Redigerer Heraklit

{{Infoboks filosof|
  bilde = Heraclitus b 4 compressed.jpg |
  bildetekst =  Mulig byste av Heraklitos, fra Filosofenes hall i [[Kapitolmuseene]] |
  region          = Vestlig filosofi |
  æra             = [[Antikkens filosofi]] |
  color           = #B0C4DE |
  navn              = Heraklitos |
  født              = Ca. 540 f.Kr |
  død               = Ca. 480 f.Kr. |
  skole_tradisjon   = [[Førsokratikerne|Førsokratisk filosofi]] |
  hovedinteresser   = Brann som ''arche''; urkilden; ''[[logos]]''; bevegelse; enhet av motsetninger |
  Påvirket av       =  |
  Påvirket hvem     = De fleste filosofer som etterfulgte ham |
  Filosofier        = 
}}

'''Heraklit''' eller riktigere '''Heraklitos''' ([[gresk]]: Ἡράκλειτος, ''Hērákleitos''; født [[6. århundre f.Kr.|540]], død [[480 f.Kr.]]) var en [[Antikkens Hellas|antikke, greske]] [[Førsokratikerne|førsokratisk]] [[filosofi|filosof]] fra byen [[Efesos]], som da var en del av [[Perserriket]]. Han utøver en bred innflytelse på antikkens og moderne vestlig filosofi, herunder via verkene til [[Platon]], [[Aristoteles]], [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]] og [[Martin Heidegger|Heidegger]].

Lite er kjent om Heraklitos’ liv. Han skrev et enkelt verk, hvorav kun fragmenter har overlevd, katalogisert under filosof nummer 22 i Diels–Kranz’ nummereringssystem.<ref> IEP: [http://www.iep.utm.edu/diels-kr/ «Diels–Kranz Numbering System»], ''Iep.utm.edu''.</ref> Rundt 126 fragmenter finnes, foruten også 13 som regnes som tvilsomme eller falske.<ref name="Skirbekk_29">Skirbekk (1980), s. 29.</ref> Allerede i antikken ga hans [[paradoks]]ale filosofi, forståelse for [[ordspill]] og kryptiske, [[Orakel|orakulære]] [[epigram]]mer ham tilnavnene «det mørke», og «den dunkle». Han ble ansett som arrogant og deprimert, en [[Misantropi|misantrop]] som var utsatt for [[melankoli]]. Han ble i liten grad forstått av sine medmennesker, og satt samtidig de tilsvarende lavt. Om folks meninger og standpunkt, og uttalte dem som «barnlek», og det de ikke forstår gjør dem «døve», og på hans karakteristiske vis: «nærværende er de fraværende».<ref name="Skirbekk_29"/> Følgelig ble han omtalt som «den gråtende filosofen» i motsetning til den antikke filosofen [[Demokrit]]os, som var kjent som «den leende filosofen».<ref>[https://existentialcomics.com/comic/97 «The Weeping Philosopher»], ''Existential Comics''</ref><ref>[https://philosophynow.org/issues/136/Heraclitus_c535-475_BCE «Heraclitus (c.535-475 BCE)»], ''Philosophy Now''</ref>

De sentrale ideene i Heraklitos’ filosofi, i den grad fragmentene etter ham kan benyttes som kilder, er enheten av motsetninger. Han hevdet likevel ikke at denne forandringen er konstant. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen. Han så på verden som konstant i endring, alltid «blinde», men aldri «være». Han uttrykte dette i ordtak som «Alt [[Fluiddynamikk|flyter]]» (gresk: πάντα ρει, ''panta rhei'') og «Ingen mann går noen gang i samme elv to ganger». Denne insisteringen på endring står i kontrast til den antikke filosofen [[Parmenides]], som trodde på en virkelighet med statisk «vesen».<ref>[https://philosophy.institute/ancient-medieval/parmenides-philosophy-concept-being/ «Parmenides' Philosophy: The Concept of Being»], ''Philosophy Institute''</ref> Heraklitos fremmet [[ild]] (''pyr'') som (tilsynelatende) verdens innerste vesen og natur er forandringen.<ref name="Encyclopedia">[https://iep.utm.edu/heraclit/ «Heraclitus (fl. c. 500 B.C.E.)»], ''Internet Encyclopedia of Philosophy''</ref> 

Heraklitos trodde [[ild]] var urstoffet (''archē'', [[grunnprinsipp]])<ref>McKirahan, Richard: [https://www.rep.routledge.com/articles/thematic/arche/v-1 «Archē»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy''</ref> som verdens grunnleggende ting. Ved å velge ''archē'', det første prinsipp, fulgte Heraklitos de tidlige filosofene i [[Miletos]] før ham – [[Tales fra Milet|Tales]] med [[vann]],<ref>[https://philosophy.institute/ancient-medieval/thales-water-principle-universe/ Thales: The Water Principle of the Universe], ''Philosophy Institute''</ref> [[Anaximander]] med ''[[apeiron]]'' (τὸ ἄπειρον, «det uendelige», «det ubegrensede», «det formløse»)<ref>Gottschalk, H.B. (1965): [https://www.jstor.org/stable/4181755 «Anaximander's "Apeiron"»], ''Phronesis'' '''10'''(1), s. 37-53.</ref> og [[Anaximenes]] med [[luft]].<ref>Bouhlal, Jaafar (3. mars 2023): [https://www.philoschools.com/philosophy-before-socrates/anaximenes «Anaximenes»], ''Philoschools''</ref> Heraklitos mente også at [[logos]] (λόγος, «tale, ord, tanke, fornuft»)<ref>[https://naob.no/ordbok/logos «logos»], ''NAOB''</ref> ga struktur til verden.<ref> Butler-Bowdon, Tom (15. februar 2013): [https://modernstoicism.com/heraclitus-and-the-birth-of-the-logos/ «Heraclitus and the Birth of the Logos»], ''Modern Stoicism''</ref>

== Liv og virke ==
[[Fil:Papyrus Oxyrhynchus 3710, col. ii 43-47 - fragment Heraclitus.jpg|thumb|upright=1.30|Heraklitos (navn markert i rødt) i et fragment av ''Oxyrhynchus Papyri'' diskuterer månen.]]

Heraklitos, sønn av Blyson, var fra den [[Jonia|joniske]] byen [[Efesos]], en havn ved elven Küçük Menderes («Vesle Meander»), på den vestlige kysten av [[Anatolia]] (dagens [[Tyrkia]]). På 600-tallet f.Kr. led Efesos, som andre byer i [[Jonia]], under virkningene av både [[Lydia]]s framvekst under [[Krøsus|Kroisos]] (bedre kjent som Krøsus) og hans [[Perserriket|persiske]] styrte av [[Kyros den store]] ca. 547 f.Kr.<ref name="Kahn_ 1-3">Kahn (1979), s. 1-3.</ref> Efesos ser ut til å ha dyrket et nært forhold til det persiske riket i ettertid; under undertrykkelsen etter [[det joniske opprøret]] av [[Dareios I av Persia|Dareios den store]] i 494 f.Kr., ble Efesos spart og ble deretter den dominerende greske byen i Jonia.<ref name="Kahn_ 1-3"/> [[Miletos]], hjemmet til de tidligere filosofene, ble tatt erobret og ødelagt.<ref>Brosius, Maria (2011): «The Ionian Revolt, 498-494 BC», Whitby, Michael; Sidebottom, Harry, red.: ''Blackwell Encyclopedia of Ancient Battles'', John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4051-8645-2.</ref>

