Redigerer EØS-forhandlingene

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
På ministermøtet i [[EFTA]] våren [[1989]] kunngjorde EFTAs handelsministre at de ville forhandle samlet om en tilknytningsavtale med [[EU]] som tok sikte på å resultere i fri bevegelse av [[vare]]r, [[kapital (økonomi)|kapital]], [[tjeneste]]r og [[person]]er i hele det område som EU og EFTA utgjorde.  På norsk side ble det opprettet en forhandlingsdelegasjon ledet av [[Norge]]s ambassadør til EU [[Eivinn Berg]].  I diplomatisk [[protokoll]] er en slik forhandlingsledelse uttrykk for at en ikke har til hensikt å forhandle, men er innstilt på å undertegne ethvert forslag motparten fremlegger.  På de øvrige EFTA-landenes sider ble delegasjonene ledet av handelsdepartementenes øverste administrative ledelse.

Allerede på det første samrådsmøtet internt i EFTA ble det uenighet mellom den sveitsiske [[forhandling]]s[[Leder (funksjon)|leder]] og den norske [[folkerett]]s[[ekspert]] [[Morten Wetland]] om hvordan forhandlingene skulle legges opp.  Wetland ville at EFTA-landene umiddelbart skulle innføre EU-retten så langt de nasjonale [[Lov (jus)|lov]]er tillot og bare forhandle om de gjenstående forhold, men den sveitsiske representant mente at [[frihandelsforbund]]et EFTA først måtte omdannes til en [[frihandelsorganisasjon]] med kompetanse på de områder avtalen skulle gjelde, iallfall på [[interim]][[basis]], og så kunne forhandlingen føres organisasjon til organisasjon. Ettersom EFTA er et frihandelsforbund der hvert land gjør som de lyster, ble forhandlingene ført på tre forskjellige måter:  Norge og de tre søkerlandene til EU førte forhandlingene etter [[Morten Wetland]]s modell, [[Sveits]] forhandlet om institusjonene [[EFTA-domstolen]], [[EFTAs overvåkingsorgan]] (ESA) og [[Den faste komite]], og Island konsentrerte seg om bilaterale avtaler med frihandel for fisk og fritak for fri kapitalbevegelse.

Relativt raskt ble det oppnådd enighet med EU om en domstolsordning som ville gjøre EFTA-domstolen til en selvstendig internasjonal organisasjon, frikoblet fra både [[EF-domstolen]] og EFTA.  Basert på dette forhandlingsresultatet ble EFTA-domstolen opprettet som [[interim]][[organisasjon]], dommere ble oppnevnt og [[hovedkvarteravtale]] ble inngått med [[Luxembourg]]. Senere måtte EFTA-landene gå tilbake på forhandlingsresultatet og EFTA-domstolen ble underordnet [[EF-domstolen]].  Men i sveitsisk rett er [[EFTA-domstolen]] fortsatt en selvstendig [[interim]][[organisasjon]] mens ESA og den faste komite er [[interim]][[organ]]er i EFTA.

EØS-forhandlingene ble avsluttet på EFTAs ministermøte i desember [[1991]] og avtalen ble undertegnet i [[Porto]] [[2. mai]] [[1992]].

I en folkeavstemning sa Sveits nei til [[EØS-avtalen]]. Det er ikke kjent om det har vært folkeavstemning om avtalen som etablerer EFTA-domstolen som selvstendig [[juridisk]] [[person]]. [[EFTA-domstolen]]s president siden 2003, sveitseren [[Carl Baudenbacher]], representerer Liechtenstein.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:EØS]]
[[Kategori:Norge og Den europeiske union]]