Redigerer Hellenistisk religion

[[Fil:Serapis Pio-Clementino Inv689 n2.jpg|right|thumb|[[Serapis]], en gresk-egyptisk gud dyrket i det hellenistiske Egypt]]
'''Hellenistisk religion''' er alle de religiøse praksisene og trossystemene til de folk som var influert av den [[Antikkens Hellas|antikke greske kulturen]] i [[Hellenistisk sivilisasjon|den hellenistiske perioden]] og av [[Romerriket]] (fra rundt 300 f.Kr. til 300 e.Kr.). Det var betydelig kontinuitet i hellenistisk religion: greske guder fortsatte å bli dyrket, og de samme riter og ritualer som tidligere ble praktisert. Endringer kom fra tillegg og innflytelse fra andre og nye religioner fra andre land, eksempelvis den egyptiske gudeparet [[Isis]] og [[Serapis]], og de syriske gudene [[Atargatis]] og av [[Hadad]] som ga nytt utløp for dem som søkte innfrielse i både det nåværende som etterlivet. Dyrkelsen av hellenistiske herskere er også et trekk i denne perioden, mest kjent i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] hvor [[Ptolemeerdynastiet]] tilpasset seg tidligere [[farao]]istisk praksis, og etablerte seg selv som gudekonger. Andre steder, som hos romerne, kunne herskerne motta guddommelig status uten at det alltid innebar fullstendig status som gud.

Magi ble også praktisert i omfattende grad, og det var også en fortsettelse fra tidligere tider. Gjennom hele den hellenistiske verden konsulterte folk orakler og benyttet seg av trylleformularer og [[amulett]]er for å forhindre uhell eller for å kaste forbannelser og [[trolldom]] på andre. I denne tiden utviklet det seg også et komplekst system av [[astrologi]] som søkte å avklare og bestemme en persons vesen og framtid i henhold til bevegelsene til solen, månen, og planetene. Tankesystemer innenfor hellenistisk filosofi som [[Stoikere|stoisme]] og [[epikurisme]] tilbød alternativer til tradisjonell religion, selv om deres virkning og omfang var hovedsakelig begrenset til den utdannende elite.

== Klassisk gresk religion ==
[[Fil:Korinth BW 2017-10-10 10-55-28.jpg|right|thumb|Levninger av tempelet for Apollo i Korint]]
* ''Se hovedartikkel, [[Gresk religion i antikken]]''

Sentralt i gresk religion i klassisk tid var [[De tolv olympiske guder|de tolv olympiske guddommene]] ledet av [[Zevs]]. Hver gud var æret med storslagne templer i stein og statuer, og helligdommer (hellige inngjerdinger og lunder) ble grunnlagt som, selv om de var dedikert til en særskilt guddom, ofte inneholdt statuer som feiret andre guder.<ref name="shipley154"> Shipley (1999), s. 154</ref> Bystatene kunne framføre forskjellige festivaler og ritualer gjennom året med særskilt vektlegging mote byens skytsgud, slik som [[Athene]] i [[Athen]] eller [[Apollon]] i [[Korint]].<ref name="shipley154"/>

Religiøs praksis innebar også dyrkelse av [[helt]]er, folk som ble sett på som semi-gudommelige. Slike helter strakte seg fra mytiske figurer i [[Homer]]s [[epos]] til historiske figurer som grunnleggeren av en by.<ref name="shipley154"/> På det lokale nivå var landskapet fylt med hellige steder og monumenter; eksempelvis var det mange statuer av nymfer funnet i nærheten av og rundt kilder, og stiliserte figurer av Hermes kunne ofte bli funnet ved gatehjørner.<ref name="shipley154"/> [[Magi]] var en sentral del av gresk religion,<ref name="chamoux347">Chamoux & Roussel (2002), s. 347</ref> og [[Orakel|orakler]] gjorde det mulig for folk å bestemme guddommelig vilje i bladenes raslinger, flammens form, og røyken fra et alter; fuglenes flukt, en kildes lyder; eller i innvollene av et dyr.<ref name="chamoux330">Chamoux & Roussel (2002), s. 330</ref> En langvarig etablert kult var [[de eleusinske mysterier]], assosiert med [[Demeter]] og [[Persefone]].<ref name="chamoux330"/> Folk var forledet eller indoktrinert i mysteriereligioner gjennom innvielseseremonier som ble tradisjonelt holdt hemmelig og kun åpenbart for de innvidde. Disse religionene hadde som personlig bedring som mål, noe som også strakte seg til etterlivet.

