Redigerer Edmund martyren

{{Infoboks helgen
| navn= Sankt Edmund martyren
| beskrivelse= Konge av East Anglia
| bilde=Edmundbeingmartyred05.jpg
| dåpsnavn= Edmund
| fsted= [[East Anglia]], [[England]]
| dsted= East Anglia, [[England]]
| religion = [[Kristendom]]
| anerkjent= [[Den katolske kirke]]
| fest= [[20. november]]
| vernehelgen= Skytshelgen for kong [[Rikard II av England]]; mot pest; andre skytshelgen for det katolske bispedømmet East Anglia<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/eanglia «Den hellige kong Edmund av East Anglia (~841-870)»], ''Katolsk.no''</ref>
| kunst= Konge med krone og kappe som holder et septer, klode, pil, eller et sverd, ulv, halshogd hode
}}
'''Edmund martyren''', eller '''sankt Edmund av East Anglia''', (født ca. [[841]], død [[20. november]] [[869]])<ref>Swanton, ''Anglo-Saxon Chronicle'', s. xv. Året for Edmunds død kan ha vært 870, i henhold til en del beregninger. Usikkerheten har oppstått fordi ''Den angelsaksiske krønike'' tidvis begynner i september, det vil si at en hendelse som skjedde i november 869 (i henhold til moderne kalender) ville ha blitt nedtegnet av angelsakserne som å ha skjedd i 870.</ref> var konge av [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] fra rundt [[855]] og til sin død.

Det er svært få samtidige kilder om Edmund og hans liv. Det er antatt at han var født i East Anglia, og han ble først omtalt i en annal i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', skrevet noen år etter hans død. Kongedømmet East Anglia ble fullstendig ødelagt av [[viking]]er, som også ødela enhver samtidig dokumentasjon på Edmunds styre. Senere ble det skrevet fiktive biografier om Edmund, der det ble hevdet at han var født i år 841 som sønn av [[Æthelweard av East Anglia|Æthelweard]], en obskur konge av East Anglia. Edmund skal ha etterfulgt faren da han var fjorten år gammel. Det har også blitt hevdet at Edmund var  den yngste sønnen av en germansk konge ved navn «Alcmund». Han skal ha blitt kronet den 25. desember 855 ved Burna (antagelig [[Bures St. Mary]] i [[Suffolk]]), som på den tiden fungerte som en kongelig hovedstad,<ref name="Houghton">Houghton, Bryan (1970): ''Saint Edmund King and Martyr'', Dalton, 1. utg., ISBN 9780900963186, s. 19.</ref> og skal ha vært en forbilledlig konge.

I [[869]] rykket vikingbanden kjent som «[[den store hedenske hæren]]» fram gjennom East Anglia og drepte Edmund. Han kan ha blitt drept av [[Daner|danene]] i kamp, men tradisjonen vil ha det til at han møtte døden på et ikke nærmere identifisert sted kjent som ''Haegelisdun'' etter at han nektet å imøtekomme danenes krav om «å fornekte Kristus». Danene banket ham, skjøt ham full av piler og halshogde ham deretter på ordre av [[Ivar Beinlause]] og hans bror Ubba. I henhold til legenden ble hodet hans deretter kastet inn i skogen, men ble funnet av folk som fulgte hylene fra en [[ulv]] som kalte, ''Hic, Hic, Hic'', «Her, her, her!». Denne fortellingen om Edmunds død har likheter med skjebnene til andre kristne helgener, som [[Sebastian (helgen)|Sebastian]], [[Denis av Paris|Denis]], og [[Maria av Egypt]].

En minnemynt for Edmund ble preget på samme tid som East Anglia ble innlemmet i kongeriket [[Wessex]], og en folkekult oppsto rundt Edmund. En gang rundt 986 skrev den franske munken [[Abbo av Fleury]] om hans liv og martyrium. Helgenens levninger ble midlertidig fjernet fra byen [[Bury St Edmunds]] og fraktet i trygghet i [[London]] i [[1010]]. Hans helligdom ved Bury ble besøkt av mange konger, inkludert [[Knut den mektige]], som var ansvarlig for gjenoppbyggingen av klosteret. En steinkirke ble gjenoppbygd i [[1095]]. Gjennom [[middelalderen]] ble Edmund betraktet som [[skytshelgen]] for [[England]]. Bury og klosteret der ble svært rike på grunn av tilknytningen til Edmund, men under [[oppløsningen av Englands klostre]] fra [[1536]] ble helligdommen ødelagt. 

Bevarte middelaldermanuskripter og andre kunstgjenstander knyttet til Edmund er Abbos ''Passio Sancti Eadmundi'', [[John Lydgate]]s biografi fra 1300-tallet, [[Wilton-diptykonet]] og flere veggmalerier.

== Konge av østanglerne ==
=== Tiltredelse og styre ===
[[File:Williamson p16 3.svg|thumb|Kongedømmet East Anglia.]]
Eldste omtale av Edmund er i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', sammensatt rundt tjue år etter hans død.<ref> ''Den angelsaksiske krønike'', 870: «Dette året red hæren over Mercia og inn i East Anglia, og der satte de opp deres vinterkvarter ved Thetford. Og om vinteren kjempet kong Edmund med dem, men danene fikk serien, og drepte kongen; deretter dro de over hele landet og ødela alle klostrene som de kom til. Navnene på lederne som drepte kongen var Hingwar og Hubba. På samme tid kom de til Medhamsted, brente og ødela, og drepte abbeden og munkene, og alle som de fant der. De gjorde så store herjinger der at et kloster, som før var rikt, var nå redusert til ingenting. Det samme året døde erkebiskop Ceolnoth, og Ethered, biskop av Witshire, ble valgt til erkebiskop av Canterbury.» <small>(Basert på oversettelsen til Ingram 1823)</small></ref> Tradisjonen sier at Edmund ble født i 841 og arvet tronen i East Anglia en gang rundt 855.<ref> Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s. 61.</ref> Ingenting er kjent om hans liv eller styre, da ingen samtidige dokumenter fra East Anglia fra denne perioden har overlevd. Danske vikingers ødeleggelser i East Anglia antas å ha ført til at alle bøker eller [[charter]]e som refererte til Edmund også ble ødelagt,<ref> Yorke 2002, ''Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England'', s. 58.</ref> og mangelen på samtidig dokumentasjon betyr at det ikke vites med sikkerhet når hans styre begynte eller hvor gammel han var da han ble konge. Senere kronikører i middelalderen har skrevet upålitelige biografier om Edmund. Den mest pålitelige teorien for Edmunds herkomst antyder at Ælhhere, svoger til kong [[Æthelstan av Kent]], var Edmunds faktiske far, og Edith, Æthelstans søster, var hans mor.<ref> Hervey 1907, «Corolla Sancti Eadmundi. The Garland of Saint Edmund, King and Martyr», Forord 43.</ref>

