Redigerer Historia regum Britanniae

[[Fil:Vortigern-Dragons.jpg|thumb|300px|Illustrasjon i et manuskript fra 1400-tallet av ''Historia regum Britanniae'' hvor britenes konge Vortigern og Ambros ser på en kamp mellom to [[drage]]r.]]
'''''Historia regum Britanniae''''' (''Historien om kongene av Britannia'') er en [[latin]]sk [[krønike]] og [[pseudohistorie|pseudohistorisk]] verk skrevet av [[Geoffrey av Monmouth]] ca. [[1136]]. Verket består av påståtte biografier over kongene på [[De britiske øyer]] over en periode på to årtusener. Det begynner i [[Myte|mytisk tid]] med [[troja]]nerne grunnlegger den britiske nasjon og fortsetter fram til de [[angelsakserne]] tar kontroll over det meste av Britannia på [[600-tallet]]. Verket er et av de sentrale innenfor [[middelalderen]]s litterære sjanger [[britiske emner]]. Hvor mye som Geoffrey bygde på eldre skrifter og tradisjoner er omdiskutert, men ikke at en meget stor del var hans egne fantasier.<ref name="epoker">Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-11663-6, s. 122</ref>

Selv om verket ukritisk ble akseptert til godt inn på [[1500-tallet]],<ref>[[Polydore Vergil]]s skeptiske lesning av Geoffrey av Monmouth førte først til en reaksjon av benektelse i England, ''«yet the seeds of doubt once sown»'' («dog ble tvilens frø med ett sådd») og til sist ble Geoffreys romanser erstattet med en ny historisk tilnærming i [[renessansen]], i henhold til Baron, Hans (1957): «Fifteenth-century civilization and the Renaissance» i: ''The New Cambridge Modern history'', bind 1, s. 56.</ref> er det i dag betraktet som ren litteratur uten historisk verdi. Hvor historiske hendelser er beskrevet, som [[Julius Cæsar]]s invasjoner av Britannia, og som kan ble bekreftet med samtidige beskrivelser, er Geoffreys redegjørelse særdeles unøyaktig. Den forble imidlertid et verdifullt verk innenfor [[middelalderens litteratur]] ved at det inneholder den eldste kjente versjonen av kong [[Leir]] og hans tre døtre, grunnlaget for [[William Shakespeare]]s drama ''[[Kong Lear]]''<ref name="epoker"/> og bidro i stor grad til å popularisere legenden om [[kong Arthur]].<ref name="epoker"/>

== Innhold ==
=== Dedikasjon ===
Geoffrey begynner verket med et utsagn om hans hensikt å skrive historie: «Jeg har ikke vært istand til oppdage noe i det hele tatt om kongene som levde her før Kristi inkarnasjon, eller faktisk om Arthur og alle andre som fulgte etter inkarnasjonen. Dog var dådene til disse menn slik at de fortjener å bli hyllet for all tid.» Han hevder at han ble gitt en kilde for denne perioden av erkediakon [[Walter av Oxford]] som skaffet ham en «bestemt meget gammel bok skrevet på det britiske språk», og fra denne har Geoffrey oversatt sin historie. Han siterer også [[Gildas]] og [[Beda den ærverdige|Beda]] som sine kilder. Deretter følger en dedikasjon til [[Robert, 1. jarl av Gloucester]], og [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester]], som han hevder at han benyttet deres kunnskap og visdom for å forbedre sin fortelling.<ref>Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Dedication» i: ''The history of the Kings of Britain''. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 51–52</ref>

