Redigerer Innocens III

{{ Infoboks pave
| navn = Innocens III
| latin = Innocentius III
| bilde =Innozenz3.jpg
| dåpsnavn = Lotario dei conti di Segni
| født = ca. 1161
| fsted = Gavignano ved [[Roma]]
| død = [[16. juli]] [[1216]]
| dsted = [[Perugia]]
| valgt = januar [[1198]]
| innsatt = januar [[1198]]
| salig = -
| hellig = -
| fest = 
| før = [[Celestin III]]
| etter = [[Honorius III]]
}}
'''Innocens III''' (''Lotario d'Angani dei conti di Segni''; født ca. 1161 i Gavignano ved [[Roma]], død [[16. juli]] [[1216]] i [[Perugia]] i [[Umbria]]) var [[pave]] fra januar [[1198]] til sin død. Hans sentrale virksomhet omfatter de siste [[korstog]]ene inklusive det mislykkede [[fjerde korstog]], og hans arbeid for å gjenoppvekke [[investiturstriden]]s konflikter med de verdslige herskere om Kirkens herredømme over den verdslige makt. Han styrket den «gregorianske» retningen i Kirken og endte i skarp konflikt med kongemakten i både [[England]], [[Frankrike]], [[Aragon]], [[Sicilia]], [[Tyskland]], [[Bulgaria]], [[Danmark]] og [[Norge]]. Han la seg direkte opp i kongevalg og lyste [[interdikt]] over alle disse landene, et maktvirkemiddel hvor Kirken nektet å utføre [[nattverd]] og andre hellige [[sakrament]]er, med mindre de verdslige fyrstene bøyde seg for pavens krav. I Norge falt hans regjeringstid sammen med [[baglerne]] (1196-1217), som stod for mye av hans kirkelige program i konflikten med [[Sverre Sigurdsson|kong Sverre]].

Innocens døde i [[Perugia]] og ble gravlagt i [[katedral]]en der. I desember [[1891]] fikk pave [[Leo XIII]] flyttet hans jordiske levninger til [[Laterankirken]].

==Oppvekst og kirkelig bakgrunn==
Latario var sønn av grev [[Tasimund av Segno]] og nevø av pave [[Klemens III]]. Ni medlemmer av hans slekt på farssiden hadde vært paver, og hans mor var fra den romerske [[adel]]sfamilien [[Scotti]]. Lotario fikk sin utdannelse i [[Roma]], [[Paris]] (under [[Peter av Corbeil]]) og [[Bologna]] (under [[Huguccio]]). Som student i Paris bygget han opp et nettverk til dem som siden ble kirkens toppfigurer overalt i [[Europa]], slik som [[Anders Sunesen]], den [[dansk]]e [[erkebiskop]] som siden satt med ansvaret for [[korstog]] og [[misjon]] i hele [[Baltikum]].<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 114), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref> Latario (Innocens)  ble regnet som intellektuell, og som en av tidens største kirkerettseksperter.

Etter pave [[Alexander III (pave)|Alexander IIIs]] død reiste han tilbake til Roma og hadde forskjellige embeter under [[Lucius III]], [[Urban III]], [[Gregor VIII]] og [[Klemens III]]. I [[1190]] ble han utnevnt til [[kardinal]]. Pave [[Celestin III]] tilhørte en gren av [[Orsinislekten]], som hadde et langvarig fiendskap med Lotarios slekt, og Lotario forlot derfor Roma under hans pontifikat og bodde i [[Anagni]].

8. januar 1198 døde Celestin III, og samme dag som han ble gravlagt, ble Lotario valgt til pave med navnet Innocens III. Han lot seg innsette på [[apostelen Peter]]s dag, 22. februar, for å understreke hvor han fikk sin myndighet fra. Han startet viktige brev med formuleringen: «Gjennom meg taler Peter, ja, [[Jesus Kristus|Kristus]] selv.»

