Redigerer Frankere

[[Fil:Sacr Gelasianum 131v 132.jpg|miniatyr|300px|''Sacramentarium Gelasianum'', frontstykket og et ''[[incipit]]'' fra manuskriptet i Vatikanet, ca. 750]]
{{Frankrikes historie}}
'''Frankere''' var en betegnelse ([[latin]] ''Franci'' eller ''gens Francorum'') på en [[Vestgermanske språk|vestgermansk]] stammesammenslutning (''[[foederati]]'') som første gang er kjent fra [[ 200-tallet]] e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedre [[Rhinen]], et område som i dag fortsatt heter ''[[Franken]]''. Mellom 200-tallet og [[400-tallet]] drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i [[Gallia]]. Kun [[saliske frankere]] opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens [[Nederland]] som ble anerkjent av romerne etter [[357]]. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i [[Vest-Europa]] ble de frankiske stammene forent under kongeslekten [[merovingere]], og erobret hele Gallia med unntak av [[Septimania]] i løpet av [[500-tallet]]. 

Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra [[400-tallet]]. Den [[Hedenskap|hedenske]] frankerkongen [[Klodvig I]]s konvertering til [[kristendom]]men fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet [[Frankerriket]] kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens [[Frankrike]] og de vestlige regionene av [[Tyskland]] ([[Franken]], [[Rhinland]] og [[Hessen]]) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom [[Karolingerne|karolingernes rike]] som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og [[Det tysk-romerske rike]].

Samtidige definisjoner av frankernes [[etnisitet]] varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for [[Loire (departement)|Loire]] ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i [[Aquitaine]].<ref>Wickham, Chris (2009): ''The Inheritance of Rome'', Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0, s. 123</ref> I [[middelalderen]] ble betegnelsen franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det meste av det sentrale Vest-Europa.<ref>Laiou, Angeliki; Maguire, Henry P. (1992): [http://books.google.com/books?id=GIAMvwKObWoC&pg=PA62&dq=Laiou+Franks+western+Europeans&hl=en&sa=X&ei=OTLwUIv1C4S7hAfR34DYDg&redir_esc=y#v=onepage&q=Laiou%20Franks%20western%20Europeans&f=false ''Byzantium: A World Civilization''], Dumbarton Oaks, ISBN 978-0-88402-200-8, s. 62</ref><ref>Bulliett, Richard W. et al. (2011): [http://books.google.com/books?id=GIAMvwKObWoC&pg=PA62&dq=Laiou+Franks+western+Europeans&hl=en&sa=X&ei=OTLwUIv1C4S7hAfR34DYDg&redir_esc=y#v=onepage&q=Laiou%20Franks%20western%20Europeans&f=false ''The Earth and Its Peoples''], Cengage Learning, ISBN 978-0-495-91310-8, s. 333</ref><ref>Nelson, Janet L. (2003): [http://books.google.com/books?id=lRptZg8opYAC&pg=PR13&dq=Franks+%22western+Europeans%22&hl=en&sa=X&ei=NzXwULXnO86Shgf-8ICYBA&redir_esc=y#v=onepage&q=Franks%20%22western%20Europeans%22&f=false ''The Frankist World''], Continuum International, ISBN 978-1-85285-105-7, s. xiii</ref> Frankere i øst beholdt sitt germanske språk og ble en del av [[Tyskland|tyskere]], [[Nederland|nederlendere]], [[Flamsk|flamlendere]], og [[Luxembourg|luxembourgere]]. [[Frankisk språk|De frankiske språkene]], som ble kalt for ''frankisch'' på [[nederlandsk]] og ''fränkisch'' på [[tysk]], hadde i det miste delvis opprinnelse i [[gammelfrankisk]] språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tysk ''Frankreich'', nederlandsk ''Frankrijk'', som «frankernes rike».

== Etymologi ==
[[Etnonym]]et «franker» har blitt forsøkt sporet tilbake til det [[germanske språk|germansk]]e ordet for kastespyd ([[Gammelengelsk|angelsaksisk]] ''franca'', [[norrønt]] ''frakka''). (Det finnes andre stammenavn som er avledet av våpenbetegnelser, som [[sakserne|sakser]].) Andre har forsøkt å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (jf. norrønt ''frakkr'', angelsaksisk ''frǣc'', middelnederlandsk ''vrac''). Etymologien er fremdeles uavklart.<ref>A. C. Murray sier at «Etymologien til 'Franci' er usikker ('the fierce ones' – de rasende er en yndet forklaring), men navnet er uten tvil av germansk opprinnelse». Se Murray, A. C. (2000): ''From Roman to Merovingian Gaul: A Reader''. Broadview Press Ltd,. s. 1.</ref> Betydningen «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere, etter erobringen av [[Gallia]]; da var det hovedsakelig frankere som hadde status som frie menn.

