Redigerer Hjalmar Christensen

{{infoboks forfatter}}
'''Hjalmar Christensen''' (født [[5. mai]] [[1869]] i [[Førde]] i [[Sunnfjord]], død [[29. desember]] [[1925]] på [[Haukeland sykehus]] i [[Bergen]]) var en norsk [[forfatter]] og [[kritiker]]. Som ung tilhørte han den unge forfattergenerasjonen som trådte frem på [[1890-tallet]] da han skrev en rekke viktige litteraturhistoriske arbeider som fortsatt har interesse. Senere i livet skrev han en rekke [[kulturhistorie|kulturhistoriske]] arbeider, både i fag- og skjønnlitterær form. Han skrev sammen med sin bror, Ingolf Elster Christensen boken "Fedrelandet i Verdenskrigens lys" i 1916, der de advarte mot mangelen på opprustning i Norge sett i lys av de verdenspolitiske hendelsene og spenningene på kontinentet. Etter [[1. verdenskrig]] satt han i en kommisjon som skulle undersøke følgene til krigen men trakk seg pga. uenighet bl.a. med det hårde oppgjøret for [[Tyskland]] og de følgene det skulle kunne få i fremtiden. 

== Slekt ==
[[Fil:Michael Sundt Tuchsen Christensen.jpg|thumb|Faren, amtsingeniør Michael Sundt Tuchsen Christensen.]]
[[Fil:Sophie Christensen.jpg|thumb|left|Moren, Sophie Christensen, født Elster.]]
Christensen stammet fra en gammel [[embetsmann]]sfamilie med særlige røtter i Bergenshus amt. Farfaren, [[kaptein (grad)|kaptein]] Mads Christensen hadde overtatt gården Skei (Skeid) ovenfor [[Førde kirke (Førde)|Førde kirke]] i Sunnfjord etter svigerfaren, [[oberstløytnant]] [[Thomas Fasting]] (død [[1821]]), og overlot den i sin tur til Hjalmar Christensens far, kaptein og amtsingeniør Michael Christensen (død [[1895]]). Moren, Fredrikke Sophie Elster, hadde også røtter i Sunnfjord, idet hun var datter av sorenskriveren i Sunnfjord. Hun var dessuten søster av [[Kristian Elster d.e.]] Hjalmar Christensens bror [[Ingolf Christensen|Ingolf]] (1872&ndash;1943) ble statsråd i [[Ivar Lykkes regjering]].

== Studier, tidlig forfatterskap ==
{{Sitat|Eg hugsar det første brevet som kom ifrå Bergen; det fortalde om at det året hadde det gått ut ifrå Katedralskolen der ein student som ein kunne vente seg reint uvanleg mykje av, &mdash; han heitte Hjalmar Christensen. Han kom da òg til å skrive somt som fekk varig verd; men dei store vonene kameratane hadde sett til han, vart ikkje oppfylt.|[[Halvdan Koht]]<ref>[[Halvdan Koht|Koht, Halvdan]]: ''Minne frå unge år'', s. 124. Oslo: Aschehoug, 1968.</ref>}}
Etter å ha gått på skole i Bergen, hvor den senere litteraturprofessoren [[Gerhard Gran]] var blant lærerne, ble Hjalmar Christensen  student i [[1887]]. Først studerte han [[klassisk filologi]] og [[historie]], siden [[jus]], og ble ''[[cand. jur.]]'' i [[1892]]. Han kom imidlertid aldri til å ha noe embete, for han var alt slått inn på veien som forfatter. Han virket i flere år som sceneinstruktør på Christiania teater men avbrøt for å gå inn i konkurransen om professoratet i Nordisk Litteratur mot sin venn og gamle lærer Gerhard Gran. Dette professoratet fikk han ikke, men han foreleste i flere år ved Bergen Museum i europeisk litteratur og tok doktorgraden på en avhandling om Flaubert 1902. Christensens studenttid falt sammen med at en ny tid brøt inn i kulturlivet; i [[1890]] vant [[nyromantikken]] frem i lyrikken. A. H. Winsnes har hevdet Christensen mente man "skulle være dekadent". Dette er det imidlertid ikke belegg for. Christensen egen tolkning er at det er en inderliggjort naturalisme det dreier seg om, og senere litteraturforskere, bl.a. Willy Dahl (1965, 1983), (Eide 1981), har gitt ham rett. En "aktivt virkende humanitet" var hans ideal. (Francis Bull 1921)