Hovedkilden for livet til Heraklitos er [[Doksografi|doksografen]] [[Diogenes Laertios]].<ref name="Laërtius">Laërtius, Diogenes (1925): [https://en.wikisource.org/wiki/Lives_of_the_Eminent_Philosophers/Book_IX#Heraclitus «Others: Heraclitus»], ''Lives of the Eminent Philosophers''. Vol. 2:9. Oversatt til engelsk Hicks, Robert Drew (2 bind). Loeb Classical Library.</ref> Selv om det meste av informasjonen Laertios har gitt er upålitelig, og de eldgamle historiene om Heraklitos antas å være senere oppspinn basert på tolkninger av de bevarte fragmentene; anekdoten om at Heraklitos ga fra seg den arvelige tittelen «konge» til sin yngre bror kan i det minste antyde at Heraklitos var fra en bedrestilt, [[aristokrati]]sk familie i Efesos.<ref name="Kahn_ 1-3"/> Heraklitos ser ut til å ha hatt liten sympati for [[demokrati]]et eller massene.<ref> [[Klemens av Alexandria]]: [https://en.wikisource.org/wiki/Ante-Nicene_Christian_Library/The_Miscellanies:_Book_1 ''Stromateis'']</ref><ref> Galenos: ''On the knowledge of the pulse''. VIII, 773.</ref> Imidlertid er det uklart om han var «en ubetinget forsvarer av de rike», eller om han, som [[Solon]], en av [[de sju vise]], ble «tilbakeholden fra konkurrerende fraksjoner».<ref name="Kahn_ 1-3"/>

Den norske filosofen [[Arne Næss]] advarte mot å bruke de etterlatte fragmentene og anekdotene som den psykologiske og sosiologiske fasiten på hans liv. Det er mulig at stoffet er tilrettelagt av de som ikke hadde førstehånds kunnskap om hans liv, men kun kjente til bruddstykker av hans skrifter:

<blockquote>
«Skriftene har inspirert anekdotene. Hvis vi forklarer noe i hans filosofiske verk ved hjelp av anekdotene, beveger vi oss i så fall i en sirkel: Vi forklarer A ved B, og B ved A. Vi forklarer skriftene ut fra anekdotene, og anekdotene som virkninger av skriftene.»<ref name="Næss_35">Næss (1967), s. 35</ref>
</blockquote>

Siden antikken har Heraklitos hatt rykte for å være en ensom skikkelse og en arrogant misantrop.<ref> Wheelwright (1959), s. 11, 84.</ref> [[Skeptisisme|Skeptikeren]] [[Timon fra Fleios]] kalte Heraklitos en «mobbende overgriper» (''ochloloidoros'').<ref name="Laërtius"/> Heraklitos selv kritiserte «tullinger» for å ha blitt «satt i blafring av hvert ord».<ref> [[Plutark]]: ''On Hearing''. Jf. [https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/De_garrulitate*.html ''De garrulitate'']</ref> Han anså ikke andre som udyktige, men uvillige: «Og selv om fornuft er vanlig, lever de fleste som om de hadde en egen særegen forståelse for dem selv.»<ref name="Sextus_132"> [[Sextus Empiricus]]: «Book XVII». ''Against the Mathematicians''. 132.</ref> Heraklitos så ikke ut til å like den rådende religionen på den tiden, og kritiserte de populære [[Mysteriereligion|mysteriekultene]], [[Ofring|blodofring]]<ref>Fordømmelsen av blodofring førte til spekulasjoner om at Heraklitos var [[Vegetarianisme|vegetarianer]]. Kindstrand, J.F. (1984): "The Cynics and Heraclitus", ''Eranos'' '''82''', s. 149–178; Kirk (1954), s. 5.</ref> og bønn til statuer.<ref> Mikalson (2010), s. 96.</ref><ref>[[Klemens av Alexandria]]: ''Protrepticus''</ref> Han hadde heller ingen tiltro til gravritualer og sa «Livet er mer egnet til å bli kastet ut enn møkk.»<ref>Saxonhouse, A.W. (1995): ''Fear of Diversity: The Birth of Political Science in Ancient Greek Thought''. United Kingdom: University of Chicago Press. s. 35.</ref><ref>Plutark: ''Symposiacs''.</ref> Han kritiserte også [[Homer]],<ref name="Laërtius"/> [[Hesiod]],<ref name="Laërtius"/> [[Pytagoras]],<ref> Filodemos: ''On Rhetoric''.</ref> [[Xenofanes]] og [[Hekataios av Miletos|Hekataios]].<ref name="Laërtius"/> Han støttet vismannen Bias fra Priene, en av [[de sju vise]], som er sitert for å sagt «De fleste menn er dårlige.»<ref name="Laërtius_Seven">Laërtius, Diogenes (1925): [https://en.wikisource.org/wiki/Lives_of_the_Eminent_Philosophers/Book_I#Bias «The Seven Sages: Bias»], ''Lives of the Eminent Philosophers. Vol''. 1:1. Overs. Hicks, Robert Drew (2 bind.). Loeb Classical Library. § 88.</ref> Han berømmet en mann ved navn Hermodoros  som den beste blant innbyggerne i Efesos: «Rett vil efesierne gjøre om de engte, hver voksen mann blant dem, og overlot byen til skjeggløse ungdom, de som jager Hermodoros, den beste mannen de eide, bort med de ord. Av oss skal ikke noen væe de bese; er det likevel slik, så la ham være det annetsteds og blant andre.»<ref name="Næss_35"/><ref>Strabon (1929): [https://archive.org/details/geographyofstrab06strauoft/page/196/mode/2up «Book XIV»]. ''Geographica'' (i gammelgresk og englsk). Overs. Jones, Horace Leonard; Sterrett, J.R. Sitlington. London: Heinemann. s. 632–633.</ref>

Heraklitos regnes tradisjonelt for å ha virksom i tiden rundt [[Antikkens olympiske leker|den 69. olympiaden]] (504–501 f.Kr.),<ref>Burnet (1892), s. 130.</ref><ref name="Laërtius"/> men denne datering kan ganske enkelt være basert på en tidligere beretning som synkroniserer livet hans med styret til persiske [[Dareios I av Persia]].<ref name="Kahn_ 1-3"/><ref>To påståtte brev mellom Heraklitos og Dareios, sitert av Diogenes Laërtius, er senere forfalskninger. Jf. Kirk (1954), s. 1.</ref> Imidlertid kan denne datoen betraktes som «omtrent nøyaktig» basert på et fragment som refererer til Pytagoras, Xenofanes og Heraklitos som eldre samtidige, og plasserte ham nær slutten av det sjette århundre f.Kr.<ref name="Kahn_ 1-3"/><ref>Naddaf (2005), p. 125.</ref><ref> Klemens av Alexandria: ''Stromateis'', 1.129</ref> Ifølge Diogenes Laertios døde Heraklitos dekket av møkk etter at han ikke klarte å kurere seg selv fra [[Ødem|vatersott]]. Men dette kan være for å [[parodi]]ere hans lære om at for sjeler er det døden å bli vann, og at en tørr sjel er best.<ref>Fairweather, Janet (1973): "The Death of Heraclitus," ''Greek Roman and Byzantine Studies'' '''14''', s. 233-239.</ref><ref> Chitwood, A. (2004): ''Death by Philosophy: The Biographical Tradition in the Life and Death of the Archaic Philosophers Empedocles, Heraclitus, and Democritus''. United States: University of Michigan Press. s. 85-86.</ref><ref>[[Porfyrios]]: ''On the Cave of the Nymphs in the Odyssey''.</ref><ref>Johannes Stobaeus: ''Florilegium''.</ref>

== ''Om naturen'' ==
[[Fil:Miniaturk 009.jpg|thumb|En moderne rekonstruksjon av [[Artemistempelet i Efesos]]. Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos sin bok i dette templet for offentlig tilgjengelighet.]]

