Redigerer Høgnorsk

'''Høgnorsk''' er navnet på ymse ustandardiserte, nært beslektede varianter av [[nynorsk]] som skiller seg fra den offisielle rettskrivingen. Til grunn for den høgnorske språkretningen ligger et ønske om å bevare det nynorske skriftspråket som et selvstendig språk, fritt for sterk påvirkning fra bokmål, og motstand mot samnorsktanken. Denne målformen er således en ubrutt tradisjon etter det første nynorske skriftspråket ([[landsmål]]) slik det ble bygd opp av [[Ivar Aasen]] og senere brukt av klassiske nynorskforfattere som [[Aasmund Olavsson Vinje]], [[Arne Garborg]], [[Olav Nygard]] og [[Olav H. Hauge]]<ref>{{ Kilde bok | tittel=Målmeistaren frå Ulvik |forfatter=Bjørkum, Andreas | isbn=8252152635 | forlag=Samlaget | år=1998 | side =93}}</ref>,{{tr}} men det foreligger ingen entydig høgnorsknormal. Høgnorsk er ikke i alminnelig bruk.

== Bakgrunn ==
På 1900-tallet ble det ført en statlig politikk som hadde til mål å føre [[landsmål]] og [[riksmål]], senere [[nynorsk]] og [[bokmål]], sammen til et [[samnorsk]] språk «på norsk folkemåls grunn». Offisiell nynorsk ble derfor styrt bort fra [[Ivar Aasen]]s systematiske normering og i retning av såkalte [[folkemål]]sformer, først med [[Rettskrivinga av 1917|rettskrivningsreformen i 1917]] og deretter med [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivningsreformen i 1938]]. Rettskrivningsreformene i [[1917]] og [[1938]] hadde til formål å tilnærme nynorsken til bokmål og østlandsk talemål.{{tr}} Disse reformene innebar således et brudd med den tradisjonelle, typeformbaserte nynorsknormeringen som [[Ivar Aasen]] la grunnlaget for.{{tr}} Høgnorsk kan sies å være fundert på etymologiske prinsipp, og ikke på ortofone prinsipp, slik som de gis i rettskrivningsreformen av 1917.

Med 1938-rettskrivningen ble en rekke tradisjonelle nynorskformer enten redusert til «sideformer» eller tatt helt ut av offisiell rettskriving.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1999/Spraaknytt_1999_2/Ikke_lenger_hovedformer_og_si/|tittel=Ikke lenger hovedformer og sideformer i bokmål?|besøksdato=2018-08-03|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Norsk/Faksimilebiblioteket/Ny_rettskrivning_1938/|tittel=Ny rettskrivning 1938|besøksdato=2018-08-03|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref> Reformen medførte også større endringer i formverket, og både det såkalte i-målet (-i-ending i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord) og flertallsendingene -or og -one i svake hunkjønnsord ble redusert til sideformer. Ubestemt entall på -a av svake hunkjønnsord ble tatt helt ut. I adjektiv på -en ble hunkjønnsformen -i redusert til sideform og hankjønnsformen -en gjort til hovedform også i hunkjønn. Rester av midlandsnormalen ble tatt opp i hovednormalen (-i i supinum av sterke verb og intetkjønn av adjektiv på -en, enkelte jamvektsord som ''gutu'' og ''furu'' som alternativ til ''gote'' og ''fure''), mens karakteristiske bøyingsformer som ''vikur'' og ''kvistir'' ikke lenger var tillatt i elevarbeider. På grunn av de større endringene, karakteriserte høgnorskmannen [[Gustav Indrebø]] [[Rettskrivningen av 1938|1938-reformen]] mer som et «målbrigde» enn som en reform.<ref>{{Kilde www|url=http://ivaraasen.no/bokstova.php?bok=kva_er_hognorsk.html|tittel=Ivar Aasen-sambandet|besøksdato=2018-08-03|verk=ivaraasen.no}}</ref>

