Redigerer Filosofi på 1700-tallet

[[Fil:Declaration of Human Rights.jpg|thumb|Den franske [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]] den 26. august 1789]]
'''1700-tallets filosofi''' er den epoke innen [[filosofiens historie]] som først og fremst var preget av tankene fra [[opplysningstiden]] som i seg selv var en kulturell bevegelse av intellektuelle i Europa som søkte å mobilisere [[fornuft]]ens kraft for å reformere samfunnet og fremme kunnskap. Den fremmet intellektuell utveksling, og motsatte seg intoleranse og overgrep fra kirken og staten. Opplysningstidens røtter oppsto allerede på [[1600-tallet]] av filosofer som [[Baruch de Spinoza|Spinoza]], [[John Locke]] og [[Pierre Bayle]], og av matematikeren [[Isaac Newton]]. Mange av de herskende fyrstene oppmuntret ofte og ga aktiv støttet til framstående tenkere innenfor opplysningstiden, og faktisk forsøkte å benytte seg av deres tanker om regjering. Opplysningstiden blomstret fra [[1690]] og fram til [[1800]], og deretter ga vektleggingen på fornuften veg for [[romantikken]]s vektlegging på følelser, og opplysningstidens motkrefter.

[[Fil:Bill of Rights Pg1of1 AC.jpg|thumb|USAs grunnlov, ''Bill of Rights'' (1789), inspirert av opplysningstidens teser om toleranse og rettigheter.]]
Sentrum for opplysningstiden var i Frankrike hvor det salonger hvor intellektuelle diskuterte og hvor det store arbeidet med samle [[Leksikon|leksikalsk]] kunnskap i ''[[Encyclopédie]]'', redigert av [[Denis Diderot]], og bidrag fra over hundre ledende intellektuelle som [[Voltaire]] og [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] i 35 bind. [[Intellektuell]]e krefter samlet seg i urbane sentre over hele Europa, og kom også til [[Nord-Amerika]] hvor opplysningstiden påvirket tenkere som [[Benjamin Franklin]] og [[Thomas Jefferson]]. De politiske idealene påvirket ''[[USAs uavhengighetserklæring]]'', [[Bill of Rights (USA)|De ti første tilleggene til USAs grunnlov]], den franske [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]] og Den [[Polen|polsk]]-[[Litauen|litauisk]] [[Forfatningen av 3. mai 1791]].<ref>Palmer, Robert R. (1964): ''The Age of the Democratic Revolution''</ref> Denne artikkelen vil i hovedsak konsentrere seg om den filosofiske utviklingen, ikke dekke hele spekteret til opplysningstiden.

==Opplysningstiden som begrep ==
* ''Se hovedartikkel, [[Opplysningstiden]]''

Selve begrepet «opplysningstid» stammer fra [[Immanuel Kant]]s verk ''Beantwortung der Frage: Was Ist Aufklärung?'' fra 1784: «Hvis noen spør om vi lever i en opplyst tid vil svaret være, nei, vi lever i opplysningstiden.»<ref>Gay, Peter (2003): ''The Enlightenment – An Interpretation. Volume 1: The Rise of Modern Paganism'', W.W, Norton & Company. ISBN 0-393-31302-6. s. 20.</ref>

I henhold til Kant var opplysningstiden hvor «menneskehetens endelige ble voksen, frigjøringen av den menneskelige bevissthet fra umoden tilstand av uvitenhet og feil». I henhold til historikeren Roy Porter, tesen om det menneskelige sinns frigjøring fra uvitenhetens dogmatisme, som han argumenterte i boken ''The Enlightenment''var rådende, er selve sammendraget av hva opplysningstiden forsøkte å fange inn.<ref>Denne seksjonen er hovedsakelig tatt fra Roy Porters bok ''The Enlightenment'' (2001)</ref> I henhold til [[Bertrand Russell]] var opplysningstiden en fase i en progressiv utvikling som begynte allerede i antikken og at fornuft og utfordringer av den etablerte orden hadde vært konstante idealer gjennom hele denne tiden. Russell argumenterte for at opplysningstiden var til sist født av den [[protestantisk]]e reaksjonen til den [[katolsk]]e [[motreformasjonen]] da filosofiske syn fra de to siste århundrene krystalliserte seg til et sammenhengende verdenssyn. Han argumenterer at mange av de filosofiske synspunktene, som å fremme demokrati framfor monarki, hadde sin opprinnelse blant protestanter tidlig på [[1500-tallet]] for å rettferdige deres higen etter å bryte vekk fra pavens og den katolske kirkens overherredømme. Mange av disse filosofiske idealene ble etter hvert også plukket opp av katolikker, argumenterer Russell, men 1700-tallets opplysningstid var den prinsipielle manifestasjon av et skisma som begynte med [[Martin Luther]].<ref>Russell, Bertrand. A History of Western Philosophy. ss. 492-494</ref>

