Redigerer Dunhuang

[[Fil:Dunhuang location.png|right|200px|thumbnail|Dunhuang i Kina]]
'''Dunhuang''' ([[kinesisk]]: 敦煌, [[pinyin]]: ''Dūnhuáng'', [[Wade-Giles]]: ''Tun-huang'', tidligere også '''Shazhou''') er et byfylke i den nordvestligste del av [[Gansu]]provinsen i [[Kina]]. Det er del av byprefekturet [[Jiuquan]]. Befolkningen i byfylket var på {{formatnum:130933}} innbyggere i 1999.<ref>National Population Statistics Materials by County and City – 1999 Period, ''i'' [http://www.people.fas.harvard.edu/~chgis/work/downloads/faqs/1999_pop_faq.html China County & City Population 1999, Harvard China Historical GIS]</ref>

==Historie og geografi==
[[Fil:Sand dunes (1).jpg|200px|thumb|Sandbanker ca. 5 km sør for byen Dunhuang: ''Mingsha Shan''-sanddynene kan bli opptil 300 meter høye.]]
Oasebyen Dunhuang ble grunnlagt i [[111 f.Kr.]] av keiser [[Han Wudi|Wudi]] under [[Han-dynastiet]]. Seks år tidligere hadde keiseren besluttet å opprette et prefektur her, etter at hans styrker under general Huo Qubing hadde vært på et felttog mot [[hunnerne]] i området. 

Dunhuang ligger i vestenden av [[Hexikorridoren]] mellom store ørkenområder, rett ved der [[Taklamakan]]ørkenen begynner. Området ligger 1.100 [[moh]].

Beliggenheten gjorde at byen ble det viktigste handelsknutepunktet innen den kinesiskkontollerte delen av [[silkeveien]]. Byen spilte en viktig rolle i kultur- og vareutvekslingen mellom Kina og landene vestenfor. Byen ble også viktig av militære grunner, og hadde sterke garnisoner under både Han- og [[Tang-dynastiet]]. På et tidspunkt under [[100-tallet]] ble det oppgitt at byen hadde 76&nbsp;000 innbyggere.
[[Fil:Location of Dunhuang within Gansu (China).png|thumb|200px|Dunhuangs beliggenhet i Gansu]]
Da [[buddhismen]] trengte inn i Kina tidlig på [[600-tallet]] var Dunhuang innfallsporten. De første buddhistmunkene var kommet dit langsetter silkeveiens nordligere rute, et avsnitt på ca. 2600 km som strakk seg vestover fra [[Chang'an]] (Xi'an),  gjennom [[Wushao Ling-passet]] til [[Wuwei]] og endte opp i [[Kashgar (Kashgar)|Kashgar]].<ref>[http://www.megalithic.co.uk/article.php?sid=18006 ''Silk Road, North China'', C.M. Hogan, the Megalithic Portal, ed. A. Burnham]</ref>

Under [[Tang-dynastiet]] kunne [[Østens assyriske kirke]] grunnlegge et bispedømme nær ved Dunhuang. De aller fleste assyriske kristne var persere som hadde kommet som handelsfolk til Kina.

Under annen halvdel av 600-tallet klarte [[tibetanerne]] å erobre Dunhuang, og byen forble på deres hender helt til den kinesiske general [[Zhang Yichao]] klarte å gjeninnta den i [[851]], helt mot slutten av Tang-dynastiets tid. 

I Dunhuang lå så noe senere, under [[de fem dynastiers og ti kongedømmers tid]], det lille middelalderriket ''Shazhou''.

==Mogaogrottene==
[[Fil:DunhuangCave323.jpg|thumb|200px|Veggmaleri i [[Mogaogrottene]]]]
Byfylket er mest kjent for det store buddhistiske grottekomplekset i storkommunen [[Mogao]] ca. 25 km sørøst for selve byen Dunhuang. De første hulene menes å ha blitt gravd ut og utsmykket omkring år [[366]]. Flere kom til med tiden og først i [[Yuan-dynastiet]] (1279–1368) opphørte utøkelsen av huler og tempelbygninger på stedet. 

Dunhuang var rett øst for Taklamakan, som måtte overvinnes enten via en nordlig eller en sørlig karavanevei som begge hadde sine startpunkter i Dunhuang. De handelsreisende donerte penger til tillagning og utsmykning av grottene dels som takk for vel gjennomført reise gjennom tørre ørkenområder og dels med ønsket om en sikker reise videre vestover.