=== Del en: Brutus okkuperer øya Albion ===
''Historia'' begynner med [[troja]]nske [[Aineias]], som i henhold til romerske [[legende]]r bosatte seg i [[Italia]] etter [[Trojakrigen]]. Hans barnebarns sønn [[Brutus trojaneren|Brutus]] blir forvist og etter vandringsperiode ble han henvist av gudinnen [[Diana (gudinne)|Diana]] til å bosette seg på en øy i det vestlige hav. Brutus går i land ved [[Totnes]] (i [[Devon]]) og kaller øya, som til da het [[Albion]], for [[Britannia (navn)|Britannia]] etter seg selv. Brutus beseiret store kjemper som er de eneste som bor på øya, og han etablerte sin hovedstad Troia Nova («Nye Troja») ved bredden av [[Themsen]]. Etter hans tid blir byen kalt for [[London]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 53-74</ref>

=== Bok to: Før romerne kommer ===
Da Brutus døde delte hans tre sønner, [[Locrinus av britene|Locrinus]], [[Kamber]] og [[Albanactus]], landet mellom seg. De tre kongerikene blir da hetende Loegria ([[England]])<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/Loegria «Loegria»], ''Wiktionary''</ref> [[Cambria|Kambria]] ([[Wales]]) og [[Alba]]ny ([[Skottland]]). Fortellinger går deretter kortfattet gjennom rikene til etterkommerne av Locrinus, inkludert [[Bladud]] som kan bruke [[magi]] og som forsøker å fly, men ble drept da han traff en vegg.<ref>Fear, A. T. (1992): [http://www.jstor.org/stable/1260892?seq=1#page_scan_tab_contents «Bladud: The Flying King of Bath»] i: ''Folklore'' '''103''' (2), s. 222-224, via JStor</ref>

Bladuds sønn [[Leir]] styrte i seksti år. Han hadde ingen sønner og da han ble gammel bestemte han seg for å dele sitt kongerike mellom sine tre døtre, Goneril, Regan og [[Cordelia]]. For å finne ut hvem av dem som skulle ha den største delen spurte han hver av dem om hvor mye de elsket ham. Goneril og Regan ga overdrevne svar, men Cordelia svarte enkelt og ærlig; rasende ga han ikke noe land til Cordelia mens Goneril og Regan fikk dele halve øya med sine ektemenn, hertugene av Albany og Cornwall. Cordelia giftet seg med Aganippus, [[Frankere|frankernes]] konge, og flyttet til Gallia. Snart gjorde Goneril og Regan og deres ektemenn opprør og tok hele kongeriket. Etter at Leir hadde mistet alle sine tjenere, angret han sin handlinger for Cordelia og reiste til Gallia. Datteren tok varmt imot ham og ga ham den kongelige kappe og hans følge. Aganippus samlet en gallisk hær for Leir som deretter vender tilbake til Britannia, beseiret sine svigersønn og var igjen konge av sitt tidligere rike. Leir styrte i tre år og deretter dør; Cordelia arvet riket og styrte i fem år før [[Marganus]] og [[Cunedagius]], hennes søstres sønner, gjør opprør mot henne. De fengslet Cordelia, og fylt av sorg gjør hun selvmord. Marganus og Cunedagius delte kongerikket mellom seg selv, men begynte snart å krangle og gikk til krig mot hverandre. Cunedagius drepte til sist Marganus i [[Wales]], og overtok hele kongeriket som han styrte i 33 år. han ble etterfulgt av sin sønn [[Rivallo]].

En senere etterkommer av Cunedagius, kong [[Gorboduc]], har to sønner ved navn [[Ferrex]] og [[Porrex I|Porrex]]. De krangler og ble deretter til sist drept, noe som fører til en innbyrdeskrig. Det førte til at Britannia ble styrt av fem konger som alle angrep hverandre. Dunvallo Molmutius ([[Dyfnwal Moelmud]]) fra Cornwall beseiret til sist alle de andre kongene og etablerte sitt styre over hele øya.<ref>Lloyd, John Edward (1894): [https://en.wikisource.org/wiki/Moelmud,_Dyfnwal_(DNB00) «Moelmud, Dyfnwal»] i: Lee, Sidney: ''Dictionary of National Biography'' '''38'''. London: Smith, Elder & Co.</ref>

