Redigerer Erik Munk

{{Refforbedreavsnitt}}.
{{Infoboks biografi}}
'''Erik Munk''' (død [[1594]]) var en danskfødt [[lensherre]] og sjø[[militær]]. Under [[den nordiske syvårskrig]] var han anfører for de ekspedisjonene som satte [[Trondheim]] og [[Akershus]]. For dette mottok han flere [[len]] i [[Norge]] og i 1580 et adelsbrev. Munks brutale lensstyre førte til flere rettssaker. I 1586 ble han avsatt og fengslet på [[Dragsholm slott]] der han begikk [[selvmord]].<ref>Thomassen, Jesper: «Erik Munk» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 28. april 2022 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Erik_Munk]</ref>
[[Fil:Dragsholm_Slot_-_porten.jpg|thumb|[[Dragsholm slott]] der Munk satt fanget i sine siste år. Porten inn til [[borggård]]en.]]
== Slekt ==
Han tilhørte en [[lavadel]]ig slekt med opprinnelse i [[Skåne]], men som fra ca. 1520 skrev seg til [[gods]]et Hjörne i Veddige sogn, Viske [[herred]] i [[Halland]]. Fødselsår er ukjent, men sannsynligvis rundt midten av [[1530-tallet]]. Erik Munks foreldre var Niels Munk (død 1565, en periode [[lensherre]] i [[Varberg slott|Varberg]]) og Margrethe Lavesdatter. Fordi moren ikke var adelig, arvet Erik Munk ikke adelsverdigheten. Erik Munks farfar, Jens Munk d.e., var lensherre i [[Lykkeby]] på grensen mot [[Blekinge]]. I likhet med flere adelsmenn i nåværende sydsvenske områder, stilte faren seg på [[Christian II]]s side under [[grevefeiden]] som endte med [[reformasjonen]] i 1536. Som følge av dette kom han i vanære og mistet sin innflytelse. 

Erik Munk hadde én søster, Anna Munk (død 1602), gift med [[borgermester]] Frederik Kristensen i [[Aalborg]], som i noen år under Erik Munks fangenskap tok seg av hans barn. Selv giftet Munk seg aldri, men fikk to sønner utenfor [[ekteskap]] med Anna Bartholomæidatter, omtalt som en mørk skjønnhet muligvis av [[jødisk]] [[ætt]], datter av en [[bartskjær]] i [[Helsingør]].<ref>[https://books.google.no/books?id=ioN9DQAAQBAJ&pg=PT20&lpg=PT20&dq=Anna+Bartholom%C3%A6idatter+erik+munk&source=bl&ots=43NN13nZp3&sig=ACfU3U2rl9_5Pt_ebhaD9cJk0U096SeqjQ&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwinoYDJtLb3AhUCRPEDHXJkAToQ6AF6BAgfEAM#v=onepage&q=Anna%20Bartholom%C3%A6idatter%20erik%20munk&f=false] [[Thorkild Hansen]]: ''Jens Munk</ref> Hun døde i 1623 og ligger begravd på [[Hvaler kirke]]gård ved [[Fredrikstad]].<ref>[https://books.google.no/books?id=ioN9DQAAQBAJ&pg=PT50&lpg=PT50&dq=anna+bartholom%C3%A6idatter+1623+fredrikstad&source=bl&ots=43NN13oZqW&sig=ACfU3U09YEPsoXWTdAUGiwCgikjfvB222Q&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwie_a-muLb3AhUVQvEDHZgoAgEQ6AF6BAgCEAM#v=onepage&q=anna%20bartholom%C3%A6idatter%201623%20fredrikstad&f=false Thorkild Hansen: ''Jens Munk]</ref> Den eldste sønnen, Niels Munk (død 1614), ble [[russisk]] [[tolk]] på den kongelige orlogsstasjonen [[Bremerholm]] i [[København]]. Den yngste var sjøfareren og oppdageren [[Jens Munk]].

== Tidlig karriere ==
Etter Munks egne opplysninger tjente han i sin ungdom som [[leiesoldat]] i Frankrike, sannsynligvis på [[hugenott]]isk side i en krig mot det [[katolsk]]e Spania. I [[Varberg]] oppdaget den daværende lensherren, [[Erik Rosenkrantz]], Erik Munks talenter og  tok ham med til [[Bergen]], da Rosenkrantz senere ble lensherre i [[Bergenhus]]. I 1560 utnevnte [[Rosenkrantz]] ham til slottsfogd på [[Vardøhus]], som på denne tid lå under [[Bergenhus]] len. I forbindelse med økende engelsk og nederlandsk handelstrafikk på [[Kvitsjøen]] var festningen mot pynten av [[Nordishavet]] i ferd med å bli en viktig [[bastion]] for å hevde dansk-norsk [[suverenitet]] over [[nordområdene]], og hvor Munk både da og senere kom til å spille en sentral rolle.

