Redigerer Geologiens historie

'''Geologiens historie''' omhandler utviklingen av naturvitenskap innen [[geologi]] – vitenskapen om [[Jorden]]s opprinnelse, historie og struktur.<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 7</ref>

==Antikken==
[[Fil:Insects in baltic amber.jpg|thumb|right|200px|En [[mygg]] og en [[flue]] i dette halskjedet av rav er 40 til 60 millioner år gammelt]]
Oldtidens grekere utviklet enkelte grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse.<ref name="Moore, Ruth 1956. p. 13">Moore, Ruth. ''The Earth We Live On''. New York: Alfred A. Knopf, 1956. p. 13</ref> I [[det 4. århundre f. Kr.]] observerte [[Aristoteles]] langsomheten til geologisk endring.<ref name="Moore, Ruth 1956. p. 13"/> Men det var hans etterfølger ved [[Lyceum]], filosofen [[Theofrastos]] som gjorde seg mest bemerket i sitt arbeid ''peri lithon'' («om steiner»). Han beskrev mange [[mineral]]er og [[erts]]er blant annet fra lokale [[gruve]]r som ved [[Laurium]] nær [[Aten]]. Han beskrev også ulike typer av [[marmor]] og [[:Kategori:Bygningsmaterialer|byggematerialer]] som [[kalkstein]], og han forsøkte på primitiv klassifikasjon av mineraler ved sine egenskaper som [[hardhet]].

Senere i [[romertiden]] lagde [[Plinius den eldre]] en praktisk sammenstilling av mange mineraler og [[metall]]er. Han var blant de første til å beskrive opprinnelsen til [[rav]] som et [[fossil]] fra furutrær. Han var også inne på [[krystallografi]] ved å gjenkjenne [[oktaedrisk]] utseende til [[diamant]].

[[Fielding H. Garrison]] hevder at moderne geologi oppsto i [[den muslimske verden]].<ref>[[Fielding H. Garrison]] skrev i ''History of Medicine'':"The Saracens themselves were the originators not only of algebra, chemistry, and geology, but of many of the so-called improvements or refinements of civilization, such as street lamps, window-panes, firework, stringed instruments, cultivated fruits, perfumes, spices, etc."</ref> [[Abu Rayhan Biruni]] (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste [[muslim]]ske geologer.

==Middelalderen==
I [[middelalderen]]s [[Kina]] var [[Shen Kuo]] ([[1031]]&ndash;[[1095]] e. Kr.) en personlighet innen mange vitenskaper. Shen Kuo formulerte en teori om [[geomorfologi]] basert på landhevning, [[jorderosjon]], avsetning av [[silt]] og [[marin]]e [[fossil]]er funnet i [[Taihangfjellene]] som ligger flere hundre mil fra [[Stillehavet]]. Han formulerte også en teori om [[klimaendring]], etter sine observasjoner av [[fossil]] [[bambus]] som er funnet bevart i undergrunnen nær Yanzhou (moderne [[Yan'an]]), i det aride nordlige klima i [[Shaanxi]] provinsen.

==Den industrielle revolusjon==
I det 17. århundre gikk debatten mellom religion og naturvitenskap videre. Ny teknologi frambrakte kunnskap om geologiske [[stratum|strata]].<ref name="Gohau, Gabriel 1990. p. 118">Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 118</ref> Geologiske strata er horisontale bergartslag med omtrent samme sammensetning.<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 114</ref>
[[Fil:Bust_of_William_Smith,_Oxford_University_Museum_of_Natural_History.jpg|thumb|right|150px|Byste av William Smith i [[Oxford University Museum of Natural History]].]]

I [[1696]] publiserte [[William Whiston]] ''[[A New Theory of the Earth]]''<ref name="Gohau, Gabriel 1990. p. 118"/> som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag.

Den tyske geologen [[Abraham Werner]] foreslo teorien at bergartslag, også [[basalt]] og [[granitt]], ble utskilt fra havet og refererte til Syndefloden. Denne teorien kalles [[Neptunisme]].<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 209</ref> Den skotske naturalisten [[James Hutton]] gikk imot dette med sin teori om [[Plutonisme]], som hevdet at [[vulkansk]]e prosesser gav bergartsdannelse.<ref>Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980. p. 95-96</ref>

Gruveindustrien i det 18. århundre økte forståelsen for stratigrafi. I [[1741]] ble geologi undervist ved ''National Museum of Natural History'' i Frankrike.<ref name="Gohau, Gabriel 1990. p. 219">Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 219</ref> To teorier oppsto om jordens tilblivelse: [[Neptunisme]] om Syndefloden i bibelen og [[Plutonisme]] om gradvis utvikling over uendelig av tid.<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''.
Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 209, 239</ref>

[[Bergindustri]]en i Europa fra midten av [[det 18. århundre]] økte kunnskapen om [[erts]] og deres utbredelse.<ref name="Jardine, N. 1996. p. 212-214">Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. p. 212-214</ref> I [[1774]] publiserte [[Abraham Gottlob Werner]] boken ''Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien'' der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. p. 212</ref>

