Redigerer Hans E. Kinck

:''Se også [[Hans Ernst Kinck (1820–1904)]]''
{{Infoboks biografi}}
'''Hans Ernst Kinck''' (utt. «kjink»<ref>Bjarne Berulfsen: ''Norsk uttaleordbok'', Aschehoug 1969, s. 4.</ref>; 1865–1926) var en norsk [[forfatter]] og [[filolog]]. 

== Familie ==
Hans E. Kinck var sønn av distriktslege [[Otto Theodor Kinck]] (1832–1903) og Hanna Guliante Johannessen (1840–1923).<ref>{{Kilde avis|tittel=Hans E Kinck – Norsk biografisk leksikon|avis=Store norske leksikon|url=https://nbl.snl.no/Hans_E_Kinck|besøksdato=2017-03-09|språk=no}}</ref> Han var nevø av filologen [[Hans Ernst Kinck (1820–1904)|Hans Ernst Kinck]].

Kinck giftet seg med cand.real. [[Minda Ramm]] (1859–1924) i 1893. Hun virket selv som litteraturkritiker og oversetter, og ga ut fire skjønnlitterære verk, bl. a. ''Lommen'' (1898) og ''Fotfæstet'' (1918). Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette. Datteren Eli giftet seg i 1937 med filologen og litteraturkritikeren [[Hallvard Lie]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Hallvard Lie – Norsk biografisk leksikon|avis=Store norske leksikon|url=https://nbl.snl.no/Hallvard_Lie|besøksdato=2017-03-09|språk=no}}</ref>

== Barndom og oppvekst ==
Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke [[Malerkunst|malerier]], også [[portrett]]er av kone og barn.

Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra [[Valdres]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/75ca2473d1de971b487bc3a26fecf662?page=24|tittel=Hans E. Kinck: livsangst og livstro. 1: Fra Huldren til Driftekaren. Eros og det nasjonale|etternavn=Beyer|fornavn=Edvard|utgiver=Aschehoug|år=1956|utgivelsessted=Oslo|side=7}}</ref> Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev [[ugress]]et vekk fra sin hage»(Gierløff 1923). 

Litt før Hans E. Kincks fylte to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i [[Ytre Namdal]]en. Da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i [[Bygland]] i [[Setesdal]]. Gutten lærte seg hurtig [[dialekt]]en, og identifiserte seg med bøndene. <blockquote>''«Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke [[tolk]] og [[fingerspråk|fingersproget]] for å komme til forståelse med ham.»'' (Gierløff 1923, 13)</blockquote>I Setesdal levde han seg inn i en verden av [[sagn]] og [[folketro]], og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. 

Da Hans E. Kinck var ti år gammel, flyttet familien til Tangerås i [[Strandebarm]] i [[Hardanger]]. Dette innebar en stor miljøendring. Kinck opplevde at Setesdal var full av [[mystikk]] og [[middelalder]], mens Hardanger var mer rasjonalistisk.<blockquote>''«For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt [[Fik|lusing]]. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og [[ballade]]agtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.»'' (Gierløff 1923, 26)</blockquote> Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket.

Fra tidlig [[barndom]] av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far.<blockquote>''«Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!» sa han.»'' (Gierløff 1923, 49).</blockquote>Senere ble han også kjent med [[Kristiania]] og de brede østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.[[Fil:Hans E Kinck av Harald Brun 1908.jpg|thumb|Kinck, malt av [[Harald Brun]] i [[1908]].]]

== Utdannelse ==
Hans E. Kinck tok [[examen artium]] i [[1884]] og studerte deretter dels i [[Tyskland]] og dels i Norge. Han vurderte å studere [[Cand.med.|medisin]], men satset så på filologistudier. Han ble [[cand.philol.]] i 1890 med fagene [[latin]], [[gresk]], [[norrønt]], [[norsk]] og [[tysk]]. Som særpensum la han opp [[Goethe]] og [[Wergeland]].

