Redigerer Ernst Wollweber

{{Infoboks biografi}}
'''Ernst Wollweber''' (født [[18. oktober]] [[1898]] i [[Hann. Münden|Hannoversch Münden]], død [[3. mai]] [[1967]] i [[Øst-Berlin]]) var en [[Tyskland|tysk]] [[kommunisme|kommunistisk]] politiker. Han var [[DDR]]s «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for [[Stasi]], fra [[1953]] til [[1957]].

== Tidlig liv ==
Ernst Wollweber var sønn av en snekker. Som 15-åring, etter folkeskolen, tok han hyre som [[jungmann]] og tømmerfløter på elven [[Weser (elv)|Weser]], som har sitt utgangspunkt der to andre elver, [[Werra]] og [[Fulda (elv)|Fulda]], flyter sammen i hans fødeby. Under [[første verdenskrig]], fra 1916 til 1918, tjenestegjorde han i [[den tyske keiserlige flåte|den keiserlige marine]]s [[ubåt]]<nowiki></nowiki>avdeling.

Under [[novemberrevolusjonen]] [[1918]] deltok han i matrosopprøret i [[Kiel]] og ble medlem i et [[Arbeiderråd|soldatråd]].

== Politiker i Det tyske rike ==
I [[1919]] ble han medlem i [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]] (det tyske kommunistiske parti) og deltok i ''Märzkämpfe in Mitteldeutschland'' («marskampene i Midt-Tyskland») i 1921.<ref>[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/innenpolitik/maerzkaempfe ''Märzkämpfe'', «mars-kamper», 1921]</ref> Wollweber steg fort i gradene i partiorganisasjonen, og i 1921 ble han medlem av [[Sentralkomité]]en og politisk sekretær for KPD-distriktet [[Hessen]]-[[Waldeck]]. To år etter ble han en av lederne for de militante avdelinger av KPD i Hessen-Waldeck, [[Thüringen]] og [[Schlesien]]. Wollwebers virksomhet førte til at han ble arrestert i 1924, og deretter anklaget for høyforræderi. Han ble løslatt i 1926, og i 1928 ble han valgt til representant i det prøyssiske delstatsparlament, og innehadde den posten til 1932.  I 1929 ble han valgt til delstatsparlamentet for [[Niederschlesien]], og fra 1932 til 1933 var han medlem av den tyske [[Riksdagen (Weimarrepublikken)|Reichstag]].

I [[1932]] ble han leder i det tyske kommunistiske sjømannsforbundet (''Einheitsverband der Seeleute, Hafenarbeiter und Binnenschiffer'') og i [[1933]] sekretær i sjømannsinternasjonalen ISH (''Internationale der Seeleute und Hafenarbeiter'').

Da det tyske kommunistiske parti ble forbudt i Tyskland etter [[Riksdagsbrannen]] (februar 1933), måtte Wollweber flykte til [[København]], og senere til [[Leningrad]].

== Wollweber-organisasjonen ==
Han opprettet for den sovjetiske etterretningsorganisasjon [[NKVD]] i [[1936]] den såkalte [[Wollweber-gruppen|Organisasjonen mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen]], som gjennomførte [[sabotasje]]aksjoner mot land som var fiendtlige mot Sovjetunionen, også demokratiske land som [[Finland]] og [[Polen]]. Organisasjonen var hemmelig representert i [[Nazityskland|Tyskland]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Skandinavia]]. Gruppen utførte først og fremt bombeangrep med tidsinnstilte bomber mot fartøyer<ref>Wilhelm Agrell: ''Maskerad front: Kalla krigets underrättelsehistoria'', Historiska Media, [[Falun]], s. 42, ISBN 978-91-85507-97-9</ref> fra land som støttet opprørerne i [[den spanske borgerkrig]]. [[Sprengstoff]]et ble i stor grad stjålet fra svenske [[gruve]]r, av agenter i [[Kiruna]] og [[Luleå]]. Wollweber-ligaen antas å ha sprengt 16 tyske, 3 italienske og 2 japanske fartøyer. Wollweber organiserte dessuten våpenleveranser til den republikanske regjering. Fra 1936 stod han trolig høyest på listen over ettersøkte av tysk [[Gestapo]].

