Redigerer Gresk mytologi

[[Fil:Greek trinity.png|mini|300px|Den greske treenigheten og fordelingen av de tre jordens riker: Zevs Gud (himmelen), Poseidon (hav og hav) og Hades (underverdenen). Teos (mindre guder) er barna til denne treenigheten.]]
[[Fil:Zeus Otricoli Pio-Clementino Inv257.jpg|thumb|Byste av [[Zevs]], [[gud]]enes [[konge]] i antikk gresk mytologi. Skulpturen ble funnet i [[Otricoli]] i Italia og er i dag utstilt i [[Vatikanmuseene|Vatikanmuseet]] i Roma. ]]
'''Gresk mytologi''' omfatter en mengde <!--er et [[korpus]] av--> [[mytologi]]ske [[fortelling]]er fra [[antikkens Hellas]], som handler om de antikke grekernes [[polyteisme|guder]] og [[helt]]er, verdens natur og deres egne [[kult]]er og [[rituale|rituelle]] praksis. Moderne forskere har henvist til [[myte]]ne og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske [[sivilisasjon]]en.

Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige [[greske guder|guder, gudinner, helter, heltinner]] og andre [[greske mytologiske vesener|mytologiske vesener]]. Disse beretningene var opprinnelig [[muntlig tradisjon|muntlig poetisk tradisjon]]. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra [[gresk litteratur]]. De eldste kjente litterære kildene, de [[epikk|episke diktene]] ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'', fokuserte på hendelsene rundt [[den trojanske krig|trojanerkrigen]]. To lengre dikt av [[Homer]]s nesten samtidige, [[Hesiod]], ''[[Theogonien]]'' og ''[[Arbeid og dager]]'', inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i ''[[Homeriske hymner]]'', i fragmenter av episke dikt i [[den episke syklus]], i lyriske dikt, i tragediene fra det [[5. århundre f.Kr.|400-tallet f.Kr.]], i verkene til forskere og poeter i [[hellenisme|den hellenistiske tidsalder]] og i forfattere i [[Romerriket]]s tid, eksempelvis [[Plutark]] og [[Pausanias (geograf)|Pausanias]].

Betydningsfull kilder fra [[mykensk kultur|mykenske]] og [[minoisk kultur|minoiske]] områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i [[8. århundre f.Kr.|700-tallet f.Kr.]] viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til [[Herakles]]. I de etterfølgende [[arkaisk tidsperiode|arkaiske]], [[klassisk tid|klassiske]] og [[hellenisme|hellenistiske]] periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.

Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.<ref>Foley, J.M. (1999): ''Homer's Traditional Art'', Penn State Press, s. 43</ref>

==Etymologi==
Alle kulturer har sine egne [[myte]]r. Begrepet ''[[mytologi]]'' er av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.

Det greske begrepet ''mythologia'' er sammensatt av to mindre ord:

* '''mythos''' (μῦθος) som i [[gammelgresk|klassisk gresk]] omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» ([[Aiskhylos]]: "ἔργῳ κοὐκέτι ''μύθῳ'' «fra ord til gjerning»<ref>Aiskhylos: ''Prometheus Bound'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0010&layout=&loc=1080 1080]</ref>) og, ved utvidelse, «en ritualisert [[talehandling]]» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode».<ref>Aiskhylos: ''Persians'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0012&layout=&loc=713 713]</ref>
* '''logos''' (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos).<ref>«logos»: ''Encyclopaedia The Helios'', 1952</ref>

==Kilder for gresk mytologi==
{| border= "0" style="float: right;" 
|[[Fil:Gustave Moreau 006.jpg|thumb|right|''[[Promethevs]]'' (1868 av [[Gustave Moreau]]). Myten om Prometevs ble først fortalt av Hesiod og la så grunnlaget for en tragisk trilogi av skuespill, muligens av Aiskhylos; trilogien besto av ''[[Prometeus bundet]]'', ''[[Prometeus ubundet]]'' og ''[[Prometeus pyrforos]]''.]]
|-
|[[Fil:RomanVirgilFolio014rVergilPortrait.jpg|thumb|right|Den romerske poeten [[Publius Vergilius Maro|Virgil]], her avbildet i et manuskript til ''[[Vergilius Romanus]]'' fra [[400-tallet]], tok vare på detaljer i gresk mytologi i mange av sine skrifter.]]
|-
|
|}

De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den [[geometrisk stil|geometriske perioden]] (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover.<ref>Graf, Fritz (1996): [http://books.google.no/books?id=L2yMRI5xML8C&printsec=frontcover&dq=Graf,+F.+:+''Greek+Mythology&hl=no&sa=X&ei=baLhUvnCMMKQ4ATknoCgAQ&ved=0CC4Q6AEwAA#v=onepage&q=Graf%2C%20F.%20%3A%20''Greek%20Mythology&f=false ''Greek Mythology''], JHU Press, s. 200</ref>

===Litterære kilder===
Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den eneste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheca]]'' som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender.<ref>Hard, Robin (2004): ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', Psychology Press, s. 1</ref>

Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]''. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homeriske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte [[lyrikk|lyriske perioden]].<ref>Miles, Geoffrey (2003): ''Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology'', Taylor & Francis, s. 7</ref> [[Hesiod]] som muligens var samtidig med Homer, gir i ''[[Theogonien]]'' («gudenes opprinnelse») den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, [[titan (gud)|titanene]] og [[Giganter|gigantene]], samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods ''Arbeid og dager'', et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om [[Promethevs]], [[Pandora]] og ''Menneskets tider''. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.

Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert [[Pindar]]os, [[Bacchylides]], [[Simonides fra Keos|Simonides]], og hyrdepoeter som [[Theokrit fra Syrakus|Teokritos]] og [[Bion fra Smyrna|Bion]] gir individuelle mytologiske hendelser.<ref>Klatt-Brazouski, ''Ancient Greek nad Roman Mythology'', xii</ref> I tillegg var myter sentrale for klassiske [[athen]]ske [[drama]]. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, [[Sofokles]] og [[Evripides]] hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (for eksempel [[Agamemnon]] og hans barn, [[Oidipus|Oedipus]], [[Jason (gresk mytologi)|Jason]], [[Medeia|Medea]] osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren [[Aristofanes]] brukte myter som i ''[[Fuglene (skuespill)|Fuglene]]'' eller ''[[Froskene]]''.<ref>Miles, Geoffrey (2003): ''Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology'', Taylor & Francis, s. 8</ref>

Historikerne [[Herodot]] og [[Diodorus Siculus]] og geografene [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] og [[Strabo]] som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen.<ref>Cartledge, Paul (2003): ''The Spartans: The World of Warrior-Heroes of Ancient Greece, from Utopia to Crisis and Collapse'', Overlook Press, s. 60; Cartledge, Paul (1993): ''The Greeks: A Portrait of Self and Others'', Oxford University Press, s. 22</ref>

Poesien i de [[hellenisme|hellenistiske]] og [[romerriket|romerske]] tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt likefullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:

# De hellenistiske poetene [[Apollonios Rhodios]], [[Kallimakhos]], [[Eratosthenes|Pseudo-Eratosthenes]] og [[Parthenios av Nikaia|Parthenios]].
# De romerske poetene [[Publius Ovidius Naso|Ovid]], [[Publius Papinius Statius|Statius]], [[Valerius Flaccus]] og [[Publius Vergilius Maro|Virgil]].
# De [[Senantikken|senantikke]] greske poetene [[Nonnos]], [[Antoninus Liberalis]] og [[Quintus Smyrnaeus]].
# De antikke romanene til [[Lucius Apuleius Platonicus|Apuleius]], [[Petronius]], [[Lollianus]] og [[Heliodor]].

''Fabulae'' og ''Astronomica'' til den romerske forfatteren [[Gaius Julius Hyginus]] er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.

Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til [[Hesykhios fra Alexandria]] og ''[[Suda]]'' og traktatene til [[Johannes Tzetzes]] og [[Eustathios fra Thessalonike]].

===Arkeologiske kilder===
Oppdagelsen av den [[mykene|mykenske]] sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen [[Heinrich Schliemann]] i det [[19. århundre]] og oppdagelsen av den [[minoisk kultur|minoiske kulturen]] på [[Kreta]] av den britiske arkeologen [[Arthur Evans]] på [[1900-tallet]], hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstendig monumentale, siden [[Linear B]]-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.

Geometriske mønstre på keramikk fra det 700-tallet f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til [[Herakles]] sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i litterære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med [[Kerberos]] som første gang dukker opp i tekster.<ref>Homer: ''Illiaden'', Åttende sang, [https://archive.today/20120526194909/http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin//ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0134&layout=&loc=8.366 366-369]</ref> På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.

==Mytisk historie==
Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på [[Balkan]]halvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.

Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av [[pederasti i antikkens Hellas|pedagogisk pederasti]] ''(Eros paidikos, παιδικός ἔρως),'' som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en ''[[eromenos]]'' til alle viktige guder med unntak av [[Ares]] og til mange legendariske figurer.<ref>Calimach, A.: ''Lovers' Legends: The Gay Greek Myths;'', 12-109</ref> Tidligere eksisterende myter som den om [[Akilles]] og [[Patroklos|Patroklus]], var også sett i et pederastisk synsvinkel.<ref>Percy, William A. (1998): ''Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece'', University of Illinois Press, s. 54</ref> Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.

Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket.<ref>Dowden, Ken (2002): ''The Uses of Greek Mythology'', Taylor & Francis, s. 11</ref> Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:

# ''Opprinnelsesmytene'' eller ''gudenes tidsalder (''Theogonies'', «gudenes fødsel»)'': Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
# ''Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt'': Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder [[halvgud]]er og dødelige.
# ''Heltenes tidsalder,'' hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om ''[[den trojanske krig|trojanerkrigen]] og etterpå'', regnet av noen forskere som en separat fjerde periode.<ref>Miles, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 35</ref>

Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiske periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' overskygget de guddommelig fokuserte ''Tegoni'' og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av [[Olympen]] fra den [[Ktoniske guder|ktoniske verden]].<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 205</ref>

I ''Arbeid og dager'' setter [[Hesiod]] opp fire tidsaldre: gull-, sølv-, bronse- og jernalderen. Disse tidene består av adskilte gudeskapninger, den gyldne tidsalder tilhører styret til [[Kronos]], de etterfølgende slektene er skapt av [[Zevs]]. Hesiod setter tiden til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poeten selv levde i. Hesiod regnet den som den verste av alle tider, det ondes tilstedeværelse som ble forklart gjennom myten om [[Pandora]]<ref>Hesiod: ''Works and Days'', [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/works.htm 90-105]</ref> I ''[[Metamorfoser]]'' fulgte [[Publius Ovidius Naso|Ovid]] Hesiods tanker om de fire tidsaldrene.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', I, [http://www.thelatinlibrary.com/ovid/ovid.met1.shtml 89-162]</ref>

===Gudenes tidsalder===
====Verdens og gudenes opprinnelse====
[[Fil:Michelangelo Caravaggio 003.jpg|thumb|''Amor omnia vincit'' (''Kjærlighet over alt''), en avbildning av kjærlighetsguden, [[Eros]], av [[Caravaggio|Michelangelo Merisi da Caravaggio]], ca. 1600.]]
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse.<ref name="Klattx">Klatt-Brazouski: ''Ancient Greek and Roman Mythology'', s. 10</ref> Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods ''Theogonien'' starter med ''[[Khaos]]'', et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller [[Gaia]], (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: [[Eros]] (kjærlighet), [[Tartaros]] (underverdenens straffeby), [[Nyx]] (natten) og [[Erebos]] (underverdenen).<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 116-138]</ref>

Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv [[Uranos]] (himmelen) som deretter kunne befrukte henne. Fra deres forening kom først [[titan (gud)|titanene]]: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var [[Okeanos]], [[Koios]], [[Krios]], [[Hyperion (mytologi)|Hyperion]], [[Iapetos]], [[Theia]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]], [[Themis]], [[Mnemosyne]], [[Foibe]], [[Tethys]] og [[Kronos]]. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde [[kyklop]]ene og de hundrearmede kjempene [[hekatonkheirer|hekatonkheirene]]. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, [[Zevs]]. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 713-735]</ref>