Han fullførte sin [[embetseksamen]] med [[laud]], og skrev i [[1892]] en [[avhandling]] om forholdet mellom [[Edda|Edda-diktningen]] og ballader som skulle få stor betydning for ham som dikter. Avhandlingen ble først trykt i [[1932]] i [[tidsskrift]]et ''[[Edda]]'', der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for [[essay]]samlingen ''Storhedstid'' og den enestående kulturpsykologiske [[novelle]]n ''Mot ballade'' som utkom etter hans død i [[1926]].

Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.

== Forfatterskap ==
[[Fil:Munthe, Schnitler og Kinck i Hallingdal.png|thumb|Hans E. Kinck (til høyre) sammen med [[Gerhard Munthe]] og [[Carl W. Schnitler]] i [[Hallingdal]], trolig i begynnelsen av 1920-tallet]]
Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann, men valgte forfatterskapet. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger verkene hans.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien ''Sneskavlen brast''), dramatiker (eksempelvis ''Driftekaren'') og essayist (f.eks. ''Storhedstid'', ''Mange slags kunst''). Men aller høyest rager han i ettertiden som novellist (f.eks. samlingene ''Flaggermusvinger'', ''Trækfugle'', og den kulturpsykologiske novellen ''Mot ballade''). [[Tage Aurell]] karakteriserte ham som Nordens ''ypperste'' novellist.

De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med Syden, slik som i den nærmest klassiske novellen ''Chrysantemum'' og kunstnernovellen ''Renessance'', begge fra samlingen ''Trækfugle'' (1899).

Gjennombruddsverket var samlingen ''Flaggermusvinger'' (1895), som [[Per Thomas Andersen]] karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: <blockquote>''«Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet [[Halfdan Egedius|Halvdan Egedius]], hos [[Nikolai Astrup (maler)|Nicolai Astrup]] og mesteren [[Edvard Munch]] var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.»'' (Andersen 2001, 305)</blockquote>Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. ''Keisarinnepæretreet''). Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen ''Den nye Kapellanen''. Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for «medlidenhetens krise» (jf. [[Dina Lea]]s bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. ''Den lille hvide Dame''). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står ''Hvidsymre i Utslåtten'', ''Chrysantemum'' og ''Vårvinden går i det grønne'' i en særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i ''Sneskavlen brast''.

[[Erik Rudeng]] skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren [[Mads Wiel Nygaard]]:<ref>Nygaard skrev sin magisteravhandling om Kinck</ref> <blockquote>''«(Kinck)'' ''var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen''.»<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Rudeng, Erik
| redaktør=
| utgivelsesår= 1998
| artikkel=
| tittel= Magisteren. Mads Wiel Nygaard. Et hundreårsminne
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug
| side= 35
| isbn= 82-03-22352-4
| kommentar=
| url=
}}</ref></blockquote>Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk ''Agilulf den vise'', skrev den kjente kritikeren [[Sven Lange]] at Kinck er ''«en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!».''<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120801004#138|tittel=Kinck|utgivelsessted=Kristiania|side=129|forfatter=Gierløff, Christian|utgivelsesår=1923|forlag=Aschehoug}}</ref>

== Kinck og Bjørnson ==
Frem til 1890 viste Kinck seg tydelig påvirket av [[J.S. Welhaven]], men senere frigjorde han seg fra den bundne formen. Han sa en gang at et dikt «skal være som et bryst som ånder». Til [[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnson]] sa den unge Kinck at han følte seg ensom og fremmed blant [[nyromantikk|nyromantikerne]] og «de dekadente». Bjørnson sa seg enig med en oppmuntring: «For det som ''De'' strever med, det er lenger fremme, det kommer en gang til å avløse tåken.» Han mente Kinck i større grad skulle gjennomarbeide bøkene sine, som ''Huldren'' og ''Ungt folk'', men Kinck foretrakk å skildre et friskt førsteinntrykk, ikke en omstendelig utpensling der spontaniteten var borte.<ref>[[Edvard Beyer]]: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 30-31), Aschehoug, Oslo 1966</ref> 

