Redigerer Henri Giraud

{{Infoboks militær person
}}
'''Henri Honoré Giraud''' (født [[18. januar]] [[1879]], død [[11. mars]] [[1949]]<ref>(fr) [http://www.assemblee-nationale.fr/histoire/biographies/IVRepublique/giraud-henri-18011879.asp Sa fiche sur le site de l'Assemblée nationale]</ref>) var en [[Frankrike|fransk]] general som kjempet i både [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]]. Han ble tatt til fange under begge krigene, men rømte hver gang. Etter sin andre rømning gikk han inn i [[De frie franske styrker]].

== Tidlige liv ==
Henri Giraud ble født i [[Paris]], inn i en familie fra [[Alsace]]. Han ble uteksaminert fra [[École spéciale militaire de Saint-Cyr|Saint-Cyr militærakademi]] i 1900 og gikk inn i den franske hæren. Han  tjenestegjorde i [[Nord-Afrika]] før han i 1914 ble overført tilbake til Frankrike da [[første verdenskrig]] brøt ut, hvor han befalte [[Zouave]]-tropper. Han ble tatt til fange under [[slaget ved Guise]] i august 1914, da han ble alvorlig såret, men unnslapp to måneder senere, og returnerte til Frankrike via [[Nederland]].

Etterpå tjenestegjorde Giraud med franske tropper i [[Konstantinopel]] under General [[Franchet d'Esperey]]. I 1933 ble han overført til [[Marokko]] for å kjempe mot Rif ([[Kabyler|kabylske]]) opprørere. Han ble tildelt ''[[Æreslegionen]]'' etter tilfangetagelsen av [[Abd el-Krim]]. Senere ble han den militære kommandant av [[Metz]].

== Tilfangetagelse og rømning ==
[[Fil:HD-SN-99-02935.JPEG|thumb|190px|left|Den tilfangetagne franske generalen Giraud under sin daglige spasertur. Tyskland, ca. 1940-1941.]]
Da [[den andre verdenskrig]] begynte, var Giraud medlem av «Conseil supérieur de la guerre», og var uenige med [[Charles de Gaulle]] om taktikken med bruken av pansrede styrker. Han ble kommandant for den 7. armé da den ble sendt til Nederland 10. mai 1940 og var i stand til å hindre tyske tropper ved [[Breda (Nederland)|Breda]] 13. mai. Deretter ble den utarmede syvende hæren slått sammen med niende. Mens de prøver å blokkere et tysk angrep gjennom [[Ardennene]], ble han tatt til fange av tyske tropper i [[Wassigny]] 19. mai. Han ble tatt til [[Festung Königstein]] nær [[Dresden]] som ble brukt som et høysikkerhetsfengsel for [[krigsfanger]].

Giraud planla sin flukt nøye over to år. Han lærte tysk og pugget et kart over området. Den 17. april 1942 senket han seg ned klippe til fjellfestningen. Han hadde barbert av seg barten og var iført en [[tyrolerhatt]]. Han reiste til [[Bad Schandau|Schandau]] for å møte sin [[Special Operations Executive|SOE]]-kontakt. Gjennom ulike knep, nådde han den sveitsiske grensen og til slutt snek inn i [[Vichy-Frankrike]]. Etter rømningen fra fengselet, fortalte han [[Philippe Pétain|marskalk Pétain]] at Tyskland ville tape, og de måtte kjempe i mot. Vichy-regjeringen nektet å sende Giraud tilbake til tyskerne.<ref>''Giraud and the African Scene'', by G. Ward Price</ref>

== Samarbeid med de allierte ==
[[File:Eisenhower giraud salute flag.jpg|thumb|190px|Alger i Fransk Algerie: General Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene i Nord-Afrika, og general Henri Honoré Giraud, kommandant for de franske styrkene, hilser begge nasjonenes flagg ved det allierte hovedkvarteret.]]
Girauds flukt ble snart kjent over hele Frankrike. [[Heinrich Himmler]] beordret [[Gestapo]] til å drepe ham, og [[Pierre Laval]] forsøkte å overtale ham til å vende tilbake til Tyskland. Giraud støttet Pétain og Vichy-regjeringen, men nektet å samarbeide med tyskerne.