Dunvallos sønner, Belinus og Brennius, kjempet en innbyrdeskrig før de ble forsont, og deretter dro de ut og herjet Roma. Brennius ble værende i Italia mens Belinus dro tilbake for å styre Briannia. En kortfattet redegjørelse av en rekke etterfølgende konger fulgte deretter, en av disse var [[Lud, sønn av Heli]], som gir nytt navn til Trinovantum ved å kalle byen for Kaerlud etter seg selv, dette ble siden endret over tid til byen ble hetende [[London]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 75-106</ref>

=== Bok tre: Romerne kommer ===
Etter at [[Julius Cæsar]] har erobret [[Gallia]], ser han over havet og bestemmer å beordre Britannia å sverge lydighet og betale tributt til [[Roma]]. Hans ordre er besvart av et brev med avslag fra [[Cassivellaunus]]. Cæsar seiler en flåte til Britannia, men han er overveldet av hæren til Cassivellaunus og trekker seg tilbake til Gallia. To år senere gjør han et nytt forsøk, men ble på nytt slått tilbake. Deretter kranglet Cassivellaunus med en av sine hertuger, Androgeus, som sender et brev til Cæsar hvor han ber om hjelp for å hevne sin ære. Cæsar invaderer for tredje gang og beleirer Cassivellaunus på en høyde. Etter flere dager tilbyr Cassivellaunus å inngå en fredsavtale med Cæsar, men Androgeus, som er fylt av anger, gikk til Cæsar for å be om nåde for Cassivellaunus. De inngår fred, Cassivellaunus betaler tributt og Cæsar drar tilbake til Gallia.

Da Cassivelaunus døde ble han etterfulgt av Androgeus' sønn Tenvantius som igjen ble etterfulgt av sin sønn [[Cunobelin av britene|Kymbelinus]] som på sin side ble etterfulgt av sin sønn [[Togodumnus av britene|Guiderius]]. Guiderius nektet å betale tributt til den romerske keiseren [[Claudius]] som deretter invaderer Britannia. Etter at Guiderius er drept i et slag med romerne er det hans bror Arvirargus som fortsetter kampen mot romerne, men til sist underkastet han seg Roma. Han fikk da Claudius' datter Genvissa i ekteskap. Claudius drar tilbake til Roma og etterlater provinsen under Arviragus som dens guvernør.

De britiske kongene fortsetter under romersk styre, og består av [[Lucius av britene|Lucius]], Britannias første [[Kristendom|kristne]] konge, og flere romerske figurer, inkludert keiser [[Konstantin den store]], usurpatoren [[Allectus]] og den militære kommandanten Asclepiodotus. Etter en lang periode med romersk styre, besluttet romerne at de ikke lenger vil forsvare øya og drar. Britene ble umiddelbart beleiret av angrep fra [[skotter]] og [[piktere]], [[Norge|nordmenn]] og [[daner]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 147</ref> I desperasjon sendte britene brev til generalen for de romerske styrkene, bar om hjelp, men fikk ikke noe svar. Denne delen låner tungt fra de tilsvarende avsnittene i [[Gildas]]' ''[[De excidio et conquestu Britanniae]]'' («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia»).<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 107-148</ref>

=== Del fire: Huset Konstantin ===
Etter at romerne har dratt kommer [[Vortigern]] til makten. Han sliter med å bekjempe piktere i nord, og han inviterer [[saksere]] under ledelse av brødrene [[Hengist og Horsa]] for å kjempe for ham som [[leiesoldat]]er, men de gjør opprør mot ham. Figurer som [[Ambrosius Aurelianus]] og [[Merlin]] introduserers.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 149-169</ref>