Bjørnson kom også med en formaning om at Kinck måtte love seg selv og sin kone aldri å skrive slikt som kunne vekke usedelige tanker hos leseren. Hittil hadde jo Kinck vært «så fin på det punkt», sa Bjørnson: «Fortsett med det!» Bjørnson skrev om Kinck at «hans bondeskikkelser stiger [[lyrisk]] opp som dalens og fjellets utløste innhold. Bygdefolket er en mangestemmet forkynnelse av naturen de lever i og bakser med. I forståelse av det overgår han alle [[landsmål|bondemålsdiktere]] tilsammen.» Men utgivelsen av ''Sus'' høsten 1896 imponerte ikke Bjørnson. «Egentlig holder De på med dette emne bestandig,» skrev han. «Men en gang må det da bli levende bilder i stedet for dette forbannede bavl.» Avsluttende anbefalte han Kinck å reise en tur til [[Italia]].<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 32)</ref> 

Kinck hadde søkt hjelp og rettledning fra Bjørnson, som viste seg så dominerende at Kinck trakk seg tilbake. Han oppsøkte likevel Bjørnson da de begge var i [[Roma]] i 1898, men skal ha sagt til [[Christian Gierløff]] at det hadde vært best at han aldri hadde møtt Bjørnson personlig. Det toppet seg med Kincks artikkelserie ''Italienere'' i 1904, med blant annet et kritisk [[portrett]] av [[Gabriele d'Annunzio]].<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Ulysses_i_forstavnen Kinck: «Ulysses i forstavnen»]</ref> Bjørnson var i [[harnisk]] da han skrev et skarpt forsvar for d'Annunzio, noe Kinck besvarte med en [[ironi]]sk takk.<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 33)</ref>

Han var kommet til å mislike Bjørnson for «hans påtrengende herskesyke og faderlighet». Kinck har selv påpekt likheten med skoledirektøren i ''Doktor Gabriel Jahr''. Særlig reagerte Kinck på Bjørnsons skiftende standpunkter i [[unionsstriden]] og i spørsmålet [[kongedømme]]/[[republikk]], et innslag av overfladiskhet og [[opportunisme]] som tydet på en mangel på ekte varme, ekte overbevisning. Kinck ga uttrykk for at Bjørnsons rolle som dikterhøvding og nasjonalskald måtte oppleves tyngende. I sin skildring av [[Giosuè Carducci]] skriver Kinck at en nasjonalskald skal ganske enkelt være landets største strupe, «han skal artikulere de mest alminnelige lyder», og Kinck uttrykker sin beundring for «den slags firskåren vitalitet».<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 34)</ref>

Kinck hadde ingen sans for dikterhøvdinger, for nå hadde folket «trådt sine barnesko» og trengte ikke ledes lenger. Kinck skrev at Bjørnsons sterke side «ikke var pannehvelvet» - ikke mye bak pannebrasken. Kinck påtalte også at det ble sagt om Bjørnson at han «er bare seg selv, herlig utadvendt, uten en dunkel krok», der Kinck reagerte på idolisering av et selv uten dybde. Er det noe å etterstrebe? Bjørnson var opptatt av å vekke og samle, han vokste i kampen, mens Kinck skydde den for i stedet å vekke folk til selverkjennelse og ettertanke.<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 35-37)</ref>

== Suttungteatrets oppføringer av Kinck ==
Kincks dramaer er blitt betraktet som lesedramaer, men [[Suttungteatret]] på Tangen i Hedmark skapte tradisjon for hans dramatikk på scenen. Fra 1965 til 1988 ble de fleste av hans dramatiske verk oppført på Suttungteatret:
* 1965: ''Mot Karneval'' av Hans E. Kinck. Studentframføring, fem kvinnelige skuespillere delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.
* 1966: ''Bryllupet i Genua'' av Hans E. Kinck, regi: [[Torleif Kippersund]].
* 1967: ''Lisabettas Brødre'' av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
* 1968: [[Driftekaren|''Driftekaren'']] av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.
* 1972: ''Rindalslegret'' av Hans E. Kinck, regi [[Kjell Larsson]]/[[Oddvar Halrynjo]]. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.
* 1975: ''Den siste gjest'' av Hans E. Kinck, regi [[Svein Gundersen (1946)|Svein Gundersen]]. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».
* 1979: ''Mot Karneval'' av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som [[Niccolo Machiavelli]]. Stykket varte i sju timer.
* 1982: ''Agilulf den vise'' av Hans E. Kinck, regi [[Ingrid Elise Wergeland]].
* 1983: [[Driftekaren|''Driftekaren'']] av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.
* 1987: ''På Ekrernes gård'' av Hens E. Kinck, regi: [[Kristin Lyhmann]].