[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|thumb|Immanuel Kant.]]
[[1700-tallet]] så dannelsen av to adskilte linjer innenfor opplysningstidens tanker: <ref>Israel, Jonathan I. (2010): ''A revolution of the mind'', Princeton University Press, ss. 19</ref> For det første var den ''radikale'' delen av opplysningstiden, hovedsakelig inspirert av [[Spinoza]]s [[metafysikk]] hvor han argumenterte at det var kun én substans, og i tilslutningen til dette: «demokrati; rasemessig og seksuell likhet; frihet for den enkeltes livsstil; full frihet for tanker, uttrykk, og for pressen; fjerne religiøse autoriteter fra lovgivningen og utdannelsen; og fullstendig skille mellom kirke og stat».<ref>Israel, 2010, ss. vii-viii. Oversatt av Wikipedia for anledningen</ref> For det andre var den ''moderate'' opplysningstiden hvor et antall ulike filosofiske systemer, som i skriftene til [[Descartes]], [[John Locke]], [[Isaac Newton]] eller [[Christian Wolff (filosof)|Christian Wolff]], uttrykte en del støtte for kritisk gjennomgang og fornyelser av gamle tanker, men som i andre deler søkte reformasjon og tilpassing med de gamle systemene til makten og troen.<ref>Israel, 2010, ss. 15ff.</ref> Disse to filosofiske linjene ble til sist møtt av den konservative ''mot-opplysningen'', bestående av tenkere som holdt fast ved og forsvarte de tradisjonelle tankesystemene.

Opplysningstiden dekker hele 1700-tallet. Det er dog diskusjon om når bevegelsen begynte. I England er det populært å se på opplysningstiden noe som begynte med Storbritannias [[ærerike revolusjon|ærefulle revolusjon]] i [[1688]] eller med utgivelsen av Issac Newtons ''Principia Mathematica'' i [[1687]]. Jonathan Israel argumenterer at «etter 1650 ble alt, uansett hvor grunnleggende eller dyptliggende festet, ble undersøkt i lyset av filosofisk fornuft.»<ref>Israel, J. (2001): ''Radical Enlightenment; Philosophy and the Making of Modernity 1650-1750'', Oxford, Oxford University Press, p. 3</ref> Opplysningstidens røtter sto utvilsomt i 1600-tallets siste halvdel. Dens avslutning er satt til [[1800]] — med [[den franske revolusjon]]s terror — eller med begynnelsen av Napoleonskrigene i [[1804]] som hendige tidspunkter.<ref>Frost, Martin (2008): [http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/enlightenment_age.html «The age of Enlightenment»]   {{Wayback|url=http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/enlightenment_age.html |date=20071010041056 }}</ref>

== Ulike strømninger i ulike land ==
Opplysningstiden spredte seg til de fleste land i Europa, men fikk ofte en særskilt lokalt uttrykk. I [[Frankrike]] ble den tilknyttet en [[radikalisme]] som var heftige motstandere av myndighetene og kirken. I [[Tyskland]] nådde den dypt ned i [[middelklasse]]n og uttrykte seg i åndelige og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] toner uten at den skapte en fiendtlighet overfor myndighetene eller de etablerte kirker.<ref>Livingstone, David N. & Withers, Charles W. J. (1999): ''Geography and Enlightenment''</ref> Myndighetenes svar på opplysningen i de ulike land varierte også. I Frankrike var myndighetene fiendtlighet innstilt og filosofene måtte bekjempe myndighetenes [[sensur]], noen ble fengselet og en del sendt i eksil. De britiske myndighetene ignorerte i stor grad opplysningens ledere i [[England]] og [[Skottland]], skjønt de ga [[Isaac Newton|Newton]] en adelstittel og god statslønn.

