Redigerer Elizabeth I av England

{{Infoboks monark |
navn= Elizabeth I|
tittel= Dronning|
land= England og Irland|
bilde=Elizabeth_I_in_coronation_robes.jpg|
navn2= Elizabeth Tudor|
fsted= [[Palace of Placentia]], [[Greenwich (distrikt)|Greenwich, London]]|
dsted= [[Richmond Palace]], [[London]]|
regjerte= [[17. november]] [[1558]] – [[24. mars]] [[1603]] |
ektefelle= Ingen|
barn= Ingen|
embete = [[Liste over Englands monarker|Dronning av England]] |
}}
'''Elizabeth I av England''' (1533–1603) var regjerende [[Liste over britiske monarker|dronning av England]] fra 1558 til sin død i 1603. Hun var datter av [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] og hans andre hustru, [[Anne Boleyn]], og ble den femte og siste monarken fra [[huset Tudor]]. Hun hadde tilnavn som ''The Virgin Queen/Maiden Queen'' («jomfrudronningen»), ''Gloriana'' og ''Good Queen Bess''.

Etter at Henrik VIII fikk annullert ekteskapet med Anne Boleyn, ble Elizabeth og halvsøsteren [[Maria I av England|Maria]] erklært å være født utenfor ekteskap og [[Second Succession Act|fjernet fra arverekkefølgen]]. Deres yngre halvbror [[Edvard VI av England]] etterfulgte Henrik VIII på tronen. Da den 15 år gamle Edvard døde i 1553 ble Maria hans etterfølger. I Marias regjeringstid ble Elisabeth først satt i [[Tower of London]] og deretter i husarrest, fordi Maria mistenkte henne for delaktighet i et protestantisk opprør.

Maria døde allerede i 1558, og Elizabeth kunne innta tronen, fast bestemt på å lytte til gode råd under utøvelsen av sin dronninggjerning.<ref>«I mean to direct all my actions by good advice and counsel», sitat fra Elizabeths første tale som dronning, [[Hatfield House]], 20. november 1558. Loades, 35.</ref> Hun lente seg tungt på en gruppe betrodde rådgivere ledet av [[William Cecil, 1. baron Burghley]]. En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke, som hun selv ble øverste leder av; hennes tittel som kirkeleder var «Supreme Governor». Denne religionspolitikken håndhevet hun fast under hele regimet, og den ble senere videreført til dagens [[Den engelske kirke]]. Det ble forventet at Elizabeth giftet seg og fikk barn for å sikre Tudor-dynastiets framtid, men tross flere beilere forble hun ugift. Etter hvert som hun ble eldre, vokste det fram en jomfrukult rundt henne som gav seg utslag i portretter, festspill og litteratur.

Elizabeth Is regjeringstid er kjent som [[Elisabethansk tid|den elisabethanske epoken]], og var for det engelske folket allerede 20 år etter hennes død blitt selve innbegrepet på en gullalder. I hennes tid blomstret det engelske [[engelsk renessanse|renessanse]][[drama]]et, preget av dramatikere som [[William Shakespeare]] og [[Christopher Marlowe]], og England begynte å gjøre seg gjeldende på verdenshavene takket være dyktige sjøfarere og eventyrere som sir [[Francis Drake]].

Elizabeth videreførte den såkalte ''Tudorplanen'', en økonomisk politikk etablert av [[Henrik VII av England|Henrik VII]] i [[1485]], som gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende kontinental [[tekstilindustri]], en tydelig [[Merkantilisme|merkantilistisk]] politikk.<ref>
{{cite book
 | last1 = Magnusson
 | first1 = Lars G.
 | chapter = Mercantilism
 | editor1-last = Samuels
 | editor1-first = Warren J.
 | editor2-last = Biddle
 | editor2-first = Jeff E.
 | editor3-last = Davis
 | editor3-first = John B.
 | title = A Companion to the History of Economic Thought
 | url = https://books.google.com/books?id=TOLTiyceXDMC
 | series = Blackwell Companions to Contemporary Economics
 | edition = reprint
 | location = Malden, Massachusetts
 | publisher = John Wiley & Sons
 | publication-date = 2008
 | page = 47
 | isbn = 9781405128964
 | access-date = 2020-08-24
 | lang=en
}}
</ref> Under Elizabeth ble eksporttollen på utførsel av råull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot import av billig spansk råull utviklet seg etter hvert til en regelrett handelskrig,<ref>Erik S. Reinert: ''How Rich Countries got Rich and Why Poor Countries Stay Poor'', Constable 2007, ed 2008, side 80-81.</ref> og England var i konflikt med Spania nesten hele Elizabeths regjeringsperiode. Politikken under Elizabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudor-perioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk. Slutten av Elizabeths regime var skjemmet av en rekke økonomiske og militære problemer, og populariteten hennes sank som følge av dette. 

== Oppvekst ==
[[Fil:Henry VIII and Anne Boleyn.png|thumb|left|Elizabeths foreldre, Henrik VIII og Anne Boleyn.]]
Elizabeth ble født den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen i slottet [[Greenwich Palace]], nærmere bestemt et værelse som ble kalt Chamber of Virgins – ''Jomfrukammeret''.<ref>Bruce, Marie Louise: ''Anne Boleyn'',s. 234</ref> Hun ble oppkalt etter begge sine bestemødre, [[Elizabeth av York]] og [[Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire|Elizabeth Howard]].<ref>Somerset, 4.</ref> Hun var det andre av [[Henrik VIII av England]]s barn som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru, [[Anne Boleyn]]. 

Ved fødselen ble Elizabeth antatt å være Englands neste tronarving. Hennes eldre halvsøster [[Maria I av England|Maria]] hadde mistet sin posisjon som legitim arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor [[Katarina av Aragón]] for å kunne gifte seg med Anne.<ref>Loades, 3-5; Somerset, 4-5.</ref> Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for å sikre seg en etterfølger fra [[huset Tudor]]. 

Anne hadde blitt kronet med [[Sankt Edvards krone|Sankt Edvards kongekrone]], som den eneste gemalinne i Englands historie,<ref>Ives, Eric ''The Life and Death of Anne Boleyn'' (2004) ISBN 1-4051-3463-1, s. 147.</ref> mens hun var gravid med Elizabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde på grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at man håpet hun bar på en mannlig arving.<ref name=Hunt>Alice Hunt, ''The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England'', Cambridge University Press, 2008.</ref> Imidlertid maktet dronning Anne heller ikke å framskaffe en mannlig arving, tross minst to spontanaborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt på oppdiktede anklager, blant annet for utroskap, [[hekseri]] og [[incest]], og ble halshogd den 19. mai 1536.<ref>Loades, 6-7; Haigh, 1-3.</ref>

[[Fil:El bieta I lat 13.jpg|thumb|right|Elizabeth Tudor, ca. 1546, av en ukjent maler. Enkelheten i dette portrettet står i kontrast til de senere portrettene der dronningen er avbildet sterkt sminket og overdådig antrukket.<ref>«Maleren... er ukjent, men i en kompetent stil fra Flandern har han avbildet datteren til Anne Boleyn som en stille og flittig-seende, ornamentet i hennes drakt er sekundært til enkeltheten i linjen som framhever hennes ungdom. Stor er kontrasten med de formidable fantasiene i de senere portrettene: bleke, maskelignende trekkene, hodebekledningenes fargeprakt og halskrager, de polstret tarvelighetene som synes å ekskludere all menneskelighet». Gaunt, 37.</ref>]]

Elizabeth var to år og åtte måneder gammel da moren ble henrettet. Elizabeth ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse.<ref>I forordningen av juli 1536 ble det slått fast at Elizabeth var ''«illegitim… og fullstendig utelukket, ekskludert og forbudt å kreve, utfordre eller forlange noen arv som lovmessig arving… til kongen ved lineær avstamning»''. Elizabeth som var et uvanlig intelligent barn oppdaget ikke at hennes mor var forsvunnet, men hun merket seg endringen i hennes navn. Etter sigende skal hun ha sagt til sin guvernante: «how haps it governor, yesterday my Lady Princess, today but my Lady Elizabeth?» Somerset, 10.</ref> 11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med [[Jane Seymour]],<ref>«Det hadde tatt Henrik VIII en måned å kvitte seg med sin hustru under anklagen av forræderi, sope med noen av hennes venner på blokken med henne, bastardisere hennes barn, og skaffe seg en ny dronning. Her var makten til Tudor-monarkiet i handling med kongen som bøyde sitt råd, kirken, og lovene til sin vilje.» Haigh, 1.</ref> som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn, [[Edvard VI av England|prins Edvard]]. Elizabeth ble anbragt ved Edvards hoff, og ved hans dåp var det hun som bar dåpskledet.<ref>Loades, 7–8.</ref>

Elizabeths første guvernante var lady [[Margaret Bryan]], som skrev at hun var «så likefrem et barn og av natur så mild som noe barn jeg har kjent i mitt liv».<ref>Somerset, 11.</ref> Fire år gammel kom Elizabeth i [[Blanche Herbert, lady Troy]]s omsorg; hun forble Elizabeths guvernante inntil 1545/1546.<ref>Richardson, 39–46; Lady Troys gravelegi sier at hun var «verge, før hun gikk bort, Av Henrik VIIIs husholdning og hans barn der…»; Sir Rober Tyrwhitts brev… «fire av hennes adelskvinner tilsto at Ashley først fjernet lady Troy…»</ref> [[Catherine Champernowne]] ble Elizabeths tredje guvernante i 1537. Etter lady Troys død rykket Champernowne opp, og hun forble Elizabeths venn til sin død i 1565. Da ble hun etterfulgt av [[Blanche Parry]] som fikk tittelen ''Chief Gentlewoman of the Privy Chamber''.<ref>Richardson, 56, 75–82, 136</ref> Av Champernowne lærte Elizabeth fransk, flamsk, italiensk og spansk. 

