Redigerer Filip araberen

{{Infoboks romersk keiser|
navn= Filip araberen|
navnlatin= MARCVS IVLIVS PHILIPPVS AVGVSTVS|
bilde= Bust of emperor Philippus Arabus - Hermitage Museum.jpg|
navnfør= Marcus Julius Philippus|
navnkeiser= |
regjerte= [[244]]&ndash;[[249]]|
dynasti=[[Soldatkeiserne]]|
født = ca [[204]] |
fsted = [[Shahba]], Syria |
død = [[249]] (ca 45 år)|
dsted = [[Verona]], Italia|
dødsårsak = Myrdet|
forgjenger = [[Gordianus III]]|
etterfølger = [[Decius]]|
}}
'''Marcus Julius Philippus''' (født ca. [[204]], død [[249]]), også kjent med tilnavnet '''Filip araberen''' ([[latin]]: ''Philippus Arabs'', [[arabisk]]: فيليب العربي‎), var [[Liste over romerske keisere|romersk keiser]] fra [[244]] til [[249]]. Han ble født i dagens [[Syria]] med en syrisk far og ble til sist en betydelig person i [[Romerriket]]. Han kom til makten etter at [[Gordianus III]] var død, og raskt forhandlet fred med persiske [[Sasanideriket]]. I løpet av hans keisertid feiret [[Roma]] sitt [[millennium]].

Blant tidlige kristne skribenter hadde Filip omdømme for å være sympatisk innstilt til [[Kristendom|den kristne tro]]. Det ble faktisk hevdet at han konverterte til kristendommen, og således var den første kristne keiseren, men det er omstridt.<ref>Pohlsander, Hans A. (1980): [http://www.jstor.org/stable/4435734?seq=1#page_scan_tab_contents «Philip the Arab and Christianity»] i: ''Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte'' '''29''' (4), s. 463-473</ref>

Filip ble veltet og drept som følge av et opprør ledet av hans etterfølger [[Decius]].

== Liv og virke ==
Lite er kjent om Filips tidligste år og politiske karriere. Han ble født i hva som i dag er [[Shahba]] (senere kjent som Philippopolis), en by rundt 68&nbsp;km sør for [[Damaskus]]. Han var en fjern slektning av Baleed-familien, en framstående familie i Aleppo.<ref name="Bowman, pg. 36">Bowman, Alan K. (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 36</ref> På denne tiden en del av [[Romersk provins|den romerske provinsen]] [[Arabia Petraea]],<ref>Bowersock, Glen W. (1994): ''Roman Arabia'', Harvard University Press, s. 122</ref> således skaffet stedsnavnet ham tilnavnet «araberen», ikke på grunn av at han tilhørte folkegruppen [[arabere]]. Han var sønn av en lokal borger, muligens av en viss betydning.<ref name="Meckler">Meckler, Michael L. (1999): ''Philip the Arab''</ref>

Mens navnet på Filips mor er ukjent er det kjent at han hadde en bror, Gaius Julius Priscus, et medlem av [[pretorianergarden]] under Gordian III (238–244).<ref>Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 232</ref> I 234 giftet Filip seg med Marcia Otacilia Severa, datter av en romersk guvernør. De fikk tre barn, en sønn ved navn Marcus Julius Philippus Severus (Filip II), født 238,<ref name="Meckler" /> en datter ved navn Julia Severa eller Severina som er kjent fra mynter, men er aldri nevnt antikkens romerske kilder, og en sønn ved navn Quintus Philippus Severus, født 247.<ref>[http://shomron0.tripod.com/2014/Coins_of_Gerizim.pdf Coins of Gerizim] (PDF), s. 15</ref>

