Redigerer Insulin

{{språkvask}}
{{protein
| Navn = Insulin
| bildetekst = Insulinets struktur <br /> Rødt: [[karbon]]; grønt: [[oksygen]]; blått: [[nitrogen]]; rosa: [[svovel]]. De blå/lilla båndene angir skjelettet <nowiki>[-N-C-C-]</nowiki><small>n</small> i [[protein]]ets [[aminosyre]]-sekvens <nowiki>H-[-NH-CHR-CO-]</nowiki><small>n</small>-OH der R er delen som stikker ut fra skjelettet i hver aminosyre.
| bilde = Insulin.jpg
| HGNCid = 5373
| Symbol = IDDM
| EntrezGene = 3630
| OMIM = 176730
| RefSeq = NM_000207
| UniProt = P01308
| PDB = 
| ECnumber = 
| Kromosom = 11
| Arm = p
| Bånd =  15.5
| Sykdom = Diabetes mellitus
}}

<onlyinclude>'''[[Insulin]]''' (fra [[latin]]: insula, dvs. øy) er et [[peptid|polypeptid]]-[[hormon]] som produseres av cellegrupper kalt [[langerhanske øyer]] i [[bukspyttkjertel|bukspyttkjertelen,]] og utskilles til [[blod]]et avhengig av matinntak og [[blodsukker]]nivå. Insulin står sentralt i kroppens [[sukker]]-/[[karbohydrat]]-/[[glukose]]-[[stoffskifte|metabolisme]], og underskudd på insulin fører til [[diabetes mellitus]], tidligere kalt sukkersyke. For lite insulin ved diabetes gir høyt blodsukker&nbsp;&ndash; [[hyperglykemi]]&nbsp;&ndash; og for mye insulin ved diabetesbehandling kan gi lavt blodsukker&nbsp;&ndash; [[hypoglykemi]], såkalt føling. Insulin fungerer også som et [[stoffskifte|anabolt]] (vevsbyggende) hormon i [[fett]]- og [[protein]]-stoffskiftet. Mangel på insulin kan derfor medføre tap av [[muskel]]- og [[fettvev]], og vekttap er et vanlig [[symptom]] på diabetes mellitus.</onlyinclude>

Insulin brukes i behandlingen av visse typer diabetes mellitus. Pasienter med [[diabetes mellitus#Type 1|Type 1 diabetes]], er avhengige av å få tilført insulin ved [[injeksjon]]er flere ganger daglig, for å overleve på grunn av total mangel på egenprodusert insulin. Pasienter med [[diabetes mellitus#Type 2|Type 2 diabetes]] har enten forholdsvis lav insulinproduksjon, eller de har ulike grader av [[insulinresistens]], og i en del tilfeller brukes insulin i behandlingen av disse når annen medisinering, og [[diett]] ikke er tilstrekkelig for å regulere blodsukkeret. Bruken av insulin i behandlingen av Type 2 diabetes har økt de senere årene, ikke minst fordi gjennomsnittlig [[debutalder]] for denne sykdommen blir stadig lavere.{{Tr|Kilde på økningen}}

== Oppdagelse og karakterisering ==
{{refforbedreavsnitt}}
I 1869 studerte den tyske medisinstudenten [[Paul Langerhans]] strukturen av [[bukspyttkjertel]]en gjennom et nytt [[mikroskop]] da han la merke til noen tidligere uidentifiserte [[celle]]r spredt rundt i [[kjertel]]vevet. Funksjonen til disse små klumpene med celler, senere kjent som de ''[[Langerhanske øyer]]'', var ukjent, men [[Edouard Laguesse]] argumenterte for at de utskilte et [[sekret]] som var med å regulere [[fordøyelse]]n.

I 1889 fjernet den tyske legen [[Oscar Minkowski]] bukspyttkjertelen fra en frisk [[tamhund|hund]] for å påvise denne antatte rollen i fordøyelsen. Flere dager etter at hundens bukspyttkjertel var fjernet, oppdaget [[Bernardo Houssay]], Minkowskis dyrepasser, en [[fluer|fluesverm]] som ernærte seg på hundens [[urin]]. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at hunden utskilte [[glykosuri|sukker i urinen]], og påviste for første gang sammenhengen mellom bukspyttkjertelen og [[diabetes mellitus]]. I 1901 ble et nytt viktig steg tatt av [[Eugene Opie]] da han tydelig viste at ''Diabetes mellitus… er forårsaket av ødeleggelse av de Langerhanske øyer og opptrer kun når disse legemene er delvis eller helt ødelagt.'' Før dette var båndet mellom bukspyttkjertelen og diabetes åpenbar, men ikke øyenes konkrete egenskaper.

I løpet av de neste to tiårene ble flere forsøk gjort på å isolere sekretet fra øyene som et mulig behandlingsmiddel. I 1906 lyktes [[Georg Ludwig Zuelzer]] delvis i å behandle hunder med bukspyttkjertel[[ekstrakt]], men fikk dessverre ikke fullført arbeidet sitt. Mellom 1911 og 1912 eksperimenterte [[E.L. Scott]] ved [[University of Chicago]] med vandige bukspyttkjertelekstrakter og merket seg ''en svak nedgang i [[glykosuri]]en'', men klarte ikke overbevise sine overordnede og forskningen ble skrinlagt. [[Israel Kleiner]] viste lignende effekter ved [[Rockefeller University]] i 1919, men han ble avbrutt av [[første verdenskrig]] og kunne ikke returnere til arbeidet sitt. Fysiologiprofessor [[Nicolae Paulescu]] ved [[Romanian School of Medicine]] publiserte lignende arbeid i 1921 som var utført i [[Frankrike]], og rumenerne har siden den gang hevdet at han var den rettmessige oppdageren.

Den praktiske [[ekstraksjon]]en av insulin er imidlertid tilskrevet en kanadiske forskergruppe ved [[University of Toronto]] i Canada. I oktober 1920 leste kanadiske [[Frederick Banting]] en av Minkowskis [[publikasjon]]er og konkluderte med at det svært sterke fordøyelsessekretet som Minkowski opprinnelig studerte nedbrøt selve sekretet og umuliggjorde en vellykket ekstraksjon. Han skriblet et notat til seg selv; ''Underbind hundens bykspyttkjertelganger. Hold hunden i live til kjertelvevet nedbrytes og øyene er igjen. Prøv å isolere det indre sekretet av disse for å behandle glykosuri.''