To land kan trekkes fram:

=== Tyskland ===
[[Fil:Antoine Pesne - Friedrich II. als Feldherr (1745).jpg|thumb|right|Fredrik den store, framstilt som feltherre, maleri ved er Antoine Pesne, 1745]]
Før [[1750]] hadde de øverste klassene i [[Tyskland]] blikket vendt mot [[Frankrike]] for intellektuelt, kulturelt og arkitektonisk lederskap. [[Fransk]] var overklassens språk. Men fra 1750 hadde den tyske opplysningstiden innenfor filosofi, vitenskap og litteratur fått en intellektuell kraft uavhengig Frankrike. Kong [[Fredrik II av Preussen]] (1712–1786) så på seg selv som en leder av opplysningen og støttet filosofer og vitenskapsmenn ved sitt hoff i Berlin. Han var en slik entusiast av franske tanker at han gjorde narr av tysk kultur, og overså således hvilke framganger som ble gjort på tysk jord. [[Voltaire]], som hadde blitt fengslet og mishandlet av den franske regjeringen, tok ivrig imot Fredriks invitasjon til å leve i hans palass. Fredrik sa selv at «Min fremste oppgave er å bekjempe uvitenhet og urettferdighet... å opplyse sinnene, kultivere moralen, og gjøre folket så lykkelig som det passer menneskelig natur, og til de midler som står til min rådighet.»<ref>MacDonogh, Giles (2001): ''Frederick the Great: A Life in Deed and Letters'', ss. 341</ref> Andre herskere var også villige til å støtte den samme bevegelsen, slik som storhertug [[Karl Fredrik av Baden]] (1728–1811), som styrte Baden i 73 år.<ref>Gagliardo, John G. (1991): ''Germany under the Old Regime, 1600-1790'', ss. 217-234, 375-395</ref>

Blant de tyske filosofene innenfor epoken finnes [[Christian Wolff (filosof)|Christian Wolff]]. Han var foregangsmann som i sine tekster fremmet opplysningstidens tanker for tyske lesere, og legitimerte også [[tysk]] som et filosofisk språk.<ref>Hettche, Matt (2006): [http://plato.stanford.edu/entries/wolff-christian/ «Christian Wolff»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref>

[[Johann Gottfried von Herder]] brøt ny mark i filosofi og poesi, særlig innenfor ''Sturm und Drang-bevegelsen'' til ''ur-romantikken''. [[Weimarklassisismen]] var en kulturell og litterær bevegelse i byen [[Weimar]] som søkte å etablere en ny [[humanisme]] ved å sammenføye romantiske, klassiske og opplysningens ideer. Bevegelsen, fra [[1772]] og fram til [[1805]], involverte Herder foruten den mangekyndige [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og poeten og historikeren [[Friedrich Schiller]]. Herder argumenterte at ethvert folk hadde sin egen særskilte identitet som ble uttrykt i dets språk og kultur. Dette legitimerte å fremme [[tysk]] som språk og kultur og bidro til å forme den tyske nasjonalisme. Schillers skuespill uttrykte den hvileløse ånd i hans generasjon, avbildet heltens kamp mot sosialt press og skjebnens kraft.<ref>Richter, Simon J. red. (2005): ''The Literature of Weimar Classicism''</ref>

I det fjerne [[Königsberg]] satt filosofen [[Immanuel Kant]] og forsøkte å forsone [[rasjonalisme]] og religiøs tro, den enkeltes frihet og politisk autoritet. Kants verk inneholdt grunnleggende spenninger som kom til å forme tyske tanker — og faktisk all europeisk filosofi — til langt inn på [[1900-tallet]].<ref>Kuehn, Manfred (2001): ''Kant: A Biography''</ref>

