Redigerer Henrik Ibsen

{{omdirigering|Ibsen|slekten|Ibsen (slekt fra Stege)}}
{{Infoboks forfatter}}
<onlyinclude>'''Henrik Johan Ibsen''' (1828–1906) var en norsk [[dramatiker]] og lyriker. Ibsen regnes som det moderne dramas far, og som den mest kjente dramatikeren i verden på 1800-tallet. Hans mest kjente verk er ''[[Brand]]'', ''[[Peer Gynt]]'', ''[[En folkefiende]]'', ''[[Kejser og Galilæer]]'', ''[[Et dukkehjem]]'', ''[[Hedda Gabler]]'', ''[[Gengangere]]'', ''[[Vildanden]]'' og ''[[Rosmersholm]]''. Ibsen er den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter [[William Shakespeare|Shakespeare]],<ref>[http://www.shakespearetheatre.org/_pdf/first_folio/folio_enemy_about.pdf «Ibsen’s Life»] {{Wayback|url=http://www.shakespearetheatre.org/_pdf/first_folio/folio_enemy_about.pdf |date=20190214204210 }} (PDF), ''Shakespearetheatre.org''</ref><ref>[http://www.norway.lk/ARKIV/Old_web/ibsen/Ibsen_events_in_Sri_Lanka/Ibsen_launching/ Henrik Ibsen – book launch to commemorate the «Father of Modern Drama»] {{Wayback|url=http://www.norway.lk/ARKIV/Old_web/ibsen/Ibsen_events_in_Sri_Lanka/Ibsen_launching/ |date=20160919081112 }}, ''Norway.lk''</ref> og den mest kjente nordmannen internasjonalt.<ref name="Nygaard-foredrag" /> Han regnes som «sentrum i den norske litterære kanon».<ref name="snl">{{SNL|Henrik Ibsen}}</ref>

Ibsen vokste opp i [[Skien]] i det han selv beskrev som en [[patrisier]]familie, den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet [[Hedevig Christine Paus|Hedevig]] og [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] i [[Altenburggården]] og på [[Rising]]. Foreldrene [[Knud Ibsen|Knud]] og [[Marichen Altenburg|Marichen]] var oppvokst som nære slektninger i [[Paus]]familien. I 1825 etablerte Knud seg som detalj- og trelasthandler, giftet seg med sin sosiale kusine Marichen og overtok etterhvert Altenburggården og andre eiendommer fra svigermoren Hedevig. Til tross for økonomiske problemer holdt Knud seg flytende gjennom å ta opp store lån, og familien bodde fra 1836 til 1843 på den herskapelige lystgården [[Henrik Ibsen Museum, Skien|Venstøp]] der de hadde fire tjenestefolk. Ibsen beskrives som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse».<ref name=Haave /> Familien Ibsen gikk langsomt sosialt og økonomisk i oppløsning, men dette skjedde hovedsakelig etter at Ibsen flyttet hjemmefra i 1843 og ble i en viss grad dempet av akkumulert sosial kapital og hjelp fra velstående slektninger, særlig Knuds halvbrødre. Knud gikk aldri konkurs.<ref name="Haave" /> [[Jørgen Haave]] skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».<ref name="Haave" />

Som apotekerlærling i [[Grimstad]] fikk Ibsen øynene opp for teateret som karrierevei. I 1850 flyttet han til [[Oslo|Christiania]], samme år ga han ut sitt første skuespill ''[[Catilina (drama)|Catilina]]'' og året etter ble han knyttet til [[Ole Bull]]s teater i [[Bergen]], der han fikk praktisk erfaring som sceneinstruktør og teaterdikter. I årene som fulgte utga han en rekke skuespill. I 1863 fikk han et reisestipend og året etter reiste han via [[København]] og [[Venezia]] til [[Roma]]. Dette innledet et 27 år langt selvvalgt eksil i Italia og Tyskland, der han skrev sine viktigste verk. Han bodde i Roma, [[Dresden]] og [[München]], men oppholdt seg i perioder også andre steder. Han slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene ''Brand'' (1866) og ''Peer Gynt'' (1867), og fikk et andre gjennombrudd med ''Et dukkehjem'' (1879), som befestet hans posisjon som samtidens ledende dramatiker. Ibsen flyttet tilbake til Christiania i 1891.

De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø og familiekrets. ''Peer Gynt'' var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske».<ref>Klaus Van Den Berg, «Peer Gynt», ''Theatre Journal'', vol. 58, nr. 4 (2006), s. 684–687</ref> Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil, men likevel med rik [[Symbolisme|symbolikk]] og skildringer av ideer og eksistensielle temaer med en tidløs og universell menneskelig karakter. Han fornyet den klassiske tragedien gjennom realistiske prosastykker med vanlige mennesker i de klassiske tragedieheltenes roller. Hans senere verk ble i økende grad subtile, mangetydige og gåtefulle, og kulminerte med ''Rosmersholm''. Mange regner ''Vildanden'' og ''Rosmersholm'' som hans beste verk. Selv oppfattet Ibsen sitt mest omfattende skuespill, historiedramaet ''Kejser og Galilæer'' med handling fra senromersk tid, som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet «[[Terje Vigen]]» er et av de mest kjente norske enkeltdikt. Ibsens skrev på datidens felles dansk-norske skriftspråk, utga verkene sine på det danske forlaget [[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]] og bidro sterkt til den fellesskandinaviske litterære offentligheten.

Ibsen anses som en av verdenslitteraturens største dramatikere.<ref name="valency">Valency, Maurice. The Flower and the Castle. Schocken, 1963.</ref> Richard Hornby beskrev ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare».<ref>Hornby, Richard (vinter 2004): «Ibsen Triumphant» i: ''The Hudson Review'', Vol. 56, No. 4), s. 685-691</ref> [[George Bernard Shaw|Shaw]] mente Ibsen hadde forbigått Shakespeare som verdens viktigste dramatiker.<ref>Grady, Hugh (2001). «Shakespeare criticism, 1600–1900». I de Grazia, Margreta; Wells, Stanley (red.). ''The Cambridge Companion to Shakespeare''. Cambridge: Cambridge University Press. s. 276. doi:10.1017/CCOL0521650941.017. ISBN 978-1-139-00010-9. OCLC 44777325.</ref> Til tross for stor interesse for Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter og sammenveving med hans verk, som Ibsen dels selv oppmuntret. Historisk ble Ibsens bakgrunn romantisert eller dramatisert for å stemme overens med myten om det selvgjorte geniet som slår gjennom mot alle odds og passe inn i nasjonalromantisk nasjonsbygging ved å fremstille Ibsen som mer folkelig enn han var. I det 21. århundre har den historiske forskningen på Ibsen vært preget av en «revolusjon»<ref name=Rees/> som har kritisert gamle ideer om Ibsens familiebakgrunn, barndom og forholdet mellom liv og verk. Nyere Ibsenforskning har fremstilt Ibsen som et produkt av sin tids patrisierklasse og de samfunnsendringene han opplevde, og fremhevet hans aristokratiske etos.<ref name=Haave /> Ibsen var far til statsminister [[Sigurd Ibsen]] og en slektning av visesangeren [[Ole Paus]]. [[Ibsenåret 2028]] markerer Ibsens 200-årsjubileum.</onlyinclude>

== Familie og barndom ==

[[File:Skien 1822, painted by Jens Severin Schweder.jpg|miniatyr|Skien i 1822]]
Henrik Johan Ibsen ble født i [[Stockmanngården]] i Skien 20. mars 1828; han ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i [[Christianskirken (Skien)|Christianskirken]] 19. juni samme år. Han var sønn av [[kjøpmann]] i Skien [[Knud Ibsen|Knud Plesner Ibsen]] (1797–1877) og [[Marichen Altenburg|Marichen Cornelia Martine Altenburg]] (1799–1869). Da Ibsen ble født hadde Skien i tre århundrer vært en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og et sentrum for sjøfart, trelasteksport og tidlig industrialisering. Ibsen skrev selv at «mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansete familjer i Skien» og at han var nært beslektet med «omtrent med alle de patricierfamiljer, som dengang dominerede stedet og omegnen».<ref>{{Kilde www
 |etternavn=Ibsen
 |fornavn=Henrik
 |url=https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7cB18820921GB.xhtml
 |tittel=Brev til Georg Brandes
 |verk=Henrik Ibsens skrifter
 |utgiver=Universitetet i Oslo
 |dato=1882-09-21
 |besøksdato=2021-02-16
 |arkiv-dato=2021-02-01
 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210201210328/https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18820921GB.xhtml
 |url-status=yes
 }}</ref> [[Jon Nygaard]] følger i boken ''[[«… af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien|«… af stort est du kommen»]]'' Ibsens familie i det han kaller «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og [[Øvre Telemark#«Embetsaristokratiet» i Øvre Telemark|embetsaristokratiet i Øvre Telemark]]»,<ref name=Nygaard2013>{{ Kilde bok | etternavn1 = Nygaard | fornavn1= Jon |forfatter-lenke=Jon Nygaard |utgivelsesår = 2013 | tittel = «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien | forlag= Senter for Ibsen-studier |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018062607584 |isbn= 9788291540122| serie =[[Acta Ibseniania]]|bind=VIII}}</ref> og uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og «en anerekke som er helt usedvanlig spesiell til å være nordmann»,<ref name="Nygaard-foredrag" /> mens [[Jørgen Haave]] skriver at Ibsen «hadde tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».<ref name=Haave />

Henrik Ibsens tippoldeforeldre var Birgitte Holtermann (1692-1728) og Peder Ibsen (1690-1766); det var fra den tyskættede [[Holtermann]]-slekten det tyske fornavnet Henrik/Henrich kom inn i Ibsen-slekten. Birgitte og Peder fikk sønnen Henrik/Henrich Ibsen (1726-1765) som ble gift med skotskættede Wenche Dishington (1738-1780) i Bergen. Wench og Henrich var foreldre til [[Henrich Ibsen]] (1765–1797) og Ibsens oldeforeldre; den første Henrich døde samme år som sønnen ble født.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010082422004|tittel=Henrik Ibsen|forfatter=Ferguson, Robert|forlag=Cappelen|utgivelsesår=2006|isbn=8202238757|utgivelsessted=[Oslo]|side=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2019072307072|tittel=Vendepunktet|forfatter=Landmark, Einar|forlag=Selja forl.|utgivelsesår=2012|isbn=9788282400541|utgivelsessted=Førde|side=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016030248179|tittel=Slægtsbog for Familjen Holtermann|forfatter=Holtermann, O.|forlag=O. Holtermann|utgivelsesår=1902|utgivelsessted=Trondhjem|side=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020901043|tittel=Henrik Ibsen|etternavn=Koht|fornavn=Halvdan|forlag=Aschehoug|utgivelsesår=1954|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref> 
[[File:Rising i Gjerpen.jpg|thumb|[[Rising]], der [[Knud Ibsen]] vokste opp. Gården ble kjøpt av stefaren [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] i 1799, samme dag som han solgte [[Ibsenhuset i Løvestrædet]] som han overtok fra kona [[Johanne Plesner|Johannes]] første ektefelle [[Henrich Ibsen]]. Rising og Venstøp er de viktigste bevarte bygningene fra Ibsens oppvekstmiljø{{efn|[[Rising]] og [[Henrik Ibsen Museum, Skien|Venstøp]] er de viktigste bevarte bygningene fra Ibsens oppvekstmiljø, etter at [[Altenburggården]] brant i 1886. [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] kjøpte Rising i 1799, samme dag som han solgte [[Ibsenhuset i Løvestrædet]] som han overtok fra kona [[Johanne Plesner|Johannes]] første ektefelle [[Henrich Ibsen]]. Stesønnen [[Knud Ibsen]] vokste opp på Rising, og i Henrik Ibsens barndom var det fortsatt besteforeldrenes hjem. Rising ble siden eid av Ibsens onkel [[Christian Cornelius Paus]]. [[Ibsenhuset (Snipetorpgata 27)|Snipetorphuset]] som Ibsens onkel [[Christopher Blom Paus]] eide og der Ibsens foreldre og søsken bodde etter at Ibsen forlot Skien eksisterer også fortsatt.}} og Rising var besteforeldrenes hjem i dikterens barndom.]]

===Storfamilien Paus på Rising og i Altenburggården===

[[File:Colorized version of an older black-and-white image of a painting on ivory of Ole Paus, circa 1790s.jpg|miniatyr|venstre|upright|[[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] (1766–1855) var Ibsens sosiale bestefar – og forfar til visesangeren [[Ole Paus]]]]

Ibsens foreldre [[Knud Ibsen|Knud]] og [[Marichen Altenburg|Marichen]] vokste opp som nære slektninger og tilhørte begge den tett sammenvevde [[Paus]]familien på [[Rising]] og i [[Altenburggården]], det vil si storfamilien til søskenparet [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] og [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]].

Etter at Knuds biologiske far [[Henrich Ibsen|Henrich Johan Ibsen]] omkom i skipsforlis med skuten «Caritas» utenfor [[Hesnes]] da Knud var nyfødt i 1797 giftet moren [[Johanne Plesner]] seg ett år etter med skipperen Ole Paus. I 1799 solgte Ole Paus på en og samme dag [[Ibsenhuset i Løvestrædet]] som han hadde overtatt fra Johannes første ektemann og kjøpte i stedet lystgården [[Rising]] fra en søster av sin nye svoger [[Didrich von Cappelen]]. Han fikk bygget et nytt representativt våningshus og familien flyttet året etter ut til Rising. Ved folketellingen i 1801 hadde familien på Rising syv tjenestefolk. Der vokste Knud opp som Ole Paus' sosiale sønn. Ole Paus skulle senere også sosialt innta rollen som den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen – Ibsens biologiske bestefedre var forlengst døde da han ble født.

[[Fil:Altenburg2.png|miniatyr|[[Silhuett]] av familien i [[Altenburggården]] ca. 1820. Fra venstre pleiebarna Marichen Bomhoff og [[Henrik Johan Paus]], Henrik Ibsens besteforeldre [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]] og [[Johan Andreas Altenburg]], tanten Christine og moren [[Marichen Altenburg]]]]
Marichen ble født i [[Altenburggården]] i sentrum av Skien i april 1799. Foreldrene [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]] og [[Johan Andreas Altenburg]] giftet seg i 1794. Marichens morfar [[Cornelius Paus (1726–1799)|Cornelius Paus]] døde i Altenburggården et knapt halvår etter at hun ble født. Johan Andreas Altenburg var først skipper, men sluttet tidlig å seile og var siden først og fremst reder og trelasthandler i Skien. Han eide også et stort brennevinsbrenneri på Lundetangen. I 1805 ble han omtalt som en av Skiens velstående menn. Da han døde i 1824 overtok Hedevig hans forretninger.

