Redigerer Hellas’ historie

{{Antikkens Hellas}}
'''Hellas' historie''' går tilbake til [[grekere|grekernes]] ankomst i [[Europa]] en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt [[Hellas]] siden [[1821]].

Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det [[7. århundre f.Kr.]] hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er [[Tyrkia]], [[Kypros]], [[Italia]] og [[Libya]]. Erobringen av [[Aleksander den store]] i det [[4. århundre f.Kr.]] ga grekerne styre over [[Anatolia]], [[Egypt]], [[Syria]] og [[Mesopotamia]]. Som deler av [[Det bysantinske rike]] var disse og andre områder deler av den greske verden i mange århundrer. Fra det 15. århundre levde nesten alle grekere under det [[Det osmanske riket|osmanske imperiet]].

==Egeisk kultur==
Den tidligste sivilisasjonen som dukket opp rundt Hellas var [[den minoiske sivilisasjon]] på [[Kreta]] som varte fra ca. 3650 til 1450 f.Kr., og den [[tidlig helladiske periode]] på det greske fastlandet fra ca. 2800 f.Kr. til 2100 f.Kr.

Lite spesifikk informasjon finnes om minoerne, selv navnet er en moderne betegnelse som er hentet fra [[Minos]], den legendariske kongen på Kreta. De har blitt karakterisert som [[urindoeuropeisk]] folk, antagelig de språklige forfedrene til de [[etokretisk]]-språklige i den klassiske antikken. Språket deres tilhører skrifttypen [[Linear A]] som ingen har klart å tyde på overbevisende måte. De var primært et handelsfolk som deltok i oversjøisk handel og dro nytte av sitt lands rike naturressurser. Øya var på den tiden rik på [[tømmer]] som ble kommersielt utnyttet og eksportert til nærliggende land som [[Kypros]], [[Egypt]] og [[Egeerøyene]].

Selv om det råder stor usikkerhet om deres forfall, ble de til slutt invadert av [[mykensk kultur|mykenere]] fra fastlandet. Deres invasjon fant sted rundt 1400 f.Kr., og sammen med [[det minoiske utbruddet]], var det et sannsynlig scenario for slutten på den minoiske sivilisasjon. Ifølge denne teorien ble den minoiske flåten og havnene ødelagt i en slik grad at de ikke kunne repareres av enorme bølger fra Middelhavet. Mulige klimatiske endringer påvirket avlingene i mange år som igjen ville ha ført til [[hungersnød]] og sosialt sammenbrudd. Den mykenske invasjonen fullførte det siste kapittelet i en sivilisasjon som blomstret i rundt 1600 år.

==Mykene==
[[Fil:Attica 06-13 Athens 22 View from Acropolis Hill - Museum of Ancient Agora.jpg|thumb|300px|Det restaurerte [[Attalos' Stoa]] i [[Athen]].]]
Mykensk Hellas, også kjent som [[gresk bronsealder]], er den [[sene helladiske periode|sene helladiske]] [[bronsealder]]-sivilisasjonen i [[Antikkens Hellas]]. Den varte fra ankomsten til grekerne i [[Egeerhavet]] rundt 1600 f.Kr. til sivilisasjonen kollapset rundt 1100 f.Kr. Dette er den historiske bakgrunnen for [[epikk|eposene]] til [[Homer]] og mye annet i [[gresk mytologi]]. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske utgravningsstedet [[Mykene]] i det nordøstlige [[Argolida]] på [[Peloponnes]] i det sørlige Hellas. [[Athen]], [[Pylos]], [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Tiryns]] er også viktige mykenske steder.

Mykensk sivilisasjon ble dominert av et [[aristokrati]] bestående av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta og adopterte minoernes Linear A til å skrive sin tidlige form for [[gresk]]. Den mykenske skrifttypen kalles [[Linear B]].

Mykenerne gravla sine adelsmenn i [[tholos]], store sirkulære gravkamre med et høyt buet tak og rette innganger dekket av stein. De gravla ofte [[dolk]]er eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble ofte gravlagt med gullmasker, [[tiara]]er, [[rustning]] og våpen utsmykket av [[juvel]]er. Mykenerne ble gravlagt sittende og noen av adelen ble [[mumie|mumifisert]].

Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikerne ser på som [[De mørke århundrer i Hellas|de mørke århundrene]]. I løpet av denne perioden opplevde Hellas en nedgang i [[befolkning]] og [[alfabetisme|skriftspråk]]. Grekerne selv la skylden for denne nedgangen på en invasjon av en annen bølge med greske folkeslag, [[Dorere|dorerne]], men der er sparsommelige arkeologiske bevis for dette synet.

==Mørke århundre==
[[De mørke århundrer i Hellas]] (ca. 1200&ndash;800 f.Kr.) henviser til perioden av gresk historie fra den antatte [[doriske invasjon]]en og slutten på [[Mykene|mykensk sivilisasjon]] i det 11. århundre f.Kr. til oppkomsten til de første [[Antikkens Hellas|greske]] [[bystat]]ene i det 9. århundre f.Kr. og eposene til [[Homer]] og de tidligste skriftene med [[gresk]] [[gresk alfabet|alfabet]] i det 8. århundre f.Kr.

Mykenes kollaps sammenfalt med fallet til flere andre store imperier i Det nære østen som [[hettittene]] og [[Antikkens Egypt|Egypt]]. Årsaken kan skyldes en invasjon fra [[havfolkene]] som brukte våpen av [[jern]]. Da dorerne kom inn i Hellas, var også de utstyrt med overlegne jernvåpen, og klarte enkelt å spre de svekkede mykenerne. Perioden som fulgte disse hendelsene blir kollektivt kalt de mørke århundrene.

[[Arkeologi]] viser en kollaps i sivilisasjonen i den greske verdenen i denne perioden. De store palassene og byene til mykenerne ble ødelagt eller forlatt. Det [[gresk språk|greske språket]] ble ikke skrevet lenger. [[Greske vaser]] fra denne tiden hadde enkle [[geometri]]ske former og manglet den figurative dekorasjonen til mykenerne. Grekerne i denne perioden levde i mindre og færre bosetninger, noe som antyder hungersnød og avfolking, og utenlandske varer finnes ikke på de arkeologiske stedene, noe som antyder et minimum av internasjonal handel. Kontakten mellom utenlandske makter var også borte i denne perioden, noe som gav liten kulturell utvikling eller vekst av noe slag.