== Mytologisk opprinnelse ==
Som mange andre germanske folk utviklet frankerne en [[mytologi]]sk opphavsfortelling som knyttet dem selv til [[antikken]]s folk. Frankerne så seg selv som etterkommere av [[sugambrere]] (''sicambri'') og [[Troja|trojanere]]. Et anonymt verk fra [[727]] med tittelen ''[[Liber historiae Francorum]]'' hevdet at 12 000 trojanere etter [[Troja|Trojas]] fall (som dagens historikere har datert til sen [[bronsealder]]) dro til elven [[Tanais]] ([[Don]]) og bosatte seg i [[Pannonia]] i nærheten av Maeotis (i dag [[Azovhavet]]), der de skal ha grunnlagt byen «Sicambria». Etter bare to generasjoner skal de på slutten av [[300-tallet]] ha nådd [[Rhinen]]. En tidligere variant av denne fortellingen finnes i ''[[Fredegars krønike]]'', som også omtaler en tidlig konge ved navn «Francio».

==De tidligste beretningene om frankerne==
[[Fil:Charlemagne.jpg|miniatyr|venstre|Statue av [[Karl den store]] (fransk: Charlemagne, latin: Carolus Magnus, tysk: Karl der Große) i [[Frankfurt am Main]], [[Tyskland]].]]

Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den [[gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] krønike-forfatteren [[Gregor av Tours]], som skrev ''Historia Francorum'' («frankernes historie») som dekker perioden frem til [[594]], siterer fra andre tapte kilder som [[Sulpicius Alexander]] og [[Frigeridus]] og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. I tillegg til Gregors bok finnes det noen tidligere romerske kilder som [[Ammianus Marcellinus|Ammianus]] og [[Sidonius Apollinaris]].

Gregor slår fast at frankerne opprinnelig holdt til i [[Pannonia]], og at de senere slo seg ned ved breddene av [[Rhinen]]. Andre tidlige kilder forteller at frankerne i førhistorisk tid migrerte fra munningen av [[Donau]] ved [[Svartehavet]] til Rhinen, der de (rundt år [[11 f.Kr.]]) tok navnet frankere til ære for høvdingen Francio. Før dette kalte de seg [[sugamberne|sugambere]]. Sugamberne skal ha vært en gren av [[Kimmeriere|kimmerierne]] eller [[skytia|skyterne]]. Svært mange europeiske nasjoner knytter sin opphavsmyte til disse folkeslagene. 

Ifølge nyere forskning på [[folkevandringstiden]] kan den frankiske konføderasjonen ha vært en samling av mindre [[germanske stammer|germanske]] grupper (inkludert sugamberne, [[usipeti]], [[tencteri]] og [[bructeri]]) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Samlingen kan ha blitt fremskyndet av økende uro på grunn av krigen mellom [[romerriket|Roma]] og [[markomannerne]], som brøt ut i [[166]], og andre konflikter i det påfølgende århundret.

En region nordøst i dagens [[Nederland]], nord for datidens romerske grense, bærer navnet [[Salland]], som muligens skriver seg fra [[Saliske frankere|de saliske frakerne]].

Rundt [[250]] dro en gruppe frankere fordel av et svekket [[Romerriket|Romerrike]] og trengte seg så langt som [[Tarragona]] i dagens [[Spania]]. De herjet i området i om lag ti år før de ble jaget ut igjen av romerne. Rundt førti år senere hadde frankerne [[Schelde]]-regionen under kontroll og hadde innflytelse over [[Den engelske kanal]]. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.

== Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme ==

Keiseren [[Julian den frafalne|Julianus]] oppdaget i [[355]]&ndash;[[358]] at ferdselen på [[Rhinen]] igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av [[Gallia Belgica]] til frankerne, som ble gjort til ''[[foederati]]'' i romerriket.

Fra basen i nordvest la frankerne gradvis under seg mesteparten av det romerske [[Gallia]] nord for [[Loire]]-dalen og øst for [[Vestgotere|vestgoternes]] [[Gallia Aquitania|Aquitania]]. I begynnelsen hjalp de til med å forsvare Vestromerrikets grenser, for eksempel da hovedsakelig østgermanske invaderende stammer krysset Rhinen i [[406]]. 

Delvis takket være alliansen med frankerne beholdt romerne kontrollen i regionen rundt [[Paris]] fram til [[486]], ti år etter at Vestromerrikets hovedstad [[Ravenna]] var falt.

