Redigerer Helgøya (Ringsaker)

{{infoboks geografi
| bilde = Helgoeya-2022.jpg
}}
'''Helgøya''' ligger i [[Mjøsa]] i [[Ringsaker]] kommune i [[Innlandet]] fylke. Med et areal på 18,34&nbsp;km² er den Norges største ferskvannsøy.<ref>{{kilde www|url=https://snl.no/Helg%C3%B8ya_-_%C3%B8y_i_Mj%C3%B8sa|tittel=Helgøya - øy i Mjøsa|dato=7. desember 2020|besøksdato=18. januar 2021|språk=nb}}</ref> Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet ([[Nessundet bru]]). Øya har i dag{{når}} omkring 600 innbyggere. Den viktigste næringsveien er jordbruk med korn- og potetdyrking.

Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og [[Røssvassholmen]] hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra [[Statens kartverk]] viser at Helgøya er 18,34&nbsp;km² og Røssvassholmen er 17,39&nbsp;km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. [[Mjøsa]] og [[Røssvatnet]].

[[Fil:Helgøya sett fra Totenplatået.jpg|thumb|Helgøya sett fra Nordliavegen på Toten.{{Byline|Øyvind Holmstad}}]]

== Severdigheter ==
Bergevika er en idyllisk [[havn]] på Hamar-siden av øya. Ettersom mye av strendene langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene som er velegnet å legge til for småbåter.

I tidsepoken [[kambrosilur]] for 400-600 millioner år siden - da mye av det som i dag utgjør Norge, befant seg sør for [[ekvator]] - ble det avsatt enorme mengder [[kalk]] i urhavet. I traktene rundt Mjøsa er dette bevart som kalkstein. Mjøskalken er fra sen [[ordovicium|ordovicisk]] tid og består av kalkstein og [[skifer]] i veksling, og det ses [[fossil]]er som [[armfotinger]] og  [[blekksprut]]er,<ref>https://geo365.no/geoturisme/helgoya/</ref> særlig i Bergevika,<ref>https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2014-12-12-1630</ref> noe som førte til opprettelsen av Bergevika naturreservat [[15. januar]] [[1988]] sammen med 66 andre fossilforekomster på [[Østlandet]]. I Bergevika begynte man med [[kalkbrenning]] i [[1872]], og herfra ble kalk fraktet ut med båt frem til [[1952]].<ref>«Bergevika på Helgøya», ''[[Nationen]]'' 27. juli 2020</ref>

I [[1915]] ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei [[brygge]] i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste 27 000 kr. På grunn av vanskeligheter under [[første verdenskrig]] ble arbeidet utsatt til [[1920]]. Da brygga stod ferdig i [[1923]], kostet den kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. [[1940]]. Lastebåtene gikk også inn her. Det var lossing av [[kull]] til [[kalkovn]]ene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.

Det var bygd flere kalkovner og også et [[jernbane]]spor for å frakte kalken fra bruddene på Helgøya. Kalken trengtes til [[mørtel]] ved husbygging i [[Hamar]], [[Gjøvik]] og [[Lillehammer]], men også i [[kjemi]]ske prosesser på [[Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk]]. Men steinbruddet i Bergevika må ha vært åpnet alt på 1100-tallet, for [[Hamar domkirke]] og bispegården like bak er begge reist av stein fra blant annet Bergevika.<ref>[https://www.nrk.no/innlandet/kalkverket-i-bergevika-1.11719951] Knut Røsrud: «Gav stein til kirker i flere prestegjeld», [[NRK]] 4. juli 2014</ref>

Om vinteren var forbindelsen med fastlandet en [[isveg]] fra Sundet på Nes-siden til Nes. Resten av året ble småbåter benyttet for kontakt med land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i [[1920]] og åtte år senere kom en ferge med plass til to [[bil]]er eller én [[lastebil]] uten last. «Helgøya-ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti [[passasjer]]er eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til [[1957]] gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. [[23. november]] [[1957]] ble [[Nessundet bru]] åpnet mellom Helgøya og Nes. Fra Nessiden går veien på molo til midten av sundet og fortsetter videre som bro.

