Redigerer Germanicus

{{infoboks biografi}} 
'''Germanicus''' (født [[24. mai]] [[15 f.Kr.]], død [[10. oktober]] [[19|19 e.Kr.]]) var et medlem av det [[Julo-claudiske dynasti]] tidlig i det [[romerske keiserriket]]s historie. Han ble født i Roma som sønn av [[Nero Claudius Drusus]] (sønn av [[Livia Drusilla]], hustru av [[Augustus]]) og [[Antonia den yngre]] (datter av [[Marcus Antonius]]). Hans opprinnelige navn ved fødselen var enten Nero Claudius Drusus etter sin far, eller Tiberius Claudius Nero etter sin onkel, keiser Tiberius. ''Agnomen'' Germanicus ble lagt til hans fulle navn i 9 f.Kr. da det posthumt ble gitt til hans far som ære for hans militære seirer i Germania. Ved 4 e.Kr. ble han adoptert som Tiberius' sønn og arving. Som et resultat ble Germanicus adoptert ut av slekten [[Claudia (gens)|Claudii]] og inn i [[Julia (gens)|Julii]]. I henhold til romersk navnkonvensjoner ble hans adopterte navn Germanicus Julius Cæsar.

I tillegg til Germanicus forhold til Tiberius, var han også en nær slektning av andre fire  keisere fra Julo-claudiske-dynastiet. På morssiden var Germanicus grandnevø av Augustus, som formelt ikke var keiser, men i praksis enehersker av Roma. Ved å gifte seg med sin tremenning [[Agrippina den eldre]] ble han Augustus' svigersønn. Gaius, bedre kjent som [[Caligula]], keiseren som etterfulgte Tiberius, var sønn av Germanicus. Etter at Caligula ble myrdet ble Claudius ny keiser, og han var Germanicus' yngre bror. Nero, den siste keiser fra Augustus' dynasti, var sønnesønn av Germanicus på slekten til hans mor, [[Agrippina den yngre]]. Germanicus fikk ni barn med [[Agrippina den eldre]], deriblant de nevnte  [[Agrippina den yngre]], [[Julia Livilla]] og den senere keiseren [[Caligula]].

Germanicus' egne kriger i Germania gjorde han berømt etter å ha hevnet nederlaget ved [[Slaget ved Teutoburgerskogen|Teutoburgerskogen]] og for å ha gjenvunnet to av de tre legionørnene (''aquila'') som hadde gått tapt i slaget. Han var meget populær blant folket og ble betraktet som den perfekte romer lenge etter sin død.<ref>[[Sveton|Suetonius]]: [http://www.johndclare.net/AncientHistory/Agrippina_Sources1.html ''Life of Caligula'' 3.1] Sitat: «It is the general opinion that Germanicus possessed all the highest qualities of body and mind, to a degree never equaled by anyone.»</ref> Det romerske folk betraktet ham i århundrer som Romas Aleksander den store grunnet likheten med at han døde i ung alder, hans anstendige karakter, hans imponerende fysiske utstråling og hans militære berømmelse.<ref name="Tacitus_73">Tacitus: [http://www.johndclare.net/AncientHistory/Agrippina_Sources1.html ''Annals'' 2.73]. Sitat: «If he had become emperor…he would have surpassed Alexander in military success as easily as he did in mercy, moderation and all the other worthwhile qualities.»</ref>

== Liv og virke ==
=== Familie og tidlig liv ===
[[Fil:RomaAraPacis ProcessioneSudParticolare.jpg|thumb|300px|Fragment av relieff av ''[[Ara Pacis]]'' i Roma, hvor barnet til høyre er Germanicus blant sine foreldre og Antonia Minor.]]
Germanicus ble født i Roma i 15 f.Kr. Hans foreldre var general Nero Claudius Drusus, sønn av [[Livia|Livia Drusilla]], tredje hustru av Augustus, ved hennes første ektemann,  Tiberius Claudius Nero. Hans mor var [[Antonia den yngre|Antonia Minor]] (den yngre), den yngre datteren av triumvir [[Markus Antonius]] og [[Octavia den yngre|Octavia Minor]], søster av Augustus. [[Livilla]] var hans yngre søster og den framtidige keiser [[Claudius]] var hans yngre bror.<ref>Tacitus (1990): ''Jaarboeken (Ab excessu divi Augusti Annales)''. Oversatt av J. W. Meijer. Ambo, ISBN 902631065X; ISBN 9789026310652, s. 576–577</ref>