Han reiste til [[Toronto]], Canada for å møte [[John James Richard Macleod|J.J.R. Macleod]], som ikke var særlig imponert over ideen. Likevel tildelte han Banting et laboratorium ved universitetet og 10 hunder, samt assistenten [[Charles Best]], mens han selv dro på ferie sommeren 1921. Med bakgrunn i den omtalte ideen klarte Banting og Best å holde liv i en av hundene hele sommeren. Metoden fungerte ved å binde et [[Ligatur (medisin)|ligatur]] (knute av hyssing eller [[gut]]) rundt bykspyttkjertelgangene, og ved undersøkelse etter flere uker hadde bykspyttkjertelvevet dødd og blitt [[absorpsjon|absorbert]] av [[immunforsvar|immunsystemet]], mens tusener av øyer var igjen. De isolerte [[protein]]et fra disse øyene og fikk det de kalte ''isletin''.

Macleod så verdien av forskningen da han kom tilbake fra Europa, men krevde en gjentakelse av forsøket for å vise at metoden faktisk virket. Flere uker senere var det andre forsøket også en klar suksess, og han hjalp dem å publisere resultatene privat i Toronto november samme år. De trengte imidlertid 6 uker på å ekstrahere ''isletinet'', noe som forsinket utprøvingen drastisk. Banting foreslo at de skulle prøve å bruke bukspyttkjertel fra [[drøvtyggere|kalvefoster]], som ikke hadde utviklet fordøyelseskjertler, og han ble lettet da han så at denne metoden virket bra. Da forsyningsproblemet var løst, gjenstod den store oppgaven å renfremstille proteinet. I desember 1921 inviterte Macleod den utmerkede [[biokjemi]]keren [[James Collip]] for å hjelpe med denne oppgaven, og innen en måned mente han de var klare til utprøving.

11. januar 1922 ble den første [[injeksjon]]en med insulin gitt til [[Leonard Thompson]], en 14-årig gutt med [[diabetes mellitus|diabetes]]. Uheldigvis var ekstraktet så urent at han fikk en alvorlig [[allergisk reaksjon]], og videre injeksjoner ble avlyst. De neste 12 dagene arbeidet Collip dag og natt for å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket idet både åpenbare [[bivirkning]]er uteble, og [[symptom]]ene på diabetes forsvant. Imidlertid samarbeidet Banting og Best dårlig med Collip da de anså ham for å mele sin egen kake, og Collip forlot snart arenaen.

I løpet av våren 1922 klarte Best å forbedre teknikkene slik at store mengder insulin kunne ekstraheres ved behov, men ekstraktet var fortsatt urent. De hadde imidlertid blitt kontaktet av [[legemiddelselskap]]et [[Eli Lilly and Company|Eli Lilly]] med tilbud om hjelp etter sine første publikasjoner i 1921, og i april 1922 takket de ja til dette. I november gjorde Eli Lilly et større gjennombrudd og var da i stand til å produsere store mengder høyrent insulin. Insulin ble tilgjengelig for salg kort tid etter.

For dette forskningsgjennombruddet ble Macleod og Banting tildelt [[nobelprisen i fysiologi eller medisin]] i 1923. Banting ble tydelig fornærmet over at Best ikke var nevnt og delte halve prisen sin med ham, og MacLeod delte straks noe av sin pris med Collip.

Den nøyaktige sekvensen av [[aminosyre]]r i insulinmolekylet, den såkalte [[primærstruktur]]en, ble påvist av den britiske [[molekylærbiologi|molekylærbiologen]] [[Frederick Sanger]]. Det var den første primærstrukturen av et protein som var blitt fullstendig bestemt.{{sfn | Rang | 2012 | p=372}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}} For dette ble han tildelt [[nobelprisen i kjemi]] 1958. Etter tredve års arbeid påviste [[Dorothy Crowfoot Hodgkin]] [[romstruktur]]en av molekylet i 1967 ved hjelp av [[røntgendiffraksjon]]sstudier. Hun ble også tildelt nobelprisen i kjemi.

== Struktur og biosyntese ==
{{refforbedreavsnitt}}
[[Fil:Insulin synthesis.png|framed|Insulinets [[biosyntese]] <br /> 1. [[Preproinsulin]] ('''L'''eder, '''B'''-kjede, '''C'''-peptid, '''A'''-kjede); [[proinsulin]] består av BCA uten L. &nbsp; 2. [[Spontan]] folding. &nbsp; 3. A- og B-kjedene bindes sammen med [[disulfidbinding]]er. &nbsp; 4. Lederen og C-peptidet kuttes bort. &nbsp; 5. Insulinmolekylet gjenstår]]

Insulin produseres av [[beta-celle]]ne i de [[Langerhanske øyer]] i [[bukspyttkjertel]]en ([[bukspyttkjertel|pankreas]]) hos [[menneske]]r og andre [[pattedyr]]. En til tre millioner Langerhanske øyer (pankreatiske øyer) utgjør den [[det endokrine system|endokrine]] del av bukspyttkjertelen, som ellers er en [[eksokrin]] [[kjertel]]. Den endokrine delen har bare 2% av bukspyttkjertelens totale masse. Innen de Langerhanske øyer utgjør beta-cellene 60-80% av alle cellene.{{sfn | Rang | 2012 | p=372}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}

Humant insulin har [[empirisk formel]] [[Karbon|C]]<sub>254</sub>[[hydrogen|H]]<sub>377</sub>[[nitrogen|N]]<sub>65</sub>[[oksygen|O]]<sub>75</sub>[[svovel|S]]<sub>6</sub> (se figur øverst) og en [[molar masse|molekylvekt]] på 5734 [[Dalton (enhet)|dalton]]. Det består av 51 [[aminosyre]]r og er et av de minste [[protein]]ene som er kjent; kortere proteiner kalles vanligvis [[peptid|polypeptider]]. [[Tamfe|Storfeinsulin]] som først ble brukt i diabetesbehandling skiller seg fra humant insulin bare i to aminosyrer, og [[gris|svineinsulin]] som ble brukt frem til slutten på 1980-tallet er forskjellig i en enkelt aminosyre. [[Fisk]]einsulin er også tilstrekkelig lik humant insulin til å være effektivt hos mennesker.