Konger hersket gjennom denne perioden til de til slutt ble erstattet med et aristokrati. I noen områder dannet det seg enda senere et aristokrati innenfor aristokratiet, en elite i eliten. Krigføringen endret fokus fra [[kavaleri]] til større vekt på [[infanteri]]. Jern erstattet bronse i produksjonen av verktøy og våpen, både på grunn av at det var billig å produsere, men også på grunn av lokal tilgang. Sakte vokste likhet frem mellom de ulike sektorene i folket, noe som førte til at de forskjellige kongene ble avsatt og familiene vokste frem.

Familiene begynte å rekonstruere sin fortid i forsøk på å forbinde sine ættetavler med helter fra [[trojanerkrigen]], særlig [[Herakles]]. Det meste av dette var legende, men noe ble sortert av poeter i skolen til [[Hesiod]]. De fleste av disse diktene er tapt, men noen berømte «fortellingsforfattere» som de ble kalt, var [[Hekataios]] fra [[Milet]] og [[Akusilaos]] fra [[Argos]].

Det er antatt at eposene til [[Homer]] inneholder en viss grad av tradisjon som har blitt muntlig overbrakt i den mørke tidsperioden, men i hvilken grad er omdiskutert.

På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde den greske sivilisasjonen en renessanse som spredte den greske verdenen så langt som [[Svartehavet]] og [[Spania]]. Skrivekunsten ble gjenlært fra [[fønikerne]] og spredte seg til slutt nord inn i [[Italia]] og [[Gallia]].

==Antikkens Hellas==
:''Utdypende artikkel: [[Antikkens Hellas]]''

[[Fil:Attica 06-13 Sounion 18 Cape Sounion stitch.jpg|thumb|[[Kapp Sounion]] i Attika som ser ut over de egeiske øyene.]]
Der er ingen fastsatte eller universelt aksepterte tidspunkt som innleder eller avslutter den antikke greske perioden. Vanligvis henviser uttrykket ''antikkens Hellas'' til all gresk historie før [[Romerriket]], men historikere bruker begrepet mer presist. Noen inkluderer periodene til de minoiske og mykenske sivilisasjonene, mens andre hevder at disse sivilisasjonene var så forskjellige fra senere greske kulturer at de bør klassifiseres separat. Tradisjonelt ble det antatt at den antikke greske perioden startet med de første [[olympiske leker]] i 776 f.Kr., men nå trekker de fleste historikere begrepet tilbake til rundt 1000 f.Kr. Den tradisjonelle datoen for slutten på den antikke greske perioden er [[Aleksander den store]]s død i [[323 f.Kr.]] Den etterfølgende perioden er [[hellenisme]]n. Men ikke alle behandler de antikke og hellenistiske periodene som adskilte, og noen historikere behandler den antikke greske sivilisasjonen som en sammenhengende periode frem til [[kristendom]]men ble adoptert i det [[3. århundre]].

Antikkens Hellas er regnet av de fleste historikere som den grunnleggende kulturen i [[den vestlige verden|vestlig sivilisasjon]]. Gresk kultur hadde mektig innflytelse på Romerriket, som bar en versjon av den til mange deler av [[Europa]]. Den antikke greske sivilisasjonen har hatt enorm innflytelse på språk, politikk, utdanningssystem, filosofi, kunst og arkitektur i den moderne verden, særlig i [[renessansen]] i det vestlige Europa og igjen under forskjellige [[klassisisme|neoklassisistiske]] fornyelser i de [[18. århundre|18.]] og [[19. århundre]]nes Europa og [[Amerika]].

=== Polis ===
Den grunnleggende enheten i politikken i antikkens Hellas var en [[polis]], noen ganger oversatt som [[bystat]]. «Politikk» betyr bokstavelig talt «tingene til polisen». Hver by var uavhengig, i det minste i teorien. Noen byer kan ha vært underordnet andre. [[De tretti tyrannene]] i [[Athen]] var for eksempel innsatt av [[Sparta]] etter [[Peloponneskrigen]]. Den øverste makt i hver by lå innenfor denne byen. Dette betydde at da Hellas gikk til krig, først og fremst mot [[det persiske riket]], dannet landet en allianse for å føre krig. Det gav også mange muligheter for kriger innenfor Hellas mellom forskjellige byer.

Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i [[Egeerhavet]] og langs kysten av [[Anatolia]]. Det var greske samfunn og polis langs [[Svartehavet]], i sørlige [[Italia]] og på [[Sicilia]], og så langt unna som langs kysten av [[Frankrike]] og i [[Spania]]. Antagelig skapte den karrige jorda på det greske fastlandet og befolkningsvekst grunn til at grekerne spredte seg og utvandret, men de beholdt en felles kultur og språk.

=== Oppblomstring av gresk kultur===
De fleste av de greske navnene som i dag er allment kjent blomstret i denne tidsperioden. Blant poetene var [[Homer]], [[Hesiod]], [[Pindaros]], [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], [[Evripides]], [[Aristofanes]] og [[Sappho]] aktive. Kjente politikere inkluderte [[Themistokles]], [[Perikles]], [[Lysander]], [[Epaminondas]], [[Alkibiades]],  [[Filip II av Makedonia]] og hans sønn [[Aleksander den store]]. [[Platon]] skrev i likhet med [[Aristoteles]], [[Heraklit]], [[Parmenides]], [[Demokrit]], [[Herodot]], [[Thukydid]] og [[Xenofon]]. Nesten all matematisk kunnskap som ble formalisert i [[Evklid|Euklids]] ''[[Euklids Elementer|Elementer]]'' på begynnelsen av den hellenistiske perioden, ble utviklet i denne perioden.

=== Perserkrigene og Peloponneskrigen===
:''Utdypende artikler: [[Perserkrigene]] og [[Peloponneskrigen]]''

To betydelige kriger formet den antikke greske verdenen. [[Perserkrigene]] (500&ndash;448 f.Kr.) er gjenfortalt i Herodots ''[[Herodots Historie|Historie]]''. [[Jonia|Joniske]] greske byer [[det joniske opprøret|gjorde opprør]] fra [[det persiske riket]] og ble støttet av noen av byene i hjemlandet og ble til slutt ledet av Athen. Kjente slag fra denne krigen inkluderer [[slaget ved Marathon|Marathon]], [[slaget ved Thermopylae|Thermopylae]], [[slaget ved Salamis|Salamis]] og [[slaget ved Plataiai|Plataiai]].