Edmund kan ikke bli plassert innenfor noe kongedynasti. [[Numismatikk|Myntvitenskapelige]] spor antyder at han etterfulgte Æthelweard. I henhold til historikeren Susan Ridyard kan Abbo av Fleurys utsagn at Endmund var ''ex antiquorum Saxonum nobili prosapia oriundus'' bli forstått som at han nedstammet fra et edelt og gammelt folk.<ref>Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s. 217.</ref>

Det er kjent at et mangfold av forskjellige mynter ble preget av Edmunds myntverksteder under hans styre.<ref> [http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-25748576 «Treasure hunters found nearly 1,000 items in 2012»]. ''BBC News'' 16. januar 2014.</ref> Bokstavene AN, som står for ''Anglia'', opptrer kun på myntene til Edmund og Æthelstan av East Anglia: de opptrer på Edmunds mynter som en del av frasen ''+ EADMUND REX AN''. Senere utgaver har ''+ EADMUND REX,'' og det er således mulig å organisere myntene hans kronologisk.<ref>Grierson & Blackburn 1986, ''Medieval European Coinage'', s. 294.</ref> Bortsett fra dette finnes det ingen bekreftet kronologi i mynter fra Edmunds styre.<ref> Grierson & Blackburn 1986, ''Medieval European Coinage'', s. 588.</ref>

=== Død ===
[[Fil:England Great Army map.svg|thumb|Kartet viser rutene som den store hedenske hæren gjorde fra 865 til 878.]]
''Den angelsaksiske krønike'', som bare beskrev noen få saker knyttet til East Anglia og kongene deres, er den eneste kilden for en beskrivelse av hendelsene i året [[869]] som førte til Edmunds nederlag i møte med danenes hær. Den angelsaksiske teksten er som følgende: 

<blockquote>«Her rad se here ofer Mierce innan East Engle and wiñt setl namon. æt Đeodforda. And þy wint' Eadmund cying him wiþ feaht. and þa Deniscan sige naman þone cyning ofslogon. and þæt lond all ge eodon.»</blockquote>

Oversatt til norsk: 

<blockquote>«Her red hæren over Mercia og inn i East Anglia, og tok vinterkvarter ved Thetford; og om vinteren kjempet kong Edmund mot dem, og danene tok seieren, og drepte kongen og erobret hele landet.»<ref>Norsk tekst basert på engelsk original: «Here the army rode across Mercia into East Anglia, and took winter-quarters at Thetford; and that winter King Edmund fought against them, and the Danish took the victory, and killed the king and conquered all that land.», jf. Earle 1865, Two of the Saxon Chronicles Parallel, s. 72, 74; Swanton 1997, ''The Anglo-Saxon Chronicle'', s. 70.</ref></blockquote> 

Tradisjonen har navngitt de [[norrøn]]e lederne som drepte kongen som Ivar Beinlause og hans bror Ubba.

Sammen med andre styrker invaderte den store hedenske hæren deretter Wessex, muligens i desember 870 (hvilket ville være noen få uker etter Edmunds død), eller kanskje etter å ha tilbrakt ett år med plyndring og konsolidering av makt i East Anglia. Deretter fortsatte hedningene med å angripe Merica og Northumbria.<ref>Yorke 1995, ''Wessex in the Early Middle Ages'', s. 109.</ref><ref> Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s. 211.</ref>

== Minnemynt ==
[[Fil:Memorial penny (not during his reign) of Edmund the Martyr.jpg|thumb|left|Minnemynt (penny) for sankt Edmund.]]
Edmunds lik ble gravlagt i et tømmerkapell i nærheten av hvor han ble drept, men ble senere overført til ''Beadoriceworth'' (dagens [[Bury St Edmunds]]). Her vokste det frem et miljø som tilba Edmund.<ref name="Farmer_Saints">Farmer 2004, ''The Oxford Dictionary of Saints: Edmund''</ref> Tretti år etter Edmunds død ble han også tilbedt av den norrøne befolkningen i East Anglia, og disse fikk preget en minnemynt for å hedre ham.<ref>Grierson & Blackburn 1986, ''Medieval European Coinage'', s. 305.</ref> Mynten ble preget fra rundt 895 og til 915 (nesten helt frem til East Anglia ble erobret av [[Edvard den eldre]] av Wessex) og formgivningen var basert på mynter framstilt under Edmunds styre. Alle pennier som ble framstilt hadde teksten ''SCE EADMVND REX'' («O Sankt Edmund kongen»). En del av dem hadde en innskrift som viste at de lokale norrøne herskerne eksperimenterte med designet på myntene.<ref name="Grierson_320">Grierson & Blackburn 1986, ''Medieval European Coinage'', s. 320.</ref>

Minnemynten for sankt Edmund ble preget i stort antall i mer enn 70 myntverksteder, mange av dem synes å hatt sin opprinnelse på det europeiske fastlandet: over 1800 eksemplarer ble funnet i Cuerdale i [[Lancashire]] i 1840.<ref>Grierson & Blackburn 1986, ''Medieval European Coinage'', s. 319.</ref> Myntene ble i stor utstrekning benyttet innenfor Danelagen. Myntstykker har hovedsakelig blitt funnet i det østlige England, men myntverkstedenes nøyaktige plassering er ikke kjent med sikkerhet; forskerne antar at de ble framstilt i East Anglia.<ref name="Grierson_320"/>

== Helgendyrkelse ==
=== Kulten ved Bury St Edmunds ===
[[Fil:Stedmundcrownedbyangelspierpontms736f42.jpg|thumb|Edmund blir kronet av engler, fra et manuskript fra 1200-tallet.]]
I løpet av 1000-tallet ble en steinkirke bygget i Bury St Edmunds, som igjen ble erstattet av en større kirke i 1095, og Edmunds relikvier ble overført dit. Klosterets makt vokste ved at det ble gitt domsmyndighet over den voksende byen i 1028 og ved opprettelsen i 1044 av det administrative området ''Liberty of Saint Edmund'' (senere administrasjonsområdet [[West Suffolk]]), etablert av [[Edvard bekjenneren]].<ref name="Farmer_Saints"/> Det forble en adskilt domsmyndighet kontrollert av abbeden av klosteret [[Bury St Edmunds Abbey]] fram til [[oppløsningen av Englands klostre]] på [[1500-tallet]].

