Redigerer Første verdenskrig til sjøs

[[Fil:HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|mini|[[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] fra 1906, med torpedonett lags siden]]
[[Fil:HMS Dreadnought (1911) profile drawing.png|mini|Profiltegning av [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]]]]
'''Første verdenskrig til sjøs''' var kjennetegnet av [[Trippelententen]] med sin større flåte forsøkte å blokkere [[Sentralmaktene]], Sentralmaktenes forsøk på å bryte denne, og blokkere [[Storbritannia]] og [[Frankrike]].

== Bakgrunn ==
[[File:Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-61-23, Linienschiff "SMS Rheinland".jpg|mini|left|SMS «Rheinland» fra 1908 av ''Nassau-klassen'' var det første tyske svaret på ''Dreadnought''{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Årene før krigen brøt ut ble blant annet kjennetegnet av et rustningskappløp til sjøs, særlig mellom Storbritannia og [[Tysklands historie (1871-1918)|Tyskland]]. Denne har stor offentlig interesse, i Tyskland og med [[Alfred von Tirpitz|Alfred Tirpitz]] som ny marineminister ble det i 1898 dannet en folkebevegelse til støtte for flåteoppbyggelse, som hadde over en million medlemmer i 1906.<ref>Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', side 135-138, [[Spartacus Forlag]]  2011 ISBN 978-82-430-0563-1</ref> Tyskerne ønsket å etablere en flåte som kunne avbalansere britenes dominans til sjøs og beskytte Tysklands voksende interesser i utlandet. Tirpitz hadde som ung kadett ofte besøkt den britiske flåtehavnen i [[Portsmouth]] og både beundret og misunte Royal Navy. Som keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] mente Tirpitz at Tysklands fremtid var avhengig av en sterk marine som kunne utfordre den britiske. Han forlangte derfor flere [[slagskip]] og mente at tysk teknologi, kunnskap og industriell stryke  gjorde det mulig for Tyskland å bygge flere fartøyer enn Storbritannia. Ved å true med å trekke seg, tvang han [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] til å bygge tre dreadnought-fartøyer og en [[slagkrysser]]. I tillegg ble det gjort avsetninger for en fremtidige ubåtstyrke. Med det byggeprogrammet Tirpitz insisterte på, ville tyskerne ha 13 i 1912, mot britenes 16.

Da dette ble kjent i 1909, vakte det sterke offentlig reaksjoner, og britene opplevde den tyske flåteoppbyggelsen som en trussel mot deres sikkerhet<ref name="grant">R.G. Grant: ''Sjøkrig gjennom 3 000 år'', side 258-259, Pegasus forlag 2010 ISBN 978-82-442-0074-5</ref> noe som utløste et kostbart våpenkappløp hvor begge land konkurrerte om å bygge de største og beste [[slagskip]].<ref name="grant" /> Britene satset på [[Dreadnought]]-typen til [[Royal Navy]], mens Tyskland fulgte opp ved å utvide sin [[Hochseeflotte]] med tilsvarende type fartøyer, som Nassau-klassen og måtte som en konsekvens utvidet i årene 1907-1914 [[Kielkanalen|Keiser Vilhelmskanalen]] slik at denne hadde kapasitet til å ta imot de nye, store fartøyene. 

Samtidig la denne situasjonen grunnlaget for en tilnærmingen mellom Frankrike og Storbritannia i det som skulle bli [[Trippelententen]] i 1904. Gjennom denne politiske forståelsen delte Frankrike og Storbritannia i 1912 ansvaret for områder seg imellom, slik at forsvaret av [[Den engelske kanal]] og den franske [[Nordsjøen|Nordsjøkyst]] ble overlatt til den britiske flåte, mens den franske flåten fikk et tilsvarende ansvar for i [[Middelhavet]].<ref name="grant" />

Men også andre land igangsatte omfattende flåteoppbygginger, som [[Russland]] og Frankrike i 1912, [[Kongeriket Italia|Italia]] i 1913 og [[Østerrike-Ungarn]] i 1914.

== Kampområder ==

Da krigen brøt ut i 1914 hadde Royal Navy 52 dreadnought-fartøyer, pre-dreadnought-fartøyer og [[slagkrysser]]e, mens Tyskland hadde en tilsvarende flåte på 34 fartøyer.<ref name="grant" /> Med et så skjevt styrkeforhold, var tyskerne tilbakeholdne med å gå inn i større sjøslag, men Royal Navy lyktes ikke med å stenge fiendtlige havner og blokkere Sentralmaktene, slik det ble gjort under [[Napoleonskrigene]]. 