For å gjennomføre krigen og kunne beskytte Hellas fra ytterligere persiske angrep senere, grunnla Athen [[det athenske sjøforbundet]] i [[477 f.Kr.]] Innledningsvis skulle hver by i forbundet bidra med skip og soldater til en felles hær, men etterhvert tillot (og senere tvang) Athen mindre byer til å bidra med midler slik at de kunne forsyne deres skip. Utbrudd fra forbundet kunne straffes. Etter militære tiltak mot perserne ble skattekisten flyttet fra [[Delos]] til Athen og styrket ytterligere byens kontroll over forbundet. Det athenske sjøforbundet ble til slutt henvist til som det athenske imperiet.

Mens perserkrigene fremdeles pågikk, brøt det ut krig i 458 f.Kr. mellom sjøforbundet og [[det peloponnesiske forbund]] som bestod av [[Sparta]] og deres allierte. Etter noen kamper uten avgjørelse, signerte de to partene en fredsavtale i [[447 f.Kr.]]

Den freden skulle vare i tretti år, men i stedet holdt den bare til [[431 f.Kr.]] da [[Peloponneskrigen]] brøt ut. Våre hovedkilder til denne krigen er [[Thukydid]]s ''[[Historien om Peloponneskrigen]]'' og [[Xenofon]]s ''[[Hellenika (Xenofon)|Hellenika]]''.

Krigen begynte over en krangel mellom [[Korfu|Kérkyra]] og [[Epidamnos]]. Epidamnos var en så liten by at Thukydides måtte fortelle leserne om hvor den var. [[Korint]] intervenerte på Epidamnos' side. I frykt for at Korint skulle erobre den kerkyriske marinen, det var bare Athen som hadde større marine, intervenerte Athen. Athen forhindret Korint fra å gå i land ved Kérkyra i [[slaget ved Sybota]], la [[slaget ved Poteidaia|Poteidaia]] under beleiring og forbød all handel med Korints nærliggende allierte, [[Megara]], i [[det megariske dekret]].

Der var uenighet blant grekerne om hvem som forbrøt seg mot avtalen mellom sjøforbundet og peloponneserforbundet, siden Athen teknisk sett forsvarte en ny alliert. Korinterne ba Sparta om støtte. I frykt for Athens makt og siden de var vitne til Athens villighet til å bruke den mot megarerne (boikotten ville ha ruinert dem), erklærte Sparta at avtalen hadde blitt brutt og Peloponneskrigen begynte for fullt.

Den første fasen av krigen, kjent som den arkhidamiske krig etter den spartanske kong [[Arkhidamos II]], varte frem til [[421 f.Kr.]] da [[Nikiasfreden]] ble undertegnet. Den athenske generalen [[Perikles]] anbefalte at hans by skulle kjempe en defensiv krig, unngå slag mot overlegne landstyrker ledet av Sparta og importere alt de trengte ved å opprettholde sin mektige marine. Athen kunne sulte ut Sparta siden deres borgere var redde for å være for lenge ute av sin by for lenge av frykt for at [[helotene]] skulle gjøre opprør. Denne strategien krevde at Athen måtte kunne motstå regulære [[beleiring]]er, og i [[430 f.Kr.]] ble byen rammet av [[pesten i Athen|pest]] som drepte rundt en fjerdedel av folket, inkludert Perikles. Da Perikles var borte, fikk mindre konservative elementer makt i byen og Athen gikk på offensiven. De erobret 300&ndash;400 spartanske [[hoplitt]]er i [[slaget ved Pylos]]. Dette representerte en betydelig del av de spartanske kampstyrkene som de hadde avgjort at de ikke kunne tåle å miste. Imens led Athen ydmykende nederlag i slagene ved [[slaget ved Delion|Delion]] og [[slaget ved Amfipolis|Amfipolis]]. Nikiasfreden endte med at Sparta fikk tilbake sine gisler og Athen fikk tilbake byen [[Amfipolis]].

De som signerte Nikiasfreden i 421 f.Kr. sverget på å opprettholde den i femti år. Den andre fasen av Peloponneskrigen begynte i [[415 f.Kr.]] da Athen satte i gang [[Sicilianske ekspedisjon|Siciliaekspedisjonen]] for å støtte sin allierte [[Segesta]] som var angrepet av [[Siracusa]] og for å erobre [[Sicilia]]. Innledningsvis ville ikke Sparta hjelpe sin alliert, men [[Alkibiades]], den athenske generalen som hadde fremmet den sicilianske ekspedisjonen, hoppet av til spartanerne da han ble anklaget for svært urenslige handlinger og overbeviste dem om at de ikke kunne tillate Athen å underlegge seg Siracusa. Felttoget endte i katastrofe for athenerne.

Athens joniske områder gjorde opprør med Spartas støtte slik Alkibiades anbefalte. I [[411 f.Kr.]] gav et [[oligarki]]sk opprør i Athen en mulighet for fred, men den athenske marinen forble trofast mot demokratiet, nektet å akseptere endringen og fortsatte å kjempe i Athens navn. Marinen kalte tilbake Alkibiades som hadde blitt tvunget til å oppgi den spartanske sak etter angivelig å ha forført konen til den spartanske kongen [[Agis II]]. Alkibiades fikk kommandoen over marinen. Oligarkiet i Athen kollapset og Alkibiades satte i gang med å gjenerobre det som hadde gått tapt.

Alkibiades ble erstattet i [[407 f.Kr.]] etter et mindre marinenederlag i [[slaget ved Notion]]. Den spartanske general [[Lysander]]  vant seier etter seier etter at han befestet sin bys marinemakt. Etter [[slaget ved Arginusai]] som Athen vant, men der se ble forhindret fra å redde sine sjømenn på grunn av dårlig vær, henrettet eller sendte Athen i eksil åtte av sine øverste marinekommandanter. Lysander fulgte opp med et knusende slag i [[slaget ved Aegospotami]] i [[405 f.Kr.]] som nesten tilintetgjorde den athenske flåten. Athen overgav seg ett år senere og gjorde slutt på Peloponneskrigen.

Krigen etterlot seg store ødeleggelser. Misnøye med det spartanske hegemoniet som fulgte, inkludert det faktum at [[Jonia]] og [[Kypros]] ble avstått til [[det persiske riket]] på slutten av [[Korintkrigen]] (395&ndash;387 f.Kr.), oppmuntret [[Theben, Hellas|Theben]] til å angripe. Deres general [[Epaminondas]] knuste Sparta i [[slaget ved Leuktra]] i [[371 f.Kr.]] og innledet en periode der Theben dominerte Hellas. I [[346 f.Kr.]] ba Theben [[Filip II av Makedonia]] om hjelp etter at de ikke var i stand til å forsvare seg etter ti år med krig. [[Kongeriket Makedonia|Makedonia]] erobret raskt de utmattede byene i Hellas. Den grunnleggende enheten i politikken fra dette tidspunktet av, var [[imperium]], og den hellenistiske perioden hadde begynt.

