Redigerer Hannah Ryggen

{{Infoboks kunstner
| bilde         = Hans og Hannah Ryggen OBF06572b.jpg
| bildetekst    = Hannah Ryggen og ektemannen [[Hans Ryggen|Hans]], fotografert ca. 1935–1940. {{Byline|Oslo Museum}}
| felt          = [[Billedvev]]
| periode       = [[Ekspresjonisme]]
| kjente verk   = «[[Vi lever på en stjerne]]»  (1958)
}}
<onlyinclude>'''Hannah Ryggen''' (født ''Jönsson'' [[21. mars]] [[1894]] i [[Malmö]], død [[2. februar]] [[1970]] i [[Trondheim]]) regnes blant de fremste [[vevkunst]]nerne i [[Norge]]. Hennes banebrytende innsats endret [[billedvev]]ens rolle fra dekorativt [[kunsthåndverk]] til [[ekspresjonisme|ekspressiv]] [[billedkunst]]. Ett av hennes hovedverker er det store veggteppet ''Vi lever på en stjerne'' (1958). Det hang i vestibylen i [[Regjeringskvartalet|Høyblokken]] og ble skadet av [[Terrorangrepene i Norge 2011|bomben som gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011]].</onlyinclude>
[[Fil:Nordenfjeldske kunstindustrimuseum Trondheim.jpg|mini|[[Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum]] i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst]]

Det meste av sitt skapende liv &ndash; 1924 til 1957 &ndash; bodde Hannah Ryggen i kystkommunen [[Ørland]] i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt på småbruket ''Ryggen''. Der levde og virket hun side om side med ektemannen [[Hans Ryggen]], som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona. 

Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer».<ref>sitat fra ''Steen'' s. 26</ref> Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, som kom til utløp uten at brodden i budskapet ble sløvet.
 
Hun var lidenskapelig [[Antifascisme|anti-fascist]], [[Antimilitarisme|anti-militarist]], [[feminisme|feminist]] og [[humanisme|humanist]]. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst»<ref>sitat fra ''Steen'' s 7</ref>, og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer».<ref>sitat fra ''Brun'', s. 121</ref>

== Biografi ==
Hannah var datter av kokka ''Karna Jönsson'' og verkstedarbeideren ''Gunnar Jönsson'', som tidligere hadde vært sjømann. Hun hadde to søsken. Foreldrene var henholdsvis 40 og 29 år gamle da Hannah ble født. Hun merket tidlig en lyst til å bli skapende kunstner, men valgte likevel først et annet, tryggere yrke. Hun arbeidet som lærer i 11 år, fra hun var 19 til hun ble 30 år gammel, ved Johannesskolan i [[Lund (by)|Lund]] og ved Pildammskolan i Malmö. Hun mistrivdes som lærer. Mens hun var lærer søkte hun privat tegne- og maleundervisning, først hos sin tidligere lærer og senere i seks år hos den danske maleren [[Fredrik Krebs]] i Lund. Hannah reiste ukentlig mellom Malmö og Lund for å følge Krebs' undervisning. I denne tiden stilte hun etter hvert ut, og solgte flere bilder. Hun knyttet også et livsvarig vennskap til det barnløse ekteparet Krebs.

Sommeren [[1922]] fikk hun et stipend, og sammen med oppsparte midler var dette nok til at hun kunne reise ut i Europa, for å se kunst. I [[Dresden]] tok hun inn på pensjonat Wagner, og møtte ved et tilfelle to norske malere idét hun gikk inn i feil rom. De to norske malerne, én av dem er [[Hans Ryggen]] fra [[Ørland]], tok henne med på en nattevandring i Dresdens park [[Grosser Garten]], langs innsjøen [[Carolasee]] og før kvelden var omme hadde Hannah og Hans festet seg ved hverandre. Hun besøkte ham på Ørlandet sommeren 1923, og de giftet seg hos byfogden i Oslo i september 1923. Da var allerede datteren Mona underveis. I 1924 brøt hun opp fra lærergjerningen og hjembyen, og flyttet til «stugan» på Ryggen.
[[Fil:Orland6.jpg|thumb|300px|Landskap i [[Ørland]]. Gården Ryggen ligger nær veikrysset til venstre Hans og Hannahs hjem ble revet i 1978]]
Småbruket Ryggen<ref>Les om gården på [http://www.museumsnett.no/alias/HJEMMESIDE/yrjarheimbygdslag/bebyggelse/72_ryggen/starten_ry.htm Yrjar heimbygdslags hjemmeside] {{Wayback|url=http://www.museumsnett.no/alias/HJEMMESIDE/yrjarheimbygdslag/bebyggelse/72_ryggen/starten_ry.htm |date=20050507103251 }}</ref> var på 19 mål. På denne plassen hadde de, ved siden av kunstnergjerningen, husdyr helt fram til 1945<ref>Næss s. 46 sier [[1945]], andre kilder sier [[1946]]</ref>: [[ku]], [[hest]], [[sau]], [[gjess]] og [[høns]]. Plassen fikk innlagt strøm først i 1944, og hadde heller ikke innlagt vann.  

Det er ingen grunn til å oppfatte stedet og paret som isolert. Paret leste aviser, tidsskrift og bøker, og var engasjert opptatt av samtidens kunst, samfunn og politikk – noe som gjenspeiles i hennes kunst. Hannah holdt kurs i veving og plantefarging flere steder i regionen, og de hadde vanlig omgang med naboene og med bygdens kondisjonerte<ref>Hannahs lille teppe ''Hane av gammel vane'' (1935) ble vevd som et pek til sorenskriverfullmektigen, som var for opptatt av å oppvarte bygdens unge piker til at han hadde tid til å besøke familien Ryggen. Teppet er fremdeles i familiens eie</ref>, og fikk etterhvert et vidt kontaktnett av kunstnerkolleger og kunstvenner i inn- og utland. 

[[Annen verdenskrig]] ble en anstrengende periode på flere måter. Ørland ble svært påvirket av krigen, med militær flyplass, stort tysk troppenærvær og flere fangeleirer med russiske og serbiske krigsfanger. Alt dette bragte storkrigen inn i hverdagen til de fleste ørlendinger. Hans Ryggen deltok i motstandsarbeid, og smuglet våpen. Han ble arrestert natt til [[27. mai]] [[1944]], og satt først på [[Falstad]], senere i [[Grini fangeleir]] og de siste månedene i en arbeidsleir på Mysen før han kom hjem [[11. mai]]. 

Forholdet til datteren Mona (født i 1924) var vanskelig. Datteren hadde [[epilepsi]], vantrivdes på hjemstedet<ref>Kilde for tolkning av forholdet til datteren er ''Næss'', s. 86–89</ref> og kan trolig ha følt seg annerledes som datter av et kunstnerpar. Kombinasjonen av sykdommen og et komplisert forhold mellom mor og datter preget hele den lille familien. Temaet behandles i destillert form i Hannahs teppe ''Mors hjerte'' (1947)<ref name="nkim" /> som beskrives<ref>Karakteristikken av ''Mors hjerte'' er hentet fra ''Steen'', s. 35</ref> som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg - det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker».