== Den nordiske syvårskrigen ==
Munk spilte en viktig rolle under [[den nordiske syvårskrigen]] som brøt ut i 1563. Han ledet i starten av krigen et motangrep mot de svenske styrkene under ledelse av kommandanten [[Claude Collart]], som invaderte [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Trondhjems len]], og hadde angrepet [[Steinvikholm]] [[festning]] i [[Trondheimsfjorden]] - hvilket medførte svenskenes overgivelse i denne delen av krigen. Senere ledet han et angrep på [[Akershus festning]] etter at svenske styrker hadde [[beleiring|beleiret]] festningen og satt lensherren, [[Christiern Munk]] (ikke i slekt), i husarrest. Erik Munk samlet en militær styrke på 1700 hakeskyttere fra [[Vestlandet]], som ble drevet så hardt at de gjorde opprør. Fem av anførerne for opprøret ble avrettet uten skånsel. Det var ved disse to militære aksjonene at Munk for alvor gjorde sitt navn kjent, og at grunnlaget for hans senere karriere ble lagt. Munk dro ved begge anledninger selv til [[København]] for å underrette kong Frederik II om utfallet av aksjonene, men ryktene om hans dyktighet – men også om hans sluhet og brutalitet – hadde gått foran. I forbindelse med begge reisene forteller kildene at Erik Munk gjorde seg skyldig i drap, det ene var på adelsmannen Gregers Gram, noe som forsinket, men ikke hindret videre forfremmelse. Med sine felttog mot svenske styrker medvirket Munk til at Norge forble under [[Danmark-Norge|dansk styre]], og at utfallet av syvårskrigen gikk i dansk-norsk favør.

== Lensherre og bondeplager ==
For sin innsats under sjuårskrigen ble Munk av kong Frederik II først belønnet med [[Nonneseter kloster (Oslo)|Nonneseter klostergods]] i Oslo, deretter med [[Onsøy]] [[skipreide|skiprede]] i [[Østfold]], og til sist i [[1570]] med [[Nedenes len]], ett av Norges 24 [[len|underlen]]. At kongen utnevnte en ikke-adelig til et så høyt [[embete]], var en [[provokasjon]] mot adelen, og en av flere grunner til at Erik Munk fikk mektige fiender. 

Som [[lensherre]] i Nedenes 1570-85 ila Erik Munk urimelig store bøter, innkrevde ulovlige skatter og avgifter, flyttet [[grensestein]]er og [[forbannelse|forbannet]] bønder og [[lagmann|lagmenn]] med [[skjellsord]] som «[[tyv]]er», «skjelmer» og «[[hore]]r». De første klagene kom i 1578 og ble behandlet på [[herredag]]en i Oslo samme år,<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 203), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref> men kongen holdt sin beskyttende hånd over ham i sin maktkamp med adelen, der det var viktig for ham å fremme sine egne menn. Erik Munk hadde lagt for dagen en ubestridelig dyktighet både militært og gjennom å øke [[kronen]]s inntekter fra Nedenes betydelig gjennom de mange virksomheter han gikk i gang med. Bl.a. startet han et [[jernverk]] ved Barbuelven i [[Arendal]], sannsynligvis Norges første [[jernverk]], og en omfattende nedhugging av skogene.

Erik Munk ville legge den voksende handelen i Agder etter [[hansaveldet]]s sammenbrudd under den danske kronens styring og kontroll. Han påla bøndene pliktarbeid og ulovlige [[skatt]]er, slik at de måtte [[pant]]sette sine gårder som han selv sikret seg. Etter hvert utviklet forholdene seg til ren [[terror]] og fullstendig rettsløshet. Erik Munk nektet bl.a. bøndene å holde [[ting]]. Han stanset alle forsøk på [[opposisjon]] enten ved å konfiskere klageskriv mot seg før de nådde kongen, eller ved å gå til motsøksmål mot anklagerne med fiktive anklager. I undertrykkelsen av allmuen ble han også beskyldt for å alliere seg med kriminelle bander, i første rekke [[pirat]]er, som opererte langs kysten av [[Agder]] og som i takt med den økende handelen hadde utviklet seg til en alvorlig plage for hele landsdelen. En rekke rettsdokumenter fra de mange prosessene han var involvert i, gir levende inntrykk av en person med høyt oppskrudd selvbevissthet som visste å turnere alle anklager mot seg ved bruk av de mest absurde former for [[logikk]].