[[Fil:Gunnar Heiberg von Ithacia som Juppiter.png|thumb|Hjalmar Christensen (til høyre) og [[Gunnar Heiberg]]. Karikatur av [[Andreas Bloch]] fra 1897.]]
Christensen selv hadde alt i [[1889]] utgitt sin første fortelling, ''En frisindet. Et nutidsbillede''. I [[1891]] kom novellesamlingen ''Mat blod'' («Matt blod»), hvor han skildrer tidens [[dekadanse]]. Som tittelen antyder er han mildt kritisk til fenomenet. Dekadense i norsk sammenheng er "utenpåklistret" hevdet han. Garborg støtter ham i dette. Året etter forsøkte han seg med et skuespill, ''Loths hustru''. I [[1893]] kom skuespillet ''En seirherre'', som skildrer brytningene mellom det nye borgerskapet og den gamle embetsmannskonservatismen. Romanen ''Bastarder'' ([[1894]]) var et oppgjør med [[bohem]]ene, mens skuespillet ''Folkets tjener'' var en satire over [[demokrati]]et. I [[1895]] utga han sammen med [[Vilhelm Dons]], og Hugo Mowinckel under [[pseudonym]]et «[[Adolescentulus Olsen]]», den parodiske diktsamlingen ''Rythmeskvulp'', hvor "nyromantikerne", særlig [[Vilhelm Krag]] men også Halvdan Christensen og Obstfelder får passet påskrevet. Christian Sinding satte musikk til tre av diktene samme år (Opus 29) og de ble fremført ved flere anledninger i Kristiania av skuespillerinnen Ragna Wettergren til stor jubel. 

Christensen var også en meget habil litteraturkritiker. I [[1894]] utga han ''Unge nordmænd'', hvor han skrev om en rekke unge norske forfattere: [[Vilhelm Krag]], [[Knut Hamsun]], [[Gabriel Finne]], [[Thomas Krag]], [[Hans E. Kinck]], [[Jacob Hilditch]] og [[Hans Aanrud]]. Året etter, i ''Nordiske kunstnere'', stilte han seg positiv til [[hjemstavnsdiktning]]en ut ifra et kunstsyn som hevdet at man måtte ha dyp kjennskap til det tema man skrev om dersom det skulle bli god kunst. Det gjaldt både de førende internasjonale retninger og tanker i tiden, og den miljø man skulle skildre. Alt i 1894 skriver Christensen en prisbelønnet avhandling i magasinet "Samtiden" om Arne Garborg som "Jærbu og Europear" - 20 år før Thesens bok om det samme. Ingen hadde som ham maktet å føre de to momenter sammen i sin diktning som Garborg, mente Christensen. Garborg var også den eneste som hadde maktet å skrive den eneste virkelige dekadenseroman i Norsk litteratur: "Trætte Mænd".

Fra 1893 til [[1898]] var Christensen instruktør ved [[Christiania Theater]], og i 1898 søkte han stillingen som professor i nordisk litteratur ved universitetet i Kristiania. Stillingen gikk imidlertid til hans gamle lærer Gerhard Gran. Christensen ble tilbudt å forelese i Bergen og gjorde det i flere år samtidig med at han arbeidet på sin doktorgradsavhandling om Gustave Flaubert. han livnærte seg ved siden av som litteratur - og teaterkritiker, journalist og forfatter. Han levde et "bohemliv" i Kristiania sammen med venner som [[Carl Nærup]], [[Nils Kjær]] og [[Sigurd Bødtker]], men kunne ofte trekke seg tilbake til gården i Sunnfjord, hvor han hadde en dikterstue.<ref>«Prestegarden på Skei». [http://www.nrk.no/distrikt/sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1283855.html NRK Sogn og Fjordanes fylkesleksikon]</ref>