Helligdommen ved Bury St Edmunds ble snart en av de mest kjente og mest velstående [[pilegrim]]smål i England. I 1010 ble Edmunds levninger overflyttet til London for å beskytte dem fra nye vikingangrep, og de ble værende der i tre år før de ble sendt tilbake til Bury.<ref name="Farmer_Saints"/> I århundrer ble helligdommen besøkt av ulike engelske konger, og mange av dem ga sjenerøse gaver til klosteret. Danske [[Svein Tjugeskjegg]]s sønn [[Knut den mektige]] konverterte til [[kristendom]]men og fikk gjenoppbygd klosteret ved Bury St Edmunds. I 1020 gjorde han en pilegrimsreise og la sitt egen krone på helligdommen som bot for forfedrenes synder.

Byen vokste i takt med at klosterets rikdom og berømmelse økte. Etter [[Normannernes erobring av England|den normanniske erobringen av England]] i 1066 la abbeden planer for over 300 ny hus innenfor et rute-mønster nær klosterets område.<ref name="Cantor"> Cantor 1982, ''The English Medieval Landscape'', s. 176</ref> Edmund-kulten blomstret, men den fikk en tilbakegang i de påfølgende år og helgenen kom ikke til syne igjen i noen [[liturgi]]ske kalendere før utgivelsen av Abbo av Fleurys ''Passio Sancti Eadmundi'' på 1100-tallet.<ref>Gransden 1992, ''Legends, Traditions and History in Medieval England'', s. 82–83.</ref> Kong [[Johan av England|Johan]] er sagt å ha gitt en stor safirblå edelstein satt i gull til helligdommen, som han fikk tillatelse til å beholde selv på den betingelse at den ble gitt tilbake til klosteret ved hans død.<ref>Yates, Richard: ''History and Antiquities of the Abbey of St Edmunds Bury'', del II, s. 40.</ref>

Edmund-helligdommen ble ødelagt i [[1539]] under den engelske reformasjonen. I henhold til et brev (som nå tilhører [[Cotton-biblioteket|Cotton-samlingen]] i [[British Library]]) ble helligdommen vandalisert, og sølv og gull til en verdi av over 5000 mark ble plyndret. Den 4. november 1539 ble abbeden og munkene forvist, og klosteret oppløst.<ref>Yates, Richard: ''History and Antiquities of the Abbey of St Edmunds Bury'', del I, s. 232–235.</ref>

=== Kulten i Toulouse ===
Etter [[slaget ved Lincoln (1217)|slaget ved Lincoln]] i [[1217]] sier tradisjonen at levningene av Edmund ble stjålet av greven av Melun og deretter donert til basilikaen Saint-Sernin i den franske byen [[Toulouse]] av [[Le Dauphin]] (arveprinsen, den senere [[Ludvig XIII av Frankrike]]).<ref name="Gem">Gem, Richard (1998): «A Scientific Examination of the Relics of St Edmund at Arundel Castle» i: Gransden, Antonia, red.: ''Bury St Edmunds: Medieval Art, Architecture, Archaeology and Economy'' (British Archaeological Association Confirmed Transactions XX), s. 45–59.</ref> Den eldste nedtegnelse av dette er en relikvieliste for Saint-Sernin rundt 1425 hvor «sankt Edmund» er nevnt som en av kirkens relikvier.<ref name="Gem"/> Etter at byen ble berget fra pesten i årene fra 1628 til 1631 – etter [[forbønn]] til helgenen – bygde byen i 1644<ref name="Gem"/> en ny helligdom for Edmunds relikvier i takknemlighet for byens redning: kulten blomstret her i over to århundrer. Edmund-helligdommen var laget i sølv og smykket med statuer i rent sølv. Da relikviene hans ble overført til byen samlet befolkningen seg i åtte dager til ære for Edmund.<ref>''Catholic World'', s. 104–105.</ref>

=== Relikvier ved Arundel Castle ===
I [[1901]] overtok den katolske [[Westminster erkebispedømme|erkebiskopen av Westminster]], [[Herbert Vaughan]], flere relikvier fra Saint-Sernin-kirken. Relikviene, på den tiden antatt å være de til sankt Edmund, ble utsett for høyalteret til [[Westminsterkatedralen]] i London, som da var under bygging.<ref name="Gem"/>

Den katolske kirken i Frankrike godtok ikke at britene overtok relikviene, og pave [[Leo XIII]] måtte inn og megle.<ref>''Saint Edmund King and Martyr''. 1970. ISBN 9780900963186, s. 78</ref> Ved relikvienes ankomst i England ble de oppbevart i kirken [[Fitzalan Chapel]] ved festningen [[Arundel Castle]], før de ble overført til Westminster. Selv om relikviene hadde blitt verifisert og katalogisert både i 1644 for gravlegging i den nye helligdommen og i 1874 da to stykker ble gitt til kardinal [[Henry Edward Manning]], ble ektheten til relikviene satt i tvil av middelalderforskeren (og forfatteren) [[Montague Rhodes James|M.R. James]] og teologen og kirkehistorikeren [[Charles Bigg]] i avisen ''[[The Times]]''. Relikviene ble værende ved Arundel i [[Hertug av Norfolk|hertugen av Norfolks]] varetekt mens kardinal Vaughan og erkebiskop Germain av Saint-Sernin fikk organisert en historiekommisjon. Relikviene har siden blitt værende ved Arundel.<ref>''Saint Edmund King and Martyr''. 1970. ISBN 9780900963186, s. 79</ref> I 1966 ble tre tenner fra relikviesamlingen fra Frankrike donert til klosteret [[Douai Abbey]] i [[Berkshire]].<ref name="Gem"/>

