Redigerer Grønfjorden (Svalbard)

{{infoboks vannmasse
| navn = Grønfjorden
| type = [[fjord]]
| lengde = 16
| arm av = [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]]
}}
{{Kartposisjon|Svalbard | lat = 78.03|long=14.18|float=right|stedsnavn=Grønfjorden|undertekst=Grønfjorden på kartet over Svalbard}}
[[Fil:Barentsburg1 (js).jpg|thumb|Grønfjorden sett fra luften, med Barentsburg til venstre. Finneset er den lille pynten som stikker tydelig ut til venstre før isen starter i fjordbotten.]]
[[fil:Barentsberg quay.jpg|thumb|Grønfjorden sett fra Barentsburg.]]
'''Grønfjorden''' er en 16 km lang og 2-3 km bred fjordarm av [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] på [[Spitsbergen]]. Den er omgitt av drøyt 600 meter høye fjell, og skjærer nesten rett sørover fra Isfjorden i det vestre [[Nordenskiöld Land]]. Vest i munningen av fjorden ligger [[Festningen geotopvernområde]]. Den 20 km lange [[Grøndalselva (Svalbard)|Grøndalselva]] renner fra [[Tavlebreen]] i øst og vestover til den når Grønfjorden omtrent midt på fjordens østkyst. Nord av deltaet ligger [[Grønfjordfjellet]] (522 moh.) med [[kull]]forekomster og en rekke gruver i fjellsida mot [[Finneset (Svalbard)|Finneset]].

På Finneset hadde hvalfangstinteresser i [[Vestfold]] i 1905 ervervet en tomt (utmål), fjorden var seilbar 3-4 måneder årlig og stasjonen var i drift for fangstfolket vinterstid. Etter unionsoppløsningen ble [[Posten|posthuset]] flyttet hertil fra den amerikansk-eide [[Longyearbyen]], og [[Green Harbour]] ved Finneset utviklet seg til å bli det norske senteret på Svalbard. Gjennombruddet kom i 1911 da [[Telegrafvesenet]] etablerte Spitsbergen Radio på Finneset,<ref>{{Polarnavn|Grønfjorden|ident=5038}}. Besøkt 12. mars 2013</ref> samtidig som det ble anlagt [[værstasjon]]. Etableringen var medvirkende til at Norge fikk herredømmet over Svalbard ved fredsforhandlingene i [[Paris]] i 1920, og da den første [[Sysselmesteren på Svalbard|sysselmannen]] ble sendt til øygruppen i 1925 tok han midlertidig sete i Telegrafhuset på Finneset. Det innebærer at Finneset i Grønfjorden var hovedsetet for den norske stats interesser og myndighet i femten år, inntil sysselmannen relativt raskt etter [[Svalbardloven]]s ikrafttredelse flyttet inn til Longyearbyen.

Først etter tjue år, i 1930, ble den meteorologiske stasjonen flyttet til [[Longyearbyen]], mens telegrafen ble flyttet ut til [[Isfjord Radio]] 20 km lengre vest – ytterst i munningen av Isfjorden.

Den russiske gruvebyen [[Barentsburg]] ble etablert i 1936, og ligger på østsiden av fjorden 2-4 km nord av Finneset. Dette er det nest største tettstedet på Svalbard med om lag 500 innbyggere, og gjør Grønfjorden til øygruppens nest viktigste anløpssted for skip, etter Adventfjorden.

==Historie==
På 1600- og 1700-tallet ble Grønfjorden brukt mye som ankrings- og jaktterreng for [[hvalfangst]], og i andre halvdel av perioden også av russiske [[pomor]]-fangstlag. Et hus ble satt opp i 1825 i «Green Harbour», som tidvis benevner [[Finneset]] og tidvis dagens Barentsburg.<ref>Gustav Rossnes, ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940'', Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 66.</ref> Den tyske og norske [[cruise]]trafikken hadde regelmessige anløp i Grønfjorden. 

Norske [[hvalfangst]]-selskaper fattet en kort tid interesse for Grønfjorden ved inngangen til 1900-tallet, og hadde både landstasjoner her og i [[Kokerihamna]] på andre siden av fjorden. [[Hvalfangstselskapet Spitsbergen]] av Tønsberg satte opp et stort hvalanlegg på Finneset som var i drift fra 1905 til 1912, de siste fire årene eid av det Sandefjord-baserte [[Hvalfangstselskapet Nimrod]]. 

Det ble oppdaget kull her omtrent samtidig. I 1899 ble [[Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen]] dannet i [[Kristiania]] av Tromsø-skipperen [[Andreas Schrøder]], og i juli 1900 satte selskapet opp en bygning for utforskning og skjerping etter kull ute ved Heerodden.<ref>Gustav Rossnes, ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940'', Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.</ref> Også Fredrik Hiort og Christian Anker dannet ulike selskaper som annekterte kullfeltene rundt Barentsburg i 1908. [[Store norske Spitsbergen kulkompani]] eide utmål i området fra 1916, men drev aldri kulldrift ved fjorden.<ref>Gustav Rossnes, ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940'', Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 66.</ref>. Selskapet A/S [[Stavanger Spitsbergen]] bygde ut Heerodden fra 1912, uten særlig hell. 

