Redigerer Government of Ireland Act 1920

{{refforbedre|dato=2015-10}}
{{Storbritanniadannelse}}
'''Government of Ireland Act 1920''' (full tittel er ''An Act to Provide for the Better Government of Ireland'') er en [[Storbritannia|britisk]] lov vedtatt av [[Det britiske parlamentet|parlamentet]] i [[1920]]. Gjennom denne loven ble [[Irland]] i [[1922]] delt i [[Den irske fristaten]] og [[Nord-Irland]], og [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]] ble til [[Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland]]. 

==Bakgrunn==

[[Fil:David Lloyd George.jpg|thumb|David Lloyd George var lovens hovedforfatter]]
Det hadde mot slutten av det [[19. århundre|19.]] og på begynnelsen av det [[20. århundre]] blitt gjort flere forsøk på å innføre begrenset selvstyre i Irland. Det første lovforslaget om [[Home Rule]] kom i [[1886]], og ble nedstemt i [[Underhuset (Storbritannia)|House of Commons]] etter at [[Det liberale parti (Storbritannia)|Det liberale parti]] delte seg i spørsmålet. Andre lovforslag ble vedtatt av Commons i [[1893]], men [[House of Lords]] la ned [[veto]]. Det samme skjedde i [[1912]], men en endring i [[Storbritannias konstitusjon]] samme år førte til at lordenes veto ikke lenger var absolutt, bare utsettende. De gjentok sitt veto i 1914, men Commons kunne da ignorere dette. [[Georg V av Storbritannia|Georg V]] gav sitt samtykke like før utbruddet av [[første verdenskrig]]. 

På grunn av den overhengende faren for [[borgerkrig]] i Irland innkalte kongen til [[Buckingham Palace-konferansen]], hvor [[Irsk nasjonalisme|nasjonalist-]] og [[Unionisme (Irland)|unionistledere]] ble invitert for å søke enighet. Konferansen slo feil. Den store striden stod om [[Ulster]]; nasjonalistene med støtte fra Det liberale parti ønsket at loven skulle gjelde hele Irland, mens unionistene med støtte fra [[Det konservative parti (Storbritannia)|Det konservative parti]] mente at det meste av eller hele Ulster måtte unntas. Loven kunne dermed ikke settes i kraft før krigsutbruddet, og man utsatte den i påvente av slutten på det man trodde ville bli en kort, europeisk krig. 

I henhold til ''[[Parliament Act]]'' måtte lover som skulle vedtas mot House of Lords vilje vedtas tre ganger i identisk form av Commons. Dermed måtte enkelte endringer man ønsket å få inn utelukkes dersom man skulle kunne nøye seg med et tredje vedtak; ellers måtte man begynne helt på nytt. En revisjon ble ansett som helt nødvendig, og man måtte dermed høyst sannsynlig gjennom tre vedtaksrunder. Statsminister [[David Lloyd George]] valgte derfor å gi opp loven, og i stedet begynne på nytt med en annen vinkling. 

På grunn av denne historiske bakgrunnen har loven også blitt kalt ''Fjerde lovforslag om Home Rule''.

==Long-komiteen==

Loven ble utformet av regjeringens Irlandskomité, ledet av [[Walter Long]], tidligere leder av [[Ulster Unionist Party]]. Long hadde, selv under krigen, fremmet en ny og radikal idé. I stedet for å ekskludere deler av øya fra selvstyre og la disse delene ligge under Westminsters styre foreslo han å dele øya i to selvstyrte enheter, Nord-Irland og [[Sør-Irland]], begge med egne parlamenter med ettkammersystem. House of Lords endret dette til et tokammersystem, med senat og underhus. 

==Utviklingen i Irland==

Long og Lloyd George fokuserte på å revidere og utvikle forslaget fra 1914, men i mellomtiden hadde det vært stor bevegelse i en ny retning i irsk politikk. [[Sinn Féin]], som stilte til valg med «et uavhengig, suverent Irland» som kampsak, fikk 73 av de 105 plassene Irland hadde i parlamentet i [[valget i Storbritannia 1918|valget i 1918]]. Partiet utstedte i [[1919]] en [[ensidig erklæring om uavhengighet]], og opprettet dermed [[Den irske republikken]] med et eget parlament, [[Det første Dáil|Dáil Éireann]]. 

Således var ''Government of Ireland Act'' allerede ute av takt med realitetene da den ble vedtatt [[23. desember]] 1920. Kravet om begrenset selvstyre, ''Home Rule'', hadde blitt erstattet av et sterkt krav om full uavhengighet, og [[Den irske uavhengighetskrigen]] nådde sin topp i tiden før loven ble vedtatt. 

==Delingen av Irland==

[[Fil:Northern and Southern Ireland.png|thumb|Nord-Irland og Sør-Irland slik det ble opprettet på papiret]]
Loven delte Irland i Sør-Irland og Nord-Irland. Hver av dem skulle være selvstyrt, med unntak av noen saker som var reservert for Det britiske parlamentet. De viktigste av disse var saker relatert til kronen, forsvaret, utenrikspolitikken, internasjonal handel og valuta. 