=== Nordsjøen ===
[[Fil:Jutland1916.jpg|mini|300px|[[Jyllandsslaget]] i mai 1916]]
Britenes store fartøyer var sårbare mot ubåter, miner og [[torpedobåt]]er. Deres forsøk på å stenge Den engelske kanal og Nordsjøen måtte derfor legges så langt ute at det lyktes tyskerne å holde sine havne åpne, både for forsyninger og bombardere den engelske øst-kysten. Samtidig satset tyskerne på å senke tilstrekkelige britiske fartøyer slik at forskjellen dem imellom ble mindre og flåtene kunne møtes i en større konfrontasjon. Den britiske flåtesjefen [[John Jellicoe, 1. jarl Jellicoe|John Jellicoes]] forsiktighet sørget imidlertid for at dette ikke skjedde.

Britene lyktes i angripe tyske patruljer ved [[slaget ved Helgolandbukten]] 28. august 1914, som ble den første sjømilitære konfrontasjonen mellom partene. Videre lyktes britene i å få til en konfrontasjon ved [[Slaget ved Doggerbank (1915)|slaget ved Doggerbank]] 24. januar 1915 da skvadroner fra Royal Navy hadde fanget opp tysk radiokommunikasjon og hadde derigjennom fått kjennskap til hvor denne flåten befant seg. Da de ankom området fant de den tyske styrken der som forventet og hvor britene lyktes i å senke en tung krysser, sterkt skade en slagkrysser og med en rekke drepte og tilfangetatte tyske soldater.

Britene klarte imidlertid å lokke tyskerne inn i et større sjøslag i [[Jyllandsslaget]] i mai 1916, som imidlertid endte med store tap på begge sider og uten en klar vinner. Både britene og tyskerne hevdet i sin krigspropaganda å være slagets vinnere. Målt i tonnasje tapte britene 155&nbsp;000 av sine 1&nbsp;250&nbsp;000 brt, og 6096 av sine 60&nbsp;000 mann. Tyskerne tapte 61&nbsp;000 av sine 660&nbsp;000 brt, og 2551 av sine 45&nbsp;000 mann. Slaget ble således en tysk materiell seier.

=== Den engelske kanal ===
Selv om Den engelske kanal var av avgjørende betydning for [[British Expeditionary Force]] (BEF) som kjempet på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]], hadde ikke Royal Navy utplassert store krigsskip i kanalen. Hovedtrusselen mot de britiske styrkene i kanalen var den tyske flåten stasjonert ved Helgoland, og dersom denne slapp til i Nordsjøen, kunne den slå ethvert britisk skip i kanalen. Den tyske ''hochseeflotte'' kunne stille minst 13 fartøyer tilsvarende dreadnoughts og en rekke pansrede kryssere og hundrevis av [[jager]]e i et angrep mot kanalen.<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/wwone/war_sea_gallery_01.shtml «The War at Sea: 1914 – 1918»] BBC History 17. februar 2011</ref> Hochseeflotte ville kunne møte en motstand på bare seks pansrede kryssere fra 1898 til 1899, alt for gamle til å kunne følge de nye, raske dreadnoughts i [[Grand Fleet]] stasjonert ved [[Scapa Flow]] på [[Orknøyene]].<ref>Robert K. Massie: ''Castles of Steel'', side 129, Ballantine Books, 2004 ISBN 0345408780</ref>

[[Undervannsbåt|Ubåttrusselen]] mot kanalen var reell, men den britiske overkommandoen tok ikke trusselen på alvor da de anså ubåter for å være ubrukelige.<ref>Robert K. Massie: ''Castles of Steel'', side 122</ref> Også den tyske overkommandoen anså ubåter for å være på eksperimentstadiet<ref>Robert K. Massie: ''Castles of Steel'', side 126</ref> som hovedsakelig ble brukt mot handelsfartøyer.<ref name="grant" /> Den engelske kanal ble i løpet av krigen ikke utsatt for et direkte angrep fra den tyske Hochseeflotte.

=== Atlanterhavet ===
[[Fil:Submarine U-14 (LOC) (6358166395).jpg|mini|Den tyske ubåten U-14]]
Mens Tyskland fikk problemer som følge av Storbritannias blokkering av havnene, var britene, som en øynasjon, helt avhengige av handel og import. Tyskerne oppdaget raskt at dere ubåter var lite effektive mot [[orlogsfartøy]], men langt mer effektive mot [[Handelsskip|handelsfartøy]] og kunne lett patruljere i [[Atlanterhavet]] til tross for den britiske overlegenheten av overflatefartøy.

