Redigerer Gabriele D’Annunzio

{{Infoboks forfatter
| navn           = Gabriele D'Annunzio
| navn2          = Gaetano Rapagnetta
| bilde          = Gabriele D'Annunzio 02.jpg
| bildetekst     = Portrett av Gabriele D'Annunzio
| byline         =
| ektefelle      =
| samboer        =
| pseudonym      = 
| fsted          = [[Pescara]]
| dsted          = Gardone Riviera ved [[Gardasjøen]]
| beskjeftigelse           = [[Forfatter]], [[journalist]] og [[politiker]]
| nasjonalitet   = Italiensk
| periode        = 1879-1938
| genre          = [[Lyrikk]], [[skjønnlitteratur]], [[dramatikk]]
| emne           = 
| bevegelse      = [[Dekadanse]]
| debutarbeid    = ''Primo vere'' 
| påvirkninger   = 
| påvirket       = 
| url            = 
| WK             =
| fotnoter       =
}}
'''Gabriele D'Annunzio''' (1863–1938) var en [[Italia|italiensk]] [[forfatter]], [[dramatiker]] og [[politiker]]. Hans politiske rolle har vært kontroversiell, da han regnes som en foregangsfigur innen [[Fascisme|fascismen]] og for [[Mussolini]], som anså ham både som en modell og en rival.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Pescara 2007 -Casa natale di Gabriele D'Annunzio- by-RaBoe 02.jpg|mini|D'Annunzios barndomshjem i [[Pescara]]]] 
D'Annunzios familie stammet fra [[Dalmatia]].<ref>''The New Theatre Handbook and Digest of Plays'', Bernard Sobel (Ed.), Crown Publishers Inc., New York, NY, 1959, pp 159-160.</ref> Han var født under navnet Gaetano Rapagnetta og var sønn av en rik [[Grunneier|landeier]], som var [[ordfører]] i hjembyen. Både faren og sønnen tok det adelsklingende navnet D'Annunzio etter en slektning. Han ble døpt Gaetano, men fikk kallenavnet Gabriele som barn på grunn av sitt engleaktige utseende.<ref>Adrian Room, ''Dictionary of Pseudonyms: 13,000 Assumed Names and Their Origins'' (2010), [http://books.google.co.uk/books?id=eSIhzKnNUf4C&pg=PA132#v=onepage&q&f=false p. 132] online</ref> Han fremsto tidlig talentfull, og ble sendt på skole i [[Prato]] i [[Toscana]].

Han debuterte som lyriker bare 16 år gammel med diktsamlingen ''Primo vere'' (''Den gryende vår''), som umiddelbart ble en suksess. Han iscenesatte deretter et PR-stunt ved å narre avisene til å skrive at han var død, noe som økte oppmerksomheten.

== Tiden fram til første verdenskrig ==
Etter å ha avtjent verneplikten i [[kavaleri]]et, flyttet han til Roma i 1882, hvor han begynte på [[La Sapienza]]. Han skrev i flere aviser, og ble etter hvert gift med den adelige Maria Hardouin di Gallese etter å ha gjort henne. Han fikk tre sønner med henne, men ekteskapet ble oppløst i 1891. I 1894 innledet han et langvarig forhold med den kjente skuespilleren [[Eleonora Duse]]. Dette ble et forhold som fikk stor offentlig oppmerksomhet og varte fram til 1910.

I 1893 ble han valgt inn i [[Det italienske deputertkammeret]] fra havnebyen [[Ortona]] i [[Abruzzo]] for en treårsperiode. Han var valgt som uavhengig representant, men deltok sammen med den konservative høyresiden. Han forlot siden plassen på høyresiden for å sette seg blant sosialistene, med ordene «Jeg går fra døden til livet!». Han ble imidlertid ikke gjenvalgt i det neste valget.

Den suksessrike D'Annunzio levde et svært utsvevende og ekstravagant liv. I 1910 var gjelden blitt så stor at han måtte flykte til [[Paris]], men han fortsatte sin litterære produksjon og livsførselen. Som forfatter dyrket han blant annet den romerske antikken og skrev manus til stumfilmen ''Cabiria'' (1914)'','' som handlet om romernes innsats under [[punerkrigene]]. I filmen hilser romerne med [[Romersk hilsen|utstrakt høyrearm]].

