Redigerer Eleonore av Aquitaine

:''Ikke å forveksle med [[Leonora av Aquitaine]]''
{{Infoboks monark
|navn=Eleonore
|tittel=Hertuginne
|land=Aquitaine
|bilde=EleanorAkvitanie1068.jpg
|navn2=Dronning av England<br />og Frankrike
|født= [[1122]]
|fsted=?
|død=[[1. april]] [[1204]]
|dsted=[[Chinon]], Frankrike
|regjerte=[[1137]]&ndash;[[1204]]
|ektefelle= 1:[[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]]<br />2: [[Henrik II av England|Henrik II]]
|barn = med Ludvig VII:
* [[Marie Capet, grevinne av Champagne|Marie]]
* [[Alix av Frankrike|Alix]]
Med Henrik II:
* [[Vilhelm IX, greve av Poitiers|Vilhelm IX]]
* [[Henrik den unge konge]]
* [[Rikard I av England|Rikard I Løvehjerte]]
* [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey II]]
* [[Maud av England|Matilda]]
* [[Leonora av Aquitaine|Leonora]]
* [[Johanna av England, dronning av Sicilia|Johanna]]
* [[Johan av England|Johan]]
|foreldre=[[Vilhelm X av Aquitaine|Vilhelm X]] <br />og [[Aénor de Châtellerault|Aenor de Châtellerault]]|
}}
'''Eleonore, hertuginne av Aquitaine''' (født [[1122]]<ref>Den helt nøyaktige datoen til Eleonores fødsel er ikke kjent, men fødselsåret er kjent fra det faktum at lordene av Aquitaine sverget troskap til henne på hennes fjortende fødselsdag i [[1136]]. En del krøniker har satt hennes fødselsår så tidlig som 1120, men det er usannsynlig da det er bortimot helt sikkert at hennes foreldre ble gift i [[1121]].</ref>, død [[1. april]] [[1204]]) var en av de rikeste og mektigste kvinnene i [[Vest-Europa]] i løpet av [[høymiddelalderen]]. Hun var beskytter av diktere og forfattere som [[Wace]], [[Benoît de Sainte-Maure]] og [[Chrétien de Troyes]]. Hun var gift med to konger, og ble selv mor til to konger.

[[Fil:Blason de l'Aquitaine et de la Guyenne.svg|thumb|100px|left|Våpenskjoldet til hertugdømmet Aquitaine.]] 
Eleonore etterfulgte sin far som ''[[suo jure]]'' hertuginne av [[Aquitaine]] og grevinne av [[Poitiers]] da hun var femten år gammel, og ble med det den mest ettertraktede brud i [[Europa]]. Tre måneder etter sin tiltredelse giftet hun seg med [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig (VII)]], sønn og yngre medhersker av hennes verge, kong [[Ludvig VI av Frankrike]]. Som Frankrikes dronning deltok hun i det mislykkede [[andre korstog]]. Kort tid etter at korstoget var avsluttet ble Ludvig VII og Eleonore enige om å oppløse sitt ekteskap. Skilsmissen var dels motivert av hennes eget ønske, dels at de to barn hun hadde født begge var døtre, [[Marie Capet, grevinne av Champagne|Marie]] og [[Alix av Frankrike|Alix]], og ikke en etterlengtet sønn. Det kongelige ekteskap ble annullert den [[11. mars]] [[1152]] med den oppgitte grunnen av blodsslektskap av fjerde grad. Deres døtre ble dog erklært legitime og varetekten ble gitt til deres far, mens Eleonores gods og riker som hun hadde tatt med seg inn i ekteskapet ble gitt tilbake til henne.

Så snart hun kom tilbake til Poitiers fridde hun til den elleve år yngre [[Henrik II av England|Henrik, hertug av Normandie]]. Den [[18. mai]] [[1152]], seks uker etter at hennes første ekteskap var blitt oppløst, giftet hun seg med Henrik. Den [[25. oktober]] [[1154]] overtok hennes ektemann den engelske trone og ble [[Liste over britiske monarker|konge av England]], samt hersker over store områder i dagens [[Frankrike]]. I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik II av England åtte barn: fem sønner, to som ble konger av England, og tre døtre. Imidlertid ble Henrik og Eleonore etter hvert politiske motstandere. Han lot henne fengsle i årene [[1173]] og [[1189]] fordi hun hadde støttet sønnens opprør mot ham.

Eleonore ble enke den [[6. juli]] [[1189]]. Henrik og Eleonore sønn [[Rikard I av England|Rikard Løvehjerte]] arvet tronen, og løslot øyeblikkelig sin mor fra fangenskapet. Som dronningmor fungerte Eleonore som regent for sin sønn da han dro på det [[tredje korstog]]. Eleonore overlevde Rikard og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn, kong [[Johan av England]]. Ved den tid da hun døde hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og [[Leonora av Aquitaine]], dronning av [[Castilla]].

== Tidlig liv ==
[[Fil:William IX of Aquitaine - BN MS fr 12473.jpg|thumb|100px|left|Miniatyr av Eleonores bestefar, hertug Vilhelm IX]]
[[Fil:EleonoraAkvitanie.jpg|thumb|100px|Eleonore, utsnitt av et større bilde.]]
Eleonore eller Aliénor var den eldste av tre barn av [[Vilhelm X av Aquitaine|Vilhelm X, hertug av Aquitaine]] og hertuginne [[Aénor de Châtellerault|Aenor de Châtellerault]], datteren av [[Dangereuse de l'Isle Bouchard|Dangereuse de L' Isle Bouchard]] og [[Aimery I av Châtellerault]]. Dangereuse var blitt røvet fra sin første ektefelle Aimery I, kanskje ikke uvillig, av hertug [[Vilhelm IX av Aquitaine]], kjent også som [[trubadur]] og sanger, noe som var en skandale i samtiden og opprørte kirken. Også hertugens sønn var lite begeistret over at faren forviste moren [[Filippa Maude av Toulouse|Filippa av Toulouse]] til fordel for en bortført gift kvinne. Forholdet ble dog mindre anspent da faren lot sin sønn bli gift med sin «stesøster», Dangereuses datter Aenor.

Eleonore fikk navn etter sin mor Aenor og ble kalt Aliénor, fra det [[latin]]ske kortnavnet ''Alia Aenor'', noe som betydde «den andre Aenor». Det ble Eléanor på [[langues d'oïl]] og Eleanor(a) på [[engelsk]] og [[germanske språk]]. 

Faren gjorde alt for å sikre henne den best mulige utdannelsen. Hun ble undervist i latin, musikk og litteratur, og trenet i ridning, [[Jakt i middelalderen|falkejakt]] og andre jaktaktiviteter. Eleonore var utadvendt, livlig, intelligent og med en sterk vilje. Våren [[1130]], da hun var åtte år gammel, døde hennes fire år gamle bror Vilhelm Aigret sammen med deres mor i festningen [[Talmont-sur-Gironde]] ved Aquitaines atlanterhavskyst. Eleonore ble med dette enearving til farens besittelser. Aquitaine var den største og rikeste provinsen i Frankrike; [[Poitou]] og [[Aquitaine]] utgjorde til sammen bortimot en tredjedel av dagens moderne Frankrike. Eleonore hadde kun ett annet legitimt søsken, den yngre søsteren [[Petronilla av Aquitaine|Petronilla]]. Hennes halvbrødre, Vilhelm og Joscelin, ble anerkjent av Vilhelm X som hans sønner, men ikke som hans arvinger, og av hans døtre som deres brødre. Senere, i løpet av de første fire årene av [[Henrik II av England]]s regime, ble alle tre søsknene forent ved Eleonores hoff i [[Poitiers]].

=== Framtoning ===
Eleonore var meget vakker: alle samtlige kilder er enige om dette. Selv i en tid da [[aristokrati]]ets kvinner var omfattende priset var superlativene som ble gitt til henne uten tvil oppriktige. Da hun var ung ble hun beskrevet som ''perpulchra'' – «mer enn vakker». Da hun var rundt tredve år, noe som ville ha blitt betraktet som middelaldrende eller til og med gammel etter [[middelalderen]]s standarder, kalte den kjente [[trubadur]]en [[Bernart de Ventadour]] henne for «elskverdig, elskelig og legemliggjørelsen av sjarme», berømmet hennes «yndige øyne og edle mine» og erklærte at hun var «en som ville krone enhver konges vesen». [[William av Newburgh]] framhevet hennes sjarm, og selv i hennes aldrende år beskrev [[Richard av Devizes]] henne som vakker mens [[Matthew Paris]], som skrev på [[13. århundre|1200-tallet]], husket henne som «beundringsverdig vakker».