Søskenene Hedevig og Ole Paus var fra [[Lårdal (tidligere kommune)|Lårdal]] i [[Øvre Telemark]] der familien [[Paus]] hadde vært embetsmenn i århundrer. Ibsenforsker Jon Nygaard skriver at «i Øvre Telemark ble det i løpet av 1600-tallet etablert et aristokratisk samfunnssjikt», et «sammenfiltret embetsaristokrati» der de viktigste familiene var [[Paus]], [[Blom (slekt fra Skien)|Blom]] og [[Ørn (slekt)|Ørn]].<ref name=Nygaard2013/> Mot slutten av 1700-tallet flyttet Hedevig, Ole og søsteren Martha Paus til Skien og etablerte seg i byens borgerskap med hjelp fra slektninger i familien Blom, som hadde foretatt den samme reisen. Barna på Rising og i Altenburggården har blitt beskrevet som en utvidet søskenflokk i sosial forstand. Knuds eldste halvbror [[Henrik Johan Paus]] – oppkalt etter Knuds avdøde far – vokste selv opp i Altenburggården med Marichen. Selv om Ibsen ikke selv het Paus, var begge foreldrene oppvokst i familien og alle de tre besteforeldrene som Ibsen kjente – den sosiale bestefaren Ole Paus og de to bestemødrene Hedevig og Johanne – var født eller gift Paus.<ref name="Haave" /> Navnet Paus stammer fra [[middelalderbyen Oslo]] og betyr [[pave]], brukt som (kanskje ironisk) tilnavn.<ref name="Bakken">Kristin Bakken og Stefka G. Eriksen (2024), «Fortellinger fra Oslo og omegn: Fra rural til urban mentalitet», i Egil Lindhart Bauer (m.fl., red.), ''Det gamle Oslo 1000–1624'', s. 50–65, Cappelen Damm, ISBN 9788202738464</ref>

===Knud gifter seg med Marichen===

[[Fil:Altenburggården i Skien.jpg|miniatyr|Taket og et av vinduene til [[Altenburggården]] ses i midten av bildet. Altenburggården var [[Marichen Altenburg]]s barndomshjem, og Henrik Ibsen bodde der fra han var tre til han var åtte år]]
[[Fil:Venstoep Skien.jpg|miniatyr|Ibsen-familiens landsted på [[Venstøp]], dit familien flyttet i 1836 og der de bodde til 1843]]
I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler med lillebroren [[Christopher Blom Paus]] som assistent. De to brødrene flyttet inn i [[Stockmanngården]], der de hadde forretning med utsalg av importerte viner og luksusvarer i første etasje, og drev eksport av tømmer sammen med sin fetter [[Diderik von Cappelen (1795–1866)|Diderik von Cappelen]]. 1. desember samme år giftet Knud seg med stefarens niese Marichen, som flyttet inn hos dem. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement».<ref name="Templeton">Templeton, Joan (1997): ''Ibsen's women'', Cambridge University Press, s. 1ff.</ref> [[Jørgen Haave]] skriver at ekteskapet kan ha vært arrangert, men at det også kan ha gått helt av seg selv.<ref name=Haave /> Eldre Ibsenforskning har gjerne kalt ekteskapet et «nesten-incestuøst ekteskap»,<ref>Ferguson s. 280</ref> men Haave har påpekt at denne typen nære forbindelser var vanlig i borgerskapet i Skien på denne tiden og ikke spesielt unikt for Ibsens familie.<ref name="Haave" />

Knud og Marichen fikk seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen, Johan Andreas Ibsen (f. 1830), [[Hedvig Ibsen]] (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og [[Ole Paus Ibsen]] (f. 1835). Henrik ble oppkalt etter farfaren og kanskje også onkelen med samme navn; hans faddere var moren Marichen, tanten [[Mariane Paus]], skipsreder Ulrich Cudrio, skipskapteinene Hans Jacob Bakke og John Stenersen, og materialforvalter Jacob Boysen.

I 1830 overlot Marichens mor [[Hedevig Christine Paus|Hedevig]] Altenburggården og andre eiendommer til svigersønnen Knud, og Knud og Marichen flyttet inn med sine barn i 1831. I årene rundt 1830 var Knud Ibsen blant den rikeste prosenten i Skien; ved ligningen i 1833 var han f.eks. Skiens sekstende største skatteyter. I 1833 kjøpte han lystgården [[Venstøp|Erlands Venstøp]] (også kalt Ibsens Venstøp), med stor, representativ hovedbygning.

===Venstøp===
Før midten av 1830-årene tyder alt på at Knud Ibsen så at forretningene hans var i ferd med å gå under. Han oppsøkte da perifere forretningsforbindelser, folk utenfor sin nærmeste krets i Skien, og tok opp store lån. Brennevinsbrenneriet var belånt med nesten ti ganger verdien da det til slutt ble solgt. For mange av lånene var kreditoren med førsteprioritet hans egen svigermor, [[Hedevig Christine Paus|Hedevig]], og alle de andre kreditorene var satt sjakkmatt uten reell mulighet til å få igjen pengene sine. I 1835 ble Altenburggården solgt, og året etter flyttet Ibsenfamilien ut til lystgården Venstøp. På den tiden satt Knud Ibsen på en kontantbeholdning som tilsvarte åtte årsinntekter fra den tiden han var blant den rikeste prosenten i Skien. Det gjorde det mulig for familien å fortsette et komfortabelt liv i flere år. Etter at de flyttet fast til Venstøp viste folketellingen at familien Ibsen hadde fire tjenestefolk på gården.<ref>[[Jørgen Haave]] (2013): «[https://dev.telemarkmuseum.no/wp-content/uploads/Haave-Jorgen.-Bidrag-til-antologien-Norsk-havekunst-2013.-Utsikten-fra-Ibsens-gutterom-1.pdf Utsikten fra Ibsens gutterom]», i Einar Sørensen (red.), ''Norsk havekunst under europeisk himmel'', Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag</ref> Venstøp lå ikke så langt fra Knuds eget barndomshjem [[Rising]], og var større og staseligere enn Rising. I ettertid har Knuds lånopptak blitt kalt svindel, men samtiden så annerledes på det.<ref>{{Kilde www |url =https://ibsen.podbean.com/e/familien-ibsen/ |tittel =Familien Ibsen |dato = 2018-09-10|verk =Ibsens salong }}</ref>

Ibsen skrev om sin egen oppvekst at:
{{sitat|Skien var i mine barneaar en overmaade livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hvad den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstaaende familjer boede dengang dels i selve byen, dels paa store gaarde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste af disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre baade vinter og sommer i tæt rækkefølge. [...] Vi havde næsten altid fremmede paa besøg i vor store rummelige gaard og i jule‐ og markedstiden især var huset fuldt og aabent bord fra morgen til aften.|Henrik Ibsen<ref>{{cite web |last1=Ibsen |first1=Henrik |title=Barndomsminder |url=https://www.ibsen.uio.no/SAK_P18810117Barnd.xhtml |work=Henrik Ibsens skrifter|publisher=Universitetet i Oslo|date=1888}}</ref>}}
Haave skriver at de kildene som kjente Henrik i barndommen beskrev ham som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse».<ref name=Haave /> Henrik drev med [[modellteater]], som tidlig på 1800-tallet særlig var en populær syssel for gutter fra borgerlige hjem i Europa.<ref name="Haave" /> I kontrast til faren, som ble beskrevet som selskapelig og spøkefull med et lyst og vennlig uttrykk, ble Henrik beskrevet som en mer innadvendt personlighet, et personlighetstrekk han ble sagt å ha felles med flere slektninger i familien Paus og siden med sin egen sønn [[Sigurd Ibsen|Sigurd]]. [[Johan Kielland Bergwitz]] hevdet at «det er med Slekten Paus at Henrik Ibsen har de mest utprægede Gemytegenskaber fælles».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Johan Kielland Bergwitz|Bergwitz, Joh. K.]] | utgivelsesår = 1916 | tittel = Henrik Ibsen i sin avstamning | utgivelsessted = Christiania | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017091207110 | side = 44 }}</ref> Med henvisning til Paussiden av familien sa [[Hedvig Ibsen]] at «vi hører til en taus slekt».<ref>Mosfjeld 1949, s. 17.</ref> En av søstrene Cudrio på nabogården som kjente ham i barndommen fortalte at «han var uhyre ful og ondskapsfuld og banket os gjorde han ogsaa. Men da han blev stor, blev han uhyre vakker, men det var ingen som likte ham, for han var saa ful. Det var ingen som vilde være sammen med ham.»<ref name="Haave" />

===Ibsens foreldre flytter til Snipetorp===
[[Fil:Ibsenhuset, Snipetorpsgate 27, Skien kommune, Telemark.jpg|miniatyr|[[Christopher Blom Paus]] kjøpte [[Ibsenhuset (Snipetorpgata 27)|huset på Snipetorp]] i 1843 for at storebroren [[Knud Ibsen]] skulle bo der med familien]]
Knud hadde kjøpt Venstøp med et gjeldsbrev. Kreditorene var de mindreårige arvingene etter Niels Jørgen Hirschholm, som var blitt satt bort til slektninger etter å ha mistet begge foreldrene. Først etter åtte år gjorde de da voksne barna krav på farsarven sin, og Ibsenfamilien mistet Venstøp i 1843.<ref name=Haave /> Noen måneder senere ble Henrik Ibsen konfirmert i Gjerpen kirke 1. oktober 1843. Han flyttet kort etter til Grimstad, og innledet sitt voksenliv.

Ibsens foreldre og yngre søsken flyttet i 1844 til [[Ibsenhuset (Snipetorpgata 27)|et hus på Snipetorp]] som de fikk låne av Knuds lillebror [[Christopher Blom Paus]]. Christopher Blom Paus kjøpte huset i 1843, tilsynelatende for at broren skulle bo i det. Knud forsøkte seg frem til 1850-årene med en viss suksess i ulike forretninger og yrker, men ble fra 1857 registrert som fattig. Selv som fattig hadde han en tjenestejente. Knud og Marichen ble boende i huset på Snipetorp til 1866, da Ibsenfamilien gikk sosialt i oppløsning, Marichen flyttet til datteren Hedvig og Knud ble boende alene på hybler i Skien.<ref name=Haave />

===Betydningen av Ibsens barndom og faglig revurdering===
Ibsens familie og oppvekstmiljø har vært et mye studert emne, både i hans levetid og på 2000-tallet.<ref name="Haave">{{Kilde bok
  | forfatter=[[Jørgen Haave|Haave, Jørgen]]
  | utgivelsesår=2017
  | tittel=[[Familien Ibsen]]
  | utgivelsessted=
  | forlag=Museumsforlaget
  | side=
  | isbn= 9788283050455
  | url=
 }}</ref> Haave skriver at «allerede i hans egen samtid ble begivenheter i livet hans kartlagt og fulgt med stor offentlig interesse».<ref name=Haave/> En viktig grunn til interessen er at Ibsen brukte sine slektninger, barndomsmiljø og familietradisjoner som modeller for personer, miljøer og hendelser i sine skuespill.<ref>[[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]], ''Henrik Ibsen; mellom evne og higen'', Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17</ref> Ibsen bekreftet selv at han hadde brukt sin familie og barndomserindringer som modell for familien Gynt i ''[[Peer Gynt]]''. Også i andre skuespill er det figurer som er inspirert eller oppkalt etter familiemedlemmer, og motiver og hendelser som skal være inspirert av familietradisjoner fra [[Altenburggården]], [[Rising]] og [[Henrik Ibsen Museum, Skien|Venstøp]].<ref>Flere eksempler nevnt i Mosfjeld 1949, passim</ref> Ved siden av ''Peer Gynt'' har litteraturhistorikere og biografer særlig trukket frem ''[[Kongs-Emnerne]]'', ''[[Vildanden]]'', ''[[En folkefiende]]'' og ''[[Hedda Gabler]]''.<ref>[[Francis Bull]], ''Ibsens drama: innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker'', Oslo, Gyldendal, 1972</ref> Litteraturhistorikere ble tidlig interessert i hvordan familiebakgrunnen hadde formet Ibsen som dikter; [[Henrik Jæger]] skrev i begynnelsen av sin innflytelsesrike Ibsenbiografi fra 1888 at ikke «en eneste draabe norsk blod» hadde spilt en rolle ved dannelsen av Henrik Ibsens temperament;<ref>[[Henrik Jæger]], ''Henrik Ibsen 1828–1888. Et literært Livsbillede'', s. 3, København, [[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]], 1888</ref> denne noe tvilsomme kommentaren ble sitert i mange senere arbeider og dannet et utgangspunkt for [[Johan Kielland Bergwitz]]' bok ''Henrik Ibsen i sin avstamning: norsk eller fremmed?'' fra 1916.

