Redigerer Fredsjournalistikk

'''Fredsjournalistikk''' er utviklet gjennom forskning, og tar utgangspunkt i at nyheter om konflikter har en vinkling mot vold. Den har praktiske metoder for å forandre denne vinklingen både i massemedia og alternativ media, samt å arbeide med journalister, mediefolk, publikum og organisasjoner i konflikt. Konseptet ble opprinnelig definert av [[Johan Galtung]].<ref name="GaltungTheStructureOfForeignNews">
{{kilde www
| forfatter = Johan Galtung og Mari Holmboe Ruge
| url = http://jpr.sagepub.com/content/2/1/64.abstract
| tittel = The Structure of Foreign News: The Presentation of the Congo, Cuba and Cyprus Crises in Four Norwegian Newspapers
| utgiver = Journal of Peace Research
| dato = mars 1965
| besøksdato = 
}}</ref>

Fredsjournalistikk orienterer seg mot fred og konflikt, der man får fram alle sider, mål og problemer. Den er vinn-vinn-orientert og forutsetter at konflikter finner sted i åpent rom og tid. Den søker å gi stemme til alle sider, ser konflikt og krig som et problem, og fokuserer på kreativitet. Den er sannhetssøkende, der målet er å få fram usannheter fra alle sider og eksponere tildekninger. Fredsjournalistikken har fokus på mennesker og menneskelig lidelse, hvor man navngir de som utfører gale handlinger og setter fokus på de som skaper fred. Den er løsningsorientert, og søker å framheve fredsinitiativer.<ref>[[#HandbookOfPeaceAndConflictStudies|Webel og Galtung, 2008, side 251]].</ref>

Det har blitt hevdet at fredsjournalistikk er mer nøyaktig fordi den studerer og benytter kjent kunnskap om konflikter, der ett av hovedpunktene er at vold er aldri en egen hendelse, men er skapt av struktur, kultur og prosesser. Et annet punkt er at det er alltid mulig med ikkevoldelig svar på en konflikt. Det er dessuten alltid mer enn to parter i en konflikt, og hver av disse partene har interesse i konflikten. Det påstås også at fredsjournalistikk er mer ansvarlig, fordi den benytter konfliktanalyse- og transformasjon. Den tar hensyn til sammenhengen mellom journalister, kilder, reportasjer og konsekvenser av journalistikken. Fredsjournalistikken bygger også inn en bevissthet om ikkevold og kreativitet i reportasjene.<ref>[[#LynchMcGoldrickPeaceJournalism|Lynch og McGoldrick, 2005]].</ref>

==Feedbackløkke==
I en lineær modell av hvordan nyhetene kommer fra kilden og blir bearbeidet fram til det når publikum, gjennom leddene kilde, fakta, journalist, media og publikum, blir konsekvensene av journalistikken ignorert. I fredsjournalistikken tar man hensyn til en feedbackløkke der det er en kobling mellom kilde og publikum.<ref>[[#LynchMcGoldrickPeaceJournalism|Lynch og McGoldrick, 2005, side 216-217]].</ref>
 
==17-punktsplan for praktisk fredsjournalistikk==
Lynch og McGoldrick foreslår en plan på 17 punkter for å forandre og skape balanse i reportasjer om konflikt, og motvirke forvrengninger.<ref>[[#LynchMcGoldrickPeaceJournalism|Lynch og McGoldrick, 2005, side 28]].</ref>