Germanicus giftet seg med sin tremenning på morssiden, Agrippina den eldre, et barnebarn av Augustus, en gang mellom 5 og 1 f.Kr. Paret fikk ni barn: [[Nero Julius Cæsar Germanicus|Nero Julius Cæsar]], [[Drusus Cæsar]], Tiberius Julius Cæsar (ikke til å forveksles med keiser [[Tiberius]]), et barn med ukjent navn (vanligvis referert til som Ignotus), Gaius den eldre, keiser [[Caligula]] (Gaius den yngre), Agrippina den yngre, Julia Drusilla, og [[Julia Livilla]]. Kun seks av barna vokste opp til å bli voksne; Tiberius og Ignotus døde som spedbarn, og Gaius den eldre i tidlig barndom. Via Agrippina den yngre var Germanicus bestefar på morssiden av den senere keiser Nero.

[[Fil:As à l'effigie de Germanicus.jpg|300px|thumb|Germanicus]]
Germanicus ble meget populær blant folk flest i Roma som entusiastisk feiret hans militære seirer. Han var også en favoritt hos Augustus, som en tid betraktet ham som en mulig arving til riket. I 4. e.Kr. besluttet Augustus å favorisere Tiberius, egget av sin hustru Livia, mor til Tiberius fra hennes første ekteskap med Tiberius Claudius Nero. Imidlertid tvang Augustus sin arving Tiberius til å adoptere Germanicus som en sønn og til å navngi ham som sin arving.<ref>Tacitus: ''Annals'' IV.57</ref> Som adoptert ble Germanicus' navn endret til Germanicus Julius Cæsar. Han ble da adoptivbroren til Tiberius biologiske sønn Drusus Julius Cæsar, som også var hans svoger da han var gift med Livilla.

Germanicus holdt flere militære kommandoer, ledet hæren i krig i Pannonia og Dalmatia. Han er omtalt som en utmerket soldat og som en inspirerende leder, elsket av legionene. I år 12 e.Kr. ble han utnevnt til [[Romersk konsul|konsul]] etter fem mandater som [[kvestor]].

=== Suksessfull hærfører ===
[[Fil:Nicolas Poussin 019.jpg|thumb|300px|''Germanicus' død'' (1627), oljemaleri av [[Nicolas Poussin]]. I samlingen til Minneapolis Institute of Arts.]]
Etter at Augustus døde i 14 e.Kr. utnevnte senatet Germanicus som kommandant for styrkene i Germania Inferior.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#14 1.14]</ref> En kort tid etter spredte det seg et opprør blant de utstasjonerte romerske legioner i [[Pannonia]] og i [[Germania]] da de hadde ikke blitt betalt de bonuser som de var blitt lovet av Augustus, og Tiberius heller ikke ga dem tilfredsstillende svar.<ref name="Tacitus_31">Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#31 1.31]</ref> Da de nektet å akseptere dette, krevde soldatene Germanicus som keiser.<ref name="Tacitus_31"/> Germanicus fikk slått ned opprøret og roet soldatene, og insisterte at han foretrakk å fortsette som general. I et forsøk på å sikre troppenes lojalitet og sin egen popularitet blant dem og hos det romerske folket, ledet ham dem i et angrep mot [[Marserne (germanere)|marserne]], en mindre germansk stamme i den øvre delen av elven [[Ruhr]]. Germanicus massakrerte dem, menn, kvinner og barn, og gjenvant etter sigende den ene av de tre tapte fanene.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#51 1.51]</ref>

I løpet av de neste to årene førte han hæren inn i Germania mot et stammeforbund ledet av den germanske hærføreren [[Arminius]] som tidligere hadde suksessfullt veltet romersk styre i et opprør i år 9 e.Kr. I 14 e.Kr. omringet Germanicus og utslettet det mest av [[Brukterere|bruktererne]] og gjenvant den tapte ørnefanen til 19. legion i et angrep. Hans største suksess var å ta til fange Arminius’ gravide hustru Tusnelda. Arminius så aldri sin hustru igjen. Germanicus ødela store områder og fjernet all aktiv motstand i området, men de fleste av germanerne flyktet til fjerne områder av skogsområdet. Angrepet ble betraktet som en suksess da det store målet var å slå germansk motstand.