==Hellenismen==
[[Fil:Philip V of Macedon.jpg|thumb|200px|Filip V av Makedonia]]
[[Hellenisme|Den hellenistiske perioden]] i gresk historie begynte med [[Aleksander den store]]s død i [[323 f.Kr.]] og tok slutt med [[Romerriket]]s annektering av den greske halvøya og øyene i [[146 f.Kr.]]. Selv om romernes styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen som forble hovedsakelig uendret til adopteringen av [[kristendom]], markerte den slutten på gresk politisk uavhengighet.

I den hellenistiske perioden sank viktigheten til «det egentlige Hella», dvs territoriet til dagens Hellas, innenfor den gresk-språklige verden. De store sentrene til hellenistisk kultur var [[Alexandria]] og [[Antakya|Antiokia]], hovedstedene til henholdsvis [[ptolemeienes Egypt]] og [[Selevkidriket|selevkidenes Syria]].

Athen og hennes allierte gjorde opprør mot Makedonia da de hørte at Aleksander var død, men ble beseiret innen ett år i den [[lamiske krig]]. Imens brøt det ut en maktkamp blant Aleksanders generaler som resulterte i oppbruddet av hans imperium og etableringen av et antall nye kongedømmer. [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] stod igjen med [[Egypt]], [[Selevkos I Nikator|Selevkos]] med [[Levanten]], [[Mesopotamia]] og østlige deler. Kontrollen over Hellas, [[Thrakia]] og [[Anatolia]] ble utfordret, men innen [[298 f.Kr.]] hadde [[antigonide-dynastiet]] erstattet [[antipatride-dynastiet]].

Den makedonske kontrollen over de greske bystatene var intervallmessig med et antall opprør. Athen, [[Rhodos]], [[Pergamon]] og andre greske stater beholdt betydelig uavhengighet og sluttet seg til [[det aetoliske forbund]] for å forsvare den. [[Det achaiske forbund]] var praktisk talt uavhengig selv om det var nominelt underlagt [[ptolemei-dynastiet|ptolemeiene]] og kontrollerte det meste av det sørlige Hellas. Sparta forble også uavhengig, men nektet på generelt grunnlag å slutte seg til noe forbund.

[[Ptolemaios II av Egypt|Ptolemaios II]] overtalte i [[267 f.Kr.]] de greske byene til å gjøre opprør mot Makedonia i det som ble den [[chremonideiske krig]], oppkalt etter den athenske lederen [[Chremonides]]. Byene ble beseiret og Athen mistet sin uavhengighet og hennes demokratiske institusjoner. Dette markerte slutten på Athen som en politisk aktør, selv om den forble den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Makedonia beseiret den eyptiske flåten ved [[Kos]] i [[255 f.Kr.]] og førte [[Egeerhavet|Egeerhavsøyene]], med unntak av Rhodos, inn under sitt styre.

Sparta forble fiendtlig mot achaiene, invaderte [[Achaia]] i [[227 f.Kr.]] og tok kontroll over forbundet. De resterende achaiene foretrakk et fjernt Makedonia enn et nært Sparta og allierte seg med makedonerne. Den makedonske hæren beseiret i [[222 f.Kr.]] spartanerne og annekterte byen. Dette var første gang at Sparta var okkupert av en fremmed makt.

[[Filip V av Makedonia]] var den siste greske hersker med både talent og mulighet til å forene Hellas og opprettholde dets uavhengighet mot den stadig økende makten til [[den romerske republikk]]. Under hans oppsyn gjorde [[Naupatosfreden]] i 217 slutt på konflikten mellom Makedonia og de greske forbundene, og på dette tidspunktet kontrollerte han hele Hellas med unntak av Athen, Rhodos og Pergamon.

Men i [[215 f.Kr.]] inngikk Filip en allianse med Romas fiende [[Karthago]]. Roma svarte med å trekke de achaiske byene bort fra deres nominelle lojalitet til Filip og dannet en allianse med Rhodos og Pergamon som nå var de sterkeste maktene i [[Lilleasia]]. [[Første makedonske krig]] brøt ut i [[212 f.Kr.]] og endte uten avgjørelse i [[205 f.Kr.]], men Makedonia var nå merket som en fiende av Roma.

Roma beseiret Karthago i [[202 f.Kr.]] og kunne vende sin oppmerksomhet østover. [[Andre makedonerkrig]] brøt ut i [[198 f.Kr.]] av utydelige grunner, men først og fremst fordi Romas så Makedonia som en potensiell alliert av selevkidene, den sterkeste makten i øst. Filips allierte i Hellas deserterte ham og han ble avgjørende beseiret i [[197 f.Kr.]] i [[slaget ved Kynoskephalai]] av den romerske [[prokonsul]]en [[Titus Quinctius Flaminius]].

Heldigvis for grekerne var Flaminius en moderat mann og en beundrer av gresk kultur. Filip måtte overgi sin flåte og bli romersk alliert, men ble ellers spart. Ved de [[isthmiske leker]] i [[196 f.Kr.]] erklærte Flaminius at alle greske byer var frie, selv om romerske garnisoner ble plassert i Korint og [[Khalkis]]. Men friheten som ble lovet av Roma var en illusjon. Alle byene med unntak av Rhodos ble innrullert i et nytt forbund som Roma kontrollerte, og aristokratiske grunnlover var foretrukket og aktivt fremmet.

==Romertiden==
Det militære Hellas gikk nedover i den grad at romerne erobret landet fra [[187 f.Kr.]] og fremover, selv om gresk kultur skulle erobre det romerske liv. Perioden av romersk styre blir vanligvis datert fra plyndringen av Korint av [[Lucius Mummius]] i 123 f.Kr., men Makedonia hadde allerede kommet under romersk kontroll med nederlaget til kong [[Perseus]] for [[Aemilius Paulus]] ved [[Pydna]] i 168 f.Kr. Romerne delte regionen inn i tre mindre republikker, og i 146 ble Makedonia offisielt en romersk provins med sin hovedstad i [[Thessaloniki]]. Resten av de greske bystatene sluttet seg gradvis og til slutt til Roma og endte sin ''[[de jure]]'' autonomi. Romerne overlot lokal administrasjon til grekerne uten å gjøre forsøk på å avskaffe tradisjonelle politiske mønstre. [[Agora]]en i Athen fortsatt å være sentrumet for det samfunnet og det politiske liv.