=== Tiltredelse til tronen ===
[[Fil:Otacilia Severa-l4Scythica.jpg|thumb|220px|left|Mynt med Marcia Otacilia Severa, hustru av Filip. Gresk forklaring skriver at hun fikk tittelen som ''augusta''.]]
[[Fil:Relief of Shapur I capturing Valerian.jpg|thumb|right| Relieff hogd inn i fjell ved [[Naqsh-e Rustam]] i dagens Iran som framstiller [[Sjahpur I av Persia]] (på hest) med Filip araberen og [[Valerian]].]]
Filips stigning oppover i systemet begynte via innblanding fra hans bror Priscus som var en betydningsfull myndighetsperson under keiser Gordianus III.<ref name="Meckler" /> Hans store gjennombrudd skjedde i 243 under Gordianus IIIs krig mot [[Sjahpur I av Persia]] da den pretoriske prefekt [[Gaius Furius Sabinius Aquila Timesitheus|Timesitheus]] døde under uklare omstendigheter.<ref>Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 70</ref> På forslag fra hans bror Priscus ble Filip den nye pretoriske prefekt. Således kunne de to brødrene kontrollere den unge keiseren og styre den romerske verden som uoffisielle regenter.<ref name="Meckler" /> Som følge av et militært nederlag døde Gordianus III under omstendigheter som fortsatt er omdiskuterte. Mens det har blitt hevdet at Filip deltok i en sammensvergelse som førte til mordet, hevder andre redegjørelser (inkludert en som hadde persisk synsvinkel) at Gordianus faktisk døde i kamp.<ref>Southern, Patricia (2001), s. 70; Bowman, Alan K. (2005), s. 36; Potter, David Stone (2004), s. 234; Canduci, Alexander (2010), s. 67</ref> I uansett tilfelle kunne Filip overta den keiserlige purpurkappen etter Gordianus' død.

I henhold til den kjente engelske historikeren [[Edward Gibbon]]:

{{Sitat|Hans framvekst fra slik dunkel utgangspunkt til keiserrikets første verdigheter synes å bevise at han var djerv og dyktig leder. Men hans dristighet fikk ham til søke tronen, og hans anlegg var anvendt til å fortrenge, ikke tjene, sin ettergivende herre.<ref>Gibbon, Edward: ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', bind I, s. 234</ref>}}

Filip var ikke villig til å gjenta feiltagelsene til de som hadde gjort krav på tronen før ham, og var oppmerksom på at han måtte vende tilbake til Roma for å sikre sin posisjon med [[det romerske senatet]]e.<ref name="Bowman, pg. 36" /> Imidlertid var hans viktigste oppgave å sikre en fredsavtale med Sjahpur I av Persia, og få trukket hæren ut fra en mulig katastrofal posisjon.<ref name="Bowman, pg. 36" /><ref name="Southern71">Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 71</ref> Selv om Filip ble anklaget for å ha oppgitt området, var de faktiske vilkårene for freden ikke så ydmykende som de kunne ha vært.<ref name="Southern71" /> Filip tilsynelatende holdt tilbake Timesitheus’ gjenerobring av [[Osroene]] og [[Mesopotamia]], men han måtte akseptere at Armenia lå innenfor Persias innflytelsessfære.<ref name="Potter237">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 237</ref> Han måtte også betale en enorm erstatning til perserne på 500 000 gull ''denarii''.<ref name="Potter237" /> Filip utstedte øyeblikkelig mynter som proklamerte at han hadde inngått fred med perserne: ''pax fundata cum Persis''.<ref name="Southern71" />

Da han ledet sin hær tilbake oppover elven [[Eufrat]], reiste Filip sør for Circesium i Osroene en [[kenotaf]] (minnetavle) til ære for Gordianus III, men hans aske ble sendt i forveien til Roma hvor Filip sørget for Gordianus IIIs guddommeliggjøring.<ref name="Bowman, pg. 36" /> Mens han var [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], gjorde han sin bror Priscus til ekstraordinær hersker av de østlige romerske provinser med tittelen ''rector Orientis''.<ref name="Southern71" /> Mens han reiste vestover ga han sin svoger Severianus kontrollen over [[Moesia]] og [[Makedonia (romersk provins)|Macedonia]].<ref name="Potter239">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 239</ref> Til sist ankom han Roma sent på sommeren [[244]] hvor han ble bekreftet tittelen som [[Augustus (tittel)|''Augustus'']].<ref name="Bowman, pg. 36" /> Før året var omme hadde han nominert sin unge sønn til tittelen som [[Caesar (tittel)|''Cæsar'']] og arving. Hans hustru, Otacilia Severa, ble gitt tittelen som ''Augusta'', og han fikk også opphøyd sin far Marinus, selv om han aldri hadde vært keiser, til gud.<ref name="Southern71" /> Mens han var i Roma krevde han også en offisiell seier over perserne med titlene ''Parthicus Adiabenicus'', ''Persicus Maximus'' og ''Parthicus Maximus''.<ref>Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 67</ref>