{{Sitat|Håret er isgrått og henger i ville spyd av stålull og øynene, blanke som kloke skogsjøer. Krappe tankeilinger flyr stadig over det store dirrende ansiktet, som knyter seg opp i smeltende smil. Omhyllet av en folderik, fotsid kjole, en vuggende rød skogbunn med skarpe blekhvite blomster, glir hun lydløst rundt i rommet. Myke kveiler av garn i trolske, fine farger duver fra hver knagg i rommet|Arne Hestenes, 1947<ref>[[Arne Hestenes]] i [[Dagbladet]], 26.4.1947, sitert etter ''Næss'', s. 129</ref>|left}}
Ektemannen Hans døde i desember 1956.<ref>Kvelden før Hans døde hadde Hannah nettopp fullført et nytt teppe, og klippet dette ned fra veven. Teppet var i dype, røde farger. «Det teppet er jeg glad i. Det er så vakkert at det må vi beholde,» sa Hans. Da han noen dager senere døde, ble det røde teppet lagt over kista, og fulgte ham i graven. Sitert etter ''Næss'', s. 162</ref> Paret hadde da bestemt seg for å flytte til Trondheim. Hannah hadde fått flere [[monumentalkunst|monumentaloppdrag]] som ikke lot seg løse med den vevstolen og det arbeidsrommet hun hadde tilgang til på hjemgården. Hun flyttet til Trondheim tidlig i [[1957]], fant en leilighet på [[Lade]] og fikk et arbeidsrom for veven i [[Sukkerhuset]] i [[E.C. Dahls bryggeri]] på [[Kalvskinnet]]. Her arbeidet hun først med ''Vi lever på en stjerne'' til [[Regjeringskvartalet|Regjeringsbygningen]]. 

Hannah Ryggen fikk [[statens kunstnerlønn]] fra 1962. Samme året hadde hun en usedvanlig godt besøkt utstilling på [[Moderna museet]] i Stockholm, og blir valgt inn som medlem av [[Kungliga Akademien för de fria konsterna]]. I 1964 ble hun, som første tekstilkunstner gitt adgang til [[Høstutstillingen]]. Hun ble i [[1965]] ridder av første klasse av [[St. Olavs Orden]]. I forbindelse med tildelingen sa hun: 
:''«I gamle dager dro man i krigen, og ble slått til ridder når man kom hjem. Dette ridderskap som jeg nå er kommet i, betyr at man skal være bedre og snillere enn andre. Det er meget, meget vanskeligere enn å slåss».<ref>Sitert etter Næss, s. 184</ref>

{{Sitat|Folk som ikkje kjende Hannah, kunne lett bli skremde av vesenet hennar. Meiningane kom rett ut, utan innpakning. Ho la ikkje fingrane imellom.|Inga E Næss<ref>Næss, s. 118. Steen (s 84) er inne på det samme: «Hjertelag og medfølelse hadde hun meget av, men snill i vanlig mening var hun knapt, iallfall ikke overfor kunstnere som tenkte annerledes».</ref>|left}}
I forbindelse med at hun i 1965/66 arbeidet med monumentalteppet ''Trollveggen'' til en stor møtesal i et nytt bygg på [[Universitetet i Oslo|Blindern]], bodde hun en kort periode i Oslo, og hadde atelier i [[Oslo rådhus]]. Hun mistrivdes i hovedstaden og vendte hjem til Trøndelag våren 1966. De siste årene av livet hadde hun et atelier på loftet i [[Trondheim katedralskole]]. Trondheimsfotografen Thor Melhuus tok i 1969 en mye brukt serie portretter og studier av henne i arbeid med veven, som ble fotografert i dette atelieret. Allerede høsten 1965 hadde hun hatt et første «bo-oppgjør», og gitt bort flere tepper til museer: Teppet ''Grini'', fra ektemannens fangenskap, ble gitt til [[Trondheim kunstmuseum|Trøndelag Kunstgalleri]], dit hun tidligere hadde gitt mange av hans bilder. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum fikk 7 tepper den gang.<ref>Kilde: ''Gjelsvik'', s. 233. De syv teppene var ''Drømmedød'', ''6. oktober 1942'', ''Mors hjerte'', ''En fri'', ''Dikt av T.S. Elliot'', ''Jul Kvale'' og ''Grå figur''</ref> 

Hun hadde svekket helse de 4-5 siste årene av livet, og ble for alvor syk jula 1969 mens hun besøkte datteren Mona i Sverige. Hun døde til slutt på [[St. Olavs hospital|Regionsykehuset]] [[2. februar]] [[1970]] etter noen ukers sengeleie. Det siste bildet hun rakk å fullføre sto ennå i veven da hun døde. Det er et kvinnehode, som tydelig ligner på henne selv, mot en varm rød bunn. Hun ble begravet ved siden av sin mann på Ørland kirkegård. Begravelsen var beskjeden, slik hun selv hadde ønsket det.

== Vevens tradisjon og teknikk ==
Både i Norge og Sverige hadde det rundt århundreskiftet vært en renessanse for billedveven.<ref>Avsnittet om billedvev ved århundreskiftet er etter ''Steen'', s. 41–42</ref> I Norge hadde to tradisjoner stått side ved side: maleren [[Gerhard Munthe (1849–1929)|Gerhard Munthe]] tegnet kartonger til bilder som ble vevet av andre, anonyme, kvinner; mens den autonome [[Frida Hansen]] skapte seg en egen tradisjon i [[Jugendstil|art nouveau]]-stil. I Sverige laget tegnere som [[Carl Larsson]], [[Alf Wallander]] med flere kartonger med natur og sagn som tema. I Hannahs ungdom ble [[Stockholms stadshus]] og konserthus dekorert med vevnader, og rundt 1930 ble det laget store vevnader til [[Stockholms stadsbibliotek]], Göteborgs konserthus og [[Linköpings domkyrka]].
{{Sitat|Jeg vil ikke at teppene mine skal sammenligne med gammel teppevev. Jeg bygger bildene mine på livet selv. Kampen er å forme opplevelsen slik at den er bundet til veven,men så sterkt som mulig av det jeg har på hjertet|Hannah Ryggen<ref>Sagt til Morgenavisen, Bergen, 1952, her sitert etter ''Steen'', s. 43</ref>|right}}
Det meste av vevkunsten var basert på den todelte prosessen: veveren, som regel en kvinne, var en håndverker som vevet tepper på bakgrunn av tegnede «kartonger» utført av billedkunstnere, oftest menn, som ikke hadde noen tilknytning til det håndverksmessige ved veven. Hannah Ryggen brøt med dette på flere måter. For det første hadde hun selv fullstendig kontroll over motiv og format, men hun utførte også selv alle prosesser fra karding, spinning og farging, frem til ferdig teppe. 

Insisteringen på det håndverksmessige i teppene var et sentralt element i hennes arbeidsmåte. At hun selv fremstilte garn og farget det, gjorde at hun kunne følge sammenhenger fra plantenes finnested<ref>«Jeg vet hvor hver fargeflekk stammer fra ... at den flekken der, den stammer fra det og det stedet, der han jeg plukket den og den laven og den og den dagen», sitert etter Inga E. Næss' artikkel «Hannah Ryggens plantefarging» i ''Jubileumsboken''</ref>, styre fargenes intensitet gjennom fargeprosessen, kalkulere med fargenes falming over tid<ref>«Teppet blir bare bedre når det falmer! Jeg håper det hvite blir noe gulere med tiden. Og det sauesvarte blir mer brunlig og liksom lettere, svevende». Ryggen sitert i ''Steen'', s. 65, om ''Jul Kvale'' (1956)</ref> og skape et helhetlig uttrykk hvor hun selv sto inne for både detaljene og helheten. 

Det meste av sin karriere arbeidet hun på en [[oppstadvev]] som målte 2x3 meter, som ektemannen Hans hadde utviklet og snekret sammen for henne. 