== Litterært arbeid ==
[[Fil:Gabriele D'Annunzio.jpg|mini|Portrett av Gabriele D'Annunzio]]
=== Lyrikk ===
I Roma ga han ut ''Canto novo'' (1882), ''Terra vergine'' (1882), ''L'intermezzo di rime'' (1883), ''Il libro delle vergini'' (1884) og en stor del av novellene som deretter ble utgitt samlet under tittelen ''San Pantaleone'' (1886). ''Canto novo'' inneholder dikt med løfter om fremtidig makt, samt beskrivelser av havet og det abruzzoske landskapet, videreført i prosa i ''Terra vergine''. Dette er en samling noveller som i et blomstrende språk forteller om livet i forfatterens oppvekstprovins. ''Intermezzo di rime'' er begynnelsen på D'Annunzios andre litterære fase, men en ny stil. Begge disse stilretningene og tematiske valgene overrasket kritikerne, som hadde hilst ham som et litterært [[vidunderbarn]], og noen forkastet ham nå som moralsk forderver, mens andre tok ham vel imot som et friskt pust og en revitaliserende impuls i datidens livløse litteratur.

Gabriele D'Annunzio arbeidet i denne perioden også som journalist i avisen ''Tribuna''. Her skrev han noen av sine mest anerkjente arbeider under pseudonymet «Duca Minimo». På denne tiden skrev han også kjærlighetsdiktet ''Il libro d'Isotta'' (1886), hvor han trakk inspirasjon både fra moderne uttrykksformer og følelsesuttrykk hentet fra [[renessansen]]. 

I teksten ''Il libro d'Isotta'' kan man finne høydepunkt som dukker opp i senere arbeider som i ''Intermezzo melico.'' I noen ballader og sonetter kan man finne beskrivelser og følelser som senere var med på å forme det estetiske uttrykket i ''Il piacere'', ''Il trionfo della morte'' og ''Elegie romane'' (1892). 

=== Skjønnlitteratur ===
D'Annunzios første roman ''Il piacere'' ble fulgt opp i 1891 av ''Giovanni Episcopo'' og i 1892 av ''L'innocente.'' Disse tre romanene gjorde et dypt inntrykk på samtiden. Den siste, ''L'innocente'' ble oversatt til fransk og gjorde ham anerkjent i utlandet. Hans neste arbeide, ''Il trionfo della morte'' (1894) ble fulgt opp av ''Le vergini delle rocce'' (1896) og ''Il fuoco'' (1900). Den siste inneholder lidenskapelige beskrivelser av [[Venezia]].

D'Annunzios lyrikk i denne perioden er blant hans mest kjente: ''Il Poema Paradisiaco'' (1893), ''Odi navali'' (1893) og ''Laudi'' (1900). 

=== Dramatikk ===
Blant D'Annunzios arbeider som [[dramatiker]] kan nevnes ''Il sogno di un mattino di primavera'' (1897), en lyrisk fantasi i én akt, og hans ''Città Morta'' (1898), skrevet for [[Sarah Bernhardt]]. I 1898 skrev han ''Sogno di un pomeriggio d'autunno'' og ''La Gioconda'', og året etter ''La gloria'', et forsøk på en samtidig politisk tragedie som ikke møtte med suksess, sannsynligvis på grunn av dristige politiske hentydninger, og deretter ''[[Francesca da Rimini]]'' (1901), en  rekonstruksjon av middelaldersk atmosfære. En av de fremste italienske kritikerne, Eduardo Boutet, utropte den til den første virkelige, om ikke helt perfekte, italienske tragedie.

Etter å ha innledet forholdet til [[Eleonora Duse]] skrev han en rekke hovedroller, som i ''La città morta'' (''Den døde byen'') (1898) og ''Francesca da Rimini'' (1901), fram til dette forholdet opphørte i 1910.

Etter å ha reist i landflyktighet fra sine kreditorer til Paris samarbeidet han med komponisten  [[Claude Debussy]] om det musikkdramatiske verket ''Le martyre de Saint Sébastien'' (''[[Sebastian (helgen)|St. Sebastians]] martyrdom''), 1911, skrevet for [[Ida Rubinstein]]. Det falt ikke i smak i [[Vatikanet]], og verket ble plassert på [[Index librorum prohibitorum]]. Det ble heller ingen suksess som forestilling, men har senere blitt innspilt i flere versjoner, mest kjent med dirigentene [[Pierre Monteux]], [[Leonard Bernstein]] og [[Michael Tilson Thomas]]. I 1912 og 1913 arbeidet D'Annunzio med komponisten [[Pietro Mascagni]] på operaen ''Parisina.'' I denne perioden bodde han delvis i komponistens hus utenfor Paris.