Giraud ble i hemmelighet kontaktet av de allierte, som ga ham kodenavnet ''Kingpin''. Han planla  allerede for dagen da [[USA|amerikanske]] tropper ville gjøre landgang i Frankrike. Han gikk med på å støtte en alliert landgang i [[Fransk Nord-Afrika]], forutsatt at kun amerikanske soldater ble brukt, og at han eller en annen fransk offiser ble sjefen for en slik operasjon. Han betraktet dette siste vilkåret nødvendig for å opprettholde fransk suverenitet og myndighet over [[arabisk|araberne]] og [[berberfolket]] i Nord-Afrika.

Giraud utpekte general [[Charles Mast]] som sin representant i [[Algerie]]. På et hemmelig møte 23. oktober med den amerikanske general [[Mark W. Clark]] og diplomat [[Robert Daniel Murphy|Robert Murphy]], ble de enige om invasjonen, men amerikanerne lovet bare at Giraud ville være i kommando «så snart som mulig». Giraud, som fortsatt var i Frankrike, svarte med krav om en skriftlig erklæring om at han ville bli sjef innen 48 timer etter landing, og for landinger i Frankrike og Nord-Afrika. Giraud insisterte også på at han ikke kunne forlate Frankrike før 20. november.<ref>Murphy, Robert. ''Diplomat Among Warriors'', pp. 115-122.  New York: Doubleday, 1964.</ref>

Imidlertid ble Giraud overbevist om at han måtte dra. Den 5. november ble han plukket opp i nærheten av [[Toulon]] av den britiske ubåten [[HMS Seraf (P219)|«Seraf»]] (som var forsøkt forkledd som et amerikansk fartøy å blidgjøre Giraud). [Eisenhower hadde rådet imot hans anmodning om et fly for at han skulle hentes av den britiske ubåten ført av en amerikansk kaptein.<ref>Churchill, Winston. «The Second World War»" Vol 3, «The Hinge of Fate» pp 544. 1951</ref>] «Seraf» tok ham til å møte general [[Dwight Eisenhower]] i [[Gibraltar]]. Han ankom den 7. november, bare noen timer før landgangen. Eisenhower ba ham om å ta kommandoen over franske tropper i Nord-Afrika under [[Operasjon Torch]], og henvise dem til å bli med de allierte.

Men Giraud hadde forventet å lede hele operasjonen, og standhaftig nektet å delta på noe annet grunnlag. Han sa «hans ære ville bli besudlet» og «Giraud vil være en tilskuer i denne affæren».<ref name="Ike">Eisenhower, Dwight. ''Crusade In Europe'', pp. 99-105, 107-110. New York: Doubleday, 1948.</ref>

Men innen neste morgen hadde han endret mening. Han nektet å reise umiddelbart til [[Alger]], men ble værende i Gibraltar til 9. november. På spørsmål om hvorfor han ikke reiste til Alger svarte han: «Du har kanskje sett noe av de store de gaullistiske demonstrasjonen som ble holdt her sist søndag. Noen av demonstrantene sang ''La  Marseillaise''. Jeg stiller jeg meg helt bak! Andre sang ''Chant du Depart'' [en militær ballade]. Ganske tilfredsstillende! Andre igjen ropte 'Vive de Gaulle!' Ingen innvendinger. Men noen av dem ropte ''Død over Giraud!'' Jeg syntes ikke noe om det i det hele tatt.»<ref>Price, G. Ward. ''Giraud and the African Scene'', p. 260. MacMillan. New York, NY, 1944.</ref>

Pro-allierte elementer i Algerie hadde avtalt å støtte allierte landganger, og tok kontroll over [[Alger]] om natten 7.-8. november. Byen ble deretter okkupert av allierte tropper. Fortsatt var det motstand i [[Oran]] og [[Casablanca]]. Giraud fløy til Alger den 9. november, men hans forsøk på å ta kommandoen over franske styrker ble avvist, og hans kringkastede ordre til franske tropper om å stanse motstand og bli med de allierte ble ignorert.<ref name="Ike" />

I stedet viste det seg at admiral [[François Darlan|Darlan]], som tilfeldigvis var i Alger, hadde reell myndighet. Selv Giraud skjønte dette. Til tross for Darlans Vichy-omdømme, anerkjente de allierte ham som leder av franske styrker, og han beordret franskmennene til våpenhvile og bli med de allierte den 10. november.<ref name="Ike" />

Den 11. november [[Operasjon Anton|okkuperte de tyske styrkene Sør-Frankrike]]. Forhandlingene fortsatte i Alger. Den 13. november ble Darlan anerkjent som høykommissær for det franske Nord- og Vest-Afrika, mens Giraud ble utnevnt til kommandør av alle franske styrker under Darlan.