[[Fil:AlienordAquitaine.jpg|thumb|Detalj fra Eleonores gravmonument.]]
Imidlertid har ingen etterlatt en mer detaljert beskrivelse av Eleonore. Således er vi uten kunnskap om selv fargen på hennes hår og øyne. Bildet på hennes grav viser en lang og grovkalibret kvinne, men dette er ikke nødvendigvis en presis representasjon. Hennes segl fra rundt 1152 viser henne med en slank og spinkel figur, men det er ikke nødvendigvis noen portrettlikhet. Da hun var 51 år gammel var hun fortsatt slank nok til å forkle seg som en mann, noe som antyder at hun var rimelig høy, smidig og ikke for fyldig.

Skjønnhetsidealet på 1100-tallet var blondt hår og blå øyne, således har mange foreslått at kronikørene ikke trengte å være overstrømmende i deres prisning om Eleonore ikke bekreftet dette idealet. Det er dog mer sannsynlig at hun hadde et rødt eller kastanjebrunt hår, og således arvet sin farge fra sin far og bestefar som begge var brunøyd og med kobberrødt hår. Beviset for dette kan bli funnet i et veggmaleri i kapellet i [[Sainte-Radegonde]] ved [[Chinon]]. Dette veggmaleriet, som ganske sikkert avbilder Eleonore og ble malt i løpet av hennes levetid i et område hvor hun var godt kjent, viser en kvinne med rødaktig hår.

Hva som er sikkert er at fra tidlig av tiltrakk Eleonore seg oppmerksomhet fra menn, ikke bare for sitt utseende, men også for et imøtekommende vesen. [[Gervase av Canterbury]] beskrev henne langt senere som «en overordentlig skarpsindig og klok kvinne, født av edel ætt, men ustabil og vilter».

=== Arv ===
[[Fil:Louis VI of France.gif|thumb|Kong Ludvig VI den feite ble utpekt som Eleonores verge.]]
En gang rundt 1137 dro hertug Vilhelm X fra Poitiers til [[Bordeaux]] og tok sine døtre med seg. Da de nådde fram til Bordeaux etterlot han Eleonore og Petronilla i omsorgen til erkebiskopen av Bordeaux, en av hertugens få lojale vasaller. Hertugen dro deretter til [[Apostelen Jakob]]s skrin i [[Santiago de Compostela]] sammen med flere andre [[pilegrim]]er. [[Langfredag]] den [[9. april]] [[1137]] ble han magesyk etter å ha spist fisk på et vertshus, muligens av matforgiftning, og han døde om kvelden ved helligdommen etter å ha testamentert Aquitaine til Eleonore.

Eleonore var rundt femten år gammel da hun ble hertuginne av Aquitaine, og således den mest ettertraktede arvingen i Europa. I disse tider var [[kidnapping]]en av en kvinnelig arving sett på som en måte å skaffe seg en tittel. Vilhelm hadde diktert sitt [[testament]]e den dagen han døde; han lot Eleonore arve riket og utpekte kong [[Ludvig VI av Frankrike]], med tilnavnet «den feite», som hennes verge. Vilhelm påla kongen å ta vare på både hertuginnen og hennes besittelser, foruten å skaffe henne en egnet ektemann. Inntil en slik mann kunne bli funnet hadde kongen alle juridiske rettigheter til hennes gods og eiendommer. Hertugen insisterte på at hans død skulle bli holdt skjult inntil kong Ludvig var blitt informert – mennene måtte reise fra Compostela over [[Pyreneene]] som raskt som mulig til Bordeaux for å gi beskjed til erkebiskopen, og deretter i all hast til [[Paris]] for å informere kongen.

Kongen av Frankrike var selv alvorlig syk på denne tiden og led av «en fluks av innvollene», det vil si [[dysenteri]], noe han aldri ble helt frisk fra. Til tross for sin umåtelig fedme og livstruende sykdom var Ludvig fortsatt ved sine fulle fem. Han hadde stor omsorg for sin nye arving, prins Ludvig<ref>Ludvig hadde opprinnelig blitt utpekt til et geistlig liv, ettersom han var den yngste sønnen; den tidligere arvingen, Filip, hadde dødd i en rideulykke. Jfr Swabey, Ffiona: ''Eleanor of Aquitaine, Courtly Love, and the Troubadours'', side 33, Greenwood Publishing Group, 2004</ref>, og kongen var derfor lykkelig over at en av hans mektigste [[vasall]]er var død, og ikke minst at det rikeste og største hertugdømmet i Frankrike var tilgjengelig for ham.

Istedenfor å fungere som en verge for hertuginnen og hertugdømmet erklærte kongen han ville gifte henne bort til sin egen arving og legge Aquitaine inn under den franske kronen. Således ble Frankrikes og [[Huset Capet]]s makt og posisjon økt betydelig. I løpet av få timer hadde Ludvig sørget for at hans sønn prins Ludvig skulle bli gift med Eleonore. Ansvaret for bryllupsforberedelsene ble gitt til abbed [[Suger av Saint-Denis]]. Prins Ludvig ble sendt til Bordeaux med en eskorte på 500 riddere, hvori abbed Suger selv, [[Theobald II, greve av Champagne]] og [[Raoul I, greve av Vermandois]].

== Første ekteskap ==
[[Fil:Louis vii and alienor.jpg|thumb|right|Til venstre bryllupet mellom av Ludvig og Eleonore fra 1300-tallet; til høyre Ludvig som drar på korstog.]]
[[Fil:Alienor_d_Aquitaine_1060mg.jpg|thumb|upright|Fransk mynt preget i løpet av Eleonores ekteskap med kong Ludvig av Frankrike.]]
Den [[25. juli]] [[1137]] ble paret gift i katedralen i Bordeaux, Cathédrale Saint-André de Bordeaux, av erkebiskop Geoffrey de Lauroux.<ref>Gregory, Kristiana: [http://books.google.fr/books?id=bgl0ePMRSqEC&pg=PA182&dq=Eleanor+july+1137+++Bordeaux ''Crown Jewel of Aquitaine''], 2002, s.182</ref> Rett etter bryllupet ble paret tronet som hertug og hertuginne av Aquitaine.<ref>Swabey, Ffiona: ''Eleanor of Aquitaine, Courtly Love, and the Troubadours'', side 33, Greenwood Publishing Group, 2004</ref> Vilkårene for ekteskapet var at landområdene skulle være uavhengige av Frankrike, og hennes eiendommer ville ikke bli blandet med Frankrike før i neste generasjon: Eleonores eldste sønn ville bli både konge av Frankrike og hertug av Aquitaine. Hun ga Ludvig en bryllupspresang som fortsatt eksisterer: en vase av bergkrystall, for tiden utstilt i [[Louvre]].