=== Uten skisser ===
Hun arbeidet konsekvent uten skisser eller nedskrevne forhåndsplaner for teppene. Dette var i overveiende grad svært vellykket og framstår som et integrert element i hennes kunstneriske uttrykk. En sjelden gang kunne det imidlertid gi seg spesielle utslag. Teppet ''[[Kaj Munk]]s død'' (1946) var opprinnelig bestilt i 1943 til den planlagte [[Bakkehaugen kirke]] på Tåsen i Oslo. Teppet preges av at «kunstneren ikke var vant til å arbeide etter oppgitte mål, og komposisjonen bærer preg av plassmangel».<ref>''Steen'', s. 57<br />Arbeidet med kirken ble innstilt, og Ryggens påbegynte arbeider fant andre format. det store teppet ''Den fortapte sønn'' (1944) henger nå [[Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet]]. Det andre teppet hun fikk laget ble delt i tre tepper: ''Kaj Munks død'' og et teppe med [[Hans Nielsen Hauge]] eies privat, mens ''Jeg risser ditt navn, [[Lauritz Sand]]'' (avbildet [https://archive.today/20070702195115/http://www.nkim.museum.no/Norsk/HannahRyggen.htm her]) ble gitt til [[Trondheim katedralskole]] i 1969.</ref>

Albert Steen<ref>''Steen'', s. 42–43</ref> siterer Ryggen og føyer til sin egen kommentar
:''«Jeg tegner aldri noe på forhånd, men plasserer alt både former og farger før jeg begynner på et teppe. Det er på samme måte som å skrive vers, tror jeg. Jeg tror det er den eneste riktige måten å veve på. Indianerne og kopterne gjorde det på samme måten. Skulle alt tegnes opp og fastlegges på forhånd, var jo eventyret slutt før leken tok til.<br />Og her står vi ved noe av hemmeligheten ved Hannah Ryggen som særpreget kunstner: mulighetene for improvisasjoner og den primitive nærhet mellom visjon og materiale gir hennes tepper en umiddelbarhet som holder seg levende gjennom hele skaperprosessen.»

[[Fil:PlantefargetSpelsaugarn.jpg|thumb|Totrådet spælsaugarn farget med planter.{{Byline|Frode Inge Helland}}]]

=== Fargingen ===
Ryggen arbeidet hovedsakelig med selvspunnet ull, selvfarget med naturfarger. Etterhvert som oppdragene økte på i etterkrigstiden måtte hun bruke andre til å spinne for seg, men hun utførte hele tiden fargingen selv.

For Hannah Ryggen var det en integrert del av hennes totale uttrykk at hun skulle farge garnet selv.<ref>Avsnittet om plantefarging bygger på Inga E. Næss' artikkel «Hannah Ryggens plantefarging» i ''Jubileumsboken''</ref> Både vevteknikk og [[plantefarging]]ens teknikk var noe hun eksperimenterte med gjennom 1920-tallet, slik at hun fremsto som fullært rundt 1930. Hun likte selv å fremstå som fullt ut selvutviklet, men det er kjent at hun hadde med seg en håndskrevet oppskriftsbok som kan ha vært et arvestykke i familien, og at hun gjorde seg kjent med norsk faglitteratur om emnet. På 1930-tallet holdt hun flere kurs i plantefarging i Ørland og nabokommunene. Sammen med ektemannen og dattera samlet hun gjennom sommeren planter, lav, bark og røtter til farging. Hun kokte utendørs, og brukte en jerngryte til mørke farger og en kobbergryte til gule og røde farger. Hun sa selv ved flere anledninger at hun bare brukte svært få farger («bare potteblått, och bara fyra røda farver»), men selv om hun arbeidet med rene fargeflater er det lett å påvise at utvalget av farger var noe større enn dette. 

Mest legendarisk er Hannah Ryggens bruk av fargen '''potteblått''', både fordi den er dominerende i mange av bildene hennes, og på grunn av den spesielle prosessen som involverte medvirkning fra alle familiens gjester. Næss sier at blått er hovedfargen i svært mange av bildene hennes, og at den står for det positive i livet, for lengsel og drøm. Ofte er hun selv i blått når hun er i bildene.  Fargen potteblått fremstilte hun i en selvutvikling, delvis hemmelig prosess. Hun blandet fargestoff indigo, urin gjæret i sola og en hemmelig ingrediens. Næss gjetter at den hemmelige ingrediensen kan være appelsinskall. Urinen måtte være mannsurin, ettersom kvinneurin inneholder [[eggehvite]]stoffer som påvirker gjæringen. Alle mannlige gjester som besøkte familien måtte bidra med sin skvett til spannet som siden ble råmateriale i farginga. 

[[Rød]]fargene laget hun noen ganger av røtter av [[kvitmaure]], men ofte måtte hun kjøpe [[krapp]] eller [[cochenille]] på apotek. I teppet ''Grini'' (1945) bruker hun alle fire ulike rødfargene som hun regnet som sin basispalett: kvitmaure, krapp, cochenille og [[lav]]en [[Fargekorkje|korkje]].<ref>Laven kalles kvitkork eller korkje (''Ochrolechia tartarea'')</ref> [[Gul]]farger i mange varianter fremstilles av planter, som [[røsslyng]]. Både rødt og gult garn kan etterfarges med blått for å få lilla eller grønt garn. 

I det politiske teppet ''Blod i gresset'' (1966) har hun for én gangs brukt kjemiske farger, for å fremheve den dyprøde brutaliteten i [[Vietnamkrigen|USAs krigføring i Vietnam]].

=== Rene fargeflater ===
De fleste og mest kjente av Ryggens tepper er vevd med rene fargeflater. De første teppene ble utført annerledes, men overgangen fra [[lasering]] til rene flater kan tidfestes til mellom ''Fiske ved gjeldens hav'' (1933) og ''Vi og våre dyr'' (1934). I ''Fiske..'' arbeider hun med en laserende teknikk hvor både hav, jord og himmel spiller i flere farger. Fra og med ''Vi og våre dyr'' arbeidet hun med rene, ensfargede flater.

Hennes første tepper er laget i [[gobelinvev]], og deretter fulgte en kort periode med flossvev fra 1930-33 før hun festet seg ved det uttrykket som skulle bli hennes eget. Eksempler på flossvev er ''Herremannen'' (1930) og ''Paris' dom'' (1933). 

Når hun i noen tilfeller senere henter inn igjen floss, eller bruker andre materialer, er det for å få fram spesielle effekter. I noen senere tepper legger hun inn ullfloss for å skape effekter: I ''Karsten i vevhimmelen'' (1953) er ullfloss lagt inn i veven flere steder for å skape en effekter av skyer; i ''Peter Dass'' (1940) er en flossvevet matte (en [[båtrye]]) montert som midtparti i et todelt teppe, for å illudere havet. Noen ganger vever hun i ull i vekselvirkning med [[lin]], slik som i ''En fri'' (1947-48), hvor vekselvirkningen er med på å gi bildet en relieff-virkning.<ref>''Steen'', s. 60</ref>

[[Fil:BilledvevHakketeknikk2.jpg|thumb|left|Tradisjonell billedvev har sin egen estetikk{{Byline|Frode Inge Helland}}]]
=== Veven som maleri ===
Vevkunsten hadde historisk sett sin egen estetikk, og sine egne motiver. Gerhard Munthe hadde hevdet prinsippet om at veven måtte bindes til flaten, stilisert og uten perspektiviske virkninger. Baldisholteppet og gammel norsk billedvev var idealet.<ref>Flere momenter i dette avsnittet er basert på ''Steen'', s. 43–44</ref>
{{Sitat|Hennes kunst ligner ikke noen av våre andre teppeveverskers. Disse går nemlig ut fra folkekunsten [mens] hennes kunst må sees i nøye sammenheng med moderne maleri i mest utpreget betydning|[[Else Christie Kielland]]<ref>Else Christie Kielland i Bergens Tidende 7.2.1939, sitert etter ''Gjelsvik'' s. 89</ref>|right}}
Ryggen fanget opp dette, og knyttet seg dessuten til estetikk og komposisjonsteknikker som hun fant i samtidens malerkunst. Likhetstrekk med samtidens freskomaleri, ekspresjonistenes «brutale primitivisme» og malere som [[Arne Ekeland]] og [[Kai Fjell]] er påtagelige. Sammen med disse to blir hun beskrevet som forløper for modernismen i norsk billedkunst.<ref>''Næss'', s. 205</ref> Flatemaleriet ble allment akseptert i Norge i 1920- og 1930-årene, med gjennombruddet for monumentalmaleriet i mellomkrigstiden. 
Randi Nygaard Lium sier at den som søker «paralleller til Hannah Ryggens arbeidsmetode, skal man gå til datidens avantgardistiske maleri, blant annet den abstrake ekspressjonisme i USA og [[COBRA (kunst)|Cobra]]-maleriet som var et samarbeid mellom danske, belgiske og hollandske malere i 1940- og 1950-årene».<ref>''Lium'', s. 21</ref> Arve Moen tolker også Ryggens arbeider i lys av samtidens malerkunst «På bakgrunn av strømninger i moderne maleri, kampen mellom abstraksjon og ekspresjon på den ene side og en tillempet naturalisme på den annen, er det høyst spennende å få dokumentert et standpunkt som Hannah Ryggens. Hun har lært meget av nåtidsmaleriet, men har, takket være vevens naturlige krav kunnet ta skrittet frem til et absolutt flate-bilde».<ref>Arve Moen, 1946. Sitert etter ''Gjelsvik'', s. 141</ref>