== Heksejegeren ==
Erik Munk lot [[henrettelse|henrette]] flere kvinner etter anklager om [[trolldom]], og tilranet seg andres gårder og eiendom under påskudd av at han mistenkte dem for dette. På herredagen i 1578 stod han anklaget for [[utpressing]], og for å ha dømt kvinner til døden uten å fremlegge annet «bevis» enn at de var blitt utpekt av trolldomsdømte. Han hadde dermed brutt loven fra 1547 som forbød bruk av [[tortur]] for å få en tilståelse; tortur kom bare på tale som eventuelt tillegg til idømt straff. Loven forbød videre domfellelse på grunnlag av [[indisium|indisier]] eller anklager andre siktede kom med. Munk ble dømt til å gi tilbake det han hadde konfiskert.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 231)</ref>

== Adelsverdighet ==
Mye i Munks adferd tyder på at han helt fra tidlig alder var [[ære]]kjær og ønsket å få tilbake den adelsverdigheten som faren hadde mistet. Mot sterke protester fra adelen nådde han målet i [[1580]] da Frederik II ga ham adelsbrev med rett til å bruke Munk-slektens gamle [[våpenskjold]], «''Tre [[rød]]e Haner i [[blå|blaa]] [[felt (heraldikk)|Feld]]''». Adelsbrevet nevner ikke tidligere adel eller våpenskjold,<ref>{{kilde bok| tittel=Danmarks Adels Aarbog 1905 - «Munk af Halland» |side=323-24}}</ref> men Wikander har påvist farens våpen: En sparre omgitt av to stjerner.<ref>{{kilde bok |forfatter=Johan A Wikander| tittel= «Admiral Jens Munks fedrendevåpen», ''Norsk slektshistorisk Tidsskrift''. Bd XXII| år= 1970 |side= 227-232}}</ref>

Adelen hadde latt seg tirre av Munk allerede da han som borgerlig, ufri mann ble utnevnt til lensherre i Nedenes, [[Råbyggelaget]] og senere også [[Bratsberg]] len ([[Telemark]]), samt [[Smaalenene]]. Det siste oppgjøret mot Munk ble derfor en prosess der både bøndenes hyppige klager og adelens maktspill i kulissene medvirket til å besegle hans endelige skjebne.

== Aksjon ved Nordkapp - forspill til slutten ==
I 1578 utnevnte kongen en ny lagmann i Nedenes, Mogens Baardssøn [[Handingmann|Rosensværd]], som skulle vise seg å bli den som til slutt felte Erik Munk. Baardssøn var selv adelig og åpenbart en lærd [[jurist]]. Han trer inn som allmuens advokat og anklageskrivet i det som skulle bli det endelige oppgjøret med Munk er skrevet av ham. 

Munk hadde imidlertid også lagt seg ut med fremstående danske adelsmenn som nå også trådte avgjørende inn i begivenhetene. Bakgrunnen var en spesiell episode som førte til konfrontasjon med lensherre og [[stattholder]] til [[Københavns slott]], Christen Vind. I 1582 var Erik Munk utnevnt til å lede en [[eskadre]] som drog til [[Nordkapp]] for å hevde dansk–norsk suverenitet over nordområdene. [[Nederlandsk]]e og engelske skip ble tatt i arrest. Aksjonen var svært vellykket og førte til at [[England]] og senere også [[Frankrike]] sa seg villig til å betale 100 rosenobler i året for retten til å seile i farvannet. Den militære operasjonen ble fulgt opp av en diplomatisk aksjon anført av lederen for det [[Tyske Kancelli|tyske kanselli]] og i gavnet rikets [[utenriksminister]], Henrik Ramel,<ref>Bratberg, Terje: «Ramel» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 28. april 2022 fra [https://snl.no/Ramel]</ref> som her la grunnlag for en karriere som skulle bli mer enn eventyrlig. Aksjonen er en milepæl i norsk utenrikspolitisk historie. Det var her det første, avgjørende skritt mot full anerkjennelse av norsk suverenitet over farvannene i nord ble tatt. 

Munks aksjon hadde vært en suksess. Ombord i Erik Munks eskadre, der flere fremstående danske adelsmenn var satt under Munks kommando, var imidlertid stemningen svært amper. Det toppet seg da Munk seilte ett av de beslaglagte skipene til sin egen havn i [[Barbu]] ved [[Arendal]]. Der ble det losset for kostbarheter, og lasten lagt til hans egen formue. Christen Vind innklaget ham til kongen, men Erik Munk nektet for anklagene og ble trodd av kongen. For Christen Vind var dette en ydmykelse som utløste hevntrang og hat mot Munk.