== Første verdenskrig ==
[[Fil:Manifesti su Vienna.jpg|mini|Italienske flygeblad daler ned over Wien under D'Annunzios aksjon]]
{{Utdypende|Den italienske fronten under første verdenskrig}}
Da [[første verdenskrig]] brøt ut, engasjerte han seg sterkt for [[Frankrike]] i krigen, og mente at også Italia måtte gå inn i krigen på Frankrikes side mot Tyskland og Østerrike, til tross for Italias forpliktelser overfor disse landene i [[Trippelalliansen (1882)]]. D'Annunzio tok til orde for en «latinsk krig» mot de germanske barbarene.

Før Italia gikk med i krigen, fikk han anledning til å vende tilbake til Italia, og krysset grensen 4. mai 1915. Han begynte umiddelbart å agitere for italiensk deltakelse, og meldte seg øyeblikkelig til tjeneste som [[løytnant]] i sin tidligere våpengrep kavaleriet da kampene startet. 

Han tjenestegjorde blant annet i staben til [[Emmanuel Filiberto av Aosta|hertugen av Aosta]]. Han utmerket seg også i felt og ble flere ganger dekortert og forfremmet, slik at han var [[oberstløytnant]] ved krigens slutt. Han sto også bak, og deltok i, en rekke oppsiktsvekkende PR-anslag, som angrepet 10. og 11. februar 1918 med tre [[motortorpedobåt]]er mot den østerrikske flåtebasen ved [[Bakar|Buccari]], og flytoktet over [[Wien]] 9. august 1918, hvor de spredte flyveblad over byen. Begge disse aksjonene hadde til hensikt å styrke den italienske kampmoralen etter påkjenningene og nederlaget under [[Caporetto-offensiven]], og ble udødeliggjort i kjente dikt av D'Annuzio.

== Fiume ==
[[Fil:Fiume cheering D'Annunzio.jpg|mini|300px|D'Annunzio og hans medsoldater blir hilset i [[Fiume]] i september 1919]]
{{Utdypende|Reggenza Italiana del Carnaro}}
[[Fil:Reggenza Italiana del Carnaro.jpg|mini|100px|left|Carnaros flagg var tegnet av D'Annunzio, med innskriften ''Quis contra nos'' ([[latin]]: «Hvem kan stå mot oss?»)]]
Krigen hadde styrket hans nasjonalistiske og [[Irredentisme|irredentistiske]] synspunkter, og etter krigen ble D'Annunzio en talsmann for at Italia i [[Saint-Germain-traktaten]], stadfestet senere gjennom [[Trianon-traktaten]], ikke fikk det de tidligere hadde blitt lovet, noe som blant annet involverte Dalmatia og havnebyen [[Rijeka|Fiume]]. Det siste gjorde ham svært oppbrakt, da denne byen, med rundt {{formatnum:60000}} innbyggere, hadde en etnisk italiensk majoritet på rundt {{formatnum:40000}} [[venetiansk]]-talende innbyggere. Slik sett stred det mot [[Nasjonalitet|nasjonalitetsprinsippene]] i [[Versaillestraktaten]] at denne byen ikke ble en del av Italia, men ble gitt til den nye staten [[Kongeriket Jugoslavia]] som trengte en havneby med jernbanetilknytning.

[[12. september]] [[1919]], ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktaten, ledet han en irregulær styrke på {{formatnum:2000}} italienske nasjonalister, kalt ''[[arditi]]'' etter spesialstyrken fra [[første verdenskrig]] inn i byen og tvang den allierte okkupasjonsstyrken fra USA, Storbritannia og Frankrike til å forlate byen. De håpet at dette skulle medføre at Italia annekterte byen, men Italia iverksatte i stedet en blokade. 