=== Del fem: Merlins profetier ===
Ved dette punktet bryter Geoffrey fortellingen ved å sette inn en rekke [[profeti]]er tilskrevet Merlin, som Geoffrey hevder at «folk fra alle slags steder fra min generasjon har innstendig bedt meg skrive om hans profetier».<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 170</ref> En del av profetiene fungerer som et sammendrag av de neste kapitlene, mens andre er tilslørte hentydninger til historiske figurer og hendelser i den [[Normannere|normanniske]] verden på [[1000-tallet|1000-]] og [[1100-tallet]]. De gjenværende er uklare.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 170-185</ref>

=== Del seks: Huset Konstantin fortsetter ===
Etter at Aurelius Ambrosius har beseiret og drept Vortigern, ble han konge. Britannia var fortsatt i krig under ham og hans bror [[Uther Pendragon|Uther]], støttet av trollmannen Merlin. Ved et punkt under en rekke av slag ble Ambrosius syk og Uther må lede hæren i hans sted. Det gjorde det mulig for en fiende å forkle seg som lege og forgifte Ambrosius. Da kongen døde, falt en komet over nattehimmelen i form av en drages hode (pendragon), noe Merlin tolker som et tegn på at Ambrosius er død og at Uther vil være seierrik og etterfølge ham. Etter at han har beseiret sine siste fiender legger Uther til «Pendragon» til sitt navn og ble kronet som konge. Men enda fiendtlig angrep skjedde, og Uther må ut i krigen igjen. Denne gangen er han imidlertid beseiret, får sin endelige seier ved hjelp hertug Gorlois av Cornwall. Mens dette skjedde kom Uther til i det skjulte å gå til sengs med Igerna, hustru av Gorlois, under innflytelse av Merlins magi. [[Kong Arthur]] ble unnfanget denne natten. Deretter ble Gorlois drept, og Uther giftet seg med Igerna. Men igjen må han gå i krig med sakserne. Til sist triumferer Uther, men ble forgiftet etter å ha drukket vann fra en kilde sakserne har forgiftet og døde.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 186-211</ref>

=== Del sju: Arthur av britene ===
Uthers sønn Arthur overtar tronen og beseiret sakserne så gjennomgående at de opphører å være en trussel etter at han selv er død. I mellomtiden drev Arthur krig mot skottene og pikterne, bekjempet kongen av Irland, som kom med «en stor horde med hedninger», som Arthur «nådeløst kuttet i småbiter og tvang dem til å dra hjem»,<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 219</ref> og etter å ha erobret Irland, seilte han til [[Norge]], brente byer, og undertvang seg hele landet, og dessuten [[Danmark]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 223</ref> Deretter dro han til [[Gallia]] og således underla seg det meste av nordlige Europa. Etter en periode med fred og framgang som varte fram til den romerske keiser Lucius Hiberius (en mytisk keiser, muligens har Geoffrey forvekslet denne med [[Glycerius]])<ref>Ashe, Geoffrey (1985): ''The Discovery of King Arthur'', London: Guild Publishing, s. 94</ref> som krever at Britannia igjen skal betale tributt til Roma. Arthur beseirer keiseren i Gallia, men i hans fravær har hans nevø [[Mordred]] forført og giftet seg med hans dronning [[Guinevere]], og tatt tronen.

Arthur drar tilbake og drepte Mordred i et slag ([[slaget ved Camlann]]), men ble selv dødelig såret. Han ble fraktet ut til øya [[Avalon]], og overga sitt kongerike til sin fetter Konstantin fra Cornwall.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 212-261</ref>

=== Del åtte: Saksisk herrevelde ===
Konstantin ble kronet til konge, men to av sønnene til Mordred og sakserne angrep ham, men han slo dem tilbake. Selv krigen mot sakserne fortsatte den britiske rekken med konger, og den siste som omtales er [[Cadwallader]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 262-284</ref>