== Hellenistisk religion==
I kjølvannet av erobringene til [[Aleksander den store]] ble [[Hellenistisk sivilisasjon|gresk språk og kultur]] spredt vidt og bredt og kom samtidig i langt tettere kontakt med sivilisasjonene i [[Midtøsten]] og [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Den mest betydningsfulle endringene som fikk innvirkning på gresk religion var tapet av uavhengighet overfor de gresk bystatene til de [[Kongeriket Makedonia|makedonske]] herskerne; introduksjonen av utenlandske guddommer; og utviklingen av [[Hellenistisk filosofi|nye filosofiske systemer]].<ref name="mikalson218">Mikalson (2006), s. 218</ref> Eldre undersøkelser av hellenistisk religion tenderte til framstille perioden som en religiøs nedgang, en skjønnsom framvekst av [[Religiøs skeptisisme| skeptisisme]], [[agnostisisme]] og [[ateisme]], foruten også en økning i [[overtro]], [[mystikk]], og [[astrologi]].<ref name="shipley155"> Shipley (1999), s. 155</ref> Det er imidlertid ingen grunn til å anta at det var en nedgang i tradisjonell religion.<ref name="shipley170"> Shipley (1999), s. 170</ref> Det er mengder av dokumentasjon og bevis på at grekerne fortsatte å dyrke de samme gudene med de samme offerhandlingene, dedikasjonene og festivalene som i den klassiske tiden.<ref name="mikalson220"> Mikalson (2006), s. 220</ref> Ny religioner dukket opp i denne perioden, men ikke i betydningen utelukkelse av lokale guddommer,<ref name="mikalson217"> Mikalson (2006), s. 217</ref> og kun en mindretall av grekerne ble tiltrukket til de nye religionene.<ref name="mikalson219"> Mikalson (2006), s. 219</ref>

=== Nye religioner i perioden ===
[[Fil:Isis Musei Capitolini MC744.jpg|right|thumb|upright|Statue av [[Isis]] fra 100-tallet]]
Den egyptiske religion som fulgte [[Isis]] var den mest kjente og omfattende av de nye religioner. Den ble introdusert for grekerne av egyptiske prester, opprinnelig i de små egyptiske samfunnene i havnebyene i den hellenistiske, gresktalende verden.<ref name="mikalson219"/> Selv om egyptisk religion i førstningen fant et lite publikum blant grekerne, spredte kulten til Isis seg under det romerske rike,<ref name="shipley168"> Shipley (1999), s. 168</ref> og [[Diodorus Siculus]] skrev at religionen var kjent over det meste av den bebodde verden.<ref>Diodorus Siculus, i. 25</ref> Nesten like kjent var [[Serapis]], en gresk religion til tross for det egyptiske navnet, som ble skapt i Egypt under [[Ptolemeerdynastiet]].<ref>Chamoux & Roussel (2002), s. 340</ref> Serapis ble en særskilt skytsgud for grekere som bosatte seg i Egypt. Denne religionen involverte innvielseritualer som [[de eleusinske mysterier]].<ref>Shipley (1999), s. 167</ref> [[Strabon]] skrev om [[Serapeion]] ved Canopus i nærheten av [[Alexandria]] ble dyrket av de fleste hederlige, aktverdige menn.<ref>Strabon, xvii.1.17</ref> Religionen til [[Atargatis]] (knyttet til babylonske og [[Assyria|assyriske]] [[Ishtar]] og [[Fønikerne|fønikiske]] [[Astarte]]), en [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetsgudinne]] fra [[Syria]], var også populær. Ved 200-tallet f.Kr. hadde dyrkingen av henne spredt seg fra Syria og til Egypt og Hellas, og nådde til sist [[Italia]] og [[Vest-Europa]].<ref name="shipley168"/> Religionen som fulgte [[Kybele]] (eller ''[[Modergudinne|Store mor]]'') kom fra [[Frygia]] til Hellas og deretter til Egypt og Italia hvor det romerske senatet i 204 f.Kr. tillot hennes dyrkelse. Hun var lege- og beskyttergudinne og en vokter av fruktbarhet og den ukultiverte, ville natur.<ref name="shipley168"/> 