Sør-Irland skulle bestå av hele Irland unntatt grevskapene [[Antrim (grevskap)|Antrim]], [[Armagh (grevskap)|Armagh]], [[Down (grevskap)|Down]], [[Fermanagh (grevskap)|Fermanagh]], [[Londonderry (grevskap)|Londonderry]] og [[Tyrone (grevskap)|Tyrone]] samt byene [[Belfast]] og [[Londonderry]]. Disse områdene skulle utgjøre Nord-Irland. Bakgrunnen for denne inndelingen var at disse seks av de ni grevskapene i Ulster ble sett som det største området hvor unionistene kunne antas å ha et sikkert flertall i overskuelig fremtid. Fermanagh og Tyrone hadde dog allerede på dette tidspunkt nasjonalistisk flertall.

==Styresett==

På toppen av administrasjonssystemet skulle man finne [[Irlands stattholder]], ment som høyeste utøvende makt i begge områder. Dette var basert på konstitusjonelle teorier fra koloniene. Utovøende myndighet lå dermed hos kronen, som i teorien ikke måtte stå til ansvar ovenfor noen av de to parlamentene. Stattholderen skulle utnevne en regjering, som ikke trengte støtte fra parlamentet. Det var ikke lagt inn noen statsministerpost.

En slik struktur stemte overens med ''teorien'' i kolonistyret i [[Canada]] og [[Australia]], hvor generalguvernørene (teoretisk) var utøvende myndighet og (i teorien) ikke var ansvarlige overfor parlamentene. I realiteten hadde parlamentene i lang tid valgt sine egne generalguvernører, som måtte stå til ansvar for sitt styre, og statsministerembetet var de facto innført. Man regnet med at en slik utvikling ville komme også i de to irske områdene, men loven krevde det ikke. 

==Potensial for samling av Irland==

[[Council of Ireland]] ble opprettet for å koordingere saker som var av interesse for begge parlamenter. Parlamentene kunne i slike saker, i identiske vedtak, overføre myndighet til rådet. Tanken bak dette var at man med tid og stunder kunne forene dem i ett parlament. 

Begge områder fortsatte å sende parlamentsmedlemmer til Det britiske parlamentet. Valg til begge underhus fant sted i mai [[1921]].

==Virkninger==

[[Det nordirske parlament]] ble opprettet i 1921. Ved åpningen i Belfasts rådhus holdt Georg V en tale med en sterk appell om forsoning mellom England og Irland og mellom nord og sør. Talen var skrevet av David Lloyd Georges regjering med råd fra [[Jan Smuts]], statsminister i [[Den sørafrikanske union]], og med kongens entusiastiske støtte åpnet den døren for formell kontakt mellom den britiske regjeringen og [[Eamon de Valera]]s republikanske administrasjon. 

Sør-Irland ble aldri opprettet slik det var tenkt. Av de 128 medlemmene som ble valgt til Sør-Irlands underhus var 124 fra Sinn Féin, og de erklærte seg som medlemmer av Dáil Éireann, og samlet seg til [[Det andre Dáil]]. 

De siste fire representantene var unionister, valgt ved universitetene. Disse fire og femten utpekte senatorer var de eneste som kom til den høytidelige åpningen av det sørirske parlamentet i [[Royal College of Science]] i Dublin i juni 1921. Den nye lovgivende forsamlingen ble derfor suspendert. 

House of Commons for Sør-Irland ble under [[Den anglo-irske traktat]] av 1921 samlet en kort tid, for å utføre to handlinger. Det skulle formelt ratifisere traktaten, hvilket skjedde i januar [[1922]]; Dáil Éireann hadde gjort det samme i desember 1921, og vedtaket ble dermed ansett som bindende av nasjonalistene. Den andre handlingen var å opprette en [[Irlands provisoriske regjering|provisorisk regjering]]. General [[Michael Collins (offiser)|Michael Collins]] ble valgt til regjeringssjef, og ble innsatt av stattholderen, [[Edmund FitzAlan-Howard, 1. viscount FitzAlan of Derwent]]. 

I Nord-Irland ble parlamentet samlet i juni 1921. Da [[Den irske fristaten]] ble opprettet hadde det mulighet til å velge å stå utenfor, og det var en gitt konklusjon at dette ble vedtatt. Det ble opprettet en [[Den irske grensekommisjon|grensekommisjon]] for å revurdere grensen. Kommisjonens rapport viste at noen få, små områder med nasjonalistisk flertall burde overføres til Fristaten, mens et rikt område i det østlige [[Donegal (grevskap)|Donegal]] burde overføres til Nord-Irland. Den britiske og den irske regjeringen valgte å legge bort rapporten uten å følge disse rådene; effektene var uønsket på begge sider.

Council of Ireland fungerte aldri slik man hadde håpet, ettersom unionistene nektet å møte opp. Det ble ikke gjort forsøk fra den britiske regjeringens side på å tvinge dem til å møte.

Fordi ''Government of Ireland Act'' forutsatte et sørirsk og et nordirsk parlament etter samme modell måtte det vedtas en endringslov etter opprettelsen av Fristaten. I ''Irish Free State (Consequential Provisions) Act'' ble stattholderembetet fjernet, og man opprettet et guvernørembete for Nord-Irland.

I [[1998]] ble loven fra 1920 opphevet gjennom ''[[Northern Ireland Act]], som en følge av [[Belfastavtalen]]. 

Selv om Det forente kongerike Storbritannia og Irland opphørte å eksistere i praksis som følge av 1920-loven, var det først i [[1927]] at statens navn og monarkens tittel formelt ble endret gjennom [[Royal and Parliamentary Titles Act]].
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Republikken Irlands historie]]
[[Kategori:Nord-Irlands historie]]
[[Kategori:Britiske lover]]