== Kilder ==
''Historia regum Britanniae'' dekker en periode av nær to tusen år ved at den strekker seg fra [[Troja]]s fall og fram til Cadwallader dør. Geoffrey hevder å skrive et historisk verk, men leserne er likevel i tvil om hvor i den historiske tiden fortelleren oppholder seg. Geoffrey oppgir kun tre årstall: Lucius død i [[156]]; Arthur gir fra seg tronen i [[542]]; og Cadwalladers død i [[689]]. Han har imidlertid et merkelig system av synkronisme, eller kryss-referanser, som han kanskje har lånt fra [[Beda den ærverdige|Beda]], [[Isidor av Sevilla]] og [[Nennius]], for han forsikrer leseren om at hendelsene er historiske ved å sammenligne hendelser; eksempelvis «ved denne tiden styrte presten Eli i Judea». Mange av disse kryssreferansene tender til å skape mer forvirring.<ref>Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Time Chart» i: ''The history of the Kings of Britain''. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 294</ref>

Geoffrey hevder innledningsvis å ha oversatt Historia til latin fra en «meget gammel bok i britisk språk», gitt til ham av en venn, Walter, erkediakon av Oxford.<ref name="Thorpe_14-19">Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Dedication» i: ''The history of the Kings of Britain''. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 14-19</ref><ref>Wright, Neil (1984): ''The Historia Regum Britannie of Geoffrey of Monmouth''. Woodbridge, England: Boydell and Brewer, ISBN 978-0-85991-641-7, s. xvii</ref><ref>Lang, Andrew (2003): ''History Of English Literature - From Beowulf to Swinburne''. Vincent Press, 2. utg., OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/220536211 220536211], s. 45: «He says that he has had the advantage of using a book in the Breton tongue which Walter, Archdeacon of Oxford, brought out of Brittany; this book he translates into Latin.»</ref> Problemet med denne «gamle boken», som er nevnt ytterligere to ganger i verket, er at den ikke finnes. Det utelukker ikke at den en gang ''kan'' ha eksistert. De færreste forskere i dag tror at den har det. Boken er en fiksjon som Geoffrey har diktet opp for å gi troverdighet til sin fortelling.<ref name="Thorpe_14-19"/> Isteden, der hvor Geoffrey ikke selv dikter fritt, er det påvist at han låner friskt fra [[Gildas]]' religiøst polemiske ''[[De excidio et conquestu Britanniae]]'' ([[500-tallet]]) og [[Nennius]]' ''[[Historia Brittonum]]'' ([[900-tallet]]), og til dels fra [[Beda]]s [[Anglernes kirkes historie|''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'']] ([[700-tallet]]). En søken etter en tapt «gammel bok» begynner og ender der, som hans oversetter Lewis G. M. Thorpe formulerte det.<ref name="Thorpe_14-19"/> Geoffrey har også benyttet seg av walisiske annaler (''[[Annales Cambriae]]'') den walisiske slektstavler fra middelalderen (som ''[[De harleiansk genealogier]]''), og kongelister, diktene til [[Taliesin]], den walisisk mytologiske fortellingen ''[[Culhwch og Olwen]]'', og en del walisiske helgenbiografier,<ref name="Thorpe_14-19"/> ekspanderer og omgjør dem til en uavbrutt fortelling hovedsakelig basert på Geoffreys egen dikterevne.

== Innflytelse ==
I en utveksling av manuskriptmateriale for deres egne historier, ga [[Robert av Torigni]] en kopi av ''Historia regum Britanniae'' til [[Henry av Huntingdon]], som både Robert og Henry benyttet ukritisk som et autentisk historieverk i sine egne tekster,<ref>Hollister, C. Warren (2001): ''Henry I'', Yale English Monarchs, s. 11, note 44.</ref> hvilket innebar at en del av Geoffreys litterære fiksjoner ble en del av historieskrivningen. Fortellingene til Geoffrey danner grunnlaget for mye av britisk [[folkeminne]], muntlig overlevering og skriftlig litteratur, foruten også å være en rik kilde for materiale for [[Wales|walisiske]] [[bard]]er (sangere). Verket ble meget populært i løpet av [[høymiddelalderen]], revolusjonerte synet på britisk historie for før og i angelsaksisk tid til tross for kritikk og skepsis fra forfattere som [[William av Newburgh]] og [[Gerald av Wales]]. Profetiene til Merlin ble i særdeleshet ofte benyttet og henvist til i senere perioder, eksempelvis av begge sider i stridsspørsmålet om engelsk innflytelse over [[Skottland]] under [[Edvard I av England]] og hans etterfølgere.