En annen [[mysteriereligion]] var fokuset på [[Dionysos]]. Selv om dyrkelsen av ham var sjelden på det greske fastlandet, var han vanlig på øyene i [[Egeerhavet]] og langs den greske kysten av [[Anatolia]].<ref name="chamoux331"> Chamoux & Roussel (2002), s. 331</ref> Dionysos var på mange måter en skremmende og rebelsk kult; han var en gud for druehøstingen, vinlagingen og vinen selv, for den rituelle galskap og ekstase i [[gresk mytologi]], og hadde en opprinnelse til langt tilbake i oldtidens Hellas, beviselig til 1500-1100 f.Kr. hos [[Mykensk kultur|mykenske grekere]]. Et annet navn på Dionysos var latinske [[Bacchus]] og blant kultens medlemmer var de kvinnelige [[mænadere]] (fra ''mainomai'', «bli rasende») eller bacchantinnere.<ref>[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/1937789.html «Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske»], NRK 20. juni 2002</ref> Mysteriene omkring kulten forutsatte at disse kvinnene havnet i et ekstatisk vanvidd hvor de henga seg til vold, blodsutgytelse, sex, og beruselse. Under kulten danset de på et meget frigjort måte i overensstemmelse med de mest primitive naturkreftene.<ref name="chamoux331"/>

Disse nyintroduserte religionene og gudene, eller nyfortolkningen av gamle kulter, hadde dog en begrenset innvirkning innenfor Hellas; det største unntaket var øya [[Dilos]],<ref name="mikalson219"/> som var en betydelig havn og handelssenter, og derav stor kontakt med utlandet og andre kulturer. Øya var hellig som fødestedet til [[Apollon]] og [[Artemis]], og på 100-tallet f.Kr. var det også hjem for innfødte grenske religioner som fulgte [[Zevs]], [[Athene]], [[Dionysos]], [[Hermes]], [[Pan (mytologi)|Pan]], og [[Asklepios]]. Men der var også kultsentre for egyptiske [[Sarapis]] og [[Isis]], og av syriske [[Atargatis]] og [[Hadad]].<ref name="mikalson209"> Mikalson (2006), s. 209</ref> Ved 100-tallet f.Kr. var det ytterligere religioner som fulgte [[Baal]] og Astarte, en [[jødedommen|jødisk]] [[synagoge]] og romere som fulgte de tradisjonelle romerske religiøse forestillingene med guder som [[Apollon|Apollo]] og [[Neptun (gud)|Neptune]].<ref name="mikalson209"/>

=== Herskerkulter ===
[[Fil:Statue-Augustus.jpg|thumb|upright|Statue av [[Augustus]], avdekket i Roma.]]
En annen nyvinning i den hellenistiske perioden var opprettelsen av kulter dedikert til herskerne i de hellenistiske kongedømmene. Disse fikk vesen av statsreligion og beskyttet av lov. Det første av disse kultene ble etablert under [[Aleksander den store]]. Han erobringer, makt, og status hadde opphøyd ham til en grad som krevde særskilt anerkjennelse. Hans etterfølgere fortsatte hans dyrkelse til det punkt hvor Aleksander i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] under [[Ptolemaios I av Egypt|Ptolemaios I]] ble dyrket som en gud.<ref name="shipley159"> Shipley (1999), s. 159</ref> Ptolemaios' sønn [[Ptolemaios II av Egypt|Ptolemaios II]] utropte sin avdøde far til gud, og gjorde seg selv ubeskjedent til en levende gud.<ref name="shipley159"/> Ved å gjøre så, tilpasset [[Ptolemeerdynastiet|ptolemeerne]] seg til tidligere egyptiske ideer om dyrkelse av [[farao]]. 