Da den lærde William Grindal fra Cambridge-universitetet overtok ansvaret for Elizabeths undervisning i 1544 kunne den tiårige Elizabeth alt skrive [[engelsk]], [[latin]], og [[italiensk]]. Under Grindal gjorde hun også store fremskritt i [[fransk]] og [[gresk]].<ref>Vår kunnskap om Elizabeths undervisning og tidlige utvikling kommer hovedsakelig fra memoarene til [[Roger Ascham]], som også var lærer for prins Edvard. Loades, 8–10.</ref> Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elizabeth [[Roger Ascham]] som lærer. Han var en sympatisk lærer som mente at det skulle være morsomt å tilegne seg kunnskap.<ref>Somerset, 25.</ref> Da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun ifølge historikeren Loades en av de best utdannede kvinner i sin generasjon.<ref>Loades, 21.</ref>

== Thomas Seymour ==
Henrik VIII døde i 1547 da Elizabeth var 13 år gammel. Hennes yngre halvbror [[Edvard VI av England|Edvard VI]] ble ny konge. 

[[Katarina Parr]], Henriks siste hustru og dronning, giftet seg snart på nytt med [[Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley]], som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen ([[Lord Protector|''Lord Protector'']]) [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]]. Paret tok med seg Elizabeth til sitt hus i [[Chelsea]]. Der opplevde Elizabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment påvirket henne for resten av hennes liv. Seymour var snart 40 år, men hadde sjarm og «en sterk seksuell tiltrekningskraft».<ref name ="Ls">Loades, 11.</ref> Han innledet et upassende forhold til den 14 år gamle Elizabeth, blant annet ved å komme inn i hennes soverom i bare nattskjorten, kile henne og daske henne på baken. Katarina Parr deltok også i denne spesielle leken, blant annet deltok hun ved to anledninger selv i kilingen, og en gang holdt hun ungpiken fast mens ektemannen klippet Elizabeths svarte kjole «i tusen biter.» Etter at Katarina Parr oppdaget Elizabeth og Seymour i en omfavnelse satte hun imidlertid foten ned.<ref>Loades, 14.; Somerset, 23.</ref> 

I mai 1548 ble Elizabeth sendt vekk. Men Seymour søkte fortsatt innflytelse over kongefamilien. Han forsøkte å få den unge kong Edvard til å gi ham en posisjon ved kongens hoff, og etter at Katarina Parr døde i barsel den 5. september 1548 gjorde han på nytt tilnærmelser overfor Elizabeth. Målet hans var nå å gifte seg med Elizabeth. Da kom hans tidligere opptreden overfor kongens halvsøster for dagen, og da hadde både riksforstanderen og kongens råd fått nok. I januar 1549 ble Thomas Seymour arrestert, mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven ved å planlegge ekteskap med Elizabeth og derved styrte riksforstanderen. Elizabeth ble nå sendt til Hatfield House i [[Hertfordshire]], bygd under farens regjeringstid, for å bli avhørt på avstand fra Seymour. Hun nektet å innrømme noe som helst. Thomas Seymour ble halshugd den 20. mars 1549.

== Marias regime ==
Edvard VI døde, antagelig av [[tuberkulose]], den 6. juli 1553, 15 år gammel. Hans testamente satte til side [[Third Succession Act|''Forordningen om tronetterfølgelsen'']] (''Succession to the Crown Act'') av 1543, ved at han ekskluderte både Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og i stedet utropte lady [[Jane Grey]], barnebarn av Henrik VIIIs søster [[Maria Tudor, dronning av Frankrike|Maria Tudor, hertuginne av Suffolk]], til tronarving. Jane Grey ble imidlertid avsatt etter ni dager,<ref>[http://www.royal.gov.uk/HistoryoftheMonarchy/KingsandQueensofEngland/TheTudors/Jane.aspx «Lady Jane Grey»]. The British Monarchy – Offisiell nettside</ref> og den 3. august 1553 red Maria inn i [[London]] for å bli kronet til ny dronning.

Maria, landets første dronningregent,<ref>[http://www.royal.gov.uk/HistoryoftheMonarchy/KingsandQueensofEngland/TheTudors/MaryI.aspx «Mary I»]. The British Monarchy – Offisiell nettside</ref> ville knuse den [[protestantisk]]e tro som Elizabeth var blitt opplært i, og hun beordret at alle skulle feire [[Messe (katolsk)|katolsk messe]]. Også Elisabeth var omfattet av dette pålegget, og utad måtte hun tilpasse seg den nye politiske virkeligheten.<ref>Loades, 26.</ref> Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla å gifte seg med prins [[Filip II av Spania|Filip]] av [[Spania]]. Siden starten av 1500-tallet hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, ofte i allianse med [[Portugal]]. Misnøyen spredde seg hurtig, og mange begynte å se Elizabeth som en mulig utfordrer til Marias religionspolitikk. I januar og februar 1554 brøt det ut opprør i flere deler av England og [[Wales]], under ledelse av [[Thomas Wyatt den yngre]].<ref>Neale, 45.</ref>
[[Fil:Mary I by Master John.jpg|thumb|[[Maria I av England|Maria I]], av mester John, 1544.  Rett før hun døde satte Maria inn sin halvsøster Elizabeth som arving til tronen.]]

Etter at opprøret var slått ned ble Elizabeth avhørt, og den 18. mars ble hun fengslet i [[Tower of London]], hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar.<ref>Somerset, 49.</ref> Elizabeth fastholdt heftig at hun var uskyldig. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne, er det kjent at en del av dem hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør [[Simon Renard]], argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg så lenge Elizabeth levde; og kansleren [[Stephen Gardiner]] bestrebet seg på å få Elizabeth stilt for en domstol.<ref>Somerset, 51.</ref> Elizabeths tilhengere i regjeringen, blant dem [[William Paget, 1. baron Paget|William Paget]], argumenterte for at det manglet håndfaste bevis for Elizabeths skyld, og overbeviste Maria om å spare søsterens liv. Isteden ble Elizabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London til [[Woodstock (Oxfordshire)|Woodstock]], der hun tilbrakte mer enn ett år i husarrest.<ref>Neale, 49; Loades, 29.</ref>

[[Fil:Hatfield House.jpg|thumb|[[Hatfield House]]. Hatfield House, stedet der Elizabeth i november 1558 fikk nyheten om søsteren Marias død.]] 
Den 17. april 1555 ble Elizabeth kalt tilbake til hoffet for å være til stede i det Marias antatte graviditet nærmet seg slutten. Dersom Maria og hennes barn døde ville Elizabeth bli dronning. Hvis Maria på den annen side fødte et friskt barn, ville Elizabeths sjanse til å bestige tronen bli drastisk redusert. Da det ble klart at Maria i virkeligheten ikke var gravid, var det de færreste som trodde at dronningen var i stand til å få barn noen gang.<ref>Loades, 32.</ref> Elizabeth fremstod da som en trygg kandidat til å overta tronen etter Maria. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkeligheten. Han begynte nå å bygge opp et forhold til Elizabeth, som han foretrakk som tronfølger framfor det sannsynlige alternativet, den skotske dronningen [[Maria Stuart]]. Dronningen av Skottland var på den tiden forlovet med [[Frans II av Frankrike|Frans]], arvingen til det franske kongeriket. Da Maria Tudor ble syk i 1558, sendte Filip sin nære rådgiver [[Gómez Suárez de Figueroa y Córdoba, 1. hertug av Feria|greven av Feria]] til Elizabeth.<ref>Loades, 33.</ref> Samtalen fant sted på Hatfield House, der Elizabeth hadde bodd siden oktober 1555. I oktober 1558 la Elizabeth planer for hvordan hun ville styre når hun selv kom til makten, og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som sin tronarving.<ref>Neale, 59; Somerset, 71.</ref> Elleve dager senere døde Maria i [[St. James's Palace]] i London. Elizabeth ble dronning samme dag, den 17. november 1558.

== Tiltredelse på tronen ==
[[Fil:Elizabeth I in coronation robes.jpg|thumb|Elizabeth i kroningskjole smykket med [[Tudor-rose|Tudor-roser]] og [[Hermelin (pels)|hermelinkanter]]. Hun bærer håret utslått, slik det var tradisjon ved kroning av en dronning, kanskje også som et symbol på jomfruelighet.<ref>Loades, 34.</ref> Maleriet er datert til 1600-1609, og er kopi av et originalmaleri som siden er gått tapt.]]
Elizabeth ble dronning i en alder av 25 år. Den [[15. januar]] [[1559]], ble Elizabeth kronet i [[Westminster Abbey]] og salvet av Owen Oglethorpe, den katolske [[Biskop av Carlisle|biskopen av Carlisle]]. Hun ble deretter presentert for folket i en øredøvende støy av [[lirekasse]]r, [[fløyte]]r, [[trompet]]er, [[tromme]]r og bjeller.<ref>Neale, 70.</ref>

Noe tidligere, [[20. november]] [[1558]], hadde hun holdt en tiltredelsestale for det kongelige rådet og andre adelige som hadde kommet til [[Hatfield House|Hatfield]] for å sverge sin troskap. Her bruker hun for første gang sin metafor for legitimering av makt, det middelalderske konseptet om monarkens «to legemer»: det fysiske legemet (''body natural'') og det politiske legemet (''body politic''): «Mine herrer, naturens lov beveger meg til å sørge over min søster; byrden som er falt på meg gjør meg forbløffet, og dog, med tanke på at jeg er en Guds skapning, beskikket for å lyde Hans utnevnelse, vil jeg derfor underkaste meg den, i det jeg fra dypet av mitt hjerte ønsker, at jeg må ha støtte i Hans nåde til å være den som utfører Hans himmelske vilje i dette embete som nå er overgitt til meg. Og ettersom jeg er bare ett legeme i naturens forstand, skjønt ved Hans tillatelse [også] et politisk legeme satt til å regjere, så vil jeg ønske av dere alle… at dere vil være meg til støtte, at jeg ved min myndighetsutøvelse og dere ved deres tjenesteutøvelse kan være til gunst for Den allmektige Gud og være til gavn for vår etterslekt på jorden. Jeg akter å utføre alle mine handlinger i henhold til gode råd og anbefalinger».<ref>Det fullstendige dokumentet reprodusert av Loades, 36–37.</ref>

== Religion ==
Et av Elizabeths mottoer var «''video et taceo''» (norsk: ''«jeg ser og tier»''),<ref>«video et taceo», se Neale, 386.</ref> og hun var en langt mer moderat hersker enn faren og de to halvsøsknene hadde vært.<ref name=starkey5>Starkey, 5.</ref> Til forskjell fra halvsøsteren med tilnavnet «Bloody Mary» forsøkte Elizabeth å unngå å sette i gang systematisk forfølgelse på religiøst grunnlag. Etter at paven hadde ekskommunisert henne i 1570 og løst alle katolske undersåtter fra sine troskapsbånd til henne, ble hun utsatt for flere komplott, men klarte å forpurre alle.