=== Skottland ===
[[Fil:Arthurs seat edinburgh.jpg|thumb|[[Edinburgh]] var sentrum for [[den skotske opplysningstiden]].]]
1700-tallets [[Den skotske opplysningstiden|skotske opplysningstid]] fremmet innflytelsesrike tenkere av verdensformat som blant annet  [[Francis Hutcheson]], [[Adam Smith]] og [[David Hume]]. Hutcheson, far til den skotske opplysningstid, fremmet politisk frihet og retten til å gjøre opprør mot en [[Tyranni (styreform)|tyrannisk]] regjering. Smith, i hans monumentale verk I ''[[Nasjonenes velstand]]'' (1776) fremmet frihet innenfor handel og global økonomi. Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer og den sentrale problemstillingen er hvordan et land kan øke sin velstand. Hume utviklet et filosofisk konsept som direkte påvirket James Madison og således utformingen av [[USAs grunnlov|USAs forfatning]]. I løpet av 1700-tallets Storbritannia ble den skotske opplysningstiden, popularisert av [[Dugald Stewart]], grunnleggende for den klassiske [[liberalisme]].<ref>Daiches, David; Jones, Peter & Jones, Jean (1986): ''A Hotbed of Genius: The Scottish Enlightenment, 1730-1790''</ref>

== Grunnleggende ideer ==
=== Toleranse ===
Intet kort sammendrag være rettferdig overfor mangfoldet av tanker i opplysningstiden i 1700-tallets Europa. Ettersom det var et verdisystem framfor et fastlagt sett av delte oppfatninger, er det mange selvmotsigende tog å følge. Som Dorinda Outram har merket seg, opplysningstiden besto av «mange forskjellige spor, ulike i tid og geografi, hvor de felles målene var framgang, toleranse, og fjerne overgrepene til kirken og staten.»<ref>Outram, Dorinda  (2006): ''Panorama of the Enlightenment'', ss. 29</ref>

I Kants berømte essay, ''Hva er opplysning?'' (1784) beskrev han opplysningstiden som ganske enkelt frihet for den enkeltes intelligens.<ref>Blissett, Luther (1997): [http://www.stewarthomesociety.org/ai.htm «Anarchist Integralism: Aesthetics, Politics and the Après-Garde»]</ref> I et bredere perspektiv utgjorde opplysningstiden en økt [[empiri]]sme, [[vitenskap]]elig vitalitet, og [[reduksjonisme]] (ideen om å forklare egenskapene til ting eller organismer utefra egenskapene til byggesteinene), sammen med en økende kritikk av religiøs rettroenhet.

[[Fil:Louis XIV of France.jpg|thumb|Den eneveldige franske [[Ludvig XIV|solkongen Ludvig den 14.]] iført overdådig [[barokk]]ostyme [[1701]]. Han bærer høy [[allongeparykk]], kroningskappe med gylne [[fransk lilje|franske liljer]] og [[hermelinpels]], trange [[knebukser]] av silke og sko med høye, røde hæler. Maleri av [[Hyacinthe Rigaud]].]]
Historikeren Peter Gay hevdet at opplysningen brøt gjennom «den hellige sirkel»<ref>Gay, Peter (1996): ''The Enlightenment: An Interpretation''. W. W. Norton & Company. ISBN 0393008703.</ref> hvis [[dogme]]r hadde begrenset tenkningen. Den hellige sirkel er et begrep som Peter Gay benytter for å beskrive den gjensidige forholdet mellom arvelig [[aristokrati]], kirkens ledere og Bibelens tekst. Dette innbyrdes avhengige forholdet manifesterte seg selv da kongene fremmet den guddommelig rett til å styre [[Enevelde|eneveldig]], «konge av Guds nåde», og kirken godkjente kongenes guddommelige rett, og kongene forsvarte kirken.

Forskeren Milan Zafirovski har argumentert at opplysningstiden var en kilde for kritiske og [[Radikalisme|radikale]] tanker, som frihet, demokrati og fornuft som de primære verdiene i samfunnet — i motsetningen til kongenes guddommelige rett.<ref>Zafirovski, Milan (2011): ''The Enlightenment and Its Effects on Modern Society'', ss. 144</ref> Dette synet argumenterer for at etableringen av en kontraktsmessig grunnlag av rettigheter ville føre til markedsmekanismer og [[kapitalisme]], [[Vitenskapelig metode|den vitenskapelige metode]], religiøs toleranse og organiseringen av stater til selvstyrte [[republikk]]er via demokratiske virkemidler. I dette synet er tendensen til filosofene å benytte [[rasjonalitet]] til hvert filosofiske problem,<ref>Landry, Lorraine Y. (2000): ''Marx and the postmodernism debates: an agenda for critical theory'', ss. 7</ref>men senere kritikere, som 1800-tallets [[Romantikken|romantikere]], mente at dets mål for rasjonalitet i menneskelige anliggender var altfor ambisiøs til at det kunne bli oppnådd.<ref>D'Andrea, Thomas D. (2006): ''Tradition, rationality, and virtue: the thought of Alasdair MacIntyre'', ss. 339</ref>