Med sitt stolte vesen vakte Eleonore ubehag blant de mer sindige nordfrankerne. <!-- Hun vekket  Minnene om dronning [[Constance av Arles]], den provinsielle hustruen til [[Robert II av Frankrike]], som det fortsatt ble fortalt i skrekkinngytende fortellinger om hennes usømmelige klær og språk. --> Eleonore ble sammenlignet med sin forgjenger og i henhold til kildene mente Ludvigs mor, [[Adelaide de Maurienne|Adélaide de Maurienne]], at Eleonore var både lettsindig og vilter, og med en dårlig innflytelse.<ref>Meade, Marion (2002): ''Eleanor of Aquitaine''. Phoenix Press. ss. 51. «...[Adelaide] kanskje [baserte] hennes forutfattet meninger om en annen fra sør, Constance av Provence... fortellinger om hennes påståtte usømmelige kjoler og språk fortsatte å sirkulere blant de nøkterne frankere.»</ref>

Hennes oppførsel ble gjentatte ganger kritisert som uanstendig av eldre [[kirkefyrste]]r, særlig [[Bernhard av Clairvaux]] og abbed Suger. Kong Ludvig var derimot meget forelsket og ga henne hva hun ba om, selv om oppførselen forbløffet ham. Store midler ble satt inn for å forskjønne det spartanske bypalasset i Paris for hennes skyld.<ref>Swabey, Ffiona: ''Eleanor of Aquitaine, Courtly Love, and the Troubadours'', side 33, Greenwood Publishing Group, 2004</ref>

=== Konflikter ===
Selv om Ludvig var en from mann kom han snart i en voldelig konflikt med pave [[Innocent II]]. I [[1141]] ble erkebiskopsetet i [[Bourges]] ledig, og kongen fremmet en av sin kanslere, Cadurc, som kandidat mens han la ned veto mot en annen, egnet kandidat, [[Pierre de la Châtre]], som omgående ble valgt av Bourges' geistlige og innviet av paven. Ludvig skal etter sigende ha låst Bourges' byporter for den nye biskopen. Paven husket lignende forsøk fra Vilhelm X på å forvise Innocents tilhengere fra Poitou og erstatte dem med kongetro prester, la skylden på Eleonore, og sa at Ludvig bare var et barn og burde bli lært manérer. Rasende sverget Ludvig på [[relikvie]]r at så lenge han levde skulle Pierre aldri få slippe inn i Bourges. Dette førte til [[interdikt (kristendommen)|interdikt]] på kongens landområder og Pierre de la Chatre ble gitt tilflukt hos [[Theobald II, greve av Champagne]].

Ludvig havnet i krig med grev Theobald II da han tillot at [[Raoul I, greve av Vermandois]] forstøtte sin hustru Leonora, niese av Theobald II, og deretter giftet seg med [[Petronilla av Aquitaine]], søster av dronning Eleonore. Dronningen ba innstendig Ludvig om å støtte hennes søsters illegitime ekteskap med Raoul av Vermandois. Ludvig var også påvirket av at Theobald II hadde støttet paven mot ham i striden om Bourges. Krigen varte i to år ([[1142]]–[[1144]]) og endte med at [[Champagne]] ble okkupert av den kongelige hæren. Ludvig var personlig deltagende i angrepet og nedbrenningen av byen [[Vitry-le-François|Vitry]]. Mer enn tusen personer som hadde søkt tilflukt i en kirke døde i flammene. Forferdet og med et ønske om å få avsluttet krigen forsøkte Ludvig å få til en fred med Theobald II i bytte for en støtte om å få fjernet interdiktet på Raoul og Petronilla. <!-- Dette ble løftet lenge nok til at Theobalds landområder ble restaurert før det igjen ble pålagt da Raoul nektet å forsake Petronilla. Det tvang Ludvig til å komme tilbake til Champagne og herje hans land på nytt. -->

I juni [[1144]] besøkte kongen og dronningen den nybygde [[Klosterkirken Saint-Denis|katedralen i Saint-Denis]]. Der hadde dronningen også et møte med Bernard av Clairvaux; hun ba om at han, gjennom sin innflytelse hos paven, fikk fjernet bannlysningen av Petronilla og Raoul. I bytte ville kong Ludvig gjøre innrømmelser i Champagne og anerkjenne Pierre de la Chatre som erkebiskop av Bourges. Misfornøyd med dronningen kjeftet Bernard på henne for hennes mangel på anger og hennes innblanding i statens anliggender. Som svar brøt Eleonore sammen og ydmykt ba om unnskyldning for sin oppførsel, påsto at hun var bitter på grunn av at hun ikke hadde født barn. Som svar på dette ble Bernard mer vennlig mot henne: «Mitt barn, søk de ting som skaper fred. Slutt med å egge opp kongen mot kirken, og be ham om å gjøre bedre handlinger. Om du vil love å gjøre dette skal jeg love å be den nådige herre om å skjenke deg avkom». I løpet av noen uker kom freden tilbake til Frankrike. Landområdene til Theobald II ble gitt tilbake og Pierre de la Chatre ble innsatt som erkebiskop av Bourges. I april [[1145]] fødte Eleonore en datter, [[Marie Capet, grevinne av Champagne|Marie]].

=== Korstog ===
Ludvig var fortsatt tynget av skyld over massakrene i Vitry-le-Brûlé og ønsket å gjøre en [[pilegrim]]sreise til [[Det hellige land]] som en soning for sine synder. Tilfeldigvis krevde pave [[Eugenius III]] høsten 1145 at han ga seg på [[korstog]] til [[Midtøsten]] for å berge de frankiske kongedømmene der. Ludvig samtykket, og erklærte på julaften 1145 i Bourges sitt forsett om å dra på korstog.

Eleonore deltok også i korstoget, og ble fulgt av såvel hoffrøkner som 300 vasaller. Hun insisterte å delta i korstoget som [[føydalisme|føydal]] leder av soldater fra hennes hertugdømme. Myten om at hun og hennes kvinnelige følge kledde seg som [[amasoner]] har blitt avvist av historikerne, men hennes vitnesbyrd om å starte det andre korstog fra [[Vézelay]], stedet hvor ryktene hadde plassert [[Maria Magdalena]]s grav, framhevet dramatisk kvinnenes rolle i kampanjen.

[[Fil:2nd Crusade council at Jerusalem.jpg|thumb|Rådet for det andre korstog: [[Konrad III av Det tysk-romerske rike|Konrad III av Tyskland]], [[Ludvig VII av Frankrike]], og [[Balduin III av Jerusalem]].]]
Korstoget i seg selv oppnådde lite. Ludvig var en veik og lite effektiv hærfører med liten innsikt i å opprettholde soldatenes disiplin eller moral, eller i taktiske beslutninger. I Øst-Europa ble den franske hæren tidvis hindret av den [[Østromerriket|bysantinske]] keiseren [[Manuel I Komnenos]], som fryktet at hæren ville sette hans rike i fare. I løpet av deres tre uker lange opphold i [[Konstantinopel]] ble Ludvig feiret og Eleonore meget beundret. Hun ble sammenlignet med [[Penthesilea]], den [[Myte|mytiske]] dronning av amasonene, av den greske historikeren [[Niketas Khoniates]]. 

Fra den tid da korsfarerne dro inn [[Lilleasia]] gikk korstoget dårlig. Kongen og dronningen var optimistiske – den bysantinske keiseren hadde fortalt at den tyske keiseren [[Konrad III av Det tysk-romerske rike|Konrad]] hadde vunnet en stor seier mot en tyrkisk hær, mens sannheten var at den tyske hæren var blitt massakrert. Da de slo leir i nærheten av Nicea (dagens [[Iznik]]) møtte de restene av den tyske hæren, inkludert en fortumlet og syk Konrad. Franskmennene med de overlevende tyskerne fortsatte å marsjere i økende uorden mot [[Antiokia ved Orontes]]. Deres humør ble løftet på juleaften da de slo leir ved den frodige dalen ved [[Efesos]] og ble angrepet av en tyrkisk hær som franskmennene klarte å slå tilbake.

Ludvig besluttet deretter å reise direkte over de frygiske fjellene i håp om at det ville gå raskere å nå fram til Eleonores onkel [[Raymond av Poitiers|Raymond]] i Antiokia. Da de krysset fjellene ble de imidlertid skremt av de etterlatte likene etter den tidligere drepte tyske hæren. 

Den dagen de begynte å krysse fjellet [[Topçambaba-fjellet|Kadmos]] ([[Topçambaba-fjellet|Topçambaba]] i provinsen [[Aydın|Aydin]]) besluttet Ludvig å ta ansvaret for enden av toget hvor de ubevæpnede pilegrimene og de som fraktet utstyr marsjerte. Fortroppen med Eleonore ble kommandert av hennes vasall fra Aquitaine, [[Geoffrey de Rancon]]. Fortroppen som ikke var belemret med bagasjen nådde toppen av Kadmos hvor de Rancon ga ordre om gjøre leir for natten før han endret seg og besluttet å marsjere videre sammen med greven av Maurienne, Ludvigs onkel, til et platå rett ved som ville gi en bedre leir. Slike ulydigheter skjedde stadig i hæren på grunn av kongens manglende autoritet. Nå grep tyrkerne, som hadde fulgte med i flere dager, muligheten og angrep de som ennå ikke hadde nådd toppen. Tyrkerne hadde erobret fjellets topp, og franskmennene, både soldatene og pilegrimene, ble overrasket. Det var intet håp om å slippe unna. De som forsøkte ble tatt og drept, og mange menn, hester og bagasje forsvant over kanten til dalen under. 