Den viktigste etableringen i [[mellomkrigstiden]] ble utvilsomt [[Spitsbergen radio]] på [[Finneset]] sommeren 1911, som etablerte en statlig, norsk etat i denne isfrie fjorden, med radiomaster som utnyttet «sikten» gjennom Grønfjorddalen i sør med kommunikasjon ned til den landfaste stasjonen ved [[Hammerfest]]. Gjennom stasjonen vokste et norsk samfunn opp på Finneset og her etablerte sysselmannen seg de første årene inntil Sysselmannsgården ble bygd i Longyearbyen. 

==Geologi og landformer==
I [[jura (geologi)|jura]] var Spitsbergen og øyene i sørøst tidvis dekket av grunt hav. Senere i jura ble hele Svalbard oversvømt og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 392.</ref> og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land ''(Agardhfjell, Rurikfjell)''. De inneholder fossiler av muslingen ''Buchia'', andre bløtdyr og ammonitter. Ved overgangen til kritt overtok en gul-grønn leirstein av [[glaukonitt]] ''(Myklegardfjell)'', som kan tyde på dypere hav.<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 414.</ref>

Ved inngangen til [[kritt (geologi)|kritt]]-tiden for 145 millioner år siden, ble kontinentalskorpen hevet fra nord og det nordlige Svalbard ble mere tørrlagt - noe som økte avsetningen av sand og slam nordfra. Samtidig steg havet og nådde sent i kritt sitt høyeste nivå noensinne – kanskje hele 350 meter høyere enn i dag – og stoppet tørrleggingen. I bassengene ble det avsatt hele 500–700 meter tykke sedimenter i løpet av kritt, mens lagene utenom bassengene er på 200–300 meter med mye avsetning av kalkstein basert på det yrende dyrelivet i havet. Svært mye av lagene er derimot erodert bort i ettertid. Langs sørkysten av dagens Isfjorden ble sand og slam avsatt blant annet ved Grønfjorden ''(Helvetiafjell)''. Ved [[Festningen (Svalbard)|Festningen]] ytterst i fjorden står de nederste sandsteinslagene vertikalt og danner formasjonen – med fotavtrykk av ulike dinosaurer i sandsteinen. Sentralt på Spitsbergen ble det avsatt tykke sedimentlag ''(Carolinefjell)''. Laget er tykkest i sør hvor det har vært mindre erodert, inntil 1&nbsp;000 meters tykkelse mot bare 200 meter nord i det sentrale Spitsbergen-bassenget. Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3&nbsp;000 meter, mest i nord. 

Så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye [[bøk]] ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av [[torv]] mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før [[eocen]], for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen ble det dannet kull av plantemateriale – forkullet sumpskog fra [[kritt (geologi)|kritt]], og forkullet torv og [[løvtrær]] fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gamle.<ref>''Svalbards geologi'', hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31.</ref> Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra [[karbon (geologi)|karbon]]. Kullagene er horisontale ved [[Longyearbyen]], som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved [[Barentsburg]]. Det har vært leting etter [[råolje|olje]] siden 1960-tallet, spesielt helt innerst i [[Billefjorden]], men det er ikke gjort drivverdige funn.

Grønfjorden er skapt gradvis gjennom [[erosjon]] over millioner av år. Geologi]øen er relativt ung, med kull fra perioden kritt. Kullet er avsatt av en fauna av [[dinosaur]]er og vegetasjon Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen sørlig midtveis i det som ble Grønfjorden. For 20&nbsp;000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor [[isbre]] fylte Grøndalen. Denne isbreen hadde for 10&nbsp;000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra sør og sørøst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere [[landheving]] har vippet Svalbard opp og enket strandlinjen mot dagens nivå. Dagens vannstand er anslagsvis 5&nbsp;500 år gammel.<ref name="Weslawski"/>

===Landformer, klima og vannforhold===
Den dominerende elveføringen stammer fra to store vassdrag: den lite glaciale [[Grøndalselva]] via [[Grøndalen]] fra sørøst, og den noe mer glaciale [[Grønfjordelva]] via [[Grønfjorddalen]] fra rett sør. Grøndalselva setter av et betydelig delta ved [[Larvika]] og [[Varmingbukta]], og er den eneste virkelige elva som gir tilsig til fjorden. Umiddelbart vest i Grønfjorddalens utløp renner også [[Grønfjordbreen]] nordover, men den når ikke ut til fjorden. Via Bretjørna tilfører Grønfjordbreen rent brevann om sommeren, det er mineral og demper den organiske pimærproduksjonen her nede i sørenden av fjorden. Mellom breen og fjorden er det dannet en solid [[morene]]. Kokerielva i vest er svært mye mindre og har skapt lite tidevannsflater.

== Referanser ==
<references>

<ref name="Weslawski">{{Kilde www|url=http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf |tittel=Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard|verk=Hefte|utgiver=Polske oseanografiske institutt|utgivelsesdato= 2011|arkivdato=|arkiv_url=|besøksdato=2013-12-26|språk=engelsk|forfatter=Weslawski, Jan Marcin}}</ref>
</references>

==Eksterne lenker==
* {{Polarnavn|Grønfjorden}}

{{Svalbard}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Fjorder på Spitsbergen]]
[[Kategori:Nordenskiöld Land]]