== Erik Munks fall ==
På tross av avsløringene på herredagen i 1578 fikk Munk adelsbrev i 1580, samme år som allmuen i Nedenes levert inn ny klage, etterfulgt av flere i 1581. Nå ble klagene sendt direkte til København. Sendebudene i 1580 ble imidlertid fanget av Munks menn, mens klagene i 1581 nådde frem, og disse hører blant de som lå til grunn for saken mot Munk på herredagen i 1585. Det ble lagt vekt på hans ulovlige fremferd og avvik fra regulær rettspraksis. Munk ble avsatt og en undersøkelseskommisjon oppnevnt.<ref>Njåstad, Magne: «Erik Munk» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 28. april 2022 fra [https://nbl.snl.no/Erik_Munk]</ref> Lenge hadde Frederik 2. latt Erik Munks lovbrudd passere, for Munk hadde bidratt til statskassen, skaffet tømmer til kongens byggeprosjekter, til og med [[østers]] til de kongelige [[bankett]]ene, og [[jaktfalk]]er når kongen holdt jaktselskaper. Men nå ble det også for kongen påfallende at Munk bare i 1585 hadde skaffet seg gårder til en verdi av 170 huder, dvs. rundt 40 fullgårder. Omsider fikk kong Frederik mistanke om at vel mye gikk i Munks egen lomme.<ref>[https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/i-et-historisk-lys/2016/erik-munk-og-vaar-tid/ Kjell-Olav Masdalen: «Erik Munk og vår tid»,] ''[[Agderposten]]'' 2. desember 2016</ref>

I tillegg ble Munk anklaget for å ha vanskjøttet kronens gods, [[Nedenes kongsgård]], mens han brukte energi på å utvikle sitt eget gods, Barbugård. Over flere år hadde han unnlatt å levere lens[[regnskap]] og ble funnet skyldig i [[korrupsjon]] i stor skala. Anklager om dette hadde fremkommet flere ganger tidligere, og kongen hadde i 1580 – bare noen måneder før adelsbrevet – utstedt [[arrestordre]] på ham på bakgrunn av slike anklager. Men det var først nå at kongen tok avstand fra Munk. Den 30. september 1585 kunngjorde kongen at Erik Munk skulle fratas alle sine gods og len, og satt i [[husarrest]] på slektsgodset Hjørne i [[Varberg]]. Her fortsatte imidlertid Erik Munk som før. Han bemektiget seg [[Ås kloster]] som Munk-slekten hadde hatt [[skjøte]] på, men som etter reformasjonen var blitt overført til kronen. Kongen beordret derfor i juni 1586 godset tilbakeført til kronen. 6. august 1586 ble det så utstedt arrestordre på Erik Munk som ble ført til [[Dragsholm slott]] på [[Nordsjælland]], et statsfengsel for spesielt viktige fanger. En av dem som satt her, men var død like før, var [[James Hepburn]], [[Maria Stuart]]s ektemann, jarlen av [[Bothwell]] og trolovet med [[Anna Tronds|Anna Rustung]], datter av den norske [[admiral]]en [[Kristoffer Trondssøn]] fra [[Hardanger]]. 

En annen medfange var [[Eiler Brockenhuus til Søndergaarde|Eiler Brockenhuus]] som alt hadde tilbrakt to år bak Dragsholms murer.<ref>{{Kilde www |url=http://chr4.dk/index.php/erik-munk-del-1 |tittel=Erik Munk på Dragsholm |besøksdato=2022-04-28 |arkiv-dato=2022-06-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220620051449/http://chr4.dk/index.php/erik-munk-del-1 |url-status=yes }}</ref> I fangenskap forfattet Erik Munk et forsvarsskrift som [[Thorkild Hansen]] hevder klart dokumenterer tiltagende [[sinnssykdom]]. Men forsvarsskriftet som er bevart i sin helhet, viser tvert om en person som er godt i stand til å [[analyse]]re det som har hendt. Imidlertid ville ikke Munk innrømme at hans situasjon var selvforskyldt.<ref>[https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/i-et-historisk-lys/2016/erik-munk-og-vaar-tid/ Kjell-Olav Masdalen: «Erik Munk og vår tid», ''Agderposten'' 2. desember 2016]</ref> I stedet hevdet han at norske bønder hadde altfor stor frihet til å klage over sin øvrighet, noe som skadet Danmarks krone, og pekte Magnus Bårdsson Rosensværd som den som stod bak. Noen sak ble aldri reist, for kong Frederik døde i 1588, og formynderstyret for [[Christian 4.]] lot saken ligge.<ref>Njåstad, Magne: «Erik Munk» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 28. april 2022 fra [https://nbl.snl.no/Erik_Munk]</ref> 