=== Styre ===

I et forsøk på å støtte opp sitt styre la Filip mye an på å opprettholde et godt forhold til senatet, og fra begynnelsen av sin regjeringstid bestyrket han de gamle romerske dyder og tradisjoner.<ref name="Southern71" /> Rask beordret han et stort byggeprogram i sin hjemby i Syria, omdøpte den til Philippopolis, og opphøyde den til bystatus, og reiste statuer av seg selv og sin familie.<ref name="Potter238">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 238</ref> Denne oppbyggingen av en ny by, kom på toppen av den kostbare tributten han skyldte perserne, foruten også nødvendige finansielle midler som gikk til hæren for sikre dens lojalitet, og det førte til han kom i desperat pengemangel.<ref name="Potter238" /> For å skaffe økonomiske midler økte han nådeløst skattene samtidig som han sluttet å betale subsidier til de [[barbar]]iske stammene nord for Donau som var nødvendig for å opprettholde freden langs grensen.<ref>Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 238-239</ref> Begge beslutningene fikk betydelig innvirkning på riket og hans regjeringstid.<ref name="Potter240">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 240</ref>

I 245 var Filip tvunget til forlate Roma da stabiliteten som var etablert av Timesitheus var gått i oppløsning i en kombinasjon av hans død, Gordianus' nederlag i øst og Filips beslutning å stanse utbetalinger av subsidier.<ref name="Bowman, pg. 37">Bowman, Alan K. (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 37</ref> Folkegruppen [[Karpere (folkegruppe)|karperne]] (''Carpi'' eller ''Carpiani'') forflyttet seg gjennom [[Dakia]], krysset [[Donau]] og dukket opp i [[Moesia]] hvor de truet [[Balkan]].<ref name="Bowman, pg. 37" /> Filip etablerte sitt hovedkvarter i [[Plovdiv|Filippopolis]] i Trakia (byens navn var etter [[Filip II av Makedonia]], ikke den nye keiseren), og deretter angrep han karperne og drev de over Donau og jagde dem tilbake til Dakia. Sommeren 246 krevde han triumferende seier over dem, foruten også tittelen ''Carpicus Maximus''.<ref>Southern, Patrica (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 71-72</ref> I mellomtiden nektet Arsakidedyanstiet i [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] å anerkjenne overherredømme til den persiske kongen. Det betydde at krigen med Persia flammet opp igjen i 245.<ref name="Potter240" />

Han var tilbake i Roma i august 247 hvor han pøste mer penger inn i de mest storslagne hendelser under sitt styre – ''[[Ludi Saeculares]]'' (religiøs feiring med ofring og teaterframføringer) som sammenfalt med tusenårsfeiringen av Romas grunnleggelse.<ref name="Bowman, pg. 37" /> I april 248 (det vil si år 1000 ''[[Ab urbe condita]]'') hadde Filip æren å lede feiringene for Romas tusenårsjubileum som i henhold til tradisjonen ble grunnlagt den 21. april 753 f.Kr. ved [[Romulus og Remus|Romulus]]. I henhold til samtidige redegjørelser, var festlighetene storslåtte og besto av spektakulære leker, ''ludi saeculares'', og teaterframføringer gjennom hele byen.<ref>Southern, Patrica (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 72</ref> I [[Colosseum]], hvor det opprinnelig hadde blitt forberedt for Gordianus IIIs planlagte triumf over perserne,<ref>Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 67; [[Marcus Valerius Martialis]]; Coleman, Kathleen M. (2006): ''M. Valerii Martialis Liber Spectaculorum'', s. LVI</ref> ble mer enn 1000 [[gladiator]]er drept sammen med hundrevis av eksotiske dyr, inkludert [[flodhest]]er, [[leopard]]er, [[løve]]r, [[sjiraff]]er, og faktisk også et [[neshorn]].<ref>Graham, T. (2000): «The Fall» [TV-episode] i: ''Rome: Power and Glory''. Military Channel.</ref> Hendelsen gjorde også nedslag i litteraturen med flere utgivelser, inkludert historikeren [[Gaius Asinius Quadratus|Asinius Quadratus]]' ''Chilieteris'' («Millenniet»), siden gjerne titulert som «Historien av et tusen år», som ble særskilt forberedt for jubileet. På samme tid forfremmet han sin sønn til rangen av med-Augustus.<ref name="Meckler" />