Etter å ha besøkt stedet for det katastrofale [[slaget ved Teutoburgerskogen]] hvor 3 legioner (15 000 menn) ble drept i 9 e.Kr., og gravlagt deres levninger,<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#62 1.62]</ref> rettet han et direkte angrep mot hovedområdet til Arminius’ stamme. Arminius greide innledningsvis å lure Germanicus’ kavaleri inn i en felle og påførte mindre skader før det romerske infanteriet brøt og fikk germanerne til å bryte av angrepet og flykte inn i skogen.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#63 1.63]</ref> Seieren, sammen med det faktum at vinteren nærmet seg raskt, fikk Germanicus til føre hæren tilbake til vinterkvarterene ved Rhinen. [[Germania|Germania Magna]] utenfor Romas kontroll forble ubeseiret.

Til tross for at keiser Tiberius tvilte, greide Germanicus å samle ytterligere en stor hær og invadere Germania på nytt året etter, i 16 e.Kr. Han krysset elven [[Weser]] i nærheten av dagens [[Minden]], og møtte Arminius’ hær ved et sted kalt Idistaviso, lengre opp Wesen, i nærheten av dagens [[Rinteln]]. Denne striden kalles ofte for kun [[kampen ved Wesen]]. Germanicus’ militære lederskap fikk vise seg fram, og hans bedre trenet og utstyrte legionærer påførte fienden store tap mens hans egen hær fikk kun mindre. Tacitus antyder at mellom 10 000 og 20 000 germanere ble drept.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#17 2.17]</ref> Et siste slag ble utkjempet ved [[Angrivariermuren]] (en grensevoll tilhørende angrivariere som nå er vanskelig å lokalisere), vest for dagens [[Hannover]], noe som ble en gjentagelse av det forrige slaget; store germanske tap inntil de trakk seg tilbake.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#21 2.21]</ref>

[[Fil:Carl Theodor von Piloty Thusnelda im Triumphzug des Germanicus.jpg|thumb|right|300px|''Tusnelda vist fram i triumftoget til Germanicus'', maleri av [[Karl von Piloty]], 1873]]
Da hovedmålet igjen var oppnådde beordret Germanicus hæren tilbake til vinterkvarterene, men flåten fikk en del skader i en storm i Nordsjøen.<ref>Tacitus: Annals [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 2.24]</ref> Selv om den romerske hæren hadde fått mindre tap, var det fortsatt en illevarslende avslutning på en ellers utmerket utkjempet krig. Etter kun noen få angrep over Rhinen ble Germanicus kalt tilbake til Roma og hvor Tiberius informerte ham om at han ville få et triumftog og gitt en ny kommando.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 2.26]</ref>

Til tross for den militære suksess som Germanicus’ krigføring i Germania, var den i hovedsak motivert som en reaksjon av den opprørske stemningen blant soldatene og manglet egentlig strategisk verdi. Imidlertid leget denne kampanjen romernes psykologiske depresjonen etter [[Publius Quinctilius Varus|Varus]]’ nederlag i år 9 e.Kr. hvor 3 legioner ble utslettet. Imidlertid da Germanicus førte sine tropper over Rhinen uten å ha fått tillatelse av Tiberius, og i opposisjon til rådet til Augustus om la elven være Romerrikets grense, åpnet han seg for mulig tvil om hans motiver for en slik uavhengig handling. Hans feil i denne politiske bedømmelsen ga Tiberius grunn til å tilbakekalle sin nevø.<ref>Shotter, David (1992): ''Tiberius Caesar'', London: Routledge, s. 35-37</ref> Tacitus forsikret med en del bitterhet at om Germanicus hadde blitt gitt frie tøyler kunne han ha fullført erobringen av Germania.