En rekke intellektuelle bevegelser på 1800-tallet, blant annet [[liberalisme]] og [[nyklassisisme]]n, sporer deres arv tilbake til opplysningstiden.<ref>Weber, Eugen (1992): ''Movements, Currents, Trends: Aspects of European Thought in the Nineteenth and Twentieth Centuries''</ref>

=== Materialisme ===
Opplysningstiden var ikke knyttet til en bestemt filosofisk retning. I henhold til [[Bertrand Russell]] var den mer et resultat av de blodige og uavgjorte religionsstridighetene på 1600- og 1700-tallet. Prinsippet om [[religionsfrihet]] hadde allerede blitt godtatt av [[Spinoza]] og [[John Locke]]. Sistnevnte mente at toleranse i religionsspørsmål måtte gjelde alle, ja selv «papistene» ([[Katolsk|katolikkene]]). Selv om [[David Hume]] hadde det moro med å drive narr av religion i alminnelighet og med den katolske religion i særdeleshet, tok han avstand fra å undertrykke andres religiøse trosoppfatninger. Et kongedømme av Guds nåde var da ikke forenelig samtidig med [[demokrati]] og [[ytringsfrihet]].<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 230</ref>

Opplysningstiden hadde bokstavelig som mål å spre lys i mørket. Det store hovedverket fra 1700-tallet er det store franske ''[[Encyklopedi]]''. Helt bevisst vendte de franske tenkerne seg bort fra [[religion]] og [[metafysikk]], men irreligiøse var de ikke i vid forstand. [[Denis Diderot|Diderots]] syn var i slekt med [[Spinoza]]s [[panteisme]]. [[Voltaire]], som også deltok i lekiskonarbeidet, var nok en bitter motstander av den institusjonaliserte kirke, men han hadde ikke oppgitt tanken på en overnaturlig kraft, hva nå ''den'' måtte være. Han gjorde således narr av [[Gottfried Leibniz]]' tro på at vår verden var den beste av alle verdener.

[[Fil:Julien Offray de La Mettrie.jpg|right|thumb|upright|Julien Offray de La Mettrie]]
Det var de franske [[Materialisme|materialister]] som var mest ytterliggående i forkastelsen av religionen. Deres lære var en videreutvikling av substansteorien til Descartes. [[Julien Offray de La Mettrie]], opplysningstidens enfant terrible, den første av de franske materialister, skrev ''L'homme machine'' (1748; norsk: «Mennesket, en maskin») hvor han forkastet [[Descartes]]' dualisme og godtok kun en substans, [[materie]]n. Et fast trekk ved materien er at den er i endring. Det er ikke noe behov for en første årsak i form av Gud, noe som La Mettrie mente var en «overflødig hypotese». Det var her [[Karl Marx]] senere fant sin inspirasjon til læren om at ånden er et biprodukt av naturen, og han var i det hele tatt inspirert av de franske materialister til å hevde at religionen var opium for folket.<ref name="Russell234-235 "> Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 234-235</ref>

På grunnlag av dette gikk materialistene inn for et åpent [[Ateisme|ateistisk]] standpunkt. Religion i alle sine former og utgaver ble betraktet som skadelig. Isteden ble [[fornuft]]en framhevet som det høyeste gode. Under [[den franske revolusjon]] ble fornuften endog framhevet til Gud. [[Antoine Lavoisier]], grunnleggeren av den moderne [[kjemi]], ble stilt for revolusjonsdomstolen under [[skrekkveldet]]. Forsvarerne insisterte på at han var en av Frankrikes fremste vitenskapsmenn, men domstolen slo fast at [[Den første franske republikk|republikken]] ikke hadde behov for [[vitenskap]] og lot ham halshugge. Det kan også være et markant avslutning for opplysningstiden.<ref name="Russell234-235 "/>

