Redigerer Inga fra Varteig

{{Infoboks biografi}}
[[Fil:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb|[[Birkebeinerne]] flykter med Ingas sønn, kongsemnet Håkon, til [[Nidaros]] i [[1206]]. Maleri av [[Knud Bergslien]] fra 1869.]]
'''Inga fra Varteig''' (født omkring 1185, død [[1234]]) var kong [[Håkon Sverresson]]s [[frille]] da hun fødte sønnen [[Håkon Håkonsson]], og bar senere [[jernbyrd]] for å bevise sønnens kongsætt. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i [[Henrik Ibsen]]s [[skuespill]] ''[[Kongs-Emnerne]]'', som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.

== Bakgrunn ==
Hun omtales i historisk litteratur som «Inga fra Varteig» uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverresson kom i kontakt med henne i Borg (dagens [[Sarpsborg]]). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra [[Varteig]] nord for Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga, er fra ''[[Håkon Håkonssons saga]]'', en kongesaga skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn [[Magnus Lagabøte]]. Det er påfallende at sagaen forteller svært lite om Ingas familie, altså kongens familie på morssiden. En hypotese går ut på at hun var av [[bagler]]slekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.

Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson som gjorde henne gravid. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; [[Håkon Galen]] og flere av kongens betrodde menn visste om det». Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på [[Borgartinget]] i [[1202]].

== Arvestriden etter kong Håkon Sverresson ==
Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i [[1204]], bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet av sin stemor, enkedronning [[Margareta Eriksdatter (Eriksætten)|Margrete]].
Med kongens død brøt det ut [[borgerkrig]] igjen, mellom [[baglere]] på den ene siden og [[birkebeinere]] på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.

Birkebeinerne hyllet barnekongen [[Guttorm Sigurdsson]], [[Håkon Sverresson|kong Sverres]] sønnesønn, men han døde samme år. Baglerne fremmet [[Filippus Simonsson]], dattersønn av [[Harald Gille]]s dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen [[Nikolas Arneson]]. Det var derfor ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i baglerrikets sentrum. Inga var i en særdeles vanskelig situasjon. Mens hun var gravid, ble hun sveket av sine frender og dro i stedet til Erland på Huseby i [[Eidsberg]]. Hun ble deretter innkvartert hos en Trond prest på [[Folkenborg]] i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, der hun i 1204 fødte Håkon som, spesielt for baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte elimineres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid. Han var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

== På flukt vinterstid ==
[[Julaften]] i [[1205]] dro Inga med lille Håkon til [[Hamar]], men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til [[Lillehammer]] og gjemte seg der i julen. I januar [[1206]] dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til [[Østerdalen]], forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gamle Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover [[Opplandene]] for å bringe sønnen til [[kongsgård]]en i [[Nidaros]], hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.

Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover [[Gudbrandsdalen]]. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.<ref>[https://www.norgeshistorie.no/studere-fortid/historie-i-bruk/2005-birkebeinerne.html Per G. Norseng: Birkebeinerne]</ref>
 
De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»

Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige [[Birkebeinerrennet|ski]]- og [[Birkebeinerrittet|sykkelløp]].
[[Fil:Haakon-hos-Helge-Vasse.jpg|thumb|250 px|Håkon som liten hos Helge Vasse, fra gammelt stikk.]]
== Ingas sønn blir Norges konge ==
Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med ham som sitt kongsemne. Dette overrumplet [[jarl]]en [[Skule Bårdsson]] som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong [[Inge Bårdsson]].

Inge Bårdssons død våren 1217 satt tronfølgerretten på prøve. Unge Håkon ble støttet av birkebeiner[[hird]]en som fikk ham utpekt til konge på hirdstevnet i Nidaros og etter gammel skikk hyllet på [[Øretinget|Øyrating]],<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 207), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref> 
der veteranen fra kong Sverres dager, [[Dagfinn Bonde]] fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på [[Gulating]] som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Men Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.

I juli 1217 ble Håkon hyllet i [[Bergen]] på et ting for Gulatingslag, og senere på året da Filippus Simonsson var død, ble han hyllet på [[Haugating]], [[Borgarting]] og lokale ting sør for [[Svinesund]]. Disse tinghyllingene av den uektefødte Håkon var en torn i øyet på erkebiskop Guttorm og domkapitlet i Nidaros, som støttet den ektefødte Skule jarl. Men erkebiskopen var på visitas til [[Hålogaland]] da Inge døde, og Skule jarl satte saken på vent til Guttorm var tilbake. [[Korbror|Korbrødrene]] fikk forpurret den jernbyrd Inga skulle bære for å bevise hans byrd, og da valget av Håkon likevel gikk igjennom, nektet de å la [[Olavsskrinet]] bære ut på tinget under hyllingen. Skule jarl avfant seg da med stillingen som regent og et jarledømme på en tredjedel av riket. Kirken fremholdt at dens godkjenning for forutsetningen for lovlig kongevalg. [[Påske]]n 1218 ble det avtalt et kongevalgmøte i Bergen om sommeren.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 207)</ref> Da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på [[St. Sunniva]]s skrin.