M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gårdbruker på Storøya i [[Tyrifjorden]]. Fergen var i opplag etter [[1980]] og ble senere sendt til [[Minnesund]] der den ble overtatt av [[Mjøssamlingene]]. Siden [[1985]] har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er [[Skibladner]] og slepebåten «Start» fra [[1920]].

==Sport==
Fotballaget [[Helgøya FK]] holder til på Eksberget.

==Annet==
Institusjonen [[Toftes gave]] befinner seg på Helgøya.

== Historie ==
<!-- Historiebiten under er så omfattende og detaljert, til tross for manglende referanser, at den burde ha blitt skilt ut i egen artikkel, og isteden har det vært gitt et sammendrag her -->
=== De eldste tider ===
Helgøya har hatt bosetning fra ca. 2000 f.Kr. Det finnes flere fornminner på øya som med sin beliggenhet har hatt en strategisk betydning for lokale makthaverne helt fram til [[middelalderen]].

Et av de viktigste fornminnene er gravhaugen på [[Hovinsholmen]] som er 35 meter i diameter og 6 meter høy. Etter tradisjonen ble Gudbrands herses sønn Guttorm hauglagt der etter hans død i strid mot [[Halvdan Svarte]] i 800-tallet. Haugen er utgravd flere ganger uten at det er gjort funn av betydning utover noen beinrester.<!-- referanse --> Like ved gravhaugen lå et vollformet anlegg av jord. Vollanlegget var på ca. 10 x 12 m. Hovinsholmen er et populært mål for båtfolket.

Nordvest på øya ved Hornsodden kan man se flere gravrøyser fra [[jernalderen]]. Et meget stort antall fornminner tyder på bosetning av folk med høy byrd i tiden fram til slutten av [[vikingtiden]].

Som regel viste undersøkelsene av stedsnavnenes opprinnelige betydninger hvordan bosetningen på øya hadde etablert seg og senere ekspandert utover det aktuelle landområdet, mot Nessiden indikerte stedsnavnene som ''Sund'', ''Stav'' og ''Eik'' de eldste eiendommer som først var ryddet på Helgøya. Også der finnes mange gravfelt som åpenbart beviser eksistensen av et felles bosted etter ca. 2000 f.Kr på Nessiden mot sundet som var en viktig ferdselsvei over mot Nes i [[Ringsaker]]. Folkeveksten førte til at bosetningen ble spredt sørover og oppdelt i egne bosetningsenheter for de enkelte familiene i [[eldre jernalder]] frem til ca. 400 e.Kr. I perioden frem mot 1000 e.Kr hadde antallet bosetningsenheter bare stiget med tre ytterligere eiendommer. Ved inngangen til middelalderen var 14 faste bosetningsenheter etablert på Helgøya. Befolkningsveksten steg brått på [[Opplandene]] og øya var ikke noe unntak med utskillelse av nye bruk ved deling av gamle eiendommer eller nyrydding. Alle garder som sluttet på -rud ble ryddet i perioden 1050 til 1300. I år [[1300]] stod 29 sikre, 10 sannsynlige og fire mulige gårdsbruk på Helgøya på tilsammen ''43 bosteder''. [[Svartedauden]] i løpet av vinteren 1349–1350 ble en katastrofe for befolkningen på øya, her som andre steder; to av tre bruk ble nedlagt og av de 29 sikre eiendommene var bare 14 tilbake.

Hovinsholmen som var ryddet i eldre jernalderen er den best kjente av Helgøyas gårder fra fortiden som har tilhørt riksråd [[Peder Griis]] i 1490-årene. Også der var det eneste kirkebygget etter skriftlige overlevninger i middelalderen oppført, på samme sted som et gudehov hadde stått før. Etter tradisjonen hadde trolig et annet kirkebygg vært oppført i Lodviken eller Presterudområdet et stykke vekk der et jorde het «kirkejordet» og det er funnet et geistlig segl ved huset som var datert til cirka 1300 e.Kr ved jordet. All kirketjeneste på Helgøya var overført til [[Nes kirke (Ringsaker)|Nes kirke]] i [[1612]]. Etter 300 år uten kirke på øya ble [[Helgøya kapell]] åpent i [[1870]].

