Redigerer Erich Ludendorff

{{Infoboks militær person}}
'''Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff''' (født [[9. april]] [[1865]] i Kruszewnia ved [[Poznań|Posen]] i [[Tyskland]] – i dag Swarzędz i [[Polen]], død [[20. desember]] [[1937]] i [[München]] i [[Bayern]]) var en tysk [[general]] og nasjonalistisk politiker tilknyttet ''[[Völkisch-bevegelsen]].'' Han hadde en sentral rolle under [[første verdenskrig]].

Fra [[1916]] hadde han sammen med [[Paul von Hindenburg]] den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte [[Dolkestøtlegenden]]. Han deltok på [[ølkjellerkuppet]], men unngikk straff.

Han var medlem av [[NSDAP]] på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «[[ølkjellerkuppet]]».<ref>{{Kilde www|url=https://alphahistory.com/weimarrepublic/erich-ludendorff/|tittel=Erich Ludendorff|besøksdato=2020-12-26|verk=alphahistory.com|url-status=yes}}</ref>

== Bakgrunn, tidlig virke ==
Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff. Fra 1877 til 1882 var han [[kadett]] i [[Plön]] og deretter tok han ''[[Abitur]]'' ved ''[[Preußische Hauptkadettenanstalt]]'' i [[Berlin]]-[[Lichterfelde]].

Ludendorff innledet sin offiserskarriere i 1882 ved [[infanteri]]et. I 1895 ble han [[generalstab]]soffiser, i 1906 lærer ved krigsakademiet og i 1908 [[oberstløytnant]] og sjef for operasjonsavdelingen i generalstaben. Han giftet seg samme år med Margarete Schmidt.

I generalstaben gikk han i 1911 inn for oppsetningen av tre nye [[armékorps]], noe han ikke vant gehør for hos regjeringen. Dermed forlot han generalstaben. Han ble så utnevnt til oberst og til regimentssjef i stedet. I april 1914 ble han [[generalmajor]] og sjef for den 85e infanteribrigade i [[Strasbourg|Strassburg]].

== Første verdenskrig ==
Ved [[første verdenskrig]]s utbrudd i 1914 ble Ludendorff [[overkvartermester]] ([[stabssjef]]) ved 2. armé ([[Karl von Bülow]]) og fulgte som forbindelsesoffiser [[Maas]]-arméen ([[Otto von Emmich]]) ved dennes innmarsj i [[Belgia]]. Ved erobringen av den belgiske festningsby [[Liège]] viste Ludendorff stort initiativ, da han den 5. august 1914 tok kommandoen over en infanteribrigade der sjefen var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en [[adjutant]] begav han seg til [[citadell]]et, og tok besetningen til fange. Denne bragden ble lagt merke til, og Ludendorff godt kjent i den tyske allmenhet.

Da den tyske motgangen i [[Østprøyssen]] fikk generalstabssjef [[Helmuth von Moltke den yngre|von Moltke]] til å se seg rundt etter et nytt lederskap for den 8. armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under [[generaloberst]] [[Paul von Hindenburg]], som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg ble øverstkommanderende på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidig ble forfremmet til general av infanteriet, hans første [[generalkvartermester]] og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.

Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i [[Slaget ved Tannenberg 1914|slaget ved Tannenberg]] den 31. august 1914, der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget ved de masuriske sjøer]].

[[Erich von Falkenhayn]] ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, ''[[Oberste Heeresleitung]]'' (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslaget i [[slaget ved Verdun]]. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvar for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling enn forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.

Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om [[våpenhvile]]. For å komme den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]]s fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet, foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter [[parlamentarisme|parlamentaristiske]] grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins [[Maximilian av Baden|Max von Baden]], samtidig som en økende mistro mot Ludendorff våknet i regjeringskretser da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes, og et opprop om total krig offentliggjøres. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.
[[Fil:Leutnant Erich Ludendorff 1882 in Wesel im Alter von 17 Jahren.jpg|thumb|Erich Ludendorff som 17 år gammel [[løytnant]] i 1882.]]
== Mellomkrigstiden ==
Etter Tysklands nederlag flyktet Ludendorff den 11. november 1918 - samme dag som [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenstillstanden]] - til [[Sverige]] med falskt pass. Han bodde i [[Hässleholm]] som gjest hos [[Ragnar Olson]] på [[Hässleholmsgården]]. Der skrev Ludendorff sin krigsmemoarer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hd.se/2008-11-12/vad-gjorde-ludendorff-i-hassleholm|tittel=Vad gjorde Ludendorff i Hässleholm?|besøksdato=4. januar 2018|forfattere=|dato=12. november 2008|forlag=Helsingborgs Dagblad|sitat=Hösten 1918 rasade Tyskland ihop och första världskrigets mer än fyra år långa blodbad tog slut. En av huvud-personerna var den tyske generalen Erich Ludendorff. Men alldeles före kapitulationen passade han på att försvinna – för att snart dyka upp i Hässleholm.}}</ref>

Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev [[Hjalmar Branting]] et brev til aktivistene, der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.

Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte [[dolkestøtslegenden]], det vil si [[legende]]n om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var nok Ludendorff klar over at Tyskland ikke lenger kunne vinne krigen, og at det bare var et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger, kunne ha forhandlet seg til en bedre fred. Han utviklet disse tankene i boka ''Der totale Krieg'' (1935). Ludendorff mente Tyskland måtte mobilisere hele samfunnet til å stå sammen mot sin fiende. Dette skulle gjøres ved å fjerne [[dissident]]er og ved å overbevise befolkningen ved bruk av [[propaganda]]. Ludendorff oppfatter første verdenskrig som en innledning til en ny og større krig der Tyskland måtte seire for å overleve. Boka kan regnes som en oppsummering av tenkingen på tysk høyreside i [[mellomkrigstiden]], og flere av momentene i boka inngikk i [[Nazi-Tyskland]]s [[ideologi]].

I 1920-årene gikk Ludendorff inn i politikken og kom i kontakt med [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), og sammen med dets leder [[Adolf Hitler]] forsøkte han å gjennomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte [[ølkjellerkuppet]] i [[München]]. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i [[Reichstag (Weimarrepublikken)|riksdagen]] for ''[[Nationalsozialistische Freiheitspartei]]'', sammen med blant andre [[Gregor Strasser]] og [[Ernst Röhm]], og ble leder for de [[Völkisch-bevegelsen|tysk-folkelige]] i partiet.

Ved [[presidentvalget i Tyskland 1925]] stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.

Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon ''Tannenbergbund'' ble forbudt i 1933 etter den [[Machtergreifung|nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]].<ref>[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Roughthvedt, Bernt: ''Det ariske idol'', side 199. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6</ref>

Ludendorff var tilknyttet den tyske ''[[Völkisch-bevegelsen]]'',<ref>Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: ''Det ariske idol'', side 193. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6</ref> og utviklet i tråd med denne en [[konspirasjonsteori]] som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives [[jødene]]s, [[frimureri]]ets, [[Den katolske kirke|de katolske prestenes]] og [[Okkultisme|okkultistenes]] renkespill, publisert i hans bok ''Frimureriets avsløring'' (''Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse'' utgitt på norsk i 1928 av antisemitten [[Eugen Nielsen]]s mikroforlag Antiforlag).<ref>[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016091508048 ''Frimureriets avsløring'' (1928), norsk utgave av ''Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse'' (1927)]</ref>

Etter først å ha samarbeidet med Hitler så Ludendorff ved 1930-årenes begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til [[Reichskanzler|rikskansler]]. Men senere knyttet han igjen bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom ''Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende'' skrevet av ekteparet Ludendorff.<ref>[http://libris.kb.se/hitlist?f=simp&q=erich+ludendorff&r=&m=10&s=r&t=v&d=libris&p=2 ''Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende'' i Libris]</ref> Erich Ludendorff døde i [[München]] 20. desember 1937.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Erich-Ludendorff «Erich Ludendorff»], fra ''[[Encyclopædia Britannica]]''</ref>
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1992-0707-500, Erich Ludendorff.jpg|thumb|Ludendorff i generalenes hovedkvarter, 1918.]]

