Redigerer Ingen vei går utenom

{{DISPLAYTITLE:''Ingen vei går utenom''}}
{{Infoboks bok
| tittel = ''Ingen vei går utenom''
| originaltittel = 
| bilde =  Bjørndalstrilogien.jpg
| bildetekst = ''Ingen vei går utenom'' til høyre. {{byline|Hans Rasmus Glomsrud}}
| forfatter = [[Trygve Gulbranssen]]
| sjanger = [[Historisk roman]]
| originalutgave = 
| norsk utgave = 
| utgitt = 1935
| forlag = [[Aschehoug]]
| illustratør = 
| oversetter = 
| sider = 
| isbn = 9788203191312
| comcat = 
| commons = 
| verdensbiblioteket =
}}
'''''Ingen vei går utenom''''' er den tredje og siste boka i ''[[Bjørndaltrilogien]]'' av [[Trygve Gulbranssen]]. Boka kom ut på [[Aschehoug forlag]] i [[litteraturåret 1935|1935]].

== Handling ==
''Ingen vei går utenom'' følger ''[[Og bakom synger skogene]]'' og ''[[Det blåser fra Dauingfjell]]'' i kronologi.

Boken begynner med en skildring av Mekkal Hogger, en gammel gårdsarbeider som er havnet på [[legd]], som betyr at han er blitt erklært uskikket til arbeid. Han er skamfull over dette og forlater gården han til nå har vært på, i nattens mulm og mørke. Mens han går, finner han ut at han skal gå til Bjørndal hvor han opprinnelig er fra. Mekkal forventer ikke å bli tatt godt i mot, da han øksegikk en mann i vilska, mens han jobbet på Bjørndal. Men Mekkal tar feil og Gammel-Dag tar godt i mot ham, og husker sønnen hans Martin hadde reddet livet til unge Dag fra ferden i Dauingfjell.

Oberst von Gall gir til slutt opp å prøve å få kjøpt Borgland tilbake fra Gammel-Dag, noe som fører til at Elisabeth brenner seg til døde ettersom skammen har blitt for mye å bære. Og da obersten selv dør, flytter Eleonore Ramer inn. Gammel-Dag vil at hun skal passe verdiene og huset til en av hans sønnesønner kan ta over en gang i fremtiden.

Adelheid begynner våren 1817 å ri på veiene mot Borgland etter at Gammel-Dag har gitt henne en hest. Adelheid blir vist stor respekt, men fremstår som følelsesløs og avvisende fordi hun sørger over kløften mellom unge Dag og hun, som ikke nevnes for noen.

Adelheids to sønner blir større og springer fra den triste moren og drar Gammel-Dag ut av sin sørgmodighet. For å få dem til å legge seg, lover han dem en kveld å ta dem med ut i skogen. Han hadde vel håpet de ville glemme dette over natten, men de holder ham til sitt løfte morgenen etter. For dem er skogen et eventyr, hvor faren oppholder seg for det meste av tiden. Gammel-Dag våkner også til i selskap med de nysgjerrige små med stor utforskertrang.

Da Adelheid finner ut at jomfru Kruse skal føde, blir det nok en sorg for henne. Majoren Barre har etter hvert blitt for glad i det sterke og da Gammel-Dag tar ham med på en skogstur og forteller hva som har hendt med jomfru Kruse for å riste ham opp av likegyldigheten, skyter han seg, for det er han som er faren. Majoren dør ikke, men blir hardt skadet og sengeliggende. Adelheid strever med forakten hun har for faren som hadde skilt seg fra moren hennes. Mot slutten får Barre noe av sin manndoms styrke tilbake, og han Adelheid forsoner seg med ham. Gammel-Dag hadde i starten ikke kunnet legge fra seg tanken om at det beste ville være hvis majoren fikk dø, begynner å snakke om at Barre snart må komme seg på beina igjen, etter å ha tenkt over alle de hyggelige stundene med ham.

Før majoren går bort kommer prest Ramer, som er kjent for å være en streng mann. Han nevner noe om at Barre kunne hatt mer støtte i livet, og Gammel-Dag blir enda mildere i sin vurdering av majorens liv.