=== Undergang ===
Til tross for festlighetene var det fortsatt problemer i provinsene. Mot slutten av 248 var legionene i [[Pannonia]] og [[Moesia]] fortsatt misfornøyde med resultatet av krigen mot karperne. De gjorde opprør og utropte [[Pacatianus|Tiberius Claudius Pacatianus]] som keiser.<ref name="Meckler" /><ref>Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 69</ref> Den forvirring og uro som dette uløste fristet kvadere og andre germanske stammer til å krysse grensen og herje Pannonia.<ref name="Bowman, pg. 37" /> På samme tid invaderte goterne Moesia og Trakia over grensen ved Donau, og beleiret byen [[Devnya|Marcianopolis]],<ref>Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 73</ref> og karperne ble oppmuntret av goterne, og begynte på nytt å angripe Dakia og Moesia.<ref name="Bowman, pg. 37" /> I mellomtiden ledet [[Jotapianus|Marcus Jotapianus]] et annet opprør mot det undertrykkende styret til [[Gaius Julius Priscus|Gaius Priscus]] og den tunge skatteleggingen av de østlige provinsene.<ref>Meckler, Michael L. (1999): ''Philip the Arab''; Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 239; Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 68</ref> To av usurpatorene, Marcus Silbannacus og Sponsianus, er rapportert å ha startet opprør uten større suksess.<ref name="Meckler" />

Overveldet av antallet barbarangrep og innlandske opprør av usurpatorer, tilbød Filip seg å gå av, men senatet besluttet å gi all sin støtte til keiseren og hvor en viss [[Decius|Gaius Messius Quintus Decius]] var den mest høylydte av alle senatorene.<ref name="Southern74">Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 74</ref> Filip var så pass imponert over all støttet at han sendte Decius til regionen med en særskilt kommando som omfattet alle provinser i Pannonia og Moesia. Det hadde en tosidig hensikt om både å knuse opprøret til Pacatianus og samtidig ta seg av invasjonene fra barbarene.<ref name="Southern74" />

Selv om Decius klarte å undertrykke opprøret var misnøyen til legionene voksende.<ref name="Potter240" /> Det førte til at våren 249 utropte legionene ved Donau Decius som ny keiser og deretter begynte å marsjere mot Roma.<ref name="Southern74" /> Selv før Decius hadde forlatt regionen, hadde situasjonen for Filip blitt verre. Finansielle vanskeligheter hadde tvunget ham til å degradere myntvalutaen ''antoninianus'' da det brøt ut opprør i provinsen [[Aegyptus]], noe som igjen førte til at forsyningen på hvete i Roma ble forstyrret, og således underminerte ytterligere Filips politiske støtte i hovedstaden.<ref>Bowman, Alan K. (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 38</ref>

Selv om Decius forsøkte å komme til en form for avtale med Filip,<ref name="Southern74" /> var det tilsynelatende uunngåelig med en militær konfrontasjon. Filips hær møtte Decius' i nærheten av dagens Verona en gang i begynnelsen av september 249. Filips hær besto antagelig av 2 til 3 italienske legioner og [[pretorianergarden]], noe som førte antallet opp i rundt 20 000 menn. Decius' styrker besto av 4 til 6 legioner fra regionen ved Donau, foruten også flere [[kohort]]er (1/20 av legion) med hjelpestyrker og kontingenter av kavalerister, noe som førte til antall på mellom 30 000 til 40 000 menn. Decius fikk en enkel seier og Filip ble drept,<ref name="Potter241">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 241</ref> enten i kamp eller drept av sine egne soldater som ville innynde seg hos den nye herskeren.<ref name="Meckler" /> Filips 11 år gamle sønn og arving ble antagelig drept sammen med sin far og hans bror Priscus forsvant uten et spor.<ref name="Potter241" />

== Filip og religiøs tro ==
[[Fil:Antoninianus Philip - Philip.jpg|thumb|300px|''Cippus'' med Filips profil og romerske symboler som feiret det romerske millennium.]]
En del senere tradisjoner, første gang nevnt av kirkehistorikeren [[Eusebius av Cæsarea]] i hans ''Historia Ecclesiastica'', fremmet Filip som den første kristne romerske keiser. I henhold til Eusebius<ref>Eusebius: ''Historia Ecclesiastica'', VI.34</ref> var Filip en kristen, men fikk tillatelse til å delta i [[Påskeaften|nattgudstjeneste i påsken]] før han hadde bekjent sine synder og ble beordret av biskop [[Babylas av Antiokia|Babylas]] til sitte sammen med de angrende, noe han villig gjorde. Senere versjoner har lokalisert denne hendelse til byen [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]].<ref>Cruse, C.F. oversetter (1998): ''Eusebius' Ecclesiastical History'', Hendrickson Publishers, 4. opplag 2004, s. 220–221.</ref> Filip og hans hustru skal også ha mottatt brev fra den tidlige teologen [[Origenes]].<ref>I henhold til [[Eusebius av Cæsarea]]</ref>