Et annet sentralt prinsipp i høgnorsken er det såkalte ''morfologiske entydighetsprinsippet'' eller ''sammenhengsloven'',<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041007045|tittel=språk i utvikling|forfatter=Vinje, Finn-Erik|fornavn=|forlag=Aschehoug|år=|isbn=8203115241|utgivelsessted=Oslo|side=130|sider=|kapittel=|sitat=|kommentar=Ivar Aasens ''Norsk Ordbok'' fra 1873 er sentral for skrivemåter i Høgnorsk.|utgivelsesår=1978}}</ref> som også står sterkt i svensk. Rent konkret sier denne loven at når et ord skal bøyes, skal roten av ordet gå igjen i alle bøyningsformene.<ref name=":0" /> Et eksempel er verbet ''å'' ''segja'' (''segjer'' – ''sagde'' – ''hev sagt''), som med offisiell rettskriving heter ''å seia'' (''seier –'' ''sa – har'' ''sagt''). Her går rota ''sag-'' igjen i hele bøyingsmønsteret (med omlyd i infinitiv og nåtid) og sammenhengen med andre avledninger av samme rot, for eksempel ''segn'' og ''soge'', gjøres synligere. I offisiell rettskriving går sammenhengen tapt, til fordel for mer ortofone stavemåter. Et annet eksempel er stavemåten «ei gjenta» («ei jente» i offisiell rettskriving), med ''g'' for å vise at ordet er en avledning av ''gant'' («moro») og følgelig blir uttalt med en [dʑ]-lyd og ikke [j] i enkelte dialekter.{{tr}}

== Formverk ==
=== Substantiv ===
Substantivene har tre kjønn: ''hankjønn'', ''hunkjønn'', ''intetkjønn''. Disse har enten sterk eller svak bøyning, som viser seg i endelsen og, i talespråket, på tonelaget.

Eksempler på regelbundne sterke og svake substantiver i alle kjønn:

{| class="wikitable"
|-
! rowspan="2" |
! colspan=2 | entall
! colspan=2 | flertall
|-
! ubunden
! bunden
!ubunden
!bunden
|-
! rowspan="2" |Hankjønn
| ein dag  || dagen     || dagar || dagane
|-
| ein hane || hanen     || hanar || hanane
|-
! rowspan="2" |Hunkjønn
| ei tid   || tidi (tida) || tider || tidene
|-
| ei visa (vise) || visa || visor (visur) || visone (visune)
|-
! rowspan="2" |Intetkjønn
| eit hus  || huset     || hus   || husi (husa)
|-
| eit auga || auga(t)      || augo  || augo
|}

=== Adjektiv og determinativ ===
Adjektiv har i likhet med substantiv tre kjønn, men for langt de fleste er hankjønnsformen falt sammen med hunkjønnsformen. Høgnorsk skiller seg fra offisiell nynorsk ved at adjektiv på -en har bevart egen hunkjønnsform på -i (eller -a), noe som i offisiell rettskriving bare gjelder unntaksordet ''liten'' og determinativer.

{| class="wikitable"
|-
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Bestemt form og flertall
|-
|raud
|raud
|raudt
|raude
|-
|gamal
|gamal (gomol)
|gamalt
|gamle
|-
|open
|opi (opa)
|ope
|opne
|-
|annan
|onnor
|anna(t)
|andre
|}

=== Verb ===
Høgnorsk verbbøying skiller seg betydelig mindre fra Aasen-normalen enn det offisiell nynorsk gjør. Langformer (for eksempel ''draga'' og ''taka'', mot kortformene ''dra'' og ''ta'') står sterkt, og nyere bøyingsformer uten omlyd i nåtid (for eksempel ''drar'' og ''tar'' for ''dreg'' og ''tek'') brukes ikke (unntatt ''har'', som i noen grad er brukt istedenfor ''hev''). Høgnorskmannen [[Severin Eskeland]] talte imot bruken av slike omlydsløse former, som han kalte «tattemål».