I religiøse anliggender var Elizabeth en utpreget [[pragmatisme|pragmatiker]]. Spørsmålet om hennes egen rett til tronen var et eksempel på dette. Formelt var hun født utenfor ekteskap i henhold til både protestantiske og katolske lover, men det var i hennes øyne mindre alvorlig at den protestantiske, [[den engelske kirke|engelske kirken]] etter hennes fødsel hadde trukket tilbake hennes status som ektefødt datter av kongen, enn at den katolske kirke anså at hun aldri hadde vært ektefødt fordi hennes far ikke hadde vært fri til å inngå lovlig ekteskap med moren Anne Boleyn. Dette alene var nok til å feie enhver tvil til side om at Elizabeth ville omfavne [[protestantisme|protestantismen]].

Elizabeth og hennes rådgivere fryktet et mulig katolsk [[korstog]] mot et kjettersk England. Hun søkte derfor å etablere en protestantisk kirkeorden som ikke ville vekke for stort anstøt i katolikkenes leir, samtidig som hun kom de engelske protestantene i møte. Hun ville derfor ikke tolerere de mer radikale [[Puritanisme|puritanernes]] press for å få gjennomført mer omfattende reformer og endringer.<ref>Lee, Christopher (1995, 1998): «Disc 1». ''This Sceptred Isle 1547-1660''. ISBN 0563557699. (Radioprogram opprinnelig fremført på BBC)</ref> Følgelig begynte det engelske parlamentet fra 1559 av å vedta lover som baserte seg på forgjengeren Edvard Is kirkeordning, der monarken var kirkens overhode, men flere katolske elementer ble beholdt, blant annet de geistliges [[pontifikalier]] (regler for liturgi og verdighetstegn for biskopene).<ref>Loades, 46.</ref>

[[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] ga uforbeholden støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte motstand i [[House of Lords|Overhuset]], særlig fra biskopene. Elizabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av biskopembetene stod ubesatt på denne tiden, derunder det viktige [[Canterbury erkebispedømme]].<ref>Somerset, 98: «Det var heldig at ti ut av tjueseks bispedømmer var ledige, for i det siste hadde det vært en høy andel av dødelighet blant episkopatene, og en feber hadde beleilig fjernet Marias erkebiskop av Canterbury, Reginald Pole, ikke mindre enn 24 timer etter hennes egen død».</ref> Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elizabeth tvunget til akseptere tittelen ''Øverste leder av Englands kirke'' (''Supreme Governor of the Church of England'') framfor den tittelen som [[Henrik VIII]] hadde hatt som ''Øverste overhode'' (''Supreme Head''), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye ''Forordningen om overhøyhet'' (''Act of Supremacy'') ble lov den [[8. mai]] [[1559]]. Alle offentlige myndigheter måtte nå sverge troskapsed til monarken som den øverste leder, eller risikere å bli fjernet fra sin stilling. Videre ble [[Heresi|kjetterlovene]] opphevet, slik at man kunne unngå en gjentagelse av Marias forfølgelse av [[dissenter]]e. Elizabeths søster hadde ikke uten grunn fått tilnavnet «Maria den blodige»; hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elizabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøs strid. Å lese ''Bibelen'' på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elizabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elizabeths langvarige regime, og disse var alle protestantiske ekstremister,<ref>Ridley, Jasper: ''The Tudor Age''. London 2002. ISBN 1-84119-471-9. Sidene 71-74</ref> dog ble flere fra katolske deler av England henrettet for forredæri.<ref>{{Kilde bok|tittel='The Northern Rebellion of 1569: Faith, Politics and Protest in Elizabethan England|etternavn=Kesselring|fornavn=Krista|utgiver=Springer|år=2007|isbn=978-0230248892}}</ref> Også en ny ''Forordning om (religiøs) ensretting'' (''Act of Uniformity'') ble vedtatt; den påla befolkningen kirkegang minst en gang i uken og fastsatte at det var obligatorisk å anvende en tilpasset versjon av ''[[Book of Common Prayer|Den allmenne bønneboken]]'' av [[1552]]. De som ikke møtte i kirken ble avkrevet en mulkt, som nok kunne være vanskelig å betale for de fattigere lag av befolkningen, men straffene for å unnlate å etterkomme den nye loven var ikke ekstreme.<ref>Somerset, 101–103.</ref>

== Ekteskap og arvinger ==
Elizabeth mottok flere ekteskapstilbud, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire av dem. Hun giftet seg aldri og forble barnløs. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller om hun selve visste seg [[Infertilitet|infertil]].<ref>Loades, 38; Haigh, 19.</ref> Inntil det ikke lenger var mulig å føde en sønn, overveide hun flere beilere. Hennes siste beiler var [[François, hertug av Anjou]], som var 22 år yngre enn henne selv. Året var [[1581]], og hun selv var da 48 år gammel. Elizabeth trengte ikke hjelp av en mann for å styre, og inngå ekteskap innebar en risiko for å miste kontroll med eller få utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. På den andre siden betydde et ekteskap muligheten for å få en arving. 

=== Lord Robert Dudley ===
[[Fil:Dudleyportrait.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Dudley, 1. jarl av Leicester]], portrettert på 1560-tallet. Elizabeths vennskap med Dudley, hennes fremste favoritt, varte i over tretti år.]]
Blant der seriøse frierne var hennes barndomsvenn lord [[Robert Dudley, 1. jarl av Leicester|Robert Dudley]] sannsynligvis den som kom nærmest. Våren [[1559]] var det åpenbart at dronningen var forelsket i den gifte Dudley. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet, i landet forøvrig og endog utenfor landets grenser.<ref>Wilson ''Robin'', 95, 114; Doran ''Monarchy'', 72</ref> Det ble også sagt at hans hustru, [[Amy Robsart]], led fra en «sykdom i det ene brystet»,<ref>Wilson ''Robin'', 95</ref> og et halvt år senere hadde lord Robert og dronningen en «hemmelig forståelse» om å bli gift når Amy til slutt var blitt «sendt inn i evigheten».<ref>Gristwood, 129</ref> Da Dudleys hustru døde i september det samme året etter et fall i en trapp, brøt skandalen ut. Det er i dag antatt at Amy Dudley hadde kreft. På den tiden var det derimot antatt at Dudley hadde kvittet seg med henne for å kunne gifte seg med dronningen. <ref>Somerset, 166–167.</ref> En tid overveide dronningen seriøst å gifte seg med Dudley, men William Cecil, [[Nicholas Throckmorton]], og andre politikere var svært opprørte og gjorde det helt klart at de misbilliget en slik allianse.<ref>Wilson Robin, 126–128</ref> Opposisjonen var så overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngått.<ref>Doran Monarchy, 45</ref>

[[Fil:Elizabeth I Steven Van Der Meulen.jpg|thumb|«Hampden-portrettet», malt av [[Steven van der Meulen]], ca. 1563. Dette er det tidligste portrettet i helfigur av den unge dronningen, som er avbildet i en rød satengkjole dekorert med perler og juveler. Bildet er 2 meter høyt. Det ble malt før portrettene av dronningen antok en form som skulle underbygge fremstillingen av Elizabeth som «Jomfrudronningen». I 2007 ble maleriet aksjonert for 2.6 millioner pund, mer enn den dobbelte av det forventede.<ref>Dowdeswell. Anna (28. november 2007): [http://www.bucksherald.co.uk/news/Historic-painting-is-sold-for.3532557.jp «Historic painting is sold for £2.6 million»] {{Wayback|url=http://www.bucksherald.co.uk/news/Historic-painting-is-sold-for.3532557.jp |date=20090507045125 }}. Bucksherald.co.uk</ref>]]
Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett på som en seriøs kandidat gjennom nesten et helt tiår. Elizabeth oppmuntret ham som beiler, og forble ekstremt sjalu selv etter at hun selv hadde forkastet tanken på å gifte seg med ham.<ref>«… og når alt kommer til alt, hun ville enten ikke gifte seg eller i motsatt fall gifte seg med Robert, som hun alltid hadde vært meget knyttet til… dronningen er forelsket i Robert» ([[Filip II av Spania]] i oktober 1565): Haynes, 47; Hume, 90–104; Adams, 384, 146</ref> I [[1564]] opprettet dronningen jarledømmet Leicester for Dudley. Dudley giftet seg på nytt i [[1578]] med [[Lettice Knollys]], og etter dette reagerte dronningen gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg.<ref>Jenkins, 245, 247; I 1585 skrev Leicester skrev følgende: «Hun [dronningen] benytter enhver anledning [på grunn] av mitt ekteskap til ta ethvert gode fra meg.»: Hammer, 46</ref> Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Han døde i [[1588]], ikke lenge etter at England hadde beseiret [[den spanske armada]]. 