Det er hevdet at Heraklitos skal ha skrevet et enkelt verk på [[papyrus]],<ref name="Laërtius"/> men det har ikke har overlevd til ettertiden. Imidlertid er det bevart over 100 fragmenter av dette verket i sitater fra andre forfattere.<ref>Forskere har diskutert i hvilken grad disse fragmentene kan tilskrives Heraklitos; McCabe (2015); Kahn (1979), s. 168.</ref> Hva tittelen var er ukjent,<ref name="Burnet_133"> Burnet (1892), s. 133.</ref> men mange senere forfattere refererer til dette verket, og verk av andre [[Førsokratikerne|førsokratikere]], som ''Om naturen''.<ref>KirkRaven (1957), s. 183–184.</ref><ref> Kahn (1979), s. 5.</ref>

Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos boken i Artemision, det vil si [[Artemistempelet i Efesos]] – et av [[Verdens syv underverker|de syv underverkene]] i den antikke verden – som en dedikasjon.<ref name="Laërtius"/> Charles Kahn, amerikansk klassisist og professor i filosofi, har uttalt at: «Ned til [[Plutark]]s og [[Klemens av Alexandria|Klemens]] tid, om ikke senere, var den lille Heraklitos-boken tilgjengelig i sin opprinnelige form for enhver leser som valgte å oppsøke den.»<ref>Kahn (1979), s. 5.</ref> Likevel, på tiden til den [[Nyplatonisme|nyplatonistiske]] filosofen [[Simplikios]] fra Kilikia på [[senantikken]] på [[500-tallet]] e.Kr., som nevner Heraklitos 32 ganger, men aldri siterer fra ham, var verket til Heraklitos åpenbart så sjeldent at det var utilgjengelig selv for Simplikios og de andre lærde ved [[Platons akademi|det platoniske akademiet]] i [[Athen]].<ref> Mansfield (1999), s. 39.</ref>

=== Struktur ===
Diogenes Laertios skrev at boken var delt inn i tre deler: [[universet]], [[politikk]] og [[teologi]],<ref name="Laërtius"/> men klassisister har utfordret denne inndelingen. Klassisisten John Burnet har hevdet at man kan «ikke å anta at denne oppdelingen skyldes [Heraklitos] selv; alt vi kan utlede er at verket falt naturlig inn i disse delene da de [[Stoisisme|stoiske]] kommentatorene tok sine utgaver av det i hånden».<ref>Burnet (1892), s. 132.</ref> Stoikerne delte sin egen filosofi i tre deler: [[etikk]], [[logikk]] og [[fysikk]].<ref> Se Diogenes Laertios, 7.33</ref> Den stoiske filosofen Kleanthes delte videre filosofien i [[dialektikk]], [[retorikk]], [[etikk]], [[politikk]], [[fysikk]] og [[teologi]], og [[Filologi|filologen]] [[Karl Deichgräber]] har hevdet at de tre siste er de samme som den påståtte inndelingen av Heraklitos.<ref name="Branham_51"> Branham, Robert Brach (1996): [https://books.google.com/books?id=JL-cyJ6zdJwC&pg=PA51 ''The Cynics''], University of California Press, s .51</ref> Filosofen Paul Schuster har hevdet at splittelsen kom fra ''[[Pinakes]]'', et tapt bibliografisk verk av [[Kallimakhos]].<ref> Finkelberg (2017), s. 31.</ref><ref> Schuster (1873), s. 55-56.</ref>

Forskeren [[Martin Litchfield West]] hevder at selv om de eksisterende fragmentene ikke gir mye av en idé om den overordnede strukturen,<ref name="West_113-117">West (1971), s. 113-117.</ref> kan begynnelsen av avhandlingen sannsynligvis bestemmes, som starter med åpningslinjene, som er sitert av [[Sextus Empiricus]]:

<blockquote>
Av ''[[logos]]'' som er for alltid å være uforstående for menn, både før de hører om det og når de har hørt det. For selv om alle ting skjer i henhold til denne ''logos'', er de som de uerfarne opplevende ordene og gjerningene som jeg forklarer når jeg skiller hver ting etter dens natur og erklærer hvordan den er. Andre menn er uvitende om hva de gjør når de er våkne, akkurat som de glemmer hva de gjør når de sover.<ref> Sextus Empiricus: ''Against the Mathematicians'', Bok XVII, 132.</ref>
</blockquote>

=== Skrivestil ===
[[Fil:Aizanoi Zeus temple 2247.jpg|thumb|Heraklitos’ skrivestil er blitt sammenlignet med en [[sibylle]], som denne statue i Zevs-tempelet ved Aizanoi i innlandet av Anatolia, antatt å forestille en sibylle.]]

Heraklitos’ c er blitt sammenlignet med en [[sibylle]],<ref name="Stokes_477">Stokes (1961), s. 477.</ref><ref>Kwapisz, Jan; Petrain, David; Szymanski, Mikolaj (6. desember 2012): [https://books.google.com/books?id=G1qXOcPy-dYC&pg=PA100 ''The Muse at Play: Riddles and Wordplay in Greek and Latin Poetry'']. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-027061-7.</ref><ref> Nietzsche, Friedrich (1996): ''Philosophy in the Tragic Age of the Greeks''. USA: Skyhorse Publishing. s. 64</ref> som «med rablende lepper som ytrer ting muntert, uten seng og uparfymert, når over tusen år med stemmen sin, takket være guden i henne».<ref> Plutark: ''On the Pythian Oracle''</ref><ref>Dette er den eldste skriftlige referansen til sibylle i eksisterende litteratur. Kahn (1979), s. 125.</ref> Kahn karakteriserte hovedtrekkene i Heraklitos’ forfatterskap som «språklig tetthet», noe som betyr at enkeltord og fraser har flere betydninger, og «resonans», som betyr at uttrykk framkaller hverandre.<ref>Kahn (1979), s. 89.</ref> Heraklitos brukte litterære virkemidler som [[allitterasjon]] og [[kiasme]].<ref name="Graham_§2">Graham (2019), §2.</ref>

=== Det obskure ===
[[Aristoteles]] siterer en del av åpningslinjen til Heraklitos sitt arbeid i ''[[Rhetorica]]'' for å skissere vanskeligheten med tegnsettingen hos Heraklitos uten tvetydighet; han diskuterte om «for alltid» gjaldt «å være» eller «å bevise».<ref name="Graham_§2"/><ref>Aristotles: ''Rhetoric''. Bok III, seksjon 5 (1407b)</ref> Aristoteles’ etterfølger [[Theofrastos]] ved [[Lykeion]] uttalte om Heraklitos at «noen deler av arbeidet hans [er] halvferdig, mens andre deler [er] laget] et merkelig blanding.» Theophrastus mente manglende evne til å fullføre arbeidet viste at Heraklitos var melankolsk.<ref name="Laërtius"/>

[[Diogenes Laertios]] har formidlet fortellingen om at dramatikeren [[Evripides]] ga [[Sokrates]] en kopi av Heraklitos’ verk og ba om hans mening. Sokrates svarte: «Den delen jeg forstår er utmerket, og det er også, tør jeg si, den delen jeg ikke forstår; men den trenger en delisk dykker [for å komme til bunns i det].»<ref name="Næss_35"/>

Også ifølge Diogenes Laertios ble Heraklitos karakterisert av [[Timon fra Fleios]] som «gåtemannen» (αἰνικτής; ''ainiktēs'') en sannsynlig referanse til en påstått likhet med [[Pytagoras]]’ gåter.<ref> Mansfeld, Jaap (1992): [https://books.google.com/books?id=8YiHqT6CWnUC&pg=PA193 ''Heresiography in Context''], BRILL, s. 193.</ref> Timon sa at Heraklitos skrev sin bok «ganske uklart» (ασαφεστερον; ''asafesteron''); ifølge Timon var dette ment å la bare «de dyktige» prøve det.<ref name="Laërtius"/> På [[Cicero]]s tid ble dette tilnavnet på gresk «den mørke» (ὁ Σκοτεινός; ''ho Skoteinós'') eller på [[latin]] den obskure» ettersom han hadde snakket ''nimis obscurē'' («for dunkelt»)<ref>[https://naob.no/ordbok/obskur «obskur»], ''NAOB''</ref> om naturen og hadde gjort det bevisst for å være misforstått.<ref>Cicero: ''De Finibus Bonorum et Malorum'', kapitel 2, seksjon 15.</ref><ref> Wheelwright (1959), s. 116.</ref> Uklarheten var «sannsynligvis med tanken om at det gjelder for oss å søke i oss selv, slik han søkte for seg selv og fant».<ref>Plotinus: ''Enneads'', IV, 8th Tractate</ref><ref> Plutark: ''Against Colotes''.</ref>