=== Rousseau ===
[[Fil:Allan Ramsay 003.jpg|thumb|upright|Rousseau, maleri av Allan Ramsay, 1766]]
Innenfor den franske opplysningstiden vokste også fram en romantisk retning som var kritisk til å stole utelukkende på fornuften. En av de fremst i denne retningen var [[Jean-Jacques Rousseau]], som var ikke filosof i ordets egentlig betydning, unntatt i visse deler av hans politiske verker og skrifter om barneoppdragelse, men gjennom hans omfattende litterære verker fikk han stor betydning for den senere [[Romantikken|romantiske bevegelse]], ved hans forsvar for følelsenes rett mot fornuften. Samtidig inspirerte hans tanker også [[den franske revolusjon]]. I [[1762]] utga han to viktige bøker, ''Om samfunnspakten'' (''Du contrat social'') som inneholdt hans politiske grunnsyn, og oppdragelsesromanen ''Émile''. Begge bøkene kritiserte religionen og ble forbudt. Rousseau flyktet til [[Sveits]] hvor levde under beskyttelse av [[Fredrik II av Preussen]].

«Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker», hevdet Rousseau i ''Om samfunnspakten''. Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. I det øyeblikk som menneskene overførte sine rettigheter til samfunnet som en helhet, taper de sine individuelle rettigheter. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin [[natur]]tilstand, men at [[sivilisasjon]]en og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant — Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand — fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige [[frihet]] på i det moderne samfunn.

=== Berkeley ===
[[Fil:George Berkeley by John Smibert.jpg|thumb|upright|George Berkeley, den senere biskop Berkeley, maleri av John Smibert, 1730]]
[[George Berkeley]]s fremst bidrag var en teori som han kalte for «immaterialisme», men som andre senere har kalt for [[subjektiv idealisme]]. Denne teorien fornektet eksistensen av materiell substans og isteden forfektet at familiære objekter som bord og stoler er kun ideer i sinnene og kan således ikke eksistere uten å bli fornemmet. Fysiske objekter ''«esse est percipi»'' («å være er å bli oppfattet»). Han er også kjent for sin kritikk av [[abstraksjon]], en viktig premiss i hans argument for immaterialismen.

Bemerkelsesverdig er de skrifter som Berkeleys ry som filosof hviler på ble alle forfattet i Berkeleys første år som nyutdannet magister. Bare 24 år gammel utga han sin første — og siste filosofiske verk, ''Tre dialoger mellom Hylas og Filonous'', i [[1713]]. Avhandlingen består av en lengre innledning og en Del I — og ikke mer. Han hadde planer om å skrive Del II, men det ble det imidlertid aldri noe av. Et utkast til Del II skal Berkeley senere ha mistet under et opphold i [[Italia]] en gang rundt [[1740]].<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 7</ref>

=== Hume ===
[[Fil:Statue of David Hume.jpg|thumb|upright|David Hume i Edinburgh, statue av Alexander Stoddart]]
David Hume var en skotsk filosof, historiker, økonom og essayist, og særlig kjent for sin filosofiske [[empiri]]sme og [[skeptisisme]]. Han sto sentral i [[den skotske opplysningstid]] og samtid som en av de betydeligste filosofer i vestlige filosofi. Han blir ofte gruppert sammen med [[John Locke]], George Berkeley og andre britiske empirister.<ref>Atherton, Margaret (red.) (1999): ''The Empiricists: Critical Essays on Locke, Berkeley, and Hume''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.</ref>

I begynnelsen av hans ''En undersøkelse av den menneskelige forstand'' ([[1739]]) strebet Hume å skape en total [[Naturalisme|naturalistisk]] «vitenskap om mennesket» som undersøkte det [[psykologi]]ske grunnlaget for menneskelig natur. I sterk opposisjon til rasjonalistene som gikk forut ham, i særdeleshet [[Descartes]], konkluderte han at begjær framfor [[fornuft]] styrte menneskelig oppførsel, i en berømt spissformulering: «Fornuft er, og burde være kun følelsenes slave». I et annet avsnitt sier han: «All vår tenknings materiale stammer enten fra ytre eller indre fornemmelser; det er bare blandingen og sammensetningen av dette materialet som hører under sinnet og viljen. Eller for å uttrykke meg i filosofisk terminologi: alle våre forestillinger eller svakere oppfatninger er gjengivelser av våre inntrykk eller mer livaktige oppfatninger.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 24</ref>

Kant har kreditert Hume for å ha vekket ham fra hans «dogmatiske slumring» og Hume har vist seg som en meget innflytelsesrik for påfølgende filosofi, særlig innenfor [[utilitarisme]], [[logisk positivisme]], på [[William James]], [[vitenskapsfilosofi]]en, tidlig [[analytisk filosofi]], [[kognitiv filosofi]] og andre tankebevegelser.

