Redigerer Eirik Ivarsson

{{infoboks biografi}}
'''Eirik Ivarsson''' (født ca. 1130, død [[1213]]) var [[Stavanger bispedømme (1125-1682)| biskop i Stavanger]] fra år [[1171]] og [[erkebiskop av Nidaros]] fra [[1188]] til [[1205]]. 

Eirik ble valgt til erkebiskop etter [[Øystein Erlendsson]]s død på tross av kong [[Sverre Sigurdsson|Sverres]] motstand. Eirik [[ekskommunikasjon|bannlyst]]e kong Sverre  i [[1198]], og var en av hovedpersonene bak det Sverre-fiendtlige partiet [[baglerne]], som han var med på å starte i [[1196]].{{tr}} Konflikten mellom Eirik og Sverre varte helt til kongens død i [[1202]]. 

== Bakgrunn ==
Eirik ble født rundt 1130, fødested er ukjent.{{tr}} Hans far [[Ivar Skrauthanske]], hadde vært biskop i Nidaros i 1140-årene.{{tr}} Det var før erkebispedømmet ble grunnlagt i 1152-1153. Ivar var opprinnelig [[islending]] og tjente kong [[Magnus Blinde]] som ung. Han deltok i [[slaget ved Holmengrå]] i 1139, der kong Magnus ble drept.{{tr}} Hvem som var Eiriks mor er derimot ukjent.<ref>Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.</ref> 

== I Paris og Lincoln ==
Eirik studerte ved [[St. Victor-klosteret]] i [[Paris]], bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende [[investiturstriden]] mellom pave og keiser. Eiriks teologiske forbilde var sankt Victor som formulerte maktgrunnlaget mellom Kirke og Konge slik:<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285.</ref>
:''«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»''

Eirik Ivarsson kan ha  vært [[erkediakon|erkediakonen]] Henrik (''Henricus'' - latinsk variant av Eirik ) fra Norge som var i [[Lincolnkatedralen]] i 1164 eller 1165.<ref>Eldbjørg Haug: Fra Stavanger-kirkens tidligste historie. Historisk Tidsskrift, Bind 88, Universitetsforlaget, 2009, side 478.. </ref>

== Biskop av Stavanger ==
Utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, kom han tilbake til Norge der erkebiskop Øystein, sannsynligvis i 1171, vigslet ham til biskop i Stavanger.{{tr}} 

Dette var i [[borgerkrigstiden]] i Norge. Eirik støttet kong [[Magnus Erlingsson]], som var kong Sverres fremste motstander. Både Eirik og erkebiskop Øystein deltok trolig i flere slag mot Sverre og [[birkebeinerne]]. Trolig som gjengjeld for Eiriks støtte skjenket Magnus kanskje «selve bøen Stavanger» til [[St. Svithun]] og bispestolen. Det ga bispestolen, altså Eirik, den offentlige myndighet over byen og inntektene fra den, i første rekke [[leidang]]sskatt og inntekter av rettshåndhevingen.<ref>Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.</ref>

== Erkebiskop av Nidaros ==
Valget av Eirik til erkebiskop sommeren [[1188]] vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger.{{tr}} 

I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på [[birkebeinerne]], og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap.{{tr}} Erkebiskop Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285-286.</ref> 

Erkebiskop Eirik forble en ivrig gregorianer, det vil si tilhenger av læren til pave [[Gregor VII]]. Gregorianismens program var ''libertas ecclesiae'', kirkens maksimale uavhengighet av alle verdslige instanser, og pavelig ''supremati'', pavens uomstridte overhøyhet over den universelle kirke. Dette kirkepolitiske programmet var Eiriks rettesnor i hans gjerning som biskop og erkebiskop.<ref>Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.</ref> Det var derfor naturlig at kong Sverre, som var tilhenger av en nasjonal kirke der kongen var overhode, talte imot at han ble valgt.<ref>Sverres saga, kap. 108</ref>

Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Eirik kom ofte seirende ut av de første stridene på 1190-tallet, både om utnevnelsen av etterfølger i Stavanger og om retten til å ha bispehird på 90 mann, mot det lovfestede 30.{{tr}} 