Det kan synes som om Heraklitos valgte å mønstre sin uklarhet etter [[sibylle]] og [[Orakel|orakler]].<ref>Finkelberg (2017), s. 36.</ref> Heraklitos uttalte «naturen elsker å gjemme seg»<ref name="Hippolytus">[[Hippolytus av Roma]]: [https://en.wikisource.org/wiki/Ante-Nicene_Fathers/Volume_V/Hippolytus/The_Refutation_of_All_Heresies ''Refutation of All Heresies'']. Bok IX, kapittel 4-5.</ref> og «en skjult forbindelse er sterkere enn en åpenbar».<ref name="Hippolytus"/> Dette er ene er visdommen, å forstå tanken som leder alt gjennom alt gjennom alle ting.»<ref name="Næss_35"/> Han uttalte også «Herren hvis [[Oraklet i Delfi|orakel er i Delfi]] verken snakker eller skjuler, men gir et tegn.»<ref>Shapiro, A.H. ,red. (2007): ''The Cambridge Companion to Archaic Greece'', UK: Cambridge University Press; s. 183.</ref><ref>Plutark: ''On the Pythian Oracle''.</ref> Heraklitos er således den eldste kjente litterære referansen til den delfiske [[maksime]]n: «Kjenn deg selv!» (Γνῶθι σαυτόν, ''gnōthi sauton'').<ref> På latin kjent som ''nōsce tē ipsum''.</ref><ref name="Robb">Robb, Kevin (juli 1986): [https://www.jstor.org/stable/27902979 «’Psyche’ and ’Logos’ in the Fragments of Heraclitus: The Origins of the Concept of Soul»], ''The Monist. '''69'' (3): 315–351. doi:[https://doi.org/10.5840%2Fmonist198669320 10.5840/monist198669320]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/27902979 27902979].</ref><ref name="Stobaeus"> Johannes Stobaeus: ''Florilegium''.</ref>

== Filosofi ==
Heraklitos har vært gjenstand for en rekke tolkninger. Ifølge forskeren Daniel W. Graham har Heraklitos blitt sett på som en «materiell [[Monisme|monist]] eller en prosessfilosof; en [[vitenskap]]elig [[kosmologi|kosmolog]], en metafysiker og en religiøs tenker; en [[empiri]]ker, en [[Rasjonalisme|rasjonalist]], en [[Mystikk|mystiker]]; en konvensjonell tenker og en [[revolusjon]]ær; en utvikler av [[logikk]] – en som benektet [[Kontradiktionsprinsippet|loven om ikke-motsigelse]], den første ekte filosof og en anti-intellektuell [[Obskurantisme|obskurantist]].»<ref name="Graham_§1"> Graham (2019), §1.</ref>

I filosofisk-historisk sammenheng representerte Heraklitos sammen med Parmenides den andre generasjonen av filosofer. Den første generasjonen i Miletos, naturfilosofene Tales, Anaximander og Anaximenes. Andre generasjon startet dialogen mellom grunnposisjonene hvor første generasjon omgitt av naturen, fysis, tok det for gitt og som en premiss at forandring finnes, mens andre generasjon reflekterte over dette, og gjorde det til forutsetning for sine posisjoner, men ga to helt forskjellige svar. Spissformulert kom Heroklitos til ''alt er forandring'', mens Parmenides mente at ''ingenting er forandring''. De uttrykte seg ikke nøyaktig slik, men la en mer kompleks tankerekke bak.<ref name="Skirbekk_28-29">Skirbekk (1980), s. 28-29.</ref>

=== Motsetningenes enhet ===
Ett vesentlig kjennetegn ved Heraklitos’ filosofi er enheten av motsetninger og forandring.<ref> Graham (2019), §3.1, 3.2.</ref><ref name="Stokes_478"> Stokes (1961), s. 478.</ref> Det han sier om forandring, ifølge Gunnar Skirbekk:

# alt er i forandring, men 
# forandring skjer etter en uforanderlig lov (logos), og
# denne loven innebærer et vekselspill mellom motsetninger,
# men vel å merke slik at dette vekselspillet mellom ulike krefter skaper, totalt sett, en harmoni.<ref name="Skirbekk_29"/>

Flere fragmenter ser ut til å forholde seg til denne motsetningenes enhet.<ref name="Stokes_478"/> For eksempel: «Veien opp er veien ned»;<ref name="Hippolytus"/> «Begynnelsen og slutten, på en sirkels omkrets, er vanlige»;<ref> [[Porfyrios]]: ''Notes on Homer''.</ref> og «Du skal forene ting hele og ting som ikke er hele, det som har en tendens til å forene og det som har en tendens til å skille, det harmoniske og det uenige; fra alle ting oppstår én, og fra én alle ting.»<ref>Pseudo-Aristotles: [https://archive.org/details/meteorologica00aris/page/n3/mode/2up ''De Mundo'']</ref>

[[File:Kızılırmak River from Kapıkaya Köyü.jpg|thumb|[[Kızılırmak|Halyselven]], den lengste i Tyrkia. Heraklitos’ teori om bevegelse og endring har blitt assosiert med [[metafor]]en om en rennende elv.]]

Over tid endrer motsetningene seg til hverandre:<ref> Graham (1997), s. 9.</ref><ref> Graham (2008), s. 175.</ref> «Dødelige er udødelige og udødelige er dødelige, den som lever de andres død og dør de andres liv»;<ref name="Hippolytus"/> «Som det samme i oss er levende og død, våkner og sover, ung og gammel, for disse tingene som har forandret seg er de, og de som igjen har endret seg er disse»;<ref> Plutark: ''Consolation to Apollonius''.</ref> og «Kalde ting varmes opp, det varme avkjøles av, vått blir tørt, tørt blir vått.»<ref>Johannes Tzetzes: ''Commentary on the Iliad'', «Bok XVII». 126.</ref>

Det bildet Heraklitos benytter for å illustrere dette er en rennende elv. Han sier at «Det går ikke an å stige ned i samme elv to ganger» for «nye og atter nye vannmasser strømmer dem i møte som stiger ned i en og samme elv.» Dermed «I den samme elven både stiger vi ned og stiger vi ikke ned, både er vi og er vi ikke.»<ref name="Næss_35">Næss (1967), s. 35</ref>

