Redigerer Engelsk renessanseteater

[[Fil:The Globe Theatre.jpg|thumb|The Globe, åpent tak og med publikum rundt i tre etasjer]]

'''Engelsk renessanseteater''' eller ''elisabethansk teater'' er den dramatikk som ble skrevet og framført i [[England]] mellom [[reformasjonen]] og stengningen av teatrene i [[1642]]. Denne perioden blir også kalt ''tidlig moderne engelsk teater'' og inkluderer dramatikk av [[Christopher Marlowe]], [[William Shakespeare]], [[Ben Jonson]] og andre.

Begrepet «elisabethansk teater» dekker i snever forstand ''kun'' det teater som ble skrevet og framført i England under styret til dronning [[Elisabeth I av England|Elizabeth I]], det vil si i tidsrommet [[1558]]–[[1603]]. Som sådan er elisabethansk teater atskilt fra jakobinsk teater, assosiert med styret til kong [[Jakob I av England|Jakob I]], [[1603]]–[[1625]], og det karolinske teater, assosiert med kong [[Karl I av England|Karl I]], [[1625]] og fram til stengningen av teatrene i 1642. «Engelsk renessanseteater» inkluderer derimot alle de nevnte underkategoriene.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Elizabeth1England.jpg|thumb|Dronning [[Elisabeth I av England|Elizabeth I av England]] ([[1533]]&ndash;[[1603]])]]

Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i [[middelalderen]], slik som [[mysteriespill]]ene, framført som en del av religiøse [[festival]]er i England og andre deler av [[Europa]]. Mysteriespillene var komplekse gjenfortellinger av [[legende]]r basert på [[Bibelen|bibelske]] tema, opprinnelig framført i selve kirkerommet, men som senere ble knyttet til de verdslige feiringene som vokste opp rundt religiøse festivaler. Andre kilder til engelsk renessanseteater var blant annet moralspill som vokste ut av mysteriespillene, og [[skoledrama]]et som forsøkte å gjenskape den [[Antikkens Hellas|greske]] [[tragedie]]. Den [[Italia|italienske]] tradisjonen med [[Commedia dell'arte]] og de omstendelige [[maskerade]]ne som ble holdt ved hoffene kan også ha hatt en betydning i formingen av det offentlige teateret.

[[Fil:Theatre in shakespeares time interior view.png|thumb|left|Interiør av et teater på elisabethansk tid, etter en tegning av Johann de Witt, 1596.]]

Skuespillere knyttet til husholdningen til ledende adelsmann hadde sesongbetonte fremføringer av stykker på ulike steder allerede før Elizabeth I. Disse skuespillerne ble rekruttert inn som de profesjonelle skuespillerne som spilte på den elisabethanske scenen. Disse skuespillerne reiste på turné og dette erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill med lokale skuespillere. De siste teaterselskapene som manglet en formell beskyttelse fra en adelsmann ble fjerne ved en lov i [[1572]] ved at disse ble erklært som løsgjengere. Også ved hoffet erstattet profesjonelle selskaper med adelig støtte de tidligere maskerader som hadde vært vanlig i de første årene av Elizabeth Is styre. Disse hadde blitt framført av hoffmenn og andre amatører. De profesjonelle selskapene vokste i antall og kvalitet i løpet av dronningens styre.

Myndighetene i [[London]] var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men dette ble motvirket av dronningens glede over skuespill og støtten fra [[Det kongelige råd (Storbritannia)|det kongelige råd]]. Det vokste fram flere [[teater|teatre]] i Londons utkant, spesielt i [[Southwark]], på sørsiden av elven [[Themsen|Thames]], overfor av [[City of London]], hvor byborgerne lett kunne bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Teaterselskapene benyttet påskuddet at deres offentlige framføringer kun var hyppige øvelser før forestillingen skulle fremføres for dronningen. Selv om opptreden for dronningen ga prestisje, var det kun offentlige framføringer for folk flest som ga de inntektene som profesjonelle skuespillere trengte for å leve.