Hans organisasjons norske seksjon utviklet seg etter hvert til krigstidens mest aktive norske sabotasjeorganisasjon, senere kjent som [[Osvald-gruppen]]. Under ledelse av [[Asbjørn Sunde]] utførte den over 109 kjente aksjoner mot okkupantene i Norge inntil sommeren [[1944]], da organisasjonen ble oppløst etter ordre fra Moskva.

To av hans kvinnelige agenter var norske Ragnhild Wiik (31. august 1910 -14. mars 1964) som han giftet seg med i [[Leningrad]], og hennes eldre søster Gudrun. Fra 1936 var Oslo hovedbasen hans.<ref>[[Tore Pryser]]: ''Kvinner i hemmelige tjenester'' (s. 167), Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-27462-7</ref>  Der bodde han med sin kone i Båhusveien 18 på [[Sinsen]] og vervet blant andre [[Martin Rasmussen Hjelmen]] til arbeidet sitt. Et problem var at ligaens hjemmelagde [[brannbombe]]ne ikke detonerte, eller skadene ble ubetydelige. Wollweber arbeidet derfor på å rekruttere hjelpere tilknyttet [[gruvedrift]]en i [[Kiruna]], og med mulighet for å få tak i [[dynamitt]]. Wollweber og Hjelmen lyktes i å skaffe seg agenter i Kiruna, [[Narvik]] og [[Luleå]], og [[dynamitt]] ble fraktet med [[Ofotbanen]] til Narvik, der den ble smuglet om bord i skip til viktige nordeuropeiske havner. [[Kode]]nøkkelen han brukte til sine kodete meldinger, var [[ironi]]sk nok ''Spioner og bomber'' av den tidligere overvåkingssjefen [[Johan Søhr]] en bok som både sender og mottaker måtte ha et eksemplar av. Fra slutten av 1937 var brannbombene forkastet til fordel for sprengbomber, og i midten av november 1937 sank det italienske [[lasteskip]]et «Boccaccio»<ref>[https://wrecksite.eu/wreck.aspx?161667 «Boccaccio», ''wrecksite.eu]</ref> utenfor kysten av Frankrike, og en av mannskapet omkom. I Oslo hadde Wollweber et legekontor i [[Schleppegrells gate]] på [[Grünerløkka]] som skalkeskjul, dit brev til Wollweber kunne adresseres, og møter avtales. Skulle noen møte Wollweber, satte vedkommende seg på venterommet og spurte legen etter «Olsen». Så tok legen kontakt med Ragnhild Wiik som kom med adressen til møtestedet.<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/sabotoren-pa-sinsen-1.10964866 «Sabotøren på Sinsen», NRK 29. mars 2013]</ref>

Wollweber besøkte også agentene sine i [[København]], [[Antwerpen]] og [[Rotterdam]] på ordre fra Moskva. Tre ganger ble Ragnhild Wiik sendt på oppdrag til Paris, men det var hennes søster, Gudrun, Wollweber flyktet til Sverige med 5. mai 1940. De ble fulgt til grensen av [[Asbjørn Sunde]], men to uker senere ble de arrestert på en jernbanestasjon i [[Värmland]]. Wollweber ble dømt til tre års [[straffarbeid]] for pass[[forfalskning]] i Sverige. Tyskerne ville ha ham utlevert, men [[Aleksandra Kollontaj]]s inngripen bidro til at han i stedet ble utlevert til Sovjetunionen høsten 1944. Verre gikk det med Ragnhild. Hun ble arrestert av Gestapo i mars 1941 og sendt til fengsler og leire i Tyskland, deriblant [[Ravensbrück]]. Helsen hennes var ødelagt for resten av livet, og i tillegg var hun i [[overvåkingspolitiet]]s søkelys, som da de mente at hun med falske papirer hadde deltatt på NKPs 6. kongress i Oslo 8.-10. juni 1946 med en instruks fra Moskva om at NKP skulle sabotere hvalavtalen med England, basert på uenigheten om norske sjøfolks hyre på britiske [[hvalkokeri]]er.<ref>[[Tore Pryser]]: ''Kvinner i hemmelige tjenester'' (s. 167-68)</ref> Hun bodde sammen med søsteren Gudrun de siste årene til hun døde, bare 53 år gammel.<ref>[https://marxisme.no/kommunistiske-kvinners-antifascistiske-kamp-og-offer/ «Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer», ''Gnist]</ref>