Heraklitos synes å benytte eksempelet med elven for å henvise oppmerksomheten på at elven er ikke nødvendigvis en bestemt ting, men en prosess. Premissen er at elven [[Kızılırmak|Halyselven]] ikke eksisterer lenger, men er blant med vannet i [[Egeerhavet]], og nå er det en helt ny elv med samme navn i den grad at vannet i den er nytt. Den tyske klassisisten Karl-Martin Dietz har kommentert at «Du vil ikke finne noe der elven forblir konstant (...) Bare det faktum at det er en spesiell elveleie, at det er en kilde og en elvemunning og videre, er noe, som forblir identisk Og dette er (...) konseptet med en elv.»<ref>Dietz, Karl-Martin (2004): ''Heraklit von Ephesus und die Entwicklung der Individualität''. Stuttgart: Verlag Freies Geistesleben. ISBN 978-3772512735; s. 60.</ref> For å unngå at konsekvensene for denne tankerekken blir absurde, må man heller forstå på elven som en prosess, ikke som en bestemt ting eller stoff.<ref name="Næss_36">Næss (1967), s. 36</ref> Tradisjonen gjengir Heraklitos’ tanke på dette som ''panta réi'',<ref>''panta réi'' følger skrivemåten etablert av Arne Næss.</ref>  «alt flyter»,<ref> Chaliakopoulos, Antonis (11. mai 2021): [https://www.thecollector.com/panta-rhei-heraclitus/ «Panta Rhei: What Did Heraclitus Mean?»], ''The Collector''</ref> men Arne Næss mener at det gir assosiasjoner i et noe fast som beveger seg i et flytende medium, og at en bedre oversettelse er «alt strømmer» eller «alt er i bevegelse». Selv om førstnevnte ikke er funnet hos Heraklitos, tilskrev en tilsvarende setning av Platon i dialogen ''Kratylos'': ''panta korei'',<ref> Platon: ''Cratylus''</ref> hvor χωρεῖ («gir veg, beveger») framfor ῥεῖ («flyter»).<ref name="informationphilosopher">[https://www.informationphilosopher.com/solutions/philosophers/heraclitus/ «Heraclitus»], ''The Information Philosopher''</ref>

Med andre ord er alt i uopphørlig forandring, ingen ting består.<ref name="Næss_36"/> Det grunnleggende bak eller underliggende alle midlertidige ting er vekselspillet mellom krefter. Det er den lovstyrte forandring. «Substansen, det er underliggende, er ikke et stoff, men ''logos''. For Heraklitos er logos det ene felles egenskapen i mangfoldet.<ref name="Skirbekk_30">Skirbekk (1980), s. 30.</ref>

=== Logos ===
[[File:Logos.svg|thumb|''Logos'' med [[gresk alfabet]].]]

Heraklitos er også kjent for å si at det er noe som styrer all endringen, noe som i seg selv er evig, er det han karakteriserte som ''logos''. For Heraklitos er ''logos'' den ene felles egenskapen i mangfoldet. Logos kan forstås som svært mange betydninger, blant annet ord, setning, språk, tale, men også på tankeinnholdet i ord, som betegnelse, tale, lære, men også rett og slett tanke, tekning, slutning, relasjon. Videre kan det avledes som egenskaper eller tilstander av fornuft (latin ''ratio''), rasjonalitet.<ref name="Næss_42">Næss (1967), s. 42</ref> For Heraklitos ser det ut til at logos angir den rasjonelle strukturen eller den ordnede sammensetningen av verden.<ref name="Hoffman">Hoffman, David (2006): «Structural Logos in Heraclitus and the Sophists», ''Advances in the History of Rhetoric''. '''9'''(1), s. 1-32. doi:[https://scholarlypublishingcollective.org/psup/jhr/article-abstract/9/1/1/316444/Structural-Logos-in-Heraclitus-and-the-Sophists?redirectedFrom=fulltext 10.1080/15362426.2006.10557259].</ref><ref> Kahn (1979), s. 98.</ref> Ettersom ordet logos har en lang rekke betydninger, ser det også ut som at Heraklitos kan ha gitt ulik betydningsinnhold av ordet i sine tekster. Kahn har hevdet at Heraklitos vektla ordet i flere betydninger,<ref> Kahn (1979), s. 94.</ref> mens Guthrie har hevdet at det ikke er bevis for at Heraklitos brukte det på en måte som var vesentlig forskjellig fra den det ble brukt på av samtidige gresktalende.<ref> Guthrie (1962), s. 419.</ref> Michael Stokes tolker Heraklitos’ bruk av logos som et offentlig faktum som en proposisjon eller formel; i likhet med Guthrie ser han på Heraklitos som en [[Materialisme|materialist]], slik han innrømmer at Heraklitos ikke ville ha betraktet disse som abstrakte objekter eller immaterielle ting.<ref name="Guthrie_46"> Guthrie (1962), s. 46.</ref><ref> Stokes (1961), s. 477-478.</ref>

Heraklitos’ lære om logos kan også være opphavet (eller påvirket) til læren om [[naturrett]].<ref>Singh, Raghuveer (1963): [https://www.jstor.org/stable/2707978 «Herakleitos and the Law of Nature»], ''Journal of the History of Ideas''. '''24''' (4): 457–472. doi:[https://doi.org/10.2307%2F2707978 10.2307/2707978]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/2707978 2707978].</ref><ref name="Stokes"> Stokes (1961), s. 480.</ref> Et fragment hos Heraklitos er at: «Folk burde kjempe for å holde loven sin for å forsvare bymurene. For alle menneskelige lover får næring fra den ene guddommelige loven.»<ref name="Stobaeus"/> «Langt fra å argumentere som (...) [[sofistene|sofister]], at den menneskelige loven, fordi den er en konvensjonell lov, fortjener å bli forlatt til fordel for naturloven, hevdet Herakleitos at den menneskelige loven tar del i naturloven, som er på samme tid en guddommelig lov.»<ref>Ranade, R.D. (1956): ''’Herakleitos’ in Philosophical and Other Essays'', Jamkhandi, s. 19-22.</ref>

Den moderne tolkningen er at Herakleitos har en forestilling om naturlover som beskriver den materielle verden. Heraklitos er den første som benytter logos for å betegne «noe i retning av en fornuftig verdensordning».<ref name="Næss_42"/> [[Kristendom|Kristne]] [[Teologi|teologer]] var sterkt preget av den greske logos-filosofien og har i århundrer identifisert Heraklitos logos med [[Gud]].<ref name="informationphilosopher"/> I det kristne ''[[Evangeliet etter Johannes]]'' er åpninglinjen ''«I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»''<ref>Nettbibelen: [https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/JHN/JHN.1 ''Evangeliet etter Johannes''], 1:1</ref><ref name="Næss_42"/>

Selv om Heraklitos beskrev alt som er bevegelig, foranderlig, påvirket av motstridende tendenser, konkluderer han i å markere likevekten (''harmonia''), loven (''nómos'') og målet (''métron'').<ref name="Næss_41">Næss (1967), s. 41</ref> Tilværelsen er til sist forståelig ettersom den underlagt en rettferdig verdensordning, og beslektede tanke finnes hos senere greske tenkere.<ref name="Næss_41"/> Ved følgende sitater mener Arne Næss at det er berettiget å kalle Heraklitos for «logos-filosofiens foregangsmann»:<ref name="Næss_41"/>

«Logos er slik den her er forklart, men menneskene forstår den aldri, verken før de hør den eller etter at de først har hørt den. For til tross for at alt skjer i overensstemmelse med denne logos, så oppfører de seg som de aldri hadde truffet den...» Og: «Derfor må man følge den felles [lov/verdensordning]. Men til tross for at logos er felles, lever de mange som om hver hadde en fornuft helt for seg selv.» Derfor er det «visdom å enes om at alt er ett, når man har lyttet, ikke til meg, men til logos.»<ref name="Næss_41-42">Næss (1967), s. 41-42</ref>

=== Verden som ild ===
[[File:DancingFlames.jpg|thumb|Heraklitos mente at kosmos var skapt ingen gud eller menneske, men det som alltid har vært og er og vil være: evig levende ild.]]