Ryggens tidligere bilder &ndash; som ''Evas datter'' (1922) og ''Synderinnen'' (1926) oppfattes som utypiske for Ryggen ikke bare på grunn av fargevalget, men mest fordi hun i disse bildene brukte tradisjonelle teknikker for [[perspektiv]] og komposisjon. Fra 1920-årenes læretid tok det kort tid før hun på 1930-tallet framsto som bevisst på sin egen teknikk: fra det naturalistiske beveger hun seg over et mer abstrakt formspråk, hvor alle elementer i bildene trekkes inn i flaten.<ref>Med uttrykket «trukket inn i flaten» menes det at bildene ikke gjør bruk av dybdeperspektiv, men at figurene og handlingen skjer i et todimensjonalt rom, i bildets ''flate''.</ref>

== Budskap i bildene: humanisme og anti-militarisme ==
{{Sitat|Både Hannah og Hans var litterære kunstnere, opptatt av tiden, omgivelsene og sine medmennesker, og i sin kunst ville de fortelle om alt som opptok dem. Begge var kolorister og ekspresjonister med stor uttrykkelseskraft. De har felles trekk i måten å abstrahere og karikere, og felles for deres formspråk er en umiddelbar naivisme og et preg av primitiv ekthet|Magni Moksnes Gjelsvik<ref>''Gjelsvik'', s. 138</ref>|left}}
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes.  
=== Kvinneskjebner og andre skjebner ===
Allerede fra hennes første større arbeider, som ''Synderinnen'' (1926), var det klart at Ryggens kunst ville bli en engasjert tendenskunst. Inntrykket ble forsterket gjennom gjennombruddsarbeider som ''Fiske ved gjeldens hav'' (1933). Teppet skildrer en pengeinnkrever, hans bortskjemte og velnærte kone, og flere fiskerbønder som kjemper for eget og familiens liv i og ved «gjeldens hav». Oppe til høyre i bildet kommer en doktor inn, bare for å konstatere at en av bøndene allerede er død av utmagring. 

Teppet ''Ugift mor'' (1937)<ref>Les om ''Ugift mor'' hos [http://www.lammgard.se/designmuseum/nilsson.htm Røhsska museet]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> er et annet monumentalarbeid. Teppet bygger som mange av hennes arbeider, på faktisk hendelser: i dette tilfeller flere historier om kvinner som overvinner sosial fordømmelse og fattigdom for å kjempe for sine barns velferd. Kvinnen i midtpartiet omgis av menn som er ute i ulike ærend.

[[Fil:Diego Velázquez 027.jpg|upright|thumb|Velasquez' Infantino]]Fra ca. 1935 stammer også tre tepper med svært ulike kvinneskildringer, som har det til felles at de skildrer kvinner prisgitt sine omgivelser: ''Geit-Gurianna'' skildrer en legendarisk fattigkone fra Ørland<ref>[http://www.museumsnett.no/yrjarheimbygdslag/gurianna_vev/starten_g_vev.htm Yrjar heimbygdslag om Geit-Gurianna]</ref><ref>Næss daterer ''Geit-Gurianna'' til «mellomkrigstid», mens Gjelsvik (s 222) mener at teppet ble vevet i 1962,</ref> mens ''Gull-lammet Iselin'' viser en ung kvinne og hennes kavaler.<ref>Teppet ''Gull-lammet Iselin'' (1935) ble vevet etter at Ryggen hadde hatt besøk av en forretningsmann fra Trondheim og hans «unge venninne». Forretningsmannen ønsket å kjøpe et teppe, men provoserte Ryggen ved å forsøke å prute på prisen. Hun tok hevn med teppet, som i rettferdighetens navn var hennes egen fantasi over forholdet mellom de to, ikke en autentisk skildring</ref> ''Ifantinnen'' er et lite teppe inspirert av [[Diego Velasquez]]' ''Infantino'' (1659), vevet som et mellomarbeid.

Med teppet ''En fri'' (1947/48) ga hun en tvetydig skildring av samlebåndsmenneskene. Hovedmotivet i teppet er en vertikal strøm av mynter og ansikter som illustrerer økonomiens og samfunnets samlebånd. Midt i dette stå statsministeren, Gerhardsen, som representant for samfunnsnytten i tredemølla. Tittelpersonen, den frie, står nederst til høyre i bilder, bærende på en stor gul blomst. Han har befridd seg fra samlebåndet, og står på egne ben.<ref>Næss tror at den mannen i teppet ''En fri'' kan være tenkt som [[Charlie Chaplin]]</ref> 

[[Fil:Jan Vermeer van Delft 002.jpg|left|upright|thumb|Vermeers Koblersken]]
Teppet ''Svan'' (1954) er en vakker skildring av kjærligheten, med en mann, en kvinne og et barn. Kvinnens ansiktsuttrykk er mest ambivalent, og det er kjent<ref>Pia Widells artikkel i ''Jubileumsboken'', se også Næss s 158f</ref> at Ryggens inspirasjon var en betrodd historie om en kvinne som elsket en mann hun ikke kunne få. Teppet ble vevet mens Ryggen leste romaner av [[D.H. Lawrence]]: ''Sønner og elskere'' og ''[[Lady Chatterleys elsker]]''.

Helt fram til hennes siste år, var kvinnekamp og kvinnestolthet bærende elementer i alle hennes bilder, og alle tema &ndash; enten det gjelder antimilitarisme, kunsten eller livets storhet &ndash; gjennomsyres av kvinneperspektivet. I så måte er det betegnende at to av hennes siste arbeider var ''Koblersken'' og ''Gesandt'' (begge 1968), har et kvinnetema. ''Koblersken'' er en replikk til [[Vermeer]]s ''De koppelaarster'' (1656), med en friere kvinneskikkelse enn hos Vermer. ''Gesandt'' er en hyllest til Sveriges nedrustningsminister [[Alva Myrdal]], og viser en trygg, oppreist kvinne omgitt av ild og gjerder.

=== «Timen nærmer seg»; 1935&ndash;45 ===

Ryggens definitive gjennombrudd kom på en utstilling i [[Kunstnerforbundet]] i Oslo, i januar-februar 1939, hvor hun stilte ut sammen med [[Gudrun Anker]] og [[Synnøve Aurdal]]. Blant bildene på denne utstillingen finnes en rekke arbeider hvor Ryggen behandler de politiske urolighetene i verden, særlig knyttet til [[fascisme]]ns fremvekst i [[Spanias historie|Spania]], [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] og [[Italias historie|Italia]]. 
 