Insulin er bygget opp av 2 polypeptid-kjeder bundet sammen av 2 [[disulfidbinding]]er (se figur til høyre og øverst). A-kjeden består av 21 aminosyrer og B-kjeden av 30 aminosyrer. Insulin produseres først som et [[prohormon]] &ndash; [[proinsulin]] &ndash; som senere omformes ved [[proteolyse]] til det aktive [[hormon]]et. Den resterende delen kalles [[C-peptid]]. Dette polypeptidet slippes ut i blodet sammen med og i like store mengder som insulinproteinet. Siden kunstig tilført insulin pr. i dag ikke inneholder noe C-peptid, er [[serum]]nivået av C-peptid en god indikator på egenproduksjon av insulin. Det er nylig oppdaget at C-peptid i seg selv har en biologisk aktivitet og kanskje hjelper til med å forhindre og helbrede såkalte [[diabetiske senkomplikasjoner]].<ref>Creative Peptides er et svensk foretak som forsker på C-peptid i behandling av [[diabetiske senkomplikasjoner]]. http://www.creativepeptides.se/</ref>

== Effekter på cellulært og metabolsk nivå ==
{{refforbedreavsnitt}}
Effektene av insulin på den totale [[stoffskifte|metabolisme]] (stoffskiftet) omfatter:
* cellulært opptak av visse [[næringsstoff]]er, i særdeleshet [[glukose]]
* modifisering av aktiviteten til en rekke [[enzymer]] ([[allosterisk|allosterisk effekt]])
* økning i [[DNA-replikasjon]] og [[proteinsyntese]]

Effektene av insulin på enkeltceller omfatter:
* økt [[glykogen]]syntese &ndash; insulin påskynder lagringen av glukose i [[lever]]- (og [[muskel]]-) celler i form av glykogen; mangel på insulin gjør at leveren omdanner glykogen til glukose og slipper det ut i [[blod]]et. Dette er den kliniske effekten av insulin som er nyttig ved behandling av høyt [[blodsukker]] ved [[diabetes mellitus|diabetes]]{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* økt [[fettsyre]]syntese &ndash; insulin gjør at [[fettceller]] tar opp glukose som omdannes til fettsyrer; mangel på insulin fører omvendt til nedbrytning av fettsyrer og dannelse av [[keton]]er som kan påvises i urin og pust ([[aceton]]-ånde), og kan medføre [[ketoacidose]] ([[syreforgiftning]]){{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* økt [[forestring]] av fettsyrer &ndash; insulin gjør at fettceller lager [[triglyserider]] ([[fett]]) fra fettsyrer og [[glyserol]]; mangel på insulin fører til det motsatte{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* nedsatt [[proteinolyse]] &ndash; insulin reduserer nedbrytningen av [[protein]]er; mangel på insulin øker proteinnedbrytningen{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* nedsatt [[lipolyse]] &ndash; insulin reduserer omdannelsen av fettlagrene i fettceller til [[frie fettsyrer]] i blodet; mangel på insulin fører til det motsatte{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* nedsatt [[glukoneogenese]] &ndash; insulin reduserer glukoseproduksjonen fra ulike [[substrat]]er i leveren; mangel på insulin medfører økt glukoseproduksjon fra diverse substrater i leveren og ellers{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* økt aminosyreopptak &ndash; insulin gjør at celler tar opp aminosyrer fra blodet; mangel på insulin hemmer dette opptaket{{sfn | Rang | 2012 | p=374}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
* økt [[kalium]]opptak &ndash; insulin gjør at celler tar opp kalium fra blodet; mangel på insulin hemmer dette opptaket,
* [[arterie]]ll [[muskelspenning]] &ndash; insulin gjør at arterienes muskellag slapper av og øker [[blodstrøm]]men, særlig i mikroskopiske arterier; mangel på insulin reduserer blodstrømmen og øker blodtrykket ved at disse musklene trekker seg sammen.

== Blodsukkerregulerende effekt ==
{{refforbedreavsnitt}}
Til tross for lang tid mellom måltider, eller tilfeldige måltider med høyt [[karbohydrat]]innhold (f.eks. [[kake]]r, [[potetgull]], [[godteri|sukkertøy]]), holder det menneskelige [[blodsukker]]et (blodglukosekonsentrasjonen) seg normalt innenfor et smalt område. Hos de fleste personer svinger blodsukkeret vanligvis mellom 3,9 og 6,7 [[mmol/l]] (mellom 70 og 120&nbsp;mg/dl), unntatt like etter måltider da det kan stige til rundt 7&nbsp;mmol/l en kort stund. Hos en frisk, voksen mann på 75 [[kilogram|kg]] med et blodvolum på 5 [[liter]] vil et blodsukker på 5,5&nbsp;mmol/l tilsvare ca. 5 [[gram]] glukose oppløst i blodet, eller ca. 45 gram glukose oppløst i hele [[kroppsvæske]]n (som hos menn utgjør ca. 60% av [[kroppsvekt]]en). Denne [[homeostase|likevekten]] er et resultat av mange faktorer, men hormonell regulering er den viktigste faktoren. 

Det er to grupper av motvirkende hormoner som påvirker blodsukkeret:
* [[hyperglykemisk]]e hormoner som øker blodsukkeret: [[glukagon]], [[veksthormon]], [[adrenalin]]
* det [[hypoglykemisk]]e hormonet insulin, som senker blodsukkeret

Dette skyldes at det på kort sikt er mye farligere å ha for lavt blodsukker enn for høyt, og mekanismer for å gjenopprette et tilfredsstillende blodsukker etter [[hypoglykemi]] (lavt blodsukker) må være raske og effektive på grunn av de alvorlige konsekvensene av for lave glukosenivåer. Disse mekanismene er svært effektive, og merkbar hypoglykemi opptrer nærmest utelukkende hos diabetikere som behandles med insulin eller andre [[legemiddel|legemidler]]. Episoder med lavt blodsukker, såkalt føling, varierer sterkt fra person til person og mellom ulike følinger både med hensyn til alvorlighetsgrad og hvor raskt de setter inn. I alvorlige tilfeller er hurtig medisinsk behandling av avgjørende betydning, da altfor lavt blodsukker kan medføre døden.

