Redigerer Fabius Maximus

{{Infoboks biografi}}
'''Quintus Fabius Maximus Verrucosus''' (født ca. [[275 f.Kr.|275]], død [[203 f.Kr.]]), kalt '''Cunctator''' (''forsinkeren''), var en [[romerske republikk|romersk]] general og statsmann som ble født i [[Roma]] rundt 275 f.Kr. og døde i Roma i 203 f.Kr. Han var [[romersk konsul|konsul]] fem ganger ([[233 f.Kr.|233]], [[228 f.Kr.|228]], [[214 f.Kr.|214]], [[213 f.Kr.|213]] og [[209 f.Kr.]]) og var to ganger [[romersk diktator|diktator]] ([[221 f.Kr.|221]]&ndash;[[219 f.Kr.]] og [[217 f.Kr.]]). Hans kallenavn ''Cunctator'' henviser til hvordan han satte ut tropper under [[den andre punerkrig]]en.

Fabius nedstammet fra en gammel [[patrisier]]-familie, Fabii, og var barnebarn av Quintus Maximus Gurges og oldebarn av [[Quintus Fabius Maximus Rullianus]], begge kjente konsuler. Han deltok antagelig i [[den første punerkrig]], selv om det ikke er kjent hvilken rolle han spilte. Etter krigens slutt rykket han raskt oppover i sin politiske karriere. Han tjente to ganger som konsul og [[censor]]. I sin første konsulperiode vant han et slag mot ligurerne (en [[gallerne|gallisk]] stamme) og feiret [[triumf]]<ref>http://ancientrome.ru/art/artworken/img.htm?id=5817</ref>. I [[218 f.Kr.]] deltok han i utsendingen til [[Karthago]]. Det var Fabius som formelt erklærte krig mot byen ([[2. punerkrig]]) etter at [[Hannibal]] erobret [[Sagonte]]. [[Det romerske senatet]] utnevnte ham til diktator i 217 f.Kr. etter katastrofen ved [[slaget ved Trasimene|Trasimene]] i juni. Dette var uvanlig, da det vanligvis var konsulene som valgte diktator.

Fabius var fullt klar over den militære overmakten til karthagerne, og da Hannibal invaderte [[Italia]], nektet han å møte ham i feltslag. I stedet holdt han troppene sine nær Hannibal, i håp om å trette ham ut i en lang [[utmattelseskrig]]. Fabius klarte å trakassere de karthagenske matsankerne og begrenset Hannibals evne til å ødelegge mens han tok vare på sine egne militære styrker.

Romerne var ikke imponert over denne defensive strategien, og i begynnelsen var hans kallenavn ment som en fornærmelse. Strategien ble delvis ødelagt på grunn av manglende enhet i kommandoen i den romerske hær. [[Magister equitum]] Minucius var en politisk fiende av Fabius. Det var først etter at Fabius reddet ham fra et angrep av Hannibal at Minucius plasserte seg under Fabius' kommando. Minucius hadde blitt utnevnt til medkommandant av de romerske styrkene av Fabius' kritikere i senatet. Minucius hevdet åpent at Fabius var feig fordi han ikke klarte å konfrontere de karthagenske styrkene. 

Nær dagens Larino i Molise (da kalt Larinum) hadde Hannibal tatt posisjon ved en landsby kalt Gerione. I dalen mellom Larino og Gerione hadde Minucius bestemt seg for å gjennomføre et frontalangrep på Hannibals tropper. Flere tusen mann var involvert på begge sider. Det virket som om romerne var i ferd med å vinne, men Hannibal hadde satt opp en felle. Snart ble de romerske troppene slaktet. Fabius, til tross for Minucius' tidligere arroganse, skyndte seg til sin medkommandants assistanse, og styrkene til Hannibal trakk seg umiddelbart tilbake. Etter slaget var det antatt at det ville bli konflikt mellom Minucius og Fabius. Men den yngre soldaten marsjerte sine menn til Fabius' leir og han skal ha sagt at «min far gav meg livet. I dag reddet du livet mitt. Du er min andre far. Jeg anerkjenner dine overlegne evner som kommandant.»
På slutten av diktatorskapet til Fabius ble kommandoen gitt tilbake til konsulene [[Gnaeus Sevilius Geminus]] og [[Marcus Atilius Regulus]] og i det påfølgende året ([[216 f.Kr.|216]]) til konsulene [[Lucius Aemilius Paullus (general)|Lucius Aemilius Paullus]] og [[Gaius Terentius Varro]]. Etter at Paullus og Varro ble beseiret ved [[slaget ved Cannae|Cannae]] det året, ble visdommen i taktikken til Fabius forstått og ''Cunctator'' ble en æresbevisning. Denne taktikken ble fulgt i resten av krigen, så lenge Hannibal forble i Italia.

Fabius' militære suksesser var små, bortsett fra gjenerobringen av [[Tarentum]] i [[209 f.Kr.]]. Da M. Livius Macatus, guvernøren av Tarentum, noen år senere tok æren for gjenerobringen svarte Fabius: «Selvsagt. Hadde du ikke mistet den, kunne jeg ikke tatt den tilbake.» Han tjente som konsul to ganger til i 214 og 213 f.Kr. i tillegg til å være øverste [[augur]] og [[pontifex maximus]], en kombinasjon som ikke ble gjentatt før [[Julius Cæsar]]. Men han motsatte seg den unge og ambisiøse [[Scipio Africanus]] som ønsket å bringe krigen til Afrika.

Senere ble han en legendarisk figur og modellen for tøffe, modige romere. Ifølge [[Ennius]], ''unus homo nobis cunctando restituit rem'', «har en mann, ved å forsinke, gjenopprettet staten for oss.» Mens Hannibal nevnes blant de største generaler gjennom tidene, har profesjonelle militære æret Fabius' navn på en hel strategisk doktrine kjent som «''Fabius' strategi''».

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://classics.mit.edu/Plutarch/fabius.html ''Fabius''] {{Wayback|url=http://classics.mit.edu/Plutarch/fabius.html |date=20120204034349 }}, av [[Plutark]]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske konsuler]]
[[Kategori:Personer fra Roma]]
[[Kategori:Fødsler i 270-årene f.Kr.]]
[[Kategori:Dødsfall i 203 f.Kr.]]