# Unngå å beskrive en konflikt som om den består av bare to parter som kjemper for de samme målene. Det logiske utfallet av dette er at en part vinner og en annen taper. Forsøk i stedet å skille de to partene i mange mindre grupper, slik at det blir kreative muligheter for mange utfall.
# Unngå et skarpt skille mellom «oss selv» og «de andre». Dette kan brukes til å skape en oppfatning om at den andre parten er en trussel eller har usivilisert oppførsel. Forsøk i stedet å finne «de andre» i «oss selv», og omvendt. Hvis en part presenterer seg som de gode, spør hvor forskjellig partens oppførsel egentlig er sammenlignet med de som tilsvarer «de andre».
# Unngå å håndtere en konflikt som om den bare foregår på det stedet og på den tiden som volden skjer. Forsøk i stedet å spore forbindelsene og konsekvensene for mennesker andre steder, nå og i framtiden.
# Unngå å vurdere resultatet av voldelige handlinger eller holdninger bare i sammenheng med de synlige virkningene. Forsøk i stedet å finne måter å beskrive de usynlige virkningene, for eksempel konsekvensene av psykisk skade på lengre sikt.
# Unngå å la partene definere seg selv ved å bare sitere ledernes gjentagelse av kjente holdninger. Forsøk i stedet selv å finne mål, behov og interesser.
# Unngå å alltid fokusere på hva som skiller partene. Forsøk i stedet å stille spørsmål som kan avsløre felles mål, behov og interesser.
# Unngå å bare beskrive de voldelige handlingene. Forsøk i stedet å vise hvordan menneskene har blitt hindret i hverdagen som en måte å forklare hvordan omstendighetene for vold har blitt skapt.
# Unngå å beskylde noen for å ha «begynt». Forsøk i stedet å se på hvordan felles problemer gir konsekvenser som alle er enige om at ikke var hensikten.
# Unngå å fokusere på lidelse, frykt og klagemål hos bare en part. Dette deler partene inn i «skurker» og «offer», og antyder at å straffe skurkene er en løsning. Behandle i stedet lidelse, frykt og klagemål hos alle parter med like stor nyhetsverdi.
# Unngå språkbruk som gjør noen til offer, språk som bare forteller hva som har blitt gjort mot og som kan bli gjort for en gruppe mennesker av en annen. Beskriv i stedet hva som har blitt gjort og kan bli gjort av menneskene, ikke bare hva de føler, men hvordan de klarer seg og hva de tenker. Kan de foreslå noen løsninger?
# Unngå unøyaktig bruk av følelsesladede ord for å beskrive hva som har skjedd med mennesker, ord som «tragedie», «attentat», «massakre» og «systematisk». Vær i stedet alltid presis på hva vi vet.
# Unngå fordømmende adjektiver som «ond», «grusom», «brutal» og «barbarisk». Slike ord beskriver alltid en parts syn på hva den andre har gjort, plasserer journalisten på den siden og bidrar til å rettferdiggjøre mer voldsbruk. Beskriv i stedet hva du vet om ugjerningene, og gi så mye opplysninger du kan om påliteligheten til andre menneskers beskrivelser av dem.
# Unngå å fordømme noen ved å stemple dem som «terrorist», «ekstremist», «fanatisk» og «fundamentalist». Dette brukes alltid av «oss» mot «dem», ingen bruker dette til å beskrive seg selv. I stedet, forsøk å bruke betegnelsene som menneskene bruker om seg selv.
# Unngå å fokusere på menneskerettighetsbrudd, forseelser og ugjerninger hos bare en side. Forsøk i stedet å navngi alle gjerningsmenn, og håndter alle beskyldninger like alvorlig.
# Unngå å få en mening eller påstand til å se ut som et etablert faktum. Dette er slik propaganda fungerer. I stedet, fortell leserne eller publikum hvem som sa hva.
# Unngå å se på lederes signering av dokumenter som får i stand militær seier eller våpenhvile som nødvendig for å skape fred. Forsøk i stedet å beskrive problemer som gjenstår.
# Unngå å vente på at ledere på «vår» side skal foreslå løsninger. Plukk i stedet opp og utforsk fredsinitiativer uansett hvor de kommer fra.

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
*{{Kilde bok
|ref=HandbookOfPeaceAndConflictStudies|forfatter=Charles Webel og Johan Galtung|tittel=Handbook of Peace and Conflict Studies|utgivelsessted=|forlag=Routledge|utgivelsesår=2008|språk=engelsk|isbn=978-0-415-39665-3}}
*{{Kilde bok
|ref=LynchMcGoldrickPeaceJournalism|forfatter=Jake Lynch og Annabel McGoldrick|tittel=Peace Journalism|utgivelsessted=
|forlag=Hawthorn Press Ltd|utgivelsesår=2005|språk=engelsk|isbn=978-1903458501}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Journalistikk]]