=== Kommando i Asia og død ===
[[Fil:Benjamin West 001.jpg|thumb|300px|''Agrippina går i land ved Brundisium med asken av Germanicus'', oljemaleri av [[Benjamin West]], ''ca.'' 1768.]]
I et forsøk på å skille Germanicus fra hans tropper og svekke hans innflytelse,<ref>Tacitus: ''Annals'' [http://mcadams.posc.mu.edu/txt/ah/tacitus/TacitusAnnals02.html 2.5]. Sitat: «As for Tiberius, the disruption of affairs in the East was not an unwelcome development, since with that pretext he could drag Germanicus away from his familiar legions and install him in new provinces.»</ref> sendte Tiberius ham til Asia hvor han i 18 e.Kr. beseiret de anatoliske kongerikene [[Kappadokia]] og [[Kommagene]]. De ble gjort om til romerske [[Romersk provins|provinser]]. I løpet av en tur for å se seg om i [[Oldtidens Egypt|Egypt]], som på den tiden ikke var en vanlig romersk provins, men en provins direkte underlagt keiseren, synes det som om Germanicus ikke tilsiktet tilrante seg flere keiserlige privilegier.<ref name="Shotter_38">Shotter, David (1992): ''Tiberius Caesar'', s. 38</ref> Året etter oppdaget han at guvernøren av Syria, Gnaeus Calpurnius Piso, hadde opphevet det provinsielle arrangementet som han opprettet. Germanicus sørget for at Piso ble tilbakekalt til Roma, skjønt denne handlingen var antagelig ikke innenfor hans autoritet.<ref name="Shotter_38"/>

Midt i denne feiden ble Germanicus rammet av en merkelig sykdom og døde kort tid etter i [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] i sørlige [[Anatolia]].<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#72 2.72]</ref> Dødsfallet førte til mange spekulasjoner, og flere kilder la skylden på Piso, som det ble mistenkt handlet på ordre av keiser Tiberius, for å ha forgiftet ham. Det ble aldri bevist, og Piso døde mens han ventet på rettssak (tilsynelatende av selvmord, men Tacitus antok at Tiberius kan han fått ham myrdet før han kunne implisere keiseren i Germanicus' død). Han fryktet at folket i Roma kjente til konspirasjonen mot Germanicus, Triberius' sjalusi og frykt for nevøens popularitet og økende makt var den virkelige motivasjonen, i henhold til Tacitus.<ref>Tacitus: ''Annals'' [http://mcadams.posc.mu.edu/txt/ah/tacitus/TacitusAnnals02.html 2.26]. Sitat: «Germanicus... saw... that he was hurried away through jealousy from the glory he had already acquired.»</ref>

Germanicus' død under tvilsomme omstendigheter hadde stor effekt på Tiberius' popularitet i Roma, og førte til at det dannet seg et klima med frykt i hovedstaden. Også mistenkt for å være klandreverdig i hans død var Tiberius' fremste embetsmann, [[Sejanus]], som på 20-tallet ville bidra til å spre frykt rundt seg i Romas øverste samfunnsklasser og i de administrative sirklene ved å anklage folk for forræderi og dømme dem til døden. Han benyttet seg også av informanter og spioner.<ref>Ward, Allen M.; Heichelheim, Fritz M.;  Yeo, Cedric A. (2010): ''A History of the Roman People'' 5. utg., Upper Saddle River, NJ: Prentice Hall, s. 297.</ref>

== Posthume æresbevisninger ==
[[Fil:9565 - Museo Archeologico di Milano - Lapide per Germanico (dopo il 18 d.C.)- Foto Giovanni Dall'Orto, 12-Mar-2012.jpg|thumb|Inskripsjon reist til ære for Germanicus i 18 e.Kr. av ''ordo decurionum'' i byen Milano med hens ''[[cursus honorum]]''.]]
Da Germanicus' død ble annonsert i Roma den 19. desember førte nyheten til stor forskrekkelse og sorg i byen og deretter til andre deler av riket. Det var offentlig sorg i løpet av festivaldagene i desember. Histoikerne Tacitus og Suetonius nedtegnet hans gravferd og posthume æresbevisninger. Ved hans begravelse var det ingen prosesjon med statuer av  Germanicus. Det var rikelig med lovtaler og påminnelser av hans flotte karakter og en særskilt lovtale ble gitt av Tiberius i senatet.

