Redigerer Erobringen av Roma

{{Infoboks slag
| navn = Erobringen av Roma
| bilde = BrecciaPortaPia.jpg
| underskrift = Bresjen gjennom [[Porta Pia]], på et samtidig fotografi
| konflikt = Del av [[Italias samling]]
| koordinater = 
| dato = [[20. september]] [[1870]]
| sted = [[Roma]]
| resultat = [[Kongedømmet Italia]] erobret [[Kirkestaten]]<br />[[Roma]] og [[Lazio]] ble en del av Italia
| part1 = {{Flagg|Italia|1946}} [[Kongedømmet Italia]]
| kommandant1 = {{Flagg|Italia|1946}} [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel II]]<br />{{Flagg|Italia|1946}} [[Raffaele Cadorna]]
| styrke1 = 50&nbsp;000
| tap1 = 49 døde
| part2 = [[Fil:Flag of the Papal States (1808-1870).svg|22px|border]] [[Kirkestaten]]
| kommandant2 = [[Fil:Flag of the Papal States (1808-1870).svg|22px|border]] [[Pius IX]]<br />[[Fil:Flag of the Papal States (1808-1870).svg|22px|border]] [[Hermann Kanzler]]
| styrke2 = 13&nbsp;157
| tap2 = 19 døde
| kart = 
}}
'''Erobringen av Roma''' skjedde [[20. september]] [[1870]] og markerte en foreløpig avslutning på den lange prosessen som førte til [[Italias samling]], kalt ''Risorgimento'', da hele [[Appenninerhalvøya]] ble samlet til et kongedømme under kong [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel II]] fra [[Huset Savoia]].

== Bakgrunn ==
Viktor Emmanuel II av Savoia ble kronet til [[Liste over Italias monarker|konge over Italia]] 17. mars 1861, men områdene [[Veneto]] og [[Lazio]] var ikke underlagt det nye kongedømmet. Det første [[Italias parlament|italienske parlamentet]] møttes i [[Torino]] og erklærte 27. mars 1861 at [[Roma]] var hovedstad i det gjenforente [[Kongedømmet Italia]]. Den manglende samlingen av hele Italia skapte en innenrikspolitisk spenning i den nye staten, i det som senere ble kalt for ''[[irredentisme]]'', og samling av de resterende områdene ble kjernepunktet i dens utenrikspolitikk. Dette første til at Italia gikk til krig mot Østerrike i [[den tredje italienske frigjøringskrig]] i ly av  [[Den østerriksk-prøyssiske krig]] og lyktes å sikre seg de østerrikske områder i [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]].

[[Kirkestaten]], som på dette tidspunktet var sterkt redusert i forhold til tidligere etter at store territorier var erobret av italienske styrker under [[den andre italienske frigjøringskrig]], kontrollerte fortsatt Lazio med byen Roma. [[Napoleon III av Frankrike]] holdt en fransk styrke i byen til støtte for pave [[Pius IX]]. I ly av en hemmelig støtte fra regjeringen til [[Urbano Rattazzi]] gjorde [[Giuseppe Garibaldi]] et nytt tog mot byen i 1867, men ble fanget av franske styrker.

Fra 8. desember 1869 og frem mot sommeren 1870 ble [[Første Vatikankonsil]] avholdt i Roma. Etter nederlaget i [[slaget ved Sedan]] 1. september 1870 under [[den fransk-prøyssiske krig]] ble Napoleon III avsatt og de nye franske myndighetene trakk de franske styrkene ut fra Roma, som slik ble liggende åpen for et italiensk angrep mot byen.

Viktor Emmanuel sendte et personlig brev til paven med grev [[Gustavo Ponza di San Martino]], og ba om at han frivillig overlot byen og den pavelige befestningen til de italienske styrkene, mot at byen ble skånet og alle de pavelige tjenestemenn skulle få ansettelse i den italienske staten,<ref>{{Cite book|title= Prisoner of the Vatican: The Popes' Secret Plot To Capture Rome From The New Italian State|year= 2004|last= David I. Kertzer|first= |authorlink= |coauthors= |publisher= Houghton Mifflin Harcourt, 2006|location= |isbn= |page= [https://archive.org/details/prisonerofvatica00unse/page/45 45]|pages= |url=https://archive.org/details/prisonerofvatica00unse|accessdate=}}</ref> men paven avslo kongens tilbud.