== ''Passio Sancti Eadmundi'' ==
Edmund-kulten gjenoppsto på 900-tallet, og området der han var gravlagt vokste seg rikt på grunn av mange landdonasjoner fra kongelige velgjørere. En gang rundt 986 bestilte munkene ved [[Ramsey Abbey]] i Cambridgeshire en redegjørelse om helgenens liv og tidlig kult fra [[Abbo av Fleury]].<ref>Abbo, ''Passio Sancti Edmundi'', i: Hervey, Francis, red. (1907): ''Corolla Sancti Edmundi: The Garland of Saint Edmund, King and Martyr'', London: John Murray, s. 6-59. Parallell tekst på latin og engelsk. Martyrdøden er beskrevet i kapittel X (10).</ref><ref>Gransden 1992, ''Legends, Traditions and History in Medieval England'', s. 45–46.</ref> I forordet tilegnet Abbo verket til sankt [[Dunstan]], erkebiskop av Canterbury 960–988. Dunstan selv er kilden til fortellingen om martyrdøden. Han skal ha blitt fortalt historien mange år tidligere i kong Æthelstans nærvær, av en gammel mann som sverget ed på at han hadde vært Edmunds personlige sverddrager på den skjebnesvangre dagen.<ref name="Abbo">Abbo av Fleury, ''Life of St. Edmund''.</ref> Abbo gjorde med dette den fortsatt levende Dunstan til en autoritativ kilde til hva han hadde å si.

I henhold til Abbo var Edmund ''«ex antiquorum Saxonum nobili prosapia oriundus»''.<ref name="Mawer">Mawer 1910, ''Encyclopedia Britannica'', bind 8, s. 947–948.</ref> Dette utsagnet har forledet senere oversettere til å tro at Edmund var av kontinental [[gammelsaksisk]] opprinnelse. Imidlertid har historikeren Steven Plunkett påpekt at Abbo også beskriver bosetterne i East Anglia (''Eastengle'') i [[folkevandringstiden]] som «saksere» (mens [[jyder]] og [[anglere]] dro andre steder). Betegnelsen «av edel gammelsaksisk slekt» om Edmund var derfor ikke et forsøk på å skape et skille mellom Edmunds egen slekt og folket som han hersket over.<ref>Plunkett 2005, ''Suffolk in Anglo-Saxon Times'', s. 202–212.</ref>

I Abbos versjon av hendelsene nektet kongen å møte danene i åpent slag og foretrakk heller å møte martyrdøden. Historikeren Susan Ridyard holder fast ved at Edmunds martyrium ikke kan bevises og hans skjebne — om han døde i kamp eller ble hensynsløst myrdet i kampens etterspill — ikke kan klargjøres gjennom ''Den angelsaksiske krønike''. Hun merker seg at fortellingen om at Edmund hadde våpendrager antyder at han var en krigerkonge som var forberedt for å slåss mot vikingene på slagmarken, men hun anerkjenner også muligheten for at senere redegjørelser er «[[hagiografi]]ske fantasier».<ref>Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s.66–67.</ref>

Abbo navngir en av Edmunds drapsmenn som «Hinguar», som antagelig kan identifiseres med [[Ivar Beinlause]], sønn av [[Ragnar Lodbrok]].<ref>Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s. 67.</ref> Etter å ha beskrevet de skrekkelige omstendighetene rundt Edmunds død, fortetter Abbo fortellingen. Edmunds halshogde hode ble kastet inn i skogen. Da tilhengerne hans dro ut for å lete etter det, ropte de «Hvor er du, venn?», og hodet svarte «Her, her, her!» Til slutt fant de det, uspist og liggende mellom labbene på en ulv som beskyttet det mot andre ville dyr. Landsbybeboerne takket Gud og ulven som tjente ham. Ulven gikk som et tamdyr ved siden av dem inntil den forsvant inn i skogen.<ref name="Abbo"/>

Liket ble lagt i en kiste og senere fraktet til Beodericsworth, men Abbo daterer ikke disse hendelsene,<ref>Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England'', s. 213.</ref> selv om det ut fra teksten kan bli forstått at han mente at relikviene hadde blitt fraktet til Beodericsworth på den tiden da [[Theodred av London|Theodred]] ble [[London bispedømme|biskop i London]], det vil si en gang rundt [[926]].<ref>Ridyard 1988, ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England''. s. 231.</ref> Ved begravelsen av liket ble det oppdaget et mirakel. Alle sårene fra pilene på Edmunds legeme var blitt leget, og hodet hans hadde igjen festet seg på kroppen. Det eneste spor av halshoggingen var en linje rundt halsen og nakken, og huden hans var fortsatt myk og frisk, som om han bare sov.<ref name="Abbo"/><ref>Stead et al 1986, ''Lindow Man: The Body in the Bog'', s. 175. Disse detaljene fikk forfatteren i British Museums redegjørelse av [[Moselik|myrliket]] som ble kalt for Lindow-mannen til å foreslå at liket av sankt Edmund som ble avdekket i [[Fenland]] (et myrområde i østlige England) «faktisk var et forhistorisk myrlik, og at i forsøket på finne deres myrdede konge, hadde hans folk oppdaget levningene av en hellig konge fra den gamle religion som fortsatt bar merkene av hans rituelle kvelning.»</ref> Den siste nedtegnede inspeksjonen av liket mens det var ved Bury St Edmunds var i 1198.<ref name="Gem"/><ref>''Saint Edmund King and Martyr''. 1970. ISBN 9780900963186. s. 51</ref>

Likheten i hvordan [[Sebastian (helgen)|sankt Sebastian]] og hvordan sankt Edmund møtte døden ble bemerket av Abbo: begge helgenene ble angrepet av bueskyttere, skjønt kun Edmund er antatt å ha blitt halshogd. Edmunds død har en del overenskomster med skjebnen til andre helgener: [[Denis av Paris|sankt Denis]] ble pisket og halshogd, og om liket til [[Maria av Egypt]] ble det sagt at det ble voktet av en løve.<ref>Gransden 1992, ''Legends, Traditions and History in Medieval England'', s. 86–87.</ref> Gransden beskrev Abbos Passio som «lite annet enn en blanding av hagiografiske trivialiteter» og argumenterer for at Abbos uvitenhet om hva som faktisk skjedde med Edmund fikk ham til å bruke aspekter fra livene til andre velkjente helgener som Sebastian og Denis som modeller for sin versjon av Edmunds martyrium. Gransden anerkjenner at det er en del aspekter i fortellingen, slik som ulven som vokter Edmunds hode, som ikke har en direkte parallell, annet enn løven i fortellingen om Maria av Egypt.<ref>Gransden 1992, ''Legends, Traditions and History in Medieval England'', s. 86–87.</ref>