=== Kant ===
[[Fil:Kant-KdrV-1781.png|right|thumb|upright|Tittelsiden på ''[[Kritikk av den rene fornuft]]'' fra [[1781]].]] 
Etter Descartes kom den filosofiske utvikling til å følge to hovedstrømmer: de ulike kontinentale og rasjonelle systemer, og den engelske [[erfaringsfilosofi]]. Det var i lesningen av David Hume at [[Immanuel Kant]] våknet fra sine dogmatiske slummer, ifølge ham selv. Istedenfor å forsøke å forklare begrepene ved hjelp av erfaringen, tar Kant fatt på å forklare erfaringen ved hjelp av våre begreper. Kants teori er, innrømmet [[Bertrand Russell]], «vanskelig, innviklet og ofte problematisk», men han fikk stor betydning på all senere filosofi.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 239</ref> Det er vanskelig å lage et sammendrag av Kants komplekse tanker, men her er et inntrykk.

Det må skilles mellom det som framkaller kunnskapen, og den form som denne kunnskapen antar. Selv om kunnskapen oppstår gjennom erfaringen, stammer den ikke fra denne alene. Sanseerfaring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for vår kunnskap. Den form kunnskapen tar, og hvordan de dannes til kunnskap, kommer fra noe annet fra erfaringen. De kunnskaper som er prinsipielt uavhengig av erfaringen kaller Kant for «a priori», og alt det øvrige som faktisk kommer fra erfaringen kaller han for «a posteriori». Hume mente disse var identiske, men Kant mente de var forskjellige, skjønt de delvis overlappet hverandre. Tilsvarende var Kants oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme). 

Tingene i seg selv ''[Ding an sich]'' er virkeligheten i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for oss, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer).

=== Hegel ===
[[Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg|right|thumb|upright|Hegel]]
[[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] ble skoledannende innenfor den såkalte [[Kontinental filosofi|kontinentale filosofi]]. Hans livsverk besto i utviklingen av et stort filosofisk system som han selv beskrev som absolutt idealisme. Det var Hegel som satte dialektikken i system og foreslo den som den drivende kraft i både den logiske og historiske utvikling: «Hele filosofien svarer til en sirkel av sirkler». Hegel har blitt karakterisert som høydepunktet for [[Tysk idealisme|den tyske idealisme]] som fremmet så prominente navn som Kant, [[Johann Gottlieb Fichte|Fichte]], [[Friedrich Schleiermacher|Schleiermacher]] og Hegels venn [[Friedrich von Schelling|Schelling]]. Han fikk stor betydning for senere filosofer som [[Arthur Schopenhauer]] og [[Friedrich Nietzsche]], foruten for [[Karl Marx]]' [[historiske materialisme]].

''Åndens fenomenologi'' ([[1807]]) er Hegels første større verk, og kanskje også det meste interessant, og samtidig også hans mest dunkle.<ref>Førde, Tor (28. januar 2003): [http://www.europas-historie.net/hegelogfenomenologien1.htm ''Hegel og Åndens Fenomenologi'']</ref> I motsetning til hans senere tekster er dette skrevet ned i all hast og bærer preg av [[improvisasjon]]. Filosofisk er det vanskelig tilgjengelig, men inneholder litterære kvaliteter og en friskhet som hans senere tekster mangler. Marx var en stor beundrer og benyttet det som utgangspunkt for sin egen filosofi. Hegel gir her en framstilling om hvordan mennesket omformer naturen ved sitt arbeid, noe som også tiltalte til de senere [[Eksistensialisme|eksistensialistiske]] filosofer: at mennesket danner seg selv. Teksten er dunkel og uklar, ikke minst ved at Hegel leker seg med ord og begrepsdannelser, eksempelvis benytter han seg av likheten mellom «beiherspielen» (spille inn, spille ved siden av) og «Beispiel» (eksempel); og «das Meinen» som spiller på likheten mellom «mein» (min) og «Meinung» (mening).<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 129</ref>