Den tidligste greske tanken om poesi regnet ''Theogonien'' som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske ''mythos'' (myte), og la nesten magisk makt i den. [[Orfeus]], den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i [[Apollonios Rhodios]]' ''Argonautika'' og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til [[Hades]]. Da [[Hermes]] oppfant [[lyre]]n i de ''Homeriske hymner til Hermes'', er det første han gjør å synge gudenes fødsel.<ref>''Homeric Hymn to Hermes'', [http://omacl.org/Hesiod/hymns.html 414-435] {{Wayback|url=http://omacl.org/Hesiod/hymns.html |date=20081025121210 }}</ref>

Hesiods ''Theogonien'' er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av [[muse]]ne. ''Theogonien'' var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, [[Musaios av Athen|Musaios]], [[Epimenides]], [[Abaris]] og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at [[Platon]] var kjent med noen versjoner av den [[Orfisme|orfeiske]] theogoni.<ref>Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', 147</ref>

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av [[nyplatonisme|neoplatonistiske]] filosofer og nylig utgravde [[papyrus]]-ruller. En av disse rullene, [[Derveni-papyrusen]] beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods ''Theogonien'' og familietreet til gudene ble utvidet bakover med [[Nyx]] (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 236; Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', s. 147</ref>

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven [[Okeanos]] og med en hemisfærisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen ([[Helios (mytologi)|Helios]]) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.

====Greske guder====
[[Fil:Olympians.jpg|thumb|right|[[De tolv olympiske guder|De tolv olymperne]] av [[Nicolas-André Monsiau|Monsiau]], sent på 1700-tallet.]]
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt [[pantheon]] av [[gud]]er og [[gudinne]]r opp. Blant de fremste greske guddommene var [[de tolv olympiske guder|olymperne]] som bodde på fjellet [[Olympos]] under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 8</ref> Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden [[Pan (mytologi)|Pan]], [[nymfe (mytologi)|nymfer]], [[najade]]r som holdt til i kildene, [[dryade]]r som holdt til i trærne, [[nereider]] som bodde i sjøen, elveguder, [[satyr]]er og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som [[erinnyer]] (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.<ref>Cashford, J.: ''The Homeric Hymns'', s. vii</ref>

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge [[Walter Burkert]] er de definerende karakteristikkene til gresk [[antropomorfisme]] at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.<ref name="Burkert182">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 182</ref>» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av [[nektar]] og [[ambrosia]] som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 4</ref>

[[Fil:Leda - after Michelangelo Buonarroti.jpg|thumb|right|Zeus, forkledt som en [[svane]], forfører [[Leda]], dronningen av [[Sparta]]. En kopi fra 1500-tallet av en tapt original av [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]].]]
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og [[epitet]]er som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. ''Apollon Musagetes'' er «[[Apollon|Apollo]] som [[muse]]nes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. [[Afrodite]] var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, [[Ares]] var krigsguden, [[Hades]] de dødes gud og [[Athene]] var gudinnen for visdom og mot.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 20ff</ref> Noen guddommer som [[Apollon]] og [[Dionysos]] avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som [[Hestia]] («hjerte») og [[Helios (mytologi)|Helios]] («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende [[gresk tempel|templene]] hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.

===Gudenes og menneskenes tidsalder===
[[Fil:Hans Rottenhammer 001.jpg|right|thumb|Bryllupet til Peleus og Thetis, av [[Hans Rottenhammer]].]]
Overgangsalderen hvor guder og mennesker gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene til tiden da guddommelig innblanding i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i [[Publius Ovidius Naso|Ovids]] ''Metamorfoser'' og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff.<ref>Mile, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 38</ref>

Kjærlighetsfortellinger involverte ofte [[incest]], forførelse eller [[voldtekt]] av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig.<ref>Mile, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 39</ref> I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i ''Homerisk hymne til Afrodite'' hvor gudinnen ligger med [[Ankhises]] og får [[Aineias]].<ref>''Homeric Hymn to Aphrodite'', [http://courses.dce.harvard.edu/~clase116/txt_aphrodite.html 75-109] {{Wayback|url=http://courses.dce.harvard.edu/~clase116/txt_aphrodite.html |date=20060912125408 }}</ref> Ekteskapet til [[Pelevs]] og [[Thetis]] som frambrakte helten [[Akilles]] er en annen slik myte.

Fortellingene om straff involverte bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstander som eksempelvis da [[Prometheus]] stjal ilden fra gudene, [[Tantalos]] stjal nektar og ambrosia fra Zevs' bord og ga det til sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller [[Lykaon]] oppfant offeret, [[Demeter]] lærte [[landbruk]] og [[de eleusinske mysterier|mysteriene]] til [[Triptolemos]] eller [[Marsyas]] oppfant [[aulos]] og startet en musikalsk konkurranse med Apollon. Opplevelsene til Prometheus markerte «et sted mellom gudenes historie og menneskets.»<ref>Morris, I.: ''Archaeology As Cultural History'', s. 291</ref>

Et anonymt papyrusfragment datert til 200-tallet f.Kr. framstilte på fargerikt vis [[Dionysos]]' straff av [[Lykurgos]], konge av [[Trakia]], som hadde anerkjent den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet.<ref>Weaver, J.: ''Plots of Epiphany'', s. 50</ref> Fortellingen om Dionysos' ankomst i Trakia for å etablere sin kult var også temaet i [[Aiskhylos]]' dramatiske trilogi.<ref>Bushnell, R.: ''A Companion to Tragedy'', s. 28</ref> I en annen tragedie, [[Evripides]]' ''[[Bakkantinnene]]'' ble kong [[Pentheus]] av [[Theben (Hellas)|Theben]] straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans [[mænade]]r, de kvinnelige tilbederne av guden.<ref>Trobe, K.: ''Invoke the Gods'', s. 195</ref>

I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger<ref>Nilsson, M.P.: ''Greek Popular Religion'', [http://www.sacred-texts.com/cla/gpr/gpr07.htm#fr_50 s. 50]</ref>, og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter sin datter, [[Persefone]]. Demeter omformet seg som en gammel kvinne som kalte seg Doso og ble ønsket velkommen av [[Keleos]], kongen i [[Eleusis]] i [[Attika]]. Som gave til Keleos ettersom han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun rakk ikke å fullføre brennritualet ettersom dennes mor Metanira kom inn og så hennes sønn i ilden og skrek ut i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.<ref>''Homeric Hymn to Demeter'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin//ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0138;query=card%3D%237;layout=;loc=2.213 255-274] {{Wayback|url=http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin//ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0138;query=card%3D%237;layout=;loc=2.213 |date=20071223035142 }}</ref>

[[Fil:Akhilleus Patroklos Antikensammlung Berlin F2278.jpg|thumb|right|[[Akilles]] forbinder såret til [[Patroklos]].]]