=== Sakral betydning ===
Navnet ''Helgøya'' tyder på en religiøs tilstedeværelse for gudsdyrkelse og religiøse seremonier på et bestemt landområde. Navnet «den hellige øya» ble videreført til dagens navn på øya, som i lengre perioder var sentrum for gudsdyrkelsen i [[Heiner|heinenes]] rike, senere kjent som ''Hedmark''{{Citation needed}}. Gården Hovinsholmen på sørsiden av øya tok sitt navn fra ei eng som het Hovin (''tempelenga'') der det må ha stått et gudehov.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1996 | tittel = Fra hedendom til kristendom: perspektiver på religionsskiftet i Norge | isbn = 8241707517 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Ad notam Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061704132#132 | side = 131}}</ref> Der samlet bøndene seg til de store høytidene der flere guder ble dyrket og tilbedt. Tre sentrale åsaguder, [[Ull (norrøn mytologi)|Ull]], [[Njord]] og [[Balder]] sto formodentlig sentralt på øya og i Mjøsregionen{{Citation needed}}.

De første skriftlige beretningene som er bevart om Helgøya er fra 800-tallet. Etter sagnene bygget hedmarkingenes konge Øystein sitt kongssete på Hovinsholm som i flere slektledd bakover hadde tilhørt hans slekt. I tillegg til det lokale riket hadde kong Øystein også lagt [[Romerike]] lenger sørover under seg. Han gav dette riket til den ene sønnen, Sigtrygg, mens den andre, Øystein, fikk Hedmark. Men opplandskongen [[Halvdan Svarte]] gjorde krav på Romerike og gikk til krig ved midten av 800-tallet mot Sigtrygg. Sigtrygg ble drept, men hans bror Øystein prøvde senere å erobre tilbake brorens rike. Halvdan Svarte gikk mot hedmarkingene og drev dem nordover under kampene. <!-- referanse, Snorre antagelig -->

Fra [[Toten]] satte Halvdan Svarte over sjøen med en stor hær og rykket inne på [[Nes (Ringsaker)|Nes]]. Der ble kong Øystein beseiret i et slag som trolig skjedde i strøket Skjelve-By. Øystein flyktet opp i [[Gudbrandsdalen]] til den lokale kongen [[Gudbrand herse]]. De samlet en stor hær og kom sørover til Helgøya. Der stod Halvdan Svarte med hæren ved Hovinsholm på sørsiden av øya. Slaget på Helgøya ved Hovinsholm ble meget hardt og Gudbrand herses sønn Guttorm ble drept.

Arkeologene har i nærheten av Hovinsholm funnet flere spyd, sverd, pilspisser, knivblad og bronsespenner på et lokalt sted som het ''Mannlausa''. Muligens hadde slaget som sluttet med seier for Halvdan Svarte funnet sted der. Halvdan oppholdt seg på øya om vinteren og sluttet forlik med Øystein som fikk tilbake halve Hedmark. Som sagt tidlig skulle kong Øystein ha hauglagt kongesønnen Guttorm på holmen utenfor Hovin som nå er nesten landfast med Helgøya.

=== Kampene om Helgøya ===
En urolig periode med kriger og maktkamp på flere århundrer startet etter Halvdan Svartes død på Mjøsaregionen. Blant annet ble det etablert en ordning med et signalsystem med [[varde]]r, som ikke bare var oppført langs kysten og ferdselsvegene opp i landet, men også på Liåsen på Nes og Eiksberget på Helgøya. Begge de to vardene var i beredskap helt fram til [[1780]].

[[Harald Hårfagre]] erobret Hedmark etter en mordbrann i Ringsaker, men etter hans død gikk kontrollen til småkongene som innbyrdes slåss seg imellom det neste århundret. De norske kongene begynte en konsolidering av sin makt over Opplandene, som i årene mellom [[1015]] og [[1230]] ble tilholdssted for opposisjonen mot den norske kongemakten. Under de norske borgerkrigene ble Mjøsa meget viktig for de stridende partene, som straks merket seg Helgøyas strategiske rolle som base for en flåtestyrke på vannet.