Historisk ble Ibsens bakgrunn romantisert eller dramatisert for å stemme overens med myten om det selvgjorte geniet. Ibsenforsker [[Ellen Rees]] skriver at den historiske og biografiske forskningen på Ibsen i det 21. århundre har vært preget av en «revolusjon» i forståelsen av Ibsens liv.<ref name=Rees>{{cite journal |last1=Rees |first1=Ellen| author-link=Ellen Rees|title=Tropes Revisited: Evert Sprinchorn's ''Ibsen's Kingdom: The Man and His Works'' and Recent Historical Research in Ibsen Studies |journal=Scandinavian Studies |date=2022 |volume=94 |issue=4 |pages=530–545 |doi=10.5406/21638195.94.4.06 |s2cid=253371741 |url=https://muse.jhu.edu/article/869129 |issn=0036-5637 }}</ref> Eldre Ibsenbiografier har ofte hevdet at Knud Ibsen drev med spekulasjon og gikk konkurs, at han ble en alkoholisert tyrann, at familien Ibsen mistet kontakten med elitemiljøet den opprinnelig tilhørte, og at dette er helt sentralt i å forstå Ibsens biografi og diktning. Fra 1990-årene har Ibsenforskere stilt spørsmål ved og tilbakevist mange antagelser om Henrik Ibsens foreldre, bakgrunn og barndom, og Haave har påpekt at senere biografier ofte ukritisk har gjentatt slike udokumenterte påstander og myter.<ref name="Haave" /> [[Jon Nygaard]] skriver at «de fleste som har skrevet om Ibsen, har hatt påfallende lite kunnskap om hans bakgrunn og oppvekst i Skien og det meste har vært bygget på myter og antagelser».<ref>{{Kilde www |forfatter=[[Jon Nygaard]]|url =https://www.ibsenbyen.no/nygaard-ibsen-skien/skiens-betydning-for-den-ibsen-ble-og-det-han-skrev-om/|tittel =Skiens betydning for den Ibsen ble – og det han skrev om |besøksdato = 2025-05-12 |verk =Ibsenbyen |dato = }}</ref> Et typisk eksempel på slike feilaktige myter er den absurde påstanden i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'' om at Ibsens «[vei] til suksess gikk fra ytterste elendighet».<ref>{{NBL|Henrik Ibsen}}</ref> Haave har blant annet kritisert en overdreven og for ukritisk bruk av Ibsens litteratur som kilder til hans biografi hos mange tidligere Ibsenbiografer, der særlig barndommen i mange fremstillinger ble ukritisk sammenvevd med hans verk.<ref name="Haave" /> Ifølge Haave innledet Arvid Høgvoll og Ruth Bærlands bok om Henrik Ibsens familie fra 1996 et paradigmeskifte i forståelsen av Ibsens bakgrunn og barndom, som ble fulgt opp av [[Ivo de Figueiredo]]s Ibsenbiografi fra 2006/2007, [[Jon Nygaard]]s bok om Ibsens familiebakgrunn fra 2013 og hans egen bok ''[[Familien Ibsen]]'' fra 2017.<ref name=Haave /> Haave skriver at Ibsenfamiliens økonomiske problemer i 1830-årene skyldtes de vanskelige tidene og var noe familien hadde til felles med mange andre fra Skiens overklasse på denne tiden, f.eks. naboene på Venstøp, tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie. Ifølge Haave hadde Henrik Ibsen en komfortabel oppvekst også på Venstøp, og familien hadde en klar tilhørighet i skienseliten og et livlig selskapelig liv. Haave uttaler at «den eliten familien Ibsen var en del av, distanserte seg sterkt fra bondebefolkning, og betraktet seg som en del av en dannet felleseuropeisk kulturkrets» og at «det var Ibsens tilhørighet i dette patrisiatet som skapte hans kulturelle identitet og oppdragelse».<ref>«Ibsens barneår var bedre enn antatt», ''Varden'', 12. mai 2016</ref> Haave viser til flere eksempler på at både Henrik Ibsen selv og hans søsken uttalte seg pussig nedlatende om telemarksbønder og oppfattet dem som en slags urbefolkning de hadde lite eller ingenting til felles med; Haave kaller Ibsens familie «en gammel innvandrer-elite som foraktet primitive norske bønder».<ref name=Haave /> Interessen for Ibsens utenomekteskapelige sønn [[Hans Jacob Henriksen]] gjenspeiler også et anakronistisk ønske om å folkeliggjøre Ibsen; hverken Ibsen selv eller hans familie anså ham som et familiemedlem.

Både Nygaard og Haave fremhever at Skien var en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og slett ingen bakevje eller provinsby slik det ofte har blitt fremstilt; frem til ut på 1800-tallet var Skien en viktigere handelsby enn Christiania.<ref name="Nygaard-foredrag" /><ref name="Haave" /><ref name=Nygaard2013 /> Haave påpeker at Ibsenfamilien gikk økonomisk og sosialt i oppløsning i 1850-årene, men at det skjedde lenge etter at Henrik hadde flyttet hjemmefra, på et tidspunkt han var iferd med å slå gjennom som dramatiker. Haave skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».<ref name="Haave" /> Ifølge Haave og Nygaard passet den tradisjonelle fortellingen om Ibsen inn i bildet av det store kunstnergeniet som slo gjennom mot alle odds, mens Ibsens borgerlige bakgrunn og antiegalitære sider ble nedtonet for å passe inn i det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Nygaard uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og er et resultat av at Norge har vært et rikt land veldig lenge, og oppsummerte omveltningen i forståelsen av Ibsens barndom som at alle de populære forestillingene om Ibsen er feil.<ref name="Nygaard-foredrag">[[Jon Nygaard]] (2016): «[https://www.nrk.no/video/alt-du-vet-om-ibsen-er-feil_261040 Alt du vet om Ibsen er feil]» (foredrag), [[NRK]]</ref> Haave skriver at ingen Ibsenbiografer hittil har tatt konsekvensen av det han kaller en paradigmatisk revolusjon med vidtrekkende konsekvenser for forståelsen av Ibsens liv og verk, og at selv [[Ivo de Figueiredo]]s biografi – som gikk langt i å kritisere den gamle fortellingen om Ibsens barndom som «tynnere enn tevann» – ikke har løsrevet seg helt fra den gamle diskursen.<ref name=Haave/> Nye biografier som Sprinchorns ''[[Ibsen’s Kingdom: The Man and His Works]]'' og Mørkhagens ''[[Ibsen: «… den mærkelige mand»]]'' har blitt sterkt kritisert av norske Ibsenforskere for å videreformidle en utdatert og feilaktig fortelling om Ibsen.<ref name=Rees/><ref>[[Narve Fulsås]]: «[https://morgenbladet.no/boker/2019/12/stakkars-ibsen Stakkars Ibsen: Sverre Mørkhagen let ikkje forsking eller nye kjelder kome i vegen for si gode historie om ein lidande Henrik Ibsen]», ''Morgenbladet'', 13. desember 2019</ref>

Sigurd og Suzannah bidro i stor grad til å skape en myte rundt Ibsen, og i noen grad oppmuntret Ibsen selv dette. På sine eldre dager var Ibsen svært privat, og Sigurd og Suzannah brant alt de kom over av brev og dokumenter da han døde, slik at verkene etter deres mening skulle stå alene. De feilaktige mytene om Ibsens barndom fylte hos biografer og litteraturhistorikere  i en viss grad tomrommet etter ødeleggelsen av Ibsens personlige papirer. Etter at de mange mytene har blitt tilbakevist, står Ibsens slektshistorie igjen som den best dokumenterte delen av hans liv, mens kildene til hans voksenliv fortsatt er nokså begrenset og i hovedsak knyttet til hvordan han presenterte seg offentlig.

=== Personoversikt ===
Ibsen vokste opp i den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] og [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]], hans sosiale farfar og biologiske mormor. Hans foreldre var i sosial forstand fetter og kusine. Silhuettene er fra portrettet av familien i [[Altenburggården]] fra ca. 1820.
<div style="border: 2px solid #ccc; background-color: #f9f9f9; padding: 10px; margin: 10px 0; font-size: 0.9em; line-height: 1.4em;">
*<span style="display: inline-block; width: 10px; height: 10px; background-color: #d6eaf8; border: 1px solid #ccc; margin-right: 5px;"></span> Blå bakgrunn: bodde i [[Altenburggården]]
*<span style="display: inline-block; width: 10px; height: 10px; background-color: gold; border: 1px solid #ccc; margin-right: 5px;"></span> Gullfarget kant: Ibsens forfedre og -mødre
*<span style="display: inline-block; width: 10px; height: 10px; background-color: #228B22; border: 1px solid #ccc; margin-right: 5px;"></span> Grønn kant: Ibsens ektefelle og etterkommere med svigerfamilie
*'''Fet skrift''': del av Ibsens barndomsmiljø
*''Kursiv skrift'': før Ibsen ble født
</div>

{{Tree chart/start|align=center}}

{{Tree chart| | | | | | | | | | | |C1| 
  |C1=[[File:Cornelius Paus (cropped).jpg|150px|link=Cornelius Paus (1726–1799)]]<br/>''[[Cornelius Paus (1726–1799)|Cornelius Paus]]''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1726–1799</span><br/>fra&nbsp;[[Øvre Telemark]]<br/>&nbsp;dør&nbsp;i&nbsp;[[Altenburggården]]&nbsp;
  |boxstyle_C1=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid gold;
}}
{{Tree chart| | | | | | | | | | | | |!| | | | | | | | | | | | }}

{{Tree chart|Ah4|v|Ah5|v|Ol1|~|h|~|Ah6|-|v|-|Ah7 
  |Ah4=''[[Henrich Ibsen|Henrich<br/>Johan Ibsen]]''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1765–1797</span><br/>dør på<br/>sjøen|Ah5='''[[Johanne Plesner|Johanne<br/>Plesner]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1770–1847</span><br/>gift ''Ibsen''<br/>og '''Paus'''<br/><span style="font-size: 1.6em;">↔</span>
  |Ah6=[[File:Altenburg2 (cropped).png|65px|link=Hedevig Christine Paus]]<br/>'''[[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1763–1848</span>|Ah7=[[File:Silhouette of Johan Andreas Altenburg (cropped).png|65px|link=Johan Andreas Altenburg]]<br/>''[[Johan Andreas Altenburg|Johan<br/>Andreas<br/>Altenburg]]''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1763–1824</span>|Ol1=[[File:Colorized version of an older black-and-white image of a painting on ivory of Ole Paus, circa 1790s (cropped).jpg|110px|link=Ole Paus (1766–1855)]]<br/>'''[[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1766–1855</span><br/>selger&nbsp;[[Ibsenhuset i Løvestrædet|Ibsenhuset]]<br/> kjøper&nbsp;[[Rising]]|boxstyle_Ah6=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid gold;|boxstyle_Ah7=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid gold;|boxstyle_Ol1=border: 5px dashed gold;|boxstyle_Ah4=border: 5px solid gold;|boxstyle_Ah5=border: 5px solid gold;
  }}
{{Tree chart| |,|-|^|-|+|-|^|-|.| | | | | |,|-|-|^|-|-|.}}
{{Tree chart|CBP| |HP| |Ah2|-|v|-|Ah3| | | |CA
  |Ah2='''[[Knud Ibsen]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1797–1877</span><br/>Ole Paus'<br/>stesønn<br/>oppvokst på<br/>[[Rising]]|Ah3=[[File:Marichen Altenburg 2 (cropped).png|65px|link=Marichen Altenburg]]<br/>'''[[Marichen Altenburg|Marichen<br/>Cornelia<br/>Altenburg]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1799–1869</span>|CBP=[[File:Christopher Blom Paus (1810-1898) (cropped).jpeg|80px|link=Christopher Blom Paus]]<br/>'''[[Christopher Blom Paus|Chr. Blom<br/>Paus]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1810–1898</span>|HP=[[File:Silhouette of Henrik Johan Paus (cropped).png|65px|link=Henrik Johan Paus]]<br/>'''[[Henrik Johan Paus|Henrik<br/>Johan<br/>Paus]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1799–1893</span>|CA=[[File:Christine Altenburg (cropped).png|65px]]<br/>'''Christine<br/>Altenburg'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1798–</span>|boxstyle_Ah2=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid gold;|boxstyle_Ah3=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid gold;|boxstyle_HP=background-color: #d6eaf8; border: 4px solid gray;|boxstyle_CA=background-color: #d6eaf8; border: 4px solid gray;|boxstyle_CBP=border: 4px solid gray;}}
{{Tree chart| | | | | | | | | | | | |!}}
{{Tree chart| | | |Ol2|~|Hd|~|Ah1|-|ST| | |BB|Ah1=[[File:1 Portrett av Henrik Ibsen 1863-64 nasjonalbiblioteket.jpg|170px|plain]]<br/>'''Henrik Johan Ibsen'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1828–1906</span>|Ol2=[[File:Ole Ibsen - 2 (cropped 2).jpg|80px|link=Ole Paus Ibsen]]<br/>'''[[Ole Paus Ibsen|Ole Paus<br/>Ibsen]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1835–1917</span>|JAA=Johan<br/>Andreas<br/>Altenborg<br/>Ibsen<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1830–</span>|NA=Nicolai<br/>Alexander<br/>Ibsen<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1834–1888</span>|Hd=[[Fil:Hedvig Ibsen.jpeg|84px|link=Hedvig Ibsen]]<br/>'''[[Hedvig Ibsen]]'''<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1831–1920</span>|ST=[[File:Portrett av Suzannah Ibsen - no-nb digifoto 20150709 00002 bldsa ib1b1003 (cropped 2).jpg|100px|link=Suzannah Ibsen]]<br/>[[Suzannah Ibsen|Suzannah<br/>Thoresen]]<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1836–1914</span>|BB=[[Fil:Bjørnstjerne Bjørnson (Stories By Foreign Authors).jpg|65px|link=Bjørnstjerne Bjørnson]]<br/>[[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnstjerne<br/>Bjørnson]]|boxstyle_Ah1=background-color: #d6eaf8; border: 5px solid #DC143C;|boxstyle_Hd=background-color: #d6eaf8; border: 4px solid gray;|boxstyle_NA=background-color: #d6eaf8;|boxstyle_JAA=background-color: #d6eaf8;|boxstyle_Ol2=border: 4px solid gray;|boxstyle_ST=border: 4px solid #228B22;|boxstyle_BB=border: 4px solid #228B22;}}
{{Tree chart| | | | | | | | | | | | |!| | | | | | | | |!|3g=<span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">[3 generasjoner]</span>|boxstyle_3g=border: 0px;}}
{{Tree chart| | | | | | | | | | | |SI|-|BI|-|-|-|'|SI=[[File:Sigurd Ibsen, 1875 (cropped).jpg|100px|link=Sigurd Ibsen]]<br/>Statsminister<br/>[[Sigurd Ibsen]]<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1859–1930</span>|BI=[[File:Ib1b1017. Portrett av Bergliot Ibsen, 1896 - no-nb digifoto 20150410 00092 bldsa ib1b1017 (cropped).jpg|100px|link=Bergliot Ibsen]]<br/>[[Bergliot Ibsen|Bergliot<br/>Bjørnson]]<br/><span style="font-size: smaller; white-space: nowrap;">1869–1953</span>|Ol4=[[File:Ole Paus, visesanger.jpg|85px|link=Ole Paus]]<br/>[[Ole Paus]]|boxstyle_SI=border: 4px solid #228B22;|boxstyle_BI=border: 4px solid #228B22;|boxstyle_Ol4=border: 4px dotted gray;}}

{{Tree chart/end}}

;Utdyping
[[Knud Ibsen]] er biologisk sønn av [[Henrich Ibsen|Henrich Johan Ibsen]] som dør samme år som Knud blir født. Moren [[Johanne]] gifter seg ett år etter med [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]], som blir Knuds sosiale far. I 1799 selger Ole Paus på en og samme dag [[Ibsenhuset i Løvestrædet]] som han har overtatt fra Johannes første ektemann, og kjøper lystgården [[Rising]]. Johannes og Oles første biologiske sønn [[Henrik Johan Paus]] blir oppkalt etter hennes avdøde første ektemann, Knuds far. Fra femårsalderen blir Henrik Johan Paus satt bort som pleiesønn eller fostersønn hos tanten og onkelen i [[Altenburggården]], der han vokser opp som sin kusine [[Marichen Altenburg|Marichen]]s «sammenbragte bror». Han er altså bror – biologisk eller sosialt – til begge Henrik Ibsens foreldre. Han er farfar til den pavelige kammerherren og greven [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]], som besøker Ibsen i Roma i 1884.
;Andre personer i Ibsens barndomsmiljø:
*Knud Ibsens andre halvsøsken, herunder amtmann [[Christian Cornelius Paus]] og Henrik Ibsens gudmor [[Mariane Paus]]
*Henrik Ibsens andre søsken, to brødre som dro til USA: Johan Andreas Altenborg Ibsen (1830–) og pukkelryggede Nicolai Alexander Ibsen (1834–1888)
*[[Kristine Cathrine Ploug|«Faster Ploug»]], Johan Andreas Altenburgs søster som bodde i Altenburggården
*Johanne Plesners bror, skipsreder [[Nicolay Plesner]], drev rederivirksomhet med svogeren Ole Paus
*Henrik Ibsens fettere og kusiner som han kjente som barn: Bl.a. [[Johan Altenborg Paus]] og Sofie Henriette Paus (1832–1862), siden gift med skipsreder [[Hans Hoell]] på [[Søndre Brekke]]. De yngre fetterne [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] og [[Karl L. Paus]] møtte han som voksen; sistnevnte var en viktig kilde til familiehistorier for Ibsenbiograf [[Oskar Mosfjeld]]
*Eidsvollmannen [[Didrich von Cappelen]], skiensdistriktets rikeste mann, var gift med Johanne Plesners søster Maria Plesner, og var svoger til [[Henrich Ibsen]] og [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]], og Knuds onkel. Didrich og Maria var foreldre til [[Diderik von Cappelen (1795–1866)|Diderik von Cappelen]], Knuds fetter og tidlige forretningspartner

