Redigerer Gladiator

:''For den amerikanske spillefilmen med samme navn, se [[Gladiator (film)]].
[[Fil:Gladiators_from_the_Zliten_mosaic_3.JPG|thumb|[[Mosaikk]] av gladiatorer, [[Libya]] på 100-tallet e.Kr.]]
'''Gladiatorer''' (på [[latin]] ''gladiatores'', av ''gladius,'' et [[sverd]]) ) var menn som kjempet mot hverandre på åpne plasser og i senere tid på [[amfiteater|amfiteatre]] som underholdning rundt om i [[Romerriket]]. Noen gladiatorer var [[slave]]r og [[krigsfange]]r, andre var dømte [[forbryter]]e eller frie menn som deltok etter eget ønske.<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0063:entry=gladiatores-cn «Gladiatorer», ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'' (1890)]</ref> Det mest kjente sted for gladiatorkamper er [[Colosseum]] i [[Roma]].
[[Fil:Jean-Leon Gerome Pollice Verso.jpg|thumb|350px|[[Jean-Léon Gérôme]]s maleri ''Pollice Verso'' fra [[1872]] viser et historisk korrekt bilde av en gladiatorkamp.]]
Den gladiatoren som huskes best i dag, er [[Spartacus]]. I 73 f.Kr ledet han et slaveopprør som ble nedkjempet av [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]].

== Gladiatorene ==
=== Opprinnelse og opphør ===
Gladiatorlekene (på latin ''munera gladiatoria'') stammet fra [[Etruskere|etruskerne]], som holdt mann-mot-mann-kamper som en del av [[ritual]]et rundt [[begravelse]]r. Historikeren [[Titus Livius]] mente imidlertid at skikken kom fra [[samnittene]].<ref>[https://pressbooks.bccampus.ca/spectaclesintheromanworldsourcebook/chapter/origins-of-gladiatorial-munera/ ''Origin of the Munera]</ref> 

Etruskerne regnet utgytt [[blod]] eller et liv som gikk tapt, som et offer til avdøde. Litt av dette religiøse aspektet ble bevart hos romerne, ved at gladiatorkamper alltid ble innledet med et religiøst opptog, og man ofret stadig på det vesle [[alter]]et for [[gud]]innen [[Nemesis]] som stod oppstilt ved gladiatorenes inngang til arenaen.<ref>Ørsted, Peter (1991): ''Romerne – dagligliv i det romerske imperium'', forlaget Gyldendal, København, ISBN 87-01-72010-4. s. 125</ref> Også for romerne startet kampene som begravelsesriter, der noen privatpersoner testamenterte et beløp til å dekke utgiftene ved et slikt arrangement når de selv skulle i jorden. Den første gladiatorkamp i Roma fant sted i 264 f.Kr. på Forum Boarium, byens kvegmarked, arrangert av Marcus og Decimus Brutus da faren deres, Decimus Junius Brutus, ble gravlagt,<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0063:entry=gladiatores-cn «Gladiatorer», ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'' (1890)]</ref> og tre par gladiatorer kjempet i [[Trakia|trakisk]] stil. Antall kjempende økte gradvis. Rundt år 200 f.Kr. Da Marcus Valerius Laevinus ble gravlagt, arrangerte sønnene hans gravleker på Forum i fire samfulle dager, og i tillegg en gladiator-forestilling der 25 par var i kamp.<ref>[https://pressbooks.bccampus.ca/spectaclesintheromanworldsourcebook/chapter/development-of-the-munera/ ''Development of the Munera]</ref> 

