatter, men ettersom setningene hans var så komplekse og kunstneriske, forsaket han samtidig ofte klarhet.<ref name="Cawkwell"/>

Av de 60 orasjonene i hans navn som var tilgjengelige i [[Romerriket|romertiden]], ble 21 av disse videreformidlet ved slutten av [[middelalderen]]. De eldste manuskriptene er daterte 800- niende eller 900-tallet, inntil 300-tallet ble kopier av Isokrates’ tre første orasjoner ble funnet i en enkelt [[kodeks]] under en 1990-talls utgraving ved Kellis, et sted i oasen [[Dakhla (oase)|Dakhla]] i [[Egypt]].<ref> [https://web.archive.org/web/20120420055545/http://www.lib.monash.edu.au/exhibitions/egypt/xegy.html «Ancient Kellis»], ''Lib.monash.edu.au''. 2. oktober 1998. Arkivert fra [http://www.lib.monash.edu.au/exhibitions/egypt/xegy.html originalen] 20. april 2012.</ref> Vi har ni brev i hans navn, men ektheten til fire av dem har blitt betvilt. Han sies å ha samlet en avhandling, ''Den retoriske kunst'', men det er ingen kjent kopi av denne. Andre gjenlevende verk er blant annet hans selvbiografiske ''Antidosis'', og pedagogiske tekster som «Mot sofistene».

Isokrates skrev en samling av ti kjente orasjoner, hvorav tre var rettet til herskerne i [[Salamis  (Lypros)|Salamis]] på [[Kypros]]. I «Til Nikokles» foreslår Isokrates først hvordan den nye kongen kan styre best.<ref>Avgousti, Andreas (2023): [http://journals.sagepub.com/doi/10.1177/14748851211073728 «The household in Isocrates' political thought»], ''European Journal of Political Theory''. '''22''' (4): 523–541. doi:[https://doi.org/10.1177%2F14748851211073728 10.1177/14748851211073728]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/1474-8851 1474-8851]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:246303666 246303666].</ref> I resten av talen gir Isokrates råd til [[Nikokles av Salamis|Nikokles]] om ulike måter å forbedre hans vesen på, for eksempel bruk av utdanning og å studere de beste dikterne og vismennene. Isokrates avsluttet med forestillingen om at når man finner den lykkelige [[middelveien]], er det bedre å komme til kort enn å gå til overmål. Hans andre tale om Nikokles var knyttet til herskerne i Salamis på Kypros; dette ble skrevet for kongen og hans undersåtter. Isokrates understreket igjen at det sikreste tegnet på god forståelse er utdanning og evnen til å snakke godt. Kongen brukte denne talen til å kommunisere til folket hva han forventer av dem. Isokrates gjorde et poeng av å si at mot og kløkt ikke alltid er bra, men måtehold og rettferdighet er det. Den tredje talen om Kypros er et ''enkomion'' (lovprisning av en person eller ting)<ref> [https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0057:entry=e)gkw/mios ἐγκώμιον], Liddell, Henry George; Scott, Robert; ''A Greek–English Lexicon'' hos ''Perseus Project''</ref> til [[Evagoras I]] som er faren til Nikokles. Isokrates applauderer ukritisk Evagoras for å ha inntatt tronen til Salamis med tvang, og framstilte ham som en mønsterhersker, og som fortsatte å styre Salamis fram til hans attentat i 374 f.Kr.<ref name="Beck"> Beck, Sanderson (2004): ''Greece & Rome to 30 BC'', bind 4, Ethics of Civilization, World Peace Communications; ISBN 978-0971782372</ref>

To år etter at han hadde fullført de tre orasjonene, skrev Isokrates en tale for Archidamus, prinsen av Sparta. Isokrates anså bosettingen av thebanernes kolonister i Messene som et brudd på freden i Antalcidas. Han var mest plaget av det faktum at denne prøvelsen ikke ville gjenopprette de sanne messenerne, men snarere helotene, som i sin tur gjorde disse slavene til herrer. Isokrates mente rettferdighet var viktigst, noe som sikret de spartanske lovene, men han så ikke ut til å anerkjenne rettighetene til helotene. Ti år senere skrev Isokrates et brev til Archidamos, nå kongen av Sparta, og oppfordret ham til å forsone grekerne, og slutte deres kriger med hverandre slik at de kunne få slutt på [[Persia|persernes]] frekkhet.<ref name="Beck"/>

På slutten av de alliertes krig i 355 f.Kr. skrev 80 år gamle Isokrates en tale adressert til den athenske forsamlingen med tittelen «Om freden»; Aristoteles omtalte den som «Om konføderasjonen». Isokrates skrev denne talen for det lesende publikum, og ba om at begge sider ble gitt en objektiv høring. De som går inn for fred har aldri forårsaket ulykke, mens de som omfavnet krig slynget seg inn i mange katastrofer. Isokrates kritiserte smigrerne som hadde ødelagt deres offentlige anliggender.<ref name="Beck"/>