== Fangenskap i Sverige ==
I [[1940]] måtte han rømme til [[Sverige]], hvor han ble arrestert i mai samme år. Han satt i svensk fengsel under størsteparten av krigen – noe som trolig berget hans liv. Tyskerne krevde gjentatte ganger hans utlevering,<ref>Lennart W. Frick med Lars Rosander: ''Bakom hemligstämpeln'', Historiska Media, [[Lund (Sverige)|]], 2004, s. 88; ISBN 91-85087-11-8</ref> og den svenske regjering var nær ved å gi etter. Men etter de tyske nederlagene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]], og etter at han fikk sovjetisk statsborgerskap, gav de etter for sovjetisk press og innvilget hans utreisesøknad til Sovjet i 1944.

Han oppholdt seg der på helsekur i [[Kislovodsk]], og deretter kom han til [[Moskva]].

== Stasi-sjef ==
[[Fil:Berlin Friedrichsfelde Zentralfriedhof, Pergolenweg - Wollweber, Ernst 1.jpg|thumb|Ernst Wollwebers grav på [[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]] i [[Berlin]].]]
Etter krigen returnerte Ernst Wollweber til Tyskland og hadde forskjellige stillinger i ledelsen av [[DDR]]s [[skipsfart]]sadministrasjon. I vest ble det fra omkring 1950 hevdet at han hadde gjenopprettet «Wollweber-organisasjonen», men disse ryktene finner ikke støtte i forskning.

Etter opprøret i [[Berlin]] i [[1953]], som førte til at sjefen for [[DDR]]s sikkerhetspoliti, [[Wilhelm Zaisser]], ble fjernet, ble Wollweber i juli innsatt som [[Stasi]]s nye leder, med rang som statssekretær. Han gjorde det til sitt hovedanliggende å arbeide mot og svekke vestlige etterretningstjenester, fremfor alt den vesttyske [[Organisation Gehlen]] og senere ''Bundesnachrichtendienst'' (BND). Den mangeårige leder for BND og tidligere ''[[Wehrmacht]]''-general [[Reinhard Gehlen]] skrev i sine memoarer fra 1971, ''Der Dienst'', om Wollweber: «''Som internasjonalt kjent yrkesrevolusjonær og sabotasje-ekspert tilhørte Wollweber til sin bitre ende utvilsomt de fargerikeste og skruppelløseste skikkelser i spissen for Ulbricht-regimet. Verken hans forgjenger Wilhem Zaisser'' (...) ''eller hans etterfølger Erich Mielke formådde å gjøre Wollweber rangen stridig når det gjaldt omdømme.''» I mange taler<ref>{{Kilde www |url=http://www.swr.de/swr2/wissen/archivradio/archivradio-stasi-baender-wollweber02/-/id=2847740/nid=2847740/did=7670558/cwg6mu/index.html |tittel=Archivradio, Originalton Wollweber über Industriespionage im Osten |besøksdato=2014-03-15 |arkiv-dato=2013-09-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130921163622/http://www.swr.de/swr2/wissen/archivradio/archivradio-stasi-baender-wollweber02/-/id=2847740/nid=2847740/did=7670558/cwg6mu/index.html |url-status=død }}</ref> skrøt han av avsløringer av antatte [[spion]]er, antagelig i håp om å få statssekretariatet sitt oppgradert til «ministerium» (etter hendelsene i 1953 var tjenesten blitt nedgradert).

I 1954 ble Wollweber dekorert med DDRs da nettopp innstiftede ''Vaterländischer Verdienstorden'' («fedrelandets fortjenestorden»). Fra 1954 til 1958 var han dessuten medlem av sentralkomiteen i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]].

Wollwebers ledelse av [[Stasi]] og umåtelig skarpe [[stalinisme]] førte til konflikter med mer moderate politikere som [[Walter Ulbricht]] og [[Erich Honecker]]. [[31. oktober]] [[1957]] søkte han om avskjed «av helsegrunner etter eget ønske», og ble etterfulgt som Stasi-sjef av sin stedfortreder [[Erich Mielke]]. I årene etter ble han utsatt for forskjellige disiplinærvedtak fra partiets side, og ble ekskludert fra sentralkomiteen sammen med Karl Schirdewan (1907-98) på grunn av «fraksjonsvirksomhet». 