== Erobringen ==
[[Fil:Pio IX Saint Peter Square 1870.jpg|mini|left|Paven velsigner sine styrker på [[Petersplassen]], 25. april 1870]]
[[Esercito Italiano|Den italienske hæren]], under kommando av general [[Raffaele Cadorna]] krysset grensen til Kirkestaten 11. september og rykket langsomt fram mot Roma, i håp om at det skulle bli en forhandlingsløsning før de nådde byen. Kirkestaten trakk sine styrker tilbake fra garnisonene i [[Orvieto]], [[Viterbo]], [[Alatri]], [[Frosinone]] og andre støttepunkter i [[Lazio]]. Pave [[Pius IX]] mente selv at en overgivelse var uunngåelig.<ref>Rendina, Claudio: ''Enciclopedia di Roma'', s. 985 Roma: Newton Compton, 2000</ref> Kirkestatens forsvarere hadde etablert en forsvarlinje langs de aurelske murene som var byens forsvarsmur, og etablert et forsvar hær under kommando av  general [[Hermann Kanzler]], som besto av [[Sveitsergarden]] og noen få «[[suav]]er»&mdash;frivillige fra [[Frankrike]], [[Østerrike]], [[Nederland]], [[Spania]] og andre land&mdash;med en samlet styrke på {{Formatnum:13157}} mot rundt {{Formatnum:50000}} italienske soldater.<ref>De Cesare, Raffaele:''[http://books.google.com/books?id=0XcpAAAAYAAJ&pg=PA449&dq=%22the+last+days+of+papal+rome%22 The Last Days of Papal Rome]'', s. 443 London: Archibald Constable & Co. De Cesare, 1909, s. 443</ref>

Den italienske hæren nådde de aurelske murene 19. september og satte byen i en beleiringstilstand. Paven besluttet at byen bare skulle overgis etter at forsvarsstyrkene hadde nytt såpass motstand at det ble tydelig at erobringen ikke ble frivillig akseptert. Dagen etter, etter at et tre-timers bombardement hadde slått en bresje i de aurelske murene ved [[Porta Pia]], rykket et piedmontesisk infanterikorps fra [[bersaglieri]] inn i Roma. I løpet av disse hendelsene ble 49 italienske soldater og 19 suaver drept. Det sentrale Vatikanet, herunder det pavelige palass ble okkupert 21. september. Roma og Lazio ble [[Anneksjon|annektert]] av kongerømmet Italia etter en [[folkeavstemning]].

Den tidligere gaten ''Via Pia'' som gikk fra Porta Pia og videre inn mot byens sentrum ble omdøpt til ''Via XX Settembre'' («20. september-gaten»). Tilsvarende har en rekke italienske byer døpt om byens hovedgate som går til den lokale katedralen til ''Venti Settembre'' (venti=20).

Forfatteren [[Edmondo De Amicis]] deltok i erobringen av Roma som offiser i den italienske hæren.

== Virkninger ==
[[Fil:Vatican City OSM 20110615.png|mini|[[Vatikanstaten]]s utstrekning etter [[Lateranoverenskomsten]] i 1929]]
Som følge av hendelsene i 1870, forlot ikke de etterfølgende pavene Vatikanet, men anså seg selv som «fangen i Vatikanet» av en tilstedeværende okkupasjonsmakt. Denne situasjonen tok først slutt i 1929, da [[Den katolske kirke]] og den italienske stat inngikk [[Lateranoverenskomsten]], som var et [[konkordat]] hvor kirken sa fra seg de fleste krav de hadde i Roma, mot at den italienske stat anerkjente [[Vatikanstaten]] som en suveren og uavhengig stat, med paven som monark.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|it|italiensk}} [https://web.archive.org/web/20070927222551/http://www.kattoliko.it/leggendanera/modules.php?name=News&file=article&sid=354 Artikkel av Angela Pellicciari]
* {{Språkikon|it|italiensk}} [http://cronologia.leonardo.it/storia/a1867e.htm Historisk oppsummering på cronologia.leonardo.it] {{Wayback|url=http://cronologia.leonardo.it/storia/a1867e.htm |date=20070205125514 }}
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://romanmiscellany.blogspot.com/2008/10/papal-zouaves.html De pavelige suaver]
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Roma}}
[[Kategori:Italias samling]]
[[Kategori:Konflikter i 1870]]
[[Kategori:1870 i Italia]]
[[Kategori:Slag med deltakelse av Italia]]