Tyskland forsøkte å bruke ubåtene til å etablere en blokade av Storbritannia gjennom å senke transportskip, og dermed også en rekke passasjerskip. Ubåtene var avhengige av å kunne gå skjult og tåle ikke et direktetreff fra et overflatefartøy. De kunne av den grunn ikke sende advarsler eller plukke opp overlevende fra de fartøyene de angrep. Dette skapte sterke reaksjoner også i de nøytrale landene, som vendte seg mot Sentralmaktene og land som USA led store tap både av menneskeliv og av handel. dette ble en av de viktigste årsakene till at USA etter hvert gikk med i krigen. Også det nøytrale Norge led store tap; 829 norske skip ble senket og mer enn {{formatnum:2000}} norske sjøfolk mistet livet.<ref>Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', side 213, [[Spartacus Forlag]]  2011 ISBN 978-82-430-0563-1</ref>

=== Middelhavet ===
[[Fil:Stöwer U-Boot Truppentransporter.jpg|mini|En ubåt senker et troppeskip, maleri av [[Willy Stöwer]]]]
Det var noen begrensede sjømilitære slag mellom marinene fra [[Østerrike-Ungarn]] og [[Tyskland]] på den ene siden, og [[De allierte (første verdenskrig)|de alliertes]] mariner fra [[Frankrike]], Storbritannia, [[Italia]] og [[Japan]]. Marinene tilhørende [[Det osmanske rike]] gikk ut gjennom [[Dardanellene]] bare en gang, og sent i krigen i forbindelse med slaget ved Imbros (1918), og hadde sitt fokus på operasjoner i [[Svartehavet]].

Den største aksjonen var det allierte forsøket på å slå ut Det osmanske rike gjennom et direkte angrep på [[Istanbul]] i 1915. Dette forsøket endte med alliert nederlag i [[slaget ved Gallipoli]].

For den resterende del av krigen besto de sjømilitære aktivitetene hovedsakelig av ubåtkamper fra østerrikerne og tyskerne, samt blokadeforsøk fra de alliertes side.

=== Svartehavet ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 134-D0004, Großer Kreuzer Goeben.jpg|mini|Den tyske slagkrysseren SMS «Goeben»]]
Hovedaktørene i [[Svartehavet]] var Russland og Det osmanske rike. Den russiske flåtebasen lå i [[Sevastopol]] og hadde to øverstkommanderende som utmerket seg: [[Andrej Eberhardt]] i årene 1914 til 1916, og deretter [[Aleksandr Koltsjak]]. Den osmanske flåten var under utviklingen, men besto fortsatt av mange foreldede fartøyer. Flåten var forsterket med noen tyske fartøyer, som slagkrysseren SMS «Goeben» og den raske, lette krysseren SMS «Breslau», begge under kommando av [[Wilhelm Souchon]].

Krigen i Svartehavet begynte da den osmanske flåten bombarderte en rekke russiske byer i oktober 1914. I de følgende to årene var bildet preget av at flåtene jaktet på hverandre, og begge siders admiraler forsøkte å utnytte egne taktiske fordeler.

Den russiske [[Svartehavsflåten]]s hovedoppgave var å støtte [[Nikolaj Judenitsj]] under [[kampene i Kaukasus]], men da «Goeben» ankom Svartehavet måtte oppgavene endres, slik at alle aktiviteter måtte utføres med hele flåten samlet, da mindre enheter ville bli for sårbare overfor «Goeben»s hurtighet og kanoner. Denne situasjonen endret seg utover i 1916, da «Goeben» etter to års sammenhengende tjeneste begynte å lide av manglende vedlikehold og service, samtidig som russerne fikke større og mer moderne fartøyer.

=== Østersjøen ===
[[Fil:Slawa.jpg|mini|Den russiske slagskipet «Slava» ble senket utenfor [[Saaremaa]] i oktober 1917]]
I [[Østersjøen]] var hovedaktørene Tyskland og Russland, i tillegg fikk russerne støtte fra 9 britiske ubåter som hadde seilt gjennom [[Kattegat]]<ref>[http://www.historylearningsite.co.uk/british_submarines_and_the_balti.htm «British Submarines and the Baltic Sea»]</ref> og var i de følgende tre årene en del av den russiske østersjøflåten. Da den tyske flåten både var større, og kunne veksle mellom Nordsjøen og Østersjøen etter behov, ble krigbildet preget av en defensiv russisk rolle, og begrenset seg til å angripe konvoier mellom [[Sverige]] og Tyskland, og enkeltraid som [[Slaget ved Gotland (1915)|raidet ved Gotland og Åland i 1915]].

Det var et kupp for de allierte da den tyske lette krysseren SMS Magdeburg gikk på grunn i tett tåke under [[Oppklaring|rekognosering]] i [[Finskebukta]]. De andre tyske fartøyene prøvde å slepe Magdeburg, men de besluttet å [[Bore i senk|bore den i senk]] da de ble oppmerksom på en russisk styrke som nærmet seg. Dykkere fra den russiske marinen lyktes å sikre vraket intakt, som også inneholdt den tyske kodeboka som også ble delt med deres britiske allierte, noe som førte til umiddelbar suksess i Nordsjøen.