''Historia regum Britanniae'' ble raskt oversatt til [[normannisk]] fortellende poesi av poeten [[Wace]] i [[1155]] i form av ''[[Roman de Brut]]''. Waces versjon ble deretter oversatt til poesi på [[mellomengelsk]] tidlig på 1200-tallet av [[Layamon]], [[Layamons Brut|''Brut'']]. I den andre kvarten av 1200-tallet ble en poesiversjon på latin skrevet [[William av Rennes]], ''Gesta Regum Britanniae''. Materiale fra Geoffrey ble benyttet i et mangfold av anglo-normanniske og mellomengelske prosasamlinger av historisk material fra 1200-tallet og framover.

Geoffreys verk ble oversatt til ulike [[walisisk]]e prosaversjoner ved slutten av 1200-tallet,<ref>Jarman, A. O. H. (1965): Geoffrey of Monmouth, University of Wales Press, s. 17.</ref> kollektivt kjent som ''[[Brut y Brenhinedd]]''. En av variant av dette, den såkalte ''Brut Tysilio'', ble i [[1917]] foreslått av arkeologen [[William Flinders Petrie]] å være den «gamle boken» som Geoffrey hevdet at han hadde oversatt fra,<ref>Petrie, William Flinders (1917): [https://en.wikisource.org/wiki/Neglected_British_History ''Neglected British History'']</ref> skjønt denne teksten selv hevder å være oversatt fra latin av Walter av Oxford, basert på hans egen tidligere oversettelse fra walisisk til latin.<ref>Cooper, William R. (2002): [http://www.annomundi.com/history/chronicle_of_the_early_britons.pdf Chronicle of the Early Britons] (PDF), s. 68</ref> Geoffreys verk er av stor betydning ettersom den brakte walisisk kultur inn i det britiske samfunnet og gjorde den akseptabel. Den er også den første nedtegnelsen av den store figuren kong [[Leir]], og begynnelsen på mytene om figuren [[kong Arthur]].

I mange århundrer ble ''Historia regum Britanniae'' akseptert som et autentisk historieverk, og mye av dens materiale ble tatt med i [[Raphael Holinshed]]s ''Krøniker'' på [[1500-tallet]], og som ble en av de fremste kildene til [[William Shakespeare]] for en rekke av hans historiske dramaer. Et vitnemål på verkets popularitet er antallet manuskripter som har overlevd, bortimot 200, hvorav 48 fra 1100-tallet. Moderne historikere betrakter det som et fiktivt verk med en del faktisk informasjon innimellom, og det har blitt diskutert om det faktisk var ment som en [[parodi]].<ref>Flint, Valerie I. J. (Juli 1979): [http://www.jstor.org/stable/2855771?seq=1#page_scan_tab_contents «The Historia Regum Britanniae of Geoffrey of Monmouth: Parody and Its Purpose. A Suggestion»] i: ''Speculum'' '''54''' (3), University of Chicago Press, DOI: 10.2307/2855771, s. 447-468</ref><ref>Brooke, Christopher (1979): «Geoffrey of Monmouth as a Historian» i: Brooke, C.N.L. et al, red.: ''Church and Government in the Middel Ages'', Cambridge, s. 77-91</ref><ref>Davis, Rees (1996): ''The Matter of Britain and the Matter of England'', Inaugural Lecture, University of Oxford, s. 2-77</ref>