I 1749 publiserte den franske naturalisten [[Georges-Louis Leclerc]] sin ''Histoire naturelle'' der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston.<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 88</ref> Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6000 år som fremsatt i bibelen men heller 75000 år.<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 92</ref> Filosofen [[Immanuel Kant]] publiserte i 1755 sin ''Allgemeine Naturgeschichte und Theories des Himmels'' der han skiller naturvitenskapen fra den åndelige verden.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. p. 232</ref>

Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Genève, [[Jean-Andre Deluc]] og [[Horace-Benedict de Saussure]].<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press. 1990. p. 8</ref> Geologi ble også brukt i ''Encyclopedie'', i 1751 av [[Denis Diderot]].<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''.  New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 8</ref> I 1741 opprettet Muséum national d'histoire naturelle i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.<ref name="Gohau, Gabriel 1990. p. 219"/>

==Det 19. århundre==
[[Fil:Smith fossils2.jpg|right|thumb|Utdrag fra William Smiths 1815 verk om å identifisere strata ved hjelp av fossiler]]
Stratigrafisk kolonne er “Sekvensen av bergartsformasjoner arrangert i henhold til deres rekkefølge av dannelse i tid.”<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''.  Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 239</ref> [[William Smith (geolog)|William Smith]], [[Georges Cuvier]] og [[Alexander Broignart]] var foregangsmenn for fossilbasert [[stratigrafi]].<ref name="Albritton, Claude C. 1980. p. 104-107">Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980. p. 104-107</ref> Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok, ''Description Geologiques des Environs de Paris'' i 1811 økte interessen for denne nye metoden.<ref>Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992. p. 216</ref> I 1833 kartla [[Adam Sedgwick]] bergarter som han tidfestet til [[kambriumtiden]]. Samtidig foretok den britiske geologen [[Charles Lyell]] en inndeling av [[tertiærtiden]].<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 144</ref> [[Roderick Murchison]] kartla samtidig [[Wales]] der han tidfestet øvre deler av Sedgewicks ''kambrium'' til nedre deler av [[silurtiden]].<ref>Second J A (1986) ''Controversy in Victorian Geology: The Cambrian-Silurian Dispute'' Princeton University Press, 301pp, ISBN 0-691-0244-13</ref>

Den britiske naturalisten [[Charles Darwin]] hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Darwin leste Lyells bok “Principles of Geology” og fattet stor interesse for [[uniformitarisme]]. Darwin fremsatte sin [[evolusjonteori]] med boken ''[[The Origin of Species]]'' i 1859.<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 226</ref>

Uniformitarisme-katastrofismedebatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre.<ref name="Peter, Bowler J. 1992. p. 404-405">Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992. p. 404-405</ref> Charles Lyell debatterte dette i sin bok i 1802, ''Principles of Geology'', som presenterte materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania for å bevise Huttons ideer om gradualisme.<ref name="Albritton, Claude C. 1980. p. 104-107"/> Lyell konkluderte med en geologisk doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden.<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 145</ref> Lyells doktrine om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.<ref name="Albritton, Claude C. 1980. p. 104-107"/>

Flere land som Canada, Australia, Storbritannia og USA foretok geologiske undersøkelser og lagde geologiske kart. Mineralforekomster ble utnyttet i bergindustri.<ref name="Jardine, N. 1996. p. 212-214"/>

Jordens tilblivelse ble anslått til millioner av år. Ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. [[Radiometrisk datering]] av mineraler og bergarter gav mer nøyaktig datering.<ref name="Jardine, N. 1996. p. 227">Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. p. 227</ref> [[Geologisk tidsskala]] ble videreutviklet.

==Det 20. århundre==
Teorier om kontinentaldrift oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet.<ref name="Jardine, N. 1996. p. 227"/> I [[1912]] fremsatte [[Alfred Wegener]] sin teori om [[kontinentaldrift]].<ref>Charles, Drake L. ''The Geological Revolution''. Eugene : Oregon State System of Higher Education, 1970. p. 11</ref> Kontinentene var ifølge denne teorien opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte [[Pangaea]], som sprakk opp og kontinentene drev som flåter over havbunnen. Denne teorien gav også en forklaring på fjellkjededannelse.<ref name="Peter, Bowler J. 1992. p. 404-405"/>

På [[1960-tallet]] [[platetektonikk]] påviste geofysiske lateral bevegelse av kontinentene og at [[havbunnsskorpe]] er yngre enn kontinentalskorpe, som også støttet hypotesene om [[havbunnsspredning]] og [[paleomagnetisme]]. Havbunnsspredning, som ble fremsatt av [[Robert S. Dietz]] og [[Harry H. Hess]], fremholder at ny havbunnsskorpe dannes ved at havbunn spres fra hverandre langs [[midthavsrygg]]er. Paleomagnetisme er måling av orientering til jordens [[magnetfelt]]. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme fordi kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.<ref>Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992. p. 405-415</ref>

==Referanser==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vitenskapshistorie]]
[[Kategori:Geologi|Historie]]

[[he:גאולוגיה#התפתחות המחקר הגאולוגי]]