[[Beta-celle]]ne i de [[Langerhanske øyer]] er følsomme for variasjoner i blodsukkeret gjennom følgende mekanisme (se figur til høyre):
* Glukose kommer inn i [[beta-celle]]ne gjennom [[glukosetransportør]]en [[GLUT2]]
* Glukose inngår i [[glykolyse]]n og den [[respiratoriske syklus]] hvor det energirike molekylet [[Adenosintrifosfat|ATP]] dannes
* Avhengig av glukosenivået og dermed ATP-nivået stenges ATP-styrte [[kalium]]-kanaler (K+), og cellene depolariseres
* Ved [[depolarisering]] åpnes [[spenningsstyrt]]e [[kalsium]]-kanaler (Ca2+), og kalsium strømmer inn i cellene
* Økt kalsiumnivå i cellene fører til [[frisetting]] av tidligere produsert insulin som er lagret i [[sekretorisk]]e [[vesikler]]
* Kalsiumnivået regulerer også [[ekspresjonisme|ekspresjonen]] av insulin-[[gen]]et via det kalsium-responsive elementbindende proteinet ([[CREB]]), og regulerer dermed også insulinproduksjonen

Dette er hovedmekanismen for frisetting av insulin og regulering av insulinproduksjon. I tillegg skjer en viss insulinproduksjon og -frisetting generelt ved inntak av mat, ikke bare glukose eller [[karbohydrat]]er, og beta-cellene påvirkes noe gjennom det [[Autonomt nervesystem|autonome]] [[nervesystem]]et. Frisettingen av insulin hemmes kraftig av [[stresshormon]]et [[adrenalin]].

== Signaloverføring ==
{{refforbedreavsnitt}}
Det er bestemte transportkanaler i [[cellemembran]]ene der [[glukose]] kan passere fra blodet og inn i kroppens [[celle]]r. Disse kanalene er mer eller mindre direkte påvirket av insulin i visse [[vev (biologi)|kroppsvev]]. Når insulin aktiverer [[insulinreseptor]]er i cellene, igangsettes interne cellulære mekanismer som påvirker glukoseopptaket ved å regulere antallet og effekten av glukosetransportørene i cellemembranen.

Manglende insulinproduksjon og dermed mangel på insulin i den [[systemiske]] [[sirkulasjon]]en, det vil si ubehandlet [[diabetes mellitus#Type 1|Type 1 diabetes]], hindrer glukose fra å komme inn i cellene i disse vevene. Mer vanlig er en reduksjon i følsomheten for insulin, eller ulike grader av [[insulinresistens]], som er karakteristisk ved [[diabetes mellitus#Type 2|Type 2 diabetes]], og som resulterer i redusert glukoseopptak til cellene. Alt dette gjør at cellene [[sult]]er og kan føre til vekttap, til dels ekstremt vekttap. I noen få tilfeller er det noe galt med insulinet som produseres eller det frisettes ikke slik det skal fra [[bukspyttkjertel]]en, men uansett medfører dette forhøyet [[blodsukker]].

Insulinets påvirkning av glukoseopptaket er sterkest i to typer vev: [[muskelcelle]]r
(myocytter) og [[fettceller]] (adipocytter). Muskelcellene er viktige på grunn av deres sentrale rolle i bevegelse, [[ånding]], [[blodets kretsløp|blodomløp]] osv., og fettcellene fordi de lagrer [[overskuddsenergi]] til fremtidige behov. Sammen utgjør disse omkring 2/3 av alle celler i en typisk menneskekropp.

Et eget [[muskelhormon]] som dannes i muskler under fysisk aktivitet har noe av den samme virkningen som insulin med hensyn til antall og effekt av glukosetransportører i cellemembranene i selve musklene, og kan virke i musklene i flere timer etter avsluttet aktivitet. Dette innebærer at insulinbehovet under og etter fysisk aktivitet er lavere enn ellers ved tilsvarende næringsinntak.

== Hjernen og hypoglykemi ==
{{refforbedreavsnitt}}
Selv om andre celler i perioder kan bruke annen [[energi]], i hovedsak [[fettsyre]]r, er [[nevron|nerveceller]] (nevroner) avhengige av [[glukose]] som [[energikilde]] hos et menneske som ikke [[sult]]er. Nevronene trenger riktignok ikke insulin for å ta opp glukose, men til forskjell fra [[muskel]]- og [[fettceller]] har de svært begrensede lagre av [[glykogen]]. Derfor viser et altfor lavt blodsukker seg først og mest dramatisk ved forstyrret funksjon av [[sentralnervesystemet]] (CNS) &ndash; svimmelhet, synsforstyrrelser og talevansker, til og med bevissthetstap, er vanlige. Dette fenomenet kalles [[hypoglykemi]] eller &ndash; ved bevisstløshet &ndash; [[hypoglykemisk koma]], også kalt [[insulinsjokk]] etter den vanligste årsaken.

Fordi [[endogen|kroppsegne]] årsaker til insulinoverskudd er svært sjeldne, f.eks. [[insulinom|insulinproduserende svulster]], er et overveldende flertall av hypoglykemiske tilfeller forårsaket av menneskelige handlinger, f.eks. [[overdosering]] av medisin enten på egen hånd eller [[iatrogen|på sykehus]], og skyldes vanligvis uhell. Det er rapportert enkelte tilfeller av [[drap]], [[drapsforsøk]] eller [[selvmord]] ved bruk av insulin, men de fleste insulinsjokk ser ut til å skyldes feiladministrasjon av insulin (spiste ikke så mye som beregnet i forhold til insulindosen, eller var mer fysisk aktiv enn planlagt), eller feiltakelser (tok f.eks. 40 [[internet Explorer|enheter]] insulin i stedet for 20).

Årsaker til hypoglykemi er:
* [[peroral terapi|perorale]] hypoglykemiske legemidler, bl.a. alle varianter av [[sulfonylurea]] og lignende midler som øker [[frisetting]]en av insulin fra [[beta-celle]]ne som respons på bestemte [[blodsukker]]nivåer
* kunstig tilført insulin, vanligvis injisert [[subkutant|under huden]]

== Sykdommer og syndromer forårsaket av insulinforstyrrelser ==
{{refforbedreavsnitt}}
Det finnes flere tilstander med [[patologi]]ske insulinforstyrrelser: 
* [[diabetes mellitus]] &ndash; generell betegnelse for alle tilstander karakterisert ved hyperglykemi
** [[diabetes mellitus#Type 1|type 1]] &ndash; [[autoimmun sykdom|autoimmun]] destruksjon av de insulinproduserende [[beta-celle]]ne i [[bukspyttkjertel]]en medfører total insulinmangel
** [[diabetes mellitus#Type 2|type 2]] &ndash; [[syndrom]] med mange årsaker og kombinert innflytelse av [[genetisk disposisjon]], [[livsstil]] og [[miljøfaktor]]er. Blant de vanligste årsakene er [[fedme|overvekt]], høy alder og fysisk [[inaktivitet]] som resulterer i [[insulinresistens]] i celler som krever insulin for å ta opp glukose. Denne typen diabetes har et sterkt innslag av [[arvelighet]].
** andre typer [[nedsatt glukosetoleranse]] (se artikkelen om [[diabetes mellitus|diabetes]])
* [[insulinom|insulinproduserende svulster]]
* [[reaktiv hypoglykemi]] eller [[hyperinsulinemi]]