Karl Schirdewan ble i 1958 fratatt alle sine verv i partiet for å ha forslått innføring av [[demokrati]]ske politiske metoder i SED.<ref>[https://newprairiepress.org/cgi/viewcontent.cgi?article=1863&context=gdr Karl Schirdewan: ''Aufstand gegen Ulbricht'', 1995]</ref> Også Wollweber fikk kritikk av partiet og måtte si fra seg sin plass i ''[[Volkskammer]]'' («folkekammeret»). Han levde deretter [[anonym]]t som oversetter i [[Øst-Berlin]] til sin død.

Hans død i [[1967]] gikk  upåaktet hen i [[DDR]], allikevel ble urnen hans satt ned i gravanlegget «Pergolenweg» i ''Gedenkstätte der Sozialisten'' («minnested for sosialistene») på [[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]] i [[Lichtenberg]].

== Litteratur ==

=== Norsk ===

* Borgersrud, Lars. NØDVENDIG INNSATS ''Sabotørene som skapte den aktive motstanden''. Oslo, Universitetsforlaget AS, 1997. ISBN 82-0022529-1. Lenke: http://www.pdf-arkivet.no/borgersrud/nodvendig_innsats.pdf

=== Engelsk ===
* Cookridge, E.H. ''Gehlen: Spy of the Century''. New York: Random House, 1972. ISBN 0-394-47313-2
* Flocken, Jan von and Scholz, Michael F. Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson, Berlin: Aufbau-Verlag 1994. ISBN 3-351-02419-3
* Lee, Martin A. ''The Beast Reawakens''. New York: Little, Brown and Company, 1997. ISBN 0-316-51959-6
* Payne, Ronald and Dobson, Christopher. ''Who's Who in Espionage''. New York: St. Martin's Press, 1984. ISBN 0-312-87432-4
* Whitney, Craig R. ''Spy Trader''. New York: Times Books – Random House, 1994. ISBN 0-8129-2461-4
* Wolf, Markus. ''Man Without a Face: The Autobiography of Communism's Greatest Spymaster''. New York: Times Books – Random House, 1997. ISBN 0-8129-6394-6
=== Tysk ===
* Anonym, antagelig av Fritz Otto Karl Zietlow: ''Vom Höllenmaschinisten zum Staatssekretär''. Freiheit-Aktion der Jugend, Bonn 1954. Die Freiheit-Aktion der Jugend war eine klandestine Organisation des ''Gesamtdeutschen Ministeriums''.<ref>[http://www.dhm.de/ausstellungen/kalter_krieg/brosch_04.htm Klaus Körner in seinem Beitrag ''Broschüren im Kalten Krieg'' auf den Seiten des Deutschen Historischen Museums Online], lest 6. februar 2012</ref>
* Jan v. Flocken, Michael F. Scholz: ''Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson''. Aufbau-Verlag, Berlin 1994. ISBN 3-351-02419-3.
* Jan Valtin: ''Tagebuch der Hölle''. Aus dem Amerikanischen von Werner Krauss. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1957 (heute als Lizenzausgabe in Komet MA-Service und Verlagsgesellschaft mbH, Frechen). Utgitt i USA allerede i 1941 som ''Out of the Night''. '
* Martin A. Lee: ''The Beast Reawakens''. Little, Brown and Company, New York 1997. ISBN 0-316-51959-6.
* Ronald Payne, Christopher Dobson: ''Who's Who in Espionage''. St. Martin's Press,  New York1984. ISBN 0-312-87432-4.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* http://www.nrk.no/fordypning/sabotoren-pa-sinsen-1.10964866

{{Stasi-sjefer}}
{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Wollweber, Ernst}}
[[Kategori:SED-politikere]]
[[Kategori:Tyske kommunister]]
[[Kategori:Stalinister]]
[[Kategori:Personer tilknyttet Stasi]]
[[Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Wollweber-gruppen]]
[[Kategori:Personer fra den kalde krigen]]
[[Kategori:Personer fra Hannoversch Münden]]
[[Kategori:Tyskere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)]]