Kongen ble reddet av sin egen mangel på autoritet – etter å ha hånet en konges klesdrakt til fordel for en soldats enkle våpenkjole klarte han å slippe unna uskadd, i motsetningen til livvaktene som ble brutalt slått i hjel. Det fortelles at han «raskt og tappert klatret i fjellet ved å benytte seg av en del trerøtter som Gud hadde gitt for hans trygghet» og klarte å overleve angrepet. Andre var ikke så heldige: «Ingen hjelp kom fra himmelen, unntatt at natten kom».<ref>Meade, Marion: ''Eleanor of Aquitaine: A Biography'', side 100, Hawthorn Books, 1977</ref>

Den offisielle syndebukken for katastrofen ble Geoffrey de Rancon som hadde tatt beslutningen om å fortsette. Det ble foreslått å henge ham, noe kongen ignorerte. Siden han var Eleonores vasall mente andre at hun hadde den egentlige skyld i massakren. Dette skal ikke ha gjort henne mer populær; heller ikke det faktum at hennes egne soldater, som marsjerte i fortroppen, ikke var involvert i kampene. Hennes rykte ble ytterligere skadet av hennes angivelige affære med onkelen [[Raymond av Poitiers]], [[fyrstedømmet Antiokia|prins av Antiokia]].

Det hevdes av oppholdet i det østlige Middelhav inspirerte Eleonore til å kunngjøre sjørettslover, de såkalte [[Rôles d'Oléron]] trådte i kraft i 1160 og dannet siden basis for europeisk sjørett.

=== Opphevelse av ekteskapet ===
[[Fil:Map Crusader states 1135-en.svg|thumb|Kart over Det nære østen i 1135]] 
Selv før korstoget hadde Eleonore og Ludvig blitt kjølige overfor hverandre. Byen Antiokia hadde blitt annektert av [[Bohemond I av Antiokia]] i det [[første korstog]]et, og ble nå styrt av Eleonores fargesprakende onkel Raymond som hadde fått fyrstedømmet ved å gifte seg med den regjerende prinsessen [[Constance av Antiokia]]. Eleonore støttet hans ønske om gjenerobre det nærliggende [[grevskapet Edessa]], som var grunnen til korstoget. I tillegg til å ha stått nær Raymond i barndommen viste hun nå en omfattende glede ved å være sammen med sin onkel. Mens mange historikere i dag anser dette som familieglede, grunnet deres tidligere vennskap og hans likhet med hennes far og bestefar, valgte de fleste den gang å tro at de to hadde en affære som involverte ekteskapsbrudd og utroskap foruten [[incest]]. 

Ludvig var pålagt av kirken til å reise til [[Jerusalem]] mens Eleonore erklærte at hun ønsket å bli hos Raymond sammen med sine soldater fra Aquitaine. Ludvig fikk henne da fraktet ut med makt og hans lange marsj mot Jerusalem og tilbake nordover svekket hæren. Hennes fengsling gjorde ridderne motløse og den delte korsfarerhæren kunne ikke overvinne [[islam|muslimenes]] styrker. Av ulike grunner, muligens at tyskerne insisterte på erobring, angrep korsfarerlederne [[Damaskus]] som hadde vært korsfarernes allierte fram til angrepet. Da dette forsøket mislykkes trakk de seg deretter tilbake til Jerusalem og vendte deretter hjem til Europa.

Å komme seg hjem var ikke lettere. Det kongelige paret reiste på hver sitt skip, og begge ble først angrepet i mai av bysantinske skip som forsøkte å erobre begge skipene for å ta dem til byen [[Bysants]], etter sigende på ordre fra keiseren selv. De slapp unna angrepet uskadde, men dårlig vær drev Eleonores skip langt sørover mot [[Barbareskkysten]]. Ingenting ble hørt fra henne på to måneder før i midten av juli da Eleonores skip nådde fram til [[Palermo]] på [[Sicilia]] hvor hun fikk høre at både hun og ektemannen var blitt oppgitt som døde.

Kongen var fortsatt savnet, men hun ble gitt ly og kost av tjenerne til kong [[Roger II av Sicilia]] inntil kong Ludvig til slutt nådde fram til [[Calabria]] og hun dro da dit for å møte ham. Senere ved kong Rogers hoff i [[Potenza]] fikk hun høre nyheten om at hennes onkel Raymond var død. Denne nyheten synes å ha endret parets planer: istedenfor å dra tilbake til Frankrike fra [[Marseille]] dro de til paven i [[Tusculum]] hvor han hadde oppholdt seg i fem måneder på grunn av et opprør.

Pave [[Eugenius III]] ga ikke, som Eleonore hadde håpet, en opphevelse av ekteskapet, men forsøkte å forsone Eleonore og Ludvig, bekreftet deres ekteskaps lovlighet, og proklamerte at intet ord kunne bli sagt imot det, og at det ikke kunne bli oppløst under noen påskudd. Han sørget for at Eleonore ikke hadde noe annet valgt enn å sove i samme seng med Ludvig. Her unnfanget de sitt andre barn, datteren [[Alix av Frankrike|Alix]]. Ekteskapet var nå dødsdømt. Ludvig var fortsatt uten en sønn og mannlig arving, han merket økt motstand mot Eleonore fra sine baroner, og dertil kom hennes eget ønske om skilsmisse. I denne situasjonen hadde Ludvig få valgmuligheter. Den unge dronningen var øyensynlig mer enn hva ektemannen, og kirken, kunne tåle. «Jeg trodde jeg hadde giftet meg med en konge, men fant ut at jeg var viet til en munk», skal Eleonore ved en anledning ha uttalt.<ref name="JH">Jon Haarberg; Tone Selboe & Hans Erik Aarset. ''Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen''. Oslo 2007. Side 150.</ref>

Den [[11. mars]] [[1152]] møttes de i den kongelige festningen i [[Beaugency]] for å oppløse ekteskapet. Møtet ble presidert av erkebiskop Hugh Sens, øverste geistlige og [[primas]] i Frankrike, og Ludvig og Eleonore var begge til stede. Det samme var erkebiskopene av Bordeaux og Rouen. Erkebiskop [[Samson av Mauvoisin|Samson av Reims]] handlet på Eleonores vegne og talte hennes sak. Den 21. mars innvilget de fire erkebiskopene med pavens samtykke at ekteskapet ble opphevet grunnet konsangvinitet (blodsslektskap) av fjerde grad (de var tremenninger og delte felles opphav med [[Robert II av Frankrike]]). Deres døtre ble derimot erklært legitime og foreldremyndigheten og varetekten for dem ble gitt til faren. Erkebiskop Samson fikk forsikringer om at Eleonores landområder og riker skulle bli gitt tilbake til henne.

== Andre ekteskap ==
[[Fil:Henry II of England.jpg|thumb|right|Henrik II av England]]
[[Fil:France 12thC.jpg|thumb|right|Ekteskapet til Eleonore av Aquitaine til Henrik av Anjou og Henriks påfølgende kroning som Englands konge skapte et europeisk storrike.]]
To adelsmenn, — [[Theobald V av Blois|Theobald V, greve av Blois]] og [[Geoffrey VI, greve av Anjou]] (bror av [[Henrik II av England|Henrik, hertug av Normandie]]), — forsøkte å kidnappe Eleonore da hun reiste til [[Poitiers]] for å gifte seg med henne og deretter kreve hennes gods og riker. Eleonore sendte da utsendinger til Henriks hoff i [[Anjou]] med anmodning om at han måtte komme straks og gifte seg med henne. Den [[18. mai]] [[1152]] (1. pinsedag), seks uker etter skilsmissen, ble Eleonore gift med Henrik «uten den pomp og prakt som var passende for deres rang».<ref>Chronique de Touraine</ref> 

Ved dette ble Eleonore [[Hertugdømmet Normandie|hertuginne av Normandie]] og grevinne av [[Angevin]] mens Henrik ble hertug av Aquitaine og greve av Poitiers. Hun var omtrent tolv år eldre enn ham, og var nærmere i slekt med ham enn hva hun hadde vært til Ludvig. De var halve tremenninger gjennom deres felles forfedre [[Ermengarde av Anjou]] (hustru av [[Robert I av Burgund|Robert I, hertug av Burgund]], og [[Geoffrey II, greve av Gâtinais]]); de var begge etterkommere av [[Robert Curthose|Robert II av Normandie]]. Et mulig ekteskap mellom Henrik og Eleonores datter Marie hadde faktisk blitt erklært umulig på grunn av slektskapet. En av Eleonores elskere, i henhold til ryktene, skal ha vært Henriks far, [[Geoffrey V, greve av Anjou|Geoffrey av Anjou]], som hadde rådet sin sønn til å unngå enhver befatning med henne.