Andre forskere har pekt på at den måten som Edmund døde på, samt dyrkelsen og kulten, gjør ham til en hellig konge. Det har blitt argumentert at fortellingen om sankt Edmund ble dannet av en felles keltisk-germansk oppfatning og forestilling om den hellige kongegjerning. Andre sammenlignbare konger som danner grunnlaget for teorier om en gudeinnsatt kongemakt der det knyttes bånd mellom konge, land og samfunn, er [[Conaire Mór]], [[Cormac mac Cuilennáin]], [[Domalde]] og [[Halvdan Svarte]].<ref>Taylor, Mark (2013): ''Edmund: the Untold Story of the Martyr-King and His Kingdom''. Fordaro. ISBN 978-0992721107. s. 27–43</ref>

== Middelalderens hagiografier og legender ==
[[Fil:12th-century painters - Life of St Edmund - WGA15723.jpg|thumb|upright|En 1100-tallsframstilling av Edmunds martyrdød.]]
''De Infantia Sancti Edmundi'', en fiktiv hagiografi fra 1100-tallet om Edmunds tidlige liv av [[Geoffrey av Wells]], beskrev ham som den yngste sønnen til «Alcmund», en saksisk konge av germansk avstamning. Det er mulig at denne «Alcmund» aldri har eksistert.<ref name="Catholic">''Catholic Encyclopedia'', s. 295.</ref>

Edmunds fiktive opprinnelse på det europeiske fastlandet ble senere utvidet til legender som fortalte om hans foreldre, hans fødsel i [[Nürnberg]], hans adopsjon av [[Offa av Mercia]], kongens utpeking av Edmund som etterfølger og Edmunds landgang ved [[Old Hunstanton|Hunstanton]] ved kysten av [[North Norfolk]] for å kreve kongedømmet sitt.<ref name="Mawer"/> Andre fremstillinger påstod at hans far var den kongen han etterfulgte, Æthelweard av East Anglia, som døde i 854, tilsynelatende da Edmund var en gutt på fjorten år.

Det ble sagt at han ble kronet av sankt [[Humbertus]] (biskop Humbert av Elmham) den 25. desember 855 på et sted kjent som Burna (antagelig Bures St. Mary i Suffolk), som på den tiden fungerte som kongelig hovedstad.<ref name="Houghton"/> Senere fremstillinger av livet hans fortalte at han var en forbilledlig konge som behandlet alle sine undersåtter helt rettferdig og som ikke lot seg smigre. Det ble skrevet at han trakk seg tilbake for et år ved sitt kongelige tårn ved Hunstanton og lærte seg hele ''psalterium'' (bønneboken) slik at han kunne gjengi fra den fra hukommelsen.<ref name="Catholic"/><ref name="Houghton"/>

Edmund kan ha bli drept ved Hoxne i [[Suffolk]].<ref> Warner 1996, ''Origins of Suffolk'', s. 219.</ref> Hans martyrium er omtalt i et charter som ble skrevet da kirken og kapellet ved Hoxne ble gitt til klosteret Norwich Priory i 1101. Denne landsbyen assosieres med Edmund-kulten den dag i dag.<ref>[http://www.hoxne.net/history/St_Edmund.ml «Saint Edmund: England's Original Patron Saint»]{{død lenke|dato=juni 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Hoxne.net''. Fram til 1849 var det et gammelt tre som sto i parken i Hoxne som man hevdet at det var stedet hvor Edmund ble martyr. I hjertet av treet ble det funnet en pil. Et stykke av treet ble benyttet for å danne et alter for kirken som var dedikert Edmund. En annen legende forteller at etter at Edmund ble jaget fra slaget skjulte han seg under Goldbrook-bruen ved Hoxne, men hans skjulested ble avslørt av et brudefølge som fortalte fienden hvor han var.</ref> Dernford i [[Cambridgeshire]]<ref>Scarle, R.D.: ''Do you know where King Edmund died in 869 AD?'' The Good Grid Guide, Cambridge Archaeology.</ref> og Bradfield St Clare i [[St. Edmundsbury]] (i nærheten av Bury St Edmunds)<ref>''Proceedings of the Suffolk Institute of Archaeology and History'', '''35''' (3), 1983. s. 223.</ref><ref>Reimer, Stephen R.: [http://www.ualberta.ca/~sreimer/edmund/intro/int3.htm «The Lives of Ss. Edmund and Fremund: Introduction»] {{Wayback|url=http://www.ualberta.ca/~sreimer/edmund/intro/int3.htm |date=20120214011805 }}. ''The Canon of John Lydgate Project''.</ref> er andre mulige steder for Edmunds martyrium.

Den gamle tømmerkirken viet til sankt Andreas (Andrew), kjent som [[Greensted Church]], ved landsbyen [[Greensted|Greensted-juxta-Ongar]] i [[Essex]], sies å ha vært hvilested for Edmunds lik på veien til Bury St Edmunds i 1013.<ref>Westwood, Jennifer (1986): [https://books.google.com/books?id=quDZAAAAMAAJ&q=St+Edmund+juxta-ongar&dq=St+Edmund+juxta-ongar&hl=en&sa=X&ei=eY6VT73kMI_J8gPTyaHODA&ved=0CFQQ6AEwBzgK ''Albion: a Guide to Legendary Britain''], Book Club Associates, ISBN 978-0881621280, s. 152</ref>

== Edmunds fane ==
[[Fil:Coat of arms of East Anglia.svg|thumb|Et tilskrevet og retrospektivt våpenskjold for sankt Edmund: «asurblå bakgrunn med tre hertugkroner.»<ref>''A Guide to the Town, Abbey and Antiquities of Bury St. Edmunds'' (forfatter ikke oppgitt på tittelsiden), Bury St Edmunds, 1836, s. 93, fotnote.</ref>]]
Edmunds fane er, i henhold til [[Bernard Bruke]]s ''Vicissitudes of Families'' (1869), muligens blant de som ble opprettet i tiden rundt den normanniske invasjonen av Irland på slutten av 1100-tallet. Etter denne ble tre kroner på en blå bakgrunn også benyttet som fane for Irland i Plantagenet-tiden. De normanniske lederne av invasjonen av Irland, [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke]], [[Robert FitzStephen]] og [[Raymond le Gros]], dedikerte [[Christ Church Cathedral (Dublin)|kristkirkekatedralen]] i [[Dublin]] til Edmund.<ref>Kennedy 1991, ''The Arms of Ireland: Medieval and Modern'', notene 2 og 3.</ref> 

