Redigerer Hardangervidda

{{Infoboks fjell
| navn = Hardangervidda
| bilde = Langesjøen1.JPG
| bildetekst = Hardangervidda ved [[Langesjøen]]
| høyde = [[Sandfloegga]] 1721
| pf = 
| kommune = [[Hol (Buskerud)|Hol]], [[Nore og Uvdal]], [[Tinn kommune|Tinn]], [[Vinje]], [[Ullensvang]], [[Eidfjord]], [[Ulvik]] 
| område =Skogløse områder i [[Langfjella]]<br/>[[Buskerud]]<br/>[[Telemark]]<br/>[[Vestland]] 
| første = 
| andre_navn = 
| koord_utm = 
| koord_geo = 
| kart = 
}}
'''Hardangervidda''' er et [[Norge|norsk]] høyfjellsplatå beliggende i fylkene [[Buskerud]], [[Telemark]] og [[Vestland]]. Ved [[Haukelifjell]] avgrenses den mot [[Setesdalsheiene]] i sør, og langs [[Bergensbanen]] avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og [[Hallingskarvet]] i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8&nbsp;000&nbsp;km² og er [[Nord-Europa]]s største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter.<ref name="Honoria Bjerknes Hamre 2006">Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 152.</ref> I 1981 ble [[Hardangervidda nasjonalpark]] opprettet på de sentrale delene av vidda.  Begrepet ''vidda/-en/-o'' er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var ''Hardanger Fjeld''.{{tr}}

== Natur og geografi ==
[[Fil:Bilde-Sandfloegga 1.jpg|thumb|left|Ved [[Sandfloeggi]]]]
[[Fil:Skrekken.JPG|thumb|left|Hardangervidda om vinteren, ved [[Store Skrekken]].]]
[[Fil:Hårteigen 1.jpg|thumb|left|[[Hårteigen]]]]
[[Fil:Solfonn VIII.jpg|thumb|left|[[Solfonn]], en [[isbre]] i den sørvestlige delen av Hardangervidda]]
Vidda strekker seg fra [[Røldal]] i [[Ullensvang]] kommune i sør og til [[Finsedalen]] ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1&nbsp;100&ndash;1&nbsp;200&nbsp;[[Meter over havet|moh]], men i nord hever [[Hardangerjøkulen]] seg til nesten 1&nbsp;900&nbsp;moh og i sør når [[Nupsegga]] i Vinje opp til 1&nbsp;674&nbsp;moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt er [[Sandfloegga]] som rager 1&nbsp;721&nbsp;moh. Andre topper er [[Hårteigen]] 1&nbsp;690&nbsp;moh., Nupsegga 1&nbsp;674&nbsp;moh., og [[Solfonntaggen]] 1&nbsp;674&nbsp;moh.

[[Hardangerjøkulen]] er en [[platåbre]], og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda er [[Møsvatn]], [[Totak]] og [[Songevatnet]], alle tre i [[Vinje]] i [[Telemark]], samt [[Ustevatn]] i Hol i Buskerud. De største [[elv]]ene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen, [[Hallingdalselva]] og [[Skiensvassdraget]].

Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambrisk [[grunnfjell]], i hovedsak dominert av hard [[gneis]] og [[granitt]] på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av det [[svekonorvegiske grunnfjellsskjold]]. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under den [[kaledonske fjellkjedefolding]] 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker og [[fyllitt]] fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. I [[tertiær]]-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest.<ref name="Honoria Bjerknes Hamre 2006"/> Elvedannelse og [[kvartær]]e [[isbre]]er bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget av [[bunnmorene]], som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatte [[eskere]] av grus og sand.

Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli vokser [[søterot]], som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideene [[brudespore]] og [[kvitkurle]] finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengder [[reinrose]], samt [[rødsildre]], [[bergveronika]], [[reinmjelt]] og [[flekkmure]]. Rundt [[Finse]] er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samt [[blindurt]], og sørgrensen for [[småsøte]].<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 153.</ref> Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.

I øst er grunnen surere, men [[musøre]] på bakken og [[reinlav]] på morenemassene her er svært viktig for [[rein]]-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særlig [[Veigdalen]].<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 154.</ref>

Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvis [[jaktfalk]], [[kongeørn]], og tidvis [[snøugle]] som har sin sørgrense her. Også [[jerv]] streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. [[Fjellrev]]en ble nesten utryddet på [[1900-tallet]] på grunn av pelsverket, og fredningen fra [[1930]] har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med [[lemen]]år bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.

I og rundt de rike [[våtmark]]s- og [[myr]]områdene i fjellet finnes også ellers et stort [[art]]smangfold. I de mange grunne vannene på vidda er [[ørret]]en enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av [[røye]].

==Historie==
[[Fil:Munch - Kart over Fjældtrakten.jpg|thumb|Historikeren [[Peter Andreas Munch]]s håndtegnede kart over Hardangervidda, på grunnlag av studiereiser somrene 1842 og 1843]]
Hardangervidda ble isfri for omkring 9&nbsp;000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av [[lav]], som ga næringsgrunnlag for [[Fjellrein|villrein]]en. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 [[steinalderen|steinalderboplasser]] der. De eldste er fra ca. år 6&nbsp;500 f.Kr. ved [[Finsevatnet]] - og fra ca. 6&nbsp;300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5&nbsp;600 f.Kr., ved [[Finnsbergvannet]] hvor reinen passerte 12&nbsp;km sørøst for Finse.<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 155.</ref> På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 155-156.</ref>

På vidda finnes det mange [[fangstanlegg]] fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. [[Nordmannsslepa]], som er de eldste ferdselrutene innlands mellom [[Østlandet]] og [[Vestlandet]], går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av [[salt]], med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.