Andre steder varierte denne praksisen; en hersker kunne motta guddommelig statur uten å oppnå full status som en gud,<ref name="mikalson219"/> hvilket skjedde i Athen i år 307 f.Kr. da [[Antigonos I Monofthalmos]] ble æret som en frelser (''soteres'') for å ha frigjort byen, og som et resultat ble et alter reist; en årlig festival grunnlagt, og en posisjon for «presten til frelseren» ble opprettet.<ref name="chaniotis436"> Chaniotis (2003), s. 436</ref> Templer dedikert for herskerne var sjeldne, men deres statuer ble ofte reist i andre templer, og kongene ble dyrket som «tempeldelende guder».<ref name="chaniotis439"> Chaniotis (2003), s. 439</ref>

Mot slutten av [[den romerske republikken]] ble guddommelig status gitt til de første sterke menn som etter hvert ble keisere, noe som sementerte disses status innenfor en herskerkult, noe som var en beskyttelse av keiserverdigheten i seg selv. Å gå til opprør mot herskeren var da ikke bare forræderi, men også [[blasfemi]]. [[Julius Cæsar]] ble født i en [[Patrisier|patrisisk]] familie, [[Julia (gens)]], som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den trojanske prinsen [[Aineias]] som det ble hevdet var en sønn av gudinnen [[Venus (gudinne)|Venus]].<ref>Froude, James Anthony (1879): [http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt ''Life of Caesar'']   {{Wayback|url=http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt |date=20071209113843 }}. Project Gutenberg e-text. s. 67.</ref> Etter Cæsars død ble det andre triumvirat med et avsnitt fra ''lex Titia'' opprettet den 27. november 43 f.Kr.,<ref>Osgood, Josiah (2006): ''Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire''. Cambridge University Press. s. 60.</ref> og [[Marcus Antonius]], [[Augustus|Octavius]] og [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] benyttet seg av Cæsars navn mot hans motstandere ved å formelt erklære Cæsar guddommelig som ''Divus Iulius'' i 42 f.Kr., noe som for Octavius, hans adoptivsønn, ga tilleggsgevinsten at han ble ''Divi filius'' («Sønn av en gud»).<ref>Warrior, Valerie M. (2006): ''Roman Religion''. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110.</ref> Da Octavius hadde nedkjempet alle sine motstandere, inkludert sine tidligere allierte i triumviratet, Antonius og Lepidus, ble han den sterke mann under navnet [[Augustus]] i Romerriket. Ved hans død i år 14 e.Kr. ble han erklært som en gid av [[det romerske senatet]] slik at han kunne bli religiøst dyrket av romerne.<ref>Eck, Werner (2003): ''The Age of Augustus''. Oxford: Blackwell Publishing, s. 124.</ref>

=== Astrologi og magi ===
[[Fil:Tablette de défixion d'Eyguières.jpg|right|thumb|Tavle med forbannelser]]
Det er rikelig med bevis på bruk av [[magi]] i denne perioden. [[Orakel|Orakler]] og helligdommer var fortsatt populære.<ref name="chamoux330"/> Det er også mange bevis på bruk av magiske gjenstander, trylleformularer og forbannelser. Symboler kunne bli plassert over dørene til husene for skaffe hell og eller forhindre ulykke for de som bodde der.<ref name="chamoux347"/> Objekter for beskyttelser, ofte utskåret av edle eller semiedle steiner, hadde særskilt makt.<ref name="chamoux347"/> Statuetter, skapt i [[bronse]], [[bly]] eller [[terrakotta]], ble stukket med nåler eller spiker, og benyttet for å kaste forbannelser. Tavler med forbannelser gjort i [[marmor]] eller [[metall]], særlig bly, ble benyttet for å føre ulykke over på en fiende.<ref name="chamoux347"/> I [[Bath]] i dagens [[England]] var det rundt en kilde bygget opp et betydelig bad knyttet til den [[Keltere|keltiske]] gudinnen [[Sulis (gudinne)|Sulis]] som romerne identifiserte som sin egen [[Minerva]]. Det har blitt avdekket rundt 130 beskjeder til Sulis i den hellige kilden skriblet inn i blyplater, ''defixiones''. De fleste var skrevet på [[latin]], bortsett fra en som var skrevet på det innfødte [[Brytoniske språk|brytonisk]]. De fleste av disse beskjedene var forbannelser mot de som avsender mente hadde gjort dem urett.<ref>Gager, John G., red. (1999): ''Curse Tablets and Binding Spells from the Ancient World''. Oxford University Press USA. ISBN 978-0195134827. s. 13</ref>