Med tepper som ''Synderinnen''<ref name="nkim" /> (1926) og ''Fiske ved gjeldens hav'' hadde Ryggen tidlig signalisert et radikalt engasjement mot undertrykking, men fra 1935 utvider hun engasjementet. Seismografen er innstilt og hun fanger opp urett og overgrep ute i verden.<ref>Setningen «Seismografen...» er et sitat fra ''Næss'', s. 74</ref> Med teppet ''Etiopia''<ref name="nettutstilling">Teppet finnes i [http://tjenester.kulturnett.no/quiz/playgallery.php?quizID=428 nettutstillingen]   {{Wayback|url=http://tjenester.kulturnett.no/quiz/playgallery.php?quizID=428 |date=20071213234530 }}</ref> gir hun en engasjert kommentar til Italias angrep på det afrikanske landet. Teppet har form av en frise, og her avbilder hun historiens aktører: keiseren, ambassadøren som løy, krigere med spyd, og «det brede, brutale ansiktet til [[Mussolini]]»<ref>sitat ''Næss'', s. 76</ref> Her er en rad oppstrakte hender, og en sort kriger som gjennomborer Mussolinis hode med et spyd. Da teppet i 1937 ble utstilt på [[Verdensutstillingen i Paris 1937|Verdensutstillingen i Paris]] valgte arrangørene å folde vekk teppets høyre felt, det med Mussolinis hode, slik at teppet ikke skulle krenke Italia. 
 
I teppet ''Drømmedød''<ref name="nettutstilling" /> (1936) skildrer hun undertrykkelsen i Nazi-Tyskland. Teppet er inspirert av [[Carl von Ossietzky]]s fangenskap. Ossietzky er selv avbildet i teppet, i dets øverste venstre felt. Teppet er laget på samme måte som Etiopia-teppet, med et motivfelt øverst og et bunnfelt med færre farger og motiv-element. Det øverste feltet er delt i tre: til venstre Ossietzky og andre fanger bak gitter; til høyre et tilsvarende felt med ansikter bak gitter. Her står [[Albert Einstein]] som prøver å presse seg ut mellom gitteret for å rømme til frihten. I midten henger en navnløs, vergeløs og skoløs fange som pines og kveles av trioen [[Hitler]], [[Göring]] og [[Goebbels]]. De tre har blodrøde ansikter og hender, i tråd med Ryggens vanlige fargesymbolikk hvor rødt representerer ondskap. Fra samme år (1936) stammer ''Hitler-teppet'', mens ''Lise Lotte Hermann'' (1938)<ref name="nkim" /> forteller historien om et annet offer for det tredje riket.
 
Teppet ''La Hora se aproxima &ndash; timen nærmer seg'' (1938) har blitt beskrevet som «Hannah Ryggens svar på [[Guernica (maleri)|Guernica]]» av de fleste kunsthistorikere. I teppet skildres tre sider ved krigen: Til venstre [[Franco]], som bærer en demoniserende, sort maske; i midten skyttergravenes offer; og til høyre en naken, branngul mann som symboliserer folkets sårbarhet, kraft og seiersvilje. Vennen [[Odd Hølaas]], skriver senere at 
:''«Hennes Spania-tepper, særlig det store ''La Hora se aproxima'' har andre egenskaper enn Picassos ''Guernica'', der protestens ville opprør har fortrengt alle andre følelser. Det er som om skjønnheten i hennes billedvev tross alt rommer et håp.».<ref>Odd Hølaas. «Hannah Ryggen» I: ''Øyne som ser, et galleri av kunstnere''. Gyldendal, 1964</ref>

Teppet ''Gru'' (1936) har også sitt motiv fra den spanske borgerkrigen. 
 
[[Fil:Steinkjer after German bombing.jpg|thumb|Det tyske angrepet på Norge var et sjokk også for familien på Ryggen. Bildet viser [[Steinkjer]] etter bombingen i april 1940]]
Familien Ryggen reagerte med samme forferdelse som de fleste andre på [[angrepet på Norge i 1940]]. Hannahs arbeider under okkupasjonen ble en rekke oppbragte skildringer av krigens gru og hærmaktens brutalitet. Det første teppet som dateres til krigsårene er ''Freiheit'' (1941) som skildrer henrettelsen av [[Viggo Hansteen]] og [[Rolf Wickstrøm]]. I bildet er det tre figurer: til venstre dommeren, med ulveham over soldatuniformen; til høyre dødsengelen som holder et fat med de to martyrenes hoder; i midten en korallrød Kristusfigur som symboliserer lidelsen, de pinte og korsfestede og martyrene som mistet livet i frihetskampen.<ref>Setningen er et sitat fra ''Næss'', s. 95</ref>

Ryggens mest kjente teppe fra krigen er ''6. oktober 1942''.<ref name="nkim" /><ref>Steffen Wesselvold Holden. [https://www.idunn.no/kk/2016/01/wehrmacht_med_eichenlaub_i_rumpen_-_satire_i_hannah_ryggens «Wehrmacht med Eichenlaub i rumpen - Satire i Hannah Ryggens 6. oktober 1942»]; ''Kunst og Kultur''; nr 1, 2016, side 2-15</ref> Bildet er en collage over flere inntrykk fra krigstiden: I det venstre feltet finnes mordet på teatersjef [[Henry Gleditsch]], som ble begått denne datoen. Gleditsch er kledd som [[doktor Relling]], den rollen han spilte denne tiden. Hans kone Synnøve kneler ved mannens side, kledd som [[Maria Stuart (skuespill)|Maria Stuart]], en av teaterrepertoarets tragiske kvinneroller. Bak skuespillerne står en naken mann bundet til en påle. Han var en serbisk krigsfange som ble torturert og henrettet i fangeleiren ved [[Austrått gård|Austrått]] mens Hannah arbeidet med teppet. Over disse henger Hitler som en flyvende demon, bevæpnet med en pistol. Han omkranses av hodene til [[Knut Hamsun|Hamsun]] og [[Quisling]]. I det høyre feltet befinner Mona, Hans og Hannah seg i en båt, på veg mot England. Drømmen om flukt til friheten var levende for mange, også for familien Ryggen. Båten er svart og dekket med roser, en assosiasjon til en likkiste, noe som understreker risikoen ved reisen. over båten henger tre røde hoder, en av dem er muligens politiminister [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]]. I teppets midtfelt står [[Churchill]] i et borgtårn, som det trygge midtpunkt i en urolig verden. Teppet har blitt karakterisert som «som helhet ikke vellykket» formelt sett<ref>''Steen'', s. 54</ref> men likevel med «ekspressiv styrke».

Teppet ''Grini'' (1945)<ref>Teppet ''Grini'' gjengis på [http://www.temaweb.net/sider/Perioder/2verdskrig_Norge/Kunst_og_design2vN/kunst_og_design2vn.html#ryggen temaweb.net] {{Wayback|url=http://www.temaweb.net/sider/Perioder/2verdskrig_Norge/Kunst_og_design2vN/kunst_og_design2vn.html#ryggen |date=20080512221242 }}</ref> og viser ektemannen Hans i fangeuniform på [[Grini fangeleir]], mens han maler dødningehoder for okkupantene. Bak ham er medfangene gjemt bak piggtråd, mens den ridende kvinnen til venstre er datteren Mona, som vil hente faren hjem. Teppet ''Kaj Munks død''<ref name="nkim" /> (1946) ble påbegynt i 1943 på bestilling fra [[Bakkehaugen kirke]], som et av tre delmotiv i teppet ''Livets salt''. Bildets tre elementer skildret tre martyrer: motstandsmannen Laurits Sand, den danske presten [[Kaj Munk]], og Hans Nielsen Hauge. På samme måte som i ''Freiheit'' knytter hun i ''Kaj Munks død'' en forbindelse mellom Kristus og frihetskampens martyrer. I teppet ''Schweden'' (1946) leverer hun en besk kommentar til det nazivennlige, angivelig nøytrale, hjemlandets politikk under 2. verdenskrig.