Fra 105 f.Kr ble lekene offentlige, og fortsatte inntil [[keiser]] [[Honorius]] ([[395]]-[[423]]) i år [[404]] forbød skikken. På tross av forbudet ser det ut til at romerne fortsatte med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. De [[Kristendommen|kristne]] hadde selv blitt ofret på arenaen, men arrangerte ikke desto mindre kamper. Minst én av [[biskop]]ene i Roma, den senere [[helgen]]en Sankt Damasus, ansatte gladiatorer som [[livvakt]]er. I [[Nord-Afrika]] var det innvandrede [[germanere]] som fikk slutt på skikken. Under [[vandaler]]styret fortsatte man å kjøre om kapp med [[stridsvogn]]er i det romerske ''circus''; men gladiatorkamper var forbudt.<ref> Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', forlaget Lille Måne, Oslo, ISBN 978-82-92605-35-6. s. 273-276</ref>
[[Fil:Retiarius_stabs_secutor_(color).jpg|thumb|Mosaikk fra en romersk villa i Nennig,<ref>[https://www.roemischevillanennig.de/de/ Den romerske villa i Nennig]</ref> Tyskland, 100-200-tallet e.Kr.]]
=== Keiserne og gladiatorene ===
Keiser [[Augustus]] lot innskrive i Augustus-[[tempel]]et i [[Ankara]]: «''Tre ganger gav jeg en gladiatorforestilling i mitt eget navn, og fem ganger i mine sønners eller barnebarns navn, og under disse forestillinger kjempet omkring 10 000 menn til døden.''» <ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', s. 119</ref> Etterfølgeren hans, [[Tiberius]], tok avstand fra lekene, og sendte to [[Kohort (avdeling)|kohort]]er til byen Pollentia da befolkningen der nektet å utlevere liket til en [[centurion]], med mindre de etterlatte bekostet en gladiator-forestilling. Ifølge [[Suetonius]] idømte Tiberius de fleste av byens innbyggere, samt [[magistrat]]ene, [[fengsel]] på livstid etter den episoden.<ref>Baker, Alan (2002): [http://books.google.no/books?id=jLvyQgDxJxkC&pg=PA71&lpg=PA71&dq=tiberius+pollentia+gladiator&source=bl&ots=t_oUU3SdYZ&sig=hCxDjhraafwkEiqZWLjLmYvezSY&hl=no#v=onepage&q&f=false ''The Gladiator: The Secret History Of Rome's Warrior Slaves''], Da Capo Press, s. 71</ref> I år [[27]]  oppførte en tidligere slave, Atilius, et ustøtt [[amfiteater]] i Fidenae 8 km nord for Romas sentrum, og arrangerte en gladiator-forestilling der. [[Tacitus]] beretter at folk strømmet til, og da byggverket raste sammen under vekten av folkemengden, skal 50.000 ha omkommet. Ledende romere åpnet sine hjem for de sårede, og [[senat]]et vedtok en lov om at bare folk med en formue som oversteg 400.000 sestertser, fikk lov til å arrangere gladiatorkamper. Videre fikk en bare oppføre amfiteatre på solid grunn.<ref>Welch, Katherine E. (2007): [http://books.google.no/books?id=zqphhOuZfBYC&pg=PA65&lpg=PA65&dq=atilius+fidenae+senate&source=bl&ots=VfVfkqTg0B&sig=VqRf-bNrNsE-KHhV3z-OVGDusr0&hl=no#v=onepage&q=atilius%20fidenae%20senate&f=false ''The Roman Amphitheatre: From Its Origins to the Colosseum''], Cambridge University Press, s. 65</ref> 

Da keiser [[Trajan]] hadde underlagt seg [[Dacia]], feiret han med å betale for sirkusleker i 123 dager i strekk, der 11.000 ville og tamme dyr ble drept, og 10.000 gladiatorer kjempet.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', s. 134</ref>

Når keiser [[Titus]] i embets medfør var nødt til å overvære en gladiatorkamp, brast han i gråt. I provinsbyene endte gladiatorkampene ikke alltid dødelig. Mistet en gladiator livet, måtte arrangørene betale ett tusen sølvmynter, og ved ulike skader opptil tyve denarer.<ref>Ørsted, Peter (2003): ''Romerne – dagligliv i det romerske imperium'', s. 123-125</ref>

Rundt år [[190]] deltok keiser [[Commodus]] i de offentlige kampene. Han fikk innskrevet på en [[statue]] av seg at han hadde drept 12&nbsp;000 motstandere; men motstanderne hans fikk bare ubrukelige våpen av tre med seg i arenaen, mens han selv var fullt bevæpnet. Da han hørte at en ''bestiarius'' (= gladiator som kjempet mot ville dyr), Julius Alexander, hadde drept en [[løve]] fra hesterygg, ble Commodus misunnelig og fikk ham [[Henrettelse|henrettet]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.roman-empire.net/highpoint/commodus.html |tittel=Lucius Aurelius Commodus (161-192 e.Kr.) |besøksdato=2011-10-27 |arkiv-dato=2017-12-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171220145500/http://www.roman-empire.net/highpoint/commodus.html |url-status=yes }}</ref>
[[Fil:La_naumaquia-Ulpiano_Checa.JPG|thumb|Et «sjøslag» utkjempet av ''naumachiarii'', slik maleren Ulpiano Checa tenkte seg det.]]
=== Myten om gladiatorenes hilsen ===
[[Sueton]] og [[Cassius Dio]] skriver at de kjempende ved en anledning hilste keiser [[Claudius]] med ordene: ''Avē Imperātor, moritūrī tē salūtant!'' («Vær hilset, keiser. De som skal dø, hilser deg!») Det oppstod dermed en [[myte]] om at gladiatorene innledet sine kamper med disse ordene, men de skriver seg fra en enkelthendelse ved [[Fucinosjøen]] i år 52, da Claudius arrangerte et «sjøslag» før han lot sjøen tappe ned som del av et prosjekt for utvidelse av [[jordbruk]]sarealet. En slik hilsen er ikke referert noe annet sted i [[romersk historie]]. Men ''naummachiarii'' som kjempet i  «sjøslag», var ikke profesjonelle gladiatorer som ble trent for sin oppgave, men derimot dødsdømte fanger som her rettet en [[bønn]] om [[benådning]] til keiseren. I stedet for å bli henrettet av en [[bøddel]], var de satt til å drepe hverandre til underholdning for publikum; men ettersom dette ble en god kamp, skal Claudius ha latt de overlevende benåde.<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Journals/TAPA/70/Morituri_Te_Salutamus*.html H.J. Leon: ''Morituri te salumatu]</ref> 