== Varig innflytelse ==
Selv om Isokrates i stor grad har blitt marginalisert i filosofihistorien<ref name="Matson">Matson, W.I. (1957): «Isocrates the Pragmatist», ''The Review of Metaphysics''. '''10''' (3): 423–427. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0034-6632 0034-6632]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/20123586 20123586].</ref> (han omtales eksempelvis ikke i [[Arne Næss]]’ ''Filosofiens historie'' (1976), har hans bidrag til studiet og praksisen av retorikk fått mer oppmerksomhet. Akademikeren Thomas M. Conley, særskilt oppmerksomhet til klassisk gresk retorikk,<ref>[https://communication.illinois.edu/directory/profile/t-conley «Thomas M Conley»], University of Illinois</ref> har hevdet at gjennom Isokrates’ innflytelse på Cicero, hvis skrifter om retorikk var de mest omfattende og kontinuerlig studerte fram til moderne tid, «kan det sies at Isokrates, av alle grekerne, var den største.»<ref>Conley, Thomas M. (1990): ''Rhetoric in the European tradition''. New York: Longman. ISBN 0-8013-0256-0. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/20013261 20013261].</ref>

Med den ny-aristoteliske vendingen i retorikk, blir verkene til Isokrates noen ganger formet som en ren forløper til [[Aristoteles]]’ systematiske avhandling i ''[[Rhetorica]]'' (Retorikken).<ref name="Haskins">Haskins, Ekaterina V. (2010): ''Logos and power in Isocrates and Aristotle''. Columbia, S.C.: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-873-0. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/632088737 632088737].</ref> Akademikeren Ekaterina Haskins, som studerer retorikk som en intellektuell og pedagogisk tradisjon,<ref>[https://cas.la.psu.edu/people/ekaterina-haskins/ Ekaterina Haskins], ''Pennsylvania State University''</ref> leser imidlertid Isokrates som en varig og verdifull motsats til aristotelisk retorikk. I stedet for den aristoteliske posisjonen til retorikk som et nøytralt verktøy, forstår Isokrates retorikk som en identitetsformende forestilling som aktiverer og opprettholder borgerlig identitet.<ref name="Haskins"/> Den isokratiske posisjonen til retorikk kan betraktes som en gammel forutsetning til 1900-tallets teoretikeren [[Kenneth Burke]]s oppfatning om at retorikk er forankret i identifikasjon.<ref>Haskins, Ekaterina (July 2006): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/02773940600605552 «Choosing between Isocrates and Aristotle: Disciplinary Assumptions and Pedagogical Implications»], ''Rhetoric Society Quarterly''. '''36''' (2): 191–201. doi:[https://doi.org/10.1080%2F02773940600605552 10.1080/02773940600605552]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0277-3945 0277-3945]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:145521219 145521219].</ref> Isokrates’ arbeid har også blitt beskrevet som en urpragmatiker, på grunn av hans påstand om at retorikk bruker sannsynlig kunnskap med sikte på å løse reelle problemer i verden.<ref name="Matson"/><ref>Kennerly, Michele; Pfister, Damien Smith, red. (2018): ''Ancient rhetorics and digital networks''. Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-9157-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/1021296931 1021296931].</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Benoit, William L. (1984): «Isocrates on Rhetorical Education», ''Communication Education''. '''33''' (2): 109–119. doi:[https://doi.org/10.1080%2F03634528409384727 10.1080/03634528409384727].
* Bryant, Donald C., red. (1969): ''Ancient Greek and Roman Rhetoricians: A Biographical Dictionary''. Columbia, MO.
* Haskins, Ekaterina V. (2004): [https://archive.org/details/logospowerinisoc0000hask ''Logos and power in Isocrates and Aristotle'']. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-526-5.
* Isocrates. bind I og II, oversettelser av George Norlin. Bind III, oversatt av Larue van Hook. Loeb Classical Library, London, 1928, 1929, 1945.
* Muir, J.R. (2018): ''The Legacy of Isocrates and a Platonic Alternative''. London: Routledge.
* Muir, J.R. (2022): ''Isocrates: Historiography, Methodology, and the Virtues of Educators''. Cham, Switzerland: Springer.
* Poulakos, Takis (1997): ''Speaking for the polis: Isocrates' rhetorical education''. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-177-9.
* Poulakos, Takis; Depew, David J., red. (2004): ''Isocrates and civic education''. Austin: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-70219-6.

== Eksterne lenker ==
{{Wikisource-språk|el|Ισοκράτης|Isokrates}}
* [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0144 Engelske og greske utgaver]
* [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Isoc.+1+1&redirect=true Taler av Isokrates] (Perseus Project)
* [http://www.attalus.org/old/orators1.html#Isocrates «Plutarch», Life of Isocrates] (attalus.org)
* [https://web.archive.org/web/20110616055204/http://www.keithmurphy.info/399/Isoc.htm Isocrates], B. Keith Murphy (Fort Valley State University)
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske retorikere fra oldtiden]]
[[Kategori:Greske oratorer fra oldtiden]]
[[Kategori:Personer fra Athen]]
[[Kategori:De ti attiske oratorer]]