=== Kunstnerliv ===
{{Sitat|Det er tre krefter som alltid har kjempet om plassen i Hannah Ryggens hjerte: det hjertevarme mennesket, den store kunstneren og den temperamentsfulle trollkvinnen|Thorvald Krohn-Hansen, 1969<ref>[[Thorvald Krohn-Hansen]] var direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; og ordene falt under 75-årsfesten for Ryggen. Sitert etter Gjelsvik, s. 238</ref>|right}}
I tråd med hennes bruk av veven som personlige meddelelser, er det naturlig at flere begivenheter i hennes eget kunstnerliv er gjengitt i tepper, sammen med hilsener og kommentarer til andre kunstnere. 

Teppet ''Det gjelder at arbeide'' (1933) har en spesiell forhistorie: I 1931 ble hennes tepper avvist og utelatt da en vandreutstilling besøkte Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I teppet fremstilles museets direktør som St. Peter ved himmelrikets port, som avviser Hannah og en annen vevkunstner. Øverst i bildet svever imidlertid [[Roar Matheson Bye]] i rollen som Vårherre. Bye var intendant ved [[Trondhjems Kunstforening]], og hadde rehabilitert Hannah Ryggen ved å invitere henne til å stille ut i kunstforeningen i 1933. Teppet ble utstilt der. 

I ''Hjemlige guder'' (1951) leverer hun en syrlig kommentar til den rollen og makten [[Henrik Sørensen]] og [[Rolf Stenersen]] hadde i den norske kunstdebatten i samtiden. De to fremstilles som [[Odin]] og [[Tor]]; Sørensen med den ene hånden over [[Oslo rådhus]], hvor han hadde avgjørende innflytelse over utsmykningen, og andre hånden rundt sin favorittmodell Tone Veli. Stenersen avbildes med [[Munch]]s hode i skyene bak seg.  

I ''Livet glir forbi'' (1938) skildres livet til den franske maleren [[Paul Gauguin]], mens ''Henrik Sørensen'' og ''[[Salvador Dali]]'' avbildes i de udaterte teppene med samme navn. De to teppene ''Trojansk hest'' (1949) og ''Picasso'' (1956) er i dag montert sammen til ett hele og henger i statsrådssalen i [[Regjeringskvartalet|regjeringsbygget]]. Teppene er også en kommentar til etterplaprere i samtidskunsten.

I ''Karsten i vevhimmelen'' (1953) lar hun en muse bringe fram en gullkrone til maleren [[Ludvig Karsten]], som var en av hennes egne favoritter.

=== Pasifisme i etterkrigstiden ===
Ryggens anti-militaristiske engasjement vedble i etterkrigstiden. Flere av hennes mest kjente etterkrigstepper skildrer militarismens knugende virkning på menneskene. ''Henders bruk'' (1949) er allerede nevnt, med sitt møte mellom soldaten og fredsgudinnen. Teppet ''Atomsen'' (1952), som ble vevet mens norsk atomforskning var i sin begynnelse, skildrer den nonchalante, men skremmende diktatoren «H.K.H. Atomsen», med makt til å ødelegge verden. Teppet eies treffende nok av [[NTH]]. I ''Grå figur''<ref name="nkim" /> (1960/61) har hun skildret noe hun husket som en anekdote om av [[atombombe]]angrepets underligste konsekvenser: at skyggen av den drepte kan sees i støvet flere dager etterpå. I teppets sider er oppfinnerne av atombomben avbildet, med hvite kryss over ansiktene. Teppet, som eies av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, er i stort format (300 x 235&nbsp;cm). Med sin monumentale konsekvens gir det et virkningsfullt bilde av døden. 

Det like monumentale ''Jul Kvale''<ref name="nkim" /> (1956) er en engasjert skildring av den ene modige mot de mange. Kvale, som var vergerådsleder i Oslo kommune, var blant de første som signaliserte motstand mot norsk NATO-medlemskap. Ryggen avbildet han som den ene, oppreiste, som beskytter et barn. Hans motstanderne er en vev av lukkede ansikter, hvor kansleren [[Konrad Adenauer]] og utenriksminister [[Halvard Lange]] kan gjenkjennes.

Det satiriske teppet ''Blod i gresset''<ref>Teppet er avbildet hos [https://archive.today/20070519032238/http://www.o-vaering.no/filer/ImageArchive/image.asp?imageid=99547 O Væring]</ref> er på den ene siden et vekkerop om brutaliteten i [[Vietnamkrigen|USAs krigføring i Vietnam]]. I Det høyre feltet vises med satirisk konsekvens president [[Lyndon B. Johnson]] &ndash; skildret som en rød djevel med cowboyhatt &ndash; og hans hund. Ryggen var forarget over at amerikanerne virket mest opptatt av helsetilstanden til presidentens hund, på bekostning av livene som gikk tapt, på begge sider, i Vietnam. Dette teppet var den eneste gangen hun brukte kunstige, kjemiske farger til garnet.

=== «Vi lever på ei stjerne» &ndash; menneskets storhet ===
Mange av Ryggens tepper var formet som en protest, men det finnes også flere tepper hvor hun hyller de gode kreftene i tilværelsen: freden, kjærligheten, menneskene, kunsten og vitenskapen, og livet selv.

Teppet ''En fri'' (1947/48) er en tvetydig skildring av samfunnetsmaskineriet, samlebåndsmenneskene og frihetsmenneskene. ''Henders bruk'' (1949) er en mytisk skildring av en blåfarget fredsgudinne som rir frem over slagmarken, og får soldaten til å kaste sitt gevær og følge henne. Teppet var det første tekstilarbeidet som ble kjøpt inn av [[Nasjonalgalleriet]]. 

''Ja, vi elsker''<ref name="nkim">Teppet er avbildet på [https://archive.today/20070702195115/http://www.nkim.museum.no/Norsk/HannahRyggen.htm museets side om Ryggen]</ref> (1950) er en begeistret hyllest til festen Oslo under byens 900-årsjubileum. I bildet sees kong [[Haakon VII]], byens ordfører [[Brynjulf Bull]], en svane fra [[Dyre Vaa]]s fontene på rådhusplassen, Hannah Ryggen selv, og radioreporteren [[Odd Hølaas]], spillende på en cello.<ref>Hølaas ble senere en nær venn av ekteparet Ryggen</ref>

''Vi lever på en stjerne'' (1958) var bestilt av arkitekt [[Erling Viksjø]] til vestibylen i den nye [[Regjeringskvartalet|regjeringsbygningen]].<ref>Teppet ble skadet under [[Terrorangrepene i Norge 2011]], og vurderes pr 2012 for restaurering; jfr artikkelen [http://www.museumsnytt.no/nyheter/nar-kunstverket-rakner Når kunstverket rakner] {{Wayback|url=http://www.museumsnytt.no/nyheter/nar-kunstverket-rakner |date=20141110181309 }} i [[Museumsnytt]] nr 1, 2012</ref> Teppet et både et av hennes største arbeider (400 x 300&nbsp;cm), og et av de teppene hvor hun bruker flest farger &ndash; Næss teller elleve farger i alt, fem røde, fire blå, svart og grønt. Viktigere er det imidlertid at teppet framstår som et i egentligste forstand religiøst uttrykk for hennes livssyn, tro på mennesket og tro på kjærligheten. Hovedfargene i teppet er blått og svart, og hovedmotivet er en oval, inspirert av en 1600-tallsvevnad fra Gudbrandsdalen. Inne i ovalen møtes en mann og en kvinne, de er frie, trygge og modige i møtet med livet og hverandre. Rundt ovalen svever gjenkjennelige og mytiske himmellegemer. Teppet ble vevet mens de første [[Sputnik 1|sputnik]]ene ble sendt opp i verdensrommet. På samme tid som hun vevet teppet skrev den svenske forfatteren [[Harry Martinson]] sin kosmiske diktsuite ''[[Aniara]]''. ''Vi lever på en stjerne'' hang i vestibylen i Høyblokken i [[Regjeringskvartalet]] frem til [[Terrorangrepene i Norge 2011|22. juli 2011]] da det ble skadet av bomben i regjeringskvartalet, teppet er restaurert, men med ett synlig "arr".<ref>{{Cite news|title=Vi lever på en stjerne, Mona Pahle Bjerke, Nrk, 30. januar 2014|url=http://www.nrk.no/kultur/anmeldelse_-vi-lever-pa-en-stjerne-1.11508068}}</ref>

Teppet ''Trollveggen''<ref>Teppet er avbildet [http://www.kunstsamlingen.uio.no/index.php?id=6&item=4 her]   {{Wayback|url=http://www.kunstsamlingen.uio.no/index.php?id=6&item=4 |date=20091120061133 }}</ref> (1966) som henger på [[Universitetet i Oslo]], og som måler 190 x 720&nbsp;cm, er en mer pessimistisk, men like fullt storslagen hyllest til vitenskapen, musikkens og kunstens plass i samfunnet. Vitenskapen skildres her som «Såmannen» fra Jesu lignelse. 