En natt på høsten 1202 kom bøndene på Helgøya og området rundt  seg ubemerket til Helgøya og nærmet seg gården (trolig Hovinsholmen). De væpnede bøndene støttet av flere overløpere fra [[baglerne]] stormet inn på gården og satte fyr på bygningene etter at de hadde drept vaktmennene. Baglerkonge [[Inge Magnusson]] og de fleste av hans menn ble massakrert av overmakten. Bøndene hadde med dette avsluttet ''den første baglerkrigen''. Men bare tre år senere vendte baglerne tilbake med sitt nye kongsemne, [[Erling Steinvegg]], og slo seg ned på Helgøya til stor misnøye for den lokale befolkningen. Først med baglerkongens død i [[1207]] vendte mer fredelige tider tilbake for beboerne på øya.

[[Ribbungopprøret]] ble en hard tid, etter seieren på [[Stange]] mot hedmarkingene som ble overrasket av et samlet angrep fra ribbungene vinteren i [[1225]]. Den strategiske viktige Helgøya ble underlagt deres militære kontroll i to år. [[Sigurd Ribbung]] tok øya i bruk som base for sine styrker, og kunne ved behov bruke den som tilholdssted og som et siste tilfluktssted før en strategisk retrett.

I september 1225 kom [[Skule Bårdsson|Skule jarl]] med en stor hær nedover Gudbrandsdalen. En fortropp som rodde mot Hamar kom så overraskende på Sigurd at han bare så vidt kom seg ut på sitt skip rett fra et bad i byen. På Helgøya hadde han plassert sitt hærfolk sammen med krigsflåten på Mjøsa. Sigurd Ribbung som startet forhandlinger med jarlen og deretter kong [[Håkon Håkonsson]], hadde i hemmelighet planlagt en retrett nordover på innsjøen til Ringsaker og opp i landet til [[Toten]]. Jarlen oppdaget dette for sent og valgte å vende hjemover til [[Nidaros]] med hæren. Men retretten fra Helgøya reddet krigsflåten som ble skjult i elveos og fjorder. Med de gjenværende skipene gjenvant ribbungene sitt herredømme over innsjøen. Kongen seilte sommeren [[1226]] med opptil femti skip opp til Mjøsa der han støtte på hele ribbungflåten. Istedenfor et sjøslag rømte ribbungene uten mye motstand.

Ribbungene kom tilbake med skip fra [[Vänern]] som de hadde dratt over [[Eidskog]], og overrasket sysselmennene Guttorm Fjonk og Arne på Hol ved holmen nedenfor Hovinsholm der de bevoktet de mange skipene kongen hadde latt være igjen på Mjøsa. Overfallet som enten var på Hol i Nes eller på Hovinsholmen i Helgøya, ble blodig. Hele vaktstyrken som utgjorde en [[sveit]] ble utryddet. Det var siste gang ribbungene tok øya i besittelse. Ett år senere hadde opprøret gått i oppløsning, og kongen la Opplandene inn under seg.

=== Bispestriden om Helgøya ===
I [[1202]] like før overfallet hadde baglerkonge Inger gitt øya som gave til kirken på [[Hamar]], men dette nektet [[birkebeinene]] å akseptere dersom de aldri villet godkjenne Inge som konge og kong Håkon Håkonsson naturlig nok mente at Inge hadde ikke noe med å gi bort det som var den rettmessige kongens farsarv etter kong [[Håkon Sverresson]]. Biskop Pål i Hamar, som overtok bispeembetet i [[1232]], nektet å gi fra seg øya som var underlagt kirkens kontroll som dens egne eiendommer. Baglerne var ved det tidspunktet kraftig presset på alle kanter og gav bort Helgøya for å sikre seg at Hamarbispen ville støtte dem fremfor birkebeinerne. Biskop Pål bestred kongens påståtte eiendomsrett, som gikk ut på arverett etter Hårfagreætten til øya der det var kongens rett å utnevne sine egne sysselmenn. Med gavebrevet fra 1202 startet biskopen en strid med kongen.