Med utstrakt bruk av både offensiv og defensiv minelegging fra begge sider, spilte de sjømilitære kreftene en lite rolle overfor kampene på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]]. Tyskerne igangsatte noen større angrep i [[Rigabukta]] i august 1915 og oktober 1917, hvor de under [[Operasjon Albion]] okkuperte de estiske øyene [[Saaremaa]] (Ösel), [[Hiiumaa]] (Dagö) og [[Muhu]] (Moon) og ødela russiske fartøyer som seilte fra [[Riga]], som nettopp hadde blitt inntatt av tyskerne.

I mars 1918 gjorde først [[den russiske revolusjon]] og deretter [[freden i Brest-Litovsk]] Østersjøen til et tysk innhav, og den tyske flåte transporterte tropper og forsyninger til [[De hvite (Finland)|de hvite]] under [[den finske borgerkrigen]] og til å okkupere deler av Russland fram til de måtte trekke seg ut som følge av nederlaget i [[Vestfronten (første verdenskrig)|vest]].

== Ulik teknologi ==

Den tradisjonsrike britiske marinen hadde ikke på alle områder holdt følge med utviklingen, hverken teknologisk eller organisatoriske, mens den unge tyske marinen var mer tilpasningsdyktig. Dette førte blant annet til at de tyske skipene disponerte enklere og mer presise avstands- og retningskalkulatorer enn de britiske<ref name="hasle">Hasle, Geir: ''Slaget om Nordsjøen'', side 120-123, [[Vega Forlag]] 2011 ISBN 978-82-8211-078-5</ref> noe som lettet den tyske ildlederkontrollen. Selv om det britiske skytset var grovere, gikk det lettere av slik at det eksploderte da det traff panseret, mens det tyske skytset trengte gjennom panseret og gjorde slik større skade og antente ofte den britiske ammunisjonen om bord da denne ikke var tilstrekkelig beskyttet.<ref name="hasle" /> Dette førte samlet til at britisk sprengstoff tok livet av de fleste falne på begge sider.<ref name="hasle" />

I tillegg viste den britiske tenkningen tenkningen om å  prioritere mindre panser før å få større fart å være helt feil, og bidro til å øke de britiske tapene.

== Tap ==
Sjømilitære tap kan oppsummeres i følgende tabell.<ref>Jürgen Mirow: ''Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen'', side 160, Göttingen, 1976 ISBN 3-7881-1682-X</ref> I tillegg kommer sivile handelsfartøy.

{| class="wikitable"
|-
!  !! Tyskland!! Øst.-Ungarn !! Tyrkia!! Storbr. !! Frankrike !! Italia!! Japan !! Russland !! USA !! Andre
|-
| [[Slagskip]] || 0 || 2 || 0 || 2 || 0 || 1 || 1 || 2 || 0 || 0
|-
| [[Slagkrysser]]e || 1 || 0 || 0 || 3 || 0 || 0 || 0 || 2 || 0 || 0
|-
| [[Linjeskip (marinefartøy)|Linjeskip]] || 2 || 1 || 2 || 11 || 4 || 2 || 0 || 2 || 0 || 0
|-
| [[Panserkrysser]] || 6 || 0 || 0 || 13 || 5 || 2 || 3 || 0 || 2 || 0
|-
| [[Armert krysser]] || 18 || 4 || 1 || 12 || 0 || 1 || 2 || 1 || 1 || 2
|-
| [[Ubåt]]er || 199 || 9 || 0 || 55 || 15 || 10 || 0 || 28 || 3 || 3
|-
| Andre krigsskip || 239 || 12 || 36 || 257 || 51 || 46 || 7 || 197 || 15 || 24
|-
| Hjelpefartøyer || 319 || 13 || 57 || 765 || 90 || 16 || 0 || 110 || 42 || 9
|-
| '''Til sammen''' || 784 || 41 || 96 || 1188 || 165 || 78 || 13 || 232 || 63 || 38
|-
| [[Tonnasje]] (uten hjelpefartøyer) || 362 000 || 58 000 || 31 000 || 652 000 || 172 000 || 92 000 || 48 000 || 127 000 || 41 000 || ?
|-
| Falne|| 34 836 || ? || ? || 34 654 || 11 500 || ? || ? || ? || ? || ?
|}<small>(tyske falne inkl. også drepte tilhørende marinen i Flandern)</small>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.naval-history.net/#WW1 naval-history.net]
* [https://web.archive.org/web/20090413214917/http://www.turkeyswar.com/navy/navy.htm Den tyrkiske marine i første verdenskrig]
* [https://web.archive.org/web/20120128090628/http://germannavalwarfare.info/ Tysk marinehistorie]

{{Portal|Første verdenskrig}}
{{Første verdenskrig oversikt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Første verdenskrig til sjøs| ]]