Redigerer Hawker Hunter

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Infoboks fly
|navn=Hawker Hunter
|bilde=Hawker hunter ag1.jpg
|bildetekst=Hawker Hunter i sveitsiske farger
|type=Jagerfly og bakkeangrep
|produsentnavn=[[Hawker Siddeley]]
|designetav=[[Sydney Camm]]
|første-flyvning='''Prototype'''<br />[[21. juli]] [[1951]]<br />'''Produksjon'''<br /> [[16. mai]] [[1953]]
|introdusert=[[1956]]
|utfaset=1970-årene
|status= Utfaset
|hovedbrukere=[[Fil:Air Force Ensign of the United Kingdom.svg|20px]] [[Royal Air Force]]
|flerebrukere=flere = [[Fil:Naval ensign of the United Kingdom.svg|20px]] [[Fleet Air Arm]] og 18 andre land
|produsert-mellomår=
|antall-produsert=1,972
|enhetspris=£100,000
|forrigemodell=
|nestemodell=
}}
[[Fil:Hawker Hunter.svg|mini|Hawker Hunter]]
[[Fil:farnborough.hunters.arp.jpg|thumb|right|250px|16 Hunter fra RAF [[Black Arrows]] i formasjon over [[Farnborough Air Show]], England.]]
[[Fil:hunter.g-psst.arp.jpg|thumb|right|250px|Et privateid Hawker Hunter F.58A i England]]
'''Hawker Hunter''' var et britisk [[turbojet]]drevet [[jagerfly]] fra 1950- og 1960-årene. Den var i bruk i [[Royal Air Force|RAF]] og 18 andre lands flyvåpen, og gjorde aktiv tjeneste i en del lokale kriger i perioden. I alt {{formatnum:1972}} fly ble produsert av [[Hawker Siddeley]] eller lisensprodusert andre steder.

== Design og utvikling ==

Hunter er basert på [[Hawker Sea Hawk]] som var en rettvinget jager for [[hangarskip]]. Den ble konstruert for å imøtekomme nye spesifikasjoner fra myndighetene, og bygde på grunnmodellen, men med 35 graders bakovehelning på vingene. Hawker P.1052 viste gode ytelser, men ble frafalt til videre utvikling mot produksjon. Konsernet utviklet så konseptet til P. 1081, som vakte RAFs interesse uten bestilling. Denne ble bare laget i ett eksemplar som krasjet 1951.

I [[1946]] kom spesifikasjoner for en dagslysjager med jetdrift. Konstruktøren endret basisdesignen  til å passe med [[Rolls-Royce Avon]]-[[turbojet]]motoren som var mere kompakt enn forgjengeren. I første omgang tenkte man luftinntaket foran, men det ble flyttet til vingeroten for å gi plass til våpnene og radarkapselen i nesa. Halerorarrangementet ble også modifisert for å unngå tekniske og stabilitetsproblemer.

P.1067 fløy for første gang [[20. juli]] [[1951]], med en [[Rolls-Royce Avon 103]]-motor fra et [[English Electric Canberra]] bombefly. Skyvekraften var 6&nbsp;500 pund (28,91 kN). Den neste hadde nesten fullt utstyr og motorkraften var 7&nbsp;550 pund (33.58 kN). Backupen fikk en ny motor fra Armstrong Siddeley: [[Armstrong Siddeley Sapphire|Sapphire]] med 8&nbsp;000 punds skyvekraft. Den fløy [[30. november]] [[1952]] og var sølvfarget, mens de Avon-utstyrte var grønne.

Hunter var allerede bestilt via forsyningsministeriet. Den første ''Hunter F.1'' med [[Avon 113]] motor(7&nbsp;600punder) fløy [[16. mars]] [[1953]]. De første 20 flyene var egentlig før-produksjonsmodeller med stadige endringer. [[7. september]] [[1953]] satte en ''Hunter F Mk3'' med [[Neville Duke]] ved spaken ny hastighetsrekord for fly med 727,63 miles per time over en 3 km strekning. Rekorden varte snaue tre uker før RAFs [[Supermarine Swift]] brøt den 25. september.