Da den skotske festningen ved [[Caevlerlock]] ble erobret av [[Edvard I av England]] i 1300, ble fanene til Edmund, [[sankt Georg]] og [[Edvard bekjenneren]] hengt opp på borgtårnet av triumferende englendere som «mektige, forenede symboler til de hellige vokterne og tilhengerne av deres sak».<ref>Altmann 2003, ''The Court Reconvenes'', s. 15.</ref> Ifølge fortidsminnegranskeren Harris Nicolas (1799–1848) og hans redegjørelse av [[slaget ved Agincourt]] i [[1415]], var det fem faner som ble benyttet på den engelske siden, og én av dem var antagelig sankt Edmunds.<ref>Nicolas 1832, ''History of the Battle of Agincourt'', s. 115.</ref>

I forordet til helgenbiografien skrevet av poeten [[John Lydgate]] på [[1400-tallet]], hvor Edmunds fane er beskrevet,<ref name="British_Library">''British Library online Catalogue of Illuminated Manuscripts'': [http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/ILLUMIN.ASP?Size=mid&IllID=15554, Harley 2278 f.3v] {{Wayback|url=http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/ILLUMIN.ASP?Size=mid&IllID=15554, |date=20160910034409 }} (Arms of Bury).</ref><ref>Frantzen 2004, ''Bloody Good'', s. 68–69.</ref> hevdes det at de tre kronene representerer Edmunds martyrium, jomfruelighet, og kongeverdighet.<ref>Preble 1917, ''Origin and History of the American Flag'', s. 123</ref>

== Skytshelgen ==
[[Fil:Lombard Street, London.jpg|thumb|St Edmund the King and Martyr's Church i London.]]
Edmund er skytshelgen for [[Pandemi|smittesykdommer]] foruten også for konger,<ref>Ball 2003, ''Encyclopaedia of Catholic Devotions and Practices'', s. 276.</ref> det romersk-katolske bispedømmet East Anglia,<ref>Nettstedet til [http://www.catholiceastanglia.org/main/ det katolske bispedømmet East Anglia]  {{Wayback|url=http://www.catholiceastanglia.org/main/ |date=20111217092458 }}</ref> og klosteret Douai Abbey i Berkshire.<ref>[http://www.benedictines.org.uk/abbeys/douai.htm «Douai Abbey»] {{Wayback|url=http://www.benedictines.org.uk/abbeys/douai.htm |date=20120205124442 }}, ''English Benedictine Congregation''</ref> Kirker viet til Edmunds minne finnes over hele England, inkludert St Edmund the King and Martyr's Church i London, designet av [[Christopher Wren]] på 1670-tallet. St Edmund King and Martyr's Church i [[Godalming]] i [[Surrey]] ble viet til Edmund ettersom kirkens grunnlegger var fra Suffolk.<ref>Polack, Bernard; Whitbourn, John (1999): ''The Catholic Parish of St Edmund King & Martyr, Godalming, 1899–1999''. Farnham: Arrow Press. s. 8.</ref>

I løpet av middelalderen ble sankt Edmund erstattet av sankt Georg som Englands skytshelgen da kong [[Edvard III av England|Edvard III]] knyttet [[hosebåndsordenen]], som kongen opprettet i 1348, til sistnevnte helgen.<ref name="Cantor"/> I 2006 forsøkte en gruppe som omfattet radiostasjonen BBC Radio Suffolk og avisen ''East Anglian Daily Times,'' å gjeninnsette Edmund som Englands skytshelgen, uten å lykkes.<ref>«St Edmund, Patron Saint of Suffolk». St Edmund's day feature. ''BBC''. 25. april 2007. David Ruffley, parlamentsmedlem fra Bury St Edmunds, hadde tatt opp saken og bidro til å avlevere en stor ansøkning til regjeringen i London. Statsminister [[Tony Blair]] avviste anmodningen; imidlertid var deres forsøk vellykket på et annet nivå, «Sankt Edmund (var) navngitt som skytshelgen for Suffolk… høydepunkt på en vellykket kampanje som ble startet av verten og produsenten for frokost-radio, Mark Murphy og Emily Fellows, høsten 2006».</ref> I 2006 forsøkte man på nytt<ref>[http://www.bbc.co.uk/suffolk/content/articles/2007/04/18/st_edmund_day_feature.shtml «Drive to reinstate ‘local lad’ St Edmund as country’s patron saint»], ''Bury Free Press''. 7. juni 2013</ref> å få gjeninnsatt sankt Edmund som skytshelgen. Denne kampanjen hadde støtte fra representanter fra næringslivet, kirkene, radio og lokalpolitikere.<ref>[http://www.bbc.co.uk/suffolk/content/articles/2007/04/18/st_edmund_day_feature.shtml «St Edmund takes on St George for England's patron saint honour»]. ''BBC''. 4. juni 2013</ref>

== Sankt Edmund i kunsten ==
Dyrkingen av Edmund har satt spor både i litteratur og bildekunst. Hans martyrium er framstilt i mange veggmalerier fra middelalderen i kirker over hele England.<ref>Kirker med bevarte veggmalerier av Edmund kan bli funnet på nettstedet [http://www.paintedchurch.org/subinx2.htm ''Medieval Wall Painting in the English Parish Church''] {{Wayback|url=http://www.paintedchurch.org/subinx2.htm |date=20120612065324 }}: D-F</ref>

En vakkert illustrert kopi av Abbos ''Fleurys Passio Sancti Eadmundi'', framstilt i Bury St Edmunds en gang rundt 1130, finnes i dag i biblioteket [[Morgan Library & Museum|Morgan Library]] i [[New York]].<ref name="Farmer_Saints"/> En kopi av John Lydgates helgenbiografi fra 1400-tallet, skrevet for Henrik VI av England, er i dag ved [[British Library]].<ref>John Lydgates [http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/record.asp?MSID=6643&CollID=8&NStart=2278 ''Metrical Lives of Saints Edmund and Fremund''] {{Wayback|url=http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/record.asp?MSID=6643&CollID=8&NStart=2278 |date=20220106113936 }}. Den kan bli sett på nettstedet til British Library: ''Catalogue of Illuminated Manuscripts''.</ref>