===Heltenes tidsalder===
Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».
 
Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.<ref>Raffan-Burkert: ''Greek Religion'', 206</ref>

De monumentale hendelsene til [[Herakles]] regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, [[argonautene]]s felttog, [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] og [[thebanske krig|den thebanske krig]].<ref>Kelsey, F.W.: ''An Outline of Greek and Roman Mythology'', s. 30; Rose, H.J.: ''A Handbook of Greek Mythology'', s. 340</ref>

====Herakles og herakleidene====
[[Fil:Herakles and Telephos Louvre MR219.jpg|thumb|Herakles med sin sønn [[Telefos]], [[Louvre]], [[Paris]].]]
Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet [[Argos]]. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og [[Alkmene]], barnebarn av [[Persevs]]. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i [[folkeminne]]t, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. ''[[Herakles (Euripides)|Herakles]]'' er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211; Papadopoulou, Thalia: ''Heracles and Euripidean Tragedy'', 1</ref>». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Herakles gikk også inn i [[etruskisk mytologi|etruskisk]] og [[romersk mytologi]] og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I [[Italia]] ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.

Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de [[dorere|doriske]] kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i [[Peloponnes]]. [[Hyllos]], helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av ''herakleidene'', de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte [[Makaria]], [[Lamos]], [[Manto]], [[Bianor]], [[Tlepolemos]] og [[Telefos]]. Disse herakleidene erobret de [[peloponnes]]iske kongedømmene til [[Mykene]], [[Sparta]] og [[Argos]] og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «[[doriske invasjon]]». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.<ref>Herodotos: ''The Histories'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/hh/hh1000.htm 6-7]; Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, [[Deukalion]], [[Thesevs]] og [[Bellerofon]], har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til [[eventyr]], siden de drepte monstre som [[Kimære (uhyre)|kimæren]] og [[Medusa]]. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.<ref>Kirk, G.S.: ''Myth'', s. 183</ref>

====Argonautene====
Det eneste bevarte [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske]] eposet, ''Argonautika'' av [[Apollonios Rhodios]], forteller myten om reisen til [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og hans argonautene for å få tilbake [[det gylne skinn]] fra det mytiske landet [[Kolchis|Kolkis]] ved Svartehavet. I ''Argonautika'' sendes Jason på sin reise av kong [[Pelias]] som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans [[nemesis]] og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip ''[[Argo]]'' for å få tak i skinnet.

Denne generasjonen omfattet også [[Thesevs]] som reiste til [[Kreta]] for å drepe [[Minotauros]], [[Atalanta (mytologi)|Atalanta]], den kvinnelige heltinnen, og [[Meleagros (mytologi)|Meleagros]] som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Pindaros, Apollonios og [[Apollodoros]] forsøkte å gi en fullstendig liste over argonautene<ref>Apollodorus: ''Library and Epitome'', 1.9.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022;query=section%3D%2363;layout=;loc=1.9.17 16]; [[Apollonios Rhodios]]: ''Argonautica'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/argo/argo00.htm 20ff]; Pindaros, ''Pythian Odes'', Pythian 4.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Pind%2e+P%2e+4%2e171ff%2e 1]</ref>

Selv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn ''[[Odysseen]]''. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til [[Odyssevs]] kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp [[Svartehavet]] for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om [[Medeia]] fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.<ref>Grimmal, P.: ''The Dictionary of Classical Mythology'', s. 58</ref>

====Atrevs' hus og den thebanske syklus====
[[Fil:Cadmus teeth.jpg|thumb|left|''Cadmus Sowing the Dragon's teeth'' av [[Maxfield Parrish]], 1908.]]
Mellom [[Argos]] og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til [[Atrevs]] og [[Thyestes]] ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med [[Labakos]]' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.<ref>Bonnefoy, Y.: ''Greek and Egyptian Mythologies'', s. 103</ref>

[[Den thebanske syklus]] tar for seg hendelser som særlig er knyttet til [[Kadmos]], byens grunnlegger, og senere med gjerningene til [[Laios]] og [[Oidipus]] ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved ''Syv mot Theben'' og [[Epigoni]]. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet.<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 317</ref> Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i [[Theben (Hellas)|Theben]] etter at det ble avslørt at [[Iokaste]] var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 311</ref>

====Trojanerkrigen og etterspillet====
[[Fil:The Rage of Achilles by Giovanni Battista Tiepolo.jpeg|thumb|''The Rage of Achilles'' av [[Giovanni Battista Tiepolo]] (1757, freskomaleri, 300 x 300 cm, Villa Valmarana, [[Vicenza]]). Akilles er rasende over at [[Agamemnon]] truet med å ta fra ham krigsbyttet [[Briseis]], og han trekker sverdet sitt for å drepe Agamemnon. [[Minerva]] dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret for å forhindre voldeligheter.]]
Gresk mytologi kulminerte i [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] som ble utkjempet mellom grekerne og [[troja]]nerne, og dets etterspill. I [[Homer]]s epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra [[romerrikets kultur|romersk kultur]] siden fortellingen om [[Aineias]], en trojanerhelt som dro fra [[Troja]] og grunnla byen som en dag skulle bli [[Roma]], er nevnt i [[Publius Vergilius Maro|Vergil]] ''[[Æneiden]]''. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]].<ref>Dunlop, J.: ''The History of Fiction'', s. 355</ref>

[[Den episke syklus|Krigsyklusen]] om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: [[Eris (gudinne)|Eris]] og [[det gyldne eple]] til [[Kallisti]], [[dommen over Paris]], bortførelsen av [[Helena]] og ofringen av [[Ifigeneia]] ved [[Aulis]]. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av [[Menelaos]]' bror, [[Agamemnon]], konge av Argos eller [[Mykene]], men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

''[[Iliaden]]'' som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn [[Patroklos]] og Priamos' eldste sønn [[Hektor]]. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av [[amasoner|amasonene]] og [[Memnon]], [[Etiopia|etiopiernes]] konge og morgengudinnen [[Eos]]' sønn. Akilles drepte begge disse, men [[Paris (mytologi)|Paris]] klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene ([[Palladium (mytologi)|Palladium]] ).