== Manuskripttradisjon ==
''Historia regum Britanniae'' har overlevd i rundt 215 manuskripter fra middelalderen, dusinvis har blitt kopiert før slutten av 1100-tallet. Selv blant de eldste manuskriptene finnes det et stort antall tekstlige varianter, slike som den såkalte «Første variant» kan bli utskilt. Disse er reflektert i tre mulige forord til verket, og i tilstedeværelsen eller fraværet av bestemte episoder og fraser. Bestemte varianter kan ha sin årsak i «forfatterendringer» til de ulike tidlige kopiene, men de fleste reflekterer antagelig skrivernes tidlige forsøk på å endre, legge til eller redigere teksten.

Beklageligvis er oppgaven på å skille mellom disse variantene og etablere Geoffreys opprinnelige tekst lang og kompleks, og graden av vanskeligheter som omgir teksten er relativ ny. Den mest etablerte engelske oversettelsen ved Lewis G. M. Thorpe er således fylt med et omfattende noter og tilleggsforklaringer.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Geoffrey av Monmouth; Thorpe, Lewis G. M. (1982): ''The history of the Kings of Britain''. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing
* Parry, John Jay; Caldwell, Robert (1959): «Geoffrey of Monmouth» i: Roger S. Loomis, red.: ''Arthurian Literature in the Middle Ages'', Clarendon Press: Oxford University, ISBN 0-19-811588-1
* Roberts, Brynley F.  (1976): [http://www.brepolsonline.net/doi/abs/10.1484/J.NMS.3.74 «Geoffrey of Monmouth and Welsh Historical Tradition»] i: ''Nottingham Medieval Studies'', '''20''', s. 29-40.
* Tatlock, J.S.P. (1950): ''The Legendary History of Britain: Geoffrey of Monmouth's Historia Regum Britanniae and its early vernacular versions''. University of California Press. Berkeley.
* Faletra, Michael A., red. (2008): ''The History of the Kings of Britain'', Broadview Press.
* Wright, N. red. (1984): ''The Historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth''. '''1''', Bern, Burgerbibliothek, MS. 568, Cambridge.
* Wright, N. red. (1988): ''The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth''. '''2''', The first variant version : a critical edition, Cambridge.
* Crick, J. C. (1989): ''The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth''. '''3''', A summary catalogue of the manuscripts. Cambridge.
* Crick, J. C. (1991): ''The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth''. '''4''', Dissemination and reception in the later Middle Ages, Cambridge.
* Hammer, J. red. (1951): ''Historia regum Britanniae''. A variant version edited from manuscripts, Cambridge, MA.
* Griscom, A.; Ellis, J. R., red. (1929): ''The Historia regum Britanniæ of Geoffrey of Monmouth with contributions to the study of its place in early British history'', London.
* Reeve, M. D. (1991): «The transmission of the Historia regum Britanniae» i: ''Journal of Medieval Latin'', '''1''', s. 73—117
* Faral, Edmond (1929): ''La légende Arthurienne: études et documents'', 3 bind, Paris.
* Leckie, R. W. (1981): ''The passage of dominion : Geoffrey of Monmouth and the periodization of insular history in the twelfth century'', Toronto.

== Eksterne lenker ==
* {{wikisource|History of the Kings of Britain|''History of the Kings of England''}}
* [http://books.google.com/books?id=FUoMAAAAIAAJ Online text] hos ''Google Books''
* [http://books.google.com/books?id=LBw2AAAAMAAJ Online Latin text] hos ''Google Books''
* [http://cudl.lib.cam.ac.uk/view/MS-FF-00001-00025-00005 ''Historia regum Britanniae''], Andre variant-versjon hos ''Cambridge Digital Library''


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Pseudovitenskap]]
[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Litteratur fra middelalderen]]
[[Kategori:Krøniker]]