Etter et mislykket rømningsforsøk fra tårnkammeret ble Munk plassert i en [[celle]] i slottets kjeller. Ved juletider i 1593 hengte han seg i cellen<ref>[https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/i-et-historisk-lys/2016/erik-munk-og-vaar-tid/ Kjell-Olav Masdalen: «Erik Munk og vår tid», ''Agderposten'' 2. desember 2016]</ref> og ble begravd under [[galge]]n ved slottets nordmur.

== Ettermæle == 
Munk er gått inn i [[norsk historie]] som selve [[prototyp]]en på den undertrykkende embetsmann. Den som først og fremst bidro til å etablere dette bildet av Munk, var [[Henrik Wergeland]]. Nå fantes det danske embetsmenn i Munks samtid som var minst like brutale og korrupte som ham, blant dem var hans kollega i [[Trøndelag]], [[Ludvig Munk]] (ikke i slekt). At Munk likevel også i sin samtid ble oppfattet som noe helt spesielt, kommer klart til uttrykk i samtidige beskrivelser av ham. Blant annet omtales han som en «tyrkisk [[Pasja]]». <!--som betyr og i hvilken hensikt? -->

Mest interessant i historisk perspektiv er at opprøret mot Munk på [[Agder]] er det første sosiale opprør av større [[dimensjon]]er vi kjenner i norsk historie, og som faktisk også førte frem. De mange rettsprosessene mot Munk gir interessante innblikk i datidens rettssamfunn, og viser at Danmark-Norge på denne tiden var en [[rettsstat]] i større grad enn mange er tilbøyelige til å tro. Opprøret mot Munk gir også et tydelig bilde av norske bønders selvbevissthet. Agder blir beskrevet som at området «var på denne tiden en fattig og tilbakestående del av Norge. Ingen del av landet hadde så mange selveiende bønder, landsdelen lå ennå i skyggen av handelstrafikken, en karrig natur gav ikke grobunn for noe sterkt lokalt aristokrati.» Det blir hevdet at «På mange måter er det her kimen til det norske, [[egalitær]]e samfunnet ligger». Det neste sosiale opprør av betydning i norsk historie kom også fra [[Sørlandet]] - bondereisningen anført av [[Kristian Lofthus]]. 

Munk var Sørlandets første store gründer, som med sine mange industrielle virksomheter bidro avgjørende til å videreutvikle landsdelen. Munk hadde tjenestegjort under adelsmannen [[Erik Rosenkrantz]], som var den som tok det avgjørende oppgjør med [[hansaen]]s handelsprivilegier. Hansaen hadde lagt sine handelsruter utenom Sørlandet. Idet hansaens makt var knekket, lå Sørlandet åpent for det danske innenriks[[marked]]et samt, ikke minst, for nederlandsk handelstrafikk. Dermed startet et nytt kapittel i norsk [[økonomisk historie]] som i århundrene som fulgte, skulle heve byer som [[Arendal]] og [[Grimstad]] opp til stor rikdom og bidra avgjørende til å gjøre Norge til en av verdens ledende sjøfartsnasjoner.

Erik Munk har fått veier oppkalt etter seg både i [[Skien]] og i et nybyggerfelt på [[Nedenes]] midtveis mellom [[Arendal]] og [[Grimstad]] der [[Nedenes kongsgård]] lå, har også en vei oppkalt etter han.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* [[Olav Rune Ekeland Bastrup]]: ''Den tyrkiske pasja på Barbugård'' – Arendal historielag, 2004.
* [[Olav Rune Ekeland Bastrup]]: ''En seiler fra Agder midt i verdenshistorien'' – Agder Historielag, 2003.
* [[Thorkild Hansen]]: ''Jens Munk''. [[Roman]], Gyldendal 1963.
* Kjell-Olav Masdalen ''Erik Munk : kriger, lensherre og bondeplager : en entreprenør for si tid'' Portal 2016 ISBN 978-82-8314-091-0 


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Munk, Erik}}
[[Kategori:Agders historie]]
[[Kategori:Næringsliv i Arendal]]
[[Kategori:Personer fra dansketiden]]
[[Kategori:Slekten Munk]]
[[Kategori:Fødsler på 1500-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 1594]]