== Kulturhistoriske arbeider ==
[[Fil:Yttre Skeid 1920.jpg|thumb|Tunet på slektsgården Ytre Skei (Skeid) i Førde, 1920. Gården var eid av broren Ingolf Christensen fra 1900.]]
I årene omkring århundreskiftet arbeidet Christensen mye med nyere norsk historie. Hans forskningssperiode var tiden mellom [[1840]] og [[1870]]. I [[1899]], i anledning av professoratet, utga han ''Streiftog i Oplysningstiden'' og ''Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede'' som er interessant lesning enn i dag. Hovedverket er imidlertid ''Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge'' ([[1905]]). Som motto for boken valgte han et [[A. M. Schweigaard|Schweigaard]]-sitat: «Ikke over, hvad vi ere, men over, hvad vi kunne vorde, skulle vi være stolte.» Den kritiske og aktivt virkende Schweigaard er da også Christensens ideal for nordmennene, mens han advarer mot fanatismen i legmannskristendommen og avholdssaken. I [[1902]] tok Christensen [[doktorgrad]]en med avhandlingen «Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme». Litteraturkritikken ble fortsatt med ''Vort litterære liv'' ([[1902]]) og ''Danske digtere i nutiden'' ([[1904]]).

Utover 1900-tallet utga Christensen en rekke romaner med kulturhistorisk innhold. De innledes av novellesamlingen ''Unge aar'' ([[1905]]) og den selvbiografiske ''Et liv'' ([[1909]]), før hans kanskje mest kjente verk, ''[[Fogedgaarden]]'', kom i [[1911]]. ''Fogedgaarden'' skildrer livet på en embetsmannsgård på Vestlandet gjennom perioden fra [[1839]] til [[1890]], altså omtrent den samme perioden som han før hadde skildret i sine kulturhistoriske arbeider. ''Brødrene'' ([[1911]] skildrer 1870-årene, og ''Den gamle bygd'' ([[1913]]) og ''Den nye bygd'' ([[1914]]) skildrer industrialiseringen i tiden etter [[1905]]. I ''Tuntræet'' ([[1917]]) og ''Dæmring'' ([[1918]]) gikk Christensen tilbake til [[opplysningstiden]] og foreningen med [[Danmark]].

== 1. verdenskrig ==
Politisk var Christensen [[konservativ]]. Han var knyttet til embetsstandens tradisjoner, og han var bekymret for den personlige frihet i en tid som ble mer og mer preget av massedemokrati. Alt i skuespillet ''Folkets tjener'' (1895) hadde han påpekt faren flertallsstyret innebar for den personlige frihet, og i [[1902]] skrev han en satire over norsk partipolitikk.

Christensen var, som mange andre norske intellektuelle av sin generasjon, sterkt knyttet til [[Tyskland]]. Men også Frankrike sto ham nær. England hadde han som så mange i sin generasjon ikke noe særlig nært forhold til (Dale 1974). Den første krigshøsten rettet han skarpe angrep mot [[Gunnar Knudsen]]s [[Venstre]]-regjering i et foredrag i [[Det Norske Studentersamfund]], «Aarets politiske lærdomme for os».<ref>''Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år'', s. 150. Oslo: Aschehoug, 1963</ref><ref>[[Per Vogt|Vogt, Per]]: ''Jerntid og jobbetid''. En skildring av Norge under verdenskrigen, s. 31&ndash;32. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1938.</ref>
Sammen med broren, amtmann [[Ingolf Christensen]], skrev han ''Fædrelandet i verdenskrigens lys'' ([[1916]]) som i detalj viser på hvilken måte man burde bygge opp Norges forsvar. Dette ble ikke tatt til følge i denne "pasifismens" tid. I bøkene ''Før og nu'' ([[1915]]) og ''Den hvide races selvmord'' ([[1916]]) uttrykte han sin bekymring for Europas fremtid. Etter Tysklands nederlag skrev han skuespillet ''Professor Marga'' ([[1920]]).