Edmund opptrer i et romantisk dikt, ''[[Athelston]]'', skrevet på [[mellomengelsk]] på 1400-tallet av en ukjent forfatter. Her blir Edmund født av Edyff, søster av kong «Athelston» av England, etter å ha gjennomgått en rituell [[Jernbyrd|ildprøve]].<ref>Field 2010, Christianity and Romance, s. 140.</ref>

[[Wilton-diptykonet]] ble malt under kong [[Rikard II av England|Rikard IIs]] regjeringstid og er den mest kjente fremstillingen av Edmund i kunsten. Det er malt på eikeplater, og viser kong Rikard som kneler foran [[jomfru Maria]] og [[Jesus|Jesubarnet]]; Rikard er ledsaget av tre helgener: Edmund, [[Edvard Bekjenneren]] og Johannes Døperen.<ref name="Farmer_Saints"/><ref> [http://www.history.ac.uk/richardII/wilton.html «The Wilton Diptych»], ''Richard II's Treasure''</ref>

Poeten [[John Lydgate]] (1370–1451), som bodde hele livet i Bury St Edmunds, fremførte diktet kjent som ''Metrical Lives of Saints Edmund and Fremund'' for den tolv år gamle Henrik IV av England da kongen kom til byen i 1433. Kongen ble værende ved klosteret i fire måneder.<ref>Frantzen 2004, ''Bloody Good'', s. 66–67.</ref> Boken er nå oppbevart ved British Library i London.<ref name="British_Library"/>

[[Kjøpstad]]en Bury St Edmunds har en rekke fremstillinger av sankt Edmund. Mest kjent er kanskje et samtidskunstverk formgitt av Emmanuel O’Brien, konstruert av Nigel Kaines fra ''Designs on Metal'' i 2011 (se bilde nedenfor).

Edmund opptrer i [[Bernard Cornwell]]s romanserie ''Det siste kongeriket'' (2004–16); i tv-serien som er basert på bøkene, ''[[The Last Kingdom]]'' (2015), spilles han av [[Jason Flemyng]].

Edmund er emne i sangen «Barbarian» av hardrockgruppa [[The Darkness]] (fra Suffolk), utgitt på albumet ''Last of Our Kind'' (2015).

<gallery class=center caption="Framstillinger av sankt Edmund" widths=160 heights=170>
Fil:St Edmund Statue Designs on Metal.jpg|Sankt Edmund. Offentlig kunstverk, [[Bury St Edmunds]], Suffolk. 2011, av Emmanuel O’Brien og Nigel Kaines.
Fil:Martrydom of St Edmund by Brian Whelan.jpg|Sankt Edmunds martyrium, malt av [[Brian Whelan]], utstilt i [[Bury St. Edmunds-katedralen|Sankt Edmundskatedralen]].
Fil:Salisbury Cathedral St Edmund the Martyr.jpg|Edmund framstilt på vestfronten av [[Salisbury-katedralen]].
Fil:The Wilton Diptych (left).jpg|[[Wilton-diptykonet]]. Edmund er framstilt sammen med [[Edvard Bekjenneren]], [[Johannes døperen]] og [[Rikard II av England|Richard II]].
Fil:Martrydom of St Edmund - geograph.org.uk - 232454.jpg|Edmunds martyrium på veggmaleri i landsbyen [[Stoke Dry]] i [[Rutland]].
Fil:St. Edmund, St. Edmund's Church, Southwold, Suffolk - geograph.org.uk - 212502.jpg|En statue av helgenen utenfor Sankt Edmunds kirke i [[Southwold]].
</gallery>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Abbo av Fleury (0945-1004- Abbo Floriacensis Abbas): [http://www.documentacatholicaomnia.eu/30_10_0945-1004-_Abbo_Floriacensis_Abbas.html ''Operum Omnium Conspectus seu'']. [http://www.thelatinlibrary.com/abbofloracensis.html ''Passio Sancti Edmundi Regis Et Martyris''] (Den latinske teksten, martyrdøden er beskrevet i kapittel X).
* Ælfric av Eynsham: [http://www.fordham.edu/halsall/source/870abbo-edmund.html «The Martyrdom of St. Edmund, King of East Anglia, 870»]. ''Paraphrase of Abbo of Fleury's Life of St. Edmund''. Mediaeval Sourcebook. (Moderne engelsk oversettelse av Ælfrics angelsaksiske parafrase, løselig basert på Abbos verk).
* Altmann, Barbara K. (2003): [https://books.google.com/books?id=dtsDg48PgtMC&lpg=PA15&dq=Caerlaverock%20Castle%201300%20banner%20edmund&pg=PA15#v=onepage&q&f=false ''The Court Reconvenes: Courtly Literature Across the Disciplines'']. Woodbridge: Brewer. ISBN 978-0-85991-797-1.
* Ball, Ann (2003): [https://web.archive.org/web/20160512024340/https://books.google.com/books?id=tjI9YQBFDGYC&pg=PA676&dq=saint+edmund+%22torture+victims%22&hl=en&ei=u8zxTrDuI4mz8QOHz6zUAQ&sa=X&oi=book_result&ct=book-thumbnail&resnum=5&ved=0CEoQ6wEwBA#v=onepage&q=edmund&f=false ''The Encyclopaedia of Catholic Devotion and Practices'']. Huntingdon, USA: Our Sunday Visitor Inc. ISBN 0-87973-910-X.
* [https://archive.org/stream/catholicencyclo09wynngoog#page/n335/mode/1up «Edmund the Martyr, Saint»]. ''The Catholic Encyclopedia: Volume 5''. Internet Archive. 1913. s. 294.
* [https://books.google.com/books?id=kLcRAAAAYAAJ&pg=PA104&dq=toulouse+edmund&hl=en&ei=5K71TqKNEoS3hAfXprnJAQ&sa=X&oi=book_result&ct=book-thumbnail&resnum=2&ved=0CDYQ6wEwATgK#v=onepage&q=toulouse%20edmund&f=false «The Basilica of St Saturnin»]. ''The Catholic World: A Monthly Magazine of General Literature and Science'' (New York: The Catholic Publication House) VIII (oktober 1868 – mars 1869).
* Cantor, Leonard, red. (1982): [https://books.google.com/books?id=GdwNAAAAQAAJ ''The English Medieval Landscape'']. London: Croom Helm. ISBN 0-7099-0707-9.
* Earle, John (1865): [https://books.google.com/books?id=_FUJAAAAQAAJ ''Two of the Saxon Chronicles Parallel''] (på angelsaksisk). Oxford: Clarendon Press.
* Farmer, David Hugh (2004): [https://books.google.com/books?id=lsNT9eUEzaIC&lpg=PT234&dq=%22patron%20saint%20of%20Toulouse%22%20edmund&pg=PT7#v=onepage&q&f=false ''Oxford Dictionary of Saints'']. Oxford, New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-860949-3.
* Field, Rosalind; Brewer, Derek (2010): [https://books.google.com/books?id=7gzPUxTuhuwC& ''Christianity and Romance in Medieval England'']. Christianity and Culture. Woodbridge: Brewer. ISBN 1-84384-219-X.
* Frantzen, Allen J. (2004): [https://books.google.com/books?id=6wTrTje_hI8C&pg=PA69&dq=edmund+crowns+banner&hl=en&ei=QKv8Tr7xEYTc8QOEmPiiAQ&sa=X&oi=book_result&ct=book-thumbnail&resnum=7&ved=0CFsQ6wEwBg#v=onepage&q=edmund%20crowns%20banner&f=false ''Bloody Good: Chivalry, Sacrifice, and the Great War'']. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-26085-3.
* Gransden, Antonia (1992): [https://books.google.com/books?id=_5TcZNIlSh8C&lpg=PA89&dq=Gransden%201981%20edmund&pg=PR4#v=onepage&q&f=false ''Legends, Traditions and History in Medieval England'']. London, Rio Grande: Hambleton Press. ISBN 1-85285-016-7.
* Grierson, Philip; Blackburn, Mark (1986): [https://books.google.com/books?id=WpQiZ8BX2q8C&pg=PA294&dq=coinage+edmund+east+anglia&hl=en&ei=RhzzToCeIcWj8QO14oC5AQ&sa=X&oi=book_result&ct=book-thumbnail&resnum=1&ved=0CDMQ6wEwAA#v=snippet&q=edmund&f=false ''Medieval European Coinage 1. The Early Middle Ages (5th–10th centuries)'']. Cambridge, New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-26009-4.
* Hanks, Patrick; Hardcastle, Kate; Hodges, Flavia (2006): ''A Dictionary of First Names'', Oxford Paperback Reference (2. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-861060-1, s. 84
* Hervey, Lord Francis (1907): [https://archive.org/stream/corollasanctiead00hervuoft#page/n9/mode/2up ''Corolla Sancti Eadmundi. The Garland of Saint Edmund, King and Martyr'']. London. s. 672.
* Houghton, Bryan (1970): ''Saint Edmund king and Martyr''. Lavenham & Sudbury, Suffolk: Terence Dalton Limited. ISBN 9780900963186.
* Kennedy, John J (høsten 1991): [http://www.theheraldrysociety.com/articles/ireland/arms_of_Ireland_by_kennedy.htm «The Arms of Ireland: Medieval and Modern»]. ''Coat of Arms'' (The Heraldry Society) (155)