Erkebiskopen fremla krav om at det skulle bæres jernbyrd for Håkons kongsætt. Håkon gikk med på dette, og lot sin mor bære jern i nærvær av rikets ledere. Erkebiskopen kunngjorde gudsdommen på tinget som avsluttet riksmøtet, og godtok dermed Håkons kongelige byrd. Samtidig lyste han riksdelingsavtalen mellom Håkon og jarlen. Når kirkens menn kunne godta jernbyrd, som var i strid med [[romerkirken]]]s lære, må det ha vært for å gjøre Håkons styre avhengig av ryggdekning fra kirken. Dette understreket også riksmøtets forrang fremfor de lokale hyllingstingene som tok Håkon til konge i 1217, og bedret hans forhold til kirken.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 207)</ref>

== Inga kongsmor==
Kort etter Håkons fødsel i 1204 giftet Inga kongsmor seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra [[Verdal]]. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.<ref>[http://www.varteig-historielag.no/inga.html Ingas ekteskap]</ref>

Dette var ikke noe hinder for at hun i [[1218]], etter en del vanskeligheter, «bar jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon var Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra [[norrønt]] ''járnburdr'' og betyr å bære glødende jern. [[Domstol]]er i [[Roma]] tok aldri i bruk jernbyrd. [[Pave]]ne var alltid imot dem og forsøkte tidlig å få dem avskaffet, og ved det [[fjerde Laterankonsil]] i [[1215]] nektet [[Innocens III]] noen å få kirkens velsignelse hvis de underkastet seg vannprøve («heksebad»)<ref>[https://ordnet.dk/ods/ordbog?entry_id=60138141&query=heksepr%C3%B8ve «heksebad», ''Danske ordbog]</ref> eller jernbyrd.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Ordeals «prøver», ''Catholic encyclopedia'' (1913)]</ref> Kirken i Norge forbød tradisjonen i [[1247]]. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen, vet vi ikke i dag.

Under testen var hertug Skules livlege, mester Sigar fra [[Brabant]], til stede.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 178), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref> I ''Håkon Håkonssons saga'' fortelles at tidlig onsdag morgen, «før jernet skulle bæres», gikk mester Sigar til Dagfinn bonde, snakket med ham på tomannshånd og sa at han visste at de fryktet for testens utfall. «Men jeg vil kongen vel, derfor skal jeg lære dere en list...Jeg har et [[gress]], og hvis jeg gnir det på hånden til kongens mor, da kommer hun ikke til skade, men kan trygt bære dette jern og bestå prøven.» Dagfinn svarte  at de ikke ønsket andre legemidler i saken enn de [[Kristus]] ville gi dem, og alle [[helgen]]ers forbønner. Han advarte også mester Sigar mot å fremføre sitt tilbud til flere. Siden gikk Dagfinn til kongens mor og hennes følge, og advarte dem mot Sigar.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Haakon_Haakonss%C3%B8ns_saga ''Håkon Håkonssons saga'', kap. 44]</ref>

Inga ble aldri [[dronning]], men hun er en av norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Etter Vegards død i [[1221]] nevnes hun en og annen gang i ''Håkon Håkonssons saga'' sammen med andre av [[hoff]]ets damer. Inga døde i Bergen i [[1234]].

== Ettermæle==
[[Gunnar Reiss-Andersen]] skrev i [[1940]] diktet «Jernbyrd» hvor siste vers knytter jernbyrd med nasjonens tunge tak:
:''Bærer du jernbyrd mitt land?''
:''- Som en kongsmor, din like,''
:''bar dette brennende [[purpur]]''
:''for retten til riket.''

Utenfor det tidligere kommunehuset i [[Varteig]] står en [[bauta]] til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at [[Henrik Ibsen]] skrev ''[[Kongs-Emnerne]]''.

[[Inga-låmi|''Ingalåmi'']], Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig.<ref>[https://www.lillehammer.com/hva-skjer/ingalami-5-15-30-km-p635613 ''Ingalåmi]{{Død lenke}}</ref> Arrangementet starter fra [[Birkebeineren Skistadion]] i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i [[1993]] hadde 1&nbsp;638 påmeldte. Til ''Ingalåmi'' i [[2002]] meldte det seg over 5&nbsp;000 jenter i alle aldre.

''Ingaleden'' er en turmarsj til minne om Ingas flukt til [[Indre Østfold]]. Det arrangeres en gang årlig, og går fra [[Varteig kirke]] til [[Folkenborg museum]], i alt 33&nbsp;km.<ref>[https://www.visitnorway.no/listings/vandretur%3A-ingaleden-folkenborg/212335/ ''Ingaleden]</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html Inga fra Varteig og hendes ættlegg] fra Varteig historielag
* [https://web.archive.org/web/20070928055253/http://www.godoy.no/weber/2verdskrigweb/karolinev/dikt.html Jernbyrd] (dikt)
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nordmenn fra norrøn tid]]
[[Kategori:Personer fra middelalderen]]
[[Kategori:Fødsler i 1180-årene]]
[[Kategori:Dødsfall i 1234]]
[[Kategori:Nordmenn på 1100-tallet]]
[[Kategori:Nordmenn på 1200-tallet]]
[[Kategori:Fødselsår usikkert]]