===Portretter av personer i Ibsens barndomsmiljø===
Det eldste portrettet av Ibsen er antagelig et fotografi fra tidlig i 1860-årene. Lenge var det antatt at det ikke fantes noen portretter av Ibsens foreldre. Ibsensamlingen fikk i 1930 en kopi av en [[silhuett]] av familien i [[Altenburggården]] fra ca. 1820 som tilhørte den pavelige kammerherren og greven [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]], som bodde i Roma og på [[Herresta]], som inneholder det ofte gjengitte portrettet av hans mor. Christopher Paus og hans daværende godsbestyrer [[Herman Paus]] donerte i 1930–31 også Frederik Grandjeans portretter av [[Hedvig Ibsen]] og Christine Altenburg fra 1840 til Ibsensamlingen. Christopher Paus hadde en større portrettsamling fra familien Paus, herunder flere portretter med tilknytning til Ibsens biografi, som var på Herresta. Etter grevens død ble disse portrettene fordelt mellom utvalgte medlemmer av familien Paus. Noen av de eldste portrettene fra samlingen på Herresta, bl.a. portretter av [[Hans Povelsson Paus]] og ektefelle, er idag på [[Ask gods]]. Flere av portrettene ble imidlertid på Herresta, forvaltet av Pausfamiliens Herrestagren som ved siden av å være i slekt med Ibsen også er barnebarn, oldebarn og tippoldebarn av [[Leo Tolstoj]]. Reproduksjoner av mange av portrettene i svart-hvitt ble laget en gang rundt 1900 i familien Paus. I 1935 ble et eget rom på [[Søndre Brekke gård|Brekke museum]] ([[Telemark Museum]]) viet Paus-slekten, beskrevet som «denne embetsmannsslekten som er så gammel i Telemark fylke og som teller så mange kjente embetsmenn. Man vil her finne en rekke slektsportretter i grafisk gjengivelse, for det meste efter originalmalerier».<ref>{{ Kilde avis | dato = 1935-06-06 | tittel =Masse nytt på Brekke museum | avis = Telemark Arbeiderblad | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_telemarkarbeiderblad_null_null_19350606_14_128_1?page=3 | side = 4 }}</ref> Flere av portrettene under var med i utstillingen. De viktigste portrettene av Ibsens familie er i kronologisk rekkefølge:
{| class="wikitable" style="max-width:80em;" 
! Bilde !! Beskrivelse !! Tid !! Informasjon
|-
| [[File:Cornelius Paus.jpg|100px]] || Maleri på [[Herresta]] som er opplyst å være [[Cornelius Paus (1726–1799)|Cornelius Paus]],<ref>{{Kilde www |url =https://www.hembygd.se/stallarholmen/plats/14060/picture/4699362 |tittel = Cornelius Povelson Paus  |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = Sveriges hembygdsförbund |dato = }}</ref><ref name=hembygd-p>{{Kilde www |url =https://www.hembygd.se/stallarholmen/plats/14060/picture/4699343 |tittel = Porträtt |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = Sveriges hembygdsförbund |dato = }}</ref> Ibsens oldefar som døde i Altenburggården i 1799|| 1700-tallet, andre halvdel || Se [[:commons:File:Cornelius Paus.jpg|utfyllende beskrivelse]].
|-
| [[File:Portrait at Herresta described as Christine Paus.jpg|100px]] || Maleri på [[Herresta]] som er opplyst å være Cornelius Paus' ektefelle (Christine Falch),<ref name=hembygd-p/> Ibsens oldemor fra Kongsberg|| 1700-tallet, andre halvdel ||
|-
| [[File:Ole Paus3.jpg|100px]]<hr>[[File:Colorized version of an older black-and-white image of a painting on ivory of Ole Paus, circa 1790s.jpg|100px]] || Maleri på elfenben av (ste)farfaren [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] || ca. 1790-årene || ''Katalog over malede Portræter i Norge'' (1886) nevner portrettet («m. paa Elphenben i yngre Alder») og at det var eid av [[Christian Cornelius Paus|C.C. Paus]] (som døde i 1879).<ref name=Katalog1>{{ Kilde bok | forfatter = Anker, Carl Johan | utgivelsesår = 1886 | tittel = Katalog over malede Portræter i Norge | forlag = Jacob Dybwads Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021042148722?page=115 | side = 106 }}</ref> Ukjent eier; opplysninger ønsket. Svart-hvitt-bilde fra ca. 1900, fra en samling reproduksjoner som tilhørte cand.theol. [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]].<hr>En lett fargelagt versjon av svart-hvitt-bildet ligger trolig ganske nær originalfargene, som var typiske for akvarellportretter på elfenben på den tiden.
|-
| [[Fil:Johan Andreas Altenburg.jpg|100px]] || Maleri av morfaren [[Johan Andreas Altenburg]] || ca. 1800–1810 || Ukjent eier; opplysninger ønsket. Svart-hvitt-bilde fra ca. 1900, fra en samling reproduksjoner som tilhørte [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]]. En reproduksjon formodentlig av dette maleriet ble stilt ut i Ibsenutstillingen i Universitetsbiblioteket i 1928, og beskrives i katalogen som lystrykk etter oljemaleri.<ref name=katalog1928/>
|-
| [[File:Johan Andreas Altenburg (1763-1824).jpg|100px]] || Maleri av morfaren [[Johan Andreas Altenburg]] || ca. 1800–1824 || Ukjent eier; opplysninger ønsket.
|-
| [[File:Hedvig C Paus2.jpg|100px]] || Maleri av mormoren [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]] || ca. 1810–1824 || Ukjent eier; opplysninger ønsket. Svart-hvitt-bilde fra ca. 1900, fra en samling reproduksjoner som tilhørte [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]]. En reproduksjon av maleriet ble stilt ut i Ibsenutstillingen i Universitetsbiblioteket i 1928, og beskrives i katalogen som lystrykk etter oljemaleri.<ref name=katalog1928>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1928 | tittel = Henrik Ibsen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Christiania Theaterhistoriske Forening : Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111007533 | side = 64 }}</ref>
|-
| [[File:Altenburg2.png|100px]] || Silhuett av familien i [[Altenburggården]] fra ca. 1820 med Ibsens mor [[Marichen Altenburg]], mormor [[Hedevig Christine Paus|Hedevig Paus]], morfar [[Johan Andreas Altenburg]], onkel [[Henrik Johan Paus]], tante Christine Altenburg og morens kusine Marichen Bomhoff || ca. 1820 || Originalen tilhørte grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] på [[Herresta]], en sønnesønn av den avbildede [[Henrik Johan Paus]]. Ibsensamlingen fikk i 1930 en kopi. I museets protokoll står det at silhuetten er kommet inn som gave 11. oktober 1930 fra «Chr. Paus» i Nygata 3 i Oslo, som trolig er [[Christopher Blom Paus (1878–1959)]] som eide stålfirmaet [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]] som holdt til på denne adressen. Både Christopher Blom Paus og grev Christopher Paus kalte seg ofte Chr. Paus. I Fylkesmuseet for Telemark og Grenlands Tiaarsskrift fra 1934 uttaler konservator [[Rikard Berge]] at frem til museet fikk denne gaven i 1930 hadde biografer og litteraturhistorikere antatt at det ikke fantes noe bilde av noen av Henrik Ibsens foreldre, og at «det var derfor en overraskelse da museet 1930–31 mottok fra Chr. Paus, Oslo, en reproduksjon av en smukk silhuet av frøken Marichen Altenburg.»<ref name=Haavedigitaltmuseum>{{Kilde www|forfatter=[[Jørgen Haave]] |url =https://digitaltmuseum.no/021027948444/bilde |tittel =Marichen Cornelia Martine Altenburg |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = [[DigitaltMuseum]] |dato = }}</ref> Enten originalen eller en kopi var i 1973 fortsatt på Herresta.<ref name=hembygd>{{Kilde www |url =https://www.hembygd.se/stallarholmen/plats/14060/picture/4699358 |tittel =Herresta |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = Sveriges hembygdsförbund |dato = }}</ref>
|-
| [[File:Hedvig Ibsen.jpeg|100px]] || Maleri av [[Hedvig Ibsen]] av Frederik Grandjean || 1840 || Donert 1930–31 av grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] og [[Herman Paus]] til Ibsensamlingen<ref name=Haavedigitaltmuseum2>{{Kilde www|forfatter=[[Jørgen Haave]] |url =https://digitaltmuseum.no/021025856223/bilde |tittel =Hedvig Ibsen |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = [[DigitaltMuseum]] |dato = }}</ref>
|-
| [[File:Christine Altenburg.jpeg|100px]] || Maleri av tanten Christine Stenersen f. Altenburg av Frederik Grandjean || 1840 || Donert 1930–31 av grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] og [[Herman Paus]] til Ibsensamlingen<ref name=Haavedigitaltmuseum2/>
|-
| [[File:Ole Paus (1766–1855) painted by Mikkel Mandt.jpg|100px]] || Maleri av (ste)farfaren [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] av [[Mikkel Mandt]] || ca. 1842/43 || ''Katalog over malede Portræter i Norge'' (1886) nevner portrettet og at det var eid av [[Christian Cornelius Paus|C.C. Paus]].<ref name=Katalog1/> Enten originalen eller en kopi tilhørte siden etterkommere av Caroline Amalie Paus (1848–1933) og er i privateie i Oslo (Christiane Margrethe Wielgolaski f. Winsnes; siden hos Margaret Rynning); det er dette bildet som er avbildet til venstre. Reproduksjoner er trykket i flere bøker, som J.A. Schneiders ''Fra det gamle Skien''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schneider, J.A. | utgivelsesår = 1924 | tittel = Fra det gamle Skien | utgivelsessted = Skien | forlag = Erik St. Nilssens bokhandel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060724020 | side = 242 }}</ref>
|-
| [[Fil:Ole Paus Ibsen som rev, malt av Henrik Ibsen.jpg|100px]]<hr>[[File:Johan Ibsen som apekatt.jpg|100px]] || Henrik Ibsens karikaturer av søskenene som dyr på bordpanel på Snipetorp: [[Ole Paus Ibsen]] som rev, Johan Ibsen som apekatt, [[Hedvig Ibsen]] som bjørn og Nicolai Ibsen som gås || Trolig sommeren 1845 || Portrettene av [[Ole Paus Ibsen]] og Johan Ibsen er bevart i Norge. De andre portrettene havnet i Amerika i 1900 og det er usikkert om de fremdeles eksisterer.
|-
| [[Fil:Christian C Paus2.jpg|100px]] || Maleri av onkelen [[Christian Cornelius Paus]] av [[Ragnhild Beichmann]] || 1870-årene || Ukjent eier. Svart-hvitt-bilde fra ca. 1900, fra en samling reproduksjoner som tilhørte [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]].
|-
| [[Fil:Henrik J Paus.jpg|100px]] || Maleri av onkelen [[Henrik Johan Paus]]. Av [[Ragnhild Beichmann]]? || 1870-årene || Ukjent eier. Svart-hvitt-bilde fra ca. 1900, fra en samling reproduksjoner som tilhørte [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]]. Se også fotografi av reproduksjonen av Anders Behr Wilse; denne kopien tilhørte Henrik Johan Paus' barnebarn Aagot («Agga») Selmer-Anderssen f. Paus, en halvsøster av grev Christopher Paus og i samtiden en kjent tennisspiller.<ref>{{Kilde www |url =http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_foto_NF_WB_50173_C |tittel =Henrik Johan Paus |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = Nb.no |dato = }}</ref>
|-
| [[Fil:Christopher Blom Paus (1810-1898).jpeg|100px]] || Maleri av onkelen [[Christopher Blom Paus]] || Trolig 1870–80-årene || Originalen eller en kopi var på [[Herresta]] i 1973<ref name=hembygd/>
|-
| || Maleri av fetteren [[Johan Altenborg Paus]] av [[Nils Gude]]. Han skal ha fisket med Henrik i Børsesjø og ifølge [[Johan Kielland Bergwitz|Bergwitz]] delt hybel med Henrik mens de gikk på Heltbergs studentfabrikk i Christiania i 1850 || 1886 || Ifølge ''Katalog over malede Portræter i Norge'' (1886) ble maleriet eid av [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Anker, Carl Johan | utgivelsesår = 1886 | tittel = Katalog over malede Portræter i Norge | forlag = Jacob Dybwads Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021042148722?page=171 | side = 163 }}</ref>
|-
| [[File:Portrait of Karl L. Paus at Herresta.jpg|100px]] || Maleri av fetteren [[Karl L. Paus]], en viktig kilde for Ibsenbiograf [[Oskar Mosfjeld]]. Karl L. Paus vokste opp i Skien og kjente sin onkel [[Knud Ibsen]] da Knud var gammel mann i 1860- og 70-årene, og er kilden til de fleste historiene om ham, og myten om Knud som alkoholiker. Karls far eide [[Ibsenhuset (Snipetorpgata 27)|Ibsenhuset på Snipetorp]] der Ibsenfamilien bodde til 1866. || || Var på [[Herresta]] i 1973<ref>{{Kilde www |url =https://www.hembygd.se/stallarholmen/plats/14060/picture/4699381 |tittel =Herresta |besøksdato = 2025-01-05 |utgiver = Sveriges hembygdsförbund |dato = }}</ref>
|}

==Ungdomsår==
===Apotekerlærling i Grimstad===

[[Fil:Reimanngaarden Grimstad.jpg|miniatyr|Reimanngaarden i Grimstad, bosted fra [[1843]] til [[1847]].]]