==Innocens' «gregorianske» program==
Innocens IIIs maktkamper med europeiske konger har sin bakgrunn i hendelsene under [[investiturstriden]] (1097-1122). Gjennom middelalderen hadde mange konger lagt seg opp i bispe- og pavevalgene, og den tyske keiseren hadde flere ganger nominert egne pavekandidater, under henvisning til den [[oldkirken|urkirkelige]] doktrinen om at paven skulle velges av «Romas befolkning og geistlige».<ref>[[Norman Davies]]: ''Europe - A History'', Pimlico, London 1997, side 336</ref> En situasjon med to rivaliserende motpaver i [[1059]] førte året etter til at pave [[Nikolas II (pave)|Nikolas II]] erklærte at pavevalg skulle foretas av [[kardinal]]kollegiet alene. Pave Nikolas innstiftet en høyere domsmyndighet ([[kurien]]), og den neste paven [[Gregor VII]] dikterte 27 teser om kirkens totale og absolutte overhøyhet over den verdslige makt ''(Dictatus Papae)''. Pave Gregors bannlysing av alle fyrster som la seg opp i pave- og bispevalg, førte til åpen strid med keiser [[Henrik IV]] inntil et kompromiss ble inngått i [[1122]] ved keiser Henriks [[kanossagang]]. Men Gregors teser om kirkens absolutte overhøyhet over den verdslige makt levde videre internt i kirken blant de såkalte «gregorianerne», og Innocens posisjonerte seg som deres anfører fra første stund.

I dekretet ''Venerabilem'' fra mai [[1202]] gjorde Innocens det klart for de tyske fyrstene hvordan han så på forholdet mellom keiserriket og pavedømmet. Dekretet ble senere innlemmet i kirkelovsamlingen. Blant viktige punkter er: Det er paven alene som har rett til å bedømme om en konge er verdig til å bli keiser, og i tilfelle at to blir valgt, er det paven som skal forhandle eller uttale seg til fordel for en av de to.

Innocens var opptatt av å avholde lekfolk fra å studere [[Bibelen]]s tekster. Han siterte fra ''[[Andre Mosebok]]'' 19:12-13<ref>«Hver den som rører ved fjellet, skal dø. Ingen hånd må røre ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det ikke få leve.» Fra [https://bibel.no/Nettbibelen?parse=2mos+19 2. Mos 19:12-13]</ref> og ''[[Brevet til hebreerne]]'' 12:20<ref>«Om så et dyr kommer nær fjellet, skal det steines.» Fra [https://bibel.no/Nettbibelen?book=HEB&chapter=12 Hebreerbrevet, 12:20]</ref> om at enhver som rører ved Sinaifjellet, skal [[steining|steines]], som skriftbevis for at «''ingen enfoldig eller ulærd må driste seg til å røre ved [[Bibelen|Skriftens]] høyhet eller forkynne den for andre''».<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 273), forlaget Haase, København 1973</ref>

==Maktkamp med kongene av Frankrike og Tyskland==
Hans første gjerning som pave var å beordre kong [[Filip August av Frankrike]] til å ta tilbake sin dronning, den danske prinsesse [[Ingeborg]], som han hadde giftet seg med i [[1193]], men sendt av gårde til et fjerntliggende [[slott]] morgenen etter. I de tyve årene som gikk før han faktisk bøyde av og tok henne tilbake, ble han neddynget av brev fra Innocens med formaninger om kvinners rettigheter i [[ekteskap]]et – enda Innocens selv visste at han var avhengig av Filip Augusts støtte hvis han skulle lykkes i å befri [[Jerusalem]] fra [[muslim]]ene.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 114-15)</ref> Men Ingeborg var søster til [[Valdemar Seier]], som forberedte seg på korstog mot Øsel (våre dagers [[Estland]]) straks han var kronet til Danmarks konge første juledag [[1202]]. Valdemar dro derfor ikke til Øsel bare for å sette en stopper for estiske plyndringstokter, men først og fremst i håp om å skaffe sin søster et bedre liv – Innocens lønnet Valdemars korstogsiver med å legge press på franskekongen om å ta Ingeborg til nåde.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 141)</ref>