== Mottakelse ==
Kritikere av høgnorsksynet{{hvem}} hevder ofte at høgnorsken er altfor fjern fra vanlig talemål til å kunne slå gjennom som et fullverdig skriftspråk.{{tr}} Høgnorskfolket{{hvem}} på sin side hevder at det er [[Ivar Aasen|Aasen]]-normalens typeformprinsipper som er best egnet til å avspeile det store mangfoldet av dialektvarianter som finnes i norsk talemål.{{tr}} Etter deres{{hvem}} syn har tilnærmingen til såkalt folkemål i realiteten vært en selektiv tilnærming mot bestemte dialekter og dermed gjort [[nynorsk]]en mindre samlende.{{tr}} Mens målfolk flest{{hvem}} har samlet seg bak parolen om «Snakk dialekt, skriv [[nynorsk]]»{{tr}}, har både Norskt måldyrkingslag og bladet Målmannen dessuten tatt til ord for at [[nynorsk]] på samme måten som [[bokmål]] må etableres med et eget normaltalemål og dermed bli normdannende.{{tr}}

Siden den høgnorske nynorsken er basert på [[Ivar Aasen|Aasen]]-normalen, assosieres den ofte med [[Vestlandet]] og [[Telemark]] av utenforstående.{{hvem}}{{tr}} Det er ingen statistikk på hvor mange som faktisk bruker høgnorsk til vanlig eller om høgnorskbrukere skiller seg fra andre [[nynorsk]]brukere med hensyn til for eksempel kjønn, alder og utdanning.

Etter innspill fra høgnorskbevegelsen, gjorde Norsk språkråd vedtak i 1980-åra om å gjeninnføre ubestemt entall på -a i svake hunkjønnsord som sideform.

De høgnorske tallordene ''ein'', ''tvo'', ''tri'' og ''fjore'' dukker opp i videospillene [[Pokémon X og Y]] fra 2013.

== Høgnorskbevegelsen ==
[[Høgnorskbevegelsen]] (høgnorskrørsla) er den delen av [[målbevegelsen]] som arbeider for [[høgnorsk]], det vil si tilstreber en [[nynorsk]]norm som ligger nær [[Ivar Aasen]]s skriftnormal. Den organiserte høgnorskbevegelsen har vært samlet under [[Ivar Aasen-sambandet]] med [[Vestlandske Mållag]] som eneste fylkeslag og [[Vestmannalaget]] i [[Bergen]] som det største lokallaget. I [[2004]] valgte noen aktivister i Ivar Aasen-sambandet og Vestlandske Mållag å trekke seg ut for å bygge opp et selvstendig aktivistmiljø knyttet til høgnorsktidsskriftet [[Målmannen]].

== Se også ==
*[[Nynorsk]]
*[[Samnorsk]]
*[[Bokmål]]
*[[Riksmål]]
*[[Høgnorskringen]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090108097|tittel=Høgnorsk målreising|forfatter=Krokvik, Jostein|forlag=Høgnorskringen|isbn=8299443601|utgivelsessted=Fiskåbygd|side=|utgivelsesår=1997}}

== Eksterne lenker ==
* [http://www.ivaraasen.no/wiki/ '''Mållekken'''] er en [[wiki]] til kunnskap om og bruk av høgnorsk
* [http://www.ivaraasen.no/ Ivar Aasen-sambandet]
* [http://sambandet.no/sambandet Høgnorskportalen www.sambandet.no]
* [https://www.maalmannen.no/ Høgnorskbladet Målmannen]
* [http://www.sambandet.no/grammatikk Høgnorskgrammatikken «Norsk Formlæra»]
* [http://www.sambandet.no/ordlista Høgnorskordlista «Norsk Ordliste»]

{{Norske ordbøker}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Høgnorsk| ]]
[[Kategori:Norsk]]
[[Kategori:Ivar Aasen]]