Keiser [[Caracalla]]s dekret i [[212]], [[Constitutio Antoniniana]], utvidet borgerskapet utenfor [[Italia]] til alle frie voksne menn i hele [[Romerriket]] og hevet i praksis befolkningen i provinsene til lik status som borgere av [[Roma]] selv. Viktigheten i dette dekretet er mer historisk enn politisk. Det la grunnlaget for integrasjon hvor økonomi og juridiske mekanismer i staten kunne innføres gjennom hele Middelhavet slik det ble gjort fra [[Latium]] inn i hele Italia. I praksis fant ikke integrasjonen sted likt over alt. Samfunn som allerede var integrert med Roma, som Hellas, ble favorisert av dette dekretet til fordel for de som lå langt borte, var for fattige eller for fremmed som Britannia, Palestina eller Egypt.

Caracallas dekret førte ikke til prosesser som overførte makt fra Italia og vest til Hellas og øst, men akselererte dem og la grunnlaget for Hellas' vekst som en betydelig maktfaktor i [[Europa]] og Middelhavet i [[middelalderen]].

==Østromerriket==
:''Utdypende artikkel: [[Østromerriket]]''
Historien til Østromerriket beskrives av August Heisenberg som historien «til den romerske staten av den greske nasjon, som ble kristen». Delingen av imperiet i vest og øst og den etterfølgende kollapsen til [[Vestromerriket]] var utviklinger som forbedret posisjonen til grekerne i imperiet og til slutt lot dem bli identifisert med det. Den ledende rollen til [[Konstantinopel]] begynte da [[Konstantin den store]] gjorde Bysantium til sin nye hovedstad i Romerriket, deretter var den kjent som Konstantinopel. Byen lå som en fyrlykt for grekerne i sentrum av hellenismen som varte til moderne tid. 
[[Fil:Theodora mosaik ravenna.jpg|thumb|right|300px|[[Theodora I]]]]
Figurene Konstantin den store og [[Justinian I]] dominerte i løpet av 324&ndash;610. Keiserne forsøkte å gi et grunnlag for etterfølgende utvikling og dannelsen av Østromerriket og assimilerte romersk tradisjon. Forsøk på å sikre grensene til imperiet og å gjenoppbygge det romerske territoriet preget de tidlige århundrene. Samtidig ble perioden preget av den endelige dannelsen av [[den ortodokse kirke|ortodoks doktrine]], men også av en rekke konflikter som stammet fra [[kjetteri]] som utviklet seg innenfor imperiet grenser.

I den første perioden av den midtre bysantinske epoken (610&ndash;867) ble imperiet angrepet av både gamle fiender ([[det persiske riket|persere]], [[langobarder]], [[avarer]] og [[slavere]]), men også nye som dukket opp for første gang i historien ([[arabere]], [[bulgarere]]). Hovedkarakteristikken for denne perioden var at fiendenes angrep ikke bare var lokalisert til grenseområdene til staten, men de ble utvidet dypt innenfor, de truet til og med hovedstaden. Samtidig mistet disse angrepene sine periodiske og midlertidige karakterer og ble permanente bosetninger som endret seg til nye stater som var fiendtlige mot Bysantium. Disse statene ble henvist til av østromerne som ''sclavinias''. Endringer i intern strukturer i riket ble også observert som var diktert av både eksterne og interne årsaker. Hovedvekten av små frie bønder, utvidelsen av militærets eiendommer og utviklingen av systemet av grupper, fullførte utviklinger som hadde startet i den foregående perioden. Endringer ble også merket i administrasjonssektoren. Administrasjonen og samfunnet hadde blitt utelukkende gresk, mens gjeninnføringen av ortodoksien etter en bevegelse som angrep retningen tillot vellykket gjenopptagelse av misjonering blant nabofolkene og deres plassering innenfor sfæren til bysantinsk kulturell innflytelse. I løpet av denne perioden ble staten geografisk redusert og økonomisk skadet, siden det mistet rike regioner, men staten fikk større språklige, dogmatisk og kulturell homogenitet.

Fra sent i det [[8. århundre]] begynte riket å komme seg etter ødeleggelsene etter rekken av invasjoner og gjenerobringen av Hellas begynte. Grekere fra [[Sicilia]] og [[Lilleasia]] ble ført inn som bosettere. Slaverne ble enten drevet ut eller assimilert, og sclaviniasene ble eliminert. Innen midten av det 9. århundret, var Hellas gresk igjen, og byene begynte å komme seg på grunn av økt sikkerhet og gjeninnføringen av effektiv sentral kontroll.

===Økonomisk fremgang===
[[Fil:Byzantium1081AD.PNG|right|thumb|350px|Østromerriket da [[Alexios I Komnenos]] overtok makten, ca. 1081.]]
Da Østromerriket ble reddet fra en kriseperiode av det resolutte lederskapet til de tre [[komnenos|komnenoi]]-keiserne, [[Alexios I Komnenos|Alexios]], [[Johannes II Komnenos|Johannes]] og [[Manuel I Komnenos|Manuel]], i det 12. århundre, blomstret Hellas. Nylig forskning har avdekket at denne perioden var en tid med betydelig vekst i landbruksøkonomien med stigende befolkning og utvidede nyrydding av jordbruksland.

Den utstrakte byggingen av kirker på landsbygda er en sterk indikasjon på at velstanden ble skapt selv i fjerntliggende områder. En jevn økning i befolkningen førte til større befolkningstetthet, og der er gode bevis på at den demografiske økningen ble fulgt av en fornyelse av landsbyene. Ifølge Alan Harvey i hans bok ''Economic expansion in the Byzantine Empire 900-1200'', vokste landsbyene betydelig i det 12. århundre. Arkeologiske bevis viser en økning i størrelsen på urbane bosetninger sammen med en merkbar oppkomst av nye landsbyer.

Arkeologiske bevis forteller oss at mange av middelalderbyene, inkludert Athen, Thessaloniki, Theben og Korint, opplevde en periode av rask og betydelig vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte frem til slutten av det 12. århundre. Veksten i byene trakk til seg [[Venezia|venetianere]], og denne interessen i handel ser ut til å ha videre øket den økonomiske blomstringen i Hellas. Venetianerne og andre var aktive handelsmenn i havnene i [[Det hellige land]], og de gjorde det til sitt levebrød å frakte varer mellom kongedømmene i [[Outremer]] og vesten mens de også i stor grad handlet med østromerne og [[Egypt]].