Sammen med profesjonens økonomi endret også dramaets karakter seg på slutten av perioden. Under Elizabeth I var dramaet et felles og klasseløst kunstnerisk uttrykk: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk. Med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. I den siste del av styret til kong Karl I ble svært få nye skuespill skrevet for offentlige teatre, som dog fortsatte ved hjelp av de verkene som hadde blitt skrevet i tidligere tiår.<ref>Gurr, ''Shakespearean Stage'', sidene 12-18.</ref>

==Teatrene ==
[[Fil:Globe theatre london.jpg|thumb|The Globe, den restaurerte bygningen]]

En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etterhvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent i stedet for å være et forbigående fenomen. Denne utviklingen ble særlig innledet med byggingen av det teaterbygget som rett og slett ble kalt [[The Theatre]] av [[James Burbage]] i [[Shoreditch]] i [[1576]]. The Theatre ble hurtig etterfulgt av de nærliggende [[The Curtain Theatre]] ([[1577]]), [[The Rose (teater)|The Rose]] ([[1587]]), [[The Swan]] ([[1595]]), [[Globe Theatre|The Globe]] ([[1599]]), [[The Fortune]] ([[1600]]), og [[The Red Bull]] ([[1604]]).<ref>En komplett liste elisabethanerne kalte «offentlig teater» ville inkludere ''The Red Lion'' (1567), ''The Newington Butts theatre'' (ca. 1580?), det ombygde ''Boar's Head Inn'' (1598), og ''The Hope Theatre'' (1613), ingen av dem store møtested for drama i epoken.</ref>

[[Arkeologi]]ske utgravninger av fundamentet for The Rose og The Globe på slutten av [[20. århundre|1900-tallet]] viste at alle teatrene i London hadde individuelle ulikheter, men den felles funksjonen medførte allikevel en ensartet planløsning.<ref>Gurr, sidene 123-31 og 142-6.</ref> Offentlige teaterbygg var tre etasjer høye, og bygd rundt en åpen plass i midten. Vanligvis var denne mangekantet i tversnittet for å gi en generell rund effekt, skjønt både Red Bull og det første Fortune var [[kvadrat]]iske, de tre nivåene med gallerier med utsikt innover så utover en åpen midtdel der scenen stakk ut, hovedsakelig en plattform omgitt på tre kanter av publikum, kun bakenden ble forbeholdt for ankomst og utgang for skuespillerne og sittestoler for musikerne. De øvre nivåene bak scenen kunne bli brukt som en balkong, slik det ble gjort i stykkene ''[[Romeo og Julie]]'' og ''[[Antonius og Kleopatra]]'', eller som et sted hvor en skuespiller kunne holde en tale til mengden, slik som i ''[[Julius Cæsar (skuespill)|Julius Cæsar]]''.

De tidligste teatre var sårbare for brann, da de var bygget i tømmer, forskalingsbord og mørtel og med stråtak. Når det var nødvendig, ble de forsterket med sterkere strukturer. Da Globe brant ned i juni [[1613]] ble det gjenoppbygd med tak av tegl. Da Fortune brant ned i desember [[1621]] ble det gjenoppbygd i murstein (og da heller ikke lenger kvadratisk).

[[Fil:Globe Theatre Buehne.jpg|thumb|left|Scenen på The Globe]]

En annerledes modell ble utviklet ved [[The Blackfriars Theatre]], som kom kontinuerlig i bruk fra [[1599]].<ref>Stedet hvor Blackfriars lå ble benyttet som et teater allerede i tiden 1576-84, men ble siden et sted for kun drama.</ref> Blackfriars var lite sammenlignet med tidligere teatre og hadde tak framfor den vanlige åpne himmelen, og lignet således på et moderne teater sammenlignet med de samtidige teatrene. Andre mindre, innendørsteater fulgte, som [[The Whitefriars]] ([[1608]]) og [[The Cockpit]] ([[1617]]). Med byggingen av [[Salisbury Court Theatre]] i [[1629]] i nærheten av stedet for det nedlagte Whitefriars hadde London-publikumet seks teatre å velge mellom: tre utendørs «offentlige» teatre, The Globe, The Fortune, og The Red Bull, og tre mindre innendørsteatre, såkalte «private» teaterhus, The Blackfriars, [[The Cockpit]], og Salisbury Court Theatre.<ref>

Andre «private» teatre i løpet av denne tiden var teatre som lå nær [[St. Pauls katedral]] og der ''Sankt Pauls barn'' (''Children of Paul's'') (1575) opptrådte, og det stundom benyttede Cockpit-in-Court (1629).</ref> Publikum på 1630-tallet hadde fordel av et halvt århundres heftig dramatisk utvikling, med skuespill av Marlowe og Shakespeare og deres samtidige som fortsatt ble fremført på regulær basis, de fleste i offentlige teatre. Nyere verk av samtidige skuespillforfattere var det også rikelig av, som regel framført i private teatre.