I desember 1843 flyttet Ibsen til [[Grimstad]] for å gå i [[apotek]]erlære. Jon Nygaard uttaler at «da det gikk ut med hele overklassen i Skien var det én mann som overlevde, apoteker Mülertz som drev Svaneapoteket i Skien», og at dette inspirerte både Ibsen og kameraten til å gå i apotekerlære. Ibsen skjønte imidlertid raskt at det ikke var apoteker han skulle bli. Nygaard uttaler at Ibsen ikke gikk i apotekerlære som en forberedelse til medisinstudier, som ofte antatt i eldre kilder.<ref name="Nygaard-foredrag" /> 

Eldre Ibsenbiografier har hevdet både at Ibsen planla å studere medisin og fremstilt ham som en vordende forfatter fra unge år. Haave og Nygaard har stilt spørsmålstegn ved hele denne fortellingen.<ref name=Haave /> De mener det i stedet var ungdomskameraten Christopher Due i Grimstad som satte Ibsen på tanken om å skrive et skuespill til [[Christiania Theater]], og at Ibsen grep det som da var en ny mulighet til karriere og prestisje. Nygaard nevner Ibsens tremenning [[August Cappelen]] som et annet eksempel på at unge menn fra kjøpmannsborgerskapet ved midten av 1800-tallet så kunsten som en ny karrierevei.<ref name="Nygaard-foredrag" /> 

I Grimstad leste Ibsen [[Oehlenschläger]], [[Kierkegaard]], [[J.S. Welhaven]] og [[Henrik Wergeland]], og han ble opptatt av [[Voltaire]].

I 1846 fødte vaskekonen {{Ikkerød|Else Sophie Birkedalen}} et barn som hun ga navnet [[Hans Jacob Henriksen]]. Ibsen, som var ti år yngre enn Else Sophie, vedkjente seg farskapet, men han ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte lovpålagte bidrag frem til gutten var 14 år.<ref>[http://www.riksarkivet.no/kristiansand/smakebiter/kjente/forfattere/ibsen.html «Henrik Ibsen i Grimstad – Bosted, farskapssak og etterkommere»] {{Wayback|url=http://www.riksarkivet.no/kristiansand/smakebiter/kjente/forfattere/ibsen.html |date=20070216090303 }}, ''Riksarkivet''</ref>

=== ''Catilina'' av Brynjolf Bjarme ===
I Grimstad fikk Ibsen de intellektuelle vennene Christopher Due og Ole Schulerud. De tre var mye sammen og drøftet eksistensielle spørsmål. Ibsen var alt da mye av en opprører. I denne tiden skrev han, i tillegg til en rekke dikt, også sitt første drama, ''Catilina'', dels inspirert av latinpensum, dels av stemningene rundt revolusjonsåret [[1848]]. ''Catilina'', en tragedie på [[blankvers]], kom ut i Christiania i 1850 under [[pseudonym]]et Brynjolf Bjarme. Forfatteren var da 22 år gammel. Da det ikke var noe forlag som ville gi det ut, ble utgivelsen bekostet av Ole Schulerud som brukte en liten arv til formålet. Han innså at ''Catilina'' var et løfterikt arbeid. Det solgte imidlertid lite, og mye av opplaget endte som makulatur.

Ibsen gjennomarbeidet stykket 25 år senere, og da kommenterte han sitt ungdomsarbeid på denne måten. 
::«Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, – kommer her frem i tågede antydninger.»<ref>Jf.Halvdan Kohts Ibsenbiografi b. 1, utg. 1954, s. 43</ref>

==Ibsen som dramatiker==

=== Modningsårene 1850–63 ===
[[Fil:Portrait of Henrik Ibsen, 1863-64 (cropped).jpg|miniatyr|Et av de eldste fotografiene av Ibsen fra ca. 1863/64, omtrent på det tidspunktet han begynte å skrive på ''Brand''.]]
I [[1850]] flyttet Ibsen til [[Oslo|Christiania]]. På vei til hovedstaden besøkte han hjemmet i Skien for siste gang. Familien hadde da sluttet seg til [[Gustav Adolph Lammers|Lammers-bevegelsen]], en kristen vekkelsesbevegelse som avskrev blant annet litteratur som djevelens verk, og Ibsen kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850.<ref>''Henrik Ibsen'' (s. 62), Læreboka forlag, Trondheim 2005, ISBN 82-994742-6-4</ref> Kanskje var det derfor han tok i bruk pseudonymet Brynjolf Bjarme igjen i et renskrevet manuskript av én fullført og én nesten fullført akt, med påskriften «Rypen i Justedal, nationalt Skuespil i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850» Tydeligvis danner sagnet om [[Jostedalsrypa]] bakgrunn for stykket, påbegynt etter at han sommeren 1850 fikk antatt ''[[Kjæmpehøjen]]''. Handlingen ble lagt til en norsk fjelldal i [[senmiddelalderen]]. En god del gjenkjennes i hans senere skuespill ''[[Olaf Liljekrans]]'' fra 1856.<ref>[https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_RJ%7Cintro_creation.xhtml] [[Øystein Aarseth]]: «Rypen i Justedal»</ref>

I Christiania gikk Ibsen fra 1850 på [[Henrik Anton Heltberg|Heltbergs]] studentfabrikk for [[universitet]]skandidater, blant annet sammen med [[Bjørnstjerne Bjørnson]], mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Han strøk i [[gresk]] og [[aritmetikk]]. I realiteten hadde han bare gått to uker på skolen. På denne tiden var fattigdom så utbredt at det ikke vakte oppsikt at han opptrådte i bybildet iført et ullteppe til frakk og bare med [[kalosjer]] på bena. Sko hadde han ikke råd til.<ref>Karl Brodersen: «Kunstens kår», ''Frisprog – mer enn ord'' (s. 111), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0</ref> [[Ludvig Daae (1829–1893)|Ludvig Daae]], Suzannahs fetter som var ett år yngre enn Ibsen, gikk også på Heltbergs studentfabrikk, og de to kan ha vært gamle kjente.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Med Henrik Ibsen i fjellheimen|etternavn=Østvedt|fornavn=Einar|utgiver=Oluf Rasmussens forlag|år=1967|isbn=|utgivelsessted=Skien|sider=|kapittel=}}</ref> 

Ibsen hadde feilet både til eksamen og med sitt skuespill ''Catilina'', og sluttet seg til en hemmelig revolusjonær gruppe som ble oppløst av regjeringen. Dette skal ha ført til at han holdt seg unna organisert politisk arbeid resten av livet.<ref>[https://www.nrk.no/kultur/ibsen_-henrik-1.537426 Rune Henriksen: «Ibsen, Henrik», NRK 11. juli 2002]</ref> 

Fiolinvirtuosen og kulturpersonligheten [[Ole Bull]] ga den 23 år gamle Ibsen en unik mulighet da han kalte ham til sitt nyopprettede teater i Bergen i 1851. Teaterstyret bevilget ham innledningsvis en stipendreise til København og [[Dresden]] for å studere teater. Ved Ole Bulls teater, [[Det norske Theater]], fikk han bryne seg på oppgaver som sceneinstruktør og teaterdikter. Han hadde et særlig ansvar for dekorasjoner, kostymer, [[rekvisitt]]er etc. og for person-arrangementet på scenen. Arbeidet ved dette pionerteateret i årene 1851–57 bidro sterkt til å legge fundamentet for Ibsens senere karriere som skuespillforfatter.

Våren 1853 i Bergen forelsket Ibsen seg heftig i den 16 år gamle Rikke Holst (en kusine av Sofie Holst, som Ibsen kjente fra Grimstad). Første pinsedag 1853 gikk den nyforelskede Ibsen med en gruppe fra Det Norske Theater i Bergen på fottur opp [[Ulriken]]. Dette inspirerte ham til ''[[Vi vandrer med freidig mot]]''.<ref>[https://www.geocaching.com/geocache/GC1QJ90_vi-vandrer-med-freidig-mot?guid=808fb2a4-16ee-4b5e-bf89-7d144a0ee971] «[[Vi vandrer med freidig mot]]»</ref> Han og Rikke forlovet seg i hemmelighet, men hennes far forbød forholdet. Ibsen omtalte i brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 sin [[forlovelse]] som et «hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt ''liebschafts''-forhold», som imidlertid inspirerte ham til ''[[Fru Inger til Østeraad]]''. Rikke Holst giftet seg 12. juni 1856 med kjøpmannen Carl Tresselt. Hun og Ibsen møttes igjen da han besøkte Bergen i 1885.<ref>[https://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peRHo.xhtml Rikke Holst (1837-1923)]</ref>

Mens Ibsen var knyttet til teateret i Bergen, skrev han fire nye skuespill, dels inspirert av norsk folkediktning, dels av norsk historie. Det siste er merkbart i ''Fru Inger til Østeraad'' (1855). 
Hans biograf Astrid Sæther har påvist at Ibsen må ha forlovet seg med [[Suzannah Ibsen|Suzannah Thoresen]] ett år tidligere enn offisielt sagt. Først etter suksessen med ''[[Gildet på Solhaug|Gildet paa Solhoug]]'' ble han godkjent av svigerfamilien.<ref>Sverre Mørkhagen: «Ibsen er ikke ferdig utforsket», ''Aftenposten'' 19. november 2019</ref> I [[1857]] returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah, [[Magdalene Thoresen]]s stedatter. Året etter ble deres eneste barn, [[Sigurd Ibsen]], født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye [[Christiania Theater]] i [[Møllergata (Oslo)|Møllergaten]] frem til [[1864]]. Suzannah var en begavet kvinne og skulle vise seg å bety umåtelig mye for Henrik Ibsen som inspirator, kyndig lytter og kritiker så lenge han levde.

Etter at Ibsen midlertidig hadde slått seg ned i Christiania som gift mann, skrev han dramaene ''[[Hærmændene paa Helgeland]]'', inspirert av [[eddadiktning]]en, og ''[[Kongs-Emnerne]]'', med emne fra [[borgerkrigstiden]] på 1200-tallet, og dessuten samtidsstykket ''Kjærlighedens komedie''. Av disse verkene er nok ''Kongs-emnerne'' det mest betydelige.
 
I [[1859]] prøvde han seg også i [[opera]]-[[sjanger]]en, og begynte å skrive [[libretto]]en ''[[Fjeldfuglen]]''. Denne ble aldri fullført, han oppga prosjektet etter at han hadde startet på andre akt. Denne teksten ble først trykt i 1909, altså [[posthum]]t.

====Fotturen i 1862====
I 1862 reiste han med offentlig stipend gjennom Gudbrandsdalen til [[Lom]] og over fjellet til Sogn, og nordover til Sunnmøre og Romsdal før han returnerte til Christiania. Reisen begynte 24. juni og han reiste med [[hovedbanen|tog]] til Eidsvoll og dampbåt langs [[Mjøsa]] til [[Lillehammer]]. På Lom prestegård møtte han [[Elise Aubert|Elise Aars]] og hennes forlovede [[Ludvig Aubert]] – Aubert reiste sammen med Ibsen over Sognefjellet. Fra Lom gikk han opp [[Bøverdalen]], over Sognefjellet (der det ikke var kjørevei) og ned det bratte berget til [[Skjolden]]. Resten av turen tilbakela han stort sett til fots. Ibsen skal opprinnelig ha planlagt å gå til [[Hardanger]]. Suzannahs stemor Magdalene Thoresen kan ha inspirert ham til å legge ruten lenger nord. Ibsen laget godt utførte blyanttegninger på turen (blant annet fra Gudbrandsdalen, Breimsvatnet og Tresfjorden) og noen disse ble trykket i ''Illustreret Nyhedsblad''. Det øde, ville landskapet han opplevde over Sognefjell gjorde stort inntrykk og han inntrykkene ble innarbeidet flere steder i diktingen. Ibsen passerte [[Fortun stavkirke]] som 20 år senere ble revet og flyttet til [[Fantoft]]. Fra Skjolden reiste han med den nye dampbåten «Framnæs» til [[Vadheim]] og vandret gjennom Sunnfjord og Nordfjord via [[Jølster]] og over [[Breimsvatnet]] («Bræheimsvandet»). Fra Utvik tok han båt til Faleide i dagens [[Stryn]] kommune og gikk til [[Hornindal]]. Disse områdene i Sunnfjord og Nordfjord anså at Ibsen som ufortjente ukjente.<ref name="fottur">{{ Kilde bok | forfatter = Østvedt, Einar | utgivelsesår = 1967 | tittel = Med Henrik Ibsen i fjellheimen: Henrik Ibsens egne tegninger og malerier | utgivelsessted = Skien | forlag = Oluf Rasmussens forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061305063 | side = }}</ref> 
{{sitat|I strøget omkring den øvre ende af Bræheimsvandet har man en af de i vort land sjeldne utsigter, hvor høifjeldsnaturen i sin vildeste vinterskikkelse lukker for lavlandet. Her kan man, ligesom langs Ullensvang-stranden i Hardanger, gåe under blomstrende frugttræer og see mægtige jøkler lyse gjennem løvet.|Henrik Ibsen i ''Illustreret Nyhedsblad'' (1862)<ref name="fottur" />
|align=right}}
Formålet med reisen var å samle [[sagn]] og [[folkevise]]r. Han tilbragte fem dager på [[Hellesylt]], og fikk trolig inspirasjon til personer og landskap i [[Brand]]s hjembygd.<ref name="fottur" /> Året før hadde stedet fått ny prest, [[Ole Barman]], og et par år før det ny kirke. På Hellesylt ble han oppfattet som en raring som noterte ned det folk på stedet fortalte ham. Ibsen samtalte lenge med Barman om blant annet tradisjoner, sagn og snøskredene bygda var utsatt for – blant annet hadde kirkebygget blitt ødelagt av skred. Prestens gravtale i ''[[Peer Gynt]]'' skal være inspirert av det han opplevde på [[Hellesylt]]. Mange år senere snakket han med [[Ole Ingebrigtsen Langeland]] om oppholdet der.<ref name="fottur" />

Fra Hellesylt reiste han videre til Suzannahs fetter [[Ludvig Daae]] på [[Solnør]] lenger ute i fjorden.<ref name=":0" /> Solnør kan ha vært en inspirasjon til ''[[Rosmersholm]]''<ref>[https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/ibsen.html Kona til Ibsen påverka Ibsens drama] Apollon (Forskningsmagasinet [[UiO]]), 1. oktober 2007.</ref> Moldegård i Molde og prestegården i Herøy kan også ha vært inspirasjoner.<ref>{{Kilde bok|tittel=Rosmersholm|etternavn=Teateret Vårt|fornavn=|utgiver=Teateret Vårt|år=1996|isbn=|utgivelsessted=Molde|sider=|kapittel=}}</ref> Verten Ludvig Daae hadde som Ibsen gått på [[Heltbergs studentfabrikk]]. Vertinnen var Anne Christine Daae som var født Skavlan og datter av [[Aage Schavland]].<ref name="fottur" /> Ibsen kom til Solnør 16. juli 1862 og ble der også kjent med [[Peder Fylling]]. Ibsen skrev opp eller overtok en hel segnsamling etter Fylling. Magdalene Thoresen hadde også brukt sagn hun fikk fra Fylling som hun beskrev som en «sjelden naturbegavelse». Han skrev dagbok til han ankom Solnør. Dagboken og notatene fra samtalene med Fylling ble gjenfunnet av [[Halvdan Koht]] i 1932.<ref name="fottur" /> 

