Redigerer Heltoneskala

'''Heltoneskala''' er i musikk en [[skala]] hvor hver tone er adskilt fra sine nabotoner med et helt tonetrinn. Det finnes bare to komplementære heltoneskalaer. Begge består av seks toner innenfor en oktav, det vil si at de er [[heksaton skala|heksatone]] skalaer:

* {C, D, E, F<sup>#</sup>, G<sup>#</sup>, A<sup>#</sup>, C}
:[[Fil:Whole tone scale on C.png|525px|Heltoneskala fra C]]
:{{Audio|Whole tone scale on C.ogg|Lytteeksempel}}
* {H, D<sup>b</sup>, E<sup>b</sup>, F, G, A, H}.
:[[Fil:Whole tone scale on B.PNG|525px|Heltoneskala fra H]]

Heltoneskalaen har ingen [[ledetone]], og fordi det er lik avstand mellom alle tonene er det ingen tone som skiller seg ut. Dette gjør at skalaen skaper en diffus og svevende effekt. Denne effekten blir understreket ved at treklanger bygd på disse skalaene blir forstørret. Man kan faktisk spille alle seks tonene i skalaen ved hjelp av bare to forstørrede treklanger hvor grunntonene i disse treklangene ligger en stor sekund fra hverandre. Siden skalaene er symmetriske, gir de ingen sterk grunntonefølelse eller følelse av tonalitet.

== Frekvensforhold ==
[[Frekvens]]ene for to toner med ''en'' oktavs intervall har forholdstallet 2. Ettersom alle heltoner ved likestemming har samme frekvensforholdstallet og antall heltonetrinn i en oktav er 6, er frekvensforholdstallet mellom to heltoner <math>\sqrt[6]{2}</math> = 1,122462048…

==Klassisk musikk==
Bruk av melodisk heltoneskala kan minst spores så langt tilbake som til [[Mozart]] i hans «Musikalske spøk» for strykere og horn. I det nittende århundre gikk russiske komponister videre med de harmoniske og melodiske muligheter skalaen ga. Ofte for å skildre noe «illevarslende». Eksempler på dette kan være avlutningene på [[ouverture]]ne til [[Mikhail Glinka]]s [[opera]] ''[[Rusland og Ljudmila]]'' og [[Aleksandr Borodin]]s ''[[Fyrst Igor]]'', «kommandantens tema» i [[Dhargomyzjskij]]s ''The Stone Guest'' og «havkongens musikk» i [[Rimskij-Korsakov]]s ''[[Sadko]]''. (For å finne noen korte pianostykker som er skrevet i heltoneskalaen, se nr. 1, 6, og 7 fra [[Vladimir Rebikov|V.A. Rebikovs]] [http://imslp.org/wiki/Une_f%C3%AAte%2C_Op.38_(Rebikov%2C_Vladimir_Ivanovich) ''Празднество'' (''Une fête''), Op. 38], fra 1907.)

==Jazz==
Skalaen brukes også mye i moderne [[jazz]]. Stykket «JuJu» av [[Wayne Shorter]] baserer seg på heltoneskalaen og stykket «One Down, One Up» av [[John Coltrane]] er bygd opp over to forstørrede akkorder og arrangert med samme enkle struktur som hans tidligere stykke «Impressions». Dette er imidlertid bare to av de tydeligste eksemplene på heltoneskalaen i jazz. Mange jazzlåter, inkludert [[standardlåt]]er, bruker forstørrede akkorder og de tilsvarende skalaene. Ofte erstatter det [[dominant (musikk)|dominantseptimakkordene]]. Pianistene [[Art Tatum]] og [[Thelonious Monk]] brukte ofte heltoneskalaen på en kreativ måte.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Musikkskalaer]]