Redigerer Eidsvoll Verk

{{Koord|60|18|N|11|10|E|scale:100000|vis=tittel}}
[[File:Eidsvoll IMG 6242 Eidsvoll Verk andelva river.JPG|thumb|Luftfoto av Eidsvoll Verk  i [[Eidsvoll]] i [[Akershus]], med blant annet [[sagbruk]]et ved [[Andelva]] og [[Sagmoen]] og [[Råholt]] i sør. Andelva slynger seg fra [[Hurdalssjøen]] i vest og ut i [[Vorma]] i øst.{{Byline|2013}}]]
[[Fil:Eidsvollsbygningen.jpg|thumb|[[Andelva]] ved Eisdvollsbygningen]]
'''Eidsvoll Verk''' er en [[herregård]] og et delområde på [[Eidsvoll]] i [[Akershus]]. Navnet stammer fra Eidsvoll Jernverk som ble opprettet av kong [[Christian 4]] i 1624 som smelteverk for jern, drevet av vannkraft fra ett av vannfallene i [[Andelva]].<ref name="snl">[https://snl.no/Eidsvoll_verk ''Store norske leksikon'' om Eidsvoll verk i  (fri gjenbruk av tekst)]</ref> I 1688 var verket eid av direktøren ved [[Kongsberg Sølvverk]], [[Heinrich von Schlanbusch]], og var i hans families eie fram til 1781.<ref name="snl" /> I 1794 tok [[Carsten Tank Anker]] over og flyttet inn i verkseierboligen i 1811.<ref name="snl" /> Seinere etablerte Eidsvoll Verk både [[teglverk]] og [[tresliperi]] i tilknytning til elva. Verkseierboligen, [[Eidsvollsbygningen]], var møtested for [[Riksforsamlingen]] som vedtok [[den norske grunnloven]] i 1814.<ref name="snl" /> Godset omfatter også skogeiendommer.<ref name="snl" /> Det eneste som står igjen etter selve jernverket er Krutthuset.<ref name="snl" />

== Eidsvoll Jernverk ==
[[Fil:Eidsvoll Verk MAGO.jpg|thumb|Sagbruket ved Eidsvoll verk bygd i 1894.{{Byline|2006}}]]
[[File:Krutthuset Eidsvoll verk.jpg|thumb|Krutthuset ved Eidsvollsbygningen er antakelig en bygning fra Eidsvoll jernverk, men omstridt om det egentlig var et krutthus.{{Byline|Vidar Iversen}}]]
Eidsvold Jernværk / Eidsvoll Jernverk  [[1624]]–[[1822]] er navnet til et tidligere [[jernverk]] og til en nåværende [[gods]]eiendom. Da norsk jernverksdrift startet opp, var staten pådriver, men etterhvert tok private aktører over, og de første eierne av Eidsvoll verk var [[Jernkompaniet]], med Johan Post og [[Herman Krefting d.e.]] i spissen. Jernkompaniet hadde skaffet seg tilnærmet monopol på jernverksdrift i [[Norge]], og Eidsvoll verk var blant de første stedene i Norge hvor det ble bygd [[masovn]]er. Etter [[1634]] var det skiftende eiere: [[Hannibal Sehested]], kong [[Frederik III]], [[Gabriel Marselis]] og hertugene av [[Kurland]] (våre dagers [[Latvia]]). Kurland rådet dengang over en betydelig [[flåte]] og flere oversjøiske [[koloni]]er, og investeringen i norsk jernverksdrift kan ses i denne sammenheng. Hertug Jacob av Kurland brakte en del latvisk personal til Eidsvoll, og noen ble værende i Norge. 

Sin beste epoke opplevde jernverket under overberghauptmann [[Heinrich von Schlanbusch]] ([[1688]]–[[1705]]) som fikk Eidsvold Jernværk i gave av kong [[Christian V]], og sønnen Theodor Georg ([[1705]]–[[1750]]). Denne etterlot verket til sin brorsønn Frederik Legaard von Schlanbusch, som ble den siste av slekten som drev det.<ref>{{kilde www|url=http://www.jernverket.info/omjernverket/bakgrunn_side2.asp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-04-23 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120323022343/http://www.jernverket.info/omjernverket/bakgrunn_side2.asp |arkivdato=2012-03-23 }}</ref> Han var høyt aktet av de ansatte, og i sitt [[testamente]] overførte han bruk og plasser til deres beboere. Da verkets nye eier [[Carsten Anker]] skulle overta, ble han dermed møtt med rettssaker fra verkets ansatte, som gjorde krav på de testamentariske gavene. Til Carsten Ankers overraskelse gav retten de ansatte medhold. Sogneprest Legangers sympati er på Ankers side, og han skildrer hvordan drukkenskap og krangel florerte. Ifølge presten fikk Schlanbuschs behandling av sine ansatte dem til å føle seg hevet over sin stand. Moralen hadde riktignok vært god mens Schlanbusch levde, men etter hans død «udbrød Lasterne strømmevis». At de også vant rettssaken, «ophævede al den Harmonie og Kjærlighed, der bør være mellem Herre og Tjenere».<ref>Anne Eriksen: ''Topografenes verden'' (s. 228-9), forlaget Pax, Oslo 2007, ISBN 978-82-530-2982-5</ref>

Napoleonskrigene og politiske uroligheter i Europa førte til nedgang i eksporten av jern over flere tiår og i 1822 gikk til slutt Carsten Anker konkurs og Eidsvoll Verk falt i hendene på britiske kreditorer. Eidsvollsbygningen symbolske verdi som «det moderne Norges vugge» la grunnlaget for en privat pengeinnsamling der bl.a. [[Henrik Wergeland]] var en av pådriverne. I 1837 ble Eidsvoldsminnet etablert og Eidsvollsbygningen med tilhørende sidebygninger og ca 25 mål av hagen ble kjøpt for å bevares som nasjonalmonument. I 1851 ble dette gitt videre til den norske stat som folkets eiendom. 

Resten av eiendommen som var Eidsvoll Jernverk er i dag godseiendommen Eidsvoll Verk med en nyere hovedbygning like øst for Eidsvollsbygningen. Denne delen av eiendommen og store skogeiendommer har i flere generasjoner vært eid av Mathiesen-slekten som også eide [[Linderud gård]] i [[Oslo]], og andre eiendommer. Disse eiendommene blir drevet gjennom selskapet [[Mathiesen Eidsvold Værk]].

== Se også ==
* [[Eidsvollsbygningen]]
* [[Carsten Anker]]
== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
*[https://eidsvoll1814.no/ Eidsvoll 1814 - hjemmeside]
{{Stubb}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kjemiske industrianlegg i Norge]]
[[Kategori:Jernverk i Norge]]
[[Kategori:Herregårder i Norge]]
[[Kategori:Eidsvolls geografi]]
[[Kategori:Akershus' bebyggelse]]