Bispestriden om øya førte til at Hamarbispen dro vekk fra landet og tok kontakt med paven i [[Roma]]. Tross pavens inngrep til støtte for Hamarbispen viste kongen seg urokkelig og hevdet bestemt at øya tilhørte kongen, og at bøndene der skulle betale skatt til kongen og ikke til kirken. Men biskop Pål bestred hele tiden kongens eiendomsrett; antakelig mente han at eiendomsretten egentlige tilhørte kongens motstanderne siden øya snarere var høvdinggods enn krongods. Etter flere år med skarp og langvarig strid mellom kongen og kirken kom det til forlik i [[1237]].

Hamarbispen oppgav Helgøya til kongen som stadfestet den kongelige eiendomsretten, men i vederlag fikk han flere store gårder av samme verdi som godset på Helgøya. Blant disse var både Hovinsholmen på Helgøya og Hol inne på Nes. De ble deretter kirkegods fram til reformasjonen i 1500-tallet. Et mindre klosterhospital var reist på Hovin. I [[1240]] under [[Skule Bårdssons opprør]]et gav han sin passive støtte til hertug Skule som plassert sin uektefødte sønn Peter Hertugson på Helgøya på Hovinsholmen. Den presteutdannede hertugssønnen fulgte med sin far under flukten til Nidaros.

=== Krongods og kirkegods ===
Helgøya ble hardt rammet av [[svartedauden]]. Så mye som en tredjedel av befolkningen døde. Som krongods betalte bøndene skatt til kongen, men den kirkelige innflytelsen var hele tiden sterk. De fleste jordrydningene ble gjort med Hamarbispens velsignelse, ifølge [[Hamarkrøniken]]. Svartedauden innledet en nedgangstid, med en svakere kongemakt enn tidligere. I [[1345]] ga kongen fra seg retten til å kreve inn inntektene til det kongelige kapell, Mariakirken i [[Oslo]]. Gjennom de neste to århundrene gjennomgikk Helgøya en langvarig omstilling fra å være krongods til kirkegods.

Ved de seneste oversikter over Mariakirkens gods i [[1542]] var 23 gårder nevnt som kirkegods. Hamarbispen hadde da mistet de fleste nygårdene, og hadde bare igjen den store Hovinsholmen gård, hvor kongens sysselmenn bodde. Tross reformasjonen i [[1537]] fortsatte Mariakirken å besitte gods på Helgøya, men alt kirkelig gods hadde vært inndratt og omgjort til krongods bestyrt av utnevnte menn. Mariakirken opphørte i 1549, men den norske kansleren fortsatte tradisjonen og krevde inn avgifter fra dette rike distriktet.

Fram til [[1645]] hadde Mariakirkens gods, herunder Helgøya, vært under skiftende adelige herrer fra [[Peder Huitfeldt]] i [[1547]] til [[Jens Bjelke]]. I tre hundre år eksisterte forbindelsen mellom Mariakirken i Oslo og Helgøya, først som kirkegods og etter reformasjonen som krongods. Den siste [[kansler]]en hadde blitt eier av Hovinsholm med underliggende gods gjennom sitt ekteskap med Sofie Brockenhuus i [[1610]]. To år i forveien hadde Sofie Brockenhuus overtatt dette godset som en del av arven etter sin onkel, [[Peder Brockenhuus]].

=== Helgøya som adelsgods ===
Jens Bjelke, landets største jordegodseier, fikk etter flere års iherdig arbeid kombinert sitt gods på Hovinsholmen med resten av Helgøya. Avtalen omfattet overrekkelse av tre [[fullgård]]er, fjorten halvgårder og ni ødegårder, fra kong [[Christian IV]] i [[1645]]. Med dette ble hele øya et adelsgods underlagt Bjelkes bestyrelse. Verdien av godset på Hovinsholmen er så stor at stattholder [[Hannibal Sehested]] gjennom en kongelig intervensjon forsøkte å presse Bjelke til å selge det for en rimelig pris.