I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik fem sønner og tre døtre: [[Vilhelm IX, greve av Poitiers|Vilhelm]]; [[Henrik den unge konge|Henrik]]; [[Maud av England|Matilda]]; [[Rikard I av England|Rikard]]; [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey]]; [[Leonora av Aquitaine|Leonora]]; [[Johanna av England, dronning av Sicilia|Johanna]]; og [[Johan av England|Johan]]. Historikeren John Speed nevner<ref>John Speeds verk fra 1611, ''History of Great Britain''</ref> muligheten av at Eleonore også hadde en sønn ved navn Filip som døde ung. Speeds kilder eksisterer ikke lenger og han er den eneste som nevner denne fødselen.<ref name="AW">Alison Weir. ''Eleanor of Aquitaine: A Life''. Ballantine Books, 1999 (sidene 154-155 for første gangs bruk av denne fotnoten)</ref>

Eleonores ekteskap ble sagt å ha vært stormende og kranglete, skjønt med tilstrekkelig samarbeid til at de produserte minst åtte svangerskap. Henrik var på ingen måte trofast til sin hustru, og hadde et rykte som rundbrenner. Deres felles sønn Vilhelm og Henriks sønn Geoffrey utenfor ekteskapet ble født kun noen måneder fra hverandre. Henrik ble far til en rekke barn utenfor ekteskapet. Eleonore synes å ha hatt et ambivalent forhold til disse affærene; for eksempel ble [[Geoffrey av York]], en illegitim sønn av Henrik og en prostituert ved navn Ykenai, anerkjent av Henrik som hans barn og vokste opp i [[Westminster]] under dronningens omsorg.

Tiden mellom Henriks tiltredelse og Eleonores siste fødsel var turbulent og urolig: Aquitaine trosset Henriks autoritet som Eleonores ektemann; det ble gjort (mislykkede) forsøk på å kreve [[Toulouse]], den rettmessige arven etter Eleonores bestemor og far; Ludvig av Frankrike ble enkemann og giftet seg på nytt; og Henriks yngste sønn (Henrik den unge konge) inngikk giftermål med Ludvigs datter [[Marguerite av Frankrike (1158–1197)|Marguerite]]. Den største prøvelsen var striden mellom kong Henrik og [[Thomas Becket]], engelsk kansler og senere [[erkebiskop av Canterbury]]. Vi vet lite om Eleonores deltagelse i riksstyret i denne tiden. Ved slutten av [[1166]], og fødselen av deres siste barn, hadde Henriks affære med [[Rosamund Clifford]] blitt kjent, og Eleonoras ekteskap med Henrik synes å ha strandet for godt.

Eleonores tredje datter [[Maud av England|Matilda]] ble i 1167 bortgiftet til [[Henrik Løve]] av [[Sachsen]]. Eleonore ble i England sammen med sin datter inntil Matildas reise til [[Normandie]] i september. Etterpå samlet Eleonore sine flyttbare eiendeler i England og fikk dem i desember transportert i flere skip til [[Argentan]] i nordlige Frankrike. I løpet av julefeiringen ved det engelske hoffet synes hun å ha inngått en avtale om skilsmisse fra Henrik. Hun dro til sin egen by Poitiers rett etter jula. Henrik gjorde intet for å hindre henne og lot faktisk sin hær personlig eskortere henne dit før han lot den angripe festningen til den opprørske familien [[Huset Lusignan|Lusignan]]. Henrik fortsatte deretter med sine egne foretak utenfor Aquitaine og etterlot jarl Patrick, den lokale kommandanten, som hennes beskyttende verge. Da Patrick ble drept i et bakhold var Eleonore etterlatt til å håndtere sin arv på egen hånd, og overtok også byrden ved å betale løsepenger for Patricks nevø, [[William Marshal, 1. jarl av Pembroke|William Marshal]].

=== Det litterære sentrum i Poitiers ===
[[Fil:Poitiers - Palais de Justice 2.jpg|thumb|left|[[Palasset i Poitiers]], setet til grevene av Poitou og hertugene av Aquitaine på 900-tallet og til 1200-tallet var Eleonores meget litterære og kunstneriske hoff som inspirerte fortellinger om høvisk kjærlighet. {{Byline|Christophe.Finot}}]]
[[Fil:Arth tapestry2.jpg|thumb|left|Eleonoras krets av forfattere introduserte [[Arthur av britene|Arthur]]-mytene i den normanniske kulturkretsen.<br /><small>(Arthur på billedvev fra 1385)</small>
]]
Da Henrik II ble konge av England i 1154 rådde han over et veldig rike, [[Angevin-riket]], som foruten England også omfattet Normandie, Anjou, Maine og Touraine, og med Eleonore også Poitou og Aquitaine. I dette omfattende fransk-engelske riket var [[fransk]] det litterære språk og det kulturelle sentrum var Eleonores hoff. Hennes bestefar, [[Vilhelm IX av Aquitaine|Vilhelm IX]], var den første kjente [[trubadur]], som dyrket et hoff med dikt og sang, og hennes far, [[Vilhelm X av Aquitaine|Vilhelm X]], videreførte denne arven og var selv en beskytter av kunsten. I dette miljøet vokste Eleonore opp, selv godt utdannet og belest, og «takket være Eleonores innflytelse kom de provençalske trubadurenes høviskhet til prege litteraturen i Europa 100 år framfor i tid».<ref>[[Edvard Beyer|Beyer, Edvard]]: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 283.</ref>

Blant de diktere som hun var beskytter av var blant annet [[Wace]], [[Benoît de Sainte-Maure]], og [[Chrétien de Troyes]]. Fra Wace mottok Eleonore i 1155, året etter at hun var blitt dronning, en rimkrønike-oversettelse av [[Geoffrey av Monmouth]] som han kalte ''[[Roman de Brut]]''. Dette er første gang begrepet «roman» brukes på fransk, som fra denne tiden beskrev de bøker som var oversatt fra [[latin]] til romansk, det vil si fransk. Wace fabulerte videre om [[Arthur av britene|kong Arthur]], som opptar en tredjedel av verket, og la dermed grunnen til den franske Arthur-litteraturen, de såkalte [[roman breton|bretonske romaner]] (''romans bretons''), i hoffkulturen i Poiters og [[Troyes]] hvor henholdsvis Eleonore og hennes datter [[Marie Capet, grevinne av Champagne|Marie av Champagne]] regjerte.<ref name="JH" /> Tidens fremste dikter [[Chrétien de Troyes]] tilhørte Maries hoff, og fra ham er det bevart fem bretonske «ridder»-romaner, skrevet i perioden 1165 og 1190, hvor heroisk kamp forenes med høvisk kjærlighet.

[[Fil:Poitiers Palais Justice Salle pas perdus(4).jpg|thumb|Palasset i Poitiers: ''Salle des pas perdus'' {{Byline|Remi Jouan}}]]
En annen sjangre fra samme tid og samme miljø sprang ut av både 1100-tallets interesse for [[antikken]]s forfattere og den sørfranske høviske diktningen. Den ledende forfatteren her var en annen ved Eleonores hoff, [[Benoît de Sainte-Maure]], som skrev ''[[Benoît de Sainte-Maure|Troja-romanen]]'' (''Le Roman de Troie'') ca 1165. Denne hofflitteraturens hensikt var å fungere som et moralsk speil for fyrstene, hvor de litterære figurene opptrådte i henhold til høvisk kjærlighet. Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei» er med sikkerhet identifisert som Eleonore av Aquitaine, og tjener også til å datere diktet til årene før Eleonore ble fengslet av Henrik II i [[1173]].