Unge Dag tilbringer tiden sin i skogene. Gammel-Dag følger etter ham i skogen en dag, etter at han er blitt var det dårlige forholdet mellom unge Dag og Adelheid. Han oppsøker sønnen ved et nattelæger og prøver å lette hjertet for noen ord. Han har mye han vil ha sagt og forteller om egne livserfaringer og om at man må vise hjertelag og ta vare på de rundt ham. Han nevner også til slutt sakene med Adelheid og sønnen ser langt etter Gammel-Dag.

Gammel-Dag blir syk etter turen og får kraftige hostekuler og feber. Etter et kort sykeleie dør Gammel-Dag, men får sagt sin livsmening til Adelheid før han dør; ''Ingen vei går utenom – Krist-''.

Unge Dag går rundt uten mål og mening etter at faren dør, og en redsel sprer seg over Bjørndals grend. Han tar seg ikke til noe og flytter inn på farens sengekammer, uten Adelheid, til hennes forsmedelse. Adelheid blir ytterligere foruroliget da gamle kjøpmann Holder kommer til Bjørndal i sprengkulda for å låne penger. Unge Dag låner gjerne bort, til tross for at det visstnok skulle stå dårlig til med Holders forretninger.

Adelheid, nå tynget med sine engstelser, reiser til sin moster Eleonore på Borgland. Hun forteller henne at Adelheid aldri har vært hel i kjærligheten til unge Dag, og at hun ikke har tatt ham på alvor og regnet ham for å være gutteaktig. Eleonore forteller videre at det var Gammel-Dag som fikk Adelheid sin omsorg og som hun gikk til om hun var ustø, noe unge Dag må ha lagt merke til. Adelheid blir overrasket over sin mosters klare ord, men hun legger skammen til side og velger å snakke ut med unge Dag, som hun forsones med.

I Dags ustøhet etter farens død har enkelte begynt å sluntre unna, men Dag tar nå tak i dette, og ting kommer i gammelt gjenge igjen. Noen blir rent skremt så lik Dag er faren i alt han gjør. Han slutter å våge penger hos Holderfamilien og driften er god ettersom årene går.

Så kommer det en dag beskjed om at en bro har blitt tatt av vårisen. Da broen ga etter, var det noen gutter som lekte på dem, og én av dem har klatret opp på en stokk. De andre har kommet seg i land for lengst. Dag har vært hos prokuratoren i byen og er på vei hjem. Han får se gutten som skriker og klamrer seg til det som er igjen av broen.

Restene av broen er på randen av sammenbrudd og vil snart bli dratt med av elva. Så ser Dag at noen isflak samler seg og Dag jager hesten ut på elva for å redde gutten. Akkurat i det han fanger gutten, ryker brostumpene og tar med seg sleden og alt.

En stund etter at Dag er blitt stedt til hvile, kommer prokuratoren på besøk til Adelheid. Med seg har han alle gjeldsbrevene som Dag hadde hatt med til byen sist. Han hadde villet at de skulle skrives på og at det skulle kvitteres for at alle leilendingene under Bjørndal skulle løses fra gjelda og bli frie bønder. Dette var ifølge prokuratoren galskap og viste til at Dag jo ikke hadde vært helt godt etter turen til Dauingfjell.

I starten er Adelheid, som i mange år levde i fattigdom, enig med ham, men er likevel usikker og sender bud på sin moster Eleonore. Eleonore forteller at Dag ville gjøre dette for å fri seg fra pengebesettelsen, som hadde plaget faren hans så veldig. «Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld.»<ref name=Hoel /> Adelheid gjør som moster råder henne til, skriver under papirene og frigir dermed alle gårdene og plassene under Bjørndal.

== Referanser ==
<references>
<ref name=Hoel>[http://www.trygvegulbranssen.no/2013/03/tore-hoels-sammendrag-av-ingen-vei-gar.html Handlingsreferat av Tore Hoel]
</ref>
</references>

== Kilder ==
*Gulbranssen, Trygve ''Ingen vei går utenom''.
*[[Tore Hoel]], Ragna Gulbranssen ''Manns Plikt/Veslas egen beretning''.
*[http://www.trygvegulbranssen.no/p/tore-hoels.html Trygve Gulbranssens offisielle hjemmeside].

{{Trygve Gulbranssen}} 

[[Kategori:Trygve Gulbranssen]]
[[Kategori:Eidsberg]]
[[Kategori:Norske romaner]]
[[Kategori:Historiske romaner]]
[[Kategori:Bøker fra 1935]]