I fragment 90 sier Heraklitos: «For ild byttes alle ting, og ild er bytte for alle ting, liksom varer for gulll, og gull for varer.»<ref name="Næss_36"/><ref name="Skirbekk_30"/> Og: «Denne verden (''kosmos''), den samme for alle, ble verken skapt av gudene eller av en av menneskene, for den var alltid, og den er og blir evig levende ild, som flammer opp etter mål (''métron'') og dør hen etter mål.»<ref name="Næss_36"/> Dette er det eldste eksisterende sitatet som bruker kosmos, eller orden, for å bety verden.<ref name="Graham_§4">Graham (2019), §4.</ref><ref> Vlastos (2022), s. 134.</ref> Fra ild oppstår alle ting og alle ting vender tilbake igjen i en prosess med uendelige sykluser.<ref name="Graham_170–172">Graham (2008), s. 170–172.</ref> Både [[Platon]] og [[Aristoteles]] tilskrev Heraklitos tanken om en periodisk ødeleggelse av verden ved en stor brann, kjent som ''ekpyrosis'', som skjer hvert store år – ifølge Platon hvert 36.000. år.<ref>Mondolfo, Rodolfo; Allan, D.J. (1958): [https://www.jstor.org/stable/4181631 «Evidence of Plato and Aristotle Relating to the Ekpyrosis in Heraclitus»], ''Phronesis'', '''3'''(2), s. 75–82.</ref> Dette var tanker som fikk betydning hos senere filosofer, som «verdensbrannen» hos stoikerne.<ref name="Næss_38">Næss (1967), s. 38</ref>

Det er mulig at Heraklitos menter at ilden (''pyr'') skal forstås som et urstoff, i trå med den milesiske skolen av første generasjon filosofer.<ref name="Skirbekk_30"/> Muligens leter Heraklitos, liksom Tales og Anaimander, etter noe som kan være forandringenes opphav. «Finnes det noe som kan iaktas, som fortjener den rolle Tales ga vannet, Anaximander det ubestemte (''apeiron'') og Anaximenes luften?»<ref name="Næss_37">Næss (1967), s. 37</ref>

Mileserne før Heraklitos hadde en oppfatning som ble kalt materiell [[monisme]] eller [[grunnprinsipp]] som oppfattet visse elementer som ''arche'': som vann, det ubestemte og luft. Siden antikken har filosofer konkludert med at Heraklitos tolket ild som ''arche'', det grunnleggende elementet som ga opphav til de andre elementene.<ref>Graham (2019), §3.3.</ref><ref>Aristocritus: ''Theosophia''. 68.</ref>  Eduard Zeller, forsker på førsokratene, mente at Heraklitos trodde at varme generelt og tørr utpust spesielt, snarere enn synlig ild, var ''arche''.<ref> Kahn (1979), s. 147</ref>

Heraklitos beskrev mer enn en gang endringene til og fra brann: «Ild lever jordens død, og luft lever ildens død; vann lever luftens død, og jordens død.»<ref>[[Marcus Aurelius]]: ''Til meg selv''. Norsk utgave 1977. ISBN 82-09-1524-9</ref> Og: «Ildens omdreininger: første hav, og hav er halvparten jord, halvt ildutbrudd. [Jorden] blir flytende som havet og målt til samme proporsjon som den hadde før den ble jord.»<ref>Klemens av Alexandria: ''Stromateis''</ref>

Aristoteles tolket dette konkret dithen at det omhandler ild i fysisk forstand, tilsvarende vannet hos Tales, når dette oppfattes som fysisk begrep. Ilden er da alle tings fysiske opphav eller urstoff (''arche'').<ref name="Næss_38"/> Men det tolkes i en ikke-fysisk betydning, trenger ikke analogien til vannet hos Tales bortfalle, ettersom vannet (hýdor) også muligens kan ha ikke-fysiske betydningsnyanser. Kanskje, tenker Arne Næss, at ild hos Heraklitos har samme [[konnotasjon]] og står for noe som både har visse av den fysiske og iakttagbare ilds egenskaper og i tillegg har et abstrakt innhold.<ref name="Næss_38"/> «Den heraklitiske ild har flere aspekter, den kosmologiske, teologiske og etiske,» men hvordan de står i forhold til hverandre er vanskelig å forstå fra de bevarte fragmentene.<ref name="Næss_38"/> Når Heraklitos sammenligner ild med gull, kan man, tenker Gunnar Skirbekk, ane en sammenheng mellom naturfilosofien og pengeøkonomi: Forstillingen om urstoffet som det felles elementet som alle ting forvandler seg gjennom, henger sammen med en forestilling om pengene, gullet, som det felles endringspunkt for alle varer, det punk der alle ulike varer går over i hverandre da de alle er underlagt en felles målestokk.<ref name="Skirbekk_30"/>

=== Spenning og harmoni ===
[[Fil:Heraklit Berlin Pfad der Visionäre a.jpg|thumb|Plakett på ''Pfad der Visionäre'', «Visjonærenes vei», et byprosjekt fra 2006 i [[Berlin]].<ref>[https://pfaddervisionaere.de Pfad der Visionäre], ''Zeichen für die Werte und Kulturen Europas''</ref>]]

I politisk sammenheng har Heraklitos blitt tolket som en forsvarer av krigen. I fragment 53 sier han «Krigen er alle tings far, alle tings konge».<ref name="Skirbekk_30"/> En mer varsom tolkning vil her vise at Heraklitos her vil vise til hans tese om spenningen mellom vekslende krefter som grunnlag for kosmos: «krigen» eller «striden» (''polemos'', som har gitt ordet [[polemikk]], «heftig meningsutveksling»)<ref>[https://naob.no/ordbok/polemikk «polemikk»], ''NAOB''</ref> er alle tings «kosmo-logiske spenning», og det er denne spenningen som er «alle tings far», det vil si alle tings grunnprinsipp.<ref name="Skirbekk_30"/> 

''Polemos'' er således et vidt begrep, som i likhet med krig og strid, også innebærer konflikt, voldsom spenning framkalt ved motstridende krefter. «Retten» (''díke'') kan tolkes som verdensorden, og at strien ''utgjør'' retten, kan Heraklitos hevde ettersom motsetningenes resultater er uttrykk for verdensorden.<ref name="Næss_40">Næss (1967), s. 40</ref> I ordene til Arne Næss:

<blockquote>
«Det ligger nær å tenke på likevektssystemet i den organiske natur: et inngrep i bestanden av en art influerer på andre arter. Tilintetgjøres en dyrearts naturlige fiende, vil den kunne ta fullstendig overhånd — den vil overskride sitt mål.»<ref name="Næss_40"/>
</blockquote>

Dette kan forstås i et annet sitat av Heraklitos: «Homer tok feil da han sa: «Måtte striden opphøre blant guder og blant mennesker». Han skjønte ikke at han ba for universitets ødeleggelse — for, hvis hans bønn ble hørt, ville alle ting forsvinne.» Og: «Det er ikke bedre for menneskene å oppnå alt det de ønsker.»<ref name="Næss_39">Næss (1967), s. 39</ref>

== Arv ==
[[Fil:Heraclitus,_Johannes_Moreelse.jpg|thumb|right|''Heraklit som den gråtende filosofen, maleri av Johannes Moreelse (1602–1634)'']]

Heraklitos har hatt stor innflytelse på vestlig filosofi, herunder også på verkene til Platon og Aristoteles, som tolket ham i henhold av deres egne doktriner.<ref name="Graham">Graham (2019), §7.</ref>

