Redigerer Gammelnorske dialekter

'''Gammelnorske dialekter''' var [[dialekt]]er i [[gammelnorsk]], språket som ble talt og skrevet i Norge i [[middelalder]]en.

==Forskningshistorie==
[[Fil:Marius Hægstad by Axel Leverin.png|thumb|[[Marius Hægstad]] var den første som undersøkte de gammelnorske dialektene]]
Det var lenge ukjent at gammelnorsk hadde hatt dialekter, selv om det alt fra 1700-tallet var kjent at gammelnorsk hadde trekk som skilte det fra [[islandsk]]. På [[P. A. Munch]]s tid (midten av 1800-tallet) ble varianter i skrivemåten i gammelnorske håndskrifter ansett som feil og uttrykk for manglende ferdighet hos skriverne. Først språkforskeren [[Johan Storm]] gjorde oppmerksom på at enkelte dialektforskjeller i moderne norsk kunne forklares ut fra regionale forskjeller i gammelnorsk på 1200- og 1300-tallet, i en artikkel fra 1878 («Det norske Maalstræv»).

Det var [[Marius Hægstad]] som tok opp arbeidet med en vitenskapelig undersøkelse av de gammelnorske dialektforholdene. I 1899 skrev han: «De oldnorske skrifter (derunder breve) represænterer i det hele ikke en enkelt dialekt, men en flerhed af dialekter med tildels ikke ubetydelig forskjellighed. Det blir fremtidens sag at bringe al den klarhed, som er mulig, ind i disse forhold.»<ref>Sitert i Holm-Olsen (1982), s. 30.</ref> Hægstad utførte et banebrytende arbeid ved å undersøke dialektmerker i middelalderdiplomene og trekke opp de viktigste skillelinjene mellom de gammelnorske dialektområdene. I «Gamalt trøndermaal» (1899) og «Vestnorske maalføre fyre 1350» (1906–1942) undersøkte han særlig [[trøndersk]] og dialektene på Vestlandet. De østlandske dialektene ble senere undersøkt av [[Didrik Arup Seip]]. Andre forskere som har studert de gammelnorske dialektene er [[Per Nyquist Grøtvedt]], [[Jan Ragnar Hagland]] og [[Magnus Rindal]].

==Kildemateriale==
Kildematerialet for utforskningen av de gammelnorske dialektene er først og fremst [[middelalderdiplom]]ene. Siden disse som regel kan sted- og tidfestes, kan en systematisk undersøkelse av diplomene gi opplysninger om felles dialekttrekk i et område. Andre håndskrifter som skjønnlitterære tekster og lovtekster kan som regel ikke stedfestes på samme måte, siden de ikke inneholder direkte opplysninger om hvor skriveren hørte hjemme. Men skriftformen i håndskriftet kan gi opplysning om hvilken dialektgruppe det bør tilordnes.

==Dialektgrupper==
De gammelnorske dialektene deles inn etter ulike skrivemiljøer i middelalderen. Disse er trøndsk, nordvestlandsk, sørvestlandsk, sørøstlandsk og nordøstlandsk. Hovedskillet går mellom østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene var kjennetegnet ved vokalreduksjon i trykksvak stilling, som førte til «[[jamvekt]]sloven». I østnorsk ble også «[[tykk l]]» utviklet i gammelnorsk tid. Østnorsk kjennetegnes dessuten ved j-omlyd (''jæfn'' for ''jafn'') og diftongforenkling (''heta'' for ''heita''). Vestnorsk beholder i større grad enn østnorsk [[u-omlyd]]en (''ǫllum mǫnnum'' i vestnorsk mot ''allum mannum'' i østnorsk).<ref>Skard (1967), s. 108.</ref>

===Trøndsk===
Den trøndske målformen knyttes til skrivemiljøet rundt erkebispestolen i [[Nidaros]]. Didrik Arup Seip mener det tidlig må ha utviklet seg en trøndsk skriftspråknorm, på grunn av opprettelsen av erkebispesetet (etter 1150).

===Nordvestlandsk===
Seip mener også at en nordvestlandsk skriftnorm knyttet til skrivemiljøet [[Bergen]] må være like gammel som den trøndske skriftnormen. Da kongehuset valgte Bergen som sin hovedstad på 1200-tallet, ble den bergenske skriftnormen førende for hele landet, særlig gjennom [[Magnus Lagabøter]]s lovarbeider.

===Sørvestlandsk===
Den sørvestlandske skriftnormen knyttes til skrivemiljøet i [[Stavanger]], men også i Bergen.

===Sørøstlandsk===
Fra 1280-tallet utgjorde Østlandet et eget hertugdømme, med et eget kanselli i [[Oslo]]. Kong Håkon flyttet hovedstaden til Oslo, slik at den østlandske skriftformen nå ble den førende.

Den sørøstlandske skriftformen knyttes til skrivemiljøene i Oslo og i [[Tønsberg]].

Blant kjennetegnene på sørøstnorsk er overgang fra ''tn'' til ''ðn'' og ''nn'' (''vann'' for ''vatn''), et trekk som også forekommer i [[svensk]].

===Nordøstlandsk===
Denne skriftformen knyttes til skrivemiljøet ved biskopssetet [[Hamar]].

===Riksnormen===
Ved siden av skriftnormer med klare regionale kjennetegn, fantes det på 1300-tallet en skriftform som bygget på det tidligere trøndsk-bergenske kansellispråket og i mindre grad var kjennetegnet ved regionale særmerker og nye utviklinger i språket. Denne skriftnormen kalles «riksnormen» og knyttes til skrivemiljøet ved kongens egen kirke, [[Mariakirken i Oslo]], hvor prosten var [[Norges rikes kansler]].

==Referanser==
<references />

==Litteratur==
* [[Jan Ragnar Hagland]]: ''Riksstyring og språknorm. Spørsmålet om kongskanselliets rolle i norsk språkhistorie på 1200- og første halvdel av 1300-tallet''. Oslo: Novus forlag, 1986
* [[Ludvig Holm-Olsen]]: «Synet på skriftspråk og dialekter i gammelnorsk tid hos 1800-tallets forskere», i ''[[Maal og Minne]]'' 1982
* [[Magnus Rindal]]: ''Brev frå Opplanda før 1350''. Oslo: Novus forlag, 1981
* [[Didrik Arup Seip]]: ''Norsk språkhistorie til omkring 1370''. Oslo: Aschehoug, 1955
* [[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie. Bind 1 – til 1523''. Oslo: Universitetsforlaget, 1967

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk språkhistorie]]
[[Kategori:Norrønt]]