Blant hans posthume æresbevisninger var at hans navn ble plassert i ''Carmen Saliare'' (rituelle tekster), kurulestoler (''sella curulis'', opphøyde stoler), og hans kiste ble kronet med eikekranser. Hans statue av elfenbein ble båret først ved sirkuslekenes prosesjon, hans posisjoner som prest av Augustus og [[Augur]] ble fylt av medlemmer av den keiserlige familie, og [[Ridder (romersk)|ridderstanden]] (''equites'') ga hans navn til en rad med seter ved et teater i Roma.

Arkitektoniske [[Bue (arkitektur)|buer]] ble reist til hans ære over hele Romerriket, særskilt en som nedtegnet hans dåder og død i Roma, ved elven Rhinen, og et sted i [[Nurfjellene]], sørøst i Anatolia. I [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], hvor han ble kremert, hadde han et gravmonument dedikert til seg.

På den dagen da Germanicus døde fødte hans søster tvillinger. Den andre av dem ble oppkalt etter onkelen, men døde ung. I 37 e.Kr., ble Germanicus’ eneste gjenværende sønn, Caligula, keiser. Han døpte om måneden September etter faren til Germanicus, men det kom ikke til å vare. Mange romere betraktet Germanicus som deres ekvivalent av [[Aleksander den store]], og mente at han kunne ha overgått den greske erobreren om han hadde blitt keiser.<ref name="Tacitus_73"/> Germanicus’ sønnesønn var keiser [[Nero]] som døde i 68 e.Kr. og ble den siste i det Julo-claudiske dynasti.

== Litterær aktivitet ==
Germanicus skev en latinsk versjon av [[Aratos]]' ''Faenomena'' (Φαινόμενα, ''Tilsynekomster''), som i en norsk utgave har fått tittelen ''Stjernebilder og verdenstegn''. Germanicus' utgave har overlevd, og for dette verket telles han blant romerske forfattere som skrev om [[astronomi]]. Hans verk var populært nok til at en ''[[skolia]]'' ble skrevet på den, og som også har overlevd.

== Germanicus i kunsten ==
[[Fil:Germanicus Aureus.png|thumb|left| Aureus i gull av Germanicus preget under Caligula.]]
[[Robert Graves]], i hans historiske roman ''Jeg, Claudius'' (1934), legger skylden på Germanicus' død på  Plancina, hustruen til Piso, som engasjerte en heks ved navn Martina til å hjemsøke Germanicus' husholdning. Caligula som barn er også innblandet. I Graves' versjon begynte  Plancina å plassere forbannelser på en meget overtroisk Germanicus. Den fem år gamle Caligula fullførte forbannelsen og drepte sin far, skjønt Graves antyder ikke at magien er virkelig, og isteden lar leseren slutte seg til at det var giften som ble forverret ved psykologisk stress i troen på at han var hjemsøkt som førte til hans død.

[[Fil:Bronze statue of Germanicus at Amelia April 2016.jpg|thumb|Bronsestatue av Germanicus utstilt ved [[Museo civico di Amelia]], Amelia, i Umbria, Italia.]]
Germanicus er portrettert av David Robb i BBC-produksjonen fra 1976 av ''[[Jeg, Claudius]]''.<ref>[http://www.imdb.com/name/nm0730191/ «David Robb on IMDB»], ''IMDB''. 2013</ref>  Germanicus er framstilt som anstendig, modig og meget trofast til sin bror Claudius. Piso og hans hustru Plancina var roten til sammensvergelsen i å forgifte Germanicus med stilltiende godkjennelse av Tiberius' mor [[Livia]]. Livia bekjente senere til Claudius at hun hadde markert Germanicus for eliminering grunnet hans [[Den romerske republikken|republikanske følelser]], skjønt Plancina handlet på eget initativ. I en senere episode skrøt Caligula til son onkel Claudius at han drepte sin far som hevn for å disiplinere ham og gjorde så ved å bearbeide farens overtro ved å plassere ulike groteske objekter rundt i farens bolig, således skremme ham til døde, og innså tilsynelatende at hans far også ble forgiftet av Martina.<ref>«Zeus, by Jove!», episode 8 i ''[[Jeg, Claudius]]''</ref>

Germanicus figurerte også ITVs historiske dramaserie [[The Caesars (TV-serie)|''The Caesars'']] fra 1968 hvor han ble spilt av [[Eric Flynn]] i den andre episoden, som het «Germanicus». Serien skilte seg ut ved å være mindre sensasjonspreget og ved en mer rasjonell behandling av de historiske figurene og deres motiver enn ''Jeg, Claudius''. Piso, en venn av Tiberius, er innblandet i hans død mer grunnet hans egen arroganse og ved at åpent mislikte Germanicus enn ved at det var noen konkrete bevis mot ham.