I Vestnes eller Tresfjord møte han den særegne presten [[Otto Theodor Krohg]] (sønn av [[Hilmar Meincke Krohg]]) som også kan ha gitt inspirasjon til ''Brand''.<ref>Sørås, Odd (1993). Vestnes-presten og Henrik Ibsen. ''Romsdal Sogelag årsskrift''.</ref><ref>Sulebust, Jarle (2006): Ibsen på Sunnmøre. ''Årbok for Sunnmøre''. Utgitt av Sunnmøre historielag og Sunnmøre museum.</ref> [[Ivar Aasen]] hadde i syv år vært privatlærer for Ludvig Daae og hans søsken på Solnør, etter at han hadde gått et par år i lære hos Ibsens svigerfar Hans Conrad Thoresen. [[Henrik Wergeland]] hadde 30 år tidligere gått samme vei over Sognefjellet og fikk der ideen til diktet «Spaniolen». Deler av ''Brand'' kan være inspirert av Wergelands dramatiske dikt og av Ibsens opplevelse av det ville landskapet under nedstigningen mot Fortun, [[Skagastølstindene]] og den [[katolsk]]e presten [[Christopher Holfeldt-Houen]] (grunnlegger av [[St. Paul menighet (Bergen)|St. Paul menighet i Bergen]]<ref>https://nbl.snl.no/Christopher_Holfeldt-Houen</ref>) som gikk sammen med ham.<ref name="fottur" />

=== Utlendighet og internasjonalt gjennombrudd===
{{stack|clear=right|
[[Fil:Henrik Ibsen, 1866.png|miniatyr|Ibsen i Roma i 1866]]
[[Fil:Henrik Ibsen with friends in Rome.jpg|miniatyr|Danske kunstmalere utenfor lokalene til Skandinavisk Forening i Roma i 1864]]
[[Fil:Henrik Ibsen, 1869.jpg|miniatyr|høyre|Ibsen i 1869]]
}}
I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 [[spesidaler]]. Hustruen Suzannah og sønnen Sigurd reiste allerede samme høst til [[København]], mens Ibsen ble igjen i Christiania for å bistå [[Christiania Theater]] med iscenesettelsen av [[Kongs-Emnerne]]. Selv forlot han Norge [[1. april]] [[1864]] med det første dampskip som brøt gjennom isen og hentet byen ut av sin lange vinterisolasjon. Ibsen tilbrakte nå en måneds tid med kone og barn i København før han bega seg videre alene gjennom Tyskland med [[jernbane]]n til [[Venezia]], hvor han slo seg til i et par uker. Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og regjeringsadvokat [[Bernhard Dunker]] som samlet inn og sendte ham penger.

De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var ''[[Brand]]'' ([[1866]]), en symbolsk [[tragedie]] om en prest som følger sine høye prinsipper. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, ''[[Peer Gynt]]''. Disse verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra [[1866]] fikk han [[Statens kunstnerlønn]].

Ibsen bodde med familien i [[Roma]] i flere omganger i til sammen rundt ti år, først fra 1864 til 1868. Da Ibsen ankom Roma var byen fortsatt en del av [[Kirkestaten]], men [[Giuseppe Garibaldi|Garibaldi]] hadde få år tidligere startet sin samling av Italia. De skuespillene Ibsen skrev i de periodene han bodde i Roma ble i stor grad skrevet under opphold utenfor [[Napoli]]. Da han i 1867 reiste fra Roma til [[Campania]] var det til en annen stat. Amalfikysten, Sorrento og øyene utenfor Napoli ble tidlig en populært reisemål for velstående turister. Ibsen forlot Roma 21. mai 1867 og bodde først på den litt mindre fasjonable [[Ischia]]. Det var et lite jordskjelv mens han oppholdt seg på Ischia og kirketårnet ble skadet. I Casamicciola er det satt opp en minneplate om «Enrico Ibsen» med høystemt tekst. I august reiste han til Sorrento der han bodde i Pensione Rosa Magre, Corso Italia nr 170. Det var [[scirocco]] og svært varmt (over 40&nbsp;°C) mens han oppholdt seg i området. Garibaldi forsøkte å erobre [[Lazio]] i oktober 1867 og veien til Roma ble stengt på grunn av krigshandlinger. Manus til ''Peer Gynt'' sendte han til København 18. oktober 1867. Han besøkt [[Pompeii]] noen dager på den tiden, men besøkte ikke [[Capri]] fordi har redd for å bli fraktet over med fiskebåt. Ved retur til Roma ble de oppholdt 14 dager i den lille byen San Germano (like ved [[Monte Cassino]]) på grunn av krigshandlinger mellom Garibaldis styrker og de franske styrkene som støttet Pavestaten. Vinteren 1867-1868 bodde han i Roma og reiste deretter til [[Dresden]]. Ibsens skinnkoffert ble stående igjen i den skandinaviske foreningen i Roma og han fant igjen kofferten ti år senere med alt innholdet unntatt noen papirer og manus.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Næss, Atle | utgivelsesår = 1997 | tittel = Ibsens Italia | isbn = 8205252971 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022304152 | side = }}</ref> 

Av hensyn til Sigurds utdannelse bestemte Ibsenfamilien seg i 1868 for å flytte til det protestantiske Nord-Europa; uten en klar plan reiste de nordover, og endte med å slå seg ned i [[Dresden]] i det daværende [[Kongeriket Sachsen]], der de ble boende til 1875. I april 1875 flyttet familien til [[München]] i [[Kongeriket Bayern]], og bodde der frem til 1880, med unntak av vinteren 1878–1879 da de oppholdt seg i Italia. I 1880 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Roma og ble boende der til 1885, mens Sigurd tok juridisk doktorgrad ved universitetet der. Våren 1884, mens han skrev på ''[[Vildanden]]'', fikk Ibsen et lengre besøk fra en ung slektning fra Norge, da 21 år gamle [[Christopher Tostrup Paus]], som selv bodde i Roma fra 1880-årene. Ibsen var ivrig etter å høre nytt fra familien og Skien. Det var det eneste møtet mellom Ibsen og hans norske familie i alle årene Ibsen oppholdt seg i Italia eller Tyskland, og «Henrik hadde ikke vært så tett på sin egen familie siden han forlot fødebyen over 30 år tidligere», skriver [[Jørgen Haave]]. Under besøket var også [[Edvard Grieg]] og [[Nina Grieg]] der i slutten av mars 1884 og gav en liten konsert med musikk til Ibsens dikt.<ref name=Haave/> I perioden 1885–1891 bodde Ibsenfamilien igjen i München.<ref>{{cite web |last1=|first1=|title=Innledning til brev: Bosteder |url=https://www.ibsen.uio.no/BRINNL_brevInnledning_3.xhtml |work=Henrik Ibsens skrifter|publisher=Universitetet i Oslo |access-date=2021-02-18}}</ref>

I 1881 reiste han på nytt til [[Sorrento]] (der han hadde fullført ''Peer Gynt'' i 1867) og tok inn på Hotel Tramontano. Hotellet er kjent for de mange forfatterne som har bodd der blant andre [[Lord Byron]], [[Goethe]], Keats og [[Walter Scott]]. [[Torquato Tasso]] ble født i bygget. Ibsen var der fra juni til oktober og fullførte ''Gengangere''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Reznicek, Ladislav | utgivelsesår = 1980 | tittel = Ibsen in Italia | utgivelsessted = Oslo | forlag = Biblioscandia | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013092507130 | side = }}</ref>

=== Tilbake til Norge ===
[[Fil:Arbins gate 1 Oslo.jpg|miniatyr|venstre|Ibsenmuseet (nå: Ibsen Museum & Teater) sett fra inngangspartiet i Henrik Ibsens gate 26. Ibsen bodde her fra 1895 til sin død 1906.]]
Ibsen kom tilbake til Norge i [[1891]] hvor han fortsatte å skrive til [[1900]]. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I [[1893]] ble han tildelt storkorset av [[St. Olavs Orden]]. 

I [[1898]] mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske [[konge]] tildelt storkorset av [[Dannebrogordenen]] og storkorset av [[Nordstjerneordenen]].

Ibsen deltok siste gang i en større familiesammenkomst da han 16. mai 1895 var gjest i sin onkel [[Christopher Blom Paus]]' gullbryllup som fant sted hos [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] i Pilestredet. Ifølge en mye omtalt historie som ble fortalt av [[Christopher Tostrup Paus]] til [[Francis Bull]] ble Ibsen under festen invitert av en av gjestene, [[Herman Leopold Løvenskiold]], til å besøke [[Fossum hovedgård (Skien)|Fossum hovedgård]] ved Skien. «Ibsen var synlig glad over innbydelsen og sa at han ville meget gjerne komme til Fossum [...] men utpå kvelden kom Ibsen tilbake til Løvenskiold, og da var han nedstemt og helt anderledes enn før: han hadde tenkt over saken, og så seg dessverre nødt til å avslå den vennlige innbydelse til Fossum, for det var blitt ham klart, at kom han først dit ned, ville han uvegerlig bli nødt til å besøke sin fødeby og få gjenoppfrisket visse minner og bekjentskaper som det var bedre han holdt seg på avstand fra», skriver Bull.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bull, Francis | utgivelsesår = 1963 | tittel = Tradisjoner og minner | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004003 | side =100–101 }}</ref>

[[Fil:Ibsen 1903.jpg|miniatyr|Ibsen (til venstre i vognen) foran [[Nationaltheatret]], sannsynligvis høsten 1903. Ibsen hadde den ære å se seg selv på sokkel, etter at statuen av ham foran Nationaltheatret ble satt opp i 1899.{{Byline|Narve Skarpmoen}}]]

Like etter et ball på slottet [[12. mars]] [[1900]] ble Ibsen syk. I ''Aftenposten'' noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.<ref>Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv'' (2001) s. 306-316</ref> I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.<ref>Jan C. Frich, Erlend Hem (op.cit Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv''). [http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år] {{Wayback|url=http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 |date=20061007070139 }} [[Tidsskrift for Den norske lægeforening]] 2006, 126: 1497–1501</ref> I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8. desember [[1902]] avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i ''En folkefiende''.<ref>Francis Bull: ''Tradisjoner og minner'' (s. 140-41), forlaget Gyldendal, Oslo 1945</ref>

I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere [[hjerneslag|slagtilfeller]]. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den [[23. mai]] 1906, døde han i sin leilighet i [[Arbins gate (Oslo)|Arbins gate]] 1 i Christiania, 78 år gammel.

[[Fil:Henrik Ibsen signatur 14.02.1904.jpg|miniatyr|venstre|Hilsenen til dr. med. Edvard Bull fra 1904 er Ibsens siste egenhendige brev. Bull hadde bedt ham øve seg med blyanten, noe dikteren fant forsmedelig. Skriften vitner om sviktende helse.]]

Ibsens lege dr. med. [[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. [[Anekdoten]] forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i [[1990]] leid av skuespiller [[Knut Wigert]] og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I [[1993]] ble [[Norsk Folkemuseum]] gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet [[Ibsenmuseet (Oslo)|Ibsenmuseet]] i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai [[2006]], et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.

=== Begravelsen ===
[[Fil:Henrik Ibsens begravelse, utenfor Trefoldighetskirken i Oslo, 1906, Anders Beer Wilse, Oslo Museum, OB.X0268.jpg|miniatyr|Trefoldighetskirken ved Ibsens begravelse 1906]]
[[File:Ibsen Funeral.jpg|thumb|Ullevålsveien mellom kirken og kirkegården var i tråd med tradisjon dekket med granbar.]]
Henrik Ibsen ble gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] fredag [[1. juni]] [[1906]]. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt [[Trefoldighetskirken (Oslo)|Trefoldighetskirke]], hvor 20&nbsp;000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp [[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]], med følge av [[Stortinget]], [[Christian Michelsens regjering|regjeringen]], [[Norges Høyesterett|Høyesterett]], kommunestyret i [[Oslo]], representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant det sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte [[Edvard Grieg]]s sørgemarsj over [[Rikard Nordraak]].

Kisten ble senket av maler [[Eilif Peterssen]], forfatter [[Wilhelm Krag]], arkitekt [[Harald Olsen]], komponist [[Ole Olsen (komponist)|Ole Olsen]], redaktør [[Nils Vogt (1859–1927)|Nils Vogt]] og teatersjef [[Johan Fahlstrøm]], samt to representanter fra [[Det Norske Studentersamfund]]. Sogneprest [[Christopher Bruun]] foresto jordpåkastelsen.<ref>''[[A-magasinet]]'' 26. mai 2006 s. 32–36</ref>

Ibsens grav ligger på æreslunden med gravnummer 01.900.00.002. Der er også ektefellen [[Suzannah Ibsen]], sønnen [[Sigurd Ibsen]], svigerdatteren [[Bergliot Ibsen]], sønnesønnen [[Tancred Ibsen]], Tancreds ektefelle [[Lillebil Ibsen]], oldebarnet [[Tancred Ibsen jr.]] og sistnevntes ektefelle Liv Ellinor Ibsen begravet. I tillegg er Ibsens onkel fra Skien, [[Christopher Blom Paus]], begravet på samme gravlund sammen med sine etterkommere, nord for Ibsens grav (gravnummer 01.017.10.014).

== Ibsen som samfunnsaktør ==
{{Seksjonstubb}}

== Forfatterskap ==
<!--
=== Det borgerlige drama, formelle og stilistiske hovedtrekk ===
 – Tittekasse
 – Tidens, stedets og rommets enhet
 – Retrospektiv opprulling
 – 

=== Hovedtema i forfatterskapet ===
 – Kvinnens stilling
 – Prisen for å leve i sannhet

-->

=== Hovedverk ===
==== ''Kongs-Emnerne'' ====
{{Utdypende artikkel|Kongs-Emnerne}}
''[[Kongs-Emnerne]]'', som kom ut i oktober [[1863]] og hadde premiere 17. januar [[1864]], var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte [[Hertug Skule]] kjemper om Norges trone med den unge kong [[Håkon Håkonsson]], mens biskop [[Nikolas Arnesson]] intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker.

I ettertida er ''Kongs-Emnerne'' likevel etter hvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i ''Brand'', og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at [[Vidkun Quisling]] var begeistret for stykket, og engang beskrev det som ''[[Nasjonal Samling]]s program''. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i ''Kongs-Emnerne'' fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig.