Siden [[Henrik VI av det tysk-romerske rike|Henrik VIs]] død i [[1197]] hadde den [[tysk-romerske rike|tysk-romerske]] tronen stått tom. Innocens benyttet seg av dette maktvakuumet for å svekke tysk innflytelse i [[Italia]]. Hans første handling var gjenopprettelse av pavens verdslige makt i Roma. Prefekten, som styrte byen som keiserens representant, sverget troskap til paven. Innocens krevde også å få tilbake [[Romagna]] og [[Ancona]] fra Markwald av Annweiler og brukte pavelige tropper for å presse gjennom dette. Han sørget også for å ta hertugdømmene [[Spoleto]], [[Assisi]] og Sora fra Konrad av Urslingen.

Den fire år gamle [[Fredrik II av det tysk-romerske rike|Fredrik II]] ble konge over tyskerne. Innocens aksepterte Fredriks krav på tronen først etter at han hadde avstått visse privilegier ([[De fire kapitler]]) som [[Vilhelm I av Sicilia]] tidligere hadde presset pave [[Hadrian IV]] til å innvilge. Innocens innsatte deretter Fredrik som konge av [[Sicilia]] i november [[1198]], og arrangerte det slik at den unge kongen giftet seg med enken etter [[Emerik av Ungarn]] i [[1209]]. I [[1199]] approberte han [[Den tyske orden]] som [[ridder]]orden.

Etter Henrik VIs død hadde man valgt to personer til keisere: [[Filip av Swabia]] og [[Otto IV av det tysk-romerske rike|Otto av Wittelsbach]]. Paven støttet Otto IV og truet enhver som ikke anerkjente ham som keiser med [[ekskommunikasjon]]. Pavens aktive inngripen i kongevalgene understrekes ved at han først fikk Otto av Wittelsbach innsatt, og deretter fikk Otto avsatt som tysk konge. I [[1207]] ombestemte Innocens seg, og uttalte seg til fordel for Filip. Han sendte kardinaler til Tyskland for å overtale Otto til å trekke seg. Otto valgte i stedet å få Filip myrdet, noe som skjedde [[21. juni]] [[1208]]. På møtet i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]] [[11. november]] 1208 ble Otto anerkjent som konge, og paven inviterte ham til Roma for å bli kronet som keiser. Kroningen fant sted [[4. oktober]] [[1209]]. Før kroningen måtte Otto love å avgi Spoleto og Ancona til pavestolen og ikke blande seg inn i valg til kirkelige embeter. Dette og andre løfter ble nedfelt i [[stipuleringen fra Neuss]], som ble gjentatt i [[Speyer]] i [[1209]].

Kort tid etter kroningen tok Otto Ancona, Spoleto og andre kirkelige områder og ga dem til sine vasaller. Han invaderte også [[Sicilia]]. Dette førte til at han ble ekskommunisert [[18. november]] [[1210]]. Paven fikk de fleste av de tyske fyrstene til å fordømme den ekskommuniserte keiseren og til å velge Fredrik II i hans sted. Fredrik ga samme løfter som Otto IV og ble kronet i [[Aachen]] [[12. juli]] [[1215]].
[[Fil:Coat_of_arms_of_Innocent_III.png|thumb|Innocens' [[våpenskjold]].]]
Otto, som var nevø av [[Johan av England|Johan uten land av England]], allierte seg med sin onkel for å kjempe mot Filip August av Frankrike. Han led nederlag i [[slaget ved Bouvines]] (i dagens [[Belgia]]) [[27. juli]] [[1214]]. Etter dette mistet han all innflytelse og etter hans død [[19. mai]] [[1218]] var det ikke lenger strid om Fredrik IIs plass på keisertronen.