Med Athenes hjelp bygget de [[den trojanske hest]]. Til tross for advarsler fra Priamos' datter [[Kassandra]], ble trojanerne overtalt av [[Sinon]], en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten [[Laokoon]] som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert [[Odyssevs]] og Aineias (''[[Æneiden]]'') og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, ''Tilbaketuren'' (''[[Nostoi]]'' som er gått tapt) og Homers ''Odysseen''. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, [[Orestes (mytologi)|Orestes]] og [[Telemakhos]].

[[Fil:El Greco 042.jpg|thumb|left|[[El Greco]] var inspirert av den kjente myten fra den trojanske syklusen i sitt ''Laokoon'' (1608-1614, [[National Gallery of Art]], [[Washington, D.C.|Washington]]). [[Laokoon]] var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble selv drept av sjøslanger.]]
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som [[metope]]r på [[Parthenon]] i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om [[Høvisk litteratur|høviske]] hoff og [[ridder]]e. Forfattere på 1100-tallet som [[Benoît de Sainte-Maure]] (''Roman de Troie'', 1154–60) og [[Josef av Exeter]] (''De Bello Troiano'', 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i ''Dictys'' og ''Dares''. De fulgte dermed [[Horats]]' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.<ref>Kelly, D.: ''The Conspiracy of Allusion'', s. 121</ref>

==Gresk og romersk oppfattelse av mytene==
Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas.<ref>Albala-Johnson-Johnson: ''Understanding the Odyssey'', s. 15</ref> Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om krigen med Troja i ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Ifølge [[Victor Davis Hanson]], en [[militærhistorie|militærhistoriker]], skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved [[Santa Clara University]], ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «Hellas' utdannelsen» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi selve «Boken».<ref>Hanson-Heath: ''Who Killed Homer'', s. 37</ref>

===Filosofien og mytene===
[[Fil:Plato-raphael.jpg|thumb|[[Rafael]]s Platon i ''[[Skolen i Athen]]''. Filosofen kastet ut studiene av Homer, tragediene og de relaterte mytologiske tradisjonene fra sin utopiske republikk.]]

Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og [[rasjonalisme]] sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i [[Thukydid]]s historie.<ref>Griffin, J.: ''Greek Myth and Hesiod'', s. 80</ref> Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.<ref>Miles, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 7</ref>

Noen få radikale filosofer som [[Xenofanes]] begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 169-170</ref>».

Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i [[Platon]]s ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' og ''[[Lovene (dialog)|Lovene]]''. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i ''Staten'', angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling<ref>Platon: ''Theaetetus'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0172&layout=&loc=Theaet.+176b 176b]</ref>,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.

[[Aristoteles]] kritiserte den [[Førsokratikerne|førsokratiske]] kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»

Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av [[Sokrates]] er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer<ref>Platon: ''Apology'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0170&layout=&loc=Apol.+28b 28b-c]</ref>:
:«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert [[Thetis]] sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:

:Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)

Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.

Tragedieforfatteren [[Evripides]] på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for [[antropomorfisme|antropomorfistiske]].

===Hellenistisk og romersk rasjonalisme===
[[Fil:CiceroBust.jpg|thumb|right|[[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] så på seg selv som forsvareren av den etablerte orden, til tross for sin personlige skepsis med tanke på myter og sin tendens til mer filosofiske forståelse av guddommelighet.]]
Under [[hellenisme]]n ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 89</ref> Den greske mytografen [[Euhemeros]] etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (''Hellige skrifter'') er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og [[Lactantius]].<ref>Hard, R.: ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', s. 7</ref>

Rasjonaliserende [[hermeneutikk]] av mytene ble stadig mer populært i [[Romerriket]], takket være fysiske teorier til [[stoikerne|stoisk]] og [[epikurisme|epikuristisk]] filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens [[euherisme|euherister]] rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og [[nyplatonisme|neoplatonister]] de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.<ref>Chance, J.: ''Medieval Mythography'', s. 69</ref>

Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte [[Lucretius|Lukretius]] å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvi</ref> [[Titus Livius|Livius]] er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 88</ref> Utfordringene for romere med en sterk og [[apologetikk|apologetisk]] sans for [[romersk religion|religiøse tradisjoner]] var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for [[overtro]].

[[Marcus Terentius Varro|Varro]] så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin ''Antiquitates Rerum Divinarum'' som ikke har overlevd men som [[Augustin av Hippo|Augustins]] ''[[Om Gudsstaten]]'' indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:

* Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
* Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
* Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.

Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 87</ref> [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til [[Skylla]], [[kentaur]]er eller andre vesener<ref>Cicero: ''Tusculanae Disputationes'', 1.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/tusc1.shtml 11]</ref>, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket.<ref name="CiceroDiv">Cicero: ''De Divinatione'', 2.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/divinatione2.shtml#81 81]</ref> ''De Natura Deorum'' er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvii</ref>

===Synkretiserende trender===
[[Fil:Lycian Apollo Louvre left.jpg|thumb|I romersk religion ble tilbedelse av den greske guden [[Apollon]] kombinert med kulten til [[Sol Invictus]]. Tilbedelsen av Sol som spesiell beskytter av keiserne og av keiserriket forble den viktigste keiserkulten til den ble erstattet av [[kristendom]]men.]]
I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å [[Synkretisme|synkretisere]] flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Synkretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde begrenset med egen [[romersk mytologi|mytologi]] og tok til seg de greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering.<ref>North-Beard-Price: ''Religions of Rome'', s. 259</ref> Solkulten ble introdusert i Roma etter [[Aurelian]]s vellykkede felttog i [[Syria]]. De asiatiske guddommene [[Mithras-kulten|Mithra]]s («solen») og [[Baal]] ble kombinert med Apollon og [[Helios]] til en [[Sol Invictus]] med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper.<ref>Hacklin, J.: ''Asiatic Mythology'', s. 38</ref> Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle litterære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.

Samlingen av [[orfisme|orfiske hymner]] og [[Ambrosius Theodosius Macrobius]]' ''Saturnalia'' som har overlevd fra [[100-tallet]], er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt [[Orfeus]] som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi.<ref>''Sacred Texts'': [http://www.sacred-texts.com/cla/hoo/index.htm Orphic Hymns]</ref> Det uttalte formålet med ''Saturnalia'' var å videreføre den greske kulturen han hadde samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Vergil. I ''Saturnalia'' dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.