Hans innflytelse strekker seg også inn i [[kunst]], [[litteratur]] og til og med [[medisin]], ettersom skrifter i ''[[Corpus Hippocraticum]]'' viser tegn på heraklitiske temaer.<ref>[[Hippokrates]] (1931): [https://archive.org/details/hippocrates04hippuoft/page/236/mode/2up ''On Regimen'']. Hippocrates Collected Works, bind IV. Cambridge: Harvard University Press.</ref><ref> Hippokrates (1923): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Hp.+Alim. ''On Nutrition'']. Hippocrates Collected Works, bind I. Oversatt av W.H.S. Jones. Cambridge: Harvard University Press.</ref> Heraklitos regnes også som en potensiell kilde for å forstå [[Gresk religion i antikken|den antikke greske religionen]] siden oppdagelsen av ''[[Derveni-papyrusen]]'', et [[Orfeus|orfisk]] dikt som inneholder to fragmenter av Heraklitos.<ref> Aëtios: ''Placita'', bok II, 21,4.</ref><ref> Plutark: ''On Exile''.</ref><ref>Sider, David (1997): [https://academic.oup.com/book/47228/chapter-abstract/422644663?redirectedFrom=fulltext ''Heraclitus in the Derveni Papyrus'']. s. 129–148</ref><ref>Vassallo, Christian (2019): [https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/9783110666106-009/html?lang=en&srsltid=AfmBOorQ-DxxUMi2ANLepKkHwtEOF8YpOGD9xr-_vYtmeDxlRQ9J-4NP «8. Column IV of the Derveni Papyrus: A New Analysis of the Text and the Quotation of Heraclitus»], ''Presocratics and Papyrological Tradition (A Philosophical Reappraisal of the Sources.Proceedings of the International Workshop held at the University of Trier (22-24 September 2016))''; 10.1515/9783110666106(), 179–220. doi:[https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/9783110666106-009/hatml?lang=en&srsltid=AfmBOorQ-DxxUMi2ANLepKkHwtEOF8YpOGD9xr-_vYtmeDxlRQ9J-4NP 10.1515/9783110666106-009]{{Død lenke}}.</ref><ref> Betegh (2004).</ref>

Heraklitos’ innflytelse strekker seg også utenfor filosofien. Et motiv som finnes i kunst og litteratur er Heraklitos som «den gråtende filosofen» og [[Demokrit]]os som «den leende filosofen», en dualisme som kan ha sin opprinnelse med den [[Kynisme|kyniske]] og [[Satire|satiriske]] filosofen [[Menippos]],<ref>Lepage, J.L. (2012): [https://link.springer.com/chapter/10.1057/9781137316660_3 «Laughing and Weeping Melancholy: Democritus and Heraclitus as Emblems»], ''The Revival of Antique Philosophy in the Renaissance''. Palgrave Macmillan, New York. doi:[https://link.springer.com/chapter/10.1057/9781137316660_3 10.1057/9781137316660_3].</ref> og refererer generelt deres reaksjoner til menneskehetens dårskap.<ref name="Taylor_Shakespeare"> Taylor, George Coffin (1928): [https://www.jstor.org/stable/433874 «Is Shakespeare's Antonio the "Weeping Philosopher" Heraclitus?»], ''Modern Philology''. '''26'''(2): 161–167. doi:[https://doi.org/10.1086%2F387759 10.1086/387759]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/433874 433874]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:170717088 170717088].</ref><ref>[https://www.rijksmuseum.nl/en/collection/SK-A-2784 «Heraclitus, Hendrick ter Brugghen, 1628»], ''Rijksmuseum''.</ref><ref> [https://books.google.com/books?id=BMcCAAAAIAAJ «Modern Cynicism»], ''Blackwood's Magazine'': 64. 1868.</ref>

For eksempel, i [[Lukian|Lukianos av Samosatas]] «Filosofer for salg», auksjoneres Heraklitos bort som «den gråtende filosofen» og Demokritos som «den leende filosofen». Den romerske poeten [[Juvenalis]] skrev: «Heraklitos, gråt over livet mye mer enn du gjorde mens du levde, for nå er livet mer ynkelig.»<ref> Keane, Catherine (2015): [https://books.google.no/books?id=5e3lBQAAQBAJ&redir_esc=y ''Juvenal and the Satiric Emotions''], Oxford University Press, s. 125</ref>

Under [[renessansen]] kom de en fornye interesse for antikkens filosofi og dens skildring i kunst. Et [[fresko]]maleri på veggen til [[Marsilio Ficino]]s såkalte platoniske akademi i [[Firenze]] avbildet Heraklitos og Demokritos.<ref>Doel, M.v.d. (2021): ''Ficino and Fantasy: Imagination in Renaissance Art and Theory from Botticelli to Michelangelo''. Netherlands: Brill. s. 13-14</ref>

[[Donato Bramante]] malte Heraklitos og Democritus i 1486 som den gråtende og leende filosofen, og kan ha framstilt Heraklitos som [[Leonardo da Vinci]].<ref>Kiang, Dawson (1988): [https://www.jstor.org/stable/1482445?origin=crossref Bramante's 'Heraclitus and Democritus': The Frieze], ''Zeitschrift Für Kunstgeschichte'', '''51'''(2), s. 262–68. JSTOR doi: [https://doi.org/10.2307/1482445 10.2307/1482445].</ref> Heraklitos også framstilt prominent i maleren [[Rafael]]s store bilde ''[[Skolen i Athen]]'' i [[Vatikanpalasset]] (1511), der han er representert som [[Michelangelo]], ettersom de delte et «surt temperament og bitter forakt for alle rivaler».<ref> King, Ross (2002): ''Michelangelo and the Pope's Ceiling'', Bloomsbury Publishing, s. 234</ref>

== Litteratur ==
;Norsk:
* Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie, Fra oldtid til renessanse'', bind 1, Oslo: Universitetsforlaget, s. 34-43.
* Skirbekk, Gunnar (1980): ''Filosofiens historie 1'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 28-30.