Flere av hennes martyrskildringer kan også best forstås som hyllester til menneskenes verdighet.

=== I sine egne bilder ===
{{Sitat|I hennes form får rum uttrykk för alla impulser som kan träffa en levande människa. Men ändå finns det en ofrånkomlig kärna av kvinnlig og oåtkomlig privathedendom i alt hon gör. Det er det som er fascinerande|Clas Brunius, Moderna Museet<ref>Sagt ved utstillingen i Moderna Museet, 1962, sitert etter Næss, s. 204</ref>|right}}
Ryggen vevet seg selv inn i flere av teppene sine.<ref>Næss, s. 152, skriver at «vi finner portrettet hennar i minst femten av teppa»</ref>  Dette kan sees som et uttrykk for det fullt integrerte forholdet mellom hennes person, hennes engasjement og de motivene som hun velger i sin kunst.

Hun er naturlig til stede i bilder fra hverdagslivet på gården: ''Vi og raudmerra'' (ca. 1930), ''Ørlandssyn'' (1934) og det mer monumentale ''Vi og våre dyr'' (1934).<ref>en gjengivelse av teppet finnes [http://www.elgen.as/hanna_forste.htm her]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Hun avbilder seg selv i tidlige kunstdebattbilder som ''Ei hex'' (1937) og ''Det gjelder at arbeide'' (1933); og i ''6. oktober 1942'', hvor familien drømmer om å flykte fra landet.
I teppene ''Mors hjerte''<ref name="nkim" /> (1947) og ''Vi lever på en stjerne'' (1958) har hun ikke avbildet seg selv gjenkjennelig, men begge teppene blir vanligvis lest i lyst av hennes biografi, og sett som personlige historier. I ''Mors hjerte'' bearbeides historien om datterens epilepsi, som beskrives som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg &ndash; det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker». Teppet forteller historien om moren i fire faser: til venstre lykken, hvor kvinnens hjerte har vokst seg større enn overkroppen; deretter hjertet som rammes av en hvit sorgpil, og splintres i mange biter. I den grønne borden i midten skildres andre menneskers reaksjon på ulykken: sladder og likegyldighet, til høyre vakler den knugede kvinnen videre, tynget av sorgen. ''Vi lever på en stjerne'', som er beskrevet ovenfor, er «helt sikkert preget av at hun vevet det rett etter at Hans døde. Det ble et sorgarbeid og en hyllest til kjærligheten».<ref>Sitert fra Næss, s. 165</ref>

I ''Bærestolen'' (1959) har hun også skapt en hyllest til den avdøde ektemannen, blomstermaleren. Hans bæres fram av en engel og av den sørgende Hannah. Et personlig engasjement er også til stede i ''Ja, vi elsker'' (1950) hvor hun ønsket å føye seg selv inn i festen og feiring av Oslos byjubileum. I det store ''Dikt av T.S. Elliot''<ref name="nkim" /> (1952), som er en tematisering av kunstens evne til å utsi det usigelige om livet og kjærligheten, sitter hun øverst i bildet som en vis kvinne.

Teppet ''Karna og Hannah''<ref name="nkim" /> (1969) er et privat ferieminne, mens ''Potteblått'' (1963)<ref>en gjengivelse av teppet finnes [http://www.elgen.as/hanna_attende.htm her]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> er en petit-aktig betraktning av forholdet mellom kunstneren og hennes farger. Hennes ''siste teppe i veven'' (1970) er et lite, fargerikt selvportrett.

== Arven etter Hannah Ryggen ==
[[Fil:Ryggen grav.JPG|thumb|Hannah og Hans Ryggens grav på Ørland kirkegård]]
[[Fil:Regjeringskvartalet Nygaardsvolds plass Oslo 18jun2005.jpg|thumb|To av hennes tepper henger i [[Regjeringskvartalet|regjeringsbygningen]]. {{Byline|J. P. Fagerback}}]]

Ekteparet er begravet på [[Ørland kirke]]gård. Graven er etter familiens ønske gitt liten oppmerksomhet. 

Et minnesmerke over Hannah og Hans Ryggen, utført av billedhugger [[Astrid Dahlsveen]], ble i 1994 reist på [[Brekstad]] havn. Statuen, som forestiller paret og deres datter i en båt, har hentet sitt motiv fra det ovenfor nevnte teppet ''6. oktober 1942''.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst. Sammen med arbeider av [[Synnøve Anker Aurdal]] og [[Benny Motzfeldt]] er Ryggens arbeider siden [[1998]] utstilt i museets permanente utstilling ''Tre kvinner – Tre kunstnere''. Museet har hatt store utstillinger om henne i 1970 (''minneutstilling''), 1994 (''jubileumsutstilling'') og 2008 (''«Engasjert kunst»'', sammen med [[Elisabeth Haarr]]). En byste av Hannah Ryggen, utført av [[Edith Aas]] i 1962, finnes sammen med et utvalg tepper i museets avdeling [[Hannah Ryggen-senteret]], som ble åpnet i det nye [[Ørland kultursenter]] i februar 2009.

Hannah Ryggens privatarkiv med korrespondanse, avisutklipp, mm er tilgjengelig på [[Gunnerusbiblioteket]], NTNU Universitetsbiblioteket.

Kunsthistorikeren Albert Steen avslutter sin bok om henne slik:
:''«Hannah Ryggen dannet ingen skole, til det var hennes arbeidsmåte for spesiell og hennes uttrykk for egenartet. 'Naturligvis har jeg aldri hatt elever,' sier hun. 'Jeg vever inne fra meg selv, hvordan skulle jeg kunne meddele det til andre? Man vet ingenting om seg selv, man kan ikke ta av seg selv og gi til andre. For meg ligger meddelelsen til andre i det ferdige teppet.'<br />Hannah Ryggen var en ener, men hele etterkrigstidens unge generasjon av tekstilkunstnere står i stor gjeld til henne.»

Filmskaperen [[Marit Berntzen]] laget i [[1996]] dokumentarfilmen ''Mennesket i veven''<ref>Les om filmen på [http://filmweb.nnfs.no/vis_film_info.php?id=110 nnfs.no]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> om Hannah Ryggens liv og kunst, speilet gjennom fire av teppene hennes. [[Heidrun Kringen]] spiller Hannah i filmen. 

I [[2005]] ble hun kåret til «århundrets ørlending».

I 2012 ble et utvalg av Hannah Ryggens arbeider vist på [[documenta]] i Kassel i Tyskland.<ref>[https://www.contemporaryartdaily.com/2012/06/documenta-13-hannah-ryggen/ Documenta 13: Hannah Ryggen]; contemporaryartdaily.com</ref> Documenta blir ansett for å være verdens viktigste gruppeutstilling innen samtidskunstfeltet, og holder sted i Kassel hvert femte år.