''Kongs-Emnerne'' skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingtida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var ''Kejser og Galilæer'' (1873)).

==== ''Brand'' ====
{{Utdypende artikkel|Brand}}

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var ''[[Brand]]'' fra [[1866]]. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

''Brand'' er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Komedie, og skulle gjenta i ''Peer Gynt''. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som [[fyndord]].

Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn.

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

==== ''Peer Gynt'' ====
[[Fil:1936 edition of Peer Gynt title page.jpg|miniatyr|Tittelsiden av en engelsk utgave fra 1936]]
{{Utdypende artikkel|Peer Gynt}}
Nasjonaleposet ''[[Peer Gynt]]'' ([[1867]]) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om&nbsp;... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i [[Roma]], på [[Ischia]] og fullført mens han var i [[Sorrento]]<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/yv1M4e|tittel=Et dikterhjem|besøksdato=2021-07-05|dato=27. august 2004|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_PG%7Cintro_creation.xhtml|tittel=Henrik Ibsens skrifter: Innledning til Peer Gynt: tilblivelse|besøksdato=2021-07-05|verk=www.ibsen.uio.no}}</ref> og ble utgitt [[14. november]] 1867 i [[København]].{{tr}} Fjerdeakten (Afrika-akten) ble fullført i sommervarmen mens [[scirocco]]<nowiki/>en blåste ørkensand fra Nord-Afrika.<ref name=":1" /> Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1&nbsp;250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2&nbsp;000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet [[Brand]] hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med [[Kierkegaard]]s [[eksistensialisme]]. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv ''Peer Gynt'' som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes &ndash; og ba [[Edvard Grieg]] om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp [[24. februar]] [[1876]] i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel [[I Dovregubbens hall]] og [[Solveigs sang]]. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.{{Trenger referanse}}

Den tyske forfatteren [[Dietrich Eckart]] skrev like godt om hele stykket, basert på [[Christian Morgenstern]]s oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «''Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk»''. Han kunne ikke [[norsk]] og hadde aldri vært i [[Norge]], så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens [[Solveig]]s familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til [[Sigurd Ibsen]] for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.<ref>«Hitlers venn og forbilde», kronikk av Gerda Moter Erichsen, Bergens Tidende 22. mars 2007.</ref>

==== ''De Unges Forbund'' ====
{{Utdypende artikkel|De unges Forbund}}
I ''[[De unges Forbund]]'', som hadde premiere på [[Christiania Theater]] i [[1869]], brøt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget i stedet en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en kjøpstad på Østlandet, der den unge, radikale ''Sagfører Steensgaard'' avsløres som en streber og opportunist, mens ''Kammerherre Bratsberg'', som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten.

På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet [[Venstre]] organisert seg, og i ''Steensgaard'' kjente folk igjen både [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret.

I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter ''Selma'' finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: ''Nora'' i ''Et Dukkehjem''.

==== ''Kejser og Galilæer'' ====
{{Utdypende artikkel|Kejser og Galilæer}} I 1873 skrev Ibsen sitt mest omfattende verk, ''[[Kejser og Galilæer]]''. Dette er et drama i to deler som handler om keiser [[Julian den frafalne|Julian]] «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Ibsen beskrev verket som sitt hovedverk, blant annet i et brev til [[Ludvig Daae]] i 1873, noe ettertiden ikke har vært helt enig i.

==== ''Samfundets støtter'' ====
{{Utdypende artikkel|Samfundets støtter}}
''[[Samfundets støtter]]'' fra [[1877]] tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer.

Etter ''Kejser og Galilæer'' representerte ''Samfunnets Støtter'' nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et ''kort'' stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse.

Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått frem som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» frem som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet.

I motsetning til ''Kejser og Galilæer'' ble ''Samfundets Støtter'' straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i [[Berlin]], som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika.

''Samfundets støtter'' skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans senere stykker var samtidsdramaer. Stykkene hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i ''Kjærlighetens Komedie'', ''Brand'' og ''Peer Gynt''. Om de skilte seg fra ''Samfunnets Støtter'' på noen måte, var det ved at de ble kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer og som regel endte tragisk.

==== ''Et dukkehjem'' ====
[[Fil:Et dukkehjem. Skuespil i tre akter - no-nb digimanus 78532-9.jpg|miniatyr|''[[Et dukkehjem]]'' fra Nasjonalbibliotekets manuskriptsamling.]]
[[Fil:A Doll's House (1922) - 14.jpg|miniatyr|Reklame for den amerikanske stumfilmen [[Et dukkehjem (1922)|''Et dukkehjem'' (1922)]]]]
{{Utdypende artikkel|Et dukkehjem}}
''[[Et dukkehjem]]'' kom to år etter i [[1879]] og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter.

''Et dukkehjem'' blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om [[Kjønn|kvinnerettigheter]] og har lenge blitt hyllet av [[feminister]] som et stort bidrag til [[kvinnefrigjøring]]en. Ibsen selv sa senere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge.{{Citation needed}}

Sammenlignet med ''Samfundets Støtter'' har dette stykket færre rollefigurer, noe som gjør stykket strammere, og ikke en lykkelig slutt. Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen i 1880 skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ''ikke'' går, men blir hos mann og barn, under protest. Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse for norske åndsverk i Tyskland gjorde at tyskerne kunne endre Ibsens skuespill om de ønsket – og det skulle vise seg at flere tyske teatre satte opp ''Et dukkehjem'' med andre sluttscener enn den Ibsen opprinnelig hadde skrevet.<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.gbm.no/ibsenmuseet/no/artikler/naar-leken-tar-slutt-i-et-dukkehjem/|tittel=Når leken tar slutt i et dukkehjem|besøksdato=2024-03-27|verk=www.gbm.no|forlag=Grimstad Bys Museer|sitat=I 1880 skrev nemlig Henrik Ibsen en alternativ slutning hvor Nora blir hos sin mann. Hvordan kunne det ha seg? Og hvorfor gjorde han det? [---] Da stykket ble satt opp i Tyskland de første gangene, skjedde det med endret slutning. Både byteatrene i Flensburg og i Kiel (premiere 6. februar og 24. februar 1880) brukte alternativ slutning. Flere andre oppsetninger i Tyskland fulgte den samme linjen. Ibsen var maktesløs og måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe inn.}}</ref> Derfor redegjorde Ibsen selv i et brev for at han hadde fryktet i forkant og deretter erfart at flere nordtyske teatre laget sine egne versjoner av sluttscenen, og derfor hadde han selv skrevet den alternative avslutningen, noe han karakteriserte slik:<blockquote>«Denne forandring har jeg til min oversætter selv betegnet som «en barbarisk voldshandling» imod stykket. Det er altså aldeles imod mit ønske, når der gøres brug af den; men jeg nærer det håb, at den ikke vil blive benyttet ved ret mange tyske theatre.»<ref name=":2" /></blockquote>Stykket ble en umiddelbar suksess. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig. Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt.

Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. ''Et Dukkehjem'' er også filmet mange ganger.

==== ''Gengangere'' ====
{{Utdypende artikkel|Gengangere}}
[[Fil:Sorrente, l'arrivée au Port.jpg|miniatyr|Hotell Tramontano i Sorrento der Ibsen oppholdt seg i 1881 mens han fullførte ''Gengangere''.]]
''[[Gengangere]]'' fra [[1881]] og ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i [[Sorrento]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Sorrento|url=http://snl.no/Sorrento|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-12-07|besøksdato=2021-07-05|språk=nb|fornavn=Åse|etternavn=Thomassen}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|tittel=Ibsen i Sør-Italia – LINK – Senter for læring og utdanning|besøksdato=2021-07-05|fornavn=Besøksadresse Georg Sverdrups|etternavn=hus|språk=no|verk=www.uio.no|arkiv-dato=2021-07-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210709185334/https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|url-status=yes}}</ref> Dramaet rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som [[syfilis]], [[incest]], ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst [[eutanasi|aktiv dødshjelp]]. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ''ekteskapet som institusjon''. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som ''usedelig''. At «skurken» i stykket er presten Manders, som fremstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av ''Gengangere'' til forleggeren i [[København]]. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.

==== ''En Folkefiende'' ====
{{Utdypende artikkel|En Folkefiende}}
''[[En folkefiende]]'' kom i [[1882]], ett år etter ''Gengangere''. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke.

Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett.

Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i ''De Unges Forbund'' og han fortsatte kritikken senere, blant annet i ''Rosmersholm''. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt.

Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handling enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev.

==== ''Vildanden'' ====
{{Utdypende artikkel|Vildanden}}
I [[1884]] kom ''[[Vildanden]]'', et psykologisk drama om ''Hjalmar Ekdal'' og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, ''Hedvig'', ikke er hans datter allikevel. ''Gregers Werle'', Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal frem til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: ''«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»''

Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som ''En Folkefiende'', og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av ''Gjengangere'': Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i ''Brand''. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannhetssøkeren Gregers Werle.

Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg.

==== ''Rosmersholm'' ====
{{Utdypende artikkel|Rosmersholm}}
[[Fil:Rosmersholm by Henrik Ibsen, Copenhagen, Gyldendal, 1886.jpeg|miniatyr|Førsteutgaven av ''[[Rosmersholm]]'' ([[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]], 1886)]]
''[[Rosmersholm]]'' (1886) har blitt beskrevet som et av Ibsens mørkeste, mest sammensatte, subtile og mangetydige skuespill. Mange kritikere regner ''Rosmersholm'' som Ibsens mesterverk, ved siden av ''Vildanden''.<ref>McFarlane, James (1999). «Introduction». I: Ibsen, Henrik, An Enemy of the People; The Wild Duck; Rosmersholm. Oxford World Classics. Oxford, England: Oxford University Press. s. ix. ISBN 0192839438, ISBN 9780192839435.</ref>

I ''Rosmersholm'' vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra ''Gengangere''. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaksjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem.

[[Jon Nygaard]] skriver at tapet av livsgleden er et underliggende tema for flere av Ibsens skuespill, herunder ''Rosmersholm'', der «de dødes og embetsaristokratiets ånd [hviler] over prestegården [og] det rosmerske livssyn adler – men det dreper lykken». Et hovedtema i ''Rosmersholm'' og andre skuespill var ifølge Nygaard «livsgleden som gikk tapt – og den nye puritanske [[embetsmannsstaten]] som kom. Det var embetsmanns- og forvalterånden fra [[Øvre Telemark]], familien [[Paus]]».<ref name=Nygaard2012>{{cite journal |last1= Nygaard |first1=Jon|author-link=Jon Nygaard|date=2012 |title= Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!» |url= |journal=[[Bøygen (tidsskrift)|Bøygen]] |volume=24 |issue=1 |pages=81–95|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018030781098_001}}</ref>

Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i [[1884]], den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff.{{Citation needed}}

Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler [[incest]].{{Citation needed}} Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å fremstille incestofre som «skyldige»).{{Citation needed}} Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene.{{Citation needed}}

Rosmersholm (som i motsetning til ''Gjengangere'' har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden ''Kejser og Galilæer''. Fra ''Samfunnets støtter'' hadde Ibsen lagt det overnaturlige på hylla, nå tok han det frem igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre ''Rosmersholm'' til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker.

==== ''Fruen fra havet'' ====
[[Fil:HenrykIbsen.jpg|miniatyr|Ibsen malt ved skrivebordet av Carl Frithjof Smith, 1888.]]
{{Utdypende artikkel|Fruen fra havet}}
''[[Fruen fra havet]]'' ([[1888]]) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli?

Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei.

Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å ''bli'' i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. ''DA'' kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil.

Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker).

''Fruen fra Havet'' er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske ''Hilde Wangel''. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om ''Byggmester Solness''.

Sommeren 1887 ferierte Ibsen i [[Sæby]], sør for [[Frederikshavn]] i Danmark. Utsikten mot det åpne Kattegat skal ifølge kildene ha påvirket Ibsen til å skrive «Fruen fra havet».<ref>[http://ibsen.uio.no/DRINNL_FH%7Cintro_background.xhtml UiO: Fruen fra Havet (Ibsen.uio)]</ref><ref>{{Kilde www |url=https://nordjyske.dk/nyheder/saeby-er-danmarks-ibsen-by/22ce525b-d2de-43ed-a772-c21b59959b9f |tittel=Nordjyske.dk (2006): Sæby er Danmarks Ibsen-by |besøksdato=2018-07-09 |arkiv-dato=2018-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180709123335/https://nordjyske.dk/nyheder/saeby-er-danmarks-ibsen-by/22ce525b-d2de-43ed-a772-c21b59959b9f |url-status=død }}</ref> Om Ibsen der og da skal ha påbegynt skuespillet er uvisst, det er ifølge kildene hovedsakelig skrevet i München i 1888, men Sæby har nesten gjort krav på skuespillet, og fått reist en statue av Ibsen, og et stort monument i havnen, laget av den norske skulptøren [[Marit Benthe Norheim]].<ref>{{Kilde www |url=https://www.visitsaeby.dk/fruen-fra-havet-saeby-gdk598928 |tittel=Skulptur «Fruen fra havet» i Sæby |besøksdato=2018-07-09 |arkiv-dato=2018-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180709123433/https://www.visitsaeby.dk/fruen-fra-havet-saeby-gdk598928 |url-status=død }}</ref>

==== ''Hedda Gabler'' ====
{{Utdypende artikkel|Hedda Gabler}}
''[[Hedda Gabler]]'' (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg – som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, [[August Strindberg]]. Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på benene. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt. 

Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg.

Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer sammensatt: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine sene kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen.

Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i kampen for [[kvinnelig stemmerett]] sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble aktive i stemmerettskampen.

''Hedda Gabler'' ble første gang spilt i [[München]] i Tyskland, den [[31. januar]] [[1891]] ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i [[London]]. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke.

==== ''Byggmester Solness'' ====
{{Utdypende artikkel|Byggmester Solness}}
''[[Byggmester Solness]]'' som kom i [[1892]], innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke ''Hilde Wangel'' (som også er med i ''Fruen fra havet'') trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

===Den planlagte selvbiografien ''Fra Skien til Rom''===
Henrik Ibsen begynte på en selvbiografi med tittelen ''Fra Skien til Rom'', men fullførte bare noen få sider om barndommens Skien som siden ble utgitt. I mai 1880 skrev han til forleggeren [[Frederik Hegel]] at han hadde begynt på en bok om sin livshistorie og som skulle fortelle hvordan hans verk var kommet til. Hegel advarte ham mot bokprosjektet, men Ibsen la ikke ideen helt fra seg. I et brev til [[Olaf Skavlan]] i 1881 skrev Ibsen at «jeg har [...] i længere tid beskæftiget mig lidt med at skrive på en bog, som skal hede ''Fra Skien til Rom'', og som handler om mine oplevelser omtrent i samme stil som fortalen til anden udgave af ''Catilina''».<ref>Henrik Ibsen (12. november 1881). [https://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18811112OSk.xhtml Brev til Olaf Skavlan]. ''Henrik Ibsens Skrifter''</ref> I 1898 tok han igjen opp at han ønsket å skrive en bok som skulle knytte hans «liv og digtning sammen til en forklarende helhed», men sykdom i Ibsens siste år gjorde at planene aldri ble fullført.<ref>«[https://books.google.no/books?id=eo1RDwAAQBAJ&pg=PT4&lpg=PT4 Indledning]», ''Breve fra Henrik Ibsen: 1849–1873</ref> Sigurd og Suzannah Ibsen brente alt de fant av brev og dokumenter etter Ibsens død.