== Insulin som legemiddel ==
{{refforbedreavsnitt}}
=== Prinsipper ===
Insulin er absolutt nødvendig for alt [[dyr]]eliv, inkludert [[menneske]]t.  Mekanismen er nesten identisk hos [[rundormer|rundormen]] (''[[Caenorhabitis elegans|C. elegans]]''), [[fisk]] og [[pattedyr]]. Hos mennesker vil insulinmangel på grunn av fjerning eller ødeleggelse av [[bukspyttkjertel]]en medføre døden i løpet av dager eller uker. Insulin må tilføres kunstig til [[pasient]]er som mangler [[hormon]]et av denne eller andre årsaker. Klinisk kalles dette [[diabetes mellitus#Type 1|diabetes mellitus Type 1]]. Uoppdagede diabetikere dør vanligvis ikke av insulinmangel fordi ødeleggelsen av de [[Langerhanske øyer]] skjer over tid.

===Industriell insulinproduksjon===
Innhenting av bukspyttkjertler fra [[lik|menneskelik]] for å fremstille insulin var ingen farbar vei, og i stedet har man brukt insulin fra bukspyttkjertler fra [[tamfe|storfe]], [[gris|svin]] eller [[fisk]]. Alle disse har en insulinaktivitet hos mennesker på nesten samme nivå som humant insulin; forskjellen i molekylene er kun 2 [[aminosyre]]r for storfeinsulin og 1 aminosyre for svineinsulin. Insulin er et [[protein]] som er sterkt bevart gjennom [[evolusjon]]en. Forskjellene i egnetheten av storfe-, svine- og fiskeinsulinpreparater for bestemte pasienter skyldes i første rekke [[legemiddel|preparatenes]] renhet og [[allergiske reaksjon]]er overfor stoffer utenom insulin som har vært igjen i disse preparatene etter rensing.

Humant insulin har siden 1980-tallet blitt [[Legemiddelproduksjon via genmodifisert biosyntese|fremstilt kunstig]] ved bruk av [[Genetisk modifisert organisme|genetisk modifiserte]] [[mikroorganisme]]r ([[sopper|sopp]], [[gjær]], [[bakterier]]) i tilstrekkelige mengder til utstrakt klinisk bruk, og dette har nærmest utradert problemene med urenheter. [[Eli Lilly and Company|Eli Lilly]] og [[Novo Nordisk]] markedsførte i 1982 de første [[syntetisk]]e insulinpreparatene fremstilt på denne måten. Teknikkene som ble brukt var utviklet av firmaet [[Genentech]].

Med de samme teknikkene fremstilles nå også [[insulinanalog]]er som skiller seg fra humant insulin i 2 aminosyrer som ikke har noen betydning for virkningen av insulin på cellenes [[insulinreseptor]]er, men som gjør insulinet mer lettløselig og derfor [[absorpsjon|absorberes]] raskere og virker raskere etter [[injeksjon]]. Det første preparatet på markedet i denne gruppen var [[insulin lispro]] fra Eli Lilly i 1997, og Novo Nordisk fulgte opp med [[insulin aspart]] i 2000.

I 2007 ble det rapportert at man har klart å genmodifisere planten [[Saflor]] til å produsere insulin billigere enn ved å bruke bakterier og gjær<ref>{{Kilde www|url = http://www.thepharmaletter.com/article/plant-derived-insulin-passes-first-human-study|tittel = Plant Derived Insulin Passes First Human Study|forfattere = |dato = 2009|forlag = The Pharma Letter}}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://news.bbc.co.uk/2/hi/health/6518787.stm|tittel = Firm in GM insulin breakthrough|forfattere = Hugh Levinson|dato = 2007|forlag = BBC News}}</ref>.

===Insulindose-enheten===
Insulindoser måles i ([[farmakologi]]ske) '''Internasjonale Enheter'''. På norsk bruker man ofte forkortelsen: '''IU''' (av engelsk: «International Unit»), men på fransk og italiensk bruker man: '''UI''' (av henholdsvis «Unité Internationale» og «Unità Internazionali» mens man på tysk bruker '''IE''' av «Internationale Einheit».

Farmakologiske internasjonale enheter blir brukt for å angi stoffmenge for vitaminer, hormoner, noen medisiner, vaksiner, blodprodukter og tilsvarende biologisk aktive substanser. 

I [[farmakologi]] er en «internasjonal enhet» en [[måleenhet]] basert på den stoffmengden som skal til for å 
oppnå en gitt målbar grad av en bestemt biologisk aktivitet eller effekt.

Standardiseringsmyndigheten leverer porsjoner av standardisert referansepreparat (som per definisjon inneholder et gitt antall enheter av stoffet) sammen med instruksjoner om hvordan produsenter skal utføre sammenligning og kalibrering av andre [[legemiddel|preparater]] av de aktuelle stoffene.

Til tross for navnet på [[SI-systemet|«Det internasjonale enhetssystemet» SI]] som definerer grunnleggende internasjonale enheter for fysikk og kjemi, omfatter det ikke de ''farmakologiske'' internasjonale enhetene.

Internasjonale farmakologiske enheter blir derimot definert hos [[Verdens helseorganisasjon|Verdens helseorganisasjon (WHO)]], av «Komiteen for biologisk standardisering» (engelsk: WHO Expert Committee on Biological Standardization).

'''Én internasjonal enhet insulin''', er i dag definert som ''den biologiske ekvivalenten'' (effekten) av eksakt 1/22&nbsp;mg (=ca. 45,5[[Mikrogram|μg]]) ren krystallinsk insulin. Denne mengden bygger på og tilsvarer den tidligere enhetsdefinisjonen fra United States Pharmacopeia (se [[Farmakopé]]) som var «den mengden insulinpreparat som skal til for å senke blodsukkeret hos en fastende [[Kanin|forsøkskanin]] ned til 45[[Milligram|mg]]/[[Desiliter|dl]] (2,5mmol/L)». («[[Faste]]nde» betyr i denne sammenheng at kaninen ikke har spist på åtte timer).

Formålet med en internasjonal standardenhet for en substans er at ulike preparater med samme biologiske effekt da vil inneholde det samme antallet internasjonale enheter og derfor lett kan brukes om hverandre (uansett om volum og vekt er forskjellig).