Eleonore bodde bare kortere perioder i England. Det var [[Poitiers]] som var hennes hjem. Til tross for all hennes innflytelse på kulturen er Eleonores tid i Poitiers lite kjent. En liten katedral står fortsatt med de glassmalerier som feiret Eleonore og Henrik II, og viser et familietre som vokser fra deres bønner. Eleonores hoff var i [[Palasset i Poitiers]] (''Palais de justice de Poitiers''), som hadde vært sete for [[hertug av Aquitaine|hertugene av Aquitaine]] siden 1000-tallet. Vilhelm IX bygde et tårn hvor han plasserte sin elskerinne [[Dangereuse de l'Isle Bouchard|Dangereuse]], Eleonores bestemor. Eleonore selv forbedret palasset, og selv i sluttfasen av hennes liv (antagelig en gang mellom 1191 og 1204) bygde hun det ut til en enorm spisesal, ''Salle des Pas Perdus'' («Salen med de tapte fotskritt»), hvor hvert skritt ble gjort taust av hallens veldige størrelse, 50 meter langt og 17 meter bredt, kanskje den største i Europa på denne tiden.

Det kan virke som om det i Eleonores sal ble dyrket én særegen litterær aktivitet ved at «jury» bestående av tolv menn og kvinner hørte på fortellinger om kjærlighet mellom adelige personer som dem selv. Om det virkelig fantes en slik «kjærlighetssal» hvor den høviske kjærligheten ble dyrket i ord er uklart. Det finnes dog noen fragmenter fra hoffbrev, bestemmelser og bedømmelser som kan gi hentydninger om et aristokratisk «elskovshoff», men særlig fra et merkverdig verk ''De amore'' (''Om kjærligheten'') som ble skrevet av [[Andreas Capellanus]]. På den ene siden er det en avhandling om kjærlighetens vesen og vilkår, og på den andre siden er den tilsynelatende en [[satire]] som håner det samme.<ref>Swabey, Ffiona: ''Eleanor of Aquitaine, Courtly Love, and the Troubadours'', side 45, Greenwood Publishing Group, 2004</ref> Det er særlig kapittelet om utroskap som har spredt oppfatningen om et middelaldersk «elskovshoff», men ''cours d'amour'' betyr heller «elskovsdomstol». I beste fall var det en form for selskapslek ved Eleonores hoff, men kan like gjerne være forfatterens ironiske framstilling.<ref>Edvard Beyer: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 323-324</ref>

=== Opprør og fengsling ===
Henrik II konsentrerte seg om å kontrollere sitt stadig større rike. Etter en konflikt lot han sin erkebiskop [[Thomas Becket]] i Canterbury bli myrdet i [[1170]]. Om det var Henriks egentlig mening å ta sin erkebiskop av dage er usikkert. Mordet vekket uansett avsky i hele Europa, en oppfatning som antagelig ble delt av Eleonore.<ref>Harvey, John: ''The Plantagenets'', side 45</ref>

I mars [[1173]] gikk Henrik og Eleonores sønn [[Henrik den unge konge]] til [[Opprøret i 1173-1174|opprør]], antagelig krenket av at faren ikke ga ham makt og autoritet til tross for at han var tronarvingen. Da opprøret feilet flyktet den unge Henrik til [[Paris]]. Deretter dro han i hemmelighet til Aquitaine hvor hans to yngre brødre [[Rikard I av England|Rikard]] og [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey]] levde sammen med sin mor, og «med hennes overbærenhet», slik ble det uttrykt, «overtalte han dem til å slå seg sammen med ham».<ref>William av Newburgh</ref>

Dronningen sendte sine yngre sønner til Frankrike «for å delta sammen med ham mot deres far kongen».<ref name="RH">Roger av Hoveden</ref> Straks hennes sønner hadde dratt til Paris oppmuntret Eleonore adelen i sør til å gå i opprør med hennes støtte.<ref name="AW" /> Mellom mars og mai forlot Eleonore Poitiers for å slutte seg til sønnene til Paris, men hun ble arrestert på vegen og sendt til kong Henrik II i [[Rouen]]. Fengslingen ble ikke gjort offentlig kjent, og det er ikke kjent hvor hun oppholdt seg det neste året. Den 8. juli [[1174]] dro Henrik med skip fra havnen i [[Barfleur]] til England. Med seg hadde han Eleonore. Så snart som de gikk i land i [[Southampton]] ble Eleonore fraktet til enten [[Winchester Castle]] eller [[Old Sarum|Sarum Castle]] og holdt fengslet der.

=== Fengselsårene 1173–1189 ===
[[Fil:Alienor.jpg|thumb|125px|En avbildning av Eleonore i et manuskript.]]
Eleonore satt fengslet i seksten år, det meste av tiden på ulike steder i England. I løpet av sin fengsling ble Eleonore naturlig nok mer og mer fjern fra sine sønner, også Rikard som hun kan ha betraktet som sin favoritt.<ref>Eleonoras påståtte favorisering av sønnen Rikard ble hevdet av [[Matthew Paris]] at det var blitt spådd av den legendariske [[Merlin]]: «Ørnen av det brutte pakt skal fryde seg i Eleonoras tredje redebygging». Matthew Paris telte kun Eleonoras barn av hankjønn og ignorerte således Rikards eldre søster og halvsøstre. Sitatet er dog opprinnelig fra [[Geoffrey av Monmouth]], [http://www.indiana.edu/~dmdhist/arthur_gm.htm «Arthur» i ''History of the Kings of Britain''], og kan like gjerne gjelde Eleonoras datter Matilda.</ref> Hun hadde ikke muligheten til å se sine sønner særlig ofte under sitt fangenskap, skjønt hun ble løslatt ved spesielle anledninger som til julefeiringen. Omtrent 6,5 km fra [[Shrewsbury]] ved klosteret Haughmond ligger «Queen Eleanor's Bower» («Dronning Eleonores kammer/lysthus»), ruinene etter en festning som muligens kan ha vært et av hennes fengsler.

Henrik mistet sin store kjærlighet, [[Rosamund Clifford]], i [[1176]]. Han hadde møtt henne i [[1166]] og innledet et forhold til henne i [[1173]], angivelig mens han overveiet skilsmisse fra Eleonore. Rosamond var en av Henriks mange elskerinner, men selv om han behandlet sine andre forhold diskret, skrøt han av Rosamund. Den beryktede affæren fikk en munk og skriver med anlegg for latin til å skrive hennes navn som «Rosa Immundi», eller «Rose av ukyskhet». Likeledes var Rosamund antagelig et av Henriks våpen for å provosere Eleonore til å kreve ekteskapet oppehvet (noe som blusset ut i oktober 1175). Hadde hun så gjort kunne Henrik ha utpekt Eleonore som abbedisse av [[Fontevraud-klosteret|Fontevraud]], krevd at hun tok løftet om fattigdom, og følgelig frasagt seg sine titler og bortimot halve riket til ham, men Eleonore var for snedig til å bli provosert til dette. Etter Rosamunds død spredte det seg et rykte om at hun hadde blitt forgiftet av Eleonore. Det er ikke kjent om Henrik trodde på dette, men han donerte mye penger til nonneklosteret [[Godstow]], der Rosamund er gravlagt.

I [[1183]] forsøkte [[Henrik den unge konge]] på nytt å reise seg mot sin far. Han var gjeldstynget og var blitt nektet å ha kontroll over [[Normandie]], og i denne situasjonen forsøkte han å overfalle sin far i [[Limoges]]. Han fikk støtte fra tropper sendt av sin bror Geoffrey og [[Filip II August av Frankrike]]. Henriks tropper befestet byen og tvang sønnen på flukt. Henrik den unge konge vandret målløst om i Aquitaine inn til han ble syk av [[dysenteri]]. Om lørdagen [[11. juni]] [[1183]] innså unge Henrik at han var døende. Tynget av samvittighetskvaler ba han om at Henrik II måtte tilgi ham. Henrik II fryktet det var en felle og holdt seg unna, men sendte sin ring til sønnen. Klamrende til ringen ba Henrik den unge konge om at hans far ville vise hans mor nåde, og at alle hans venner skulle be Henrik II om at han skulle løslate henne. Kongen sendte Thomas av Earley, erkediakon av [[Wells]], for å fortelle Eleonore i Sarum om hva som hadde skjedd.<ref>S. Berry, ved ''Somerset Archive and Record Service'', identifiserte denne «erkediakon av Wells» som Thomas av Earley, bemerket hans familiebånd til Henrik II og dennes filantropi (''Power of a Woman'', kapittel. 33, og fotnote 40).</ref> Etter sigende skal Eleonore ha hatt en drøm hvor hun forutså sin sønn Henriks død. I 1193 fortalte hun pave [[Celestin III]] at hun ble plaget av minnet om sønnen.