===Kunstnerisk fornyelse===
De ellevte og tolvte århundrene sies å være en storhetstid for [[bysantinsk kunst]] i Hellas. Mange av de viktige bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i løpet av denne perioden, og dette reflekterer veksten i urbaniseringen i Hellas på denne tiden. Der var også en fornyelse i [[mosaikk]]-kunsten med kunstnere som viste stor interesse i å avbilde naturlandskaper med ville dyr og scener fra jakt. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige med økende fokus på å avbilde tredimensjonale former. Med sin sans for luksus og lidenskap for farger, gjorde kunsten fra denne tiden Østromerriket berømt i hele den kristne verden etter som mesterverker ble spredt.
[[Fil:Athens Church.jpg|thumb|right|250px|Bysantinsk kirke i Agora i Athen.]]
Vakker [[silke]] fra verkstedene i Konstantinopel viser i sterke farger også dyr, [[løve]]r, [[elefant]]er, [[ørn]]er og [[griff]]er, som konfronterer hverandre eller viste keisere på hesteryggen eller opptatt i jakten. I provinsene begynte regionale [[arkitektur]]skoler å produsere mange forskjellige stiler som spilte på en rekke kulturelle innflytelser. Alt dette antyder at der var en økende etterspørsel etter kunst der flere mennesker hadde tilgang til den nødvendige velstanden for å bestille eller betale for slike arbeider.

Men ekspansjonen av bysantinsk kunst i denne perioden, en av de mest bemerkelsesverdige delene av rikets historie, stoppet ikke der. Fra det tiende til det tolvte århundre var Østromerriket hovedkilden for inspirasjon for vesten. Med deres stil, arrangement og ikonografi avslører mosaikken i St. Markus' i [[Venezia]] og [[katedral]]en i [[Torcello]] tydelig deres opphav i Østromerriket. På lignende vis viser Palatine kapellet, Martorana i [[Palermo]] og katedralen Cefalù , sammen med de store dekorasjonene i katedralen i Monreale, innflytelsen til Østromerriket ved det [[normannere|normanniske]] hoffet på Sicilia i det tolvte århundre. [[Spania|Spansk]]-[[maurere|maurisk]] kunst stammet uten tvil fra Bysantium. Romanesk kunst skylder østen mye, hvor den lånte ikke bare sine dekorative former, men formen til noen av dets bygninger slik det for eksempel vises av kirkene med kupler i det sørvestlige [[Frankrike]]. Prinser i [[Kiev]], [[veneziansk doge|venetianske doger]], [[abbed]]er i [[Monte Cassino]], handelsmenn fra [[Amalfi]] og de normanniske kongene på Sicilia så alle til Østromerriket etter kunstnere eller kunstverk. Så stor var innflytelsen til bysantinsk kunst i det tolvte århundre at [[Russland]], Venezia, Sør-Italia og Sicilia alle i praksis ble provinsielle sentrer som var opptatt med produksjon av bysantinsk kunst.

===Det fjerde korstoget===
[[1204]] markerer begynnelsen på den sene bysantinske perioden da antagelig den viktigste hendelsen for riket skjedde. [[Konstantinopel]] gikk tapt for det greske folket for første gang, og riket ble erobret av latinske [[korstogene|korsfarere]] fra det [[fjerde korstog]] og ville bli erstattet av en ny latinsk i 57 år. I tillegg hadde perioden med latinsk okkupasjon avgjørende innflytelse på rikets indre utvikling da elementer av [[føydalisme]]n fikk innpass i bysantinsk livsførsel.

Det greske imperiet ble delt mellom det tidligere gresk-bysantinske Komnenos-dynastiet (Epiros) og Palaiologos-dynastiet, det siste dynastiet før Konstantinopels fall. Etter den gradvise svekkelsen av strukturene i den gresk-bysantinske staten og deres skrumpende landområder fra [[Det osmanske riket|tyrkiske]] invasjoner, kom fallet til det gresk-bysantinske imperiet for [[osmanere|osmanene]] i [[1453]] da den bysantinske perioden regnes å ha tatt slutt.

Det må påpekes at begrepet «bysantinsk» er en samtidig etablert av historikere. Folket kalte riket sitt fra det tiende århundre et gresk imperium og romersk-gresk før det igjen. Derfor kaller grekerne seg noen ganger romioi i samlet form. Romeo-begrepet ble av og til brukt på grunn av den juridiske tradisjonen som i mange områder var igjen av den politiske administrasjonen fra riket. Det må også påpekes at mange riker i hele Europa også hadde brukt dette begrepet som [[karolingere|karolingerne]] eller [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon]] (Latin Sacrum Romanum Imperium) som så på seg selv som de legitime arvingene etter Romerriket.

==Osmansk styre==
[[Fil:Navarino.jpg|thumb|left|300px|[[Slaget ved Navarino]] i oktober 1827 markerte i praksis slutten på det osmanske styret i Hellas.]]

Da [[osmanere|osmanene]] ankom, fant to greske migrasjoner sted. Den første migrasjonen bestod av de greske intellektuelle som dro til det vestlige Europa og influerte tiden før [[renessansen]]. Den andre migrasjonen bestod av grekere som forlot slettene på den greske halvøya som slo seg ned i fjellene.

Hellas er for det meste fjellrikt og osmanene kunne ikke erobre hele den greske halvøya siden de hverken skapte et militært eller administrativt nærvær i fjellene. Der eksisterte mange greske fjellklaner over hele halvøya og på øyene. Sfakiotene på [[Kreta]], Souli i Eporos og maniotene på Peloponnes var de mest motstandsdyktige fjellklanene i hele Det osmanske riket. Fra slutten av det [[16. århundre]] frem til det [[17. århundre]] begynte mange grekere å migrere fra fjellene til slettene. [[Millet]]-systemet bidro til at en etniske ortodokse grekere holdt sammen ved å segregere de forskjellige folkene innenfor [[Det osmanske riket]] basert på [[religion]].

[[Den gresk-ortodokse kirke]], en etno-religiøs institusjon, hjalp grekere fra alle geografiske områder på halvøya til å beholde sin etniske, kulturelle og språklige arv i de harde årene med osmansk styre. Grekerne som levde på slettene under osmansk okkupasjon var enten kristne som forholdt seg til byrdene av fremmed styre eller [[kryptokristendom|kryptokristne]], greske muslimer som i hemmelighet praktiserte sin gresk-ortodokse tro. Mange grekere ble kryptokristne for å unngå høye skatter og samtidig uttrykke sin identitet ved å opprettholde sine hemmelige bånd med den gresk ortodokse kirke.