[[Fil:Othello and Desdemona in Venice by Théodore Chassériau.jpg|thumb|Fra Shakespeares stykke ''Othello'', 1604: Othello møter Desdemona i Venezia, oljemaleri ved [[Théodore Chassériau]] (1819–1856)]]

En gang rundt 1580, da både The Theatre og The Curtain var stappfulle av publikum på sommeren, var den totale teaterkapasiteten i London på omtrent 5&nbsp;000 plasser. Med byggingen av nye teaterbygg og dannelsen av nye teaterselskap, var hovedstadens totale teaterkapasitet overgått 10&nbsp;000 etter år [[1610]].<ref>Ann Jennalie Cook, ''The Privileged Playgoers of Shakespeare's London, 1576-1642'', Princeton, New Jersey, Princeton University Press, 1981; sidene 176-7.</ref> I [[1580]] kunne den fattigste borger kjøpe billett til The Curtain eller The Theatre for en penny; i [[1640]] kunne de skaffe seg adgang til The Globe, The Cockpit eller The Red Bull for omtrent denne samme prisen. Billettprisene for de private teatrene var rundt fem til seks ganger høyere.

== Forestillinger ==
Skuespillerselskaper arbeidet innenfor et repertoarsystem; i motsetning til moderne oppsetninger som kan gå i månedsvis eller år med den samme forestillingen, spilte teaterensemblene i denne perioden sjelden det samme stykket to dager på rad. [[Thomas Middleton]]s ''A Game at Chess'' (''Et slag sjakk'') gikk i ni forestillinger etter hverandre i august [[1624]], og det var et unikt, uovertruffent og ikke gjentatt fenomen.

[[1592]]-sesongen til teaterselskapet Lord Strange's Men ved Rose Theatre var langt mer representativt: mellom 19. februar og 23. juni framførte det 23 forskjellige stykker, noen ganger kun én eneste forestilling, og dets mest populære stykke i løpet av sesongen var ''The First Part of Hieronimo'' (basert på [[Thomas Kyd]]s ''[[Den spanske tragedie]]''<ref>Stykket ''The First Part of Hieronimo'' ble skrevet etter Kyds død av en ukjent forfatter</ref>), som ble spilt 15 ganger. Det framførte aldri det samme stykket to dager på rad, og sjelden det samme stykket to ganger i løpet av samme uke.<ref>Halliday, ''Shakespeare Companion'', side 374; Chambers, ''Elizabethan Stage'', Bind. 3, side 396, reflekterer tidligere fortolkninger av identiteten til Hieronimo-stykket.</ref> Arbeidsmengden til skuespillerne må ha vært voldsom, særlig de hovedrollene som [[Edward Alleyn]] tok.

Et karakteristisk trekk ved teaterselskapene var at de besto av utelukkende mannlige skuespillere. Inntil styret til [[Karl II av England|Karl II]] ble alle kvinnelige roller spilt av tenåringsgutter i kvinneklær. I motsetningen til i [[Spania]], hvor det tidvis var nedfelt i lovverket, var det ingen engelsk lov som uttrykkelig forbød kvinnelige skuespillere, det var bare «utenkelig». Det var først i [[1629]] at det for første gang var en kvinnelig skuespiller på en engelsk scene. Nyvinningen ble innført av en [[Frankrike|fransk]] gjestende skuespillergruppe, men kvinnene ble buet og mobbet ned av scenen. Dette var et nytt teater som hadde akkurat åpnet i [[Salisbury Court Theatre|Salisbury Court]]. Tre uker senere ble det gjort et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen ville publikum tolerere dette.<ref>[http://www.theatredatabase.com/17th_century/closure_of_the_theaters_001.html Theater Database: The Closure of the Theaters by the Puritans]</ref>

== Forfattere ==

[[Fil:Hw-shakespeare.jpg|thumb|[[William Shakespeare]] ([[1564]]&ndash;[[1616]])]]

Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 stykker.