D'Annunzio erklærte da byen for å være en uavhengig stat med navnet [[Reggenza Italiana del Carnaro]] med en konstitusjon som lignet den senere italienske fascistiske konstitusjonen. Samtidig hadde konstitusjonen en rekke liberale islett som lå langt foran sin tid, blant annet innførte den full stemmerett for kvinner. Men de bærende ideologiske elementene stammet fra syndikalisten [[Alceste de Ambris]], med ulike innslag av [[anarkisme|anarkistiske]], [[syndikalisme|syndikalistiske]] og [[Republikanisme|republikanske]] idéer.{{Tr}}

Han innførte en rekke symboler som [[romersk hilsen]] og [[Fascisme|fascistiske]] [[fasces]] og tittelen ''[[Duce|Il Duce]]'' på seg selv. Alt dette ble overtatt av Mussolinis fascistiske styre i Italia. Opprørerne fikk en viss støtte fra elementer innen den italienske marinen, som da [[jager]]en ''Espero'' sluttet seg til D'Annunzios lokale styrke.<ref>{{Cite news| url=http://query.nytimes.com/gst/abstract.html?res=9D07E7D7163CE533A25752C1A9649D946195D6CF | work=The New York Times | title=D'ANNUNZIO PAYS DESERTING SAILORS; Hands Out 10,000 Francs to Crew of Destroyer--Its Officer Bound to Gun.WRANGEL TROOPS NEAR BYMany in Rome Look Hopefully toGiolitti to Find a Way Outof Flume Crisis | date=11. desember 1920 | accessdate=5. desember 2010}}</ref> I tillegg kom det en rekke nasjonalister fra Italia, herunder elitesoldater fra første verdenskrig og hadde både kamptrening og våpenkjennskap.

D'Annunzio søkte ulike allianser, både blant separatistgrupper på [[Balkan]] og nasjonalistiske grupper innen Italia. Han planla og propaganderte for en [[Marsjen mot Rom|marsj mot Roma]] og understreket stadig sterkere en arbeiderorientering i politikken, men uten å få tilstrekkelig støtte, heller ikke fra Mussolini som hadde blitt satt på sidelinjen av D'Annunzios handlekraft. 

Han måtte gi opp dette forsøket da italienske styrker angrep byen 24. desember, men ble møtt av en styrke på {{formatnum:4000}} veltrente og motiverte soldater. Den italienske marinen startet 26. desember et bombardement av byen fra krysseren «Andrea Doria», som medførte at D'Annunzio kapitulerte 29. desember 1920 for å spare byen for ytterligere ødeleggelser.

Det ble gitt et generelt amnesti i forbindelse med kapitulasjonen, og D'Annunzio ble igjen i byen i noen dager for å begrave sine døde før han reiste tilbake til Italia og sitt hjem i Gardone Riviera ved [[Gardasjøen]].

== Under Mussolinis styre ==
[[Fil:Vittoriale 1.jpg|mini|''Il Vittoriale degli Italiani'', påbegynt i 1921 i Gardone Riviera ved [[Gardasjøen]], i [[jugendstil]] med elementer av [[Klassisistisk_arkitektur#Nyklassisisme|nyklassisistisk]], italiensk fascistisk arkitektur. Eiendommen var D'Annunzio hjem etter [[defenestrasjon]]en i [[1922]] og fram til sin død]]
Etter Fuime-okkupasjonen trakk D'Annunzio seg tilbake til sitt hus ved [[Gardasjøen]] og tilbrakte tiden med forfatterskap og politisk agitasjon. Selv om han hadde en sterk innflytelse på den ideologiske tenkingen til [[Benito Mussolini]], ble han aldri en del av det fascistiske styret i Italia. Etter et [[attentat]] i [[1922]]<nowiki/>ble han bevegelseshemmet og sjokkskadet da han ble [[Defenestrasjon|kastet ut av en vindu]] av en ukjent overfallsmann, slik at han ikke kunne delta i [[marsjen mot Roma]] like etter. Han overlevde drapsforsøket, men ble alvorlig skadet og ikke restituert før etter at Mussolini hadde blitt [[Liste over Italias statsministre|statsminister]] og tatt posisjonen som D''uce del fascismo''.