==Moderne tolkninger==
Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av [[1700-tallet]] mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller [[fabel|fabler]] var beholdt.<ref>Ackerman, Robert (1991): ''Introduction to [[Jane Ellen Harrison]]s «A Prolegomena to the Study of Greek Religion»'', xv</ref> I [[Tyskland]] rundt [[1795]] var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I [[Göttingen]] begynte [[Johann Matthias Gesner]] å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, [[Christian Gottlob Heyne]], arbeidet med [[Johann Joachim Winckelmann]] og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder.<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 9</ref>

===Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel===
Utviklingen av [[komparativ filologi]] på [[1800-tallet]], sammen med [[etnologi]]ske oppdagelser på [[1900-tallet]], etablerte [[vitenskap]]en om [[myte]]ne. Siden [[romantikken]] hadde alle studier av myter vært komparativ. [[Wilhelm Mannhardt]], [[James George Frazer|James Frazer]] og [[Stith Thompson]] brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i [[folkeminne]] og [[mytologi]]. [[Edward Burnett Tylor]] publiserte i 1871 verket ''Primitive Culture'' hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon.<ref>Allen, D.: ''Structure and Creativity in Religion'', s. 9; Segal, R.A.: ''Theorizing about Myth'', s. 16</ref> Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både [[Carl Gustav Jung|Carl Jung]] og [[Joseph Campbell]]. [[Max Müller (orientalist)|Max Müller]] brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av [[ariere|arisk]] [[naturtilbedelse]]. [[Bronislaw Malinowski]] la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. [[Claude Lévi-Strauss]] og andre [[strukturalisme|strukturalister]] har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.


[[Sigmund Freud]] introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.<ref>Caldwell, R.: ''The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth'', s. 344</ref>

Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og [[arketyp]]ene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.<ref>Jung, C.: ''The Psychology of the Child Archetype'', s. 85</ref>» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis ''Odysseen'' ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.<ref>Segal, R.: ''The Romantic Appeal of Joseph Campbell'', 332-335</ref>» [[Károly Kerényi]], en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 38</ref>

===Opprinnelsesteorier===
[[Fil:Júpiter y Tetis, por Dominique Ingres.jpg|left|thumb|''Jupiter et Thétis'' av [[Jean Auguste Dominique Ingres]], 1811.]]
Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de [[hellige bøker|hellige bøkene]], selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241</ref> Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om [[Aiolos]] ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i [[Tyrrenhavet]].<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241-242</ref> Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 242</ref>

Max Müller forsøkte å forstå en [[indoeuropeere|indoeuropeisk]] religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, [[Vedisk mytologi|vediske]], «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: [[sanskrit]] [[Dyaus]]-pitar = gresk Zeus = latin [[Jupiter (gud)|Jupiter]] = norrøn [[Ty]].<ref>Allen, D.: ''Religion'', s. 12</ref>» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende [[Lingvistikk|lingvistiske]] bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske [[Varuna]] eller [[Moirae]] og [[norne]]ne.<ref>Poleman, H.I. :''Review'', s. 78-79; Winterbourne, A.: ''When the Norns Have Spoken'', s. 87</ref>

Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. [[Adonis]] ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «[[døende gud]]». [[Kybele]] har sin rot i [[Anatolia|anatolisk]] kultur mens mye av [[ikonografi]]en til [[Afrodite]] har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og [[Tiamat]] i ''[[Enuma Elish]]''.<ref name="SegaEdmunds">Edmunds, L.: ''Approaches to Greek Myth'', s. 184;Segal, R.A.: ''A Greek Eternal Child'', s. 64</ref>

Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.<ref>Reinhold, M.: ''The Generation Gap in Antiquity'', s. 349</ref>» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: [[Minoisk kultur|minoiske Kreta]], [[mykensk kultur]], [[Pylos]], [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Orkomenos]].<ref name="Burkert23">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 23</ref> Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med [[Kreta]], guden som okse, [[Zevs]] og [[Europa (mytologi)|Europa]], [[Pasifaë]] som underlegger seg oksen og føder [[Minotauros]] og videre. Professor [[Martin Persson Nilsson|Martin P. Nilsson]] konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid.<ref>Wood, M.: ''In Search of the Trojan War'', s. 112</ref> Ifølge [[Walter Burkert]] har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.<ref name="Burkert24">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 24</ref>

==Motiver i vestlig kunst og litteratur==
[[Fil:Sandro_Botticelli_-_La_nascita_di_Venere_-_Google_Art_Project_-_edited.jpg|left|thumb|Botticellis ''[[Venus' fødsel (Botticelli)|Venus' fødsel]]''.]]
[[Fil:Aphrodite Adonis Louvre MNB2109.jpg|thumb|[[Afrodite]] og [[Adonis]], av Aison (ca. 410 f.Kr., Louvre, Paris).]]
Den utstrakte konverteringen til [[kristendom]] og dens dominans kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i [[renessansen]] fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]] og [[Rafael]] de [[hedenskap|hedenske]] temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet [[latin]] og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som [[Francesco Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio|Boccaccio]] og [[Dante Alighieri|Dante]] i [[Italia]].

I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi begynte med [[Geoffrey Chaucer]] og [[John Milton]] og fortsatte videre hos [[William Shakespeare]] og til [[Robert Bridges]] på 1900-tallet. [[Jean Racine]] i [[Frankrike]] og [[Johann Wolfgang von Goethe]] i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter i [[opplysningstiden]] på 1700-tallet spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev [[libretto]]er for mange av [[Georg Friedrich Händel]]s og [[Wolfgang Amadeus Mozart]]s operaer.<ref>Burn, L.: ''Greek Myths'', s. 75</ref>

På slutten 1700-tallet satte [[romantikken]] i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I [[Storbritannia]] inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som [[Alfred Tennyson]], [[John Keats]], [[Lord Byron|George Byron]] og [[Mary Shelley]] og malere som [[Frederic Leighton]] og [[Lawrence Alma-Tadema]].<ref name="Burn75-76">Burn, L.: ''Greek Myths'', s. 75-76</ref> [[Christoph Gluck]], [[Richard Strauss]], [[Jacques Offenbach]] og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere på 1800-tallet som [[Thomas Bulfinch]] og [[Nathaniel Hawthorne]] mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur.<ref>Klatt-Brazouski: ''Ancient Greek nad Roman Mythology'', s. 4</ref>

I nyere tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne [[Jean Anouilh]], [[Jean Cocteau]] og [[Jean Giraudoux]] i [[Frankrike]], [[Eugene O'Neill]] i USA og [[T.S. Eliot]] i Storbritannia og av forfattere som [[James Joyce]] og [[André Gide]].