[[Dramatiker]]ne, ingen kvinner var profesjonelle dramatikere i denne epoken<ref>Noen få aristokratiske kvinner var engasjert i lesedramaer eller dramatiske oversettelser. Chambers, Vol. 3, lister Elizabeth, Lady Cary; Mary Herbert, hertuginne av Pembroke; Jane, Lady Lumley; og Elizabeth Tudor.</ref>, var stort sett fra beskjedne kår og hadde kjempet seg fram ved hjelp av egne midler. Noen få hadde utdannelse fra enten Oxford eller Cambridge, men det var ikke mange. Selv om William Shakespeare og Ben Jonson var skuespillere, synes det ikke som om det var vanlig, og ingen betydelig forfatter som var aktiv etter år 1600 er kjent for å ha kombinert dette med å arbeide som skuespiller.

Ikke alle dramatikerne passer til det moderne bildet av en poet eller en intellektuell. Christopher Marlowe ble drept i det som tilsynelatende var et slagsmål på et vertshus, mens Ben Jonson drepte en skuespiller i en duell. Flere andre var sannsynligvis soldater.

Dramatikere ble vanligvis betalt en fast sum i løpet av skriveprosessen, og om deres skuespill ble akseptert kunne de også få betaling for hver daglige forestilling. De hadde derimot ikke noen eierskap til de skuespill de skrev. Straks et skuespill ble solgt til et teaterselskap eide selskapet det, og forfatteren hadde ingen kontroll over rollebesetning, framførelse, endringer og revisjoner av teksten, eller utgivelse av stykket.

[[Fil:Benjamin Jonson by Abraham van Blyenberch.jpg|thumb|left|[[Ben Jonson]] ([[1572]]&ndash;[[1637]])]]

Dramatikernes profesjon var utfordrende og langt fra lukrativ.<ref>Halliday, sidene 374-375.</ref> Nedtegnelser i [[Philip Henslowe]]s ''Diary'' (''Dagbok'') viser at i årene rundt 1600 ble han betalt så lite som £6 eller £7 for hvert stykke. Dette var sannsynligvis nederst på lønnsskalaen, skjønt selv de beste forfatterne kunne ikke kreve stort mer. En forfatter som arbeidet alene kunne vanligvis skrive to skuespill i løpet av et år. På 1630-tallet signerte [[Richard Brome]] en kontrakt med Salisbury Court Theatre om å produsere tre skuespill i året, men han klarte ikke arbeidsbyrden.

Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller, og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. Ben Jonson fikk suksess som leverandør av hoffmaskerader og var talentfull i å skaffe seg økonomisk beskyttelse fra adelen, noe som var en viktig del av det sosiale og økonomiske livet i denne epoken. De forfattere som kun skrev uten annen inntekt hadde det langt trangere. Biografiene om de tidligste forfatterne, som [[George Peele]] og [[Robert Green (dramatiker)|Robert Green]], og senere [[Philip Massinger]], er preget av økonomisk usikkerhet, kamp for tilværelsen og fattigdom.

[[Fil:Christopher Marlowe.jpg|thumb|[[Christopher Marlowe]] ([[1564]]&ndash;[[1593]])]]

Dramatikere forholdt seg til sine naturlige begrensninger i produktiviteten ved å slå seg sammen i grupper på to, tre, fire og til og med fem forfattere, for å skrive teksten til et skuespill. Hovedmengden av de stykker som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere, og de som skrev alene og unngikk samarbeid, som Jonson og Shakespeare, var unntaket fra denne regelen. Ved å dele på arbeidsmengden ble også inntekten delt, men ordningen synes å ha fungert godt nok til at den var verd å gjennomføre. Av de mer enn 70 skuespill som er tilskrevet [[Thomas Dekker]], er bortimot 50 av dem gjort i samarbeid med andre. I et enkelt år, 1598, skrev Dekker på 16 skuespill i samarbeid med andre for impresario Philip Henslowe, noe sa ga ham en inntekt på £30, eller litt mindre enn 12 shilling i uka, løst regnet det dobbelte av det en gjennomsnittlig forfatter tjente.<ref>Gurr, ''Shakespearean Stage'', side 72.</ref>