=== Et liv i kamp ===
På gladiatorskoler ble det undervist i dolkning, hogging og kvelning etter den enkle regelen: «''Gjør det mot ham før han gjør det mot deg!''» Erfarne og tidligere gladiatorer underviste lærlingene på skolens treningsbane. De startet med å øve seg på trestokker og senere på figurer av halm. Lærlingene benyttet som oftest tresverd. Hvis en av elevene ble skadd eller syk, ble hen behandlet av skolens leger. En gladiator måtte regne med rundt tre kamper årlig. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, det var ofte stor spenning i forkant av kampene. Gladiatorene kom dagen før kampen til arrangøren hvor de spiste og festet.

Handelsagenter tjente store penger på å leie ut gladiatorer. De lagde små grupper og leide dem ut til forskjellige arrangementer. Mange gladiatorer var kriminelle eller slaver, som ble kjøpt og solgt av handelsagenter for å slåss og dø i gladiatorkampene. 

=== Kvinnelige gladiatorer ===
Kvinnelige gladiatorer (omtalt med et moderne ord, ''[[gladiatrix]]'', som ikke fantes i [[antikken]]) var ytterst sjeldne, men de må ha vært der, for i 11 e.Kr. vedtok [[romersk senat|senatet]] et forbud mot at frie kvinner yngre enn 20 år gikk i [[arena]]en. Forbudet nevner ikke [[trell]]kvinner. Keiser [[Septimius Severus]] innførte i 200 e.Kr. et forbud mot <u>alle</u> kvinners opptreden, begrunnet med at det ville bryte ned respekten for kvinner generelt om de deltok i slike forestillinger. Dessuten bekymret det ham at kvinner som var trent som [[atlet]]er, kunne tenkes å ville delta i [[de olympiske leker]] i [[Hellas]], noe han ønsket å unngå. Men praksis må ha fortsatt, for ifølge en innskrift fra 200-tallet e.Kr. i Romas havneby [[Ostia]] var [[magistrat]]en der den første som ga kvinner lov til å kjempe i arenaen i Ostia noen gang. Hostilianus kan ha omgått Septimius' lov ved å gi ''mulieres'' («kvinnfolk») lov til å kjempe. Det sies ingenting om ''feminae'' («damer»).<ref>[https://www.worldhistory.org/article/35/female-gladiators-in-ancient-rome/ Joshua J. Mark: «Female Gladiators In Ancient Rome», ''World history encyclopedia'' 5. april 2018]</ref>
[[Fil:Bestiarii.jpg|thumb|300px|Gulvmosaikk fra [[Zliten]] i Libya fra før [[80]] e.Kr. som viser ulike typer offentlig romersk underholdning, deriblant gladiatorkamper. Fra Dar Buc Ammera-villaen, i dag utstilt i [[Tripoli]].]]
== Gladiatorkampene ==
* ''Se hovedartikkel, [[Gladiatorkampene]]''
Gladiatorene var kledd i tradisjonelle drakter, og forestilte [[mytologi]]ske uhyrer eller for lengst glemte [[barbar]]er. Romerne betraktet forestillingene som en hyllest til de gamle [[dyd]]ene, og derfor sunne for folks [[moral]]. Ville dyr og [[forbryter]]e ble ført frem for å dø, som et bevis for at Rom gjorde verden til et tryggere sted for innbyggerne sine. Forestillingen begynte om morgenen. Hele landskaper steg opp fra underjordiske sceneramper, og villdyr ble sluppet inn i håp om at de ville slite hverandre i filler. Midt på dagen gikk man over til å henrette fanger. De kunne bli drept av villdyrene, eller satt til å drepe hverandre. Til slutt, som hovedforestilling, kom gladiatorlekene. Gladiatorene skulle man se opp til, med [[Cicero]]s ord: «''Så fremt de har gjort herrene sine fornøyde, er de lykkelige for å dø.''» [[Plinius]] mente det var «''en imponerende forestilling som demonstrerte trangen til ros og ønsket om seier.''»<ref> Jones, Terry (2009): ''Barbarene'' (s. 271-2)</ref>