== Minnesmerker ==
Kincks barndomshjem i [[Strandebarm]] er åpnet for publikum i samband med de årlige [[Kinck-dagane]]<ref>www.Kinckhuset.no</ref>, en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Storm Munch overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet.

I Strandebarm sentrum har billedhugger [[Gunnar Janson]]s Kinck-hode i bronse fått en fin plassering.

På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.

Foran [[Deichmans hovedbibliotek på Hammersborg|Deichmanske hovedbibliotek]] ved [[Regjeringskvartalet]] i Oslo står det et portrett i bronse av Kinck, på sokkel av granitt. Portrettet er utført av Gunnar Janson i 1932.<ref>{{Kilde www|url=http://kio.emuseum.com/view/objects/asitem/People@1373/1?t:state:flow=ebba6670-ec46-4a65-b1c1-786f8e3b82b0|tittel=eMuseum|besøksdato=2017-03-09|verk=kio.emuseum.com|forlag=Oslo kommune - Kulturetaten|sitat=Kunstner: Gunnar Janson (1901-1983) Mål: Skulptur: 50 x 33 x 39 cm Sokkel: 248 x 37 x 37 cm Materiale/teknikk: Skulptur: Bronse Sokkel: Granitt, rød Beskrivelse: Portrettbyste til hals, frontal, liten plint. Nokså finmodellert. Historikk: Bronsebyste fra 1932 av forfatteren og filologen Hans E. Kinck (1865–1926).|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20170312083308/http://kio.emuseum.com/view/objects/asitem/People%401373/1?t%3Astate%3Aflow=ebba6670-ec46-4a65-b1c1-786f8e3b82b0|arkivdato=2017-03-12}}</ref>

I [[Stavanger]] er han hedret med ''Hans E. Kincks gate'' i Tjensvollskråningen i [[Hillevåg]] bydel.

== Kinck på lydbok, film og fjernsyn ==
[[Torleif Kippersund]] har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra ''Flaggermusvinger'' (1895), utg. av ''[[Koien arbeidsteater]]'', 2337 Tangen. Her bidrar [[Øyonn Groven Myhren]] med sang. Musikk: [[Wolfgang Plagge]].

Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst [[Eivind Groven]] og [[Ludvig Irgens-Jensen]]. 

De tre novellene ''Hvidsymre i utslåtten'', ''Felen i vilde skogen'' og ''Den nye kapellanen'' ble filmatisert i 1992 av [[Emil Stang Lund]] under tittelen ''[[Flaggermusvinger (film)|Flaggermusvinger]]''.

Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen ''Naar æbler modner sig''.