Ved slutten av sin karriere hadde [[Thomas Heywood]] i et kjent sitat hevdet å ha hatt «en hel hånd, eller i det minste en langfinger» i forfatterskapet til rundt 220 skuespill. En forfatter som skrev alene ville vanligvis ha trengt måneder på å skrive ett skuespill, skjønt det ble sagt at Jonson brukte fire uker på å skrive ''[[Volpone]]''. Henslowes ''Diary'' tyder på at det var behov for en gruppe på fire eller fem forfattere for å skrive et stykke på under to uker. Riktignok viser ''Diary'' at forfattergruppen til Henslowe, [[Anthony Munday]], [[Robert Wilson (dramatiker)|Robert Wilson]], [[Richard Hathwaye]], [[Henry Chettle]] og andre, også den unge [[John Webster]], at selv om de begynte på et prosjekt og aksepterte forskudd for det, klarte de likevel ikke å produsere et resultat. Moderne forståelse av samarbeid i denne epoken er tendensiøs fordi fiaskoer har vanligvis forsvunnet uten et spor, med ett større unntak fra regelen, det uferdige teaterstykket ''[[Sir Thomas More (skuespill)|Sir Thomas More]]''.<ref>Halliday, sidene 108-109, 374-375, 456-457.</ref>

== Sjangre ==

[[Fil:Theater bankside.jpg|thumb|400px|Detalj fra et kart over City of London som viser The Globe, av Nicholas Visscher, 1616]]

Sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Shakespeares skuespill om livene til kongene, som ''Richard III'' og ''Henry V'', tilhører denne kategorien, noe Christopher Marlowes ''Edward II'' og [[George Peele]]s ''Famous Chronicle of King Edward the First'' også gjør. Det var også en del historiske drama som behandlet nyere hendelser, blant annet det lite kjente ''A Larum for London'', som dramatiserte herjingen av [[Antwerpen]] i [[1576]].

[[Tragedie]]r var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig ''[[Gorboduc (skuespill)]]'', som ble fremført for dronning Elisabeth den [[18. januar]] [[1562]]. Marlows tragedier var spesielt populære, slik som ''[[Doktor Faustus]]'' og ''[[Jøden fra Malta]]''. Publikum likte særlig [[hevndrama]]er som [[Thomas Kyd]]s ''Den spanske tragedie''. John Websters ''Hertuginne av Malfi'' framviste en parade av blodige grusomheter. Et tilsvarende drama var Shakespeares ''[[Macbeth (skuespill)|MacBeth]]''.

[[Komedie]]r var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var [[bykomedie]]r, som [[Satire|satirisk]] tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nye komedien. Eksempler er [[Thomas Dekker]]s ''The Shoemaker's Holiday'' (''Skomakerens ferie'') og [[Thomas Middleton]]s ''A Chaste Maid in Cheapside'' (''En kysk pike i Billigby'').

Om enn marginalisert kunne eldre sjangrer, slik som [[hyrdediktning|pastoraler]] som ''The Faithful Shepherdess'' (''Den trofaste hyrdinne'', [[1608]]) og selv moralspill som ''Four Plays in One'' (''Fire skuespill i ett'', ca. 1608&ndash;1613) utøve innflytelse. En gang etter 1610 fikk en ny hybridsjanger, [[tragikomedie]]n, nyte en viss blomstring, noe også maskeraden fikk via periodene til de to første Stuart-kongene, Jakob I og Karl I.

== Trykte tekster ==

[[Fil:Dr-faustus-B-1616.jpg|thumb|Fra tittelsiden av Christopher Marlowes ''Doktor Faustus'' (versjon B) 1616]]

Kun et fåtall av skuespillene fra det engelske renessanseteateret ble trykket. Av Heywoods 220 skuespill som nevnt over ble kun rundt 20 utgitt i en bok.<ref>Halliday, side 375.</ref> Litt over 600 skuespill ble utgitt i perioden som helhet, vanligvis i individuelle bøker i kvartformat. Store samleutgaver, som de med Shakespeares, Ben Jonsons, Beaumonts og Fletchers dramaer, var en sen og begrenset utvikling.