Men grekere som konverterte til [[islam]] og ikke var kryptokristne ble dømt tyrkere i øynene til de ortodokse grekerne, selv om de ikke adopterte det tyrkiske språket. På den annen side spilte denne befolkningen en viktig rolle for opprettelsen av den moderne greske kulturen, siden tyrkiske tradisjoner og vaner ble lært i hele okkupasjonsperioden. De mest opplagte sporene av osmansk innflytelse på dagens greske kultur finnes i gresk musikk og i det greske kjøkken.

==Den moderne greske stat==
[[Fil:Territorial Expansion of Greece from 1832–1947.gif|thumb|450px|Ekspansjonen av Hellas fra 1832 til 1947 som viser territorier som ble gitt til Hellas i Sévresavtalen, men mistet i 1923 etter Lausanneavtalen.]]

Osmanene hersket over Hellas til begynnelsen av det [[19. århundre]]. [[25. mars]] [[1821]] gjorde grekerne [[den greske uavhengighetskrigen|opprør og erklærte sin uavhengighet]], men oppnådde ikke dette før i [[1829]] gjennom den såkalte [[London-protokollen]]. De store europeiske maktene så på uavhengighetskrigen med sine beretninger om tyrkiske overgrep i et romantisk lys. Et eksempel på dette er [[Eugène Delacroix]] sitt maleri fra [[1824]] kalt ''Scènes des massacres de Scio''.

Mengder av ikke-grekere meldte seg frivillige til å kjempe for deres sak, inkludert [[Lord Byron|George Byron]]. På flere tidspunkt så det ut til at osmanene var i ferd med å knuse den greske revolusjonen hadde det ikke vært for trusselen om direkte militær intervensjon fra [[Frankrike]], [[Storbritannia]] eller [[Russland]]. Den russiske utenriksministeren, [[Ioannis Kapodistrias]], som selv var greker, returnerte hjem som president i den nye republikken etter den greske uavhengigheten. Den republikken forsvant da de europeiske stormaktene hjalp til med å endre Hellas til [[Det greske kongedømmet]]. Den første kongen, [[Otto av Hellas|Otto]], kom fra [[Bayern]], og den andre, [[Georg I av Hellas|Georg I]], kom fra [[Danmark]].

I løpet av det 19. og begynnelsen av det [[20. århundre]] forsøkte Hellas i en rekke kriger med osmanene å utvide sine grenser for å inkludere den etniske greske befolkningen i Det osmanske riket. [[De joniske øyer]] ble returnert av Storbritannia ved ankomsten til den nye kongen fra Danmark i [[1863]], og [[Thessalia]] ble avgitt av osmanene uten kamp. Resultatet av [[Balkankrigene]] i 1912-13 var at [[Epiros]], det sørlige [[Makedonia (region)|Makedonia]], [[Kreta]] og [[de egeiske øyer]] ble annektert inn i Hellas.

Hellas nådde dagens grenser i [[1947]].

=== Perioden frem til første verdenskrig ===
''Se også: [[Kongeriket Hellas]]''

Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august [[1832]] den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av [[Ludwig I av Bayern]], til konge. [[Otto I av Hellas|Otto I]] var [[Det greske kongedømmet|konge av Hellas]] 1832–[[1862]]. Etter at kong Otto ble avsatt etter et nytt opprør i [[1862]], ble den 17 år gamle [[Georg I av Hellas|prins Vilhelm]] av [[Danmark]] valgt til tronen som en [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonell monark]] med navnet Georg I. Fra 1863 til 1913 var [[Georg I av Hellas|Georg I]] konge av Hellas. Han ble drept i [[Thessaloniki]] i [[1913]], etter at dette området nettopp var overført til Hellas som et resultat av [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]]. Hans sønn [[Konstantin I av Hellas|Konstantin]] etterfulgte ham på tronen.

===Første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig===
I [[første verdenskrig]] gikk Hellas inn på [[trippelententen]]s side mot [[Det osmanske riket]] og de andre [[sentralmaktene]]. Kong Konstantin ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn [[Alexander I av Hellas|Alexander]] i [[1917]]. Hellas fikk belønning for å ha støttet seierherrene med landområder i [[Lilleasia]], herunder [[Smyrna]]. I krigens etterspill gav stormaktene deler av [[Lilleasia]] til Hellas, inkludert byen [[Smyrna]], i dag kjent som [[Izmir]], som hadde en gresk majoritetsbefolkning. Men på dette tidspunktet hadde tyrkiske nasjonalister ledet av [[Kemal Atatürk|Mustafa Kemal Atatürk]] kastet den osmanske regjeringen, organiserte et [[gresk-tyrkiske krig (1919-1922)|militært angrep på greske styrker]] og beseiret dem. Umiddelbart etterpå måtte over en million innfødte grekere i [[Tyrkia]] dra til Hellas som [[befolkningsbyttet mellom Hellas og Tyrkia|befolkningsbytte]] med hundretusenvis av muslimer som levde i den greske stat.

Kong Alexander døde i [[1920]] av et apebitt og faren Konstantin I fikk vende tilbake som konge. Etter det katastrofale nederlaget i [[den gresk-tyrkiske krig (1919-1922)]], måtte kong Konstantin atter en gang forlate tronen, og han døde i eksil på [[Sicilia]].

=== Mellomkrigstiden ===
Kong Konstantin ble i 1922 etterfulgt av sin eldste sønn [[Georg II av Hellas|kong Georg II]], som forlot landet i 1924 da [[den andre greske republikk]] ble erklært. I 1935 avskaffet et militærkupp ledet av general [[Georgios Kondylis]] republikken, og militærjuntaen gjennomførte samme år en folkeavstemning som gjeninnførte kongedømmet. Kong Georg II vendte tilbake med aktiv støtte til diktaturregimet til general [[Ioannis Metaxas]].

===Andre verdenskrig===
[[Fil:Triple Occupation of Greece.png|thumb|350px|De ulike okkupasjonssonene: Blått var [[Italia]] (til september 1943), rød var [[Tyskland]] og grønt var [[Bulgaria]]]]
Til tross for at landets militære styrker var dårlig utstyrt og tellet få mann, ytet Hellas et betydelig bidrag i de [[allierte (andre verdenskrig)|allierte]]s innsats i [[andre verdenskrig]]. Ved krigens start gikk Hellas inn på de alliertes side og nektet å innfri italienske krav. [[Italia]] [[gresk-italienske krig|invaderte Hellas]] den [[28. oktober]] [[1940]], men greske styrker slo invasjonshæren tilbake etter en bitter kamp. Dette markerte den første allierte seieren i krigen. [[Adolf Hitler]] gikk så nølende inn, primært for å sikre sin strategiske sørlige flanke. Styrker fra [[Tyskland]], [[Bulgaria]] og Italia lyktes i å invadere Hellas og overmanne greske, britiske, [[Australia|australske]] og [[New Zealand|newzealandske]] enheter.