=== Politiske aspekter ===
Dronning Elizabeth holdt spørsmålet om ekteskap åpent, men ofte kun som en diplomatisk øvelse.<ref name ="H17">Haigh, 17.</ref> Parlamentet ba henne gjentatte ganger om å gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende.<ref>Loades, 40.</ref> I 1563 skal hun ha fortalt et sendebud: «Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift».<ref name ="H17" /> Samme år, i kjølvannet av dronningens [[Kopper (sykdom)|koppesykdom]], ble spørsmålet om etterfølger på nytt aktuelt. Parlamentet ba dronningen om å gifte seg eller nominere en arving for å forhindre [[borgerkrig]] ved hennes død. Hun nektet å gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for å øke skattene i [[1566]]. Underhuset truet med å holde tilbake midler inntil hun gikk med på å sørge for en etterfølger. I 1566 forfulgte speaker i underhuset sir [[Robert Bell]] svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om å avstå, og han ble derfor mål for hennes raseri.<ref>Hasler, 421–424</ref> 

Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elizabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra [[Margaret Tudor]], en eldre søster av [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]], noe som ledet mot dronning [[Maria Stuart]] av Skottland, selv om denne var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster [[Maria Tudor, dronning av Frankrike|Maria Tudor, hertuginne av Suffolk]], til [[Lady Catherine Grey|Catherine Grey]], søster av [[Lady Jane Grey]]. En annen mulig, men fjernere arvtager var [[Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon]], som førte sin gren tilbake til [[Edvard III av England|Edvard III]] på [[1300-tallet]]. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og [[Puritanisme|puritaneren]] lord Huntingdon var uvillig til å arve tronen. I [[1568]] døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for å være illegitim. Hennes arvtager var [[Mary Grey]], en småvokst kvinne på 122 cm med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart.

I 1566 betrodde Elizabeth seg til den spanske ambassadør om at hun skulle finne en måte å avgjøre spørsmålet om etterfølgelse uten å gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved [[1570]] var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elizabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger på problemet med etterfølger.<ref name ="H17" /> Hennes manglende ektestand ble ofte omtalt som uansvarlig.<ref>Haigh, 20–21.</ref> Elizabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving, ville tronen være utsatt for et [[statskupp]].

=== Jomfrukult ===
Elizabeths ugifte status inspirerte på den annen side en [[Jomfrudom|jomfrukult]] rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne.<ref name = "Hh">Haigh, 23.</ref> I begynnelsen var det kun Elizabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: I 1559 fortalte hun underhuset «Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru».<ref name = "Hh" /> Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en [[ikonografi]] som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med [[metafor]]er og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersåtter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elizabeth selv om «alle mine ektemenn, mitt gode folk».<ref>Haigh, 24.</ref>

== Utenrikspolitikken ==
I utenrikspolitiske saker var hun forsiktig og manøvrerte behendig mellom stormaktene [[Frankrike]] og Spania. Hun støttet bare halvhjertet noen lite effektive og dårlig utstyrte hærtog i [[Nederlandene]], Frankrike og [[Irland]]. Men i 1580-årene var en militær konfrontasjon med Spania uunngåelig. Et av slagene i denne krigen har gått over i historien som en av Englands aller største militære seire noensinne, nemlig [[den spanske armada]]s nederlag i 1588. 

Bortsett fra frieriet fra Dudley behandlet Elizabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste [[Filip II av Spania]]s tilbud i [[1559]], forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug [[Karl II av Indre Østerrike]]. Forholdene med [[Huset Habsburg|habsburgerne]] ble dårligere fra [[1568]]. Elizabeth overveide deretter ekteskap med to franske [[Valois]]-prinser etter hverandre, den første var [[Henrik III av Frankrike|Henrik, hertug av Anjou]], og senere fra 1572 til 1581 hans bror [[François, hertug av Anjou]]. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige [[Nederlandene]].<ref>Loades, 53–54</ref> Elizabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.<ref>Somerset, 408.</ref>

Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen [[Le Havre]] fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant [[Hugenotter|hugenottene]] slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elizabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for [[Calais]], som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.<ref>Frieda, 191.</ref> 

Hun sendte tropper til [[Skottland]] i 1560 for å hindre franskmennene i å bruke landet som base.<ref name = "wvwfqz">Loades, 55.</ref> I [[1585]] signerte hun [[Nonsuchtraktaten]] med [[Holland]] for å blokkere den spanske trusselen mot England.<ref name=haigh135>Haigh, 135.</ref> Kun gjennom aktiviteten til den engelske flåten maktet Elizabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.<ref name=loades61>Loades, 61.</ref> Hun adlet [[Francis Drake]] etter hans jordomseiling fra [[1577]] til [[1580]], og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av [[pirat]]virksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.<ref>Flynn and Spence, 126–128; Somerset, 607–611.</ref>

Under hennes regime skjedde også de første [[koloni]]seringer eller «plantasjer» i det nye landet i [[Nord-Amerika]]; [[kolonien Virginia]] ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de [[Urfolk i Amerika|innfødte amerikanere]], en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen».<ref>Stewart, 22</ref><ref>Sams, 282–283</ref>

=== Skottland ===
[[Fil:Mary Stuart Queen.jpg|thumb|left|upright|[[Maria Stuart]] skottenes dronning, malt av en ukjent elev av [[François Clouet]]. Maria Stuart var en slektning av Elizabeth, og hun konspirerte for å få den engelske dronningen drept.]]

Elizabeths politikk ovenfor nabolandet Skottland var i førstningen å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elizabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere [[Maria Stuart]], skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange som den rettmessige arvingen, særlig av katolikker. Elizabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den som resultat [[Edinburgh-traktaten]] inngått i juli 1560. Her stod det at de franske styrkene måtte trekkes ut.<ref>I henhold til vilkårene i traktaten måtte både engelske som franske tropper trekke seg ut fra Skottland. Haigh, 132.</ref> Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i [[1561]] og overtok kongsmakten, hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av en protestantisk adel som var støttet av Elizabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elizabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.<ref>Loades, 67-68.</ref>

Elizabeth fornærmet Maria ved å forslå hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med [[Henry Stuart, lord Darnley]], som selv hadde arvekrav på den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve både farens og morens krav på Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elizabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for å stå ansvarlig for at Marias italienske sekretær [[David Rizzio]] ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av [[James Hepburn, 4. jarl av Bothwell]]. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket således mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet på sin ektemann. Elizabeth skrev til henne:

:«Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nåde i et slikt hastverk med å gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse etter mordet på din avdøde ektemann, foruten også berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler på at i dette henseende er falsk»<ref>Brev til Maria Stuart, 23. juni 1567, sitert fra Loades, 69–70: «How could a worse choice be made for your honour than in such haste to marry such a subject, who besides other and notorious lacks, public fame has charged with the murder of your late husband, besides the touching of yourself also in some part, though we trust in that behalf falsely.»</ref>

Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og at hun ble fengslet på festningen [[Loch Leven Castle]] i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]] som ble født i juni [[1566]]. Han ble tatt til [[Stirling Castle]] for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra [[Loch Leven]] i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun tidligere var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elizabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene.<ref>Loades, 72–73.</ref>

Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I [[1569]] snakket opprørere fra [[Nord-Englands reisning]] om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til [[Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk]]. Elizabeth reagerte med å få Howard henrettet. [[Pave Pius V]] utstedte en [[pavelig bulle]] i [[1570]] kalt ''[[Regnans in Excelsis]]'' som erklærte «Elizabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne.<ref>McGrath, 69</ref> Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra 
[[Ridolfikomplottet|Ridolfikonspirasjonen]] av 1571 til [[Babingtonkomplottet|Babingtonkonspirasjonen]] av 1586, kunne Elizabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir [[Francis Walsingham]], og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne.<ref>Loades, 73.</ref> I begynnelsen motsatte Elizabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av [[1586]] hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.<ref>Guy, 483–484.</ref> Elizabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.»<ref>Loades, 78–79.</ref> Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved [[Fotheringhay Castle]] i [[Northamptonshire]]. Hun ble 44 år gammel.<ref>Guy, 1–11.; [http://www.royal.gov.uk/HistoryoftheMonarchy/Scottish%20Monarchs(400ad-1603)/TheStewarts/MaryQueenofScots.aspx «Mary, Queen of Scots»]. The British Monarchy – Official Website</ref>

=== Spania ===
[[Fil:Elizabeth I (Armada Portrait).jpg|thumb|300px|Portrett av Elizabeth som feirer seieren over [[den spanske armada]] i 1588, avbildet i bakgrunnen. Elizabeths hånd hviler på en [[globus]], som symboli på hennes internasjonale makt.]]
Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562–1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til et hollandsk protestantisk opprørere mot [[Filip II av Spania]]. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte [[Vilhelm I av Oranien]], kalt for Vilhelm den tause, og [[François, hertug av Anjou]], og overgivelsen av en rekke hollandske byer til [[Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza]], som var Filips guvernør av de spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og [[Den katolske liga (Frankrike)|den franske katolske liga]] i [[Joinville-traktaten]] Anjous bror [[Henrik III av Frankrike]]s muligheter til å motstå spansk dominans av [[Nederlandene]]. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.<ref name=haigh135/> Beleiringen av [[Antwerpen]] sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var [[Nonsuchtraktaten]] av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.<ref>Strong / van Dorsten, 20–26</ref> Traktaten markerte begynnelsen på [[den anglo-spanske krig (1585)]] som varte fram til [[freden i London (1604)|freden i London]] i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var å gi støtte til hollenderne på overflaten med en engelsk hær, mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,<ref>Strong / van Dorsten, 43</ref> noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elizabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».<ref>Strong / van Dorsten, 72</ref> Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne ([[Generalstatene]]), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.<ref>Strong / van Dorsten, 50</ref> Hun skrev til Leicester:

:«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»<ref>Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: «We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.»</ref>

Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.<ref>Chamberlin, 263–264</ref> Denne offentlige ydmykelsen av hennes generalløytnant ble kombinert med at hun fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.<ref>Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72–79</ref> Leicester oppga til slutt sin kommando i desember [[1587]].