===Insulinkonsentrasjon, U100-insulin, U40-insulin===
En annen side av saken i forbindelse med standardisering, er at det brukes insulinpreparater i ulike 
konsentrasjoner, fra 30IU/[[Milliliter|ml]] og opp til 100IU/[[Milliliter|ml]]. Men i Europa har det nesten blitt [[de facto]] standard, eller i hvert fall vanlig, å alltid bruke U100-insulin ved insulinbehandling av mennesker.

U100-insulin betyr at det er 100 internasjonale enheter per milliliter (100IU/[[Milliliter|ml]]). 

I Norge i dag er det aller meste på markedet U100-insulin, men frem til 198? var det U40-insulin som var standard i [[Skandinavia]]. (U40-insulin har altså 40 internasjonale enheter per [[milliliter]]). Den gang ble insulindosene oppgitt i såkalte Nordiske Enheter som også var standard i Skandinavia.

Én nordisk enhet var definert som «én tiendedels milliliter (0,1[[Milliliter|ml]]) med U40-insulin». Det vil si at én Nordisk Enhet med insulin bestod av 4IU. Men fordi man brukte vanlige [[Sprøyte|injeksjonssprøyter]] som kunne gi mer eller mindre nøyaktige doser helt ned til en hundredels [[milliliter]] ((0,01[[Milliliter|ml]]) ), kunne man i praksis gi så små doser som fire tidels internasjonal enhet (0,4IU).

Fortsatt finnes noen få produkter med U40-insulin (altså 40IU/[[Milliliter|ml]]). Disse kan brukes på for eksempel [[tamkatt|katter]], som er så små at de trenger mye mindre insulindoser enn mennesker.

=== Administrasjonsmåter ===
[[Fil:Insulinówka.jpg|Insulin administreres ofte som en [[subkutan injeksjon]] med en dertil egnet [[sprøyte]]. På bildet er avbildet en gammel modell, hvor brukeren kan avlese og tilpasse antall [[internasjonale enheter]].|thumb]]Til forskjell fra mange medisiner kan ikke insulin tas gjennom munnen ([[peroral terapi|peroralt]]). Det behandles nemlig som et hvilket som helst annet [[protein]] i [[fordøyelsessystem|fordøyelseskanalen]], det vil si at det brytes ned til sine enkelte [[aminosyre]]r og all insulinaktiviteten blir borte. Det har vært forsket på å utvikle metoder for å beskytte insulinet i fordøyelseskanalen så det kan tas gjennom munnen, men ingen metoder har kommet frem til klinisk bruk. I stedet gis insulin vanligvis som [[injeksjon]] [[subkutan terapi|under huden]] ved hjelp av engangs[[sprøyte]] med [[kanyle]], eller flerdose [[insulinpenn]] med kanyle.

Det er flere problemer med bruk av insulin i [[klinisk]] behandling av [[diabetes mellitus|diabetes]]:
* administrasjonsmåte
* valg av riktig [[dose]] og doseringstidspunkt
* valg av passende insulin[[legemiddel|preparat]] basert på vurderinger av tid for innsettende effekt, maksimal effekt og varighet av effekt
* justering av doser og tidspunkt tilpasset matmengde og mattype
* justering av doser og tidspunkt tilpasset [[trening|fysisk aktivitet]]
* justering av preparat, doser og tidspunkt tilpasset andre forhold som f.eks. [[stress]] eller [[sykdom]]
* doseringen er ikke-fysiologisk, idet en [[bolus]]dose gis under huden i stedet for at [[bukspyttkjertel]]en frigjør insulin (og C-peptid) gradvis direkte til [[portåren]]
* det er plagsomt for [[pasient]]ene å sette [[sprøyte]] på seg selv en eller flere ganger daglig
* det innebærer risiko for feiltakelser, som oftest at man tar for mye insulin

Det har vært gjort flere forsøk på å forbedre administrasjonsmåten fordi mange synes sprøytestikk er ubeleilig eller smertefullt.  Ett alternativ er [[jet-injeksjon]] uten [[kanyle]], som også brukes ved noen typer av [[vaksine|vaksinasjoner]]. Maksimaleffekt og varighet er annerledes enn ved konvensjonell injeksjon av samme mengde og type insulin. Noen diabetikere klarer å kontrollere sykdommen ved hjelp av jet-injektorer, men ikke med sprøyter og kanyler. Det finnes også [[insulinpumpe]]r av ulike typer som er elektriske [[injektor]]er koblet til periodevis utskiftbare kanyler ([[kateter (verktøy)|kateter]]e) i huden. En del som ikke oppnår tilfredsstillende kontroll med konvensjonelle injeksjoner (eller noen ganger jet-injeksjoner), klarer dette med en passende pumpe.

En [[insulinpumpe]] er en fornuftig løsning for noen. Det er imidlertid en rekke hindringer; kostnader, faren for [[hypoglykemi]]ske episoder, kateterproblemer, teknisk svikt og &ndash; så langt &ndash; ingen fungerende metoder for å avpasse insulintilførselen til [[blodsukker]]nivået. Hvis det gis for mye insulin, pasienten spiser mindre enn vanlig eller er mer aktiv, så kan [[hypoglykemi]] oppstå. På den annen side, hvis pumpen gir for lite insulin oppstår [[hyperglykemi]]. Begge tilfeller kan medføre livstruende situasjoner. I tillegg innebærer faste (periodevis utskiftbare) katetere en betydelig risiko for [[infeksjon]] og [[sår]]dannelse. Pr. idag krever insulinpumper betydelig vedlikehold og innsats for å fungere korrekt. Noen klarer imidlertid ikke å holde blodsukkeret under rimelig kontroll uten hjelp av insulinpumpe.

Forskere har fremstilt et apparat som ligner et armbåndsur som måler blodsukkeret gjennom huden og tilfører korrigerende doser av insulin gjennom [[pore]]r i huden.  Både [[elektrisitet]] og [[ultralyd]] har vist seg å gjøre huden midlertidig [[pore|porøs]]. Insulinadministrasjon på denne måten var i 2004 høyst eksperimentell, men blodsukkermåling ved hjelp av slike «armbåndsur» var allerede kommersielt tilgjengelig.

Et annet fremskritt ville være å helt unngå periodisk insulinadministrasjon ved å installere en selvregulerende insulinkilde, for eksempel ved [[bukspyttkjertel]]- eller [[beta-celle]]-transplantasjon. [[Transplantasjon]] av en hel bukspyttkjertel som et enkelt [[organ]] er teknisk vanskelig og ikke vanlig. Vanligvis transplanteres bukspyttkjertel sammen med [[lever]] eller [[nyre]]r. Transplantasjon av kun beta-celler er en annen mulighet. I flere år har de fleste forsøk på dette vært mislykkede, men forskere i [[Alberta]] har utviklet teknikker som gir mye høyere sjanse for suksess; omkring 90% i en forsøksgruppe. Beta-celletransplantasjoner kan i nær fremtid bli mer praktisk og vanlig i bruk. Flere andre metoder enn transplantasjon for automatisk insulintilførsel er på utviklingsstadiet i forskningslaboratorier, men ingen av disse er for tiden i nærheten av klinisk godkjenning.