I de siste årene før sin død skrev Christensen ''Byzanz-Balkan'' ([[1923]]), en skildring fra [[Balkan]], og satiren ''Klostret paa Undrum'' ([[1924]]).

== Utmerkelser ==
Hjalmar Christensen har fått Hjalmar Christensenvegen i Førde oppkalt etter seg.

== Verker ==
[[Fil:Fogedgaarden by Hjalmar Christensen.png|thumb|En utgave av ''Fogedgaarden'' fra 1933.]]
* ''En frisindet. Et nutidsbillede'' ([[1889]])
* ''Mat blod'' ([[1891]])
* ''Loths hustru'' ([[1892]])
* ''En seirherre'' ([[1893]]) 
* ''Unge nordmænd. Et kritisk grundris'' ([[1893]]) 
* ''Bastarder. Roman fra det nye Kristiania'' ([[1894]])
* ''Folkets tjener'' ([[1895]])
* ''Nordiske kunstnere'' ([[1895]]) 
* ''Streiftog i Oplysningstiden'' ([[1899]])
* ''Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede'' ([[1899]])
* ''Det retfærdige spil'' ([[1900]])
* ''Vort litterære liv'' ([[1902]])
* ''Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme'' ([[1902]])
* ''Danske digtere i nutiden'' ([[1904]])
* ''Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge'' ([[1905]])
* ''Unge aar'' ([[1905]])
* ''Bergen og dens mænd. Et bidrag til Bergens indsats i norsk kulturhistorie gjennem halvandethundrede aar'' ([[1907]])
* ''Et liv'' ([[1909]]) 
* ''[[Fogedgaarden]]'' ([[1911]])
* ''Brødrene'' ([[1911]])
* ''Den gamle bygd'' ([[1913]])
* ''Din egen herre'' ([[1913]])
* ''Den nye bygd'' ([[1914]])
* ''Før og nu. Studier og stemninger'' ([[1915]])
* ''Far og søn'' ([[1915]])
* ''Den hvide races selvmord'' ([[1916]])
* ''Fædrelandet i verdenskrigens lys'' (sammen med I. E. Christensen, [[1916]]) 
* ''Tuntræet'' ([[1917]]) 
* ''Dæmring'' ([[1918]])
* ''Professor Marga'' ([[1920]])
* ''Bergen og Norge. Billeder fra det 19. aarhundrede'' ([[1921]])
* ''Byzanz-Balkan. Folkekarneval og folketragedie før og nu'' ([[1923]])
* ''Klostret paa Undrum'' ([[1924]])

== Noter ==
<references />

== Referanser ==
* {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1922 | tittel = Skeid (yttre) 1821-1921 | utgivelsessted = Bergen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110248189 | side = }}
* [[A. H. Winsnes|Winsnes, A. H.]]: ''Norsk litteraturhistorie'', bd. 5. Oslo: Aschehoug, 1961. nb., dette er et feilsitat fra Winsnes side 
* ''[[Salmonsens konversationsleksikon]]'', bd. 4. København: J. H. Schulz, 1916. «Christensen, Hjalmar» [https://runeberg.org/salmonsen/2/4/0930.html]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20150622205245/http://www.northseatrail.org/show_single_article.php?article_id=219&lang=be Hjalmar Christensen &ndash; culture critic and author from Førde]
* {{Språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20150622205335/http://www.sffarkiv.no/sffbasar/style_sognogfjordanekulturnett.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=106801&spraak_id=1&ptype=single Ei grav &ndash; Sophie Elster Christensen]
* {{Språkikon|no}} [http://www.nb.no/nbsok/search?action=search&mediatype=bøker&format=Digitalt%20tilgjengelig&searchString=creator:%22Christensen,Hjalmar%22 Digitaliserte bøker av Christensen] hos [[Nasjonalbiblioteket]].
{{Wikikilden forfatter}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Christensen, Hjalmar}}
[[Kategori:Norske forfattere]]
[[Kategori:Norske litteraturkritikere]]
[[Kategori:Personer fra Førde kommune]]