Bjelke nektet, fordi han kjente til den rådende godspolitikken i Norge, der adelen innførte og videreførte flere privilegier etter dansk mønster fra [[1646]]. En konsentrasjon av jordegodsene var derfor i Bjelkes interesse, for å ha størst mulig råderett over beboerne som måtte betale mer skatt, avgifter, bøter og utføre pliktarbeid for adelen enn tidligere. Helgøya ble bokstavelig talt et «adelsrike», uten sidestykke i Norge. For å sitere N. Olssøn: «''den hele ø var saa at sige et lidet rike for sig selv, i det hele et sjeldent smukt adelsgods om end ikke saa svært stort''».

Bjelkefamilien bodde aldri selv på Hovinsholm, som hadde blitt et adelsgods videreutviklet fra veitslegodset i middelalderen for [[sysselmann|sysselmennene]] som fikk [[veitsle]]inntekter til deres drift på gården. Jens Bjelkes datter Sophie giftet seg med generalmajor Hans von Løvenhielm som kjøpte Hovinsholm, samt Ringsakergårdene Tjerne og Skredshol fra svogeren i [[1682]]. Kort tid etter solgte han den videre til generalmajor [[Caspar Christopher Brockenhuus]], som nedstammet fra slekten som eide Hovinsholm rundt år 1600.

Etter Brockenhuus' død satt enken med gården til sin død i [[1720]]. Familien som overtok hele øya medregnet Hovinsholmen, solgte først leilendingsbrukene på Helgøya på offentlig aksjon i 1720–1721. De fleste eiendommene ble kjøpt av de gamle leilendingene eller av andre nesninger som skaffet seg selveierstatus som gårdbruker. I [[29. november]] [[1723]] ble setegården Hovinsholm bortsolgt på auksjon til Jens Halvorsen fra Nes. Adelsperioden på Helgøya ble avsluttet og øyværingene fikk samme administrasjon som resten av Norge, men de var blitt selveiere på sitt eget gårdsbruk.

=== Etterkrigstiden ===
I 1954 ble 25 [[Russland|russiske]] [[flyktning]]er innkvartert på Granlien pensjonat på Helgøya. De hadde flyktet fra [[den russiske revolusjon]] i 1917, og slått seg ned i [[Kina]]. Men under [[den kinesiske revolusjonen i 1949]] måtte de på flukt igjen. De var «minus-flyktninger» - eldre og skrantende.<ref>[https://www.nrk.no/innlandet/25-russiske-flyktninger-endte-sine-dager-pa-fredelige-helgoya-1.12433582 «De ble jaget fra sted til sted», NRK 29. juni 2015]</ref> De fikk bo på Helgøya resten av livet og ligger gravlagt i et hjørne av kirkegården. Hvert år kommer en ortodoks prest for å holde [[forbønn]]sgudstjeneste for russerne.<ref>[https://www.slektogdata.no/_he/DIS-Nytt/2017-01/files/assets/common/downloads/2017-01.pdf «Begravet på Helgøya», ''Slektsnytt'' mars 2017 (s. 11)]</ref>

==Bilder==
<gallery>
Fil:Mjoesa from hamar 2.jpg|Helgøya (til venstre) sett fra havna i Hamar {{byline|Cato Edvardsen}}
</gallery>

==Referanser==
<references />

== Litteratur ==
* Egil Enemo, ''Helgøya : lokalhistoriske bruddstykker'' (1978) ISBN 82-990490-0-8
* Gunhild Kolstad (redaktør), ''Nes bygdebok : 2. Bruks- og slektshistorie : 1. Helgøya'' (1990) ISBN 82-90945-01-9

==Eksterne lenker==
* [http://www.midtimjosa.no/ Midtimjosa.no – Om Nes & Helgøya]
* [http://maps.google.com/maps?hl=en&ie=UTF8&z=12&ll=60.736679,10.984268&spn=0.13191,0.401344&om=1 Maps.Google.com – Kart over Helgøya]
* [https://vimeo.com/72637698 Vimeo.com – Videoreportasje om bakgrunnen for namnet Helgøya i førkristen religion]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Øyer i Innlandet]]
[[Kategori:Ringsakers geografi]]
[[Kategori:Tidligere fergesteder i Hedmark]]
[[Kategori:Innlandsøyer i Norge]]
[[Kategori:Bosetninger i Ringsaker]]