Det forskes aktivt på [[innånding|inhalasjon]] av insulin og flere andre, mer eksotiske teknikker.

=== Dosering og tidspunkt ===
Det sentrale problemet for dem som må ha tilført insulin kunstig er å velge rett [[dose]] til rett tid.
<!-- Dette kunne med fordel vært fremstilt grafisk, f.eks. en typisk kurve med blodsukker og insulinnivå hos friske mennesker og hos diabetikere som tar 1, 2, 3 eller flere doser daglig. -->  

[[Fysiologi]]sk regulering av [[blodsukker]]et, som hos ikke-diabetikere, ville være det beste. Økt blodsukker etter måltider stimulerer hurtig frigjøring av insulin fra [[bukspyttkjertel]]en. Det forhøyede insulinnivået medfører opptak og lagring av [[glukose]], nedsatt konvertering fra [[glykogen]] til glukose, reduksjon i blodsukkeret, og i sin tur redusert insulinfrigjøring. Resultatet er at blodsukkeret stiger noe etter at man har spist, men går tilbake til normalt nivå innen en time eller så. Selv den beste diabetesbehandling med humant insulin, uansett administrasjonsmåte, kommer til kort i forhold til den normale blodsukkerkontrollen hos ikke-diabetikere.

Det er enda mer komplisert fordi sammensetningen av maten (se ''[[glykemisk indeks]]'') påvirker hvor raskt den absorberes i [[Fordøyelsessystem|tarm]]ene. [[Karbohydrat]]er (glukose, [[sukker]], [[stivelse]] m.m.) fra noen mattyper absorberes raskere eller saktere enn samme mengde karbohydrater fra andre mattyper. Dessuten vil både [[fett]] og [[protein]]er forsinke absorpsjonen av karbohydrater som spises samtidig. I tillegg reduseres insulinbehovet ved fysisk aktivitet selv om alle andre faktorer er like. 

I prinsippet er det umulig å vite sikkert hvor mye og hvilken type insulin som trengs til et bestemt måltid for å oppnå rimelig god blodsukkerkontroll i løpet av en time eller to etter måltidet. [[Beta-celle]]ne hos ikke-diabetikere styrer dette automatisk ved kontinuerlig blodsukkermonitorering og justering av insulinfrisettingen. Alle slike avgjørelser tatt av [[diabetes mellitus|diabetikere]] må baseres på veiledning fra [[lege]]r og [[sykepleier]]e samt ens egen erfaring og øvelse. Dette er ingen [[plankekjøring]] og bør ikke gjøres etter gammel vane, men med den rette omsorg kan det tross alt gjøres ganske bra.

For eksempel trenger noen diabetikere mer insulin etter å ha drukket [[skummet melk]] enn de trenger etter å ha inntatt en tilsvarende mengde [[fett]], [[protein]], [[karbohydrat]]er og [[væske]] i annen form. Deres reaksjon på skummet melk er gjerne annerledes enn på [[helmelk]], som inneholder betydelig mer fett og noe mindre karbohydrater enn skummet melk. Disse reaksjonene varierer også mellom ulike diabetikere. Det er en kontinuerlig balansegang for alle diabetikere, spesielt de som bruker insulin.

=== Insulintyper ===
[[Medisin]]ske insulinpreparater er aldri bare insulin oppløst i [[vann]]. Insulinpreparater er møysommelig sammensatte blandinger av insulin og andre stoffer som påvirker [[absorpsjon]]shastigheten til insulinet, justerer løsningens [[pH]] og [[tonisitet]] for å minske reaksjonene på injeksjonsstedet, og sikrer den [[kjemi]]ske og [[mikrobiologi]]ske [[stabilitet]]en. Preparatene inndeles vanligvis i følgende hovedgrupper:
* hurtigvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 1/2 time, maksimaleffekt 1-3 timer, varighet 6-8 timer
* middels langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 1 – 2 timer, maksimaleffekt 4-12 timer, varighet 20-24 timer
* langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt ca. 4 timer, maksimaleffekt 8-20 timer, varighet 24-30 timer

Enkelte nyere insulinpreparater inneholder ikke egentlig insulin men såkalte [[insulinanalog]]er, hvor insulinmolekylet er modifisert så det:
* enten absorberes hurtigere for nærmere å etterligne virkelig insulin fra [[beta-celle]]r; ekstra hurtigvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 10-15 minutter, maksimaleffekt 1/2 – 1 1/2 timer, varighet 3-5 timer. Eksempler er [[insulin lispro]] fra [[Eli Lilly and Company|Eli Lilly]] og [[insulin aspart]] fra [[Novo Nordisk]]
* eller absorberes sakte men jevnt fra injeksjonsstedet uten noen maksimaleffekt eller noen rask nedgang i insulineffekten; ekstra langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 3-6 timer, tilnærmet konstant effekt i mer enn 24 timer [[insulin glargin]] fra [[Aventis]]

Valg av insulintyper, dosering og doseringstidspunkter bør gjøres av profesjonelle [[diabetesspesialist]]er, oftest [[indremedisin]]ere ([[endokrinolog]]er).

<!-- Følgende 2 avsnitt passer egentlig ikke så godt i denne artikkelen om insulin, heller i en artikkel om diabetesbehandling, men vi får se om det går an å flytte dem etter hvert. -->
Å la [[blodsukker]]et stige, dog ikke til nivåer som forårsaker akutte [[hyperglykemi]]ske symptomer, er ikke fornuftig selv for å unngå [[hypoglykemi]]. Omfattende [[klinisk forsøk|langtidsstudier]] har utvetydig fastslått at [[diabeteskomplikasjon]]er reduseres merkbart, [[linearitet|lineær]]t og konsekvent når blodsukkeret ligger nær det normale over lengre perioder. Kort sagt, hvis en [[diabetes mellitus|diabetiker]] regulerer blodsukkeret sitt nøye både daglig og ukentlig og unngår høye topper etter måltider, reduseres faren for diabeteskomplikasjoner. Slike komplikasjoner omfatter [[hjerneslag]], [[hjerteinfarkt]], [[blindhet]] (diabetisk [[retinopati]]), skader på [[mikrosirkulasjon]]en, [[nerveskade]]r (diabetisk [[neuropati]]) og [[nyresvikt]] (diabetisk [[nefropati]]). Disse studiene har vist over enhver tvil at så sant det er praktisk gjennomførbart, er såkalt [[intensiv insulinterapi]] overlegen i forhold til [[konvensjonell insulinterapi]]. Imidlertid krever nøye blodsukkerkontroll (som ved intensiv insulinterapi) tett opfølging og betydelig innsats, fordi [[hypoglykemi]] er farlig og kan være dødelig.