==Konflikter med kongene i Danmark og Norge==
Konflikten mellom kirke og kongemakt i Europa ble kraftig intensivert under pave Innocens. Han erklærte på ulike tidspunkter både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Bulgaria og Danmark under [[interdikt]].<ref>Norman Davies: ''Europe - A History'', Pimlico, London 1997, side 360.</ref> Ved det tolvte Laterankonsilet i [[1215]], hvor 1.500 kirkelige ledere støttet opp om pavens sterkt gregorianske offensiv.

Kampen var særlig intens i [[Danmark]], hvor Kirken tok aktivt parti i en langvarig arvefølgestrid og borgerkrig. Fra ca. 1050 til 1250 lå kongen i latent strid med den stedlige kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt ([[peterspenger]]) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen: ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 54-76</ref> Kongeættlingen Valdemar var ikke bare prestevigslet og biskop, men regjerte som geistlig hersker over [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] og gjorde i [[1192]] krav på den danske tronen. Etter militært nederlag truet pave Innocens med å sette Danmark under interdikt, dersom ikke biskop Valdemar fikk tilbake sine besittelser i Slesvig. På [[1200-tallet]] ble striden ytterligere tilspisset, da de danske biskopene vedtok den såkalte «Vejle-konstitusjonen» som truet kongen med interdikt, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen: ''Danmarks historie'', 2004, utg. 2005, s. 74-76</ref> Denne Vejle-konstitusjonen fra 1256 viser - ved å true med interdikt i tilfelle en biskop fengsles - en helt unik strenghet fra kirkens side, også om man ser Europa under ett.<ref>[https://tidsskrift.dk/historiejyskesamling/article/view/38482/41596 Niels Skyum-Nielsen: ''Kirkekampen i Danmark 1241-90'' (s. 194)]</ref>

I Norge var pavens ståsted representert gjennom [[baglerne]], et borgerkrigsparti dannet i [[1196]] av [[Nikolas Arnesson|biskop Nikolas]] av Oslo, og biskop [[Eirik Ivarsson|Eirik Ivarson]] i Stavanger, som i [[1188]] ble erkebiskop i Nidaros. Baglerne var nært forbundet med kirken, og deres aktive periode sammenfalt nesten nøyaktig med Innocens III. Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet og i motstanden mot [[kong Sverre]]. Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og  kongens ledelse, mens biskopene forfektet Kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt og myndighet over gårds- og slottskirker. Pave Innocens lyste Sverre i [[Bannlysning|bann]] etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'', Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125</ref> På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen [[Håkon Sverresson]] til å forlike seg med kirken, noe han gjorde. Dermed kunne baglerne akseptere Håkon Sverresson som konge.<ref>[[Jón Viðar Sigurðsson]]: ''Norsk historie 800-1300'', Det norske samlaget, Oslo 1999, s. 124</ref> I et pavebrev fra 1204 bebreidet pave Innocens erkebiskop Eirik for egenmektig å ha løst kong Sverre og andre fra det bann de hadde pådratt seg ved å støtte kongen. Paven uttrykket likevel sin glede over Håkons imøtekommenhet.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 94), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

==Kjetteri og korstog==
Innocens var sterkt opptatt av korstogstanken, men korstogene i hans pavetid var nærmest [[parodi]]ske: «[[Barnekorstoget]]», «[[albigenserkorstoget]]» mot [[katarer|katarene]] som anså ham som [[antikrist]], og «[[fjerde korstog|kremmerkorstoget]]». Hans største triumf var at det siste bidro til opprettelsen av et romersk-katolsk patriarkat i [[Konstantinopel]] i stedet for det gresk-ortodokse. Under ledelse av [[Simon de Montfort]] lyktes albigenserkorstoget i å nedkjempe katarene, også kjent som «de nye [[manikeisme|manikeere]]».<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 185)</ref> 