I mellomtiden hadde [[Francis Drake]] foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cádiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som ''Empresa de Inglaterra'' (''the Enterprise of England'' = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.<ref>Parker, 193–194; Adams, Simon: [http://www.bbc.co.uk/history/british/tudors/adams_armada_01.shtml The Spanish Armada], BBC</ref>

Den [[12. juli]] [[1588]] seilte [[den spanske armada]], en stor flåte av skip, mot [[Den engelske kanal]] med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,<ref>Da den spanske flåtens kommandant, [[Alonso Pérez de Guzmán y Sotomayor, 7. hertug av Medina Sidonia|hertugen av Medina Sidonia]], nådde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til å vente, og det ga engelskmennene anledning til selv å angripe. Loades, 64.</ref> uhell og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor [[Gravelines]], spredte de spanske skipene til nordøst og førte til at armadaen ble beseiret.<ref>Black, 349.</ref> Restene av Aramadaen kjempet seg hjem til Spania etter katastrofale tap utenfor kysten av [[Irland]] (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp [[Nordsjøen]] og gå rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)<ref name=neale300>Neale, 300.</ref>

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til å inspisere sine tropper ved [[Tilbury]] i [[Essex]] den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes [[Elisabeths tale til soldatene i Tilbury|mest berømte taler]]: <ref>Selv om de fleste historikere er enige om at Elizabeth holdt en slik tale, er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran ''Suitors'', 235–236.</ref>

:«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»<ref>Somerset, 591; Neale, 297–98.</ref>

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved [[St. Pauls katedral]] var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.<ref name=neale300/> Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elizabeth og det protestantiske England. England tok sin seier som et tegn på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.<ref name=loades61/> Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania vant. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.<ref name = "xucglh">Black, 353.</ref> Sir [[Walter Raleigh]] hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania: «Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, hadde vi i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger om til regenter av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved mindre invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»<ref>Haigh, 145.</ref>

Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende årsaker,<ref>For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.</ref> har Raleighs bedømmelse ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens til handling og «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser», slik hun selv uttrykte det.<ref>Somerset, 655.</ref>

=== Frankrike ===
[[Fil:Hugh_Ó_Neill,_2nd_Earl_of_Tyrone.jpg|thumb|Den irske opprøreren Hugh O'Neill]]
[[Fil:Sir Charles Blount c 1594.jpg|thumb|Charles Blount, 8. baron Mountjoy, portrettert ca. 1594. Han brukte tre år på å slå ned opprøret i Irland.]]
Da den protestantiske [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] arvet den franske trone i [[1589]] sendte Elizabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i [[1563]]. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elizabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive.<ref name=haigh142>Haigh, 142.</ref> Englands kommandant i Frankrike, [[Peregrine Bertie, 13. baron Willoughby de Eresby|Lord Willoughby]], ignorerte i stor grad dronningens ordrer, og herjet han det nordlige Frankrike med sine 4000 mann uten å oppnå noe strategisk mål. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember [[1589]] etter å ha tapt halvparten av sine tropper, og tapte også en beleiring av Paris i 1590.<ref>{{Cite book |author-link=Robert J. Knecht |first=Robert J. |last=Knecht |title=The French Wars of Religion (1559–1598) |series=Seminar Studies in History |location=New York |publisher=Longman |year=1996 |edition=2nd |isbn=0-582-28533-X }}</ref> I [[1591]] ledet [[John Norris (soldat)|John Norreys]] et hærtokt på 3000 menn inn i [[Bretagne]], noe som ble en enda større katastrofe. 

Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elizabeth lite villig til gi midler til utstyr, forsyninger og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be om mer støtte i egen person for. I hans fravær ødela imidlertid den katolsk liga bortimot hele hæren hans eller det som var igjen av den, ved [[Craon]] nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elizabeth enda en styrte under ledelse av [[Robert Devereux, 2. jarl av Essex]], for å hjelpe Henrik IV å beleire [[Rouen]]. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar [[1592]]. Henrik oppga beleiringen i april samme år.<ref>Haigh, 143.</ref> Som vanlig hadde Elizabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, hva han gjør eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende om.»<ref>Haigh, 143–144.</ref>

=== Irland ===
Selv om Irland var et av Elizabeth to kongedømmer, møtte hun, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder praktisk talt selvstendig<ref>En iakttager skrev at [[Ulster]], for eksempel, var «like som ukjente for de engelske her som den mest indre landet i Virginia». Somerset, 667.</ref> katolsk befolkning som var villig til å inngå sammensvergelser med hennes fiender. Hennes politikk i Irland var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.<ref name = "wvwfqz"/> Pave [[Gregor XIII]] sendte en styrke i [[1580]] for å bidra i det andre [[Desmondopprørene|Desmondopprøret]] på Irland, ledet av [[Gerald FitzGerald, 14. jarl av Desmond|Gerald FitzGerald, Earl of Desmond]]. Imidlertid ble opprøret slått ned i 1583 etter et engelsk felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen [[Munster]] synes å ha dødt, anslagsvis {{nowrap|30 000}} mennesker var falt. Den engelske [[terror]]taktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten [[Edmund Spenser]] var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i ''A View of the Present State of Ireland'', men det ble først utgitt i [[1633]], førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble utsatt for slik elendighet at [selv] et steinhjerte ville ha angret dypt.»<ref>Somerset, 668.</ref> 

Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», skulle bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.<ref>Somerset, 668–669.</ref>

Mellom [[1594]] og [[1603]] møtte Elizabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret, kjent som Tyrones opprør, eller [[den irske niårskrigen]]. Dets leder, [[Hugh O'Neill, 2. jarl av Tyrone|Hugh O'Neill, jarl av Tyrone]], ble støttet av Spania.<ref>Loades, 98.</ref> Våren [[1599]] sendte Elizabeth Robert Devereux, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon,<ref>I et brev av 19. juli 1599 til Essex skrev Elizabeth: «For hva kan være mer sant (om ting blir rettmessig undersøkt) enn at din to måneders reise har brakt inn ikke en eneste betydningsfull opprører mot hvem det hadde vært fortjenstfull å ha våget et tusen mann.» Loades, 98.</ref> fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av [[Charles Blount, 8. baron Devonshire|Charles Blount, lord Mountjoy]], som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i [[1603]], noen få dager etter at Elizabeth var død.<ref>Loades, 98–99.</ref>

=== Barbareskkysten, Det osmanske rike og Japan ===
[[Fil:MoorishAmbassador to Elizabeth I.jpg|thumb|[[Abd el-Ouahed ben Messaoud]], [[Maurere|maurisk]] ambassadør fra Barbareskkysten til dronning Elizabeths hoff i 1600<ref name="tate.org.uk">[[Tate Gallery]]s utstilling [http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/eastwest/rooms/room1.htm «East-West: Objects between cultures»]   {{Wayback|url=http://www.tate.org.uk/britain/exhibitions/eastwest/rooms/room1.htm |date=20090508140507 }}</ref>]]

Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og [[Barbareskkysten]] (navnet på en rekke [[muslim]]ske stater langs [[Nord-Afrika]]s [[Middelhavet|middelhavskyst]]) under regimet til Elizabeth.<ref>Vaughan, [http://books.google.com/books?id=19_SIlq3ZvsC&pg=PA57 ''Performing Blackness on English Stages, 1500-1800''] Cambridge University Press 2005. Side 57</ref><ref>Nicoll, [http://books.google.com/books?id=OeakAOji13EC&pg=PA90 ''Shakespeare Survey. The Last Plays''] Cambridge University Press 2002. Side 90</ref> England etablerte handelsforbindelser med [[Marokko]] i opposisjon til Spania. Her solgte engelskmennene rustninger, ammunisjon, tømmer og metall i bytte mot marokkansk [[sukker]], til tross for pavens forbud.<ref>Bartels, Emily C.: [http://books.google.com/books?id=S6Z9J0OJmmQC&pg=PA24 ''Speaking of the Moor''], s. 24</ref> I år [[1600]] besøkte [[Abd el-Ouahed ben Messaoud]], den viktigste sekretæren til den marokkanske herskeren [[Aḥmad al-Manṣūr|Mulai Ahmad al-Mansur]] England som ambassadør ved dronningens hoff,<ref>Vaughan, Virginia Mason: [http://books.google.com/books?id=19_SIlq3ZvsC&pg=PA57 Performing blackness on English stages, 1500-1800], kapittel 4, s. 57]</ref> for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Abd el-Ouahed fikk overtalt Elizabeth til å selge krigsmateriell til Marokko, og Marokko og England holdt kontakt om et eventuelt hærtog mot Spania.<ref name="books.google.com"> Kupperman, Karen Ordahl: [http://books.google.com/books?id=9VmYYEfyToQC&pg=PA39 ''The Jamestown project''], side 39</ref> Diskusjonene førte imidlertid ikke fram til noe konkret, og begge herskerne døde kort tid etter at forbindelsene ble opprettet.

Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med [[Det osmanske rike]] i løpet av befraktningen av [[Levant Company]], eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til [[Porte]], [[William Harborne]], i 1578. En handelsavtale ble signert første gang i 1580.<ref>Stearns, Peter N.: [http://books.google.com/books?id=MziRd4ddZz4C&pg=PA353 The Encyclopedia of world history], s. 353</ref> Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elizabeth og sultan [[Murad III]].<ref>Kupperman, s. 39</ref> I en brevveksling fremmet Murad forestillingen om at [[islam]] og [[protestantisme]]n hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med [[den romersk-katolske kirke]], da begge avviste dyrkelsen av idoler». Murad argumenterte for en allianse mellom England og Det osmanske rike.<ref>Kupperman, s. 40</ref> Til stor misnøye for det katolske Europa eksporterte England [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] og [[bly]] (for å støpe kanoner) og ammunisjon til Det osmanske rike. I tillegg diskuterte Elizabeth seriøst felles militære operasjoner med Murad da det brøt ut krig med Spania i 1585 da [[Francis Walsingham]] argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.<ref>Kupperman, s. 41</ref>

Den første engelskmann som nådde fram til [[Japan]], [[William Adams (sjømann)|William Adams]], var en tidligere ansatt av handelsselskapet [[Barbary Company]], som hadde blitt etablert i 1585. Han ankom Japan i august 1600 som fører for [[Det nederlandske ostindiske kompani]]. Adams kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske [[shogun]], og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.

== De senere år ==
Da Elizabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som ''Belphoebe'' (= den vakre Diana) eller ''Astraia'' (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som ''Gloriana'', den evige ungdommelige ''[[Faerie Queene]]'' (= ''alvedronningen'') i [[Edmund Spenser]]s storstilte dikt.<ref>[[Blanche Parry]], Elizabeths fremste hoffdame bestilte hennes gravskrift i kirken Bacton Church. Datert til før november 1578, og er den første beskrivelsen av dronning Elizabeth I som Gloriana: Richardson, 145–148.</ref> Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull [[Ikonografi|ikoner]] som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.<ref name=loades92>Loades, side 92; Gaunt, side 37.</ref> Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden».<ref>Haigh, 171: «a lady whom time had surprised».</ref> Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.<ref name=loades92/>

Elizabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle,<ref>«Metaforen av drama er en passende for Elizabeths regime, for hennes makt var en illusjon – og en illusjon var hennes makt. Som Henrik IV av Frankrike overførte hun et bilde av seg selv som førte med seg stabilitet og prestisje for hennes land. Ved konstant oppmerksomhet på detaljene i hennes fullstendige framføringen holde hun de øvrige rollene på tåspissene og beholdt hennes egen rolle som dronning.» Haigh, 179.</ref> men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.<ref name = "Lds">Loades, 93.</ref> Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elizabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans [[monopol]]er.<ref>Loades, side 97.</ref> I februar 1601 forsøkte han å reise et opprør i London for å ta dronningen til fange, men svært få ble med på hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elizabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex».<ref>Black, 410.</ref>

De monopoler som Elizabeth fratok Essex var hennes typiske belønninger hun ga til hoffmenn i løpet av de siste årene av hennes regime. Hun hadde begynt å stole på dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse, framfor å spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av handel eller produksjon av ferdigvarer.<ref>Neale, side 382.</ref> Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse på offentlighetens kostnad, utstrakt krenkelser og irritasjoner.<ref>Williams, 208.</ref> Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.<ref>Black, 192–194.</ref> I hennes berømte «Gylne tale» den [[30. november]] [[1601]] viste Elizabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over til sin side med løfter og med sin vanlige appell til følelsene: <ref>Hun ga sin gylne tale ved [[Whitehall Palace]] til en deputasjon på 140 medlemmer som alle etterpå kysset hennes hånd. Neale, 383–384.</ref> «Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av våre undersåtters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha pådratt om mislighetene av vår gavmildhet, vårt folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!»<ref>Loades, side 86: «Who keeps their sovereign from the lapse of error, in which, by ignorance and not by intent they might have fallen, what thank they deserve, we know, though you may guess. And as nothing is more dear to us than the loving conservation of our subjects' hearts, what an undeserved doubt might we have incurred if the abusers of our liberality, the thrallers of our people, the wringers of the poor, had not been told us!»</ref>

[[Fil:Devereaux essex4.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Devereux, 2. jarl av Essex]], malt av [[William Segar]] i 1590.]]
[[Fil:Nicholas Hilliard 020.jpg|thumb|Maria Stuarts sønn, Jakob VI av Skottland, ble utropt til konge av England som [[Jakob I av England|Jakob I]] noen få timer etter Elizabeths død. han forlot Skottland for aldri mer å vendte tilbake.]]
Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elizabeth i hele de femten årene fram til slutten av hennes regime.<ref name = "xucglh"/> Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, økonomien ble rammet av feilslåtte innhøstinger og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.<ref>Haigh, 155; Black, 355–356.</ref> I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene. Elizabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier.<ref>Black, 355.</ref> For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på [[spion]]er og [[propaganda]] i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne et fall i offentlighetens begeistring for henne.<ref>Haigh: «The Queen and the People», s. 149–169.</ref>

En av årsakene for dette «andre regimet» til Elizabeth, slik det stundom blir karakterisert,<ref>Adams, 7; Hammer, 1</ref> var selve karakteren til Elizabeths styreorgan, det kongelige råd i [[1590-årene]], var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir [[Christopher Hatton]] i 1591.<ref>Lacey, 50</ref> Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.<ref>Doran ''Monarchy'', 216; Hammer, 1–2</ref> En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury|Robert Cecil]], sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, om de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble demonstrert i saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og at hun ikke syntes å tro på hans skyld (1594).<ref>Lacey, 117–120</ref>

Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England<ref>Black, 239.</ref> De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elizabeths regime med [[John Lyly]]s ''Euphues'' og [[Edmund Spenser]]s ''Hyrdenes kalender'' i [[1578]]. I løpet av 1590-årene nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sine glansdager, blant annet [[William Shakespeare]] og [[Christopher Marlowe]]. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper.<ref>Black, 239–245.</ref> Oppfatningen av en stor [[elisabethansk tid]] er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elizabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.<ref>Haigh, 176.</ref>

== Død ==
Elizabeths mest betrodde rådgiver, [[William Cecil, 1. baron Burghley|William Cecil]], døde den 4. august 1598. Hans sønn, [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury|Robert Cecil]], ble ikke lenge etter leder av regjeringen.<ref>Etter Essexs undergang referert Jakob VI av Skottland til Cecil som «gjeldende konge der». Croft, 48.</ref> En av oppgavene han ga seg i kast med var å berede grunnen for et smidig tronskifte. Ettersom Elizabeth aldri ville utpeke sin etterfølger måtte Cecil arbeide i det stille med dette.<ref>Cecil skrev til Jakob, «Emnet i seg selv er så vågalt å berøre blant oss da det setter et merke på hans hode for alltid som klekker ut slik en fugl.» Willson, 154.</ref> Han innledet derfor hemmelige forhandlinger med [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]], som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Robert Cecil ga den utålmodige Jakob råd om å gå forsiktig fram med Elizabeth, for å med tiden vinne hennes tillit.<ref>Willson, 154.</ref> Rådet virket. Elizabeth satte svært stor pris på Jakobs forsiktige tone, og hun svarte: «Så stoler jeg på at du ikke vil tvile på at dine siste brev blir så godt mottatt at mine takksigelser ikke kan mangle det samme, men overgir dem til deg i takknemlighet».<ref>«So trust I that you will not doubt but that your last letters are so acceptably taken as my thanks cannot be lacking for the same, but yield them to you in grateful sort». Willson, 155.</ref> Historikeren J. E. Neales holder muligheten åpen for at selv om Elizabeth ikke med rede ord fortalte Jakob hvilke ønsker hun bar på, bekjentgjorde hun dem med «umiskjennelige, om enn tilslørede vendinger».<ref>Neale, 385.</ref>

[[Fil:Elizabeth-I-Allegorical-Po.jpg|thumb|Elizabeth I, allegorisk malt av en ukjent kunstner etter 1620 i løpet av den første nye interessen for hennes regime. Tiden sover på hennes høyre side og Døden; to [[putto|putti]] holder kronen over hennes hode.<ref>Strong, 163–164.</ref>]]
[[Fil:Judi Dench at the BAFTAs 2007.jpg|thumb|right|[[Judi Dench]] er en av de skuespillerne som har tolket den eldre, strenge Elizabeth I på film. Hun ble tildelt en [[Oscar]] for innsatsen sin.]]
Dronningens var ved ganske god helse fram til høsten [[1602]], da en rekke dødsfall blant hennes venner førte henne inn i en tung depresjon. I februar [[1603]] døde [[Catherine Howard, grevinne av Nottingham]], niese av dronningens kusine og nære venninne [[Catherine Carey]]. Dette var et særlig tungt slag for Elizabeth. I mars følte dronningen seg syk og følte en «stabil og vedvarende melankoli.» I timevis av gangen satt hun virkesløs på en pute.<ref>Black, 411.</ref> Hun døde den [[24. mars]] [[1603]] på [[Richmond Palace]], mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og dronningens råd sine planer ut i livet, og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England. 

Elizabeths kiste ble fraktet nedover elven til Whitehall om natten, på en elvebåt opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til [[Westminster Abbey]] på en [[katafalk]] som ble trukket av fire hester og var dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav, [[Elin Ulfsdotter Snakenborg]], i England kalt for Helena ([[1549]]&ndash;[[1635]]). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse [[Cecilia Vasa]] og siden blitt hoffdame for den engelske dronningen, gift først med [[William Parr, 1. marki av Northampton]] og siden med [[Thomas Gorges]] av Langford, en tremenning av den avdøde [[Anne Boleyn]]. Kronikøren John Stow beskrev begravelsen slik: «Westminster var overfylt av mennesker av alle slag i gater, hus, vinduer, tak og rennestener; de var kommet for å se begravelsen, og da de så hennes statue liggende på kisten var det et slikt et allment sukk, en stønnen og en gråt som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.»<ref>Weir, 486.</ref>

Elizabeth ble stedt til hvile i [[Westminster Abbey]], under samme gravmonument som halvsøsteren Maria.

Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen uten problemer.<ref>De antatte arvinger i henhold til Henrik VIIIs testamente var enten [[Edward Seymour, baron Beauchamp av Hache]], eller [[Anne Stanley]], grevinne av Castlehaven, avhengig om man anerkjente legitimiteten til førstnevntes fødsel; og lady [[Arbella Stuart]] på grunnlag tilsvarende til Jakobs krav.</ref> Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs [[Third Succession Act|''Tredje forordning for etterfølgelse'']] (''Third Succession Act'') og Henrik VIIs testament som begunstiget Henriks yngre søster [[Maria Tudor]].<ref>Goldsworthy, 145</ref> For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet til å vedta [[Succession to the Crown Act 1603|''Forordning for etterfølgelse til kronen 1603'']] (''Succession to the Crown Act 1603''). Spørsmålet om hvorvidt parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt, forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.<ref>Se også Noel Cox «The Law of Succession to the Crown in New Zealand» i: ''Waikato Law Review'' (1999), særlig kapittel III [http://www.austlii.edu.au/nz/journals/WkoLRev/1999/3.html#Heading89 «Power to change descent of the Crown»] {{Wayback|url=http://www.austlii.edu.au/nz/journals/WkoLRev/1999/3.html |date=20110608065941 }} for en diskusjon om stridsemnet, og Jakobs plass for etterfølgelse.</ref>

== Arv og ettermæle ==
Mange av Elizabeths undersåtter sørget da hun var død, men mange var også lettet over at hun var borte.<ref name =Ld>Loades, 100–101.</ref> I begynnelsen var det store forventninger til kong Jakob, men gradvis mistet folk tilliten til ham. Krigen med Spania ble riktignok avsluttet i [[1604]] og skattetrykket ble mindre. Fram til Robert Cecil døde i [[1612]], styrte regjeringen etter de samme retningslinjene som tidligere, men så begynte Jakob å la sine favoritter ved hoffet få ansvaret for statsanliggender, og kongens popularitet gikk sterkt nedover. På [[1620-tallet]] var det mange som lengtet tilbake til Elizabeths æra.<ref name=somerset726>Somerset, 726.</ref> Den avdøde dronningen ble priset som protestantismens fanebærer, og regjeringstiden hennes fikk status som en gullalder. Jakob ble fremstilt som en støttespiller for pavekirken, og hoffet hans ble omtalt som gjennomsyret av korrupsjon.<ref>Strong, 164.</ref> På sine eldre dager hadde Elizabeth sørget for å fremstille seg selv som en seiersrik monark som ledet nasjonen mot et bakteppe av fraksjonering, krig og økonomiske problemer.<ref>Haigh, 170.</ref> Dette heltebildet var det mange som trodde på, og etter hennes død ble hennes ry som en god og mektig herskerinne enda mer enerådende. [[Godfrey Goodman]], som var biskop av Gloucester, skrev: «Da vi erfarte hvordan det var å leve under en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Hun fremstod da i våre erindringer som sett gjennom et forstørrelsesglass».<ref>Weir, 488.</ref> Elizabeths regime ble glorifisert som en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde virket side om side i konstitusjonell balanse.<ref>Dobson and Watson, 257.</ref>

Bildet som Elizabeths protestantiske tilhengere skapte av henne i de første tiårene av 1600-tallet, slo feste og ble den rådende oppfatningen om hennes regjeringstid og styresett. Ikke minst fikk man en oppblomstring av lovprisningene av den sterke og samlende dronningen da nasjonen på nytt følte seg truet av invasjon under [[Napoleonskrigene]] på begynnelsen av [[1800-tallet]]. I [[viktoriatiden]] ble myten om Elizabeth tilpasset datidens imperialistiske ideologi,<ref>Elizabeths tidsalder ble tegnet opp på nytt som ridderlig, illustrert av oppmuntringer i hoffet mellom dronningen og havets helter som Drake og Raleigh. En del viktorianske fortellinger, slik som Raleigh legger sin kappe ned foran dronningen eller overrekker henne en potet fra den nye verden har forblitt deler av myten. Dobson and Watson, 258.</ref> og på midten av [[1900-tallet]] ble Elizabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand mot en trussel utenfra.<ref>Haigh, 175.</ref><ref>I forordet til sin utgave fra 1952 av ''Queen Elizabeth I'' observerte J. E. Neale at «Boken ble skrevet før slike ord som «ideologisk», «femtekolonister» og «kald krig» ble gangbare; og det er kanskje like bra at de ikke var der. Men ideene er nåværende, som ideen om en romantisk ledelse av en nasjon i fare ettersom de var tilstedeværende i elizabethansk tid.»</ref> 1900-tallets historikere, som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elizabeths regime som en progressiv gullalder.<ref>Haigh, 182.</ref> De tegnet også et heltebilde av dronningen personlig; alt hun gjorde var rett og riktig, og hennes mindre sympatiske trekk ble nedtonet og bortforklart som stressrelatert.

Senere har faghistorikerne tegnet et mer nyansert og sammensatt bilde av Elizabeth. Regjeringstiden hennes forbindes fremfor alt med seieren over den spanske armada, og med vellykkede angrep på spanjolene som blant annet invasjonene av [[Cádiz]] i 1587 og 1596. Blant nyere tids historikere er det imidlertid flere som peker på at Elizabeths militære styrker også led store tap både på land og til sjøs.<ref name=haigh142/> I Irland seiret hun til slutt, men måten styrkene hennes gikk frem på der har også etterlatt varige pletter på hennes ettermæle. Idag mener mange historikere at hun ikke nødvendigvis var den alltid dristige og modige forsvareren av protestantiske nasjoner overfor Spania og Huset Habsburg; snarere førte hun en utenrikspolitikk der hun svært nødig tok noen reell risiko. Det var svært begrenset hvor mye støtte utenlandske protestanter kunne hente fra Elizabeth. Heller ikke fikk kommandantene hennes de nødvendige midler til å utgjøre en reell forskjell utenfor Englands grenser.<ref>Haigh, 142–147, 174–177.</ref>

Elizabeth etablerte en engelsk kirke som ble viktig i nasjonsbyggingen, og denne kirken består fortsatt.<ref>Loades, 46–50; Weir, 487; Hogge, 9–10.</ref> De som senere hyllet henne som en protestantisk heltinne så bort fra at hun vegret seg mot å fjerne alle opprinnelig katolske ritualer og sedvaner fra kirken. Historikere fremholder at på hennes tid anså strenge protestanter at den forordningen hun sørget for å få på plass i 1559 (''Acts of Settlement and Uniformity''), var et kompromiss som ble til i en situasjon der protestanter og katolikker stod steilt mot hverandre.<ref>Haigh, 45–46, 177; Black, 14–15; Collinson, 28–29.</ref> Elizabeth selv anså at troen var et personlig anliggende, og hun ønsket ikke, som [[Francis Bacon]] uttrykte det, at kirken eller styresmaktene skulle ha «vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.»<ref>Williams, 50; Haigh, 42.</ref>

Til tross for Elizabeth i det store og hele førte en defensiv utenrikspolitikk, ga hennes regime England økt anseelse i utlandet. Pave Sixtus V fastslo med beundring: «Hun er kun en kvinne som kun hersker på halvparten av en øy, likevel inngyder hun frykt hos både Spania, Frankrike, (det tysk-romerske) Keiserdømmet, ja alle».<ref name = "Sm">Somerset, 727.</ref> Under Elizabeth fikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av selv å råde grunnen, parallelt med at de gamle «kristne verden» ble mer og mer oppstykket og fragmentert.<ref>Hogge, 9''n''; Loades, 1.</ref> Elizabeth var den første Tudor-herskeren som innså at en monark er avhengig av folkets støtte for å kunne styre. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og rådgivere som hun stolte på at ville fortelle henne sannheten. Imidlertid fulgte hennes etterfølgere fra huset Stuart ikke i hennes fotspor på dette punkt. En del historikere har karakterisert henne som «heldig»,<ref name = "Sm" /> selv trodde hun at det var Gud som beskyttet henne.<ref>Somerset, 75–76.</ref> Hun fremholdt med stolthet at hun «rett og slett var engelsk»,<ref>Edwards, 205.</ref> og satte sin lit til Gud, oppriktige råd og sine undersåtters kjærlighet. Disse tre faktorene mente hun selv at hun hadde å takke for alt hun oppnådde. I en av sine bønner takket hun Gud på denne måten:

:«[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og i mitt rike har Din av uro angrepne kirke kunnet ta bolig. Mitt folk har vist seg fast i sin kjærlighet, og denne kjærligheten volder mine fienders renkespill mye bry.»<ref>«[At a time] when wars and seditions with grievous persecutions have vexed almost all kings and countries round about me, my reign hath been peacable, and my realm a receptacle to thy afflicted Church. The love of my people hath appeared firm, and the devices of my enemies frustrate.» Somerset, 727.</ref>

Elizabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvendeplass i en avstemning om de hundre største briter gjennom tidene, som ble utført av [[BBC]] i 2002. Dermed kom hun foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i [[History Channel]]s dokumentar ''Britain's Greatest Monarch'' og tildelte dem poeng opp til 60 og Elizabeth I var vinneren med 48 poeng.

[[Benjamin Britten]] skrev en [[opera]], ''[[Gloriana (opera)|Gloriana]]'', som handlet om forholdet til Elizabeth og lord Essex, framført første gang i [[1952]] før [[Elizabeth II av Storbritannia]]s kroning.

Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elizabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt skildret oftest. Blant de som har gjort inntrykk i rollen som Elizabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren [[Sarah Bernhardt]] i ''Dronning Elizabeth'' (1912), [[Florence Eldridge]] i ''Maria Stuart'' (1936), [[Flora Robson]] i ''Fire Over England'' (1937) og ''The Lion Has Wings'' (1939), [[Bette Davis]] i ''Elizabeth og Essex'' (1939) og ''Jomfrudronningen'' (1955) og [[Jean Simmons]] i ''Hennes kongerike'' (1953). I den senere tid har fortellingen om Elizabeth blitt fremført på film mer enn noensinne. I [[1998]] fikk den australske skuespilleren [[Cate Blanchett]] sitt gjennombrudd og en nominasjon til [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for sin kritikerroste innsats i ''[[Elizabeth (film)|Elizabeth]]''. Samme år mottok den britiske skuespilleren [[Judi Dench]] en [[Oscar for beste kvinnelige birolle]] for sin skildring av jomfrudronningen i dramafilmen ''[[Shakespeare in Love]]''.