Historikere har identifisert den senere keiser [[Konstantin den store|Konstantin]] som den første kristne keiser. Filips kristendom er tvilsom og usannsynlig ettersom ingen ikke-kristne skribenter nevner dette. Isteden er påstanden mest sannsynlig kristen [[propaganda]], eller basert på at Filip ikke brydde seg om kristne i det hele tatt og således ble tolket som tolerant. Tvert imot gjennom hele sin tid som keiser fulgte Filips framtoning på mynter og lignende symbolbruk [[Romersk religion|den romerske statsreligionen]] og han deltok som ''pontifex maximus'' ved feiringen i 248. Allerede på slutten av [[1600-tallet]] var det ikke mulig for historikere å akseptere at Filip skulle ha vært en kristen keiser. [[Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont]], som [[Edward Gibbon]] siterte hyppig, slo fast at det var ikke mulig å akseptere påstanden om at Filip var kristen «ſans difficulté» («uten vanskelighetter»).<ref>Tillemont, Louis-Sébastien le Nain: ''Histoire des Empereurs'', bind 3: ''Qui Comprend Depuis Severe juſques à l'election de Diocletien''. Ny utg. Paris: Charles Robustel, 1720, 3.262.</ref> Da [[Jean-Baptiste Louis Crévier]] skrev ''L'Histoire des empereurs des Romains, jusqu'à Constantin'' i [[1749]] stadfestet han det motsatte, at Filip ''ikke'' var kristen i det hele tatt.<ref>Crévier, Jean-Baptiste Louis (1814): ''The History of the Roman Emperors from Augustus to Constantine'', engelsk oversettelse ved John Mill, London: F.C.&J. Rivington et al., 9.6.</ref> Nevnte Edward Gibbon tok samme posisjon i første bind av sitt berømte historieverk om ''Romerrikets vekst og fall'' i 1776.<ref>Gibbon, Edward, red. Womersley, 1.554. Se også: Pocock, J. G. A. (2003): ''Barbarism and Religion''. Bind III: ''The First Decline and Fall'', Cambridge: Cambridge University Press, s. 461–462.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
;Primær litteratur
* [[Aurelius Victor]]: [http://www.roman-emperors.org/epitome.htm ''Epitome de Caesaribus'']
* [[Johannes Zonaras]]: ''Compendium of History'' [https://web.archive.org/web/20080521191250/http://www.ancientsites.com/aw/Post/1049415 sammendrag: Zonaras: Alexander Severus to Diocletian: 222–284]
* [[Zosimus]]: [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus01_book1.htm ''Historia Nova'']

;Sekundær litteratur
* Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', Routledge.
* Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay, AD 180-395'', Routledge.
* Bowman, Alan K. (2005): ''The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193-337'', Cambridge University Press.
* Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8.
* Meckler, Michael L (1999): [http://www.roman-emperors.org/philarab.htm «Philip the Arab (244-249 A.D.)»], ''De Imperatoribus Romanis''.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.clas.canterbury.ac.nz/nzact/philipar.htm Biografi] {{Wayback|url=http://www.clas.canterbury.ac.nz/nzact/philipar.htm |date=20061014104433 }} fra nettstedet til New Zealand Association of Classical Teachers
* [https://web.archive.org/web/20051210101342/http://dougsmith.ancients.info/feac54phi.html Kort biografi] nettsted om romerske mynter
* [https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Philip_the_Arabian «Philip the Arabian»] i: ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company. 1913. Via ''WikiSource''.

{{Romersk keiser|Forgjenger=[[Gordianus III]]|Dynasti=Soldatkeiserne|Startår=244|Sluttår=249|Etterfølger=[[Decius]]}}

{{Romerrikets keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske keisere]]
[[Kategori:Krisen i det tredje århundret]]
[[Kategori:Fødsler i 204]]
[[Kategori:Dødsfall i 249]]
[[Kategori:200-tallet]]