I [[1198]] oppfordret Innocens til et [[Det fjerde korstog|fjerde korstog]]. Han henvendte seg til riddere og adelsmenn i Europa og ikke til kongene, da han foretrakk at [[Richard Løvehjerte]], [[Filip II av Frankrike]] og hans tyske fiender ikke deltok. Lite skjedde før i [[1200]], da et korstog ble organisert fra [[Champagne (historisk region)|Champagne]]. [[Republikken Venezia]] omdirigerte dette, og sørget for at [[Zara]] ble plyndret i [[1202]] og [[Konstantinopel]] i [[1204]]. Innocens var så misfornøyd at han ekskommuniserte korsfarerne allerede ved utreisen. Som et resultat av korstoget ble det etablert et [[Det latinske riket|latinsk kongedømme]] i [[Konstantinopel]], og det ble en viss kommunikasjon mellom øst- og vestkirken.

I sin korstogs[[bulle]] ''Quia maior'' våren [[1213]] hevdet Innocens at [[dyrets tall]] 666 i [[Johannes' åpenbaring]], også passet til [[Muhammed]], at [[islam]] derfor ville gå under etter 666 år, og at nesten 600 av disse allerede var gått. Han bedyret at deltakelse i korstog ville gi [[avlat]], mens svake og gamle kunne nøye seg med å betale en stedfortredende korsfarer, der både de selv og stedfortrederen ville oppnå avlat. En korsfarer med lån oppnådde at både lån og [[rente]]r ble stilt i bero så lenge han var på korstog, også om han hadde lånt hos [[jøder]]. All [[handel]] med muslimer ble forbudt og strengt straffet, særlig salg av [[jern]], [[tømmer]] og annet krigsmateriell. Han påbød også at menighetene hver søndag før [[nattverd]]en skulle ligge flatt på gulvet mens [[prest]]ene sang utvalgte [[salme]]r (''Reis deg, Herre, og dine fiender skal spres'' og ''[[Gud]], [[hedning]]ene er kommet inn i din arvelodd''). Før nattverd skulle så presten be Gud om å rive sin sønns land ut av hendene på korsets fiender.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 146-47)</ref>

Han innkalte til [[fjerde Laterankonsil]], som i katolsk forstand regnes som det 12. [[økumenisk konsil|økumeniske konsil]]. Innocens presederte ved konsilet i [[1215]], hvor 1.500 kirkelige ledere samlet seg og støttet opp om pavens gregorianske program og konflikter med gjenstridige europeiske konger. Det ble også vedtatt et [[femte korstog]], og utstedt totalt 70 reformdekreter. Biskop Albert av Riga klarte ved dette konsilet også å overbevise paven om at Riga-området var [[jomfru Maria]]s arveland og nesten like viktig som [[det hellige land]], noe som førte til en strøm av [[pilegrim]]er til Rigas Mariakirke og økonomisk oppblomstring for regionen, ikke minst fordi Innocens også ble overtalt til å forby handel i andre av regionens byer.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 111)</ref>
==Episkopalgenealogi==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:
* kardinal [[Ottaviano (kardinal)|Ottaviano]] (? -1206) *
* [[Pave Innocens III]] (1160-1216) *1198<ref>[http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bsegnil.html www.catholic-hierarchy.org segnil.html], lest 5. mai 2023</ref>

==Referanser==
<references />

==Eksterne lenker==
* [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6540&s=2&str= Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI)]{{Død lenke|dato=september 2021 |bot=InternetArchiveBot }} (om pavens brev ang. Orknøyene) ved [http://www.dokpro.uio.no/engelsk/index.html Dokumentprosjektet]
* [https://cardinals.fiu.edu/bios1190.htm#Segni Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church]

{{Pave|forgjenger=[[Celestin III]]|etterfølger=[[Honorius III]]}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Innocens 03}}
[[Kategori:Paver]]
[[Kategori:Personer knyttet til korstogene]]
[[Kategori:Personer fra Storbyområdet Roma]]
[[Kategori:Fødsler på 1100-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 1216]]