== Esoterisk tenkning ==
I 1910 giftet Ludendorff seg med Margarethe Schmidt (1875–1936).<ref>https://www.dhm.de/lemo/biografie/erich-ludendorff</ref> I 1926 skilte han seg fra Margarethe for å gifte seg med [[Mathilde von Kremnitz]] (1877–1966), en lege med spesialisering innenfor [[psykiatri]]. Hun hadde tidlig interessert seg for kvinnebevegelsen, men kombinerte snart [[feminisme]] med ''völkische'' og [[nyhedensk]]e tanker. I 1917 utga hun første gang ''Das Weib und seine Bestimmung'' (= Kvinnen og hennes bestemmelse), senere utgitt i mer ideologisk tilspisset versjon, bygget på idealbildet av «den urgermanske høyaktelse av kvinnen», der kvinnen hadde en religiøs betydning som jødene etter von Kremnitz' oppfatning fratok henne ved en [[Skapelsesmyte|skapelsesmytologisk]] kjøndsordning som satte kvinnen nederst. Fru Ludendorff ønsket kvinnens opprinnelige stilling gjenopprettet, slik den beskrives i [[Tacitus]]' ''[[Germania (Tacitus)|Tacitus]]''. Også [[Snorre]]s beskrivelse av [[norne]]r og [[volve]]r i ''[[Edda]]'' styrket hennes oppfatning av dette. I 1934 utga hun og Walter Löhde (1890–1965) [[pamflett]]en ''Christliche Grausamkeit an deutschen Frauen'' (= Kristen grusomhet mot tyske kvinner), et sterkt [[antisemittisk]] [[propaganda]]skrift med en helt urimelig påstand om at [[kristendommen]] under [[jødisk]] påvirkning hadde ni millioner «[[heks]]ers» liv på samvittigheten. Dette tallet er tatt ut av luften og savner ethvert grunnlag.<ref>[http://www.hexenprozesse-kurmainz.de/rezeption/historiographie/19-jahrhundert/aufsatz-rezeption-der-hexenverfolgung-1920jh.html Sebastian Hackel: ''Zwischen "weisen Frauen" und Antisemitismus'' (= Mellom «kloke koner» og antisemittisme)]</ref>

Mathilde Ludendorffs tenkning var styrt av [[esoterikk|esoteriske]] og antisemittiske [[konspirasjonsteori]]er, men generalen ble sterkt påvirket av sin kone, som i boken ''Triumph des Unsterblichkeitswillens'' hevdet at alle av [[germanere|germansk]] rase har mulighet for «selv[[frelse]]». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når frem til selvbevissthet i nordiske mennesker. Fru Ludendorff inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. [[Kristendommen]] anses som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse.<ref>Emberland, Terje: ''Religion og rase'' (s. 46), Humanistforlaget, Oslo 2003, ISBN 978-82-9042553-6</ref> Ekteparet ville grunnlegge en ny, anti-kristen og tysk-tro religion, basert på germanske heksers antatte kultus. Sånt interesserte ikke Hitler seg for, men [[Himmler]] var svært interesseret i alt [[okkult]]. For ham var [[hekseprosessene]] en [[forbrytelse]] rettet mot det tyske folk, der  den [[katolske kirke]] - som del av en jødisk [[konspirasjon|sammensvergelse]] - ønsket å tilintetgjøre den [[urgermansk|gammelgermanske]] [[kulturarv]]en. Himmler iverksatte alt i 1935 sitt ''H-Sonderauftrag'' (= hekse-særoppdrag), og frem til 1944 lette 14 medarbeidere gjennom mer enn 260 [[arkiv]]er og [[bibliotek]]er etter dokumenter fra hekseprosessene. Resultatet, 33.846 A4-sider, konkluderte med at «den biologiske påvirkningen» av heksebrenningene var minimal, da de fleste henrettede angivelig var eldre kvinner.<ref>[https://www.spiegel.de/politik/wo-die-raben-kreisen-a-a151d184-0002-0001-0000-000015376042?context=issue] Hans Michael Kloth: ''Wo die Raben kreisen'', ''[[Spiegel]]'' 9. januar 2000</ref> Dokumentsamlingen er kjent under navnet «heksekartoteket» og oppbevares i arkivene i [[Poznan]].<ref>[https://www.planet-wissen.de/geschichte/neuzeit/hexenverfolgung/pwiehexenkultimdrittenreich100.html Det tredje rikes heksekultus]</ref> 

== Verker ==
=== Bøker ===
* ''Meine Kriegserinnerungen 1914–1918.'' Berlin 1919, 1936.
* ''Urkunden der Obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–1918.'' Ludendorffs Verlag, München 1922.
* ''Kriegführung und Politik.'' Mittler, Berlin 1923.
* ''Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse.'' Ludendorffs Verlag, München 1927, 1940.
* ''Kriegshetze und Völkermorden in den letzten 150 Jahren.'' Ludendorffs Verlag, München 1928, 1939.
* Ludendorff, Erich, u. Mathilde Ludendorff ''Das Geheimnis der Jesuitenmacht und ihr Ende.'' Ludendorffs Verlag, München 1929, 1934. [http://archive.org/details/DasGeheimnisDerJesuitenmachtUndIhrEnde online]
* ''Weltkrieg droht auf deutschem Boden.'' Ludendorffs Verlag, München 1930.
* ''Mein militärischer Werdegang. Blätter der Erinnerung an unser stolzes Heer.'' Ludendorffs Verlag, München 1933.
* ''Eine Auswahl aus den militärischen Schriften.'' Quelle & Meyer, Leipzig 1935.
* ''Der totale Krieg'' Ludendorffs Verlag, München 1935.
* mit Mitarbeitern: ''Mathilde Ludendorff – ihr Werk und Wirken.'' Ludendorffs Verlag, München 1937.
* ''Auf dem Weg zur Feldherrnhalle. Lebenserinnerungen an die Zeit des 9.11.1923.'' Ludendorffs Verlag, München 1937.
* mit Mathilde Ludendorff: ''Die Judenmacht, ihr Wesen und Ende.'' Ludendorffs Verlag, München 1939.
* ''Vom Feldherrn zum Weltrevolutionär und Wegbereiter deutscher Volksschöpfung.'' (Lebenserinnerungen, 3 Bände) Ludendorffs Verlag, München 1940.