[[Nicola Porpora]]s opera i tre akter, ''Germanico i Germania'' fra 1732, framstilte Germanicus i løpet av hans krigføring i [[Germania Inferior]]. Rollen som Germanicus ble gjort av den framstående [[kastratsanger]]en [[Domenico Annibali]].

Den meste komplette bronsesatuen av Germanicus som er bevart fra antikken er i dag utstilt ved Amelias arkeologiske museum i [[Umbria]] i Italia. Det var fragmentert, men framstående og kostbart støpt statue fra 100-tallet e.Kr. som ble gjenoppdaget i 1963 under byggingen av en mølle utenfor Porta Romana på et sted som antagelig var en grunn for militære prosesjoner.<ref>Sezgin, Catherine Schofield (12. februar 2011): [http://art-crime.blogspot.no/2011/02/amelia-umbria-bronze-germanicus-home-in.html «Amelia, Umbria: Bronze Germanicus Home in Museo Archeologico di Amelia»], ''ARCA''</ref> Den omsorgsfullt restaurerte statuen er 2,14 meter høy og viser Germanicus som ''[[imperator]]'', lett spaserende, fastholdt i skritt med en lett vridning mot høyre. Han er kledd i en detaljert dekorert og muskuløs [[kyrass]] med ''[[pteruges]]'', en form for dekorert skjorte, som viste en scene fra [[Homer]]s ''[[Illiaden|Iliaden]]'' hvor Akilles overfalte den unge trojanske fyrsten Troilos og trakk ham ned fra hesten mens to dyktig modellert bevingede [[Victoria (gudinne)|seiersgudinner]] bringer Akilles' våpen som en belønning for hans prestasjon.<ref>Powell, Lindsay (2013): [https://books.google.no/books?id=qDERBQAAQBAJ&pg=PT319&lpg=PT319&dq=Germanicus+statue+%2B++Amelia&source=bl&ots=QDup8qMwMR&sig=FMD2rURXdWn6Ye4x1tY3_iS_88E&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjH677-lMLRAhWCBSwKHfU8BHMQ6AEIZjAQ#v=onepage&q=Germanicus%20statue%20%2B%20%20Amelia&f=false ''Germanicus: The Magnificent Life and Mysterious Death of Rome's Most Popular General''], Pen & Sword Military, 1. utg., ISBN 1781591202</ref><ref>[http://www.turismoamelia.it/eng/6/villages/?&ss=4 «Art and culture: Germanico»] {{Wayback|url=http://www.turismoamelia.it/eng/6/villages/?&ss=4 |date=20170118143004 }}, ''Turismo Amelia''</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
{{Commons|Germanicus}}
*[https://web.archive.org/web/20060508052027/http://www.eng.archeopg.arti.beniculturali.it/canale.asp?id=458 ''Soprintendenza per i Beni Archeologici dell'Umbria'' («Bronsestatuen av Germanicus»)] i Amelia (Terni). Omstendigheten rundt funnet av statuen i 1963 og restaureringen av den meget storstilte  heroiske portrettet i bronse.
*{{worldcat id|lccn-n82-158317}}
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Caligula*.htm ''Life of Caligula''] av Suetonius i ''Loeb Classical Library'', deler av biografien til Caligula omhandler hans berømte far.
* [https://web.archive.org/web/20140112003403/http://caligula.okdek.com/index.php?id=suetonius ''Life of Caligula''] av Suetonius i   Alexander Thomsons oversettelse.
* [https://en.wikisource.org/wiki/The_American_Cyclop%C3%A6dia_(1879)/Germanicus_C%C3%A6sar «Germanicus Cæsar»], i ''American Cyclopædia'', 1879.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske generaler]]
[[Kategori:Julo-claudiske dynasti]]
[[Kategori:Fødsler i 15 f.Kr.]]
[[Kategori:Dødsfall i 19]]