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
===Primære kilder===

* Aiskhylos: ''Perserne''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0011:line=1 Perseus program]''.
* Aiskhylos: ''Prometheus i lenker''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0009 Perseus program]''.
* Apollodorus: ''Library and Epitome''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022 Perseus program]''.
* Apollonios av Rhodos: ''Argonautica'', Book I. ''Se original tekst i [http://www.sacred-texts.com/cla/argo/argo00.htm Sacred Texts]''.
* Cicero: ''De Divinatione''. ''Se original tekst i [http://www.thelatinlibrary.com/cicero/divinatione2.shtml Latin Library]''.
* Cicero: ''Tusculanae Disputationes''. ''Se original tekst i [http://www.thelatinlibrary.com/cicero/tusc1.shtml Latin Library]''. 
* Herodot: ''Historier'', I. ''Se original tekst i [http://www.sacred-texts.com/cla/hh/hh1000.htm Sacred Texts]''.
* Hesiod: ''Arbeid og dager''. ''Oversatt til engelsk av [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/works.htm Hugh G. Evelyn-White]''.
* Hesiod: ''[[Theogonien]]''
* Homer: ''[[Iliaden]]''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0133:book=1:card=1 Perseus program]''.
* ''Homeric Hymn to Aphrodite''. ''Oversatt til engelsk av [https://web.archive.org/web/20060912125408/http://courses.dce.harvard.edu/~clase116/txt_aphrodite.html Gregory Nagy]''.
* ''Homeric Hymn to Demeter''. ''Se original tekst i [https://web.archive.org/web/20080102041943/http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0137:hymn=2:line=1 Perseus project]''.
* ''Homeric Hymn to Hermes''. ''Se den engelske oversettelsen i [https://web.archive.org/web/20081025121210/http://omacl.org/Hesiod/hymns.html Online Medieval and Classical Library]''.
* Ovid: ''[[Metamorfoser]]''. ''Se original tekst i [http://www.thelatinlibrary.com/ovid/ovid.met1.shtml Latin Library]''. 
* Pindaros: ''Pythian Odes'', Pythian 4: For Arcesilas of Cyrene Chariot Race 462 BC. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Pind%2e+P%2e+4%2e171ff%2e Perseus program]''. 
* Platon: ''Apology''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0169:text=Apol.:section=17a Perseus program]''.
* Platon: ''Theaetetus''. ''Se original tekst i [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0172%3Adiv1%3DTheaet. Perseus program]''.