Gladiatorene var sin tids superstjerner, beundret og tilbedt som nåtidens. Kampene ble ofte annonsert flere dager før med malte skilt på veggene og utropere som kalte gladiatorene ved navn. Det fantes ca. 20 forskjellige gladiatortyper, fra lett til tungt væpnede. De kom alltid marsjerende inn på arenaen pyntet med kapper og bånd, mens publikum hyllet dem. Så ble motstander valgt ut mens publikum så på, for å hindre juks. Når en gladiator valgte sin motstander, tok han som oftest en av samme klasse. Konkurransen begynte med oppvarming der ingen ble alvorlig skadet, før den gradvis ble trappet opp. Gladiatortropper som kjempet mot hverandre, ble bare arrangert på de største lekene. Vanligvis bestod en tropp av rundt 30 mann. De hendte også at gladiatorene kjempet i par etter hvilke våpen de kjempet med. 

''Essedarii'' slåss fra stridsvogn, slik gallere og briter var kjent for, og nevntes ofte i innskrifter. ''Hoplomachi'' kjempet antagelig i full [[rustning]]. ''Meridiani'' kjempet først utpå ettermiddagen, etter kampene mot ville dyr som fant sted i morgentimene. ''Meridiani'' trengte derfor bare lette våpen.<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0063:entry=gladiatores-cn «Gladiatorer», ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'' (1890)]</ref>

Kampene begynte når arrangøren ga tegn til at musikerne skulle spille. Reglene var strenge: Hvis en av gladiatorene mistet rustningen, ble kampen stoppet. Regelen gjaldt ikke når fanger kjempet mot hverandre. Hvis ikke den forventede vinneren vant, kunne slaver settes til å kjempe, og hvis kampen ikke var hard nok, kunne slaver hentes til å piske eller true deltakerne med glødende [[jern]] for å få fart i kampen. 

Falt en gladiator, kunne hen heve sin venstre hånd og be om nåde. Da kunne publikum velge om han/hun skulle dø eller ikke, ved å stikke tommelen opp eller ned. Det er i dag ikke kjent hva som betydde hva. Likene ble fraktet bort og bekreftet døde før sanden ble raket. Vinneren ble arenaens nye helt og fikk penger, [[palme]]gren eller en [[laurbær]]krans for ekstra gode seire. Et tresverd var det beste en gladiator kunne motta, for da kunne hen trekke seg tilbake som helt(inne). Gladiatorer kunne ikke trekke seg tilbake før de hadde mottatt tresverdet.

En gladiator måtte regne med rundt tre kamper i året. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, da det ble knyttet stor spenning og iblant [[veddemål]] til kampene. Tacitus forteller om en gladiatorkamp i [[Pompeii]]s amfiteater, kanskje det eldste i [[Italia]]: 
:«''På denne tiden brøt det ut en alvorlig kamp mellom innbyggerne i to romerske byer, Nuceria og Pompeii.'' (Pompeii var havnebyen til Nuceria.) ''Det begynte på grunn av en ubetydelig hendelse under noen gladiatorkamper (...) Da de begynte å skjelle hverandre ut – typisk for slike landsens byer – førte krangel til steinkasting, og så kom sverdene fram. Pompeianerne, hos hvem lekene fant sted, seiret, men mange sårede fra Nuceria ble ført til hovedstaden (...) Keiseren'' ([[Nero]]) ''bad senatet om å etterforske saken (...) Da disse avgav rapport, vedtok senatet at Pompeii ikke fikk holde leker i ti år.''» <ref> Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-23682-2. s. 92</ref> 

Andre mislikte kampene. [[Seneca]] skrev om en forestilling at «''det var rent myrderi. De kjempende har ingen form for beskyttelse; hele kroppen er utsatt for slagene. Ingen slag faller forgjeves. Det er dét mange foretrekker fremfor de ordinære konkurransene... Om morgenen kastes menn til løvene eller bjørnene; ved middagstid kastes de til tilskuerne. Ikke før har en mann drept noen, så roper de til ham at han skal drepe enda en, eller bli drept selv.''» <ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', s. 270-271</ref> En [[graffiti]] fra gladiator-brakkenes spisesal i Pompeii lyder da også: «''[[Filosof]]en Annæus Seneca er den eneste romerske forfatteren som fordømmer blodige leker.''» <ref> Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', s. 93</ref>

I Pompeii ble seksti gladiatorer funnet omkommet i brakkene etter [[Vesuv]]s utbrudd i år [[79]], noe som tyder på at de ble holdt innesperret. Sammen med de døde gladiatorene lå også liket av en [[overklasse]]kvinne som kanskje svermet for en av dem. Beundrere skrev gladiatorenes navn på husveggene, slik at vi i dag kjenner navnene på flere av de som var i Pompeii: Felix, Celadus, Crescens.<ref>Hauken, Aage (2009): ''I skyggen av Vesuv'', s. 108</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens Roma]]
[[Kategori:Romerske slaver og treller]]
[[Kategori:Gladiator]]