== Merovingerne ==
:''Hovedartikkel: [[Merovingerne]]''
[[Fil:Revoil Pharamond eleve sur le pavois.jpg|miniatyr|[[Faramund]] løftes på et [[Skjold (beskyttelse)|skjold]] av frankerne. Maleri av [[Pierre-Henri Révoil]] og [[Michel Philibert Genod]], 1841-45]]

Styrene til de tidlige frankiske høvdingene [[Faramund]] (rundt [[419]] til [[427]]) og [[Klodio]] (rundt [[427]] til [[447]]) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til [[merovingerne|merovinger]]-dynastiet forblir usikkert.

Gregorius nevner Klodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta ''Camaracum'' ([[Cambrai]]) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til [[Somme]]. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at [[Flavius Aetius|Aetius]] overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt [[431]]). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall [[gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] undersåtter.

I [[451]] tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse [[hunerne]]s invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer [[Merovek]] som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av [[Kilderik I]]. Hans grav ble funnet i [[1653]] og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovek er kanskje opphavet til navnet [[merovingerne]]

===Klodvig I===
[[Fil:Chlodwigs taufe.jpg|miniatyr|[[Klodvig I|Klodvigs]] dåp i 497 slik en forestilte seg begivenheten på [[16. århundre|1500-tallet]].]]
:''Hovedartikkel: [[Klodvig I]]''

Kilderiks sønn [[Klodvig I|Klodvig]] startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og [[Rhinland]], noe som inkluderte beseiringen av [[Syagrius]] i [[486]]. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I [[slaget ved Vouillé]] i [[507]] beseiret Klodvig med hjelp av [[burgundere]] [[Vestgotere|vestgoterne]] og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til [[Pyreneene]].

Klodvigs konvertering til [[kristendom]] etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen [[Klotilde]] i [[493]] kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til [[pave]]n og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de [[arianisme|arianske]] [[Vestgotere|vestgoterne]], [[vandaler|vandalene]] eller [[burgundere|burgunderne]]. [[Merovingerne]] bygget dermed det som etter hvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.

===Etter Klodvig===

Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med [[blodhevn]] som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.

Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev vestgoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i [[511]] og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.

Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etter hvert mesteparten av dagens [[Frankrike]], men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som [[Alemannia]] (dagens sørvestlige [[Tyskland]]) og [[Thüringen]] (fra [[531]]). [[Sachsen]] forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av [[Karl den store]].

Etter at [[Klotar I]] hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i [[561]] i rikene [[Neustria]], [[Austrasia]] og [[Burgund]]. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.

I hvert av de frankiske kongedømmene tjente ''[[major domus]]'' eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med [[Dagobert I]] i [[639]], førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det [[8. århundre]]t hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles [[karolingerne]] etter den fremste representanten, Karl den store.

==Karolingerne==
[[Fil:Bataille de Poitiers.jpg|miniatyr|[[Karl Martell]] under [[slaget ved Poitiers]] i 732, et slag som stoppet den [[Islam|muslimske]] ekspansjonen inn i Europa. Utsnitt fra et maleri av Charles de Steuben, 1834-37]]
:''Hovedartikkel: [[Karolingerne]]''

Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i [[751]] til [[Pipin den yngre]], far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, [[Karl Martell]], som ''major domus'' av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.

Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske riket]] seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i [[1806]]. 

Pipin befestet sin posisjon i [[754]] ved å inngå allianse med pave [[Stefan III]] som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «[[konstantinske donasjonen]]» i Paris og i en storslagen seremoni i [[Saint Denis Basilica|Saint-Denis]] innsatte kongen og hans familie og erklærte ham ''patricius Romanorum'' («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake [[Exarken av Ravenna|Eksarken av Ravenna]] som nylig var falt i hendene på [[Langobarder|langobardene]] og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for [[pavestatene]] i «[[Pipins donasjon]]» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (''potestas'') i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven. 

===Karl den store===
:''Hovedartikkel: [[Karl den store]]''
[[Fil:Raphael Charlemagne.jpg|miniatyr|Kroningen av Karl den store. Maleri av [[Rafael]], 1516-1517]]

Da Pipin døde i [[768]] delte hans sønner Karl og [[Karloman, sønn av Pipin den yngre|Karloman]] igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til sin bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller ''Charlemagne'' på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland<!-- kan formuleres mindre klumpete -->. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave. 