===Sekundære kilder===

* Ackerman, Robert (1991, opptrykk): «Introduction»”, ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'' av Jane Ellen Harrison. Princeton University Press. ISBN 0-691-01514-7.
* Albala Ken G, Johnson Claudia Durst, Johnson Vernon E. (2000): «Origin of Mythology», ''Understanding the Odyssey''. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-41107-9.
* Algra, Keimpe (1999): «The Beginnings of Cosmology», ''The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-44667-8.
* Allen, Douglas (1978): «Early Methological Approaches», ''Structure & Creativity in Religion: Hermeneutics in Mircea Eliade's Phenomenology and New Directions''. Walter de Gruyter. ISBN 90-279-7594-9.
* Betegh, Gábor (2004): «The Interpretation of the poet», ''The Derveni Papyrus''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80108-7.
* Bonnefoy, Yves (1992): «Kinship Structures in Greek Heroic Dynasty», ''Greek and Egyptian Mythologies''. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06454-9.
* Bulfinch, Thomas (2003): «Greek Mythology and Homer», ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology''. Greenwood Press. ISBN 0-313-30881-0.
* Burkert, Walter (2002): «Prehistory and the Minoan Mycenaen Era», ''Greek Religion: Archaic and Classical'' (oversatt av John Raffan). Blackwell Publishing. ISBN 0-631-15624-0.
* Burn, Lucilla (1990): ''Greek Myths''. University of Texas Press. ISBN 0-292-72748-8.
* Bushnell, Rebecca W. (2005): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», ''Medieval A Companion to Tragedy''. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0735-9.
* Chance, Jane (1994): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», ''Medieval Mythography''. University Press of Florida. ISBN 0-8130-1256-2.
* Caldwell, Richard (1990): «The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth», ''Approaches to Greek Myth''. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
* Calimach, Andrew (2002): «The Cultural Background», ''Lovers' Legends: The Gay Greek Myths''. Haiduk Press. ISBN 0-9714686-0-5.
* Cartledge, Paul A. (2002): «Inventing the Past: History v. Myth», ''The Greeks''. Oxford University Press. ISBN 0-19-280388-3.
* Cartledge, Paul A. (2004): ''The Spartans'' (oversettelse til gresk). Livanis. ISBN 960-14-0843-6.
* Cashford, Jules (2003): «Introduction», ''The Homeric Hymns''. Penguin Classics. ISBN 0-14-043782-7.
* Dowden, Ken (1992): «Myth and Mythology», ''The Uses of Greek Mythology''. Routledge (UK). ISBN 0-415-06135-0.
* Dunlop, John (1842): «Romances of Chivalry», ''The History of Fiction''. Carey and Hart.
* Edmunds, Lowell (1980): «Comparative Approaches», ''Approaches to Greek Myth''. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
* Foley, John Miles (1999): «Homeric and South Slavic Epic», ''Homer's Traditional Art''. Penn State Press. ISBN 0-271-01870-4.
* Gale, Monica R. (1994): «The Cultural Background», ''Myth and Poetry in Lucretius''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-45135-3.
* Griffin, Jasper (1986): «Greek Myth and Hesiod», ''The Oxford Illustrated History of Greece and the Hellenistic World'' redigert av John Boardman, Jasper Griffin og Oswyn Murray. Oxford University Press. ISBN 0-19-285438-0.
* Grimal, Pierre (1986): «Argonauts», ''The Dictionary of Classical Mythology''. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-20102-5.
* Hacklin, Joseph (1994): «The Mythology of Persia», ''Asiatic Mythology''. Asian Educational Services. ISBN 81-206-0920-4.
* Hanson Victor Davis, Heath John (1999): ''Who Killed Homer'' (oversettelse fra gresk av Rena Karakatsani). Kaktos. ISBN 960-352-545-6.
* Hard, Robin (2003): «Sources of Greek Myth», ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'': basert på H.J. Roses ''Handbook of Greek mythology''. Routledge (UK). ISBN 0-415-18636-6.
* Jung Carl Gustav, Kerényi Karl (2001, opptrykk): «Prolegomena», ''Essays on a Science of Mythology''. Princeton University Press. ISBN 0-691-01756-5.
* Jung, C.J. (2002): «Troy in Latin and French Joseph of Exeter's ''Ylias'' and Benoît de Sainte-Maure's ''Roman de Troie''», Science of Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-26742-0.
* Kelly, Douglas (2003): «Sources of Greek Myth», ''An Outline of Greek and Roman Mythology''. Douglas Kelly. ISBN 0-415-18636-6.
* Kelsey, Francis W. (1889): ''A Handbook of Greek Mythology''. Allyn and Bacon.
* Kirk, Geoffrey Stephen (1973): «The Thematic Simplicity of the Myths», ''Myth''. University of California Press. ISBN 0-520-02389-7.
* Miles, Geoffrey (1999): «The Myth-kitty», ''Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology''. University of Illinois Press. ISBN 0-415-14754-9.
* Morris, Ian (2000): ''Archaeology As Cultural History''. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-19602-1.
* Nagy, Gregory (1992): «The Hellenization of the Indo-European Poetics», ''Greek Mythology and Poetics''. Cornell University Press. ISBN 0-8014-8048-5.
* Nilsson, Martin P. (1940): «The Religion of Eleusis», ''Greek Popular Religion''. Columbia University Press.
* North John A., Beard Mary, Price Simon R.F. (1998): «The Religions of Imperial Rome», ''Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-31682-0.
* Papadopoulou, Thalia (2005): «Introduction», ''Heracles and Euripidean Tragedy''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-85126-2.
* Percy, William Armostrong III (1999): «The Institutionalization of Pederasty», ''Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece''. Routledge (UK). ISBN 0-252-06740-1.
* Poleman, Horace I. (Mars 1943): «Review of ''Ouranos-Varuna. Etude de mythologie comparee indo-europeenne'' by Georges Dumezil». ''Journal of the American Oriental Society'' '''63''' (No.1): ss. 78-79.
* Reinhold, Meyer (20. oktober 1970): «The Generation Gap in Antiquity». ''Proceedings of the American Philosophical Society'' '''114''' (No.5): ss. 347-365.
* Rose, Herbert Jennings (1991): ''A Handbook of Greek Mythology''. Routledge (UK). ISBN 0-415-04601-7.
* Segal, Robert A. (1991): «A Greek Eternal Child», ''Myth and the Polis'', red. av Dora Carlisky Pozzi, John Moore Wickersham. Cornell University Press. ISBN 0-8014-2473-9.
* Segal, Robert A. (4. april 1990): «The Romantic Appeal of Joseph Campbell». ''Christian Century''.
* Segal, Robert A. (1999): «Jung on Mythology», ''Theorizing about Myth''. Univ of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-191-0.
* Stoll, Heinrich Wilhelm (overs. av R. B. Paul) (1852): ''Handbook of the religion and mythology of the Greeks''. Francis & John Rivington.
* Trobe, Kala (2001): «Dionysus», ''Invoke the Gods''. Llewellyn Worldwide. ISBN 0-7387-0096-7.
* Walsh, Patrick Gerald (1998): «Liberating Appearance in Mythic Content», ''The Nature of the Gods''. Oxford University Press. ISBN 0-19-282511-9.
* Weaver, John B. (1998): «Introduction», ''The Plots of Epiphany''. [[de Gruyter|Walter de Gruyter]]. ISBN 3-11-018266-1.
* Winterbourne, Anthony (2004): «Spinning and Weaving Fate», ''When the Norns Have Spoken''. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 0-8386-4048-6.
* Wood, Michael (1998): «The Coming of the Greeks», ''In Search of the Trojan War''. University of California Press. ISBN 0-520-21599-0.

===Annen litteratur===

* Graves, Robert (1955—Cmb/Rep edition 1993). ''The Greek Myths.'' Penguin (Non-Classics). ISBN 0-14-017199-1.
* Hamilton, Edith (1942—New edition 1998). ''Mythology.'' Back Bay Books. ISBN 0-316-34151-7.
* Kerenyi, Karl (1951—Reissue edition 1980). ''The Gods of the Greeks.'' Thames & Hudson. ISBN 0-500-27048-1.
* Kerenyi, Karl (1959—Reissue edition 1978). ''The Heroes of the Greeks.'' Thames & Hudson. ISBN 0-500-27049-X.
* Morford M.P.O., Lenardon L.J. (2006). ''Classical Mythology.'' Oxford University Press. ISBN 0-19-530805-0.
* Ruck Carl, Staples Blaise Daniel (1994). ''The World of Classical Myth.'' Carolina Academic Press. ISBN 0-89089-575-9.
* Smith, William (1870), ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.''
* Veyne, Paul (1988). ''Did the Greeks Believe in Their Myths? An Essay on Constitutive Imagination'' (oversatt til engelsk av Paula Wissing). University of Chicago. ISBN 0-226-85434-5.

==Eksterne lenker==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|en}} [http://www.theoi.com/ Theoi Project, Guide to Greek Mythology] inneholder fortellinger om guder og monstre med sitat fra primærkilder og bilder fra klassisk kunst
* [http://www.timelessmyths.com/classical Timeless Myths: Classical Mythology] gir informasjon og fortellinger fra klassisk litteratur (på engelsk) 
* [http://home.hib.no/mediesenter/mytobib/aasgard/greskfakta_01.html Gresk mytologi forklart for barn] {{Wayback|url=http://home.hib.no/mediesenter/mytobib/aasgard/greskfakta_01.html |date=20070129114931 }}
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009041504056 Digital kopi av Leo Hjortsø: ''Greske guder og helter'' (Pax, 1998)]
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010031603068 Digital kopi av Terje Nordby: ''Forvandlinger – et moderne møte med greske myter'' (1999)]
{{gresk mytologi}}

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gresk mytologi| ]]