Under den tyske invasjonen av Hellas i [[1941]] flyktet kong Georg II sammen med den greske regjeringen til [[Egypt]].

Da tyskerne forsøkte å [[slaget om Kreta|innta Kreta]] i et massivt angrep med [[fallskjermsoldat]]er for å redusere trusselen for en motoffensiv av de allierte styrkene i [[Egypt]], møtte de hard motstand fra kretiske sivile og allierte styrker. Det greske felttoget forsinket de tyske militære planene mot [[Sovjetunionen]], og det har blitt hevdet at dette var en medvirkende årsak til den tyske invasjonen østover startet altfor nær vinteren.

I løpet av årene med [[aksemaktene]]s okkupasjon av Hellas, døde tusenvis av grekere i kamphandlinger, i [[konsentrasjonsleir]]er eller av hungersnød. Okkupantene myrdet svært mange av de greske [[jøder|jødene]], til tross for forsøk fra [[den gresk-ortodokse kirke]] og mange andre [[kristendom|kristne]] grekere på å skjule jødene.

Okkupasjonen virket også ødeleggende på greske økonomien.

=== Etterkrigstiden ===
Kong Georg II vendte tilbake til Hellas i [[1946]] og satt på tronen fram til sin død i året etter.

Etter frigjøringen opplevde Hellas en like bitter [[gresk borgerkrig|borgerkrig]] mellom [[kommunistpartiet i Hellas|kommunistiske]] opprørere og regjeringsstyrker som bestod av republikanere, liberale, rojalister og konservative. Den varte til [[1949]].

I [[1950-årene|1950-]] og [[1960-årene]] utviklet Hellas seg raskt, innledningsvis med hjelp fra den [[USA|amerikanske]] [[Marshallplanen]]s bevilgninger og lån, og senere gjennom vekst i [[turisme|turistnæringen]].

=== Militærjuntaen 1967–1975 ===
Det greske militæret tok makten i [[1967]] i et [[statskupp]] og kastet regjeringen til [[Panagiotis Kanellopoulos]] og etablerte den [[Den greske militærjuntaen 1967-1974|greske militærjuntaen]] som senere ble kjent som ''oberstenes regime''. [[CIA]] var involvert i et kupp og [[Bill Clinton]] ba senere om unnskyldning for innblandingen. Regimet avskaffet i [[1973]] det greske monarkiet. Diktator [[Georgios Papadopoulos|Papadopoulos]] nektet i [[1974]] å hjelpe USA, og rykter skal ha det til at dette førte til et nytt kupp gjennom [[Henry Kissinger]]s forsøk.{{Klargjør}} Oberst [[Dimitrios Ioannides|Ioannides]] ble utnevnt til ny statsleder.

Mange holder Ionnides ansvarlig for kuppet mot president [[Makarios III]] av [[Kypros]], et kupp som var opptakten til den første bølgen av [[tyrkisk invasjon av Kypros]] i 1974. Kypros-hendelsen og den blodige undertrykkingen av [[Athens polytekniske opprør]] førte til at militærregimet falt sammen. En karismatisk politiker i eksil, [[Konstantinos Karamanlis]], returnerte fra [[Paris]] som interimstatsminister og ble senere gjenvalgt for to ytterligere perioder som leder for det [[konservatisme|konservative]] partiet [[Nea Dimokratia]].

===Gjeninnføring av demokrati===
Etter en folkeavstemning for å bekrefte avsettelsen av kong [[Konstantin II av Hellas|Konstantin II]] i [[1975]], ble en demokratisk republikansk grunnlov satt i verk. En annen politiker som tidligere var i eksil, [[Andreas Papandreou]], returnerte også og grunnla det [[sosialisme|sosialistiske]] partiet [[PASOK]] som vant valgene i [[1981]] og dominerte landets politiske kurs i nesten to tiår.

Siden gjeninnføringen av demokrati har stabiliteten og den økonomiske velstanden i Hellas vokst. Hellas sluttet seg til [[EU]] i 1981 og adopterte [[euro]]en som sin valuta i [[2001]]. Ny infrastruktur, midler fra Eu og voksende inntekter fra turisme, sjøfart, tjenester, lysindustri og telekommunikasjonsindustri har gitt Hellas en levestandard bedre enn noen gang før. Spenningen eksister fremdeles mellom Hellas og [[Tyrkia]] over [[Kypros]]-spørsmålet og grensene i [[Egeerhavet]], men forholdet har blitt betydelig bedre etter flere jordskjelv, først i Tyrkia og så i Hellas, som førte til sympati og generøs assistanse av grekere og tyrkere flest.

==Se også==
*[[Parlamentsvalget i Hellas mai 2012]]
*[[Parlamentsvalget i Hellas juni 2012]]

==Litteratur==
* [[John Chadwick|Chadwick, John]], ''The Mycenaean World'', Cambridge UP, 1976, ISBN 0-521-29037-6
* Mountjoy, P.A., ''Mycenaean Decorated Pottery: A Guide to Identification'', Studies in Mediterranean Archaeology 73. [[Göteborg]]: [[Paul Åströms Forlag]], 1986, ISBN 91-86098-32-2
*Mylonas, George E., ''Mycenae and the Mycenaean Age'', Princeton UP, 1966, ISBN 0-691-03523-7
* Podzuweit, Christian, ''Die mykenische Welt und Troja'', 1982, i B. Hänsel (ed.), ''Südosteuropa zwischen 1600 und 1000 v. Chr.'', 65-88.
*Taylour, Lord William, ''The Mycenaeans'', revidert utgave, 1990, London: [[Thames & Hudson]], 1964, ISBN 0-500-27586-6
*[[Joachim Latacz|Latacz, J.]] ''Between Troy and Homer. The so-called Dark Ages in Greece'', i Storia, Poesia e Pensiero nel Mondo antico. Studi in Onore di M. Gigante, Rome, 1994, ISBN 9788870882858

==Eksterne lenker==
* [[b:Eldre verdenshistorie:Kapittel 3|Eldre verdenshistorie, kapittel tre: Hellas og Romerriket]]
* [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/asbook07.html The  Internet History Sourcebooks Project, Greece] Tekster

{{portal|Historie}}
{{Europeisk historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hellas' historie| ]]