I 1924 ble han adlet av kong [[Victor Emmanuel III av Italia|Victor Emmanuel III]] og fikk ærestittelen '''Principe di Montenevoso'''. I 1937 ble han president av ''Det italienske akademi'' etter [[Guglielmo Marconi]], som døde året før. D'Annunzio døde imidlertid året etter av et [[Hemorrhagisk hjerneslag|hjerneblødning]] i sitt hjem. Han fikk en statlig begravelse av Mussolini to dager senere, og gravlagt etter eget ønske stående, innmurt i en nisje i sitt hjem ''Il Vittoriale degli Italiani''. 

I [[1963]] ble levningene flyttet til en enorm [[sarkofag]] av hvit marmor, stående på søyler og plassert på eiendommens høyeste punkt, sammen med mindre sarkofager med andre helter fra Fiume.

== Arbeider ==
[[Fil:Nunes Vais, Mario (1856-1932) - Gabriele D'Annunzio sdraiato mentre legge.jpg|mini|Gabriele D'Annunzio på et bilde fra før 1932]]
=== Romaner ===

* ''Il piacere ''(''The Child of Pleasure''[http://books.google.com/books?vid=OCLC06908599], 1889)
* ''Giovanni Episcopo ''(1891)
* ''L'innocente ''(1892)
* ''Il trionfo della morte ''(''The Triumph of Death'', 1894)
* ''Le vergini delle rocce ''(''The Maidens of the Rocks'', 1895)
* ''Il fuoco ''( ''The Flame of Life: A Novel'', 1900)
* ''Forse che sì forse che no ''(1910)

=== Tragedier ===
* ''La città morta ''(The Dead City: a Tragedy, 1899).
* ''La Gioconda ''(Gioconda, 1899).
* ''[[Francesca da Rimini#Related works|Francesca da Rimini]] ''(1902). [http://books.google.com/books?vid=OCLC01308564]
* ''L'Etiopia in fiamme'' (1904).
* ''La figlia di Jorio'' (1904).
* ''La fiaccola sotto il moggio'' (1905).
* ''La nave'' (1908).
* ''Fedra'' (1909).

=== Novellesamlinger ===
* ''Terra vergine ''(1882)
* ''Le novelle della Pescara ''(1884–1886)

=== Lyrikksamlinger ===
* ''Primo vere ''(1879)
* ''Canto novo ''(1882)
* ''Poema paradisiaco ''(1893)
* The five books of ''Laudi del cielo, del mare, della terra e degli eroi'' (1903–1912)
**''Maia (Canto Amebeo della Guerra) ''
** ''Elettra
** ''Alcyone ''(''Halcyon'' – ISBN 0-415-96745-7)
** ''Merope
** ''Asterope (La Canzone del Quarnaro)
* ''Ode alla nazione serba'' (1914)

=== Selvbiografiske arbeider ===
* ''La Leda senza cigno ''
* ''Notturno
* ''Le faville del maglio
* ''Le cento e cento e cento e cento pagine del Libro Segreto di Gabriele D'Annunzio tentato di morire o Libro Segreto ''(som Angelo Cocles)

Han [[brev- og dagbokroman]], ''Solus ad solam'', ble utgitt etter hans død.

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
* [[Hans E. Kinck]]: «[[s:Ulysses i forstavnen|Ulysses i forstavnen]]», i ''Stammens røst''. Kristiania: Aschehoug, 1919

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Sportslenker}}
* [http://www.italialibri.net/autori/dannunzio.html  Biografi] 
* [https://web.archive.org/web/20070728125249/http://h1.ath.cx/muvi/museodannunzio/  Casa d'Annunzio] 
* [https://web.archive.org/web/20080317001427/http://www.retecivica.trieste.it/triestecultura/dannunzio/etrieste.asp  D'Annunzio og Trieste]. [[Trieste]]
* [https://web.archive.org/web/20060506101540/http://www.arengario.it/mostre/fiume/fiumeint.htm Cronistoria della celebre impresa di Fiume ]
* [http://www.gabrieledannunzio.it Litterær teori]
* [http://www.gabrieledannunzio.net/ilpoeta_%20cronologico.htm Bibliografi] {{Wayback|url=http://www.gabrieledannunzio.net/ilpoeta_%20cronologico.htm |date=20080430034435 }}
{{wikikilden forfatter}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:D'Annunzio, Gabriele}}
[[Kategori:Italienske dramatikere]]
[[Kategori:Italienske lyrikere]]
[[Kategori:Personer fra Pescara]]
[[Kategori:Italienske politikere]]
[[Kategori:Italienske fascister]]