== Deltagelse på utstillinger ==
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="38%" |
* [[1926]] &ndash; I Lund, Sverige &ndash; sammen med Hans Ryggen og Arne Ryggen<ref>Hans Ryggens bror Arne Ryggen var en habil [[treskjærer]]</ref>
* [[1930]] &ndash; Deltar i Jubileumsutstillingen i Trondheim
* [[1933]] &ndash; Trondhjems kunstforening &ndash; sammen med Ruth Petterson og Sunni Mundal
* [[1935]] &ndash; Kunstnerforbundet, Oslo
* [[1937]] &ndash; Trondhjems kunstforening
* [[1937]] &ndash; Kunstnerforbundet, Oslo
* [[1937]] &ndash; Verdensutstillingen i Paris
* [[1939]] &ndash; Kunstnerforbundet, Oslo
* [[1939]] &ndash; Norsk Husflids venner, Trondheim
* [[1939]] &ndash; New York
* [[1945]] &ndash; Trondhjems kunstforening
* [[1946]] &ndash; Kunstnerforbundet, Oslo
* [[1946]] &ndash; Deltar i «Ung norsk kunst» i København
* [[1946]] &ndash; Kunstindustrimuseet, København
* [[1948]] &ndash; Deltar i «Nordiska konstnärinnor» i Stockholm
* [[1948]] &ndash; [[Röhsska museet|Röhsska konstsljöjdmuseum]], Göteborg
* [[1948]] &ndash; Malmö museum
* [[1949]] &ndash; Deltar i «Riksförbundets vandreutstilling»
* [[1950]] &ndash; Deltar i Nordisk utstilling i Helsingfors
* [[1950]] &ndash; Drammen og Hamar kunstforeninger
* [[1950]] &ndash; Deltar som gjest på Decembristenes «Den frie» i København
* [[1951]] &ndash; Malmö museum
* [[1951]] &ndash; Deltar i kollektivutstillinger i Göteborg og København
* [[1951]]-52 &ndash; Norsk Form, Oslo
| valign="top" width="38%" |
* [[1952]] &ndash; Trondhjems kunstforening
* [[1952]] &ndash; Bergens kunstforening
* [[1953]] &ndash; [[Kunstnernes hus]], Oslo
* [[1954]] &ndash; Deltar i kollektivutstilling i [[Petit Palais]], Paris
* [[1955]]-56 &ndash; Vandreutstilling i USA
* [[1957]] &ndash; Deltar i kollektivutstillingen «The Arts of Norway» i Florida
* [[1961]] &ndash; Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
* [[1962]] &ndash; [[Moderna museet]], Stockholm
* [[1964]] &ndash; [[Biennalen i Venezia]]
* [[1966]] &ndash; [[Festspillene i Nord-Norge]], Harstad
* [[1967]] &ndash; Deltar i kollektivutstillingen «Norwegische Webkunst» i [[Münster]]
* [[1968]] &ndash; Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
* [[1969]] &ndash; Galleri Brinken, Stockholm
* [[1969]] &ndash; Deltar i kollektivutstillingen «NKF» i Charlottenberg og Stockholm
----
* [[1970]] &ndash; Minneutstilling, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
* [[1970]] &ndash; [[Jämtlands läns museum]], Östersund
* [[1972]] &ndash; [[Lund konsthall]], Sverige
* [[1976]] &ndash; Ørland og Bjugn kunstforening
* [[1981]] &ndash; Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
* [[1986]] &ndash; [[Kunstindustrimuseet i Oslo]]
* [[1994]] &ndash; Jubileumsutstilling, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
* [[1994]] &ndash; Tromsø kunstforening<ref>Kilde for utstillingslisten fram til 1994 er ''Næss'', s 209</ref>
* [[2011]] &ndash; «Det menneskelige mønster: Hannah Ryggen i vår tid» - retrospektiv på Kunsthall Oslo
* [[2011]] &ndash; Deltar i kollektivutstillingen «Forms of Modern Life: from the archives of G. Guttormsgaard» - OCA, Oslo
* [[2012]] &ndash; [[documenta 13]] i [[Kassel]], utstillingssted [[Fridericianum]].
|}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Glenny Alfsen og Hjørdis Danbolt «Hannah Ryggen» I: ''Norsk kunstnerleksikon''; bd 3. Universitetsforlaget, 1986. ISBN 82-00-06810-2
* Hans-Jakob Brun. «Maleriet 1940-1980» I: ''Norges kunsthistorie; bd 7; Inn i en ny tid''. Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-12271-7
* Alf Bøe. «Kunsthåndverk og kunstindustri 1914-1940» I: ''Norges kunsthistorie; bd 6; Mellomkrigstid''. Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-12270-9
* [[Astrid Dahlsveen]]. «Hannah og Hans Ryggen : ørlendinger og verdensborgere» I: ''Årbok for Fosen'', 1995
* Hjørdis Danbolt. «Hannah Ryggen» I: ''Norske klassikere''. Tiden, 1985. ISBN 82-10-02680-1
* Magni Moksnes Gjelsvik. ''Hannah og Hans Ryggen, deres eventyrlige liv og kunst''. Trondheim, 1993 ISBN 82-91295-01-8
* Tore Gjelsvik, Magni Moksnes Gjelsvik. ''The tapestries of Hannah Ryggen''. Trondheim, 1999 ISBN 82-992129-7-9
* ''Hannah Ryggen''. Utgitt av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, 1968
* ''Jubileumsboken : Hannah Ryggen 100 år: 1894 – 1994''. Redigert av [[Randi Nygaard Lium]]. Tapir, 1996. ISBN 82-519-1226-1
* Randi Nygaard Lium. ''Ny norsk billedvev : et gjennombrudd''. Huitfeldt, 1992. ISBN 82-7003-108-9
* [[Inga E. Næss]]. ''Vi lever på ei stjerne''. Samlaget, 2002 ISBN 82-521-6066-2
* [[Marit Paasche]] ''Hannah Ryggen'' Pax 2016
* Tora Sandal. «Billedveversken Hannah Ryggen» I: ''Nordenfjeldske kunstindustrimuseum Årbok 1946''
* Sissel Ree Schjønsby. «Hjertet, øynene, hendene – Hannah Ryggen 100 år» I: ''Kunsthåndverk'', nr 2, 1994
* Albert Steen. ''Hannah Ryggen – en dikter i veven''. Kunstindustrimuseet i Oslo / Aschehoug, 1986. ISBN 82-03-15377-1
* Marius A. Øvrehus. «Mennesket i veven» I: ''Z : filmtidsskrift'', nr 2, 1997 (''Anmeldelse av filmen «Mennesket i veven»'')

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20071213234530/http://tjenester.kulturnett.no/quiz/playgallery.php?quizID=428 Nettutstillingen «Hannah Ryggen - en samfunnsengasjert kunstner»] fra Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, på [[kulturnett.no]]
* [https://web.archive.org/web/20160311151814/http://kildenett.no/site_search?query%3Austring%3Autf8=hannah%20ryggen kildenett.no] Lenker til 17 bilder av Hannah Ryggen
* [http://digitaltmuseum.no/search?query=Hannah+Ryggen&rows=24&sort_by=&page=1&type_filter=Fineart Verker av Hannah Ryggen på Digitalt Museum] 
*[https://www.arkivportalen.no/entity/no-NTNU_arkiv000000050873 Hannah Ryggens privatarkiv] finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket 
*[https://www.arkivportalen.no/entity/no-NTNU_arkiv000000051726 Pia Widells privatarkiv] som omfatter Hannah Ryggen finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket 

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|kunst}}
{{Utmerket}}

{{STANDARDSORTERING:Ryggen, Hannah}}
[[Kategori:Norske tekstilkunstnere|Ryggen, Hannah]]
[[Kategori:Documenta]]
[[Kategori:Personer fra Ørland kommune|Ryggen, Hannah]]
[[Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden|Ryggen, Hannah]]
[[Kategori:Personer fra Malmö]]