I nyere tid har det vært tenkt at skuespillutgivelser var populær lesning for renessansepublikumet, som ga frisk kapital for de som trykte og solgte dem, men nyere forskning har argumentert for at utgivelser av skuespill var en risikabel og marginal forretning<ref>Peter W. M. Blayney, «The Publication of Playbooks», i: ''A New History of Early English Drama'', John D. Cox and David Scott Kastan, red.; New York, Columbia University Press, 1997; sidene 383-422.</ref>, skjønt dette emnet er fortsatt debattert blant forskere.<ref>Alan B Framer and Zachary Lesser, «The Popularity of Playbooks Revisited», ''Shakespeare Quarterly'' 56:1 (Spring 2005), sidene 1-32.</ref> Noen av de mest suksessfulle utgivere under den engelske renessansen, som [[William Ponsonby]] eller [[Edward Blount]], utga svært sjeldent skuespill.

Et svært lite antall skuespill fra denne epoken har blitt bevart, ikke som trykt tekst, men som [[manuskript]].<ref>For eksempler, se: ''Believe as You List'', ''Sir John van Olden Barnavelt'', og ''Sir Thomas More''.</ref>

== Slutten ==
Den framvoksende [[protestantisme|protestantiske]] [[Puritanisme|puritanistbevegelsen]] i England var fiendtlig innstilt til teatrene, som de av flere grunner betraktet som synd. Den vanligst refererte grunnen var at unge menn kledde seg i kvinneklær for å spille kvinneroller. Teatrene lå i de samme strøkene av byene som [[bordell]]ene og der hvor andre former for kriminalitet florerte. Da den puritanske fraksjonen av parlamentet fikk kontroll over London på begynnelsen av [[den engelske borgerkrigen]], ble det gitt ordre den [[2. september]] [[1642]] om at alle teatre skulle stenges, men dette skyldtes også at teatrene ble benyttet til å fremme opposisjonelle, politiske syn.

Etter at [[Restaurasjonen i England|monarkiet ble gjenreist]] i [[1660]] ble teatrene på nytt åpnet. Den engelske kongen og mange av forfatterne hadde tilbrakt år i Frankrike og var da blitt påvirket av det blomstrende franske teateret under kong [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]], spesielt tragedier. Imidlertid hadde det engelske publikumet liten entusiasme for de strukturerte, likeframme og velformede komediene til for eksempel [[Molière]], men forlangte i stedet livlige, overlessete handlingsdrama med fasettert handlingsgang og en hesblesende komisk fart, samt den elisabethanske karakteren med tallrike scener og mangfoldige figurer. Således levde sjangerblandingen videre i gjenreisningskomedien. Klassikerne fra renessansen ble stadig oppført under det nye monarkiet, men mange av tragediene ble tilpasset den nye smaken.

==Forfattere og dramatikere==
{{kolonner}}
*[[William Alabaster]]
*[[William Alley]]
*[[Robert Armin]]
*[[Thomas Ashton]]
*[[William Barksted]]
*[[Barnabe Barnes]]
*[[Lording Barry]]
*[[Francis Beaumont]]
*Sir [[William Berkeley]]
*[[Samuel Brandon]]
*[[Richard Brome]]
*[[Lodowick Carlell]]
*[[William Cartwright]]
*[[William Cavendish, 1. hertug av Newcastle-upon-Tyne|William Cavendish]]
*[[Robert Chamberlain]]
*[[George Chapman]]
*[[Henry Chettle]]
*[[John Clavell]]
*[[Robert Daborne]]
*[[Samuel Daniel]]
*[[William Davenant]]
*[[Robert Davenport]]
*[[John Day (dramatiker)|John Day]]
*[[Thomas Dekker]]
*[[Edward de Vere]]
*[[Michael Drayton]]
*[[Richard Edwardes]]
*[[Nathan Field]]
*[[John Fletcher]]
*[[John Ford (dramatiker)|John Ford]]
*[[Abraham Fraunce]]
*[[Ulpian Fulwell]]
*[[Thomas Garter]]
*[[George Gascoigne]]
*[[Henry Glapthorne]]
*[[Thomas Goffe]]
*[[Arthur Golding]]
*[[Robert Greene (dramatiker)|Robert Greene]]
*[[Richard Hathwaye]]
*[[William Haughton]]
*[[Thomas Heywood]]
*[[Thomas Hughes (dramatiker)|Thomas Hughes]]
*[[Ben Jonson]]
*[[Henry Killigrew]]
*[[Thomas Killigrew]]
*[[Thomas Kyd]]
*[[Thomas Legge]]
*[[Thomas Lodge]]
*[[Thomas Lupton]]
*[[John Lyly]]
*[[Gervase Markham]]
*[[Christopher Marlowe]]
*[[Shackerley Marmion]]
*[[John Marston]]
*[[Philip Massinger]]
*[[Thomas May]]
*[[Thomas Middleton]]
*[[Anthony Munday]]
*[[Thomas Nabbes]]
*[[Thomas Nashe]]
*[[Thomas Norton]]
*[[George Peele]]
*[[John Phillips (dramatiker)|John Phillips]]
*[[John Pikering]]
*[[Henry Porter (dramatiker)|Henry Porter]]
*[[Thomas Preston (forfatter)|Thomas Preston]]
*[[William Rankins]]
*[[Samuel Rowley]]
*[[William Rowley]]
*[[Joseph Rutter]]
*[[Thomas Sackville, 1. jarl av Dorset|Thomas Sackville]]
*[[William Sampson]]
*[[William Shakespeare]]
*[[Edward Sharpham]]
*[[Henry Shirley]]
*[[James Shirley]]
*[[Wentworth Smith]]
* Sir [[John Suckling]]
*[[Robert Tailor]]
*[[Cyril Tourneur]]
*[[John Webster]]
*[[George Wilkins]]
*[[Arthur Wilson (dramatiker)|Arthur Wilson]]

