Redigerer Gammelnorsk tid

'''Gammelnorsk tid''' er i [[norsk]] språkhistorie<ref name="Skard">{{ Kilde bok | forfatter = Skard, Vemund  | utgivelsesår = 1976 | tittel = Norsk språkhistorie. Bind 1: Til 1523. | isbn = 8200023966 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071806115 | side = }}</ref> og [[Norge]]s historie<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1981 | tittel = Norske historikere i utvalg | isbn = 8200056961 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012050208035 | side = 74}}</ref> tiden fra rundt 1050 til 1350.

Norske vikinger ble kjent med [[det latinske alfabetet]] på de britiske øyer før år 900. En fredsavtale mellom vikinger og kong [[Adalråd]] ble skrevet med latinske bokstaver. Harald Hardråde preget mynter der norsk ble gjengitt med latinske bokstaver. I tiden 1000-1050 kan gammelnorsk ha vært brukt i bøker i [[Irland]]. Vinteren 1117-1118 skrev islendingene ned sine lover på morsmålet. Da latinske bokstaver ble brukt til å gjengi norsk talemål ble det etter engelsk mønster tilføyd tegn (þ, ð) som ikke fantes på latin. Norsk antas å ha vært skrevet i Norge fra rundt 1050. De eldste bevarte håndskriftfragmentene (blant annet [[gammelnorsk homiliebok]]) er fra rundt 1150 og disse kildene gir grunnlag for å anta at er avskrifter av eldre norske tekster. Fra rundt 1200 er det bevart et stort antall håndskrifter på norsk blant annet fragmenter av lovtekster og sagaer samt såkalte diplomer. [[Kongespeilet]] fra 1275 er bevart. [[Runealfabetet]] ble brukt samtidig og rundt 1200 var dette alfabetet med 23 tegn nokså likt over hele Skandinavia. Runer ble brukt til praktiske meldinger til langt ut på 1300-tallet.<ref name="Skard" />{{rp|68-80}}

I de eldste bevarte skriftene har skriveren trolig forsøkt å følge et bestemt mønster. Dialekter skinner gjennom samtidig som det trolig har vært en oppfatning av at skriftspråket var noe annet enn talemålet. Bispesetene i Bjørgvin (opprinnelig [[Selja bispedømme|Selje]]) og Nidaros, og særlig erkebispesetet i Nidaros bidro til en normering av skriftspråket med påvirkning fra trøndersk og vestnorsk. En viss politisk selvstendighet på Østlandet medvirket til utvikling av særtrekk i skriftspråket basert på dialekten. Rundt 1350 hadde kanselliet i Oslo utviklet en skriftform som var mindre preget av dialektene og skriverens dialekt skinner ikke gjennom.<ref name="Skard" />{{rp|86-90}}

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Middelalderen i Norge]]
[[Kategori:Norsk språkhistorie]]