I [[jernalderen]] ble det utvunnet [[jern]] i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon i [[Sysendalen]]. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet.<ref name="ReferenceA">Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 156.</ref> De såkalte ''slepene'', eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.<ref name="ReferenceA"/>

I hele [[middelalderen]] ble det utnyttet [[beite]] på vidda med utstrakt [[stølsdrift]], hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover [[den lille istida]] mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra [[1300-tallet]]. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med [[svartedauden]], men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.<ref name="ReferenceA"/>

I moderne tid kjøpte ofte [[driftekarer]] hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60&nbsp;000 [[sau]] på vidda.<ref name="ReferenceA"/>

Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda|etternavn=Bremnes|fornavn=Per Meyer|utgiver=Eidfjord kommune|år=1983|isbn=|utgivelsessted=Eidfjord|sider=|kapittel=}}</ref>

Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Hardangervidda | isbn = 8250403568 | isbn = 8257402877 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060300030 | side = }}</ref>
[[File:Atlas Van der Hagen-KW1049B10 009-DIOECESIS STAVANGRIENSIS, & partes aliquot vincinae.jpeg|thumb|Scavenius-kartet over Stavanger bispedømme, trykt av [[Joan Blaeu]] og Cornelius Bleau i 1638. «Hardanger field» er avmerket mellom Eidfjord og Hallingdal]]
Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevet [[Laurits Clausen Scabo]]) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fønnebø, Reidar | utgivelsesår = 1988 | tittel = Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda | isbn = 8200184315 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013101406025 | side = }}</ref>

=== Navn ===
Biskop [[Jens Nilssøn]] skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld»,<ref name=":0" /> mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826<ref>[http://www.kartverket.no/Kart/Historiske-kart/ Carpelans kart over det sydlige Norge, 1826.] Kartverket.no, besøkt 3. august 2017.</ref>.

== Forvaltning og bruk av området ==
Hardangervidda er et populært turmål for mange og [[Den Norske Turistforening]] (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* [[Per Roger Lauritzen]] og Rigmor Solem. ''Hardangervidda : med Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde og Møsvatn austfjell landskapsvernområde''. Gyldendal, 2007 (Norges nasjonalparker; 1) ISBN 978-82-05-37030-2
* Georg Hagen. ''Alt du bør vite om Hardangervidda''. 2007. (Aschehoug reiseguider) ISBN 978-82-03-23452-1
* Tore Qvenild. ''Hardangervidda : fiske og fjelliv''. Bokklubben villmarksliv, 2004 ISBN 82-7643-334-0
* [[Den Norske turistforenings årbok]] 1998. Tema: Hardangervidda
* Svein Grønvold, Espen Bratlie og Tor Møllebak. ''Hardangervidda''. Gyldendal fakta, 1998. (Gyldendals fjellguider). ISBN 82-05-25139-8
* Per Roger Lauritzen. ''Hyttene på Hardangervidda og i Skarvheimen''. Boksenteret, 1998 ISBN 82-7683-193-1
* Svein Indrelid. ''Fangstfolk og bønder i fjellet : bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid''. Universitetets oldsaksamling, 1994 ISBN 82-7181-118-5
* [[Claus Helberg]]. «Hardangervidda» I: ''[[Den norske turistforenings årbok]] 1969''.

==Eksterne lenker==
* [http://ut.no/omrade/4.1263/ Turforslag til Hardangervidda på DNT og NRKs nettsted ut.no] 
*Nettside om [http://www.nordmannsslepene.no De nordre slepa på Hardangervidda] {{Wayback|url=http://www.nordmannsslepene.no/ |date=20181126005453 }}, Per Bremnes
* [https://web.archive.org/web/20120511233837/http://www.dirnat.no/nasjonalparker/hardangervidda/ Informasjonsside om Hardangervidda nasjonalpark] hos [[Direktoratet for naturforvaltning]].
* [http://www.visitnorway.com/no/Artikler/Tema/Fjell-og-villmark/Fjellguide/Hardangervidda-/ VisitNorway, Hardangervidda]
* [https://web.archive.org/web/20080517110038/http://www.hardangervidda.org/hne.htm Hardangervidda natursenter i Eidfjord, Vestland]
* [https://web.archive.org/web/20111006132931/http://www.nasjonalparkrute.no/ Hardangervidda nasjonalparkrute]
* [https://web.archive.org/web/20100418173341/http://www.fuglar.no/lokaliteter/lok/hardangervidda.php Fuglelivet på Hardangervidda]
* [http://www.botanikk.no/nasjonalparker/Hardangervidda.htm Plantelivet på Hardangervidda]
* {{språkikon|en}} {{Wikivoyage|Hardangervidda}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hardangervidda| ]]
[[Kategori:Ullensvangs geografi]]
[[Kategori:Eidfjords geografi]]
[[Kategori:Vinjes geografi]]
[[Kategori:Tinns geografi]]
[[Kategori:Hols geografi]]
[[Kategori:Nore og Uvdals geografi]]
[[Kategori:Vidder i Norge]]