[[Astrologi]], en særskilt [[overtro]] på at stjernene og planetene skal ha en innflytelse på en persons framtid på jorden, oppsto i [[Babylonia]], hvor det opprinnelig antikk kun kongen eller nasjonen.<ref name="evans343"> Evans (1998), s. 343</ref> Grekerne i den hellenistiske tiden utarbeidet astrologien til et fantasifullt komplekst system som kalles for [[hellenistisk astrologi]] og ble praktisert i sin opprinnelige form fram til [[500-tallet|500-]] eller [[600-tallet]] e.Kr.<ref>Pingree, David Edwin (1997): ''From astral omens to astrology: from Babylon to Bīnāker''. Istituto italiano per l'Africa et l'Oriente (Serie orientale Roma).</ref> Interessen for astrologi vokste raskt fra 100-tallet f.Kr. og framover.<ref name="evans343"/>

=== Hellenistisk filosofi ===
Et alternativ til tradisjonell religion ble tilbudt av [[hellenistisk filosofi]]. Det mest utbredte av de filosofiske systemene var [[Stoikerne|stoismen]] som lærte at livet skulle bli levd i henhold til den rasjonelle orden som stoikerne mente styrte universet; mennesker måtte akseptere deres skjebne i henhold til den guddommelige vilje, og ulike handlinger skulle bli utført for deres egen indre verdi. Stoismens hovedrival var [[epikurisme]]n som lærte at universet var underlagt de tilfeldige bevegelsene til atomer, og at livet burde bli levd for å oppnå psykologisk tilfredsstillelse og fravær av smerte og ubehag. Andre filosofier som [[kynisme]]n som uttrykte forakt for konvensjoner og sedvane, og materielle besittelser. [[Platons Akademi]] og den [[Peripatos|peripatetiske skole]], som studerte verkene til henholdsvis [[Platon]] og [[Aristoteles]], blomstret også. 

Alle disse filosofiene søkte i større eller mindre grad å innrette seg til tradisjonell gresk religion, men filosofene, og de som studerte under dem, forble en liten utvalgt gruppe av lærde, begrenset til den utdannede elite.<ref name="mikalson220"/>

== Se også ==
* [[Antikkens religionskritikk]]
* [[Tidlig kristendom]]
* [[Gnostisisme]]
* [[Mysteriereligion]]
* [[Hellenistisk jødedom]]
* [[Hermetisme]]
* [[Nyplatonisme]]
* [[Romersk religion]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Chamoux, François; Roussel, Michel (2002): «Chapter 9 – The Needs of the Soul» i: ''Hellenistic Civilization'', Wiley-Blackwell, ISBN 0631222421
* Chaniotis, Angelos (2003): «The Divinity of Hellenistic Rulers» i: Erskine, Andrew: ''A Companion to the Hellenistic World'', Wiley-Blackwell, ISBN 1405132787
* Evans, James (1998): ''The History and Practice of Ancient Astronomy'', Oxford University Press, ISBN 0195095391
* Mikalson, Jon D. (2006): «Greek Religion – Continuity and Change in the Hellenistic Period» i: Bugh, Glenn Richard: ''The Cambridge Companion to the Hellenistic World'', Cambridge University Press, ISBN 0521535700
* Shipley, Graham (1999): «Chapter 5 – Religion and Philosophy» i: ''The Greek world after Alexander, 323-30 B.C.'', Routledge, ISBN 0415046181
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hellenisme]]
[[Kategori:Religion]]