== Bannlysning av kong Sverre ==
[[Fil:Crosiere of arcbishop Heinrich of Finstingen.jpg|mini|[[Bispestav]] fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Eiriks parti [[baglerne]], stiftet 1196, fikk navn etter ''bagall'', det [[norrøn]]e ordet for bispestav.]]
Kong Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og  kongens ledelse, mens biskopene forfektet kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt, og myndighet over gårds- og slottskirker.<ref>Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125</ref> Konflikten førte til at de norske biskopene ble tvunget til å forlate [[Norge]]. Eirik flyktet til [[Danmark]], hvor han fant støtte hos erkebiskop [[Absalon]]. Hver søndag tok den blinde erkebiskop Eirik seg frem i koret i [[Lund domkirke]] ([[Skåne]] var den gang dansk område) for å lyse [[Bannlysning|bann]] over kong Sverre og love ham [[helvete]]s evige pine.{{tr}} [[Pave Innocens III]] truet i tillegg med å lyse Norge i [[interdikt]]. <ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 60), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref>

Paven lyste Sverre i bann i [[1198]] etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik.{{tr}} Kong Sverres kjente [[propaganda]]skrift, ''[[En tale mot biskopene]]'', er først og fremst rettet mot erkebiskopen. Sverre antyder her at Eirik ble blind som Guds straff fordi Eirik hadde fått Sverre bannlyst.<ref>Holtsmark: forord til Sverres saga og En tale mot biskopene (1961), s. 7-8</ref>

== Baglerne ==
Sent på 1100-tallet begynte flere norske stormenn å samle seg mot kong Sverre og birkebeinerne. Dette var både [[Vikværing|vikværinger]] (folk fra [[Viken (historisk område)|Viken]]), tidligere tilhengere av Sverres motstander Magnus Erlingsson, og kirkens menn. Flere av disse var i landflyktighet på grunn av konflikter med kong Sverre, og i [[1196]] startet de flokken [[baglerne]], som de neste 20 årene skulle være sentrale i norsk og nordisk politikk. I denne gruppen var Eirik en av hovedpersonene, sammen med [[Oslo bispedømme|biskopen av Oslo]], [[Nikolas Arnesson]]. Gruppens navn, baglerne, kom av ordet ''bagall'', bispestav, en tydelig henvisning til de to biskopene Eirik og Nikolas.<ref>Sverres saga, kap. 128-129</ref>

Etter Sverres død forlikte Eirik seg med hans sønn [[Håkon Sverresson|Håkon]] og vendte tilbake til Norge i 1202. Han var da blind, men fortsatte som erkebiskop inntil 1205. Det siste han gjorde som erkebiskop var å vigsle [[Gudmund Arasson]] til biskop på [[Hólar]] på [[Island]].<ref>Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.</ref>

Etter Eiriks avgang ble den nye erkebiskopen [[Tore I av Nidaros|Tore Gudmundsson den vikværske]] viglset. Eirik pekte selv ut ham som sin etterfølger.<ref>Dybdahl, Audun. (2009, 13. februar). Tore Gudmundsson Den Vikværske. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Tore_Gudmundsson_Den_Vikv%C3%A6rske.</ref>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* Claus Krag, ''Norges historie fram til 1319'', Universitetsforlaget, Oslo 2000
* ''[http://www.nb.no/nbsok/nb/4150b72be3c0269fae1d08cc72805e30?index=1#281 Sverres saga; En tale mot biskopene]'', oversatt av [[Anne Holtsmark]]. Aschehoug, Oslo 1961

== Eksterne lenker ==
* [http://www.katolsk.no/mn/erkebiskoper/3.htm Katolsk.no – Eirik Ivarsson (1188–1213)]
* [https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson Eirik Ivarsson] hos [[Norsk biografisk leksikon]]
{{Autoritetsdata}}

{{startboks}}
{{Verv | Forgjenger= [[Øystein Erlendsson]]| Hva= [[Nidaros erkebispedømme|Erkebiskop av Nidaros]]| Startår= [[1188]]| Sluttår= [[1205]]| Etterfølger= [[Tore I av Nidaros]] }}
{{sluttboks}}

{{STANDARDSORTERING:Eirik Ivarsson}}
[[Kategori:Norske katolske biskoper]]
[[Kategori:Erkebiskoper av Nidaros]]
[[Kategori:Biskoper i Stavanger bispedømme]]
[[Kategori:Personer fra Stavanger kommune]]
[[Kategori:Fødsler på 1100-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 1213]]
[[Kategori:Norske salmediktere]]