[[Fil:EleanorandJohnMural.jpg|thumb|Utsnitt av et stort veggmaleri, delvis skadet, som avbilder kong Johan av England sammen med moren Eleonore, og et tog av andre.]]
I 1183 gjorde Filip av Frankrike krav om at flere eiendommer i Normandie tilhørte [[Marguerite av Frankrike (1158–1197)|Den unge konges dronning Marguerite]], men Henrik II hevdet at de en gang hadde tilhørt Eleonore og ville derfor gå tilbake til henne ved hennes sønns død. Av denne grunn førte Henrik II Eleonore til Normandie på slutten av sommeren 1183. Hun ble i Normandie i seks måneder. Dette var begynnelsen på en periode med større frihet for den fortsatt bevoktede kvinnen. Eleonore ble sendt tilbake til England antagelige tidlig i [[1184]].<ref name="AW" /> I de neste få årene reiste Eleonore ofte sammen med sin ektemann og deltok tidvis i styringen av riket sammen med ham. Hun hadde imidlertid fortsatt en vokter med seg, og var ikke fri.

=== Enkestand ===
Da Henrik II døde 6. juli 1189, kun dager etter at han hadde fått en skade i en ridderturnering, var [[Rikard I av England|Rikard Løvehjerte]] hans ubestridte arving. En av hans første bestemmelser som konge var å sende William Marshal til England med ordre om å frigjøre Eleonore fra fengsel, men hennes voktere hadde allerede satt henne fri.<ref name="AW" />

Eleonore red til [[Westminster]] og mottok troskapedene fra mange av lordene og prelatene på vegne av den nye kongen. Hun hersket over England i Rikards navn, og signerte som «Eleonore, ved Guds nåde, dronning av England». Den [[13. august]] [[1189]] seilte Rikard fra [[Barfleur]] til [[Portsmouth]] og ble mottatt med stor entusiasme. Hun styrte England som regent da Rikard dro av sted på det [[tredje korstog]]. Hun personlig forhandlet hans løsepenger ved å reise til [[Tyskland]].

Hun overlevde Rikard da han døde etter et skudd fra [[armbrøst]] og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn kong [[Johan av England]]. I [[1199]], under fredsforhandlingene mellom Filip II av Frankrike og kong Johan ble det enighet om at Filips tolv år gamle arving Ludvig skulle bli gift med en av Johans nieser i [[Castilla]]. Johan ba Eleonore om å reise til Castilla for å velge en av prinsessene. I en alder av 77 år gammel reiste Eleonore fra [[Poitiers]], og kun rett utenfor Poitiers ble hun overfalt og tatt til fange av [[Hugo IX av Lusignan]] som for lenge siden hadde blitt solgt av sine forfedre til Henrik II. Eleonore kjøpte seg fri ved å gå med på hans vilkår og fortsatte reisen sørover, krysset [[Pyreneene]], og reiste gjennom kongedømmene [[Navarra]] og [[Castilla]], og kom fram før slutten av februar [[1200]].

[[Fil:Fontevraud Gisants Alienor.jpg|thumb|Gravutsmykkingen av Eleonore og Henrik ved klosteret Fontevraud.]]
[[Fil:Gisant alienor d aquitaine et henri2.jpg|thumb|Eleonores grav.]]
Kong [[Alfonso VIII av Castilla|Alfonso VIII]] og dronning [[Leonora av Aquitaine|Leonora]] hadde to gjenværende døtre som var ugifte, Urraca og Blanka (Blance). Eleonore valgte den yngste av dem, [[Blanka av Castilla]]. Hun ble i to måneder ved hoffet der og i slutten av mars dro hun og Blanche tilbake over Pyreneene. Mens de feiret påske i [[Bordeaux]] kom den berømte krigeren [[Mercadier]] til henne, og det ble da besluttet at han skulle eskortere dronningen og prinsessen nordover. «På den andre dagen i påskeuken, ble han drept i byen av en soldat i tjeneste til Brandin»<ref name="RH" />, en rivaliserende leiesoldatkaptein. Denne tragedien ble for mye for den aldrende dronningen, som ble utmattet og ute av stand til å fortsette til Normandie. Hun og Blanche red i lette etapper i Loiredalen, og hun overga Blanche til erkebiskopen av Bordeaux som overtok hennes eskorte. Den utmattede Eleonore dro videre til [[Fontevraud-klosteret|Fontevrault]] hvor hun ble. Tidlig om sommeren ble Eleonore syk og Johan besøkte henne der.

Eleonore ble dårlig på nytt tidlig i [[1201]]. Da det brøt ut krig mellom Johan og Filip erklærte Eleonore sin støtte til Johan og dro fra Fontevrault til sin hovedstad Poitiers for å hindre at hennes sønnesønn [[Arthur I av Bretagne|Arthur]], fiende av Johan, tok kontroll der. Arthur hadde hørt om hennes planer og beleiret sin bestemors festning i Mirabeau. Da Johan hørte om hva hans nevø var i ferd med å gjøre marsjerte han sørover, angrep Arthurs styrker og tok ham til fange. Eleonore dro da tilbake til Fontevrault hvor hun tok sløret som nonne.

Hun døde i [[1204]] og ble gravlagt i klosteret Fontevraud ved siden av sin ektemann Henrik og sin sønn Rikard. Hennes gravbilde viser henne lesende i [[Bibelen]] og er dekorert med praktfulle juveler. Ved sin død hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og dronning Leonora.

== Eleonore i bøker, film og på scene ==
Eleonore og Henrik er hovedpersonene i [[James Goldman]]s skuespill ''The Lion in Winter'', som ble filmet i [[1968]] med [[Peter O'Toole]] og [[Katharine Hepburn]] i hovedrollene. Hepburn fikk [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for sin innsats. En ny dramatisering for TV i [[2003]] hadde [[Patrick Stewart]] og [[Glenn Close]] i hovedrollene. Close fikk en [[Golden Globe-prisene| Golden Globe]] for beste kvinnelige hovedrolle.

En beskrivelse av Eleonore i skuespillet ''Becket'', som ble filmatisert i [[1964]] med [[Pamela Brown]] som dronningen, inneholdt historiske unøyaktigheter. Forfatteren [[Jean Anouilh]] vedgår disse unøyaktighetene i et forord.

I [[2004]] turnerte Eileen Page med monologen ''Mother of the Pride'', skrevet av Catherine Muschamp, i [[Storbritannia]]. I [[2005]] spilte [[Chapelle Jaffe]] den samme rollen i [[Toronto]].

«Dronning Elinor» opptrer i [[William Shakespeare|Shakespeares]] stykke ''[[Kong Johans liv og død]]'', sammen med den øvrige kongefamilien. I produksjoner for britisk fjernsyn har dronningen blitt portrettert i dette stykket av Una Venning ([[1952]]) og [[Mary Morris]] ([[1984]]).

Eleonore har en sentral rolle i [[Sharon Kay Penman]]s historiske romantrilogi om Plantaganet'ene ''When Christ And His Saints Slept'' (1995), ''Time and Chance'' (2002), og ''Devil's Brood'' (2008). Penman har også skrevet en rekke historiske [[kriminallitteratur|kriminalromaner]] hvor den aldrende dronningen sender sin betrodde tjener ut for å løse ulike mysterier og gåter. Titlene er ''Queen's Man'', ''Cruel as the Grave'', ''Dragon's Lair'', og ''Prince of Darkness''.