Fra [[772]] og fremover erobret og til slutt beseiret Karl [[sakserne]] og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt<!-- ? -->. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra [[Irland]] og det [[angelsakserne|anglo-saksiske]] [[England]], hadde gått inn i saksernes land siden midten av det [[8. århundre]]t, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske [[Widukind]], tok imot dåpen i [[785]] som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter sin seier i [[787]] ved [[Verdun]], beordret Karl drapet på tusenvis av [[hedenskap|hedenske]] saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i [[804]]. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven [[Elben]], noe [[Romerriket]] bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i [[slaget ved Teutoburgerskogen]] (år [[9]]). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere [[bispedømme]]r, blant dem [[Bremen erkebispedømme|Bremen]], [[Münster bispedømme|Münster]], [[Paderborn]] og [[Osnabrück]].

Samtidig ([[773]]&ndash;[[774]]) beseiret Karl [[Langobarder|langobardene]] og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse.
I [[788]] gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til [[agilulfingerne]] (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til [[796]] fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens [[Østerrike]] og deler av [[Kroatia]].

Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra [[Pyreneene]] i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, ''[[Marca Hispanica]]'', etter [[795]]) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt [[Bretagne]] som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige [[Italia]] og dagens [[Østerrike]]. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå<!-- kan formuleres klarere -->. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig [[kristendom]] og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «[[karolingiske renessanse]]» av skriftlig kultur. 

1. juledag [[800]] kronet pave [[Leo III]] Karl som [[keiser|keiser av romerne]] i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig ''auctoritas'' og keiserlig ''potestas''. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe [[Det bysantinske riket|bysantinsk]] raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den [[Liste over østromerske keisere|bysantinske keiseren]] [[Mikael I Rangabe]] i [[812]] Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. [[Ottonianerne]] vakte denne forbindelsen senere til live i [[962]].

Da Karl døde [[28. januar]] [[814]] i [[Aachen]] ble han gravlagt i sitt eget [[Katedralen i Aachen|slottskapell i Aachen]].

===Senere karolingere===
[[Fil:843-870 Europe.jpg|miniatyr|Delingene av frankerriket i 843 og 870: De fremtidige landene [[Frankrike]] og [[Tyskland]] tar form ]]

Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen, [[Ludvig den fromme]], etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i [[840]], gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, og [[Verdun-traktaten]] i [[843]] delte riket i tre:

# Ludvigs eldste sønn [[Lothar I]] ble keiser og hersker over de sentrale frankerne. Hans tre sønner delte senere dette kongedømmet mellom seg i [[Lotharingia]], [[Burgund]] og (det nordlige) [[Italia]]. Disse områdene ville senere forsvinne som separate kongedømmer.
# Ludvigs andre sønn, [[Ludvig den tyske]], ble konge av de østlige frankerne. Dette området dannet kjernen i det senere [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|hellige romerske rike av den tyske nasjon]] som til slutt utviklet seg til dagens [[Tyskland]].
# Hans tredje sønn, [[Karl II av det tysk-romerske rike|Karl den skallede]] ble konge over de vestlige frankerne. Dette området ble grunnlaget for det senere [[Frankrike]]. 

Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom [[Mersen-traktaten]] ([[870]]), på bekostning av Lotharingia.

[[12. desember]] [[884]] gjenforente [[Karl den tykke]] mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra [[Burgund]].
Sent i [[887]] gjorde hans nevø, [[Arnulf av Kärnten]], opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (''Tyskland''). Karl trakk seg tilbake og døde snart den [[13. januar]] [[888]]. Grev [[Odo av Paris]] ble valgt til å styre i vest (''Frankrike'') og ble kronet neste måned.

Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til [[987]], da den siste frankiske konge, [[Ludvig V]], døde.

===Arven etter karolingerne===

Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den [[karolingiske renessanse]]. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idéer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.

==Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere»==

Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (for eksempel ''al-Faran'' i [[arabisk]], ''feringhee'' eller ''feringhi'' på [[hindustani]], ''falangji'' i [[kinesisk]] og ''frangos'' på [[gresk]]). Under [[korstogene]] som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende ble ''Rhomaios'', Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne.

== Referanser ==
<references/>

==Se også==
*[[Liste over frankiske konger]]

==Litteratur==
*Geary, Patrick J. (1988): ''Before France and Germany: the Creation and Transformation of the Merovingian World.'' New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-504458-4.
* Nelson, Janet L. (2003): [http://books.google.com/books?id=lRptZg8opYAC&pg=PR13&dq=Franks+%22western+Europeans%22&hl=en&sa=X&ei=NzXwULXnO86Shgf-8ICYBA&redir_esc=y#v=onepage&q=Franks%20%22western%20Europeans%22&f=false ''The Frankist World''], Continuum International, ISBN 978-1-85285-105-7.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Frankerriket]]
[[Kategori:Germanske stammer]]