* Mawer, Allen (1910): [https://archive.org/stream/encyclopaediabrit08chisrich#page/946/mode/2up «Edmund, King of East Anglia»] i: ''Encyclopaedia Britannica'' '''8''' (11. utg.). Cambridge: Cambridge University Press.
* Mostert, Marco (1999): «Edmund, St, King of East Anglia» i: Lapidge, M. ; et al.: ''The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England''. London: Blackwell. ISBN 0-631-22492-0.
* Nicolas, Harris (1832): [https://books.google.com/books?id=P-w9AAAAcAAJ&pg=RA1-PA14&dq=agincourt+edmund+banner&hl=en&sa=X&ei=bsMBT6roDcLY8QPHvfS6AQ&ved=0CDwQ6AEwADg8#v=snippet&q=edmund&f=false ''History of the Battle of Agincourt'']. London: Johnson.
* Plunkett, Steven (2005): ''Suffolk in Anglo-Saxon Times''. Stroud: Tempus. ISBN 978-0-7524-3139-0.
* Preble, George Henry (1917): [https://archive.org/stream/originandhistor01asnigoog#page/n154/mode/2up/search/edmund ''Origin and History of the American Flag and of the Naval and Yacht-Club Signals, Seals and Arms, and Principal National Songs of the United States, with a Chronicle of the Symbols, Standards, Banners, and Flags of Ancient and Modern Nations'']. Philadelphia: N. L. Brown.
* Ridyard, Susan J. (1988): ''The Royal Saints of Anglo-Saxon England: a Study of West Saxon & East Anglian Cults''. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-30772-4.
* Stead, Ian Mathieson; Bourke, J.; Brothwell, D. (1986): ''Lindow Man: The Body in the Bog''. London: British Museum. ISBN 0-7141-1386-7.
* Swanton, Michael (1997): ''The Anglo-Saxon Chronicle''. London: Routledge. ISBN 0-415-92129-5.
* Warner, Peter (1996): ''The Origins of Suffolk''. Manchester and New York: Manchester University Press. ISBN 0-7190-3817-0.
* Yorke, Barbara (2002): ''Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England''. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-16639-X.
* Yorke, Barbara (1995): ''Wessex in the Early Middle Ages''. New York: Leicester University Press. ISBN 0-7185-1314-2.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.katolsk.no/biografier/historisk/eanglia «Den hellige kong Edmund av East Anglia (~841-870)»], ''Katolsk.no''. I stor grad basert på Wikipedias engelske artikkel
* [http://www.christianiconography.info/edmundKing.html «Saint Edmund»] hos ''Christian Iconography''
* [http://www.christianiconography.info/goldenLegend/edmund.htm «Here Followeth The Life of S. Edmund»] i Caxtons oversettelse av ''Golden Legend''


{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Angelsaksiske monarker]]
[[Kategori:Angelsaksiske helgener]]
{{anbefalt}}