== Beskrivelse ==
Hunter var et konvensjonelt helmetall [[monoplan]]. Piloten satt på et [[Martin-Baker 2H]] eller [[Martin-Baker 3H|3H]] [[utskytningssete]]. Toseters treningsflyet hadde [[Martin-Baker Mk.4H]] seter. Flykroppen var av [[monocoque]] type konstruksjon med avtakbar haleseksjon for motorvedlikehold. De trekantede luftinntakene satt i vingeroten og ga luft til motor med enkelt utblåsning bakerst. Midtmonterte vinger var 35 grader bakoverstilt i likhet med rorene. I tillegg var de avrundet i tuppene forfra. Kontrollorganene var konvensjonelle, og der var en enkelt luftbrems under og bak. [[Bestykning]]en på enseteren var fire 30 mm [[ADEN]]-maskinkanoner. De var montert i en enhet hvor mekanikken kunne skiftes ut ved vedlikehold, i tillegg til at magasinene var utskiftbare. Løpene ble sittende i flyet. Toseteren hadde en, eller to kanoner. En enkel avstandsradar satt i nesekapselen.

== Historien ==
Hunter F.1 ble satt i tjeneste i RAF i juli [[1954]]. Det ble raskt klart at brennstoffkapasiteten var for liten. I tillegg var luftinntakene såvidt feil at kompressoren fikk for lite luft med motortrøbbel som resultat. I tillegg fikk kruttgass for lett tilgang slik at motoren sloknet helt under skyteøvelser. Å redusere brennstofftilførsel og ikke skyte uten at omstendighetene var riktige, var ingen god løsning. I tillegg hang patronbeltene og slang etter skyting og laget stygge sår i flykroppen. Luftbremsene ble fort skiftet til ny type, som ikke lot seg bruke under landing. På toppen dogget og iste cockpithetta ved raske temperaturskifter.

Effektiv flytid på maksimum en time var lite. I [[1956]] ble en flight på åtte Huntere omdirigert på grunn av værforhold. Det resulterte i seks havarier med en pilot omkommet. Ett fly var tom for brensel på taksebanen og måtte taues videre. På den positive siden var at flyet passerte [[lydmuren]] i 30 – 40 graders stup på full gass uten store vansker. Dette var ikke tilfelle for [[prototype]]ne, hvor ikke en gang vertikalt stup fikk dem gjennom muren.

Nyere modeller fikk vingetanker og [[dropptank]]er slik at brennstoffkapasiteten økte med ca. 20%. Samtidig fikk den nye versjon F.4 bokser i fronten som fanget opp brukte ammunisjonsbelter. Disse må ha lignet på noe, for de fikk tilnavnet ''Sabrinaer'' etter en brystfager filmdiva på den tid. En ny Sapphiremotor ga modellnavn ''Hunter F.5''. Denne motoren var både sterkere og mere stabil, men var egentlig myntet på Canberra-bomberen, noe som ga vansker for bestillingslister for reservedeler og drakamper når det gjaldt å få modifikasjoner tilpasset den hurtigere jageren. 

Rolls-Royce utstyrte sin nye [[Rolls-Royce Avon 203|Avon 203]] med automatisk brennstoffpumpe og nydesignet kompressor og leverte den med 10&nbsp;000 punds trykk (44,48 kN). Den ble montert i ''Hawker P.1099'' som ble til ''Hunter F.6''. Den hadde også en endret vingekonstruksjon «Mod.228» med større bæreflater.

Jageren ble avløst av [[English Electric Lightning]] i løpet av [[1963]]. Bakkeangrepsvarianten tjenestegjorde til [[1970]], mens skoleflyene varte til tidlig i 1990-årene.