Én av de tilgrensende ørkener, [[Kumtaqørkenen]], har ekspandert på grunn av overbeite gjennom århundrer, slik at den er trengt frem til byen Dunhuangs utkanter.<ref>[https://web.archive.org/web/20070609092458/http://afp.google.com/article/ALeqM5gAYNxnFFAPXYSNp-cSSgFpNsVh5A ''Ancient Chinese town on front lines of desertification battle'', AFP, 20. november 2007] Nettsted sist besøkt 3. oktober 2008</ref>

==Dunhuangtekstene==
I 1038 ble en stor mengde håndskrifter og tekster gjemt vekk i en liten grotte som forble forseglet inntil omkring år 1900. Tekstene var dels religiøse, overveiende buddhistiske, og dels verdslige dokumenter. Noen av dokumentene var kristne.<ref>Li Tang: ''A Study of the History of Nestorian Christianity in China and Its Literature in Chinese: Together With a New English Translation of the Dunhuang Nestorian Documents'', Peter Lang Publishing, 2003 paperback: ISBN 0-8204-5970-4.</ref> De fleste tekster var skrevet på [[kinesisk]], mens andre var forfattet på [[sanskrit]], [[tibetansk]], [[runetyrkisk]], [[sogdisk]], [[uigurisk]] og andre sentralasiatiske språk. 
[[Fil:Mogao Caves.jpg|thumb|200px|Utenfor Mogaogrottene.]]
I 1907 og 1908 lyktes det to forskere og oppdagelsesreisende fra [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] å kjøpe en del av disse tekstene. Først ute var sir [[Aurel Stein]], og det var på grunn av ham at det ble kjent at slike dokumenter fantes der. Deretter kom den franske kina- og sentralasiaeksperten [[Paul Pelliot]]. Det lyktes ham å få adgang til det hemmelige kammereret, som var kontrollert av en lokal daoistisk [[abbed]], og hadde en enorm mengde gamle dokumenter. Etter å ha analysert dokumentene i tre uker lyktes det Pelliot å få abbeden [[Wang Yuanlu]] til å selge ham et utvalg av de viktigste av dem. Wang trengte penger for å pusse opp sitt kloster, og gikk med på en pris på 500 [[tael]]. De ble katalogisert av [[Marcel Lalou]] og er nå i [[det franske nasjonalbibliotek]].

En del andre oppdagelsesreisende fikk senere likeledes fatt i noen flere av tekstene før den daværende kinesiske regjering fikk flyttet de resterende tekster til [[Nasjonalbiblioteket i Beijing]]. 

Sensommeren 1915 reiste den danske overtelegrafist Arthur Bollerup Sørensen (1880–1932) gjennom Dunhuang og fikk tilbudt å kjøpe noen gamle kinesiske tekster. Det gjorde han og i november 1915 presenterte han [[Det Kongelige Bibliotek]] 14 skriftruller med 16 tekstdeler. De 14 håndskrevne rullene inneholder ett [[daoisme|daoistisk]] og 15 buddhistiske tekster.

Mange kinesere betrakter de vestlige forskernes oppkjøp som tyveri. Nasjonalbiblioteket i Beijing fremholdt i [[1908]] en trykksak om trykkekunstens historie at 

:''[[Diamantsutraen]], trykt i året [[868]] ... er verdens eldste trykte bok. Denne berømte dokumentet ble for over femti år siden stjålet av engelskmannen Ssu-t'an Yin [Aurel Stein], noe som får [det kinesiske] folket til å gnisse med tennene av hat.''<ref>[[Jean-Pierre Charbonnier]]: ''Christians in China: A.D. 600 to 2000'', San Francisco:Ignatius, 2007, s. 52</ref><ref>Peter Hopkirk: ''Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia'', Oxford:Oxford University Press, 1984, s. 174</ref>

== Administrative enheter ==
Dunhuang består av fire storkommuner og seks kommuner:
* Storkommunen [[Shazhou (Dunhuang)|Shazhou]] (沙州镇), sentrum, fylkesregjeringens sete;
* Storkommunen [[Qili (Dunhuang)|Qili]] (七里镇);
* Storkommunen [[Suzhou (Dunhuang)|Suzhou]] (肃州镇);
* Storkommunen [[Mogao]] (莫高镇);
* Kommunen [[Yangjiaqiao]] (杨家桥乡);
* Kommunen [[Guojiabu]] (郭家堡乡);
* Kommunen [[Lüjiabu]] (吕家堡乡);
* Kommunen [[Zhuanqukou]] (转渠口乡);
* Kommunen [[Huangqu]] (黄渠乡);
* Kommunen [[Nanhu (Dunhuang)|Nanhu]] (南湖乡).

==Samferdsel==
[[Kinas riksvei 215]] løper gjennom området. Den begynner i [[Hongliuyuan]] i Gansu og fører til [[Golmud]] i [[Qinghai]].

==Referanser==
<references/>

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20110720084858/http://idp.bl.uk/ International Dunhuang Project]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kinas historie]]
[[Kategori:Gansus historie]]
[[Kategori:Byfylker i Gansu]]
[[Kategori:Silkeveien]]
[[Kategori:Oaser]]
[[Kategori:Bosetninger etablert på 100-tallet f.Kr.]]