=== Småskrifter, periodika ===
* ''Wie der Weltkrieg 1914 „gemacht“ wurde.'' Völkischer Verlag, München 1934.
* ''Die Revolution von oben. Das Kriegsende und die Vorgänge beim Waffenstillstand. Zwei Vorträge.'' [[Karl Rohm]], Lorch 1926
* ''Gefesselte Arbeitskraft.'' Ludendorffs Verlag, München 1931
* ''Der Rettungsweg; Weg mit Goldwährung und Börse.'' Ludendorff-Buchhandlung, Hamburg 1931.
* ''Meine Kampfziele.'' Ludendorffs Verlag, München 1932
* ''Schändliche Geheimnisse der Hochgrade.'' Ludendorffs Verlag, München 1932.
* mit Mathilde Ludendorff: ''Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis.'' Ludendorffs Verlag, München 1933.
* ''Das Marne-Drama. Der Fall Moltke-Hentsch.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''Des Volkes Schicksal in christlichen Bildwerken.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''„Tannenberg“. Zum 20. Jahrestag der Schlacht.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''Die politischen Hintergründe des 9. November 1923.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''„Dirne Kriegsgeschichte“ vor dem Gericht des Weltkrieges.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''Deutsche Abwehr. Antisemitismus gegen Antigojismus.'' Ludendorffs Verlag, München 1934.
* ''Über Unbotmäßigkeit im Kriege.'' Ludendorffs Verlag, München 1935.
* ''Französische Fälschung meiner Denkschrift von 1912 über den drohenden Krieg.'' Ludendorffs Verlag, München 1935.
* ''Judengeständnis: Völkerzerstörung durch Christentum.'' Ludendorffs Verlag, München 1936.
* mit Mathilde Ludendorff: ''Das große Entsetzen. Die Bibel nicht Gottes Wort.'' Ludendorffs Verlag, München 1936.
* (Hrsg. & Autor) ''Abgeblitzt! Antworten auf Theologengestammel über „Das große Entsetzen“.'' Ludendorffs Verlag, München 1936
* ''Tannenberg. Geschichtliche Wahrheit über die Schlacht.'' Ludendorffs Verlag, München 1939.
* ''Feldherrnworte.'' Ludendorffs Verlag, München 1938–40.
* als Hrsg.: Ludendorffs Volkswarte, Wochenzeitung, erschienen 1929 bis zum Verbot 1933 in München
* Am heiligen Quell Deutscher Kraft 1930 bis 1939, München

== Litteratur om Ludendorff utgitt under hans samtid ==
* Margarethe Ludendorff: ''Als ich Ludendorff's Frau war.'' Drei Masken Verlag, München 1929.
* Karl Tschuppik: ''Ludendorff. Die Tragödie des Fachmanns.'' Verlag Hans Epstein, Wien und Leipzig 1931
* ''Ludendorff und der drohende Weltkrieg. Das nat.-soz. Problem.'' Rohm, Lorch 1931.
* Kurt Fügner: ''General Ludendorff im Feuer vor Lüttich und an der Feldherrnhalle in München 1935.''
* Mathilde Ludendorff und Mitarbeiter: ''Erich Ludendorff – Sein Wesen und Schaffen''. Ludendorffs Verlag, München 1938.
* ''Ludendorff, Erich s. Geburtstag, Zum 75., des Feldherrn Erich Ludendorff am 9. Ostermonds.'' 1940.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}


{{Autoritetsdata}}
{{Portal|første verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Ludendorff, Erich}}
[[Kategori:Tyske generaler]]
[[Kategori:Tyskere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Anti-frimureri]]
[[Kategori:Pour le Mérite]]
[[Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors]]
[[Kategori:Personer fra Poznań fylke]]
[[Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet]]
[[Kategori:Deltakere i Kappkuppet]]
[[Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)]]
[[Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike]]