== Bibliografi ==
[[Fil:Mellem togene.jpg|mini|Skuespillet ''Mellem togene'', utgitt på Aschehougs forlag i 1898]]
* 1892: ''Huldren'', roman
* 1893: ''Ungt folk'', roman (på [[engelsk]] 1929: ''A Young People'')
* 1895: ''[[Flaggermusvinger]]'', noveller.
* 1896: ''[[Herman Ek|Sus]]'', roman
* 1897: ''Fra hav til hei'', noveller
* 1898: ''[[Herman Ek|Hugormen]]'', roman
* 1898: ''Mellem togene'', drama
* 1898: ''Saetesdalen'', roman
* 1899: ''Trækfugle og andre'', noveller
* 1900: ''Fru Anny Porse'', roman
* 1901: ''Vaarnætter'', noveller
* 1902: ''Doktor Gabriel Jahr'', roman
* 1903: ''Naar Kærlighed dør'', noveller
* 1904: ''Italienere'', sakprosa
* 1904: ''Emigranter'', roman
* 1905: ''Præsten'', roman
* 1906: ''Livsaanderne'', noveller
* 1906: ''Agilulf den vise'', drama
* 1907: ''Gammel Jord'', essays
* 1908: ''[[Driftekaren]]'', drama
* 1909: ''Masker og mennesker'', noveller
* 1910: ''Den sidste gjest'', drama
* 1911: ''Bryllupet i Genua'', drama
* 1911: ''En penneknegt'', essays
* 1913: ''Paa Ekre'rnes gaard'', drama
* 1915: ''Mot karneval'', drama
* 1916: ''Renæssanse-mennesker'', sakprosa
* 1917: ''Kirken brænder'', noveller
* 1918–19: ''Sneskavlen brast'' I – III, roman
* 1919: ''Stammens Rost'', essays
* 1920: ''Guldalder'', noveller
* 1920: ''Rormanden overbord'', sakprosa
* 1921: ''Lisbettas brødre'', drama
* 1921: ''Mange slags kunst'', sakprosa
* 1922: ''Steder og folk'', sakprosa
* 1922: ''Fra Fonneland til Svabergsveen'', noveller
* 1923: ''[[Herman Ek]]'', roman (sammenarbeidet av ''Sus'' og ''Hugormen'')
* 1924: ''Storhetstid'', sakprosa
* 1925: ''Paa Rindalslægret'', drama
* 1925: «Italien og vi», sakprosa
* 1926: ''Mot ballade'', novella
* 1926: ''Foraaret i Mikropolis'', noveller
* 1927: ''Mands hjerte'', lyrikk
* 1928: ''Kunst og kunstnere'', essays
* 1929: ''Torvet i Cirta'', noveller
* 1951: ''Sagaenes ånd og skikkelser'', sakprosa

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur (utvalg) ==
* {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1927 | tittel = Hans E. Kinck | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120801121 | side = }}
* Gierløff, Christian 1923, ''Kinck'', Aschehoug
* Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning
* Beyer, Edvard 1956: ''Hans E. Kinck: Livsangst og livstro'' b. I ''Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale'' (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling)
* Beyer, Edvard 1965: ''Hans E. Kinck: livsangst og livstro'' b. II, Fra ''Den sidste gjest'' til ''Mot ballade'' : ''Den ene og de mange'' (426 s), Aschehoug
* Nettum, Rolf Nyboe 19??. i ''Norges litteraturhistorie'' b. kapittelet om Kinck
* Myhren, Dagne Groven 1976: «Diktning og kulturpsykologi» (analyse av «Mot ballade» sett i lys av Balladeavhandlingen fra 1892 og ''Storhedstid''). 
* Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i ''Forfatternes litteraturhistorie''
* Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter
* Aarset, Hans Erik (red.) 1995. ''Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap''
* Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36
* Gundersen, Svein 2013: "Om å leve med Kinck og Machiavelli". I Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
{{Bibsys|Kinck, Hans E.}}
* {{språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20060427163422/http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f62014.wc2&gardpostnr=79&personpostnr=483&merk=483#ovre Familien Kinck ved folketellingen 1865]
* {{språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20051215190338/http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase#ovre Familien Kinck ved folketellingen 1900]
* {{språkikon|no}} [http://www.bokselskap.no/forfattere/kinck Hans E. Kinck] i [http://www.bokselskap.no bokselskap.no]
* {{Nbsøk|Kinck, Hans E.|bøker av|bøker med|arkiv}}
{{Wikikilden forfatter|Hans E. Kinck}}
{{Wikiquote}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Kinck, Hans E.}}
[[Kategori:Norske romanforfattere]]
[[Kategori:Norske novellister]]
[[Kategori:Norske dramatikere]]
[[Kategori:Norske essayister]]
[[Kategori:Romantikken]]
[[Kategori:Personer fra Kvam kommune]]
[[Kategori:Personer fra Måsøy kommune]]
[[Kategori:Personer fra Bygland kommune]]