Eleonore opptrer også i en rekke filmatiseringer av de [[fiksjon|fiktive]] fortellingene om [[Ivanhoe]] og [[Robin Hood]]. Hun har blitt spilt av [[Martita Hunt]] i ''The Story of Robin Hood and His Merrie Men'' ([[1952]]); [[Jill Esmond]] i den britiske eventyrserien for TV ''The Adventures of Robin Hood'' (1952–1953); [[Phyllis Neilson-Terry]] i den britiske eventyrserien for TV ''Ivanhoe'' ([[1958]]); [[Yvonne Mitchell]] i [[BBC]]s TV-dramaserie ''The Legend of Robin Hood'' ([[1975]]); [[Siân Phillips]] i TV-serien ''Ivanhoe'' (1997); og Tusse Silberg i TV-serien ''The New Adventures of Robin Hood'' (1997).

Hun har videre blitt portrettert av [[Mary Clare]] i stumfilmen ''Becket'' ([[1923]]), basert på et skuespill av [[Alfred Tennyson]]; [[Prudence Hyman]] i den britiske TV-barneserien ''Richard the Lionheart'' (1962); og [[Jane Lapotaire]] i BBCs TV-dramaserie ''The Devil's Crown'' (1978), som skildret regimene til Henrik II, Rikard I og Johan. Senest har hun blitt portrettert av [[Lynda Bellingham]] i BBCs serie ''Robin Hood'' (2006).

== Ekteskap og barn ==

{| border="1" align="center" cellspacing="0" cellpadding="5"
|- bgcolor=cccccc
!Navn!!Fødsel!!Død!!width=40%|Notater
|-bgcolor=d5d5d5
!colspan=4|Med [[Ludvig VII av Frankrike]] (gift 12. juli 1137, annullert 21. mars 1152)
|-
|[[Marie Capet, grevinne av Champagne|Marie, grevinne av Champagne]]||1145||11. mars 1198||gift [[Henrik I av Champagne|Henrik I, greve av Champagne]]; hadde barn
|-
|[[Alix av Frankrike|Alix, grevinne av Blois]]||1151||1198||gift med [[Theobald V av Blois|Theobald V, greve av Blois]]; hadde barn
|-
!colspan=4 bgcolor=d5d5d5|Med [[Henrik II av England]] (gift 18. mai 1152, enke den 6. juli 1189)
|-
|[[Vilhelm IX, greve av Poitiers]]||17. august 1153||April 1156|| aldri gift; ingen arving
|-
|[[Henrik den unge konge]]||28. februar 1155||11. juni 1183|| gift med [[Marguerite av Frankrike (1158–1197)|Marguerite av Frankrike]]; ingen arving
|-
|[[Maud av England|Matilda av England]]||Juni 1156||13. juli 1189|| gift med [[Henrik Løve]], [[regenter av Sachsen|hertug av Sachsen]]; hadde barn
|-
|[[Rikard I av England|Richard I av England]]||8. september 1157||6. april 1199|| gift med [[Berengaria av Navarra]]; ingen arving
|-
|[[Geoffrey II, hertug av Bretagne]]||23. september 1158||19. august 1186|| gift med [[Constance, hertuginne av Bretagne]]; hadde barn
|-
|[[Leonora av Aquitaine|Eleonore, dronning av Castilla ]]||13. oktober 1162||31. oktober 1214|| gift med [[Alfonso VIII av Castilla ]]; hadde barn
|-
|[[Johanna av England, dronning av Sicilia|Johanna, dronning av Sicilia]]||Oktober 1165||4. september 1199|| gift med 1) [[Vilhelm II av Sicilia]] 2) [[Raymond VI av Toulouse]]; hadde barn
|-
|[[Johan av England]]||24. desember 1167||19. oktober 1216|| gift 1) [[Isabella, grevinne av Gloucester]] 2) [[Isabella av Angoulême|Isabella, grevinne av Angoulême]]; hadde barn
|}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
;Biografier og andre litterære verker
* Ball, Margaret: ''Dutchess of Aquitaine'', St. Martin's Press,  13. juni [[2006]], ISBN 0312205333, ISBN 978-0312205331
* Boase, Roger: ''The Origin and Meaning of Courtly Love: A Critical Study of European Scholarship'', Manchester University Press, [[1977]], ISBN 0719006562
* Bull, Marcus & Catherine Léglu (red.): ''The World of Eleanor of Aquitaine: Literature and Society in Southern France between the Eleventh and Thirteenth Centuries.'' Woodbridge, Boydell & Brewer [[2005]], ISBN 1843831147, EAN 9781843831143
* Calmel, Mireille: ''Le lit d'Aliénor'', [[2001]], XO éd. 1. februar [[2002]], ISBN 2845630417, EAN 9782845630413
* Duby, Georges: ''Women of the Twelfth Century, Volume 1 : Eleanor of Aquitaine and Six Others'', University Of Chicago Press, 24. november [[1997]], ISBN 0226167801, ISBN 978-0226167800
* Fripp, Robert: ''Power of a Woman. Memoirs of a turbulent life: Eleanor of Aquitaine'', Shillingstone Press, 1. november [[2006]], ISBN 0978062140, ISBN 9780978062149
* Gregory, Kristiana: ''The Royal Diaries, Eleanor Crown Jewel of Aquitaine'', Scholastic Press, 1. november [[2002]], ISBN 0439164842, ISBN 978-0439164849
* Kaufman, Pamela: ''The Book of Eleanor: A Novel of Eleanor of Aquitaine'', Crown, 12. mars [[2002]], ISBN 0609609068, ISBN 978-0609609064
* Kelly, Amy Ruth: ''Eleanor of Aquitaine and the Four Kings'', Harvard University Press, 1. januar [[1950]], ISBN 0674242505, ISBN 9780674242500
* Meade, Marion: ''Eleanor of Aquitaine: A Biography'', Hawthorn Books, New York, [[1977]], ISBN 0801522315
* Parsons, John Carmi & Wheeler, Bonnie: ''Eleanor of Aquitaine: Lord and Lady'', Palgrave Macmillan, New York, September [[2002]], ISBN 0-312-29582-0
* Plaidy, Jean: ''The Courts of Love'', Putnam Pub Group, [[1987]], ISBN 0399132945, ISBN 9780399132940
* Seward, Desmond: ''Eleanor of Aquitaine: The Mother Queen'' (1978)
* Weir, Alison: ''Eleanor of Aquitaine: A Life'' (1999) ISBN 0-224-04424-9

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.louvre.fr/llv/oeuvres/detail_notice_popup.jsp?CONTENT%3C%3Ecnt_id=10134198673226029&CURRENT_LLV_NOTICE%3C%3Ecnt_id=10134198673226029&FOLDER%3C%3Efolder_id=9852723696500778&bmLocale=en Eleonore-vasen] {{Wayback|url=http://www.louvre.fr/llv/oeuvres/detail_notice_popup.jsp?CONTENT%3C%3Ecnt_id=10134198673226029&CURRENT_LLV_NOTICE%3C%3Ecnt_id=10134198673226029&FOLDER%3C%3Efolder_id=9852723696500778&bmLocale=en |date=20090628061929 }}, bevart i museet [[Louvre]]
* [https://web.archive.org/web/20090105021641/http://www.royalist.info/execute/tree?person=113 RoyaList Online interactive family tree], interaktivt kongelig slektstre (engelsk)


{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Adelaide de Maurienne|Adelaide av Savoia]]|Hva=[[Liste over Frankrikes dronninger|Dronning av Frankrike]]|Startår=[[1137]]|Sluttår=[[1152]]|Etterfølger=[[Constance av Castilla|Constance av Castilia]]|}}

{{Verv|Forgjenger=[[Matilda av Boulogne]]|Hva=[[Dronning av England]]|Startår=[[1154]]|Sluttår=[[1189]]|Etterfølger=[[Berengaria av Navarra]]|}}
{{Sluttboks}}

{{Anbefalt}}

{{Portal|Historie}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Eleonore av Aquitaine}}
[[Kategori:Anbefalte artikler]]
[[Kategori:Dødsfall i 1204]]
[[Kategori:Engelske dronninger]]
[[Kategori:Franske dronninger]]
[[Kategori:Franske monarker]]
[[Kategori:Fødsler i 1122]]
[[Kategori:Personer fra Poitiers]]
[[Kategori:Grever av Poitiers]]
[[Kategori:Hertuger av Aquitaine]]
[[Kategori:Hertuger av Gascogne]]
[[Kategori:Huset Poitiers]]
[[Kategori:Personer knyttet til korstogene]]
[[Kategori:Fødselsdato ukjent]]