Et godt mål på diabeteskontroll over lang tid &ndash; omtrent 6-8 uker hos de fleste &ndash; er nivået av [[glykosylert hemoglobin]] ([[HbA1c]]) i blod[[serum]]. ([[Halveringstid]]en for de [[røde blodlegeme]]ne som inneholder [[hemoglobin]] er omtrent 6-8 uker.) En mer kortsiktig måling som gjelder omtrent 2 uker er det såkalte [[fruktosamin]]nivået, som er et mål på tilsvarende [[glykosylert]]e [[protein]]er, hovedsakelig [[albumin]], som har kortere halveringstid i blod. Et apparat for egenkontroll av dette nivået finnes i salg.

=== Misbruk ===
Det er rapportert noen tilfeller hvor pasienter har [[misbruk]]t insulin ved å ta store doser for å oppnå mild [[hypoglykemi]], muligens av lignende grunner som [[autoerotisk kvelning]]. Dette er imidlertid svært farlig idet både akutt og langvarig hypoglykemi kan medføre [[hjerneskade]] eller [[død]]en.

I juli 2004 ble det meldt i nyhetene at den tidligere ektefellen til en fremstående internasjonal friidrettsutøver hevdet at vedkommende idrettsutøver hadde brukt insulin for å styrke kroppen. Slutningen syntes å være at insulin skulle ha en lignende effekt som enkelte [[steroid]]er med hensyn til [[kroppsbygging]]. Som nevnt ovenfor spiller insulin en rolle i [[protein]]- og [[fett]]omsetningen i kroppen, men mer enn 80 års bruk av insulin har ikke gitt noen indikasjoner på at det er noe [[prestasjonsfremmende]] middel for ikke-diabetikere. Dårlig regulerte diabetikere er riktignok utsatt for [[kronisk utmattelsessyndrom|utmattelse]] og tretthet, og i noen av disse tilfellene kan riktig tilførsel av insulin avhjelpe symptomene. Insulin er likevel ikke, verken kjemisk eller klinisk, noe [[anabole steroider|anabolt steroid]], og bruken av insulin hos ikke-diabetikere er ytterst farlig og alltid å regne som misbruk hvis det ikke gjøres i behandlingssammenheng innenfor rammene av en [[medisinsk institusjon]]. Bruk av insulin hos idrettsutøvere som ikke har [[diabetes mellitus|diabetes]] er i beste fall idiotisk, i verste fall dødelig, og mellom disse ligger permanent [[hjerneskade]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.dopingtelefonen.no/Toppmeny/Fakta/Insulin/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=292 |tittel=Insulin hos Dopingtelefonen |besøksdato=2009-09-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070209020052/http://www.dopingtelefonen.no/Toppmeny/Fakta/Insulin/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=292 |arkivdato=2007-02-09 |url-status=død }}</ref>

====Insulin brukt som [[doping]] ====
Insulin tas sammen med testosteron og anabole steroider i dopingøyemed, selv om kroppsbyggere vet at dette er farlig. Insulin virker ved å stimulerer opptaket av aminosyrer i mange ulike celletyper, bl.a. i [[muskel]]celler. Det skjer ved at insulin stimulerer et transportsystem for [[aminosyre]]r i cellemembranen. Det gjør at det blir større mengder aminosyrer inne i cellene, og det fører blant annet til økt proteinsyntese. [[Testosteron]] og [[anabole steroider]] stimulerer proteinsyntese og vekst i beinvev og muskulatur, men de synes ikke å ha direkte effekt på transporten av aminosyrer over cellemembranen og inn i cellene. Virkningen avhenger derfor av at målcellene har et lager av aminosyrer intracellulært. Dette er grunnen til at insulin potenserer virkningen av testosteron og anabole steroider. Insulin øker det cellulære opptaket av aminosyrer i muskelcellene, og dermed forsterkes effekten av testosteron og anabole steroider.

== Se også ==
* Anatomi og fysiolologi
** [[bukspyttkjertel]]
** [[Langerhanske øyer]]
** [[endokrinologi]]
** [[glukagon]]
** [[muskel]]
** [[fettvev]]
* Typer av diabetes mellitus
** [[diabetes mellitus]]
* Behandling
** [[hypoglykemisk koma]] (lavt blodsukker)
** [[diabetisk koma]] (høyt blodsukker)
** [[konvensjonell insulinterapi]]
** [[intensiv insulinterapi]]
** [[insulinpumpe]]

== Referanser ==
<references />
<!--
Kortform siteringsmaler til bruk i denne artikkelen
{{sfn | Rang | 2012 | p=}}
{{sfn | Rang | 2003 | p=}}
-->
== Litteratur ==
* {{cite book|ref=harv|first1=H. P.|last1=Rang|first2= M. M.|last2=Dale|first3= J. M.|last3= Ritter|first4= P. K.|last4=Moore|title= Pharmacology|edition=5|publisher= Elsevier Limited| location=Edinburgh New York |date= 2003|isbn= 0-443-07145-4}}
* {{cite book|ref=harv|first1=H. P.|last1=Rang|first2= M. M.|last2=Dale|first3= J. M.|last3= Ritter|first4= R. J.|last4=Flower|first5=G.|last5=Henderson|title= Rang and Dale's pharmacology|url=https://archive.org/details/rangdalespharmac0000rang|edition=7|publisher= Elsevier/Churchill Livingstone| location=Edinburgh New York|date= 2012|isbn= 978-0-7020-3471-8}}


== Eksterne lenker ==
* [http://www.diabetes.no/ Norges Diabetesforbund]
* [http://www.medbio.info/ Medbio.info]

{{hormoner}}
{{anbefalt}}
{{Diabetesboks}}
{{Helsenotis}}
{{Medisinske ressurser}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kjemiske forbindelser]]
[[Kategori:Peptidhormoner]]
[[Kategori:Hormonelle legemidler]]
[[Kategori:Proteiner]]
[[Kategori:ATC A10A]]