== Kriger og konflikter ==

Hunter har deltatt i en del konflikter og ble blant annet brukt av [[India]] mot [[stridsvogn]]er og bakkemål med militært sett brukbart resultat. De målte seg mot Sabre- jetfly i et par konflikter og kom delvis bra fra det.

== Brukerland ==

Hunter ble solgt til bl.a. [[Abu Dhabi]], [[Belgia]], [[Chile]], [[Danmark]], [[Irak]], [[India]], [[Jordan]], [[Kenya]], [[Kuwait]], [[Libanon]], [[Nederland]], [[Oman]], [[Peru]], [[Qatar]], [[Rhodesia]]/[[Zimbabwe]], [[Saudi-Arabia]], [[Singapore]], [[Somalia]], [[Sverige]] og  [[Sveits]]. [[Belgia]] og [[Nederland]] produserte Hunter på lisens.

===Service i Sveits og Singapore===
Kanskje de mest entusiastiske Huntertilhengerne var Sveits og Singapore som brukte dem fra [[1958]] til -94, og forbedret dem for å beholde dem i stedet for å bytte til andre typer. Begge er små land, der manøvrerbarhet er mere nyttig enn stor fart og radius.

Det sveitsiske luftforsvaret har et luftakrobatlag kalt [[Patrouille Suisse]]. De hadde lenge sine Huntere inntil de skiftet til [[Northrop F-5 Freedom Fighter|Northrop F-5E Tiger II]]. Mange privateide Huntere er fra det sveitsiske luftforsvaret.

=== Sverige ===
Sverige fant tidlig på 50-tallet ut at deres [[SAAB J29]] «Flygende tønne» hadde for lite høydepotensiale, slik at der trengtes en avskjæringsjager. Der ble bestilt og levert 120 jagere som svenskene ga nummer ''J34''. De ble øremerket forsvar av [[Stockholm]] og forlagt i rimelig nærhet. Bestykningen var 4 stk. 30 mm kanoner og to [[Sidewinder]]-raketter. Svenskene konstruerte en etterbrenner som bedret ytelsene, men prosjektet ble skrinlagt av økonomiske årsaker. Hunterne ble også brukt av flyvåpenets oppvisningsteam i slutten av 1950-årene.

Da [[SAAB J 35 Draken]], som var overlydsfly, ble faset inn, ble Hunterskvadronene tillagt andre oppgaver ved [[Göteborg]] og [[Ängelholm]]. Siste fly ble pensjonert i [[1969]].

== Spesifikasjoner (T.Mk.8) ==
[[Fil:Luftwaffe Museum Hunter 2007.jpg|thumb|right|250px|Hawker Hunter - Luftwaffe Museum - Gatow-Berlin - 2007]]
{| class="wikitable"
|-
! Tekniske data
! 
|-
| Mannskap
| 2
|-
| Lengde
| 14,89 m 
|-
| Vingespenn
| 10,26 m
|-
| Høyde
| 4,02 m
|-
| Vingeareal
| 32,42 m² 
|-
| Vekt (uten last)
| 6 406 kg
|-
| Vekt (maksimalt)
| 7 802 kg 
|-
| Motor
| 1 × Rolls-Royce Avon 122 <br/>(1 × 36,15 kN) 
|-
! Ytelser
! 
|-
| Maksimal hastighet
| 1 117 km/t
|-
| Rekkevidde
| 689 km
|-
| Marsjhøyde
| 14 325 m 
|-
| Klatrefart
| 87,4 m/s
|-
! Bevæpning
!
|-
| Maskinkanoner
| 1 × ADEN, 30 mm
|-
|}

== Eksterne lenker ==
* [http://wp.scn.ru/en/ww3/f/96/9/0 Wings Palette-fargelegging] {{Wayback|url=http://wp.scn.ru/en/ww3/f/96/9/0 |date=20150223174420 }}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hawker-luftfartøy]]
[[Kategori:Jagerfly]]
[[Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy]]