; Annen:
* Bardon, Adrian; Dyke, Heather (2. november 2015): [https://books.google.com/books?id=2QJdCgAAQBAJ&pg=PA26 ''A Companion to the Philosophy of Time'']. John Wiley & Sons. ISBN 9781119145691.
* {{cite book |last=Barnes |first=Jonathan |author-link=Jonathan Barnes |year=1982 |chapter=The Natural Philosophy of Heraclitus |pages=43–62 |title=The Presocratic Philosophers |publisher=Routledge Taylor & Francis Group |location=London & New York |chapter-url=https://books.google.com/books?id=2icsBgAAQBAJ&pg=PA43 |isbn=978-0-415-05079-1}}
*{{cite book |last1=Betegh |first1=Gábor |title=The Derveni papyrus : cosmology, theology, and interpretation |url=https://archive.org/details/dervenipapyrusco0000bete |date=2004 |publisher=Cambridge University Press |location=Cambridge |isbn=9780511584435}}
*{{cite book|url=https://books.google.com/books?id=olQb4EVZgTYC|title=Pyrrho, His Antecedents, and His Legacy|last=Bett|first=Richard|year=2003|publisher=Oxford University Press|isbn=978-0-19-925661-7 }}
* Burnet, John (1892): «Heraclitus», [https://books.google.com/books?id=AXsRAAAAYAAJ ''Early Greek Philosophy'']. A. and C. Black.
*{{cite book|url=https://books.google.com/books?id=8kEEDgAAQBAJ|title=Heraclitus and Thales' Conceptual Scheme: A Historical Study|year=2017|last=Finkelberg|first=Aryeh|publisher=BRILL |isbn=978-90-04-33821-0 }}
*{{cite book|url=https://archive.org/details/theologyofjustin00gooduoft/page/n7/mode/2up|title=The theology of Justin Martyr|last=Goodenough|first=Erwin Ramsdell|year=1923|location=Jena|publisher=Frommann}}
* {{cite book |last=Graham |first=Daniel W. |editor1-first=P. |editor1-last=Curd |editor2-last=Graham |editor2-first=D. W. |title=The Oxford Handbook of Presocratic Philosophy |year=2008 |publisher=Oxford University Press |location=New York |isbn=978-0-19-514687-5 |pages=169–188 |chapter=Heraclitus: Flux, Order, and Knowledge}}
* Graham, Daniel W. (1997): «'Heraclitus' Criticism of Ionian Philosophy'», Taylor, C.C.W.: [https://doi.org/10.1093/oso/9780198237600.003.0001 ''Oxford Studies in Ancient Philosophy'']. s. 1–50. ISBN 978-0-19-823760-0. doi:[https://doi.org/10.1093%2Foso%2F9780198237600.003.0001 10.1093/oso/9780198237600.003.0001].
* {{cite book |last=Graham |first=Daniel W. |editor1-last=Caston |editor1-first=V. |editor2-last=Graham |editor2-first=D. W. |title=Presocratic Philosophy: Essays in Honour of Alexander Mourelatos |publisher=Ashgate |location=Aldershot |isbn=978-0-7546-0502-7 |chapter=Heraclitus and Parmenides |pages=27–44|year=2002}}
* {{cite SEP |last=Graham |first=Daniel W. |title=Heraclitus |url-id=heraclitus| date=2019}}
* {{cite book |last1=Gregory |first1=Andrew |title=Ancient Greek Cosmogony |year= 2008 |publisher=A&C Black |isbn=978-1-84966-792-0 |url=https://books.google.com/books?id=oSo6K_22tvgC |language=en}}
* {{cite book |last=Guthrie |first=W. K. C. |title=A History of Greek Philosophy: The Earlier Presocratics and the Pythagoreans |volume=1 |year=1962 |publisher=Cambridge University Press |location=Cambridge}} 
* {{Cite book |last=Hussey |first=Edward |title=The Presocratics |publisher=Scribner |year=1972 |location=New York |isbn=0684131188 |url-access=registration |url=https://archive.org/details/presocratics00huss }}
* {{cite book |last=Hussey |first=Edward |chapter=Heraclitus| editor-last1=Long |editor-first1=A. A. |title=The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy |date=1999 |publisher=Cambridge University Press |isbn=978-0-521-44667-9 |pages=88–112 |url=https://books.google.com/books?id=l4m2GP9eJmIC |language=en}}
* {{cite book |last=Kahn |first=Charles H. |title=The Art and Thought of Heraclitus. An Edition of the Fragments with Translation and Commentary |url=https://archive.org/details/artthoughtofhera0000kahn |year=1979 |publisher=Cambridge University Press |location=Cambridge |isbn=978-0-521-21883-2}}
* {{cite book |last=Kirk |first=G. S. |author-link=Geoffrey Kirk |title=Heraclitus, the Cosmic Fragments |year=1954 |publisher=Cambridge University Press |location=Cambridge}}
*{{cite book |last2=Raven |first2=J. E. |author2-link=John Raven |last1=Kirk |first1=G. S. |author-link=Geoffrey Kirk |title=The Pre-Socratic Philosophers: A Critical History with a Selection of Texts |url=https://archive.org/details/presocraticphilo00kirkrich |url-access=registration |year=1957 |publisher=Cambridge University Press |location=Cambridge |edition=2nd}}
*{{cite book|last=Lassalle|first=Ferdinand|title= Die philosophie Herakleitos des Dunklen von Ephesus|location=Germany|publisher=F. Duncker|year=1858}}
* {{cite book |first=A. A. |last=Long |title=Stoic Studies |publisher=University of California Press |year=2001 |isbn=978-0-520-22974-7}}
* {{cite book |last=Mansfield |first=Jaap |editor-last1=Long |editor-first1=A. A. |title=The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy |date=1999 |publisher=Cambridge University Press |isbn=978-0-521-44667-9 |pages=22–45 |url=https://books.google.com/books?id=l4m2GP9eJmIC |language=en}}
*{{Cite book|last=McCabe|first=Mary Margaret|year=2015 |chapter=Platonic Conversations|chapter-url=https://books.google.com/books?id=5qPKBwAAQBAJ&pg=PA1  |pages=1–31 |publisher=Oxford University Press|doi=10.1093/acprof:oso/9780198732884.003.0001|isbn=978-0-19-873288-4}}
* Mcevilley, Thomas C. (7. februar 2012): [https://books.google.com/books?id=KmqCDwAAQBAJ ''The Shape of Ancient Thought: Comparative Studies in Greek and Indian Philosophies'']. Simon and Schuster. ISBN 978-1-58115-933-2.
* Mikalson, Jon (24. juni 2010): [https://books.google.com/books?id=iyMUDAAAQBAJ ''Greek Popular Religion in Greek Philosophy'']. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-957783-5.
* {{Cite EB1911|wstitle= Heraclitus | volume= 13 |last1= Mitchell |first1= John Malcolm |author1-link= | pages = 309&ndash;310 |short=1}}
*{{cite book |last1=Naddaf |first1=Gerard |title=The Greek Concept of Nature |date=2005 |publisher=SUNY Press |isbn=978-0791463734}}
* {{cite book |last=Nehamas|first=Alexander |editor1-last=Caston |editor1-first=V. |editor2-last=Graham |editor2-first=D. W. |title=Presocratic Philosophy: Essays in Honour of Alexander Mourelatos |publisher=Ashgate |location=Aldershot |isbn=978-0-7546-0502-7 |chapter=Parminidean Being/Heraclitean Fire |pages=45–64 |year=2002}}
*{{Cite book|url=https://books.google.com/books?id=gLxQZb3TMYgC|title=The Fragments of the Work of Heraclitus of Ephesus on Nature; Translated from the Greek Text of Bywater, with an Introduction Historical and Critical|first=G. T. W.|last= Patrick|year=1889|publisher=N. Murray|via=Google Books}}
*{{cite book|url=http://ndl.ethernet.edu.et/bitstream/123456789/25967/1/9.pdf|title=The Law of Non-Contradiction|year=2004|editor1-last=Priest|editor1-first=Graham|editor2-last=Beall|editor2-first=JC|publisher=Clarendon Press}}
* {{cite book|last=Sandywell|first=Barry |title=Presocratic Reflexivity: The Construction of Philosophical Discourse c. 600-450 B.C.: Logological Investigations: Volume Three|url=https://books.google.com/books?id=TbKHAgAAQBAJ|year=1996|publisher=Routledge|isbn=978-1-134-85347-2}}
*{{cite book|title=Heraclitus of Ephesus: An attempt to restore its fragments to their original order|first= Paul Robert|last= Schuster|publisher=Teubner|location=Leipzig|year=1873}}
* {{cite book |last1=Stamatellos |first1=Giannis |title=Plotinus and the Presocratics: A Philosophical Study of Presocratic Influences in Plotinus' Enneads |year=2007 |publisher=State University of New York Press |isbn=978-0-7914-8031-1 |url=https://books.google.com/books?id=0r0yH93JWOIC |language=en}}
*{{cite journal|first=Michael |last=Stokes |title=Heraclitus |journal=Cambridge Encyclopedia of Philosophy|year=1961|pages=477–481}}
*{{cite book|last=Vlastos|first=Gregory|url=https://books.google.com/books?id=hNxSEAAAQBAJ|title=Studies in Greek Philosophy Vol. I: The Presocratics|publisher=Princeton University Press.|year=2022|isbn=978-0-691-24188-3 }}
* Warren, James (5. desember 2014): [https://books.google.com/books?id=bLLCBQAAQBAJ ''Presocratics'']. Routledge. ISBN 978-1-317-49337-2.
* West, Martin L. (1971): [https://books.google.com/books?id=YbDFoAEACAAJ ''Early Greek Philosophy and the Orient''], Clarendon Press. Kapitlene 4-6 behandler Heraklitos.
* {{cite book|last1=Wheelwright|first1=Philip|title=Heraclitus|publisher=Princeton University Press|date=1959|url=https://philocyclevl.files.wordpress.com/2016/10/heraclitus-p-wheelwright.pdf}}

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Wikisource-språk|el|Ηράκλειτος|Heraklitos}}

{{Førsokratikerne}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Førsokratiske filosofer]]
[[Kategori:Epistemologer]]
[[Kategori:Fødsler i 540 f.Kr.]]
[[Kategori:Dødsfall i 480 f.Kr.]]
[[Kategori:Personer fra Efesos]]