Et avsnitt kan gi et inntrykk av tekstens tendens, her fra innledningen til kapittelet ''Uvisshetens subjekt'': «Kraften ved den sansemessige visshets sannhet ligger altså nå i ''jeg'et'', i umiddelbarheten til min ''seende, hørende'' virksomhet, osv. Vi avholder det enkelte Her og Nå som vi mener, fra å forsvinne ved at ''Jeg'' holder dem fast. ''Nå er dag'' fordi jeg ser den: ''Her er et tre'' av samme grunn Men i dette for-hold erfarer den sansemessige visshet den samme dialektikk som i det forgående. ''Jeg, denne,'' ser treet og ''fastholder treet som Her;'' et annet jeg ser imidlertid huset og fastholder at Her ikke er et tre, men snarere et hus. Begge sannheter har den samme troverdighetsgrunn, nemlig den seende virksomhets umiddelbarhet og begges sikkerhet og forsikring om sin kunnskap: den ene sannhet forsvinner i den andre.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 136-137. [[Jon Elster]]s oversettelse.</ref>

== Motreaksjonen ==
[[Fil:Lord Byron in Albanian dress.jpg|thumb|upright|Romantikken fremmet ingen enhetlig filosofi, deres tynge lå på det litterære området, og [[Lord Byron]], her i [[Albania|albansk]] drakt, var en av de fremste representanter.]]
Felles for opplysningstiden og 1700-tallets filosofi var knyttet til en voksende kunnskap og tro på vitenskapen. Vitenskapens resultater endret Vest-Europas liv. Framfor følelser ble fornuften fremmet, og [[protestantisme]]n hevdet at alle mennesker skulle bruke sin egen dømmekraft i religiøse spørsmål. Av den grunn var det viktig at ''[[Bibelen]]'' ble oversatt fra kirkens [[liturgi]]ske språk latin og til folkespråkene slik at alle som kunne lese også kunne lese Den hellige skriften.

[[Fil:WomanFactory1940s.jpg|thumb|upright|left|Marxismen idealiserte arbeideren.]] 
Opplysningstiden startet i [[Frankrike]], og det var i Frankrike motreaksjonen på hyllesten til fornuften dukket opp. I Frankrike kom det isteden [[romantikken]], en dyrkelse av følelsene som en reaksjon til [[rasjonalisme]]ns kjølige objektivitet. Istedenfor trygghet søkte man det usikre og de farefulle eventyrene. Bedagelighet ble avvist som nedverdigende. Herfra stammer tanken om det idealiserte livet på landet i kontakt med [[natur]]en. Den fattigdom man søkte var først og fremst en reaksjon på [[industrialisme]]ns unektelig stygge vesen, og under innflytelse av marxismen fikk senere industriproletariatet en egen romantisk definisjon.

Med romantikken kom en forsterket nasjonalisme. 1700-tallets filosofi og vitenskap hadde vært fri for nasjonalisme og opplysningstiden kjente ingen grenser. Romantikken skjerpet derimot de nasjonale forskjeller og favoriserte uklare tanker om det folkelige og nasjonens sjel. England var beskyttet bak sine naturlige grenser. Frankrike var omgitt av fiendskap og fikk problemer med å utvikle en fransk identitet før Napoleon. Tyskland, med sine mange fyrstedømmer, følte seg truet av Frankrike, og en voldsom oppsvulmet nasjonalfølelse blomstret som resulterte i frihetskrigen av 1813. Preussen ble et tysk samlingspunkt.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 232-233</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* [[Encyklopedi]]
* [[Leksikon]]
* [[Opplysningsfilosofene]]

== Litteratur ==
* Israel, Jonathan (2001): ''Radical Enlightenment: Philosophy and the Making of Modernity, 1650-1750''.
* Israel, Jonathan (2009): ''A Revolution of the Mind – Radical Enlightenment and the Intellectual Origins of Modern Democracy''.
* Næss, Arne (1976): ''Filosofiens historie'', bind II, [[Universitetsforlaget (1950–1999)|Universitetsforlaget]], Oslo
* Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: ''Wisdom of the West''.
* Outram, Dorinda (1995): ''The Enlightenment'', [http://www.amazon.com/dp/0521425344 157 sider utdrag og tekstsøk]
* Outram, Dorinda (2006): ''Panorama of the Enlightenment'', hovedvekt på Tyskland
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Opplysningstiden]]
[[Kategori:1700-tallet]]
[[Kategori:Filosofi]]
[[Kategori:Humaniora]]