På fjernsyn har skuespilleren [[Glenda Jackson]] tolket dronningen i både BBCs dramaserie ''Elizabeth R'' (1971), og i den historiske filmen ''Maria Stuart – dronning av Skottland'' (1972), og [[Miranda Richardson]] i BBCs komedieserie ''[[Svarte Orm]]'' (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. [[Helen Mirren]] tolket Elizabeth i TV-filmen i to deler, ''Elizabeth I'' i 2005.

Det har vært skrevet flere romaner om Elizabeth. Blant disse finnes ''I, Elizabeth'' (1993) av [[Rosalind Miles]], ''The Virgin's Lover'' (2005) og ''The Queen's Fool'' (2004) av [[Philippa Gregory]], ''Queen of This Realm'' (1984) av [[Eleanor Hibbert|Jean Plaidy]] og ''Virgin: Prelude to the Throne'' (2001) av [[Robin Maxwell]]. Elizabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok ''The Secret Diary of Anne Boleyn'' (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn av Elisabet og Dudley i ''The Queen's Bastard'' (1999). [[Margaret Irwin]] har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: ''Young Bess'' (1944), ''Elizabeth, Captive Princess'' (1948) og ''Elizabeth and the Prince of Spain'' (1953).

==Stamtavle==
{{Stamtavle|[[Henrik VIII av England]]|[[Anne Boleyn]]|[[Henrik VII av England]]|[[Elizabeth av York]]|[[Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire]]|[[Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire]]|[[Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond]]|[[Margaret Beaufort]]|[[Edvard IV av England]]|[[Elizabeth Woodville]]|[[William Boleyn]]|[[Margaret Butler]]|[[Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk]]|[[Elizabeth Tilney]]}}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
; På norsk 
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Richard Herrmann]] | utgivelsesår = 1996 | tittel = Livet med Elizabeth | isbn = 8202161517 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008072400004 | side = }}

; På engelsk
* Adams, Simon: ''Leicester and the Court: Essays in Elizabethan Politics'' Manchester: Manchester University Press 2002 ISBN 0719053250
* Black, J. B.: ''The Reign of Elizabeth: 1558–1603.'' Oxford: Clarendon, (1936) 1945. [http://www.worldcat.org/oclc/5077207&referer=one_hit OCLC 5077207]
* Chamberlin, Frederick: ''Elizabeth and Leycester'' [[Dodd, Mead & Company]]. 1939
* Croft, Pauline: ''King James''. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2003. ISBN 0333613953.
* Davenport, Cyril: ''English Embroidered Bookbindings''. Alfred Pollard (ed.). London: Kegan Paul, Trench, Trübner and Co., 1899. [http://www.worldcat.org/oclc/705685&referer=brief_results OCLC 705685.]
* Doran, Susan: ''Monarchy and Matrimony: The Courtships of Elizabeth I'' Routledge 1996 ISBN 0415119693
* Edwards, Philip: ''The Making of the Modern English State: 1460–1660''. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 031223614X.
* Frieda, Leonie: ''Catherine de Medici.'' London: Phoenix, 2005. ISBN 9780060744922.
* Gaunt, William. ''Court Painting in England from Tudor to Victorian Times.'' London: Constable, 1980. ISBN 0094618704.
* Goldsworthy, J.D.: ''The Sovereignty of Parliament'' Oxford UP 1999 ISBN 0198268939
* Gristwood, Sarah: ''Elizabeth and Leicester'' Bantam Books 2008 ISBN 9780553817867
* Guy, John: ''My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots.'' London and New York: Fourth Estate, 2004. ISBN 184115752X.
* Haigh, Christopher: ''Elizabeth I.'' Harlow (UK): Longman Pearson, (1988) 1998 utg. ISBN 0582437547.
* Hammer, P.E.J.: ''The Polarisation of Elizabethan Politics: The Political Career of Robert Devereux, 2nd Earl of Essex, 1585-1597'' Cambridge UP 1999 ISBN 0521019419
* Hasler. P. W (red): ''History of Parliament. House of Commons 1558–1603 (3 vols).'' London: Published for the History of Parliament Trust by H.M.S.O., 1981. ISBN 0118875019.
* Haynes, Alan: ''The White Bear: The Elizabethan Earl of Leicester'' London: Peter Owen 1987 ISBN 0720606721
* Hogge, Alice: ''God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot.'' London: HarperCollins, 2005. ISBN 0007156375.
* Hume, Martin: ''The Courtships of Queen Elizabeth'' London: Eveleigh Nash & Grayson 1904. Archive.org: [http://www.archive.org/details/courtshipsofquee00humeuoft The courtships of Queen Elizabeth : a history of the various negotiations for her marriage (1896)]
* Hunt, Alice: ''The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England'', Cambridge: Cambridge University Press, 2008
* Jenkins, Elizabeth: ''Elizabeth and Leicester'' The Phoenix Press 2002 ISBN 1842125605
* Lacey, Robert: ''Robert Earl of Essex: An Elizabethan Icarus'' London: Weidenfeld & Nicolson 1971 ISBN 0297003208
* Loades, David: ''Elizabeth I: The Golden Reign of Gloriana.'' London: [[The National Archives]], 2003. ISBN 1903365430.
* Lockyer, Roger: ''Tudor and Stuart Britain 1471-1714.'' 3. utg., 2004. London: Pearson.
* McGrath, Patrick: ''Papists and Puritans under Elizabeth I'' London: Blandford Press, 1967.
* Neale, J.E.: ''Queen Elizabeth I: A Biography.'' London: Jonathan Cape, (1934) 1954 reprint. [http://www.worldcat.org/oclc/220518&referer=one_hit OCLC 220518.]
* Parker, Geoffrey: ''The Grand Strategy of Philip II'' Yale University Press 2000 ISBN 0300082738
* Richardson, Ruth Elizabeth: ''Mistress Blanche: Queen Elizabeth I's Confidante'', Logaston Press 2007
* Rowse, A. L.: ''The England of Elizabeth.'' London: Macmillan, 1950. [http://www.worldcat.org/oclc/181656553&referer=brief_results OCLC 181656553.]
* Sams, Conway: ''The Conquest of Virginia: the Forest Primeval. An Account Based on Original Documents'' New York and London: G.P. Putnam's Sons 1916 
* Somerset, Anne: ''Elizabeth I.'' London: Phoenix, (1991) 1997 edition. ISBN 0385721579.
* Starkey, David: ''Elizabeth: Apprenticeship'' London: Vintage (2001). ISBN 978-0-09-928657-8
* Stewart, George: ''Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States'' New York: Random House 1945
* Strong, Roy: ''Gloriana: The Portraits of Queen Elizabeth I.'' London: Pimlico, (1987) 2003. ISBN 071260944X.
* Strong, R.G.; van Dorsten, J.A.: ''Leicester's Triumph'' Oxford University Press 1964
* Weir, Alison: ''Elizabeth the Queen.'' London: Pimlico, (1998) 1999 edition. ISBN 0712673121.
* Williams, Neville: ''The Life and Times of Elizabeth I.'' London: Weidenfeld & Nicolson, 1972. ISBN 0297831682.
* Willson, David Harris: ''King James VI & I.'' London: Jonathan Cape, (1956) 1963. ISBN 0224605720.
* Wilson, Derek: ''Sweet Robin: A Biography of Robert Dudley Earl of Leicester 1533-1588'' London: Hamish Hamilton 1981 ISBN 0241101492

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* {{Politiker}}
* {{språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20060827073748/http://www.elizabethi.org/uk/ Nettsted om Elizabeth] 
* {{språkikon|sv}} Harrison, Dick: [http://www.popularhistoria.se/o.o.i.s?id=43&vid=761{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} Elisabet I - Gift med England], Popular historia
* {{språkikon|en}} Camden, William: [http://www.philological.bham.ac.uk/camden/ ''Annales Rerum Gestarum Angliae et Hiberniae Regnante Elizabetha.''] (1615 and 1625.) Hypertekstutgave med engelsk oversettelse. Dana F. Sutton (red.), 2000.
* {{språkikon|en}} [http://www.elizabethan-portraits.com/ Tudor and Elizabeth Portraits.] Tudor and Elizabethan portraits and other works of art, provided for research and education.
* {{språkikon|en}} ''Annals of the Reformation and Establishment of Religion, and Other Various Occurrences in the Church of England, During Queen Elizabeth's Happy Reign'' by John Strype (1824 red.): [http://www.archive.org/details/annalsofreformat11stry Vol. I, Pt. I], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat0102stry Vol. I, Pt. II], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat0201stry Vol. II, Pt. I], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat0202stry Vol. II., Pt. II], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat0301stry Vol. III, Pt. I], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat0302stry Vol. III, Pt. II], [http://www.archive.org/details/annalsofreformat04stry Vol. IV]
* {{språkikon|en}} [http://www.awesomestories.com/flicks/elizabeth-I Elizabeth I with rare pictures from the British Museum and British Library]
* {{språkikon|no}} [https://snl.no/Elizabeth_1 Elizabeth 1] i [[Store norske leksikon]]

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Maria I av England|Maria I]]|Hva=[[Liste over Storbritannias regenter|Monark av England og Irland]]|Startår=[[1558]]|Sluttår=[[1603]]|Etterfølger=[[Jakob I av England|Jakob I]]}}
{{sluttboks}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Elizabeth 01}}
[[Kategori:Engelske monarker]]
[[Kategori:Huset Tudor]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
{{anbefalt}}