==Skuespillere, teaterhus, og andre betydningsfulle navn==

{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
'''Liste over skuespillere:'''
*[[Edward Alleyn]]
*[[Robert Armin]]
*[[Christopher Beeston]]
*[[Richard Burbage]]
*[[Henry Condell]]
*[[Alexander Cooke]]
*[[Nathan Field]]
*[[John Heminges]]
*[[Thomas Heywood]]
*[[William Kempe|Will Kempe]]
*[[Augustine Phillips]]
*[[John Lowin]]
*[[William Rowley]]
*[[William Shakespeare]]
*[[Richard Tarlton]]
*[[Joseph Taylor (skuespiller)|Joseph Taylor]]
*[[Nicholas Tooley]]
| valign="top" width="33%" |
'''Liste over teaterhus:'''
*[[The Theatre]]
*[[Curtain Theatre|The Curtain]]
*[[The Rose (teater)|The Rose]]
*[[The Swan]]
*[[Globe Theatre|The Globe]]
*[[Blackfriars Theatre]]
*[[Fortune Playhouse|The Fortune]]
*[[The Hope Theatre|The Hope]]
*[[Red Bull Theatre]]
*[[Cockpit Theatre]]
*[[Salisbury Court Theatre]]
*[[Whitefriars Theatre]]
*[[Newington Butts Theatre]]
*[[Vertshusteater]]
| valign="top" width="33%" |
'''Andre betydningsfull navn:'''
*[[Cuthbert Burbage]], entreprenør
*[[James Burbage]], entreprenør
*[[Philip Henslowe]], entreprenør
*[[Francis Langley]], entreprenør
|}

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Chambers, E. K.: ''The Elizabethan Stage.'' 4 Volumes, Oxford, Clarendon Press, 1923.
* Gurr, Andrew: ''The Shakespearean Stage 1574&ndash;1642.'' Third edition, Cambridge, Cambridge University Press, 1992.
*Halliday, F. E.: ''A Shakespeare Companion 1564&ndash;1964.'' Baltimore, Penguin, 1964.

==Eksterne lenker==
* [http://search.eb.com/shakespeare/index2.html Shakespeare and the Globe] fra ''Encyclopaedia Britannica''; en mer omfattende ressurs om teatrene for denne epoken enn tittelen antyder
* [https://web.archive.org/web/20060707001855/http://shakespearean.org.uk/elizthea1.htm A Lecture on Elizabethan Theatre by Thomas Larque]
* [https://web.archive.org/web/20070615203541/http://www.bris.ac.uk/theatrecollection/richardsouthern.html Richard Southern archive at the University of Bristol Theatre Collection], Universitetet i Bristol


{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Engelsk renessanseteater| ]]
[[Kategori:Renessansen]]
[[Kategori:Teater]]
[[Kategori:Engelsk litteratur]]
[[Kategori:William Shakespeare]]