== Andre om Ibsen ==
[[Edvard Grieg]] mente [[Peer Gynt]] var det mest umusikalske av alle sujetter, men scenemusikken han komponerte til verket er hans mest berømte. Peer Gynt-musikken ble også skrevet ut som orkestersuiter. Det var nok helst denne mer polerte utgaven av Peer Gynt-musikken teaterleder Hans Jacob Nilsen mente var upassende da han i 1948 ønsket å sette stykket opp på [[Det norske teatret]]. Til store protester ble Peer Gynt spilt på nynorsk med ny musikk av [[Harald Sæverud]]. Det var lagt stor vekt på å skape en ''anti-romantisk'' oppsetning, og måten dette ble gjort på skulle vise seg frigjørende for senere regissører og komponister.

Den unge [[Knut Hamsun]] gikk til angrep på flere av datidens viktigste forfattere, og særlig Ibsen og hans diktning, i en serie litterære foredrag i [[1891]]. Som en av de viktigste forfattere innen den litterære retning som senere har fått navnet [[nyromantikken]], tok Hamsun et oppgjør med [[Realisme (litteratur)|realismen]], som han mente var gammelmodig. Han kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», og dennes overfladiske og todimensjonale figurer.<ref>[http://ibsen.nb.no/index.gan?id=2187&subid=0 Knut Brynhildsvoll: «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering»]</ref> Ibsen var selv tilhører på første rad ved to av de tre foredragene som Hamsun holdt i Christiania.<ref>Ingar Sletten Kolloen: ''Svermeren'' (2003) s. 163</ref>
<!--
 – Bull, Koht og Arup-Seips forord i hundreårsutgaven
 – feministisk bruk av Ibsen? 
 – hovedpunkt fra andre betydningsfulle kritikeres syn
-->

== Arven etter Ibsen ==
[[Fil:Ibsen sculpture Nationaltheatret.jpg|miniatyr|Statuen av Ibsen foran [[Nationaltheatret]] i Oslo ble laget av kunstneren [[Stephan Sinding]], og ble avduket 1. september 1899, samme dag som Nationaltheatret åpnet {{Byline|Kjetil Ree}}]]
[[Senter for Ibsen-studier]] utgir årboka ''[[Ibsen Studies]]'' og driver databasen [[IbsenStage]] med oversikt over oppsetninger. Online-databasen [[Den internasjonale Ibsen-bibliografien]] drives av [[Nasjonalbiblioteket]].
=== Museer ===
* [[IBSEN Museum & Teater]] i [[Oslo]] ligger i [[Arbins gate (Oslo)|Arbins gate]] 1, hvor Ibsen bodde i 11 år, og døde i 1906. 
* [[Ibsen-museet i Grimstad]] befinner seg i det huset hvor Ibsen bodde som apotekermedhjelper fra 1847 til 1850.
* [[Henrik Ibsen Museum, Skien|Henrik Ibsen Museum]] på Venstøp utenfor [[Skien]]var familien Ibsens hjem 1835–1843i åtte år fra [[1835]] til [[1843]], fra han var sju til han var femten år gammel
Disse tre museene samarbeider i nettverket [[Ibsenmuseene i Norge]].
=== Priser ===
* [[Ibsenprisen]] tildeles norske dramatikere, første gang i 1986
* [[Den internasjonale Ibsenprisen]] er opprettet av den norske regjeringen, og ble første gang utdelt i 2008

=== Skulptur mm ===
[[Ibsen Sitat]] er en serie sitater, lagt i fortau i Oslo sentrum. Etablert fra 2005 til 2008. 

[[Peer Gynt-parken]] er en skulpturpark på [[Løren]] i [[Oslo]], anlagt i Ibsenåret 2006 av [[Selvaag]], selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området.

===Ibsenåret 2006 og 2028===
I 2006 markerte Norge [[Ibsenåret 2006]], det til da største nasjonale kunstnerjubileet, i forbindelse med hundreårsdagen for Ibsens død. [[Ibsenåret 2028]] markerer at det er 200 år siden Ibsen ble født i Skien.

== Bibliografi ==
[[Fil:Henrik Ibsen phototographed by Gustav Borgen (1865-1926).jpg|miniatyr|Henrik Ibsen fotografert av [[Gustav Borgen]] i [[1898]].]]

Ibsens samlede verker har blitt utgitt i flere serier, senest gjennom forskningsprosjektet [[Henrik Ibsens skrifter]] som kom i 17 bind mellom 2005–2010 og nettstedet Henrik Ibsens Skrifter (HISe), som til daglig driftes av [[Senter for Ibsen-studier]] ved [[Universitetet i Oslo]]. De tidligste dramaene ble skrevet for teater, ikke for bokutgivelse, og derfor regnes premieren som dato for deres offentliggjøring. ''[[Catilina]]'' kom først i bokform fordi det ble refusert av [[Christiania Theater]], mens alle dramaene fra og med ''[[Hærmændene paa Helgeland]]'' først utkom som bøker.

* ''[[Catilina (drama)|Catilina]]'' [[1850]]
* ''[[Kjæmpehøjen]]'' [[1850]]
* ''[[Norma]]'' [[1851]]
* ''[[Sancthansnatten]]'' [[1853]]
* ''[[Fru Inger til Østeraad]]'' [[1854]], utgitt 1857
* ''[[Gildet paa Solhoug]]'' [[1856]]
* ''[[Olaf Liljekrans]]'' [[1857]]
* ''[[Hærmændene paa Helgeland]]'' [[1858]]
* ''[[Kjærlighedens Komedie]]'' [[1862]]
* ''[[Kongs-Emnerne]]'' [[1863]], postdatert til 1864
* ''[[Brand]]'' [[1866]]
* ''[[Peer Gynt]]'' [[1867]]
* ''[[De unges Forbund]]'' [[1869]]
* ''[[Digte]]'' (lyrikk) [[1871]] (Samlingen inkluderte også «[[Terje Vigen]]», som tidligere var publisert i ''[[Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter]] for 1862'').
* ''[[Kejser og Galilæer]]'' [[1873]]
* ''[[Samfundets støtter]]'' [[1877]]
* ''[[Et dukkehjem]]'' [[1879]]
* ''[[Gengangere]]'' [[1881]]
* ''[[En folkefiende]]'' [[1882]]
* ''[[Vildanden]]'' [[1884]]
* ''[[Rosmersholm]]'' [[1886]]
* ''[[Fruen fra havet]]'' [[1888]]
* ''[[Hedda Gabler]]'' [[1890]]
* ''[[Bygmester Solness]]'' [[1892]]
* ''[[Lille Eyolf]]'' [[1894]]
* ''[[John Gabriel Borkman]]'' [[1896]]
* ''[[Når vi døde vågner]]'' [[1899]]

== Litteratur om Ibsen ==
Historieskrivningen om Ibsen har vært i sterk endring i det 21. århundre, og mange eldre verk speiler myten om det selvgjorte geniet, inneholder faktafeil og bygger på forestillinger som senere har kommet under sterk kritikk. Flere av de oppførte eldre verkene har hatt stor innflytelse, men bør leses kritisk i dag, særlig når det gjelder Ibsens bakgrunn og barndom og forholdet mellom hans liv og litteratur.
;Nyere historisk Ibsenforskning
*{{ Kilde bok | etternavn1 = Høgvoll | fornavn1= Arvid  | etternavn2 = Bærland | fornavn2= Ruth |utgivelsesår = 1996 | tittel = Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer: brokker av en slektshistorie  | forlag=Nome antikvariat|url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102508029|isbn=8291739005|kommentar=Haave skriver at boken innledet et paradigmeskifte i forståelsen av Ibsens bakgrunn og barndom; den har imidlertid et nokså snevert fokus på Ulefoss}}
* [[Ivo de Figueiredo|Figueiredo, Ivo de]]: ''[[Henrik Ibsen (biografi av Ivo de Figueiredo)|Henrik Ibsen: mennesket og masken]]''. 2019. Revidert utgave av hans tobindsverk fra 2006 og 2007. [Haave regner verket med til en kanon av nyere verk som har gitt en ny forståelse av Ibsens liv, men bemerker at boken ikke har løsrevet seg helt fra den gamle diskursen. Nygaard er mer kritisk til boken og mener den formidler myter og den eldre fortellingen om Ibsen]
*{{ Kilde bok | forfattere = Sæther, Astrid;  m.fl. (red.) |utgivelsesår = 2010 | tittel = Den biografiske Ibsen | forlag= Senter for Ibsen-studier |url= https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060608126 |isbn= 9788291450117| serie =[[Acta Ibseniania]]|bind=VI|kommentar=Ellen Rees beskriver boken som en milepæl i historisk Ibsenforskning}}
*{{ Kilde bok | ref = {{SfnRef|Nygaard2013}}| etternavn1 = Nygaard | fornavn1= Jon |forfatter-lenke=Jon Nygaard |utgivelsesår = 2013 | tittel = «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien | forlag= Senter for Ibsen-studier |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018062607584 |isbn= 9788291540122| serie =[[Acta Ibseniania]]|bind=VIII}}
* [[Jørgen Haave|Haave, Jørgen]]: ''[[Familien Ibsen]]''. Museumsforlaget 2017. ISBN 9788283050455. [Boken handler særlig om Ibsens barndom og nærmeste familie]

;Eldre litteratur
* Andersen, Merete Morken: Ibsenhåndboken. Gyldendal, Oslo 1995. ISBN 82-05-23050-1 – [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030400094 Les i fulltekst]
* {{ Kilde bok | forfatter = Haakonsen, Daniel | utgivelsesår = 1981 | tittel = Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren| isbn = 8257401366 | isbn = 8203104770 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638089}}
* Ystad, Vigdis 1996: «-livets endeløse gåde»: Ibsens dikt og drama.
* Hov, Live: ''Med Fuld Natursandhed: Henrik Ibsen som teatermann''. Multivers, København 2007. ISBN 978-87-7917-171-8
* Hyldig, Keld: ''Ibsen og norsk teater. Del 1: 1850-1920.'' Vidarforlaget, Oslo 2019. ISBN 978-82-7990-458-8
* Johnston, Brian: ''The Ibsen Cycle: The Design of the Plays from Pillars of Society to When We Dead Awaken''. Pennsylvania State University Press, Pennsylvanian 1992. ISBN 0-271-00809-1
* Moi, Toril: ''Ibsens modernisme''. Pax forlag, Oslo 2006. ISBN 82-530-2836-9
* [[Per Jonas Nordhagen|Nordhagen, Per Jonas]] (1981). ''[https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070901004 Henrik Ibsen i Roma 1864–1868]''. Cappelen.
* Rønning, Helge: ''Den umulige friheten: Henrik Ibsen og moderniteten''. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006. ISBN 978-82-05-35481-4
* Templeton, Joan: ''Ibsen’s Women''. Cambridge University Press, Cambridge 1997. ISBN 0-521-59039-6
* Wiingård, Jytte: ''Henrik Ibsen: en essaysamling''. Multivers, København 2004. ISBN 87-7917-103-6
* Aarseth, Asbjørn: ''Ibsens samtidsskuespill: en studie i glasskapets dramaturgi''. Universitetsforlaget, Oslo 1999. ISBN 82-00-12965-9
* Myhren, Dagne Groven 1979, «Hverken eller og Enten Eller. En studie i personlighetsproblematikken i Henrik Ibsens Peer Gynt». (Ibsens verk analysert ut fra Søren Kierkegaard), i ''Edda'' 
* Hageberg, Otto 1967 (red.): ''Omkring'' Peer Gynt '':en antologi''
* Mosfjeld, Oskar: ''[[Henrik Ibsen og Skien|Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur psykologisk studie]]''. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1949. Dette er en svært innflytelsesrik bok, men har blitt sterkt kritisert i nyere Ibsenforskning og må leses kritisk.
* Roksund, Leif K.: ''Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet''. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9

;Periodika
* ''[[Ibsen Studies]]'', internasjonalt tidsskrift

== Se også ==
* [[Ibsen Sitat]]
* [[Ibsenprisen]]
* [[Den internasjonale Ibsenprisen]]
* [[Henrik Ibsens filmografi]]

==Fotnoter==
{{fotnoter}}

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{språkikon|no}} [http://ibsen.uio.no Henrik Ibsens skrifter]
* {{språkikon|no}} [http://uio.no/ibsen Det virtuelle Ibsensenteret], [[Universitetet i Oslo]]
* {{språkikon|no}} [http://www.hf.uio.no/ibsensenteret/ Senter for Ibsen-studier], Universitetet i Oslo
* {{språkikon|no}} [https://www.nb.no/bibliografi/ibsen/ Den internasjonale Ibsen-bibliografien], Nasjonalbiblioteket 
* {{språkikon|no}} [https://ibsenmuseet.no/ Ibsenmuseet i Oslo] 
* {{språkikon|no}} [https://www.telemarkmuseum.no/henrik-ibsen-museum/ Henrik Ibsen Museum i Telemark] 
* {{språkikon|no}} [https://www.gbm.no/ibsenmuseet/no/ Ibsen-museet i Grimstad] 
* {{Nbsøk|Ibsen, Henrik|bøker av|bøker om|arkiv}}
* {{Runeberg.org|ibsen Samlede Værker, ti bind (1898&ndash;1902, «folkeutgaven»)}}
* {{språkikon|no}} [https://www.visitoslo.com/no/artikler/gatelangs-med-ibsen/ Gatelangs med Ibsen &ndash; Ibsens faste formiddagstur i perioden 1895 til 1906.]
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
{{Wikiquote|Henrik Ibsen}}
{{Wikikilden forfatter|Henrik Ibsen}}


{{Ibsen}}
{{Ibsens familie}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ibsen, Henrik}}
[[Kategori:Henrik Ibsen| ]]
[[Kategori:Storkors av St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Nordstjerneordenen]]
[[Kategori:Storkors av Dannebrogordenen]]
[[Kategori:Norske dramatikere]]
[[Kategori:Librettister]]
[[Kategori:Personer fra Skien kommune]]
[[Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler]]
[[Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund]]
[[Kategori:Henrik Ibsens familie| ]]
[[Kategori:Begravelser på statens bekostning]]