Alt dette skjedde uten referanse til [[De frie franske styrker]]s organisering av [[Charles de Gaulle|de Gaulle]], som hadde hevdet å være den legitime regjeringen i Frankrike i eksil.

Så, den 24. desember ble Darlan myrdet under mystiske omstendigheter. På ettermiddagen 24. desember 1942 kjørte admiralen til sitt kontor i Palais d'Ete og ble skutt ned på døren til kontoret sitt av en ung mann på 20 år, [[Fernand Bonnier de La Chapelle]], en monarkist. Den unge mannen ble stilt for krigsrett etter ordre av Giraud og henrettet den 26.<ref>Churchill, Winston «The Second World War» Vol. 3, «The Hinge of Fate» pp 577. 1951.</ref> Med den sterke støtte fra de allierte, spesielt Eisenhower, ble Giraud valgt å etterfølge Darlan.

== Leder av Afrikaarméen ==
[[Image:Degaulle-freefrench.png|300px|right|thumb|Giraud og [[Charles de Gaulle|de Gaulle]] under Casablanca-konferansen]]
Etter at admiral Darlan ble myrdet, ble Giraud hans ''de facto'' etterfølger med alliert støtte. Dette skjedde gjennom en serie av konsultasjoner mellom Giraud og [[Charles de Gaulle|de Gaulle]]. De Gaulle ønsket å satse på en politisk stilling i Frankrike og ble enige om å ha Giraud som øverstkommanderende, som den mer militært kvalifiserte av de to. Det er sannsynlig at han beordret at mange franske motstandsledere som hadde hjulpet Eisenhowers tropper å bli arrestert, uten noen protest fra Roosevelts representant, [[Robert Daniel Murphy|Robert Murphy]]. Giraud tok del i [[Casablanca-konferansen (1943)|Casablanca-konferansen]], med Roosevelt, Churchill og de Gaulle, i januar 1943. Senere, etter svært vanskelige forhandlinger, aksepterte Giraud å undertrykke de rasistiske lover, og å frigjøre Vichy-fanger fra den forferdelige søralgeriske konsentrasjonsleirene. Henri Giraud og Charles de Gaulle ble da medpresidenter i [[Comité français de la Libération Nationale]] og [[de frie franske styrker]]. Giraud ønsket å fjerne alle rasistiske lover umiddelbart, men var bare [[Cremieux-dekretet]] ble umiddelbart restaurert av general de Gaulle. De Gaulle konsoliderte sin politiske posisjon på bekostning av Giraud fordi han var mer oppdatert med den politiske situasjonen.

Den 13. september ledet Giraud landsettingen på [[Korsika]] som bevæpnet Korsikas kommunistorienterte [[Front national (motstandsgruppe)|''Front national'']] motstandsgruppe. Dette resulterte i mer kritikk fra de Gaulle, og han mistet medformannskapet i november 1943.

Da de allierte fant ut at Giraud hadde sitt eget etterretningsnettverk, tvang den franske komiteen ham fra hans stilling som øverstkommanderende for de franske styrkene. Han nektet å godta en stilling som generalinspektør for hæren, og valgte å trekke seg tilbake. Den 28. august 1944 overlevde han et attentat i Algerie.

== Etterkrigstiden ==
Den 2. juni 1946, ble han valgt til den franske konstituerende forsamling som en representant for [[Parti républicain de la liberté]] og bidro til å skape grunnloven til [[den fjerde franske republikk]]. Han forble medlem av krigsrådet og ble dekorert for sin rømning. Han utga to bøker, ''Mes Evasions'' (''Mine rømninger'', 1946) og ''Un seul but, la Victoire: Alger 1942-1944'' (''Et eneste mål, seier: Algerie 1942-1944 '', 1949) om sine opplevelser.

Henri Giraud døde i [[Dijon]] i Frankrike den 11. mars 1949.

== Referanser ==
<references />
* ''Giraud and the African Scene'', p.&nbsp;260. G. Ward Price. MacMillan. New York, NY, 1944.
* ''To War With Whitaker the Wartime Diaries of the Contess of Ranfurly.''  Manderin Paperbacks. 1994 ISBN 0 7493 1954 2

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Giraud, Henri Honore}}
[[Kategori:Personer fra Paris]]
[[Kategori:Franske generaler]]
[[Kategori:Arméoffiserer]]
[[Kategori:Franskmenn fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Franskmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Krigsfanger under første verdenskrig]]
[[Kategori:Krigsfanger under andre verdenskrig]]